Redigerer Det norske landssvikoppgjøret

[[Fil:Vidkun Quisling foran universitetets aula..jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]] (1887–1945) ledet fascistpartiet [[Nasjonal Samling]] (NS) under [[Norge under andre verdenskrig|andre verdenskrig i Norge]] 1940–1945. Han samarbeidet aktivt med [[Reichskommissariat Norwegen|den tyske okkupasjonsmakten]], og ble [[dødsdom|dømt til døden]] i [[landssvik]]oppgjøret etter krigen.]]

'''Det norske landssvikoppgjøret''' var et rettslig oppgjør med medlemmer av [[Nasjonal Samling]] (NS) og [[Tysklands historie (1933–1945)|den tyske okkupasjonsmaktens]] medhjelpere i [[Norge]] etter [[andre verdenskrig]]. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot {{formatnum:92805}} siktede hvorav rundt {{formatnum:46085}} ble straffet, 30 personer fikk [[dødsstraff]], {{formatnum:17000}} fikk [[fengsel]]straffer, og de resterende fikk [[forelegg]] eller annen straff.<ref>[http://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xi_179.pdf SSB statistikk s.13]</ref>

Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet.<ref name="Fjortoft" /> I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv. Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålene om kollektiv [[Skyld (jus)|skyld]] og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for å ha vært gjennomført for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.<ref name="Fjortoft" /><ref>[https://web.archive.org/web/20051109173134/http://www.skup.no/Metoderapporter/SKUP-metoderapporter_for_2004/933Metoderapport.doc skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike]</ref> At man fikk forelegg og stempel som landssviker for å være passivt medlem i NS har også vakt oppsikt.<ref>[https://archive.today/20120526202349/http://tb.no/arkiv/juletrer-invektiver-og-mai-1945-1.1123850?startdate=01.10.2010 Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945]{{Bedre kilde}}</ref>

== Bakgrunn ==
{{utdypende|Norge under andre verdenskrig}}

=== Okkupasjon og frigjøring ===

Norge erklærte seg som nøytralt ved krigsutbruddet i 1939, men ble [[Angrepet på Norge i 1940|invadert av tyske styrker 9. april 1940]]. Etter to måneders kamp kapitulerte de norske styrkene og den tyske okkupasjonen begynte. Den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til [[NRK radio]] og [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|utnevnte seg selv til statsminister]], han ble presset til å gå av noen dager senere og et [[Administrasjonsrådet|administrasjonsråd]] bestyrte fra 15. april forvaltningen av de områdene som var okkupert.<ref>{{Kilde bok | ref= refDahl1992 | forfatter= Dahl, Hans Fredrik | utgivelsesår= 1992 | tittel= Vidkun Quisling. En fører for fall | forlag=Aschehoug | isbn=8257409782 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061300024}}</ref> Stortingets presidentskap [[Riksrådsforhandlingene|forhandlet]] sommeren 1940 med okkupasjonsmyndighetene om en [[fredsavtale]] med Tyskland og styre av landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Presidentskapet ba [[Haakon VII|kong Haakon]] om å [[Abdikasjon|abdisere]] og med støtte i Stortinget foreslo presidentskapet at Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes. Rikskommissær [[Josef Terboven]] erklærte 25. september 1940 at forhandlingene var over, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, og administrasjonsrådet oppløst.

[[Nasjonal Samling]], forkortet NS, ble fra september 1940 av [[okkupasjon]]smakten gjort til [[Norge]]s eneste lovlige parti.<ref>Forordning om [https://ohgbunkeren.osloskolen.no/temasider/ensretting-og-nazifisering/fordypning/terboven-som-lovgiver/forordning-om-forbud-av-de-politiske-partier-i-norge-av-25.-september-1940/ forbud av de politiske partier] i Norge av 25. september 1940. Kunngjort i Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete/Forordningstidend for de besatte norske områder.</ref> [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|De kommissariske statsråder]] besto hovedsakelig av NS-folk, men uten Quisling selv.<ref>{{Kilde bok | ref= refHøidal1988 |forfatter= [[Oddvar Høidal|Høidal, Oddvar]] | utgivelsesår= 1988 | tittel= Quisling. En studie i landssvik | forlag=Universitetsforlaget | isbn=8200184013 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011082520006 }}</ref> Partilederen [[Vidkun Quisling]] titulerte seg som fører. NS regjerte på okkupasjonsmaktens nåde og partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Det okkuperte landet ble delvis styrt av [[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings regjering]] under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse ([[Svalbard]] og [[Jan Mayen]] ble ikke okkupert).{{tr}}

Den norske regjeringen forlot landet samtidig som norske styrker kapitulerte og fortsatte sitt virke fra Storbritannia.<ref>{{Kilde bok | ref= refSkodvin | forfatter= [[Magne Skodvin]] | utgivelsesår= 1990 | artikkel= | tittel= Krig og okkupasjon 1939–1945 | bind= | utgave= | utgivelsessted= | forlag=Samlaget | isbn=8252134904 | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082401002 }}</ref> Regjeringen Nygaardsvold baserte sin virksomhet på [[Elverumsfullmakten]] mens Stortinget ikke kunne samles under okkupasjonen.<ref>[[Eivind Otto Hjelle]] om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): [[Norsk krigsleksikon]] 1940–45, Cappelen 1995</ref>

Det norske [[fastland]]et var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter juni 1940 med unntak av det østligste Finnmark som var sterkt berørt av kampene ved [[Murmanskfronten]] fra 1941. Mesteparten av bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent, infrastrukturen ødelagt og befolkningen [[Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms|tvangsevakuert]] høsten 1944.<ref>[[Arvid Petterson|Petterson, Arvid]]: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. [[Ottar (tidsskrift)|Ottar]], hefte nr. 202, utgitt 1994 i Tromsø.</ref>

I løpet av okkupasjonen ble blant annet 393 nordmenn henrettet av okkupasjonsmakten og 19 av Quisling-regimet, 130 døde i fangenskap, 2091 politiske fanger og deltakere i motstandsbevegelsen døde. Av 100.000 sovjetiske fanger i Norge døde omkring 15500, mens det blant 4200 jugoslaviske krigsfanger var 2839 døde.<ref>{{Kilde avis|tittel=Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/krigsdodsfallene-under-2-verdenskrig|besøksdato=2018-04-02|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=27. mai 1999|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref> 760 døde ved forfølgelsen av jøder i Norge, hovedsakelig etter deportasjon til [[Auschwitz]].<ref>{{Kilde bok | ref= refBruland2008 | forfatter= [[Bjarte Bruland|Bruland, Bjarte]] | utgivelsesår= 2008 | tittel= Det norske Holocaust | forlag=HL-senteret | isbn=9788299750394 }}</ref>

Admiral [[Karl Dönitz]] kapitulerte natt til 7. mai 1945 betingelsesløst for [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] på alle fronter. Kapitulasjonen gjaldt fra 8. mai klokken 23.00. Dönitz avsatte samtidig Terboven og innsatte i stedet [[Franz Böhme]]. De tyske styrkene i Norge la ned våpenene 8. mai.<ref name="Fjortoft" /> Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og være samlet i avgrensete områder. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.<ref name="Skodvin8">[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]]</ref> 

De tyske styrkene i Norge kapitulerte for [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] som ledd i [[Operation Doomsday]]. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. På det meste var det {{formatnum:30000}} britiske og amerikanske soldater. Mesteparten av de {{formatnum:12000}} mann i de norske [[polititroppene]] i Sverige ankom [[Narvik]], [[Trondheim]] og [[Oslo]] 9. og 10. mai. Norge var underlagt alliert militærstyre under ledelse av general [[Andrew Thorne]] frem til den 7. juni da [[Haakon VII|kong Haakon]] vendte tilbake og landet fikk full suverenitet gjenopprettet. Den sivile forvaltningen ble ivaretatt av ordinære norske myndigheter. En del av de allierte styrkene ble værende lenger i landet, blant annet for å [[Repatriering|repatriere]] tyske [[krigsfange]]r.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 195–199</ref> En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.<ref name="Thorne">Thorne, Andrew (1995): ''Fredsgeneralen.'' Oslo: Aschehoug.</ref>

=== Rettsoppgjør i andre land ===

Over hele [[Europa]] hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen. 

I Tyskland arrangerte [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] et særskilt tribunal, [[Nürnbergprosessen]], som fikk som oppgave å dømme tyske krigsforbrytere. 

I [[Frankrike]] regner man med at rundt {{formatnum:9000}} antatte kollaboratører ble summarisk henrettet uten [[rettergang]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Opinion {{!}} Vichy on Trial|url=https://www.nytimes.com/1997/10/16/opinion/vichy-on-trial.html|avis=The New York Times|dato=1997-10-16|besøksdato=2023-05-16|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Robert O.|etternavn=Paxton}}</ref> 6.763 ble dømt til døden ved franske [[domstol]]er fra 1944 til 1951, for landssvik og andre lovbrudd ({{formatnum:3910}} ble dømt ''[[in absentia]]''). 791 henrettelser ble gjennomført.Særlig kjent [[Pierre Laval]] og [[Robert Brasillach]]. {{formatnum:49723}} personer ble dømt til tap av statsborgerlige rettigheter.<ref>[[Tony Judt]]: ''A History of Europe Since 1945'' (s. 46), Pimlico, London 2007</ref> I [[Tsjekkoslovakia]] (til kommunistenes maktovertakelse i 1948) ble 723 personer dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %), noe som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i [[etterkrigstiden]]s rettsoppgjør. Frankrike hadde det største antallet dødsdommer. I Frankrike ble 791 av 7.037 (11 %) av dødsdommer fullbyrdet. Av dødsdommene var 4.397 ''in absentia'', og fratrukket disse ble 30 % av dødsdommene fullbyrdet.

I [[Belgia]] ble 2.940 dømt til døden, og av disse ble 242 fullbyrdet. I [[Slovakia]] ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. I [[Danmark]] ble 78 dømt til døden, og 46 faktisk henrettet. I [[Ungarn]] ble 476 dømt til døden og 189 henrettet.<ref>Frommer, Benjamin: ''National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.'' Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005, s. 63–98 (særlig tabell 1 s. 91). ISBN 0521810671.</ref>

Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere. Det vakte protester at de små overtredelsene ble straffet uforholdsmessig hardt, mens de store slapp billigere, rett og slett fordi man startet med de enkle sakene, og disse gjaldt ofte rene overtredelser som ble dømt mens stemningen fremdeles var svært opphisset.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/retsopgoeret-efter-befrielsen/ Peter Yding Brunbech: «Retsopgøret efter befrielsen i maj 1945», ''danmarkshistorien.dk'']</ref> Johs Andenæs skrev i Bergens Tidende 25. september 1995 at «Dette er ubestridt, særlig for [[frontkjemper]]nes  vedkommende, og det ble også offentlig erkjent da Justisdepartementet i januar 1948 oppnevnte et eget utvalg (Benådningsutvalget) til å få rettet på ulikheten ved nedsettelse av straffene for de tidlig dømte ved [[benådning]].»<ref>[Det urettmessige oppgjøret pkt. 14.5 https://web.archive.org/web/20201201084341/https://www.landssvik.no/Urettferdig5.htm «Etterkrigslovgivning og amnesti»]</ref>

=== Arrestasjoner i Norge ===

Arrestasjoner av mistenkte begynte 8. eller 9. mai 1945, umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet norske myndigheter i eksil i Sverige og Storbritannia. Av et politikorps på {{formatnum:4500}} ble {{formatnum:2200}} suspendert og satt under etterforskning etter [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]].<ref name="Fjortoft" /> Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over {{formatnum:50000}} norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over {{formatnum:16000}} navn mistenkt for [[landssvikoppgjøret|landssvik]]. Denne listen er kjent som ''Liste nr. 1'' og ble sendt ut i mai 1945.<ref name="Nr1">''Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik''. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.</ref><ref>{{Kilde www|tittel = Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte|url = http://www.vg.no/rampelys/bok/navngir-tusenvis-av-landssvik-mistenkte/a/10137863/|verk = VG|besøksdato = 2015-11-21}}</ref>

Kapitulasjonsbetingelsene påla den tyske militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende [[Gestapo]]-folk.<ref name="Skodvin8"/>

== Samarbeid med okkupantene ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Moebius-029-12, Norwegen, Besuch Himmler, Terboven und Quisling.jpg|thumb|NS' fører Quisling, «Reichsführer der SS» [[Heinrich Himmler]], «Reichskommissar für Norwegen» [[Josef Terboven]], generaloberst [[Nikolaus von Falkenhorst]] og offiserer fra [[Waffen-SS]], [[Wehrmacht|Heer]] og [[Deutsche Luftwaffe#Mellomkrigstiden og andre verdenskrig|Luftwaffe]] i Norge i 1941. SS-sjefen Himmler besøkte Norge to ganger dette året.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var [[svik]] ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.

Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til [[Storbritannia]]. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor [[Stortinget]]s presidentskap i [[Riksrådsforhandlingene]] gikk med på å be [[Haakon VII|Kong Haakon]] om å [[Abdikasjon|abdisere]]. 

=== Deportasjon av jødene ===
{{utdypende|Holocaust i Norge}}

Det norske rettsoppgjøret etter krigen omfattet kun forbrytelser begått i Norge. Dette medførte for eksempel at frontkjempernes handlinger i andre land ikke ble berørt,<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 24</ref> mens mange tyskere og andre utlendinger ble dømt og straffet for krigsforbrytelser de begikk i Norge.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xi_179.pdf|tittel=STATISTIKK OVER LANDSSVIK 1940–1945|etternavn=|fornavn=|utgiver=STATISTISK SENTRALBYRÅ|år=1954|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=15|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der blant annet politifolk deltok i deportasjon av jøder. [[Holocaust i Norge|Jødeforfølgelsene]] hadde en underordnet rolle i det norske oppgjøret. Medvirkning til jødeforfølgelsene var en del av tiltalegrunnlaget i enkelte rettssaker, blant annet mot [[Vidkun Quisling]], [[Albert Viljam Hagelin]] og [[Sverre Riisnæs]].<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 6.</ref> 

For nordmenn som medvirket til arrestasjon og deportasjon av jødene inngikk dette i grunnlaget for tiltale etter straffeloven § 86 («bistand til fienden»). [[Knut Rød]] var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Christopher S. Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i [[Statspolitiet|Stapo]] ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 71–72.</ref> 

Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det mye større sjanse for at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Johansen, Per Ole|tittel=Fortrengning av et nasjonalt traume|publikasjon=Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap|url=|dato=|år=2012|sider=140-178|sitat=}}</ref> Per Ole Johansen konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som var avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dagbladet.no/2012/04/05/nyheter/nazismen/nazi_and_germany/nazi-leder/20999813/|tittel=Norsk politi hentet jødene|besøksdato=2016-10-22|forfattere=|dato=5. april 2012|verk=Dagbladet|forlag=|sitat=}}</ref> I [[Dagbladet]] 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»<ref>{{Kilde avis|tittel=Var jødene likevel mindre verdt?|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0nA2o/var-joedene-likevel-mindre-verdt|etternavn=Harper|fornavn=Christopher|dato=20. november 2011|side=|sitat=}}</ref>

=== Typer av samarbeid ===
[[Fil:Møte i Colosseum kino. (8612617595).jpg|thumb|Stort møte i [[Colosseum kino]] i Oslo der rikskommissær Terboven taler etter ett år i Norge 1. mai 1941. På fremste rad sitter Quisling (utenfor bildekanten til venstre) og regjerende partifeller i NS, støtteorganisasjon for okkupasjonsmakten. Ellers deltar representanter for tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Salen er smykket med [[Det tredje rikes riksvåpen]].{{byline|[[Riksarkivet]]}}]]

* Ideologisk fraternisering – NS-medlemmer ble straffet for landssvik. [[Frontkjempere]] ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.  
* Politisk samarbeid – samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.

* Administrativt samarbeid – akseptert under hele krigen.
* Økonomisk samarbeid – oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.

* Militært samarbeid – mange offiserer sympatiserte med [[Nasjonal Samling|NS]] og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da [[Administrasjonsrådet]] styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren [[Lars Borgersrud]] at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister [[Oscar Torp]] av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etter hvert som verden beveget seg inn i [[den kalde krigen]] ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra ''Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945'' (DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.{{tr}}

== Gjennomføring ==
[[Fil:Innherad fangeleir (1945) (6258368055).jpg|thumb|«Landssvikfanger» på [[appell]]plassen i [[Falstad fangeleir]] i Trøndelag i 1945, i forbindelse med ladssvikoppgjøret i Norge etter krigen.{{byline|[[Falstadsenteret]]}}]]

De første forberedelser til et rettsoppgjør mot landssvikere ble foretatt av [[London-regjeringen]]. Senere{{Når}} skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen.

Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som [[hjemmefronten]] og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble {{formatnum:28750}} personer arrestert, og allerede i juli 1945 var {{formatnum:14000}} fengslet eller internert, fordelt på 200 leirer.<ref name="Fjortoft" /> Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945.<ref>[[Aftenposten|Aftenposten Kultur]] 15. juli 2009 side 11.</ref> I 1945–1946 arbeidet omkring 5000 personer i politi- og rettsvesen med gjennomføring av oppgjøret.<ref name="ReferenceB">[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 239–240</ref>

=== Rettsgrunnlag ===
[[Fil:Sarpsborg juli 1942 (8617784245).jpg|miniatyr|I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble alle medlemmer av [[Nasjonal Samling]] (NS) funnet kollektivt [[Skyld (jus)|skyldige]]. Passive medlemmer slapp med [[bot|bøter]]. Bildet er fra NS' «Borgarting», et stort [[propaganda]]møte, i [[Sarpsborg]] 20.–21. juni 1942, der blant andre uniformerte medlemmer av [[Rikshirden]] og [[Kvinnehirden]] deltok.{{byline|}}]]

Det rettslige grunnlaget for oppgjøret var dels lover som gjaldt 9. april 1940 og dels [[Provisorisk anordning|provisoriske anordninger]] vedtatt av eksilregjeringen i London. I tillegg kom vedtak i Stortinget fra mai 1945 til mai 1950.<ref name="Norgeshistorie" />

Straffeloven slik den gjaldt under [[den tyske okkupasjonen av Norge]] forbød bistand til fienden og angrep på statsforfatningen.<ref>[[Almindelig borgerlig Straffelov|Straffeloven 1902]] §§ 83, 86 og enkelte andre bestemmelser, slik de lød under den tyske okkupasjonen av Norge, er gjengitt i Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955 (avgitt 1962) på [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1962-63&paid=3&wid=b&psid=DIVL62&pgid=b_0052&vt=b&did=DIVL66 side 36]. Vedlegg til [[St. meld.]] nr. 17 (1962–63) Om landssvikoppgjøret.</ref> De provisoriske anordningene gjaldt medlemskap i NS (selv om NS-medlemmet ikke var klar over at dette innebar støtte til fienden,<ref name="GraverProsa"/> da dette er [[rettsvillfarelse]]),<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 185–186.</ref> <ref>Brev til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra konstituert [[riksadvokat]] Ø. [[Øystein Thommessen|Thommessen]] [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=2&wid=c&psid=DIVL1190&pgid=c_0850&vt=c&did=DIVL1210 side 10]. Vedlegg til [[St. meld.]] nr. 64 (1950) Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne.</ref> <ref>Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forrederi av 22. januar 1942, bilag 1 til Ot. prp. nr. 92 (1945—46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.) [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=3&wid=a&psid=DIVL1746&pgid=a_1330 på side 66] sp. 2.</ref> forenklet rettergang (blant annet uten [[jury]] i [[lagmannsretten]]) og skjerpet straff for noen forbrytelser – blant annet ble det innført dødsstraff på områder hvor det ikke var i bruk i eksisterende straffelov, herunder fullbyrdelse av dødsstraff etter at krigen var over.<ref name="GraverProsa">Graver, Hans Petter (2020): Fra soldatuniform til dommerkappe. ''[[Prosa (tidsskrift)|Prosa]]'', nr. 6, 2020, s. 31.</ref> <ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 198 og 199.</ref>

Den norske eksilregjeringen i London gjorde 22. januar 1942 medlemskap i NS straffbart.<ref>https://snl.no/Nasjonal_Samling</ref> Anordningen kriminaliserte både innmelding og opprettholdelse av medlemskap i partiet, og rammet dermed også gamle medlemmer. Dette var første gang uttrykket «landssvik» ble introdusert i norsk rett. Før krigen forekom ikke ordet i [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven av 1902]] straffeloven, der uttrykkene «landsforræderi» og «forræderi» betegnet forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. I en artikkel i 1945 advarte professor [[Johs Andenæs]] mot [[nyord]]et, som han mente ga uriktige assosiasjoner til en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land. Andenæs' innvending ble ignorert.<ref>«Det hendte 22. januar 1942», ''[[Aftenposten]]'' 22. januar 2020</ref>

Det var ikke en endring i straffbarheten av NS-medlemskap at straff for NS-medlemskap ble uttrykkelig nevnt i både den første landssvikanordningen av 1942 (provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi) og i [[landssvikanordningen]] av 1944. Medlemskap i NS var også straffbart etter straffeloven 1902 § 86.<ref name="AndenæsNSstraffbart"/>

''Landssvik'' ble ikke brukt i den provisoriske anordningen av 1942, provisorisk anordning av 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi.''Landssvik'' ble ikke brukt i [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven av 1902]], hverken før okkupasjonen eller etter [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]].<ref>https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/* Straffeloven av 1902] hos Lovdata.</ref>

Hverken ''forræderi'' eller ''landsforræderi'' ble brukt i straffeloven 1902 som vedtatt, eller senere.<ref>Se Besl. O. til indst. O. I (1901/1902) [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1901-02&paid=6&wid=b&psid=DIVL660&pgid=b_0411&vt=b&did=DIVL680 8de kapitel]. (side 13–15) Forbrydelser mod statens selvstændighed og sikkerhed. [[Lagtinget]] hadde ikke merknader til kapittelet.</ref> <ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=6&wid=b&psid=DIVL1088&pgid=b_0246 Lov 15. desember 1950 nr. 6] lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m. v.]</ref> ''Krigsforræderi'' ble brukt i straffeloven 1902 § 139, som viste til militær straffelov. I [[Straffeloven|gjeldende straffelov]] av 2005 er ''[[Forræderi#Norge|landssvik]]'' brukt i overskriften til § 119, mens ''grovt landssvik'' er brukt i § 120.

Hverken landssvik eller landsforræderi var nyord som først ble tatt i bruk under den tyske okkupasjonen av Norge.

I landssvikanordningen av 1944 «landssvik» kun brukt i anordningens tittel. Ordet ble ikke brukt i landssvikanordningen av 1942.

I «Udkast til almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge II. Motiver» fra Straffelovkommissionen (SKM 1896) s. 140, i omtalen av gjeldende rett (altså [[Straffeloven av 1842|kriminalloven av 1842]]), brukes høyforræderi om angrep på statsforfatningen, og landsforræderi om bl.a. bistand til fienden under krig.<ref>https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1898-99&paid=3&wid=a&psid=DIVL1001&pgid=a_1334&s=True&vt=a&did=DIVL1009</ref> Men hverken høyforræderi eller landsforræderi i straffeloven av 1902.<ref>[[Peder Kjerschow]]: Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden av 22. mai 1902 (1930) side 279: «De i kapitlene 8 og 9 omhandlede forbrytelser er, som antydet i foran gjengivne [[lovmotiver]], de såkalte høiforræderske og landsforræderske handlinger, betegnelser som strl. imidlertid ikke benytter.»</ref>

[[Johs. Andenæs]]' artikkel «Omkring rettsoppgjøret» sto på trykk i [[Arbeiderbladet]] mandag 15. oktober 1945 på side 4 og 5. Deler av artikkelen er gjengitt i hans bok «Det vanskelige oppgjøret» fra 1979 på side 66–67 (utgitt med noen tillegg i 1998, på side 88–89).

Andenæs skrev at «Vi kaller dem for landssvikere alle dem som det her gjelder.», men påpekte at det var forskjeller på Quisling og en 17-åring «som full av eventyrlyst og uklar fedrelandsbegeistring, i følelsen av å gjøre noe stort, melder seg som frivillig til «kampen mot bolsjevismen»».

Andenæs skrev videre at «Uttrykk som «landsforræder» og «landssviker» har en farlig suggestiv makt. Det forestillingsbilde som hos de fleste knytter seg til disse uttrykk er bildet av en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land. Bruken av uttrykkene framkaller derfor uvilkårlig krav om en reaksjon som står i forhold til den indignasjon som dette forestillingsbilde skaper, en reaksjon som i mange tilfelle på ingen måte er begrunnet [av] en nøktern vurdering av det konkrete tilfelle. Erfaringen fra det ordskifte som har vært ført, viser at faren for å dømme etter etiketten i stedet for etter innholdet ligger uhyggelig nær.»

* Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.<ref name="Norgeshistorie" /> Landssvikanordningen ble ikke kunngjort på vanlig måte, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor å bli arrestert etter brudd på en lov de ikke hadde kjennskap til. Anordningen ble spesielt kritisert for å stride mot [[Grunnloven § 97]], som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. Etter en spørreundersøkelse i 1947 av 150 Oslo-jurister, mente 63 av dem at det ikke fantes rettsgrunnlag for å straffe passive NS-medlemmer.<ref>[[Ingerid Hagen]]: ''Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider'' (s. 337-38), Spartacus, Oslo 2009, ISBN 9788243005020</ref>

NS-medlemskap var straffbart etter § 86 i straffeloven som ble vedtatt i 1902.<ref name="AndenæsNSstraffbart">Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 128–130. ISBN 8251836948.</ref>  <ref>Høyesteretts dom av 27. august 1945, [[Norsk Retstidende|Rt.]] [https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1945-26|1945 s. 26]{{Død lenke}} på side 28 (generalkonsul Carl Stephanson I).</ref>Straff etter landsvikanordningen var normalt mildere enn straff etter straffeloven av 1902.<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 119. ISBN 8251836948.</ref> Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en tilbakevirkende strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.<ref name="AndenæsTilbakevirkende">Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 143 og 310 (henvisninger til rettspraksis): «Det hendte i den aller første periode av landssvikoppgjøret at underordnede domstoler domfelte etter landssvikanordningen uten å gjøre rede for om forholdet også var straffbart etter den tidligere lovgivning. Slike dommer ble konsekvent opphevet når de ble brakt inn for Høyesterett. Vi fikk flere avgjørelser om dette allerede høsten 1945. Heller ikke har Høyesterett godtatt noen dom hvor tiltalte med hensyn til utmålingen av straffen er blitt stilt ugunstigere enn han ville ha blitt etter lovgivningen på gjerningstiden. Det er derfor ikke dekning for å hevde, som det ofte blir gjort, at landssvikanordningen er blitt anvendt med tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte.» (ISBN 8251836948.)</ref>

I Innstilling fra den av Justisdepartementet 12. mars 1941 oppnevnte straffelovkomite uttales det at nødvendigheten av å uttrykkelig forby NS-medlemskap: «Nå peker [[forræder]]ne på at medlemskap i Nasjonal Samling og innrullering i Quislinghird ikke er blitt uttrykkelig forbudt i noen norsk lov, og at de derfor ikke har kunnet tenke seg at tilslutning til en politisk organisasjon ville være rettsstridig, da det i sin alminnelighet har vært ansett for en menneskerett å få anledning til å velge det politiske parti som stemmer med ens overbevisning. Komiteen finner det av betydning at en uttrykkelig lovbestemmelse avskjærer Quislingene fra fremtidig å føre denne tankegang i marken.»<ref>Bilag 2 til Ot. prp. nr. 92 (1945—46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.) [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=3&wid=a&psid=DIVL1746&pgid=a_1336side 72 sp. 2].</ref>

* [[Erstatningsdirektoratet]]{{uklart|Kan et direktorat være "rettsgrunnlag"?}} (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Direktoratet fremmet {{formatnum:62000}} saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av [[Jens Chr. Hauge]]. Nedlagt i 1952.

* Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom [[Provisorisk anordning|provisoriske anordninger]].<ref name="Norgeshistorie">[[Norgeshistorie.no]], [[Øystein Sørensen]]: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1744-rettsoppgjoret-etter-andre-verdenskrig.html «Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig»] Hentet 30. des. 2016.</ref>{{Ikke i angitt kilde}} <ref name="RøysumMaster" />

* Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.<ref name="Norgeshistorie" /> Landssvikanordningen ble ikke kunngjort på vanlig måte, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor å bli arrestert etter brudd på en lov de ikke hadde kjennskap til. 

Noen kritiserte anordningen for å stride mot [[Grunnloven § 97]], som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft.

En lov vil ikke i seg selv kunne stride mot Grunnloven, kun den konkrete anvendelsen av den.<ref>[[Johs. Andenæs]]: Statsforfatningen i Norge, 11. utgave (2017) ved [[Arne Fliflet]] side 427: «Prøving av lovene blir dermed et ledd i domstolenes rettsanvendelse, men det betyr ikke at domstolene tar stilling til om en lov er gyldig eller ikke. Det er spørsmålet om lovens anvendelse i den konkrete saken det er spørsmål om.» (ISBN 978-82-15-01764-8)</ref> Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.<ref name="AndenæsTilbakevirkende" />

* [[Erstatningsdirektoratet]] (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar.{{tr}} Direktoratet fremmet {{formatnum:62000}} saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter o.l.{{tr}} Ledet av [[Jens Chr. Hauge]]. Nedlagt 1952.

* Provisorisk anordning av 26. februar 1943 om suspensjon eller avskjedigelse av funksjonærer, førte til en uttalelse fra departementet, [[kongelig resolusjon]] av 15. desember 1944 med instruks til fylkesmennene om håndhevelsen av anordningen. Det advares om at suspensjonsspørsmål «''ofte vil fremby store vanskeligheter, samtidig som feilgrep kan få katastrofale følger for den det går ut over''».{{tr}}

* [[Dødsstraff]]: I fredstid avviklet i 1902, men etter den [[Militær Straffelov|militære straffeloven]] kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 vedtok eksilregjeringen i London to provisoriske anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt og på grunnlag av landssvik. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 ga [[Stortinget]] sin tilslutning mot seks stemmer.<ref>[http://www.media.uio.no/forskning/prosjekter/1945/prosjekter/vaale.shtml forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret] {{Wayback|url=http://www.media.uio.no/forskning/prosjekter/1945/prosjekter/vaale.shtml |date=20041226201937 }}</ref><ref>De seks som stemte imot dødsstraff var representantene [[August Skeibrok]], [[Ingvald Førre]], [[Knut Strand]] og [[Sigurd H. Jacobsen]] under Odelstingets behandling og representantene [[Gabriel Moseid]] og [[Sigurd Olsen]] under Lagtingets behandling, jamfør [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945&paid=1&wid=O&psid=DIVL859&pgid=O_0836 O.tid. nr. 14–35 (1945), s. 34] og [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945&paid=1&wid=O&psid=DIVL1041&pgid=O_0874 L.tid. nr. 2—4 (1945), s. 4].</ref>

== Resultat ==
[[Fil:Sverre Parelius Riisnæs.JPG|thumb|upright|[[Sverre Riisnæs]], justisminister i [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|Terbovens kommissariske statsråd]] 1940–1942 og [[Vidkun Quislings andre regjering|Quislings NS-regjering]] 1942–1945, ble båret inn i rettslokalet da landssviksaken mot han startet 3. juni 1947. Saken ble stanset fordi han angivelig var [[Psykisk lidelse|psykisk syk]]. Riisnæs var innlagt på [[Reitgjerdet sykehus]] 1948–1960. Han døde i 1988.{{byline|Faksimile fra ukebladet ''[[Aktuell]]'' 12. juni 1947}}]]

Resultater i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:<ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1962-63&paid=3&wid=b&psid=DIVL62&pgid=b_0009&vt=b&did=DIVL66&s=True Om landssvikoppgjøret]. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962</ref> <ref name="Dagbladet2011">{{Kilde www|url=http://www.dagbladet.no/2011/09/04/nyheter/innenriks/andre_verdenskrig/dodstraff/17943635/|tittel=Derfor ble de dømt til døden|besøksdato=2016-04-14|verk=Dagbladet.no}}</ref>
{| class="wikitable"
!&nbsp;!!Landssvik<br />(norske borgere)!!Krigsforbrytelser<br /> (utlendinger)
|-
|Dømt til døden || align = right| 30<br>(25 fullbyrdet) || align = right|12
|-
|Dømt til frihetsstraff || align = right|{{formatnum:17000}} || align = right|66
|-
|Dømt til annen straff || align = right| {{formatnum:3450}} || align = right|0
|-
|Vedtatt [[forelegg]] på frihetsstraff || align = right|{{formatnum:3120}} || align = right|0
|-
|Vedtatt forelegg på bot og/eller rettighetstap || align = right|{{formatnum:25180}} || align = right|0
|-
|Frifunnet ved endelig dom || align = right|{{formatnum:1375}} || align = right|5
|-
|Påtaleunnlatelse || align = right|{{formatnum:5500}} || align = right|0
|-
|Henlagt etter bevisets stilling || align = right|{{formatnum:37150}} || align = right|261
|-
|Sum || align = right|'''{{formatnum:92805}}''' || align = right|'''342'''
|}

Av de vel {{formatnum:90000}} som ble etterforsket ble det gjennomført rettssak for {{formatnum:46000}}, og av {{formatnum:17000}} som fikk ubetinget fengsel fikk 600 mer enn åtte år. Politiske ledere, frontkjempere, norske fangevoktere som hadde deltatt i mishandling, medlemmer av [[Hirden]], [[Statspolitiet]] og særdomstolene fikk som regel fengselsstraff. Ledere fikk generelt lengre straff enn personer som hadde hatt underordnete posisjoner. Dommene ble klart mildere etterhvert som krigen kom på avstand.<ref name="ReferenceB"/> I 1956 slapp den siste av de dømte ut av fengsel.<ref name="Norgeshistorie" />

Til sammen {{formatnum:62000}} ertatningssaker ble behandlet, med krav fremmet ved domstolene om nærmere 300 millioner kroner i bøter, inndragninger og erstatninger.

=== Økonomisk landssvik ===
{{se også|Avisoppgjøret}}

Landssvikanordningen la opp til straffeforfølging av personer som hadde utnyttet okkupasjonen til økonomisk gevinst, men økonomisk samkvem med tyskerne var ikke i seg selv straffbart og [[folkerett]]en gir en okkupasjonsmakt vid adgang til å kreve varer og tjenester i et okkupert land. Norske myndigheter ønsket fra 9. april at hjulene skulle holdes i gang selv om det til dels var basert på bestillinger fra okkupasjonsmakten. I 1943 var 70 % av Norges utenrikshandel med Tyskland og den omfattende tyske militære virksomheten i Norge skapte stor etterspørsel hjemme. Bare «utilbørlig» økonomisk samkvem med okkupasjonsmakten var straffbart. I 1940 var den vanlige oppfatningen at næringslivet ikke var omfattet at motstandsarbeidet, etter angrepet på [[Sovjetunionen]] i 1941 krevde kommunistene at motstanden skulle utvides til å omfatte produksjonslivet.

Omkring 3300 personer ble dømt for økonomisk landssvik, langt færre enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt: Omkring 800 ble dømt til fengsel med 9 år som det strengeste, og deler av personenes formue ble inndratt. Dommene bar preg av mye skjønn og ble ofte avsagt under dissens. For eksempel gikk et entreprenørfirma som bidro til utbedring av flyplasser mens det fortsatt var kamp våren 1940 gå fri, mens en liten knekkebrødprodusent ble dømt.{{tr}} Uten dom kunne ikke uvanlige store fortjenester på oppdrag for okkupasjonsmakten inndras og en egen lov ble foreslått. I stedet ble det i 1947 utskrevet en engangsskatt blant annet på formuesøkning i løpet av krigen, denne skatten innbragte en fjerdedel av det forventede beløpet.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 242–244</ref>

Mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:150000}} nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 244</ref> Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.

De nazifiserte avisene som kom ut under okkupasjonen ble kritisert offentlig, blant annet ble ''[[Aftenposten]]'' kritisert av ''[[Arbeiderbladet]]''. [[Anders Lange]] kritiserte ''Aftenposten'' og ville ha den dømt. ''[[Morgenposten]]'' ble i 1948 dømt til å betale 170000 kroner av sin fortjeneste, og deretter inngikk ''Aftenposten'' og en del andre aviser en avtale med myndighetene om frivillig å betale 1,5 millioner kroner.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 245</ref>

=== NS-medlemmer ===

Rettighetstap betydde normalt tap av borgerlige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS-medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, hvilket gjorde at de ikke kunne stemme ved valget samme høst.<ref name="Fjortoft">{{ Kilde bok | forfatter = Fjørtoft, Kjell (1930–2010) | utgivelsesår = 1997 | tittel = Oppgjøret som ikke tok slutt | isbn = 8205244936 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030200028 | side = }}{{Trenger sidetall}}</ref> Dette utgjorde 6,5 % av de stemmeberettigede og 2 % av befolkningen.{{tr}}

Det ble vedtatt en provisorisk anordning 4. mai 1945 om tiltak for å hindre at landssvikere avgir stemme ved offentlige valg. Denne anordningen tilføyde en ny § 10 til provisorisk anordning av 16. februar 1945 om rettergang i landssviksaker slik at det kunne tas utferdiges en erklæring om at vedkommende landssviker var under offentlig tiltale, uten at det var nødvendig ar saken var fullt utredet i alle detaljer så en vanlig [[tiltalebeslutning]] kunne settes opp.<ref>Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning av 4 mai 1945 om tiltak for å hindre at landssvikere avgir stemme ved offentlige valg, vedlegg 1 til Ot. prp. nr. 128 (1945–46) Om lov om rettergang i landssviksaker på [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=3&wid=b&psid=DIVL707&pgid=b_0909 side 35 sp. 2].</ref> NS-medlemmer som ble tiltalt som følge av denne anordningen hadde ikke stemmerett ved [[Stortingsvalget 1945]], siden stemmeretten ble suspendert i medhold av [[Grunnloven]] § 52 ved offentlig tiltalte slik det er bestemt ved lov. Den provisoriske anordningen av 4. mai 1945 medførte ikke en grunnlovsstridig ordning.<ref>[[Frede Castberg]]: Norges statsforfatning (2. utg, 1947) bind I side 372.</ref>

NS-medlemmer mistet også retten til offentlige stillinger, tillitsverv og militærtjeneste. I løpet av krigen var {{formatnum:55000}} medlemmer av NS, av disse var nærmere {{formatnum:25000}} passive medlemmer.<ref name="Fjortoft" /> {{formatnum:45000}} ble straffet i henhold til anordning som gjorde medlemskap straffbart, og halvparten av disse ble ikke dømt for noe annet og den vanlige straffen var bot og ti års tap av stemmerett. NS-medlemmene ble holdt kollektivt ansvarlige for tap og skader NS hadde påført enkeltpersoner eller det offentlige.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 240–242</ref>

Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp med bot. Botens størrelse varierte med inntekt og formue, men en mann med alminnelig arbeiderlønn måtte normalt betale 1000 kroner, ei husmor og en lærling ofte 500 kroner. Dersom medlemskapet var kortvarig eller påtvunget, ble det normalt gitt [[påtaleunnlatelse]], likeså om medlemskapet ikke kunne dokumenteres sikkert.

=== Frontkjempere ===
Nordmenn som vervet seg til tjeneste i den tyske hæren, såkalte [[frontkjempere]], ble dømt for å gjort våpentjeneste for fienden. Nesten 5000 frontkjempere ble dømt og etter hvert ble tre–fire år fengsel den vanlige strafferammen.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 239</ref>

=== Dommer ===
[[Fil:Vidkun Quisling i arrest på Akershus festning, 1945. (8612497647).jpg|thumb|Vidkun Qusling, leder i Nasjonal Samling og «ministerpresident» (statsminister) under tysk kontroll 1942–1945, som nummer to fra venstre i [[arrest]] på [[Akershus festning]] i Oslo. Quisling ble [[dødsdom|dømt til døden]] for [[landssvik]], og [[Henrettelse ved skyting|henrettet ved skyting]] på Akershus natt til 24. oktober 1945.<ref>[https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/65-ar-siden-quisling-ble-henrettet-1.7335741 nrk.no 22. oktober 2010: ''65 år siden Quisling ble henrettet'']</ref>{{byline|Riksarkivet}}]]

I alt 25 nordmenn ble dømt til døden og ble henrettet, av disse var det 10 fra [[Rinnanbanden]]. 12 utlendinger ble også henrettet.<ref name="Dagbladet2011" /> Den siste [[dødsdom]]men ble fullbyrdet i august 1948, mens de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957.

Et [[amnesti]] i 1948 tillot løslatelse på prøve når halve straffen var sonet. Dette amnestiet omfattet ikke økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel.

I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et til dels kraftig, uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeide med tyskerne.

=== Andre saker ===

[[Karl Marthinsen]] ble drept i et attentat i februar 1945. Marthinsen var sjef for [[statspolitiet]] og hadde trolig hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene.<ref name="Ringdal 1987">[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 236.</ref> [[Henrik Rogstad]] og [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] døde  i mai 1945, før de ble arrestert. [[Sverre Riisnæs]] ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på [[Reitgjerdet]]. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 21–24.</ref>

[[Ragnvald Kranz]] ble tiltalt for medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 34.</ref> Den norske NS- og [[Statspolitiet|Stapo]]-mannen [[Stian Bech]] jr. ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 271</ref> [[Sverre Dürbeck]] ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 38.</ref>

[[Sverre Johansen]] ble tiltalt for «bistand til fienden» (straffeloven § 86) og det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 41.</ref> [[Johan Bjørgan]] ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.<ref>Erik Veum: ''Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941–1945'', Kagge forlag 2012, side 433</ref>

Advokat [[Haakon Høst]] var [[bobestyrer]] for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen [[Kaare Shetelig]]. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.<ref name=Kathe/> [[Hans Eng]] var lege på Bredtvet og ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble sluppet ut samme år, idet varetektstiden ble regnet med. Medvirkning til jødeforfølgelsene i Norge inngikk ikke i tiltalen.<ref>Bruland, Bjarte: ''Øyenvitner.'' Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.</ref><ref>Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» ''[[Dagbladet]]'', 12. oktober 2015, s.10.</ref> Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente [[Feldmann-saken|drapet på ekteparet Feldmann]]. De ble frikjent for drapene.

[[Øystein Ravner]], [[Erling Sandberg]] og [[Sigurd Johannessen (offiser)|Sigurd Halvorsen Johannessen]], medlemmer av [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|Terbovens kommissariske regjering]], ble frifunnet under dissens.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 243</ref>

=== Knut Rød-saken ===

[[Knut Rød]] i statspolitiet var ansvarlig for [[Holocaust i Norge|aksjonen mot jødene i Oslo og Aker]]. Rød ble tiltalt for «bistand til fienden» (straffeloven § 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 25-32.</ref> 

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, [[Georg Fr. Rieber-Mohn]], [[Espen Søbye]] og [[Hans Petter Graver]] etter 2006.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 25–32.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Knut Rød forsøkte å ride to hester|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=16. november 2007|side=25|sitat=}}</ref> <ref>{{Kilde avis|tittel=Ruth Maier vart ofra|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=19. oktober 2007|side=10|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Rieber-Mohn|fornavn=Georg Fr.|dato=2. november 2007|side=26|sitat=}}</ref> [[Knut Sveri]] beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.<ref name="Ringdal 1987"/>

== Hovedpersonene bak landssvikoppgjøret ==

[[Terje Wold]] var [[justisminister]] i [[regjeringen Nygaardsvold]]. I september 1939 nedsatte han en hemmelig komité med [[mandat]] å skulle komme med forslag til utvidede [[rettsregel|lov]]givningsfullmakter for Kongen i krigstid eller når [[krig]] truet. Hovedtyngden av komitémedlemmene var jurister, men [[Einar Gerhardsen]] var også medlem. I april 1940 fremla Wold for [[Storting]]et et lovforslag basert på komitéens innstilling. I 1945 ble Terje Wold [[høyesterettsdommer]] og i 1958 [[høyesterettsjustitiarius]].

[[Jens Christian Hauge]] ledet i 1944–1945 en juristkomite som samarbeidet med britiske eksperter om det lovmessige grunnlaget for en nyordning av [[Norge]] etter den [[tysk]]e [[okkupasjon]]en. I mai 1945 grunnla han [[Erstatningsdirektoratet]] og sendte [[instruks]]er til [[politi]], [[påtalemyndighet]]er og [[namsfogd|namsmyndigheter]] om gjennomføringen av landssvikoppgjøret. Han utpekte også lokale forvaltere som fikk fullmakt til å omsette mistenktes [[realverdi]]er i [[penger]]. Jens Christian Hauge var sekretær for [[Einar Gerhardsens første regjering|regjeringen Gerhardsen]] og Gerhardsens juridiske rådgiver. Fra 5. november 1945 til 6. januar 1952 var han [[forsvarsminister]].

[[Erik Solem]] ble utnevnt til [[høyesterettsdommer]] i 1938 og fikk i 1945 i oppdrag som konstituert [[lagmann]] ved [[Eidsivating lagmannsrett]]s landssvikavdeling å lede landssvikoppgjøret. Han skrev i 1945 kommentarer til [[landssvikanordningen]] og i 1947 til [[landssviklova]] som la føringer{{Utdyp}} for landssvikoppgjøret ved domstolene. Han var formann i [[Den militære undersøkelseskommisjon av 1946]] og straffelovskommisjonen av 1947.

[[Johs. Andenæs]] etablerte seg som [[Norge]]s fremste ekspert på landssvikoppgjøret.{{trenger referanse}}

== Kritikk av rettsoppgjøret i ettertid ==
[[Fil:Ragnar Skancke.jpg|thumb|upright|[[Ragnar Skancke]], kirke- og undervisningsminister i Terbovens kommissariske statsråd og Quislings NS-regjering, ble skutt på Akershus festning 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet etter dom i Norge.]]

Rettsoppgjøret innebar at Regjeringen og Stortinget gjeninnførte av [[dødsstraff]] i Norge 70 år etter forrige henrettelse. I juni 1945 ga Stortinget tilslutning mot seks stemmer. [[Johan Scharffenberg]] argumenterte mot dette med utgangspunkt i at livet er hellig og at liv bare kan tas i nødverge. [[Eivind Berggrav]] fordømte bruk av dødsstraff på kristent grunnlag. [[Sverre Løberg]] argumenterte sterkt for å opprettholde dødsstraff. Motstanden mot dødsstraff økte etter hvert som krigen kom på avstand og i september 1947 mente 62 prosent av velgerne at dødsstraff måtte oppheves og i 1948 stemte 43 stortingsrepresentanter (mot 62) for et forslag om å stanse de gjenstående henrettelsene.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 238–239.</ref>

Avisene [[Nationen]] og [[Morgenbladet]] advarte mot en for hard behandling av «små syndere». Jurister som{{Spesifiser}} [[Johs. Andenæs]] tilhørte «silkefronten» som var bekymret for rettsstatens prinsipper og for de sosiale konsekvensene av rettsoppgjøret. [[Arbeiderbladet]] (ved redaktør [[Martin Tranmæl]]), [[Dagbladet]] og kommunistenes avis [[Friheten]] var tilhengere av en hard linje, den såkalte isfronten. Arbeiderbevegelsen argumenterte for et hardt oppgjør særlig med krigsprofitørene. Arbeiderbevegelsen og kommunistene var sterkt representert i motstandsbevegelsen og særlig kommunistene hadde mange falne.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 246–247.</ref> Den offentlige oppmerksomheten omkring landssvikoppgjøret la seg ganske fort.{{tr}} Organisasjoner{{Spesifiser}} som [[Forbundet for Sosial Oppreisning]] ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet [[Folk og Land]] ble et talerør for de dømte. Mange gav også ut sin versjon av saken på eget forlag. NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne.

Sentrale aktører i rettsoppgjøret hadde vært i hjemmefrontens ledelse. [[Erik Solem]] medvirket til utforming av de provisoriske anordningene og var dommer ved oppgjøret. [[Paal Berg]] var [[høyesterettsjustitiarius]], leder av [[administrasjonsrådet]] og leder av hjemmefronten. Høyesterettsdommer [[Ferdinand Schjelderup]] var med i hjemmefrontens ledelse. Jussprofessor [[Jon Skeie]] var kritisk til de sentrale aktørenes habilitet.<ref name="GraverProsa" /><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Erik Solem|url=http://snl.no/Erik_Solem|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-11-30|besøksdato=2021-12-19|språk=nb}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Ferdinand Schjelderup|url=http://snl.no/Ferdinand_Schjelderup|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-09-20|besøksdato=2021-12-19|språk=nb|fornavn=Frode|etternavn=Færøy}}</ref>

Store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinnsatsen. Langt færre ble dømt for økonomisk landssvik enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 242-244</ref><ref>http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5075346.html</ref> Historiker [[Anette Homlong Storeide|Anette H. Storeide]] ga i 2014 ut boken ''Norske krigsprofitører'' og hun mener de store i næringslivet slapp lettere unna enn de små. Storeide uttalte at det er vanskelig å trekke grensen mellom «å holde hjulene i gang» og mindre legitim kollaborasjon. Senere direktør i Hydro, [[Bjarne Eriksen]], ivret våren 1940 for å avsette kongen og inngå fred med Tyskland, og han støttet NS økonomisk høsten 1940. Eriksen motsatte seg senere samarbeid (blant annet om tungtvannsproduksjon) og satt den siste del av krigen i tysk fangenskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/okonomi/i/JyqR/krigsprofitoerene-slapp-lett-unna|tittel=Krigsprofitørene slapp lett unna|besøksdato=2021-12-19|forfattere=[[Gunnar Kagge]]|dato=7. mai 2015|språk=nb|verk=www.aftenposten.no|sitat=Mens «tyskertøser» ble straffet av mobben og NS-medlemmer måtte i fengsel, var det få og milde straffer for krigsprofitørene etter krigen.}}</ref>

Jussprofessor [[Hans Petter Graver]] mener det ikke var et overgangsoppgjør som middel til å stabilisere et nytt regime: Det regimet som returnerte etter [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] i 1945 hadde bred legitimitet og oppgjøret var ikke et ledd i bygging av norsk demokrati og rettsstat. Graver mener det først og fremst var et politisk oppgjør ved å straffe politiske motiverte handlinger og diskreditere politikere.<ref name="GraverProsa" />

=== Rettsgrunnlag ===

Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom [[provisoriske anordninger]].<ref name="RøysumMaster">{{Kilde bok|tittel=Rettsoppgjøret mot den norske politi- og lensmannsetaten: En komparativ studie av rettsoppgjøret ved politikamrene i Østfold og Sogn og Fjordane|etternavn=Røysum|fornavn=Terje Hoem|utgiver=|år=2008|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}{{Trenger sidetall}}</ref>

Kritikken mot oppgjøret gjaldt særlig at nye bestemmelser ble innført av eksilregjeringen i London og disse bestemmelsene ble brukt mot NS-medlemmer. Bestemmelsene ble ikke kunngjort og ble gitt tilbakevirkende kraft, og kritikerne mente at straffeloven i utgangspunktet ikke ga grunnlag for å straffe de som bare hadde vært medlemmer av NS. [[Johs. Andenæs]] var ikke enig denne kritikken, men han mente at det «små» landssvikerne ble behandlet for hardt. Han mente at oppgjøret ville forløpt omtrent på samme måte også uten den provisoriske anordningen. Andenæs var kritisk til at NS-medlemmer ble gjort kollektivt erstatningsansvarlige for skader påført av okkupasjonsmakten og mente at passive NS-medlemmer ikke burde straffes. 

Jussprofessor [[Hans Petter Graver]] mener at Andenæs bok ''Det vanskelige oppgjøret'' (1979) bidrar til å opprettholde inntrykket av et stort sett korrekt og forsvarlig oppgjør. 

Jussprofessor [[Jon Skeie]] var kritisk til midlertidige endringer i rettergangsreglene, innføring av dødsstraff gjennom provisoriske anordninger og straff for passive NS-medlemmer.

Baard Hermann Borge og [[Lars-Erik Vaale]] skriver i boken ''Grunnlovens største prøve'' (2018) at Grunnlovens regler ble tøyd under oppgjøret og de springende punktene ble løst i påtalemaktens favør. Men dette betyr ikke at rettsoppgjøret var grunnlovsstridig.<ref>[[Hans Petter Graver]]: «Fra soldatuniform til dommerkappe» i: [[Prosa (tidsskrift)|Prosa]] nr. 6/2020 på side 34.</ref> Borge og Vaale mener at dette store konsekvenser for rettssikkerheten for «tyskertøser», NS-medlemmer, tyske soldater i Norge og tyske innvandrere.<ref name="GraverProsa"/><ref> {{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-2944-2019-04-09|tittel=Baard Herman Borge, Lars-Erik Vaale: Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945 {{!}} HT|besøksdato=2021-12-19|språk=no|verk=[[Historisk tidsskrift]]|doi=10.18261/issn.1504-2944-2019-04-09}}</ref>

Personer anklaget for landssvik argumenterte med at Norge måtte regnes som tysk territorium etter å ha [[Kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulert i 1940]]. Det har også vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord.{{tr}} Samtidig hadde Norges statsoverhode og demokratisk valgte regjering unnsluppet invasjonen og fortsatte sitt virke i eksil.

[[Elverumsfullmakten]] ga Regjeringen anledning til å opptre på Stortingets vegne mens Norge var okkupert. Forslaget til fullmakt ble lagt frem for stortinget, men ikke votert over.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945&paid=1&wid=O&psid=DIVL169&pgid=O_0269|tittel=Fortegnelse over: 1. de på Stortinget 1945 ikke-beh. saker, Dokument nr. 2 (1945)}}</ref> <ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1990 | tittel = Vendepunkt | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | forfatter = Benkow, Jo; Grimnes, Ole Kristian | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010111208045 | side = 85}}</ref> Et annet spørsmål er om Stortinget hadde konstitusjonell anledning til å gi fra seg en slik fullmakt.{{tr}} Elverumsfullmakten synes enstemmig vedtatt av Stortinget.<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelig oppgjøret (1998) side 115. (ISBN 8251836948)</ref> I 1945 uttalte [[Høyesterett]] at Elverumsfullmakten må anses vedtatt av Stortinget.<ref>[https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1945-13|Rt. 1945 s. 13]{{Død lenke}} (Haaland-saken) på side 14.</ref> Høyesterett la likevel størst vekt på konstitusjonell [[nødrett]] som grunnlag for London-regjeringens lovgivningsmyndighet under okkupasjonsårene.<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 114.</ref>

Rettsoppgjøret var en stor belastning for rettssystemet som måtte utbygges kraftig,<ref name="Fjortoft" /> de første ukene ble om lag {{formatnum:18000}}{{tr}} personer arrestert og samlet i et et stort antall leirer hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde med innslag av uoffisiell avstraffelse av antatte landssvikere. Et stort antall ble internert uten arrestordre.<ref name="Fjortoft" /> Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling for å få sakene raskere unna.{{tr}}

=== «Tyskertøser» ===

Til{{Klargjør}} april 1946 ble mellom {{formatnum:3000}} og {{formatnum:5000}} kvinner, såkalte [[tyskertøs]]er, internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Kåre Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000–5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.<ref>{{Kilde bok|tittel=Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter|etternavn=Olsen|fornavn=Kåre|verk=I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid|utgiver=Universitetsforlaget|år=1999|isbn=|redaktør-etternavn=Ugelvik-Larsen|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=11}}</ref> Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer.<ref>Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot [[kjønnssykdom]]mer</ref>

Det antas at mellom {{formatnum:40000}} og {{formatnum:50000}} norske kvinner hadde omgang med tyskerne.{{tr}} Den tidligere tyske [[Fangeleir Fiskevollen]] på Ljan ble brukt midlertidig fra juni 1945 til internering av kvinner. [[Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya|Interneringsleiren på Hovedøya]] var i drift fra oktober 1945 til april 1946. Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.<ref name="pedersen89">Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 89, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref><ref>[[Oslo byleksikon]]: Ljanskollen, side 339, femte utgave 2010</ref> På Hovedøya ble i alt 1100 kvinner internert.<ref>Helle Jørgensen; ''Norske kvinner og tyske soldater.'' Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.</ref> En tredel av de 1&nbsp;100 innsatte på Hovedøya var smittet med [[syfilis]] eller [[gonoré]].<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 163)</ref> Minst fem av de internerte kvinnene ble tvangsterilisert.<ref>Dagbladet 26. desember 2013.</ref> I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor [[Kongsvinger]]. Andre leire var blant annet på [[Tennebekk]] ved [[Bergen]], [[Selbu]] ved [[Trondheim]], [[Klekken]] ved [[Hønefoss]] og [[Skadberg]] ved [[Stavanger]], som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.<ref name=pedersen89 />

== Kostnader ==

De samlede kostnader ved landssvikoppgjøret var inntil 1. juli 1951 anslått til nærmere 150 millioner kr.<ref>{{Kilde avis|utgivelsesår=|tittel=Friheten 1950.01.25|utgivelsessted=Norge; Oslo|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_friheten_null_null_19500125_9_21_1|side=2|avis=|dato=}}</ref>

== Nordmenn henrettet for landssvik etter krigen ==
{| class="wikitable sortable"
|+
!Navn
!Dato
!Sted
!
|-
|[[Olav Aspheim]]
|{{Sorterbar dato|1948|3|9}}
|[[Akershus festning]], [[Oslo]]
|
|-
|[[Per Fredrik Bergeen]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Hermann Eduard Franz Dragass]]
|{{Sorterbar dato|1948|7|10}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|
|-
|[[Einar Dønnum|Einar Olav Christiansen Dønnum]]
|{{Sorterbar dato|1947|4|22}}
|[[Akershus Festning|Akershus festning]], [[Oslo]]
|
|-
|[[Hans Birger Egeberg]]
|{{Sorterbar dato|1945|10|4}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Harald Grøtte]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Alfred Josef Gärtner]]
|{{Sorterbar dato|1946|8|8}}
|[[Sverresborg festning]], [[Bergen]]
|
|-
|[[Albert Viljam Hagelin]]
|{{Sorterbar dato|1946|5|25}}
|[[Akershus Festning|Akershus festning]], [[Oslo]]
|[[Fil:Albert Viljam Hagelin.jpg|thumb|upright|[[Albert Viljam Hagelin]], innenriksminister i [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|Terbovens kommissariske statsråd]] og [[Vidkun Quislings andre regjering|Quislings NS-regjering]], ble skutt på Akershus festning 25. mai 1946.{{byline|[[Arkivverket]] («Reichskommissariat Bildarchiv»)}}]]
|-
|[[Olaus Salberg Peter Hamrun]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Harry Arnfinn Hofstad]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Reidar Haaland]]
|{{Sorterbar dato|1945|8|17}}
|[[Akershus Festning|Akershus festning]], [[Oslo]]
|
|-
|[[Bjarne Jenshus|Bjarne Konrad Jenshus]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Johnny Alf Larsen]]
|{{Sorterbar dato|1947|5|29}}
|[[Bremnes fort]], [[Bodø]]
|
|-
|[[Aksel Julius Mære]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Hans Jakob Skaar Pedersen]]
|{{Sorterbar dato|1946|3|30}}
|[[Sverresborg festning]], [[Bergen]]
|
|-
|[[Eilif Rye Pisani]]
|{{Sorterbar dato|1947|4|2}}
|[[Sverresborg festning]], [[Bergen]]
|[[Fil:Eilif Rye Pisani.jpg|thumb|upright|Som angiver for [[Gestapo]] i Oslo og Bergen ble [[Eilif Rye Pisani]] dømt til [[livsvarig fengsel]] i [[Gulating lagmannsrett]] i juni 1946. Dommen ble anket til [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] som 11. mars 1947 omgjorde den til [[dødsstraff]]. 2. april samme år ble Pisani skutt på [[Sverresborg i Bergen|Sverresborg]] i den siste henrettelsen i Bergen.{{byline|Fra boka ''De dødsdømte'', utgitt i Oslo i 2011}}]]
|-
|[[Vidkun Quisling]]
|{{Sorterbar dato|1945|10|24}}
|[[Akershus festning]], [[Oslo]]
|[[File:Portrett av Vidkun Quisling i uniform..jpg|thumb|upright|Leder av [[Nasjonal Samling]] (NS) 1933–1945 og [[ministerpresident]] (statsminister) 1942-1945]]
|-
|[[Kristian Johan Randal]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Henry Rinnan]]
|{{Sorterbar dato|1947|2|1}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|[[Fil:Henry_Rinnan_(1915-1947_agent_torturist_Sonderabteilung_Lola)_I_fengsel_1945-47_Fotograf_Hilfling_Trondheim_Falstadsenteret_Digitaltmuseum_WW2_Norwegian_Nazi_collaborist_FSM.FOTO.A.00007_CC_BY-SA.jpg|thumb|upright|Leder av [[Rinnanbanden]]]]
|-
|[[Max Emil Gustav Rook]]
|{{Sorterbar dato|1946|6|5}}
|[[Sverresborg festning]], [[Bergen]]
|
|-
|[[Harry Aleksander Rønning]]
|{{Sorterbar dato|1947|7|12}}
|[[Kristiansten festning]], [[Trondheim]]
|Medlem av [[Rinnanbanden]]
|-
|[[Ragnar Skancke]]
|{{Sorterbar dato|1948|8|28}}
|[[Akershus festning]], [[Oslo]]
|[[File:Ragnar Skancke.jpg|thumb|upright|Siste nordmann henrettet i Norge]]
|-
|[[Arne Braa Saatvedt]]
|{{Sorterbar dato|1945|10|20}}
|[[Akershus festning]], [[Oslo]]
|
|-
|[[Holger Tou]]
|{{Sorterbar dato|1947|1|30}}
|[[Sverresborg festning]], [[Bergen]]
|
|-
|[[Ole Wehus]]
|{{Sorterbar dato|1947|3|10}}
|[[Akershus festning]], [[Oslo]]
|
|}

== Referanser ==
<references>
<ref name="Kathe">[[#refKathe2003|Søbye, Espen]]: ''Kathe, alltid vært i Norge.'' Forlaget Oktober, 2003.</ref>
</references>

== Litteratur ==
* [[Jens Bjørneboe]] (1957): [[Under en hårdere himmel]]. Oslo. J.W.Cappelens forlag.
* Borge, Baard Herman og Vaale, Lars-Erik (2018): Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945. Oslo: Scandinavian Academic Press. ISBN 978-82-304-0184-2

* {{Kilde bok
 | ref= refBruland2008
 | forfatter= [[Bjarte Bruland|Bruland, Bjarte]]
 | utgivelsesår= 2008
 | tittel= Det norske Holocaust
 | forlag=HL-senteret
 | isbn=9788299750394
 | url = 
 }}

* [[Jon Elster|Elster, Jon]] (2004): ''Oppgjøret med fortiden: internasjonalt perspektiv på overgangen til demokrati''. Oslo: Pax ({{bibsys-oria|pid=040705757|tekst=BIBSYS}})
* [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]] og [[Øystein Sørensen|Sørensen, Øystein]] (2004): ''Et rettferdig oppgjør? : rettsoppgjøret i Norge etter 1945''. Oslo: Pax ({{bibsys-oria|pid=042145058|tekst=BIBSYS}})

* {{Kilde bok
 | ref= refHarper2012
 | forfatter= Harper, Christopher S.
 | utgivelsesår= 2012
 | tittel= Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940–1945
 | forlag= HL-senteret
 | isbn= 978-82-92988-36-7
 | url= http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/rettsoppgjorets-behandling-av-deportasjo---harper-christopher-s_.pdf
 | besøksdato= 2018-04-02
 | arkiv-dato= 2015-06-22
 | arkiv-url= https://web.archive.org/web/20150622174109/http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/rettsoppgjorets-behandling-av-deportasjo---harper-christopher-s_.pdf
 | url-status= yes
}}

* [[Asbjørn Jaklin|Jaklin, Asbjørn]] (2011): ''De dødsdømte: 25 Menn. 25 Henrettelser. Ett oppgjør''. Oslo: Gyldendal([ISBN 978-82-05-42499-9])
* {{Kilde bok | forfatter = [[Marte Michelet|Michelet, Marte]] | utgivelsesår = 2014 | tittel = Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust | isbn = 9788205470446 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | ref = refMichelet2014}}
* [[Berit Nøkleby|Nøkleby, Berit]] (2004): ''Krigsforbrytelser: brudd på krigens lov i Norge 1940-45''. Oslo: Pax ({{bibsys-oria|pid=042197929|tekst=BIBSYS}})
* [[Lars-Erik Vaale|Vaale, Lars-Erik]] (2004): ''Dommen til døden: dødsstraffen i Norge 1945-50''. Oslo: Pax ({{bibsys-oria|pid=040713776|tekst=BIBSYS}})
* [[Johannes Andenæs|Andenæs, Johs.]] (1979): ''Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen''. Oslo: Tanum-Norli ({{bibsys-oria|pid=802069223|tekst=BIBSYS}})
* ''Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget'' – startet 1955 ferdig 1962
* {{Kilde bok | forfatter = Mendelsohn, Oskar | utgivelsesår = 1987b | tittel = Jødenes historie i Norge gjennom 300 år | bind = 2 | isbn = 8200025241 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102106117 | ref = refMendelsohn1987b }}

* {{Kilde bok
 | ref= refRingdal1987
 | forfatter= Ringdal, Nils Johan
 | utgivelsesår= 1987
 | tittel= Mellom barken og veden : politiet under okkupasjonen
 | forlag=Aschehoug
 | isbn=8203156169 
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091104002
 }}

* {{Kilde bok | forfatter = Eriksen, Knut Einar og Terje Halvorsen (hovedredaktør: [[Magne Skodvin]]) | utgivelsesår = 1987 | tittel = Frigjøring. Norge i krig, bind 8. | isbn = 8203111440 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080700050 | ref= refSkodvin8 }} 

* St.meld.nr 64. (1950) Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne. https://web.archive.org/web/20160304234952/http://www.hjemmefront.no/files/docs/publikasjoner/Annen_litteratur/St__meld_64.pdf

*[[Ingerid Hagen|Hagen, Ingerid]] (2009): Oppgjørets time: Om landsvikoppgjørets skyggeside. Oslo: Spartacus forlag ISBN 978-82-430-0502-0
* [[Stein Ugelvik Larsen|Ugelvik Larsen, Stein]] (1999): ''I krigens kjølvann''. Oslo: Universitetsforlaget ISBN 82-00-12868-7

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20120909025948/http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Taushetsbelagte-opplysninger/Landssviksaker «Domsarkivet», dokumentene fra alle saker som ble behandlet i Landssvikoppgjøret]
* [http://www.arkivverket.no/arkivverket/content/download/3347/42794/version/1/file/arkivmag_03_09.pdf Arkivmagasinet 3/09 Tema: Landssvikoppgjøret]
* [https://web.archive.org/web/20060504120252/http://levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge Om rettsoppgjøret etter krigen i Levende Historie] – oversiktsartikkel av professor [[Hans Fredrik Dahl]]
* [http://www.nrk.no/nyheter/bakgrunn/5167198.html Nrk.no: Bakgrunn: 60 år siden Quisling ble henrettet]
* [http://www.dagbladet.no/kronikker/960106-kro-1.html Dagbladet-kronikk om rettsoppgjøret]
* [http://www.bt.no/NTB_inbox/article242243 Bergens Tidende: Her ble syv mann skutt]
* [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article224309.ece?service=print Landssvikoppgjøret med NS-prestene]
* [https://web.archive.org/web/20060815204834/http://www.norgeslexi.com/krigslex/r/r2.html#rettsoppgjoret Norsk krigsleksikon om rettsoppgjøret]
* [https://web.archive.org/web/20060827180636/http://www.tur.no/emne/emne_125.htm Oversikt over juridiske artikler om rettsoppgjøret]
* [https://web.archive.org/web/20060830152033/http://www.media.uio.no/forskning/prosjekter/1945/indeks.shtml Å overkomme fortiden: Rettsoppgjøret etter 1945] – Et forskningsprosjekt om senvirkninger av rettsoppgjøret i Norge etter 1945, sammenlignet med erfaringer fra andre land. [[Universitetet i Oslo]].
* [https://web.archive.org/web/20060620090647/http://frontkjemper.info/show_info.php?id=14&kat=frontkjemperen Oppgjøret med frontkjemperne] - Rettsoppgjøret med de norske frontkjemperne.
* [http://www.norgesdokumentasjon.no/rapporter/18-LANDSVIK.PDF Landssvikoppgjørets fengsler og fangeleirer (nedlastbart pdf-dokument)]
* [http://www.youtube.com/watch?v=KrDLRbgEug0 YouTube: Intervju med jusprofessor Johs. Andenæs om landssvikoppgjøret]
* [http://www.dagbladet.no/2012/11/19/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/24404921/ Kritisk bestselger om landssvikoppgjøret ble forbudt i 1949]
* [http://www.ntnu.no/ub/spesialsamlingene/privark/p019/krigstidsarkivet_p019.pdf Krigstidsarkivet (Trøndelag)] finnes på NTNU Universitetsbiblioteket [[Gunnerusbiblioteket]]
* [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1744-rettsoppgjoret-etter-andre-verdenskrig.html Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1722-stortinget-og-rettsoppgjoret.html Stortinget og rettsoppgjøret], artikkel hos Norgeshistorie.no
* [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1728-dodsstraff-under-rettsoppgjoret.html Dødsstraff under rettsoppgjøret], artikkel hos Norgeshistorie.no

{{Norge under andre verdenskrig}}
{{portal|den andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nasjonal Samling]]
[[Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig]]