Redigerer Det palmyrenske riket

[[Fil:Palmyrene_Empire.png|thumb|360px]]
'''Det palmyrenske riket''' ([[260]]–[[273]]) var en utbryterstat fra [[Romerriket]] under [[Krisen i det tredje århundret|krisen på 200-tallet]]. Det besto på sitt meste av de romerske provinsene [[Syria]], [[Palestina]], deler av [[Anatolia]] og [[Aegyptus|Egypt]].

Det palmyrenske riket ble styrt av dronning [[Zenobia]] på vegne av sin lille sønn [[Vaballathus]]. Hovedstaden i det kortvarige riket var byen [[Palmyra]], som ligger ca 215 km nordøst for [[Damaskus]] i dagens [[Syria]].

== Krisen på 200-tallet ==
[[Fil:Herbert Schmalz-Zenobia.jpg|thumb|''Dronning Zenobias siste utsyn over Palmyra'', maleri av [[Herbert Gustave Schmalz]].]]
Til tross for en rekke politisk og sosiale kriser hadde det romerske riket stått fjellstøtt siden dets begynnelse under [[Augustus]], men kort tid etter at keiser [[Alexander Severus]] ble myrdet i [[235]], ble romerske legioner beseiret i en militær kampanje mot [[Sasanide-dynastiet]]s Persia, og Romerriket falt fra hverandre. General etter general kjeklet om kontrollen over riket, rikets grenser ble neglisjert og utsatt for stadige angrep fra barbarer, og større angrep fra Persia i øst.

Til sist kom angrepene innenfra da riket brøt opp i tre adskilte og konkurrerende stater i [[258]]. De romerske provinsene [[Gallia]], [[Romersk Britannia|Britannia]] og [[Hispania]] brøt ut og dannet [[det galliske riket]].

Ettersom Roma ikke var i stand til å beskytte de østlige provinsene mot Persia, besluttet den daværende guvernøren [[Septimius Odaenathus]] å benytte de legioner som han hadde tilgjengelig, blant dem den berømte ''[[Legio XII Fulminata]]'', til å forsvare sin provins fram for å blande seg inn i stridighetene for Roma.

== Etableringen av Palmyra ==
[[Fil:Antoninianus-Aurelianus-Palmyra-s3262.jpg|thumb|Aurelian, framstilt som [[Helios|''Sol'']], beseirer det palmyrenske riket, og feirer<small>ORIENS AVG</small>, Augustus stigende sol.]]
[[Fil:Denarius-Zenobia-s3290.jpg|thumb|Mynt av Zenobia med tittelen ''Augusta''.]]
Septimius Odaenathus ble myrdet og hans lille sønn Vaballathus ble gjort til konge, ''rex consul imperator dux Romanorum'', det vil si til «kong, konsul, keiser, romernes leder» og ''corrector totius orientis'', det vil si «medregent for hele Østen») for det nye palmyrenske riket.

Den virkelige makten bak tronen var hans mor [[Zenobia]]. Med de romerske legionene tilgjengelig og støttet av den stadige striden om makten av Roma, erobret Zenobia de romerske provinsene [[Aegyptus|Egypt]], [[Syria]], [[Palestina]], [[Libanon]] og deler av [[Anatolia]]. Hun tok også tittelen ''Augustus'' for seg selv og sin sønn. Hun hevdet at hun nedstammet fra den berømte [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]] og at Egypt var hennes forfedres hjem. Det påståtte slektskapet med Kleopatra var sannsynligvis propaganda.
[[Fil:Map of Ancient Rome 271 AD.svg|thumb|360px|Det palmyrenske riket i gult.]]
== Gjenerobring av Aurelian ==
I [[270]] ble [[Aurelian]] romersk keiser. Etter å ha beseiret [[alamannerne]], en [[Germanere|germansk]] folkegruppe som truet med å invadere [[Italia]], vendte han oppmerksomheten mot de tapte østlige provinsene.

Anatolia ble tatt tilbake med letthet. Hver eneste by, unntatt [[Bysants|Byzantium]] og [[Tyana]], overga seg uten motstand. Erobringen av Tyana har etterlatt seg en [[legende]]: Aurelian hadde til da ødelagt hver eneste by som gjorde motstand mot seg, men han sparte Tyana etter å ha hatt en visjon i en drøm om den store filosofen [[Apollonios fra Tyana]], som han respekterte stort. Apollonios kom til ham og sa: «Aurelian, om du vil herske, avstå fra å spre blodet til de uskyldige. Aurelian, om du vil erobre, vær barmhjertig.» Uansett årsak sparte Aurelian denne byen. Det betalte seg, og mange andre byer underkastet seg til ham da de så at keiseren ikke ville kreve hevn.

Aurelian beseiret dronning Zenobia i [[slaget ved Immae]] i nærheten av [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] i [[272]] og på nytt og avgjørende i [[slaget ved Emesa]] ([[Homs]] i Syria) samme år. Innenfor seks måneder sto hans hær utenfor portene av [[Palmyra]] som etter lang beleiring overga seg. Zenobia forsøkte å flykte østover til Persia, men ble tatt til fange og ført til Roma hvor hun døde ikke lenge etter. Det var også slutten på det palmyrenske riket.

Etter et kortvarig sammenstøt med perserne og på nytt igjen i Egypt mot usurpatoren [[Firmus]], måtte Aurelian vende tilbake til Syria i [[273]] da Palmyra gjorde opprør på nytt. Denne gangen lot Aurelian sine soldater herje byen og Palmyra kom seg aldri igjen fra dette. Aurelian fikk [[epitet]]ene ''Parthicus Maximus'' og ''Restitutor Orientis'' («Gjenoppretteren av Østen»).

== Litteratur ==
* «Tyranni Triginta», en av bøkene i ''[[Historia Augusta]]'' (skrevet på 300-tallet) inneholder en upålitelig fortelling om Zenobias liv.
* Winsbury, Rex (2010): ''Zenobia of Palmyra: History, Myth and the Neo-Classical Imagination''. Duckworth, ISBN 978-0-7156-3853-8
* Long, Jacqueline: [http://www.roman-emperors.org/zenobia.htm «Vaballathus and Zenobia»], nettstedet ''De Imperatoribus Romanis''.

{{Portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tidligere monarki]]
[[Kategori:Tidligere stater i Midtøsten|Palmyra]]
[[Kategori:Krisen i det tredje århundret]]
[[Kategori:Syrias historie]]
[[Kategori:Palmyra]]
[[Kategori:Romerske keiserriket]]
[[Kategori:Tidligere stater i Afrika|Palmyra]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 260]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 270-årene]]
[[Kategori:Opphør i 273]]