Redigerer Det nådeløse parlamentet

{{Refforbedre|dato=2017-12}}
'''Det nådeløse parlamentet''', ''Merciless Parliament'', er et begrep som viser til en [[England|engelsk]] parlamentssesjon av februar [[1388]] hvor hele hoffet til kong [[Rikard II av England]] ble dømt for forræderi.

Etter deres seier ved [[Slaget ved Radcot Bridge|Radcot Bridge]] mot styrkene til [[Robert de Vere, 9. jarl av Oxford|Robert de Vere]] var kongens motstanderne i en sterk og ubestridt posisjon. I parlamentssesjonen forfulgte gruppen (kalt for ''[[Lords Appellant]]'') – som besto av kongens onkel [[Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester]], og jarlene av Arundel, Warwick, Nottingham og Derby (Henry Bolingbroke, den senere [[Henrik IV av England]]) – deres tidligere anklager mot Rikards inneste sirkler, bortimot helt uten å møte motstand.

Dette betydde at et antall av Rikards nærmeste støttepunkter, først og fremst [[Michael de la Pole]], [[Nicholas Bembre]] (borgermester av London), Robert de Vere, Alexander Neville og øverste justitiarius [[Robert Tresilian]], ble funnet skyldig i «å leve i last, syndflod mot den navngitt konge... omfavne skjenselens mammon for seg selv».<ref>«...living in vice, deluding the said king...embracing the mammon of iniquity for themselves», sitert etter Thomas Favent, ''History or Narration Concerning the Manner and Form of the Miraculous Parliament at Westminster'', oversatt av Andrew Galloway, i ''The Letter of the Law: Legal Practice and Literary Production in Medieval England'', red. Emily Steiner og Candace Barrington (Ithaca, New York, og London: Cornell Univ. Press, 2002), sidene 231-252. ISBN 0-8014-8770-6</ref>

Brembre og Tresilian ble henrettet ved [[Tyburn]] den samme måneden mens de la Pole, Neville og de Vere klarte å unnslippe og flykte fra landet, men ble dømt i sitt fravær. Andre medlemmer av kongens krets ble også dømt, blant annet Simon Burley, John Beauchamp, James Baret, og John Salisbury som alle ble hengt og halshugget; Robert Bealknap (Belknap), John Holt, Roger Fulthorp, William Burgh, John Locton og John Cary ble sendt i eksil til [[Irland]]. [[Thomas Usk]] (forfatteren av skriftet ''[[Kjærlighetstestamentet]]'' som han skrev mens han satt fengslet) og John Blake, henholdsvis medlemmer av Brembres og Tresilians husholdning, ble også henrettet.

Det nådeløse parlamentet tok også grep for beskytte seg selv ved avslutningen ved å erklære at dets handlinger aldri kunne bli opphever av et framtidig parlament. På samme tid skulle deres egen fremgangsmåte aldri brukt som presedens. Parlamentet belønnet også seg selv med 20 000 pund for deres store tjenester for landet. 

Etter dette ''coup d'etat'', statskuppet, fortsatte gruppen å dominere engelsk politikk inn i det neste året. Kong Rikard var blitt effektivt redusert til deres [[marionett]] inntil [[John av Gaunt]] kom tilbake fra hærtokt mot [[Spania]] i [[1389]]. Gaunt som tidligere hadde vært upopulær ble hyllet som den store gamle statsmann ganske enkelt for at han ikke hadde vært involvert i de politiske opprøret i [[1386]]–[[1388]]. Kongen selv ble myndig og fikk til slutt sin hevn over gruppen i [[1397]] da han arresterte sin onkel Gloucester, sendte ham i fangenskap til [[Calais]] og sannsynlig fikk ham myrdet på kongens ordre.

== Referanser ==
<references/>
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Englands historie]]