Redigerer Det diplomatiske korps

[[Fil:Diplomatic-corps-wall-plaque-taken-outside-an-Embassy-in-Portugal.jpg|thumb|right|Plakett for Det diplomatiske korps som benyttes for en del ambassader.]]
'''Det diplomatiske korps''' ('''Corps diplomatique''') er det samlede antall diplomater akkreditert i en hovedstad forstått som et kollektiv. Dets vert er landets utenriksdepartement, som også er vertskap for ''Corps Consulaire'' (forkortet CD).

Den av [[ambassadør]]ene i et land som har hatt posten lengst, kalles det diplomatiske korps' ''[[doyen]]'' og ivaretar det diplomatiske korps'  felles interesser overfor [[Protokoll (diplomati)|protokoll]]en i oppholdslandets utenriksministerium. I katolske land er [[Den hellige stol]]s ambassadør normalt doyen, uansett ansiennitet. Ved siden av det diplomatiske korps finnes det [[Corps consulaire|konsulære korps]]. Ofte ses biler tilhørende diplomater med et CD-merke i stil med de nasjonale kjenningsbokstaver.

== Historie ==
Formaliserte diplomatiske korps utviklet seg i første halvdel av [[1700-tallet]], med ''doyen'' som formelt overhode, og deres institusjoner ble kodifisert i løpet av [[1800-tallet]]. ''Doyen'' er den diplomaten som har oppholdt seg lengst på det aktuelle stedet. Et diplomatisk korps ligner på alle andre sosiale grupper i det at dets identitet bygger på differensiering fra andre grupper. Den mest åpenbare åpenbare størrelsen det diplomatisk korps definerer seg i forhold til er staten de er akkreditert til, og samfunnet de lever i. 

Inntil 1800-tallet var samhandlingen med mottagerstaten [[bilateral]], med diplomatene på den ene side og kongen med sitt hoff og administrasjon på den annen. Da [[Norge]] oppnådde suverenitet i [[1905]], befant europeisk [[diplomati]] seg i en overgangsperiode, hvor det adelige sakte var på retur og ideer om [[demokrati]] var i ferd med å få fotfeste. Diplomatene ble nå også nødt til å forholde seg til det sivile samfunn som kunne komme til å påvirke utenrikspolitikken i det landet de var utstasjonert i.

== Det diplomatiske korps i Norge ==
Den aller første diplomatiske representant i [[Kristiania]] var den tidligere russiske generalkonsul, som rykket opp som minister [[30. oktober]] [[1905]], fire dager etter at [[unionsoppløsningen]] fant sted. Den første permanente (altså bofaste) minister, den [[Storbritannia|britiske]], var på plass [[3. november]] 1905, og i løpet av vinteren var faste representanter for [[Danmark]], [[Frankrike]], [[Russland]], [[USA]], [[Tyskland]] og [[Sverige]] også på plass. Til sammenligning var tolv land diplomatisk representert med minister bosatt i [[Stockholm]] i 1905. Stormakter og naboland ble fulgt av [[Uruguay]] i 1906 og [[Cuba]] i 1909, og i tillegg til dette kom en håndfull land som var representert i [[Oslo]] med diplomater sideakkreditert fra Stockholm, [[København]] eller [[London]]. 

Ettersom flere stater ble selvstendige, og internasjonal representasjon generelt økte, ble etter hvert også en rekke andre land representert i Norge. I 1909 var de 7 legasjonene bemannet med 14 fastboende diplomater, hvorav 6 med ektefelle. Det ble ikke ført noen oversikt over diplomatenes barn, men det totale diplomatiske korps med familie utgjorde mest sannsynlig under 35 personer. Antallet legasjoner og diplomater steg noe i årene før [[1. verdenskrig]], og så mer markert etter krigen ettersom det oppsto en rekke nye land, og på begynnelsen av [[1920-tallet]] var det 16-17 fremmede legasjoner i Kristiania.  Fra [[den andre verdenskrig]] har dette tallet økt jevnt.

== Litteratur ==
* [[Halvard Leira|Leira, Halvard]] & [[Iver B. Neumann|Neumann, Iver B. ]] (2007): «The Emergence and Practices of the Oslo Diplomatic Corps», sidene 83-102 i: Paul Sharp & Geoffrey Wiseman (red.): ''The Diplomatic Corps as an Institution of International Society'', Harmondsworth: Palgrave.


{{Diplomati}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Diplomati]]