Redigerer Douglas Mawson

{{Infoboks biografi}}
'''Douglas Mawson''' (født [[5. mai]] [[1882]] i [[Shipley (West Yorkshire)|Shipley]] i [[England]], død [[14. oktober]] [[1958]] i [[Australia]]) var en [[Australia|australsk]] polfarer og [[geolog]]. Sammen med [[Roald Amundsen]], [[Robert Falcon Scott]] og [[Ernest Shackleton]] var Mawson en sentral ekspedisjonsleder i det tidlige utforskningen av [[Antarktis]]. Mawson var offiser av [[Order of the British Empire]] og ''Fellow'' av [[Royal Society]]. 

== Første ekspedisjon til Antarktis ==

Familien til Mawson utvandret til [[New South Wales]] i [[Australia]] i [[1884]] og han utdannet seg senere ved [[University of Sydney|Universitetet i Sydney]], der han spesialiserte seg innen gruve[[ingeniør]]fag og [[naturvitenskap]].

Den første ekspedisjonen han var med på var som geolog til New Hebrides (i dag [[Vanuatu]]) i [[1903]]. I [[1905]] ble han foreleser ved Universitetet i Adelaide og var den første til å oppdage og beskrive mineralet [[daviditt]], oppkalt etter et av hans mentor [[Edgeworth David]].

I [[1907]] ble Mawson med på Ernest Shackletons [[Nimrod-ekspedisjonen|Nimrod-ekspedisjon]] som geolog. Sammen med Edgeworth David var han med på den første bestigningen av [[Mount Erebus]]. Senere var han også med i gruppen som for første gang nådde den [[magnetiske sydpol]].

== Den australasiatiske antarktisekspedisjonen ==
{{Utdypende artikkel|Den australasiatiske antarktisekspedisjonen}}
Mawson takket nei til å være med på [[Robert Falcon Scott]]s sydpolekspedisjon i [[1910]]. Mawson valgte å lede sin egen ekspedisjon til Antarktis for å utforske [[King George V Land]] og [[Adélie Land]] i den delen av Antarktis som ligger rett sør for Australia, på denne tiden uutforskede områder. Målet med ekspedisjonen var å utforske landskapet samt å drive vitenskapelig arbeid, og man skulle også oppsøke det magnetiske polpunktet.

Ekspedisjonen brukte skipet «Aurora», under kommando av kaptein John King Davis og gikk i land på [[Cape Denison]] i [[Samveldebukten]] [[8. januar]] [[1912]]. En base ble etablert der. En annen base ble satt opp lengre vest på [[isbrem]]men av [[Queen Mary Land]]. Cape Denison viste seg å være et meget forblåst sted, med gjennomsnittlig vindhastighet på 80 km/t gjennom hele det året oppholdet varte. Det ble bygget en hytte på det steinete neset og ekspedisjonen overvintret i nærmest konstant snøstorm.

Ekspedisjonen ble delt opp i fem grupper fra hovedbasen og to fra den vestlige basen som hadde ulike oppgaver. Mawsons gruppe skulle gå østover og besto i tillegg til Mawson av [[Belgrave Edward Sutton Ninnis|Belgrave E. S. Ninnis]] og [[Xavier Mertz]]. Like før gruppen kom til enden av turen og skulle snu, falt Ninnis, sammen med flere hunder og en slede som inneholdt store deler av forsyningene, ned i en bresprekk og forsvant.

Mawson og Mertz snudde øyeblikkelig og satte kursen tilbake mot basen. Etter at de få hundene de hadde igjen døde av utmattelse bestemte de seg for å spise dem for å få næring. Dette skulle vise seg å være en skjebnesvanger feil. [[Lever]]en til hundene forgiftet mennene og de startet å hallusinere og kort tid senere døde Mertz. Mawson måtte da fortsette alene. Han halverte lengden på sleden ved hjelp av en lommesag for å spare vekt, men hadde fremdeles 160 kilometer igjen til basen og minimalt med mat.

En gang falt han gjennom et tynt snølag som lå over en bresprekk og ble reddet av at sleden satte seg fast øverst i sprekken og av at han fremdeles hang i selene. Da han endelig kom tilbake til basen så han at skipet var på vei ut av bukten. Davis hadde imidlertid etterlatt seks menn i tilfelle Mawsons gruppe skulle komme tilbake. Sammen med disse fullførte gruppen overvintring nummer to og ble hentet igjen i desember [[1913]].

Etter hjemkomsten skrev han boken ''The Home of the Blizzard'' (''Snøstormens hjem'', ikke oversatt) der han skildrer sine opplevelser. De ulike gruppene hadde utforsket store deler av kysten og beskrevet [[geologi]]en, [[biologi]]en og [[meteorologi]]en. Man hadde også nærmere fastslått hvor den magnetiske sydpolen var.

== Livet etter ekspedisjonen ==

Mawson giftet seg med Paquita Delprat og ble adlet, men allmennheten tok liten notis av prestasjonene hans på grunn av nyheten om [[Robert Falcon Scott|Scott]]s skjebne og utbruddet av [[første verdenskrig]]. Han tjenestegjorde som [[major]] i krigen og returnerte deretter til [[Adelaide]] for å fortsette med forskning og undervisning.

Han var igjen med på en [[Storbritannia|britisk]], [[Australia|australsk]], [[New Zealand|newzealandsk]] ekspedisjon til Antarktis fra 1929 til 1932, [[BANZARE]]. Etter at han pensjonerte seg i [[1952]] ble han utnevnt til [[professor emeritus]]. Mawson døde i sitt hjem i Australia den [[14. oktober]] [[1958]] av [[hemorrhagisk hjerneslag]].

Den [[Australsk dollar|australske hundredollar-seddelen]] var fra 1984 til 1996 trykket med et bilde av Mawson. En [[Mawson (forskningsstasjon)|australsk forskningsstasjon]] i Antarktis er også oppkalt etter Mawson.

== Priser (utvalg) ==
* [[Vitenskapsåret 1919|1919]] – [[Bigsbymedaljen]]

== Se også ==
* [[Liste over antarktisekspedisjoner]]

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Mawson, Douglas}}
[[Kategori:Polarforskere]]
[[Kategori:Polfarere]]
[[Kategori:Australske professorer]]
[[Kategori:Personer fra City of Bradford]]
[[Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet]]
[[Kategori:Mottakere av Bigsbymedaljen]]