Redigerer Dingo

{{Andrebetydninger}}
{{Taksoboks
| bilde=Dingo_of_Fraser_Island-20170215-092336.jpg
| bildetekst=<small>[[Australsk dingo]] ([[K’gari]], [[Queensland]])</small> 
| norsknavn=dingo, <br />urhund, <br />villhund, <br />warrigal {{nowrap|m. fl.}}
| vitenskapsnavn=''Canis dingo''<ref name="Perry (2016)"/>
| synonymer=''Canis lupus dingo'', <br />''Canis familiaris dingo'', <br />''Canis antarticus''
| autor = [[Friedrich Albrecht Anton Meyer|Meyer]]
| autorår = [[1793]]
| regnum = [[Dyreriket]]
| phylum = [[Ryggstrengdyr]]
| classis = [[Pattedyr]]
| ordo = [[Rovpattedyr]]
| familia = [[Hundefamilien]]
| genus = ''[[Canis]]''
| rødlistestatus={{Rødliste|VU|3.1}}
| rødlistereferanse=<ref name="Corbett2008"/>
}}
{{Taksoboks-art-med-inndeling
| deler = varietet
| kart=Dingo-map-2.png
| karttekst=[[Asia|Sørøst-Asia]] og [[Australasia]]
| habitat=[[terrestrisk]], [[temperert klima|temperert]], [[subtropisk klima|subtropisk]] og [[tropisk klima]]
}}
* [[australsk dingo]]
* [[balihund]]
* [[boranhund]]
* [[borneohund]]
* [[ny-guinea syngehund]]
* [[santalhund]]
{{Taksoboks-slutt}}
<onlyinclude>{{Thumb|align=none|Dingo Perth Zoo SMC Sept 2005.jpg}}'''Dingo''' eller '''urhund''' (''Canis dingo'') er et fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra [[tamhund]]en og [[ulv]]en på flere måter. Selve benevnelsen stammer fra det australske navnet på denne ville hunden, men som gruppe omfatter begrepet mer enn [[australsk dingo]], siden det finnes lignende ville hunder andre steder i [[Oseania]] og i [[Asia]]. Både [[Ny-guinea villhund]], [[balihund]], [[borneohund]] og [[boranhund]] er eksempler på sånne, men det er uklart i hvilken utstrekning disse hundene eksisterer i vill tilstand i dag, fordi [[hybrid]]isering med tamhund har vært ganske vanlig. Typen blir derfor i noen grad også omtalt som [[pariahunder]] (omstreifende semiville hunder), men på langt nær alle pariahunder kan derfor klassifiseres som dingoer.

Urhundens [[anatomi]] skiller seg i svært liten grad fra tamhunds. Begge bærer tegn på [[domestisering]], men urhunden i mindre grad enn tamhunden. Som hos tamhunden er også urhundens relative [[hjerne]]størrelse cirka 30 prosent mindre enn hos ikke-domestiserte former av ulv.<ref name="Clutton-Brock (1999)"/> Sammenlignet med lignende tamhunder har imidlertid urhunden et litt lengre [[snute]]parti, mer utviklede [[rovtann|rovtenner]], lengre [[hoggtann|hoggtenner]], og noe flatere skalle med lengre nuchal-linjer. Urhunden har dessuten en mer fleksibel anatomi, sammenlignet med moderne hunderaser, men det er altså helst atferden som skiller den fra tradisjonelle pariahunder. Frem til nå har skallens anatomi vært holdt for å være et sikkert fysisk bevis som kan skille mellom ekte urhunder og semiville tamhunder,<ref name="Fleming et al. (2001)"/></onlyinclude> men siden man i liten grad kjenner til hybridiseringsgraden blant individene, må også dette regnes som usikkert.<ref name="Crowther et al. (2014)"/>

== Taksonomi ==
[[Fil:Dingoes Fraser Island2.jpg|thumb|venstre|Dingoene på [[K’gari]] har blitt regnet blant de [[genetikk|genetisk]] reneste i [[Australia]]. {{byline|Silje L. Bakke}}]]
Moderne forskning har slått fast at asiatiske, oseanske og australske urhunder er så like, at alle skal klassifiseres som {{nowrap|''C. dingo''}}. Dingo, tamhund {{nowrap|''C. familiaris''}} og ulv {{nowrap|''C. lupus''}} har et felles opphav. Urhunder har imidlertid vært svært vanskelig å klassifisere, fordi grensen mellom en ekte urhund og en pariahund (altså en semivill tamhund) er svært fin. Hybridisering er har vært og er fortsatt vanlig, så det har hersket stor usikkerhet med hensyn til om det i det hele tatt eksisterer opprinnelige dingoer lenger. Moderne forskning med fullstendig [[genom]] har imidlertid nå bevist at de finnes, og at det greit lar seg gjøre å skille mellom ekte og uekte villhunder. Og det viser seg at de ekte villhundene også utgjør en egen [[klade]] på stamtreet til hundedyrene, som tydelig skiller mellom formene.<ref name="Ostrander et al. (2020)"/>

=== Opprinnelse ===
[[Fil:Map depicting possible phylogeographic origins of dingoes, based on recent genetic evidence (Fillios & Taçon, 2016).png|thumb|left|Kartet viser flere teoretiske ruter for urhundens spredning. I dag er imidlertid forskerne enige om at det trolig skjedde for rundt {{nowrap|5 500–6 000 år}} siden, og ruten til [[Australia]]] gikk via [[eid (landform)|landbroen]] som en gang eksisterte mellom [[Ny-Guinea]]]]
[[Fil:Map of Sunda and Sahul.png|miniatyr|venstre|Slik så trolig kartet ut, like etter [[siste istid]]]]
Det har eksistert ulike [[teori]]er om når, hvor og hvordan [[ane|stamformen]] oppsto. Genetiske bevis slår fast at dingoen oppsto fra tidlig domestiserte hunder i Øst-Asia.<ref name="Savolainen et al. (2004)"/><ref name="Oskarsson et al. (2011)"/> Man har derfor vært rimelig sikre på at dingoer oppsto for mer enn {{nowrap|6 000 år}} siden, og kanskje startet denne prosessen alt for {{nowrap|14 000–40 000 år}} siden eller mer. Den linjen som mye senere førte fram til dagens dingoer og tamhunder kan imidlertid allerede ha oppstått for omkring {{nowrap|135 000 år}} siden.<ref name="Savolainen et al. (2004)"/> 

På [[Vestbredden]] i [[Palestina]] har man funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hund som dateres til omkring {{nowrap|14 000 år}} tilbake i tid, men det har vært umulig å fastslå med sikkerhet om det er urhund eller tamhund. I [[Israel]] finnes imidlertid fortsatt viltlevende [[canaanhund]]er, som har en rekke genetiske likheter med urhunden. I [[USA]] er det også funnet fossile beinrester etter urhundlignende hunder, som daterer seg omkring {{nowrap|9 000 år}} tilbake i tid. Man tenker seg at typen opprinnelig må ha kommet til [[Nord-Amerika]] via [[Beringstredet]], kanskje i sammenheng med menneskelig migrering til dette kontinentet. Denne hunden var trolig av type svært lik dagens [[carolinahund]], men om det finnes en sammenheng vet man ikke. Carolinahunden har imidlertid en rekke genetiske likheter med urhunden, særtrekk man ellers ikke finner hos tamhunden.

Det eldste sikre fossile funnet man har for dingoer er en skalle som skal være omkring {{nowrap|5 500 år}} gammel. Den ble funnet i [[Vietnam]]. {{nowrap|5 000–2 500 år}} gamle fossiler av dingo er imidlertid funnet flere steder i [[Asia|Sørøst-Asia]], men i Australia er det eldste funnet man har omkring {{nowrap|3 450 år}} gammelt.<ref name="Fillios et al. (2012)"/> Det har støttet teorien om at den dingoen opprinnelig ble ført til Oseania med sjøfarende for omkring {{nowrap|5 500–3 500 år}} siden.<ref name="Crowther et al. (2014)"/><ref name="Sacks et al. (2013)"/> Noen forskere har ment at det trolig skjedde fra [[Taiwan]], basert på analyser av {{nowrap|[[Y-kromosom]]er}}. Det synes imidlertid som om dette bare gjelder for Oseania, og at tilsvarende typer på [[Borneo]] og [[Bali]] nedstammer fra en annen lokalitet.<ref name="Sacks et al. (2013)"/>

Hvor de oppsto har man vært usikre på. Noen forskere har hevdet at det kan ha vært i [[Induskulturen|Indusdalen]] i [[India]], og at de derfra har blitt spredt utover Asia. Studier av såkalt [[mitokondrielt DNA|mtDNA]] viser imidlertid at dingoene kan ha oppstått i Sørøst-Asia (Savolainen m.fl., [[2004]]<ref name="Savolainen et al. (2004)"/>). Den svenske forskeren [[Peter Savolainen]], som sto bak en stor studie av dingoens arvemateriale, der 211 australske dingoer, 654 tamhunder og 38 ulver var med, mener spredningen må ha startet sørøst i [[Folkerepublikken Kina|Kina]], og kanskje spredt seg via Taiwan og [[Filippinene]] til [[Indonesia]] og Australia.

Savolainen mente, ut ifra resultater i hans forskning, at den australske dingoen ikke er en direkte etterkommer av ulv, men heller må ha oppstått fra (tidlig) domestiserte tamhunder. Han begrunner dette med funn av arvemateriale som finnes hos østasiatiske hunder og dingo, men ikke hos ulv. Teorien støttes forsåvidt av det faktum at det ikke finnes arkeologiske funn for dingo i Australia som er eldre enn {{nowrap|3 450 år}}. Stadig flere forskere mener nå at den kom dit som en tamhund for omkring {{nowrap|5 000 år}} siden og utviklet seg til dingo først omkring {{nowrap|1 500 år}} senere. Om det stemmer, er det mye som tyder på at dingoen også må ha utviklet seg fra domestiserte tamhunder på fastlandet, selv om noen også mener den kan stamme direkte fra ulven. En slik teori støttes for så vidt også av arkeologiske funn, i det man ikke har funnet noen indikasjoner for slike urhunder som er eldre enn omkring {{nowrap|5 000–5 500 år}}. Dersom det tok tamhunden {{nowrap|1 500 år}} å bli til dingo i Australia, er det altså ting som kan tyde på at utviklingen til dingo må ha startet for mer enn {{nowrap|6 000–8 000 år}} siden i Asia. Mye har imidlertid tydet på, at dingoen først kom til Australia for omkring {{nowrap|3 500 år}} siden. Når tror imidlertid forskere at det må ha skjedd flere tusen år tidligere, for det ser ut til at australsk dingo og ny-guinea villhund splittet lag alt for {{nowrap|6 000–8 000 år}}, da landbroen mellom Ny-Guinea og Australia forsvant da havnivået steg etter [[siste istid]].<ref name="Landow (2020)"/>

En ny studie, av Ostrander ''et al.'' (2020), med fullstendig genom fra både [[Ny-Guinea villhund]] (den ville varianten av Ny-Guinea syngehund) og australsk dingo viser at disse helt spesielle urhundene er svært nært beslektet og trolig ble isolerte da landbroen mellom Ny-Guinea og Australia forsvant.<ref name="Ostrander et al. (2020)"/> Det betyr i så fall at dingoen må ha vandret inn til Australia via Ny-Guinea, og ganske mye tidligere enn tidligere antatt (anslagsvis for omkring {{nowrap|6 000–8 000 år}} siden).<ref name="Ostrander et al. (2020)"/><ref name="Landow (2020)"/> Forskningen viser også at Ny-Guinea villhund og australsk dingo trolig har skilt lag med alle andre linjer av tamhunder før hunden kan regnes som domestisert (for cirka {{nowrap|15 000 år}} siden). Det betyr i så fall at disse ville hundene representerer en mye eldre og langt mer selvstendig gruppe med hunder, fra et mye tidligere stadium i domestiseringsprosessen.<ref name="Ostrander et al. (2020)"/> Likeledes viser studien, at Ny-Guinea villhund (som bare finnes i høyfjellet på Ny-Guinea) og Ny-Guinea syngehund (som er tamme etterkommere av åtte importerte hunder fra en flere tidligere ekspedisjoner til Ny-Guinea) er én og samme hund.<ref name="Ostrander et al. (2020)"/>

=== Klassifisering ===
[[Fil:Dingoskull.jpg|thumb|Dingoskalle]]
[[Fil:Dingo, just relaxing.jpg|miniatyr|Dingo med hvite «sokker»]]
Da den australske dingoen ble oppdaget, ble den opprinnelig klassifisert som en selvstendig art (''Canis antarticus'' <small>Kerr, 1792</small>). Dette var imidlertid et uheldig navn, siden [[falklandsulv]] (''Dusicyon australis'') opprinnelig gikk under det samme navnet. Det ble i 1951 derfor bestemt, at det vitenskapelige navnet på dingoen skulle være ''C. dingo'' <small>Meyer, 1793</small>,<ref name="Tate (1951)"/> men den har siden blitt forsøkt omklassifisert som en underart av både tamhund (''C. familiaris dingo'') og ulv (''C. lupus dingo''). Moderne forskning har imidlertid fastslått, at dingo, ulv og tamhund har et felles opphav – ulv (''Canis lupus''), men at trolig ingen av dagens linjer med ulv kan regnes som en [[progenitor]]. Den opprinnelige linjen, som førte fram til dagens dingoer, tamhunder og ulver, kan derfor være utdødd. Ulv (''C. lupus'') regnes imidlertid i dag som et [[artskompleks]], som består av flere distinkte [[klade]]r og kryptiske arter.<ref name="Crowther et al. (2014)"/>

[[International Commission on Zoological Nomenclature]] (ICZN) bestemte i 1957, at ''Canis dingo'' skal være det offisielle navnet på dingo,<ref name="ICZN (1957)"/> men det har fortsatt vært uklart om dingoen skal klassifiseres som en direkte underart av ulv (''C. l. dingo'') eller som en tidlig [[genetisk variasjon|genetisk variant]] av tamhunden (''C. f. dingo'').<ref name="Perry (2016)"/> På 1990-tallet ble det gjort forsøk på å endre det offisielle navnet på dingo, til ''C. l. dingo'', men ICZN fant ingen god grunn til å endre det, spesielt fordi opprinnelsen for både tamhund og dingo fortsatt er ganske uklar.<ref name="Perry (2016)"/> Det offisielle navnet (''C. dingo'') ble også bekreftet av ICZN i 2003.<ref name="ICZN (2003)"/>

En studie av nyere dato (2014) viser at dingoen kan være en unik selvstendig art<ref name="Crowther et al. (2014)"/>, men en slik klassifisering mangler fortsatt internasjonal støtte. Det er klart at dingoen har en felles [[progenitor]] med [[ulv]]en, som tamhunden. Typen viser også tegn på [[domestisering]], men ikke i samme grad som tamhunden. Dingo kan utgjøre ei selvstendig linje, men det er uklart hvor gammel den er og om den er felles med eller har oppstått fra tamhunden. Forskere (vonHoldt ''et al.'' (2010)) hevder at australsk dingo og ny-guinea syngehund trolig er verdens eldste hunderaser.<ref name="vonHoldt et al. (2010)"/> Det er også uklart om ekte (rene) dingoer fortsatt eksisterer, og eventuelt i hvilket omfang de eksisterer.

I en ny studie, publisert i [[Journal of Zoology]] den [[27. mars]] [[2014]], utfordrer forskerne dingoens klassifisering og hevder at den allikevel kanskje kan klassifiseres som en selvstendig art. En gruppe forskere har studert 69 dingoskaller, noen skinn og skjelletfragmenter som dateres til cirka 1900 og bakover, altså til tiden før europeerne ankom Australia og brakte med seg tamhunder som siden paret seg med lokale dingoer og skapte såkalte ''dingohybrider''. Studien viser at distinkte anatomiske forskjeller skiller dingoen fra både ulven og tamhunden. Blant annet gjennom en bredere skalle og ei lengre snute. I motsetning til hunder, har dingoen har aldri ulveklør på baklemmene. Studien slo også fast at dingoer ikke nødvendigvis trenger å være gulbrune, men like godt kan være sorte, hvite eller rødbrune. Kombinasjoner finnes også, med innslag av hvite og sorte flekker. Det ble også funnet bevis for dingoer med hvite «sokker» på lemmene og hvit haletipp.

Forskerne bak studien foreslo at dingoen skulle omklassifiseres som en egen art, men så langt har mangler forslaget støtte. Det var dessuten uklart om det fortsatt eksisterte ekte dingoer i Australia i dag, selv om noen forskere mente at det var sannsynlig.<ref name="Crowther et al. (2014)"/>

En stor studie av den australske dingoens DNA har nylig (publisert i ''Ecology and Evolution'' i september 2017) avdekt at dingoen trolig migrerte til Australia i to separate bølger, via et [[eid (landform)|eid]] som eksisterte mellom Ny-Guinea og Australia for omkring {{nowrap|8 000–10 000 år}} siden.<ref name="Cairns et al. (2017)"/>

=== Fylogeni ===
Inndelingen under følger Rutkowski ''et al.'' (2015) og viser slektskapet artene imellom, i slekten ''[[Canis]]''.<ref name="Rutkowski et al. (2015)"/> Forholdet mellom to av sjakalene og resten av gruppen regnes ikke som endelig avklart. Det er imidlertid igangsatt studier, som forhåpentlig snart vil avdekke, om stripsjakal (''C. adustus'') og svartryggsjakal (''C. mesomelas'') fortsatt skal tilhøre ''Canis'' eller innlemmes i en selvstendig slekt.

{{clade | style = font-size: 85%;line-height:85%;width:375px;
 |1={{clade
 |1={{clade
  |1={{clade
   |1=[[stripesjakal]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate XIII).jpg|50 px]]
   |2=[[svartryggsjakal]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate XII).jpg|50 px]]
  }}
 }} 
 |2={{clade
  |1={{clade
   |1={{clade
    |label1=1,9 [[mya]]
    |1={{clade
     |label1=1,3 [[mya]]
     |1={{clade
       |1={{clade
        |1={{clade
         |1=[[tamhund]]/[[dingo]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate XXXVII).jpg|50 px]]
         |2=[[ulv]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate I).jpg|50 px]]
         }}
        |2=[[prærieulv]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate IX).jpg|50 px]]
        }}
       |2=[[gullulv]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate XI).jpg|50 px]]
      }}
     |2=[[gullsjakal]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate X).jpg|50 px]]
   }}
  |2= [[etiopisk ulv]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate VI).jpg|50 px]]
 }}
  |2=[[asiatisk villhund]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate XLI).jpg|50 px]]
  }}
   |2={{clade
    |1=[[afrikansk villhund]] [[File:Dogs, jackals, wolves, and foxes (Plate XLIV).jpg|50 px]]
    }}
   }}
  }}
 }}

== Beskrivelse ==
[[Fil:Dingo3.jpg|thumb|left|[[Australsk dingo]]]]
[[Fil:San Diego Zoo 001.jpg|miniatyr|venstre|[[Ny-guinea syngehund]]]]
Navnet ''dingo'' stammer fra de australske urinnvånernes, [[aboriginer|aboriginenes]], navn på dette hundedyret i hjemlandet. Det er imidlertid trolig mer korrekt å kalle typen en ''urhund'', siden stamformen ikke oppsto i [[Australia]], men i [[Asia]].

En ekte urhund kan best beskrives som en slank, smal og langstrakt mellomstor [[spisshunder|spisshundlignende]] hund. Vekten ligger gjerne omkring {{nowrap|8–24 kg}} og skulderhøyden ligger omkring {{nowrap|35–67 cm}}. Hannene er gjerne tydelig større enn [[tispe]]ne, men både vekt og høyde varierer mye for begge kjønnene. Dingoene i Australia er gjerne større en andre dingoer, noe forskerne tror kan ha en sammenheng med skilnader i kostholdet. Australske dingoer har et mer [[protein]]rikt kosthold enn asiatiske.

Hodet er trekantet og snutepartiet typisk noe lengre enn hos tradisjonelle spisshundraser. Den har mellomstore, stående spisse ører, som er svært bevegelige og kan «lukkes», og kraftig forstørrede [[rovtann|rovtenner]] i forhold til [[tamhund]]er. Også [[hoggtann|hoggtenene]] er gjerne større enn hos tamhunder. Ekte dingoer har typisk gulbrune øyne, mens såkalte ''dingohybrider'' (dingoer med en større andel tamhundblod i linjene) gjerne har mørke øyne.

Dingoen har en mer fleksibel [[anatomi]] enn vanlige hunder, noe som blant annet gjør at dingoen kan spre ut skulderbladene i nesten 90 graders vinkel (som en [[fugler|fugl]]) fra kroppen. Håndleddene er også svært bevegelige, noe som gjør dingoen i stand til å manøvrere objekter på en måte man ellers ikke forbinder med vanlige hunder. Disse anatomiske fordelene gjør dessuten mange dingoer til ypperlige klatrere. Dingoer kan også snu hodet nesten 180 grader i begge retninger, samt bøye hodet bakover, til snuten berører ryggen. Asiatiske dingoer ser ut til å ha større anatomisk fleksibilitet enn australske. Slike ekstreme anatomiske særtrekk er ellers bare kjent hos noen få andre hunder, som for eksempel [[norsk lundehund]] og noen få andre raser med urhundpreg.

Pelsen er tett og glatt på kroppen, mens halen er buskete og relativt lang. Den mest vanlige fargen er ingefær (lys rødgul til gulbrun), men det finnes også sorte, barkfargede og hvite individer. Det var også en variant uten pels, klassifisert som [[nakenhunder|nakenhund]]<ref name="Samran"/>, men det er i øyeblikket uklart om typen har overlevd. I såfall må det være i det nordøstre hjørnet av [[Thailand]], slik noen lokale eksperter mener. Det er vanlig at behårede individer har lyse eller hvite markeringer på snutepartiet, i brystet, buken, på labbene og på haletippen. I Sørøst-Asia er også ingefærfargede individer mest vanlig, men antallet sorte individer er også høyere der enn i Australia (Straham [[1983]]<ref name="Straham (1983)"/>; Corbett [[1995]]<ref name="Corbett (1995)"/>).

== Utbredelse ==
[[Fil:New Guinea Singing Dog is singing.jpg|thumb|right|[[Ny-guinea syngehund]]]]
[[Fil:Bali2013 099.JPG|miniatyr|høyre|[[Balihund]]]]
Mange tror dingoer kun finnes i Australia, men det er feil. Dingoen var opprinnelig spredd over store deler av Asia, men den er nå mer kun lokalisert til noen få områder i Sørøst-Asia. Ifølge [[Verdens naturvernunion|IUCN]] finnes det i dag ekte dingoer primært på [[Ny-Guinea]], i sentrale og nordlige strøk av Australia, samt i Thailand.

Det er dessuten mulig at det eksisterer et begrenset antall ekte dingoer i [[Burma|Myanmar]] (tidligere [[Burma]]), [[Kambodsja]], [[Laos]], [[Malaysia]], [[Indonesia]] med [[Borneo]], sørøst i [[Folkerepublikken Kina|Kina]], og kanskje også på [[Sumatra]] og [[Filippinene]], men både antall og ekthet er uavklart. Likeledes er det uklart om den indiske [[santalhund]]en kan kalles en dingo eller ikke, og eventuelt i hvilken utstrekning den finnes. Det er imidlertid kart at santalhund som begrep i dag ofte benyttes om åpenbare blandingshunder.

Dingoen er sterkt truet av kryssavl med viltlevende tamhunder. Forskerne tror mer enn 80 prosent av dingoene er [[blandingshunder|bastarder]], men det finnes ingen sikre observasjoner som kan bekrefte dette estimatet.<ref name="Corbett2008" /> Det kan hende at andelen er ennå større. Man skiller altså mellom ekte dingoer og uekte dingoer, og sistnevnte betegnes ofte som pariahunder. Det er imidlertid en meget hårfin balanse mellom hva som er en ekte og uekte dingo, slik at klassifiseringen kan være svært vanskelig og tidkrevende.

== Habitat ==
Dingoen trives i tilknytning til Australias store ubebodde landbruksarealer, der det er skog, kratt, sletteland og fjellstrøk. Utbredelsen begrenses kun av tilgangen på mat og vann, men den er mest vanlig i de østre delene av Australia.

På Ny-Guinea finner man villhunden i fjellstrøk over [[tregrensen]], men det har lenge vært svært sparsomt med informasjon om denne svært sky hunden, til tross for at det en rekke ganger er gjort forsøk på å studere den. To ekspedisjoner, i 2016 og 2018, har imidlertid avdekket mye ny informasjon om habitatet, som i all vesentlighet består fjellgrunn med gressganger og sparsom lavtvoksende vegetasjon i høyder med lavt [[oksygen]]nivå rundt {{nowrap|4 000 moh}}.<ref name="Ostrander et al. (2020)"/>

På det asiatiske fastlandet finnes det semi-ville hunder med dingo-preg først og fremst i tilknytning til menneskelige bosetninger, der de har enkel tilgang på resteavfall og beskyttelse. Rundt bosetningene fungerer den som en naturlig [[vakthunder|vakthund]], noe menneskene prissetter ved å gi hundene matrester. Et lignende mønster finner man også for semi-ville hunder som finnes på øyene sør for det asiatiske fastlandet, eksempelvis på Borneo og Sumatra. Det kan imidlertid tenkes, at det fortsatt finnes ekte asiatiske dingoer i de enorme jungelstrøkene mellom Myanmar, Kina, Thailand, Laos, Vietnam, Kambodsja og Indonesia, men det har aldri blitt skikkelig undersøkt.

== Atferd ==
[[Fil:New Guinea Singing Dog profile.jpg|thumb|venstre|[[Ny-guinea syngehund]] er mindre enn [[australsk dingo]], men ellers svært lik]]
[[Fil:Bali31.jpg|miniatyr|venstre|Brindlet [[ibanhund]] eller [[borneohund]]]]
Dingoer er ville hunder som lever i et flokkorientert [[hierarki|familiehierarki]], der foreldrene (lederhannen og ledertispa) er de eneste som normalt formerer seg. Ledertispa føder ett kull årlig. Om andre tisper føder valper vil disse være utsatt for å bli drept av ledertispa, som er [[dominans|dominant]] overfor andre tisper i flokken som formerer seg. Det kan se ut til at lederhundene er [[paringssystem|monogame]] og lever sammen livet ut, eller til en av dem dør.

I tillegg til foreldrene består flokken av avkommet de siste 2–3 årene. En typisk flokk består således gjerne av 3–12 dyr. Unge (konkurrerende) voksne hanner kan jages ut av flokken og primært leve som solitære individer, selv om de gjerne sosialiserer seg i flokk når de skal jakte på større byttedyr. Innad i flokken konkurrerer gjerne individene om plassene på rangstigen, som er under konstant endring. Hanner kan være dominante overfor tisper i gitte situasjoner. Flokken holder seg til territoriet der de ble født og forsvarer dette mot andre flokker. Det er vanlig at flokken forflytter seg 10–20&nbsp;km daglig.

Dingoen lar seg temme, men den vil alltid ha villhundens primitive instinkter i behold. Over store deler av Sørøst-Asia lever denne urhunden nærmest som en tamhund. Også australske dingoer lar seg temme og holde som husdyr. Dingoen er imidlertid svært primitiv i forhold til vanlige hunder, men som tam hushund kan den godt sammenlignes med andre pariahunder. Den vil naturlig være svært skeptisk til fremmede og nye ting, noe som ofte kommer til uttrykk som frykt og aggresjon. Ofte vil slike hunder knytte seg svært nært til noen få mennesker (familien), mens de vil være sky og kanskje direkte fiendtlige mot andre mennesker og hunder.

=== Predasjon ===
[[Fil:Borneo dogs feeding.jpg|thumb|right|Semi-ville [[borneohund]]er]]
Det er kjent at australske dingoer har et kosthold som består av cirka 60 % [[pattedyr]], men også [[fugler|fugl]] og [[krypdyr|reptiler]] utgjør en viktig del av dietten. Mest vanlig er [[kanin]] og annet [[småvilt]], men dingoene nedlegger også større vilt, for eksempel flere arter [[kenguruer|kenguru]]. Den vil også ta [[bufe]] om anledningen byr seg, for eksempel [[tamsau|sau]] og [[tamfe|kvegkalver]].

Asiatiske dingoer lever ofte i tett tilknytning til [[menneske]]r og har derfor et kosthold som består av mye [[karbohydrat]]er. Ofte er kostholdet preget av matavfall og rester etter mennesker, eksempelvis kokt [[ris]], [[frukt]] og [[grønnsak]]er som måtte være til overs etter måltider, kanskje ispedd noen kjøttrester i form av innvoller fra [[hønsefugler|hønsefugl]], [[fisk]] eller [[skalldyr]]. I Thailand er det observert at dingoen kan jakte på [[firfisler]] og små [[skadedyr]], som [[musefamilien|mus]] og [[rotter]]. På den måten kan den spe på med viktige proteiner i kostholdet. Det er grunn til å tro at slike hunder også andre steder har en tilsvarende kostholdsatferd.

Dingoer er opportunistiske [[Predasjon|predator]]er, som helst jakter småvilt alene. De vil imidlertid jakte parvis eller i flokk når større byttedyr skal nedlegges. Hundene samarbeider under jakten og angriper byttet fra flere retninger samtidig ([[hetsjakt]]). Større byttedyr slås over ende før de vitale delene kan angripes, som regel mageregionen.

=== Reproduksjon ===
[[Fil:Look at me dad.jpg|miniatyr|venstre|Dingo med valper]]
[[Fil:Black and tan New Guinea Singing Dog in snow.jpg|miniatyr|venstre|Sort og brun [[ny-guinea syngehund]]. Fargevarianten eksisterer også hos [[ny-guinea villhund]]]]
Dingoer parer seg kun en gang årlig, i motsetning til tamhunder som gjerne kommer i [[brunst]] oftere. Selve paringstiden varierer fra sted til sted. I Australia er det vanlig at paringen foregår i [[Mars (måned)|mars]]&ndash;[[april]], mens det i Sørøst-Asia er vanlig i [[august]]–[[september]]. Tispa går normalt drektig i ca. 63 dager, da hun gjerne føder omkring 1&ndash;10 valper. Det mest normale er et kull på 5&ndash;6 valper. Alfaparet, som gjerne er omkring tre år gamle første gang de parer seg, lever gjerne sammen livet ut.

Valpene våger seg gjerne ut av [[hi]]et første gang når de er omkring tre uker gamle. De blir avvendt når de er omkring åtte uker gamle, samtidig som de da gjerne forlater stedet der de ble [[Fødsel|født]] for godt. Etter dette tar flokken tilhold ved tilfeldige leirplasser, der valpene gjerne får ferdes fritt omkring. Tilvenningen til fast føde skjer over en 3&ndash;4 ukers periode, og både hanner og tisper i flokken bidrar med hjelp. De sluker maten og gulper den opp igjen når de kommer hjem til valpene. Mora gulper også opp det vannet valpene måtte trenge, om det ikke finnes naturlig i nærheten. Etter om lag 3&ndash;4 måneder regnes valpene som uavhengige av mora, men de blir sammen med flokken til de er omkring to år gamle. De vil hjelpe til med oppdrettet av neste års valpekull, og kanskje også påfølgende kull.

I vill tilstand er det ventet at en dingo kan leve til den blir omkring ti år gammel, selv om nok den gjennomsnittlige levealderen er betydelig kortere. Levealderen vil i stor grad være påvirket av det habitat dyret befinner seg i, spesielt i Australia der denne hunden de fleste steder regnes som et [[skadedyr]]. I fangenskap er det kjent at en dingo kan bli opp mot 12&ndash;15 år gammel. Det er således ingen forskjell mellom dingo og tamhund på dette området.

=== Hybridisering ===
[[Fil:Borneo dog.jpg|thumb|right|Borneohund ([[ibanhund]])]]
[[Hybrid]]isering er den største truslen mot overlevelse for dingo.<ref name="Crowther et al. (2014)"/> I Australia finnes det kun fire større områder der bestanden regnes som ekte dingoer. I resten av Australia er graden av hybridisering relativt høy. Langs østkysten og i et større område i sørvest antar man at så mye som 80–90 % av bestanden kan være hybrider. Hybridisering er også et problem på fastlandet i Asia. Det er kun i Thailand at man regner dingoen som ren (rødt på kartet). Det er imidlertid svært usikkert i hvilken grad hybridisering skjer, så de lyserøde områdene på kartet indikerer i første rekke usikkerhet med hensyn til populasjonen av dingo.

Noen dingoer regnes i dag som [[tamhund]]er (''Canis lupus familiares''), f.eks. den [[israel]]ske [[canaanhund]]en og den [[afrika]]nske [[basenji]]en, andre som pariahhunder (urene raser på et stadium som ikke kan kalles dingo, men som har svært mange likheter), som f.eks. den [[Amerikas forente stater|amerikanske]] [[carolinahund]]en, eller semi-ekte villhunder (''Canis lupus dingo''), som f.eks. [[ny-guinea syngehund]] og [[australsk dingo]]. Også den indiske [[santalhund]]en og den sørøstasiatiske [[boranhund]]en eksisterer trolig fortsatt som ekte dingo.

Det er usikkert om flere andre viltlevende hunder bør kalles dingo eller ikke. I så måte ble det nylig oppdaget at [[kintamanihund]], som finnes på [[Bali]], er en nærmere slektning av dingo enn av andre asiatiske hunderaser. Det kan derfor godt tenkes at både denne hunden og andre vil bli klassifisert som dingo på et senere tidspunkt.

=== Domestisering ===
[[Fil:Singing dingo.jpg|miniatyr|høyre|En temmet dingo, synger for full hals]]
Dingo bærer preg av å ha gjennomgått en viss domestisering, men dette er absolutt ingen tamhund. Som [[kjæledyr]] kan dingo best beskrives som aktiv, uforutsigbar, observant, nysgjerrig, intelligent, flink, ukontrollerbar, smart, destruktiv, territorial, aggressiv, nervøs, sky, og engstelig.<ref name="Smith (2015)"/>

Forsøk i nyere tid med domestisering av dingo har vist at den lar seg tilpasse mennesket bedre enn ulven, men på langt nær i samme grad som tamhunden. Den forblir uavhengig og er i svært liten grad kontrollerbar.<ref name="Smith (2015)"/><ref name="Oakman (2001)"/> Kaptein ''Arthur Phillip'' (1789) var den første som forklarte problemet med å holde dingo i [[fangenskap]]. Han beskrev den som elegant, men vanskelig å kontrollere. «Den ligner mye på hunden, men er mye mer rovgrisk» hevdet han.<ref name="Phillip (1789)"/>

Dingoer er typisk territoriale, men regnes som omgjengelige og snille om de får vokse opp sammen med folk og blir godt sosialiserte.<ref name="Smith (2015)"/> Å holde en dingo som [[familiehund]] er imidlertid ingen enkel oppgave, siden de verken lar seg dominere og eller i særlig grad kontrollere.<ref name="Smith (2015)"/><ref name="Oakman (2001)"/> Den kan imidlertid bli en fantastisk god [[brukshund]] for enkelte formål, siden sansene og instinktene er overlegent utviklet i forhold til tamhundens.<ref name="Oakman (2001)"/>

== Trusler ==
Dingoen har ingen naturlige fiender i Australia, annet enn mennesket, [[krokodiller]], [[giftslanger]], og tamhunder. I Sørøst-Asia utgjør dessuten [[bjørnefamilien|bjørner]] og [[store kattedyr]] en trussel. Valper blir dessuten tatt av [[rovfugl]]er.

=== Påvirkning ===
Forskerne mener at dingoen var en av hovedårsakene til at [[pungulv|tasmansk tiger]] (''Thylacinus cynocephalus'') og [[tasmansk djevel]] (''Sarcophilus harrisii'', ''Sarcophilus ursinus'') i sin tid ble utryddet i Australia, siden arkeologiske beviser peker mot at utryddelsen startet for omkring {{nowrap|3 500 år}} siden eller mer. Dette er synonymt med det tidsrommet forskerne tror at dingoen kom til Australia.<ref name="Fillios et al. (2012)"/>

=== Dingogjerdet ===
{{Hoved|Dingogjerdet}}
[[Fil:Dingo fence in Australia.PNG|thumb|right|Dingogjerdet (purpurfarget)]]
Dingogjerdet, som egentlig er en fellesbeskrivelse for flere lange gjerdestrekninger, er en kunstig barriere som ble bygget tidlig på [[1880-årene|1880-tallet]] i Australia. Det er siden utvidet flere ganger. Gjerdet, som opprinnelig sto ferdig i [[1885]], skulle holde dingoen vekk fra de sørøstre delene av landet, der [[tamsau|sauehold]] er en viktig [[næringsliv|primærnæring]]. Det er uklart nøyaktig hvor langt gjerdet er. ''Breckwoldt'' ([[1988]]) hevder det er 5&nbsp;614&nbsp;km langt<ref name="Breckwoldt (1988)"/>, andre at det er opp mot 10&nbsp;000&nbsp;km langt.

Den først delen av gjerdet, som er cirka {{nowrap|2 500 km}} lang, fikk navnet ''Barrier Fence'' (barrieregjerdet) og ligger i [[Queensland]]. Dette kobles sammen med et cirka  {{nowrap|584 km}} langt gjerde i [[New South Wales]] kalt ''Border Fence'' (grensegjerdet), som i sin tur kobles sammen med et cirka  {{nowrap|2 225 km}} lagt gjerde i Sør-Australia som kalles ''Dog Fence'' (hundegjerdet).

Selve gjerdet er cirka {{nowrap|180 cm}} høyt over bakken og gjort i et nettingmønster av stålvirer. I tillegg kommer en seksjon på ca. 30&nbsp;cm som er gravd ned i bakken, slik at den totale høyden er {{nowrap|210 cm}}. På hver side av gjerdet er det en cirka {{nowrap|5 meter}} bred sone som snauklippes og mange steder inneholder en vei, slik at myndighetene kan inspisere gjerdet med bil på de mest utsatte stedene. En rekke ansatte jobber også daglig med vedlikehold og inspeksjon av gjerdet.

== Fakta om dingo ==
* Dingoer bjeffer ikke på normal måte, men de har et mye større vokabular enn tamhunder.
* Dingoens håndledd er mer fleksibelt enn hos vanlige hunder, noe som gjør dem i stand til å utføre en rekke oppgaver man ellers ikke forbinder med slike dyr. Den kan også spre ut skuldrene i nesten 90 graders vinkel, slik også [[norsk lundehund]] og et fåtall andre hunderaser kan.
* Dingoen kan snu hodet nesten 180 grader i begge retninger. Den kan også bøye hodet rett bakover i en slik grad at snutespissen når ryggen, slik også norsk lundehund og et fåtall andre hunderaser kan.
* Dingo har en toppfart på opp mot 65&nbsp;km/t
* Dingotisper har løpetid hver 12. måned.
* [[Tispe|Alfatispa]] vil forsøke å drepe alle valper født av andre tisper i flokken.
* Dingoen har betydelig større rovtenner enn vanlige hunder. Også hoggtennene er større enn hos tamhunden i forhold til kroppen.
* [[Australsk kelpie]], som noen steder også er kjent som ''Queensland (blue) heeler'', og [[australian cattledog|australsk cattledog]] (avlet fram fra [[Old english sheepdog]], [[Border collie]], [[västgøtaspets]], [[collie|korthåret collie]], [[australsk kelpie]] og dingo) anerkjennes som direkte etterkommere av kryssavl med dingo og lokale [[gjeterhunder]].<ref name="Orchard & Bloomfield (2000)"/>

== Se også ==
* [[Urmynder]]

== Litteratur ==
* {{Kilde bok|forfatter=Breckwoldt, Roland|tittel=A Very Elegant Animal: The Dingo|forlag=Angus & Robertson|utgave=1.|isbn=978-0207158117|side=283|dato=1988-11-29}}
* {{Kilde bok|forfatter=Purcell, Brad|tittel=Dingo|forlag=CSIRO Publishing|isbn=9780643096936|side=176|dato=September 2010}}
* {{Kilde bok|forfatter=Rose, Deborah Bird|tittel=Dingo Makes Us Human: Life and Land in an Australian Aboriginal Culture|forlag=Cambridge University Press|utgave=1.|isbn=978-0521794848|side=264|dato=28. august 2000}}
* {{Kilde bok|forfatter=Ryhorchuk, Gill|tittel=Living With Dingoes|forlag=Xlibris|isbn=978-1483651965|side=264|dato=30. juni 2013}}

== Referanser ==
<references>
<ref name="Breckwoldt (1988)">Roland Breckwoldt, 1988, «A very elegant animal: the dingo, 1980-88», publisert av Angus & Robertson i 1988</ref>
<ref name="Cairns et al. (2017)">Cairns KM, Brown SK, Sacks BN,Ballard JWO. Conservation implications for dingoes from thematernal and paternal genome: Multiple populations, dogintrogression, and demography. ''Ecol Evol''. 2017;00:1–21. https://doi.org/10.1002/ece3.3487</ref>
<ref name="Clutton-Brock (1999)">Clutton-Brock, Juliat. 1999. ''A natural history of domesticated mammals'' (2 ed.). Cambridge University Press, Cambridge. 1999. 238 pp. ISBN 0-521-63495-4</ref>
<ref name="Corbett2008">Corbett, L.K. 2008. [http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T41585A10484199.en ''Canis lupus'' ssp. ''dingo'']. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3. Besøkt 2014-12-01</ref>
<ref name="Corbett (1995)">L. Corbett, 1995. «The Dingo in Australia and Asia». Ithaca, New York: Cornell University Press, ISBN 0-8014-8264-X</ref>
<ref name="Crowther et al. (2014)">M. S. Crowther, M. Fillios, N. Colman & M. Letnic (2014). [http://dx.doi.org/10.1111/jzo.12134 An updated description of the Australian dingo (''Canis dingo'' Meyer, 1793)]. ''Journal of Zoology'', July 2014. '''293'''(3): 192–203 DOI: 10.1111/jzo.12134 ISSN 0952-8369</ref>
<ref name="Fillios et al. (2012)">Fillios M,  Crowther MS,  Letnic M. The impact of the dingo on the thylacine in Holocene Australia, World Archaeol. , 2012, vol. '''44''' (pg. 118-134)</ref>
<ref name="Fleming et al. (2001)">Fleming, Peter; Laurie Corbett, Robert Harden, Peter Thomson. 2001. ''Managing the Impacts of Dingoes and Other Wild Dogs.'' Commonwealth of Australia: Bureau of Rural Sciences.</ref>
<ref name="ICZN (1957)">ICZN (1957). Opinion 451. Use of the plenary powers to secure that the specific name dingo Meyer, 1793, as published in the combination ''Canis dingo'' shall be the oldest available name for the dingo of Australia (Class Mammalia). ''Opin. Decl. Int. Comm. Zool. Nomen.'' '''15''', 329–338.</ref>
<ref name="ICZN (2003)">ICZN (2003). Opinion 2027 (Case 3010). Usage of 17 specific names based on wild species which are predated by or contemporary with those based on domestic animals (Lepidoptera, Osteichthyes, Mammalia). ''Bull. Zool. Nomencl.'' '''60''', 81–84.</ref>
<ref name="Landow (2020)">Sherry Landow (2020) [https://newsroom.unsw.edu.au/news/science-tech/hey-cuz-dingo-relatives-alive-remote-new-guinea-highlands Hey, cuz! Dingo relatives alive in remote New Guinea Highlands]. ''UNSW Newsroom'', 02 SEP 2020. Besøkt 2020-09-03</ref>
<ref name="Oakman (2001)">Oakman, B. 2001. The problems with keeping dingoes as pets and dingo conservation. In A Symposium on the Dingo, 34–38, ed. C. Dickman and D. Lunney. Mosman, Australia: Royal Zoological Society of New South Wales.</ref>
<ref name="Orchard & Bloomfield (2000)">Orchard, F. & Bloomfield, T., [http://www.dpi.vic.gov.au/DPI/nreninf.nsf/fid/0690615EEDE4B91BCA256E7200257A8D «Wild dogs and dingoes in Victoria»], Department of Primary Industries, juni 2000</ref>
<ref name="Oskarsson et al. (2011)">Oskarsson, M.C.R., Klütsch, C.F.C., Boonyaprakob, U., Wilton, A., Tanabe, Y. & Savolainen, P. (2011). [http://dx.doi.org/10.1098/rspb.2011.1395 Mitochondrial DNA data indicate an introduction through Mainland Southeast Asia for Australian dingoes and Polynesian domestic dogs]. ''Proc. R. Soc. Lond. Ser. B-Biol. Sci.'' '''279''', 967–974.</ref>
<ref name="Ostrander et al. (2020)">Suriani Surbakti, Heidi G. Parker, James K. McIntyre, Hendra K. Maury, Kylie M. Cairns, Meagan Selvig, Margaretha Pangau-Adam, Apolo Safonpo, Leonardo Numberi, Dirk Y. P. Runtuboi, Brian W. Davis, Elaine A. Ostrander (2020) New Guinea highland wild dogs are the original New Guinea singing dogs. ''Proceedings of the National Academy of Sciences'' Aug 2020, 202007242; DOI: https://doi.org/10.1073/pnas.2007242117</ref>
<ref name="Perry (2016)">Perry, G. (2016), [http://dx.doi.org/10.1111/avj.12453 The dingo debate: origins, behaviour and conservation]. Edited by Bradley Smith. CSIRO Publishing, 2015. 336 pages. A$39.95. ISBN 9781486300297. Australian Veterinary Journal, 94: 259. doi: 10.1111/avj.12453</ref>
<ref name="Phillip (1789)">Phillip, A. 1789. The Voyage of Governor Phillip to Botany Bay with an Account of the Establishment of the Colonies of Port Jackson and Norfolk Island. Printed for John Stockdale: London.</ref>
<ref name="Rutkowski et al. (2015)">Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). [http://dx.doi.org/10.1371/journal.pone.0141236 A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (''Canis aureus'') in Europe and the Caucasus]. ''PLoS ONE'', '''10'''(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236</ref>
<ref name="Sacks et al. (2013)">Benjamin N. Sacks, Sarah K. Brown, Danielle Stephens, Niels C. Pedersen, Jui-Te Wu, Oliver Berry; [https://doi.org/10.1093/molbev/mst027 Y Chromosome Analysis of Dingoes and Southeast Asian Village Dogs Suggests a Neolithic Continental Expansion from Southeast Asia Followed by Multiple Austronesian Dispersals]. ''Mol Biol Evol'' 2013; '''30''' (5): 1103-1118. doi: 10.1093/molbev/mst027</ref>
<ref name="Samran">Samran, Mr., «Mah Thai», s. 91 og 93, ukjent forlag og utgivelsesår</ref>
<ref name="Savolainen et al. (2004)">Peter Savolainen, Thomas Leitner, Alan N. Wilton, Elizabeth Matisoo-Smith, Joakim Lundeberg, 2004; [http://dx.doi.org/10.1073/pnas.0401814101 A detailed picture of the origin of the Australian dingo, obtained from the study of mitochondrial DNA]. ''PNAS'', August 17, 2004 vol. '''101''' no. 33 12387-12390 doi: 10.1073/pnas.0401814101</ref>
<ref name="Smith (2015)">Smith, Bradley P. (2015) [http://dx.doi.org/10.2752/175303714X14023922797869 Living with Wild Dogs: Personality Dimensions in Captive Dingoes (''Canis dingo'') and Implications for Ownership]. ''Anthrozoös'' '''27'''(3): 423–433, 2014. doi:10.2752/175303714X14023922797869</ref>
<ref name="Straham (1983)">R. Straham, 1983. «The Australian Museum's Complete Book of Australian Mammals». Sydney, Australia: Angus and Robertson Publishers, ISBN 0-207-14454-0</ref>
<ref name="Tate (1951)">G. H. H. Tate (1951). [https://doi.org/10.1093/jmammal/32.1.126 The Nomenclature of ''Canis antarcticus'']. J Mammal (1951) '''32''' (1): 126. DOI: https://doi.org/10.1093/jmammal/32.1.126</ref>
<ref name="vonHoldt et al. (2010)">vonHoldt, Bridgett M., Pollinger, John P., Lohmueller, Kirk E., Han, Eunjung, Parker, Heidi G., Quignon, Pascale, Degenhardt, Jeremiah D. - Boyko, Adam R., Earl, Dent A., Auton, Adam, Reynolds, Andy, Bryc, Kasia, Brisbin, Abra, Knowles, James C., Mosher, Dana S., Spady, Tyrone C., Elkahloun, Abdel, Geffen, Eli, Pilot, Malgorzata, Jedrzejewski, Wlodzimierz, Greco, Claudia, Randi, Ettore, Bannasch, Danika, Wilton, Alan, Shearman, Jeremy, Musiani, Marco, Cargill, Michelle, Jones, Paul G., Qian, Zuwei, Huang, Wei, Ding, Zhao-Li, Zhang, Ya-ping, Bustamante, Carlos D., Ostrander, Elaine A., Novembre, John Wayne, Robert K. (2010). [http://dx.doi.org/10.1038/nature08837 Genome-wide SNP and haplotype analyses reveal a rich history underlying dog domestication]. ''Nature'' '''464''', 898-902 (8 April 2010) http://dx.doi.org/10.1038/nature08837</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Artslenker}}
* [https://canids.org/dingo-working-group Dingo Working Group IUCN/SSC Canid Specialist Group]


{{Anbefalt}}
{{Portal|hunder}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Ulvelignende canider]]
[[Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1793]]