Redigerer Den tyske orden

[[Fil:Insignia Germany Order Teutonic.svg|thumb|Ordenens våpenskjold]]
'''Den tyske orden''' ([[latin]]: '''Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem''', kortform ''Ordo Teutonicus'', på [[tysk]] kjent som ''Deutscher Orden'', ''Deutschritterorden'', ''Deutschherrenorden'' eller ''Kreuzritterorden'') ble stiftet som en hospitalsorden i 1190 for å ta seg av pilegrimer og sårede i [[Det hellige land]] i [[Korstog|korsfarertiden]]. Den ble raskt omgjort til ridder- og presteorden (1199), som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Medlemmene avla [[Ordensprofess|ordensløfter]]. Etter [[reformasjonen]] var det bare den prestelige, ikke-militære, gren som overlevde. Den er i dag et mannlig katolsk ordenssamfunn som har (pr. 2004) 32 ordenshus og 82 medlemmer, hvorav 62 er prester og de øvrige er [[Lekmann|lekbrødre]] eller kandidater til [[prestevielse]]. Det finnes også 208 ordenssøstre, for det meste i Østerrike ''(Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem)''. Lekmedlemmer uten regulære ordensløfter ''(familiarer)'' er drøyt {{formatnum:1000}} personer. En [[Protestantisme|protestantisk]] gren med sete i [[Utrecht]] i [[Nederland]] (''Ridderlijke Duitsche Orde, Balije van Utrecht''), som avviste [[Mergentheim]]s jurisdiksjon i 1581, har bevart sin tradisjonelle militære ridderordenkarakter og tar kun opp adelige medlemmer.

== Virke i Det hellige land ==
=== Forhistorie ===
Allerede 80 år før Den tyske orden ble grunnlagt, hadde franske riddere i 1118 avlagt løfte overfor [[Det latinske patriarkatet Jerusalem|den latinske patriark av Jerusalem]] om å beskytte [[pilegrim]]enes adkomst fra middelhavskysten og opp til Jerusalem og de omliggende hellige steder. Dette var tempelridderne, og deres orden ble approbert av pave [[Honorius III]]. I 1128 fikk de sin ordensregel. I annen halvdel av 1100-tallet skal deres medlemstall ha vokst til hele {{formatnum:30000}}, og ordenen hadde lagt til seg meget rikdom. Den neste store ridderordenen ble konstituert i 1135: Hospitaller-ordenen, også kalt Johanittene. Den tyske orden tok sine forbilder fra disse to ridderordenene.

Det fantes allerede et tysk (teutonsk) hospital for pleie av syke tyske pilegrimer i Jerusalem da byen var hovedstad i [[Kongeriket Jerusalem|korsfarerkongedømmet Jerusalem]]. Det hadde en kirke viet til den hellige [[jomfru Maria]]. Dette hospitalet var underlagt johanitterordenens stormester. Men i 1187 gjenerobret muslimenes hærfører [[Saladin]] [[Jerusalem]]. Da oppfordret pave [[Gregor VIII]] til nytt korstog for å ta byen tilbake. Kort tid etter begynte [[Tredje korstog|det tredje korstog]].

=== Hospitalsordenen opprettes ===
Kjøpmenn fra [[Bremen]] og [[Lübeck]], som deltok på beleiringen av [[Akko]] i det nordlige Galilea, tok da (1189) initiativet til opprettelse av en tysk hospitalsorden, som skulle stå klar til å overta den videre drift av ''Sanctae Mariæ Teutonicorum''-hospitalet etter at korsfarerne hadde klart å gjeninnta Jerusalem. Ordenen ble opprettet i 1190, utenfor Akkos murer.

[[Fil:Celestin_III_Den_Tyske_Orden.jpg|thumb|left|300px|Pave Celestin III godkjenner ordenen]]

Etter at [[Richard I av England|Richard Løvehjerte]] hadde gjenerobret Akko i 1191 ble denne byen den nye hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem, og Den tyske orden fikk hovedsete der. Det skulle bli langvarig. Korsfarerne ville sannsynligvis ha klart å gjenerobre Jerusalem, men Richard Løvehjerte visste at de fleste av dem raskt ville vende tilbake til Europa etterpå, og at byen deretter ikke ville kunne motstå et gjenerobringsforsøk. Han foretrakk derfor å slutte fred med Saladin i 1192 og overlate byen i muslimenes hender, mot løfte om at ubevæpnede kristne pilegrimer skulle få fri tilgang til byen og dens hellige steder. Deretter forlot mange korsfarere Det hellige land. Blant tyskerne som ble igjen, var mange som skulle utgjøre grunnstammen i Den tyske orden.

Pave Klemens III hadde i 1191 gitt hospitalordenen en foreløpig pavelig godkjennelse. Den tyske orden overtok Tempelriddernes grunnregel og Johannittenes karitative regler. I 1196 gjorde pave [[Celestin III]] godkjennelsen endelig. Men allerede to år etter skulle ordenen endre karakter.

=== Hospitalsordenen blir militærorden ===
Beslutningen om å omdanne sykepleieordenen til en militærorden ble fattet i 1198, og i 1199 fikk de approbasjon som ridderorden av [[pave Innocens III]], etter modell av tempelriddernes orden og johanitterordenen. De etablerte seg militært flere steder i og rundt Akko. Med støtte fra den tysk-romerske keiser Fredrik II innløste og overtok de føydalrettighetene til en rekke små føydalherrer. De overtok og bygde ut ''Chastiau dou Rei'' i 1220 («Kongens borg» – i dag en ruin som omgir den kristne landsbyen ''Mi'lya'') og etablerte seg i ''Montfort''-borgen (tysk: ''Starkenburg'', arabisk ''Qal'at el Qurein'') ved Wadi Qarn, og borgen Judyn. Montfort var teutonernes viktigste befestning, men ble inntatt av bibarene i 1271.

Ordenen organiserte seg territorielt (fra minste til største enhet:) i «kommender» (lokale ordenshus), «ballier» (provinser), land og til øverste internasjonale nivå. Medlemmene på de forskjellige trinn var ledet av en ''commendator'' (tysk: Komtur). Landkomturen var leder for et «balli».

=== Organisering og internasjonal vekst ===
I 1196 hadde ordenen ordenshus kun i Det hellige land, i Akko, [[Ashkelon]] og [[Ramla|Rama]]. I 1197 ble det etablert ordenshus i [[Barletta]] og [[Palermo]]. Så fulgte den ene grunnleggelsen etter den annen: I det tyskspråklige område oppstod kommendene Halle (1200), [[Bolzano|Bozen]] (1202), [[Praha]] (1204), Reichenbach i [[Hessen]] (1207), [[Nürnberg]] (1209), [[Aichbach]] og [[Regensburg]] i [[Bayern]] (1210), [[Mergentheim]] (1219). De etablerte seg ellers i [[Hellas]] (1209), Burzenland (Siebenbürgen, 1211, ''se nedenfor''), i det som nå er [[Belgia]] og i Holland (1218), i [[Sveits]] (1225), i [[Frankrike]] (1228), [[Preussen]] (1230, ''se nedenfor'') og i Livland (1237, ''se nedenfor'').

Ordenen overtok også øya [[Mainau]] i [[Bodensjøen]] i 1270.

Ordenen fikk i 1299 også en kvinnelig gren, for nonner som drev hospitaler ''(Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem)''. De åpnet sitt første hospital det året i [[Kunitz]] ved [[Bern]], og snart kom flere til. I løpet av høy- og senmiddelalderen fikk den kvinnelige gren hus blant annet i [[Sterzing]] ([[Sør-Tirol]]), [[Utrecht]], flere steder i Frisland og i [[Alsace|Elsass]], i [[Koblenz]], [[Bern]], [[Frankfurt am Main]], Sachsenhausen (ved Frankfurt), [[Maastricht]], [[Marburg]], [[Wetzlar]], [[Freiburg im Breisgau]], [[Mühlhausen (Thüringen)|Mühlhausen]] i [[Thüringen]], [[Köln]], [[Liège]], [[Bernheim]], [[Eger (by)|Eger]], [[Ellingen]], [[Halle an der Saale]], [[Mainz]], [[Marienwerder]], [[Speyer]], [[Weinheim]], [[Wien]] og [[Zwätzen]]. Ingen av dem overlevde napoleonstiden, men den kvinnelige gren ble gjenopprettet i 1841.

Omkring begynnelsen av det [[14. århundre]] fantes det omkring 300 kommender. Ordenen var da representert fra [[Sverige]] i nord til Sør-Italia. Den hadde det kirkelige privilegium å forkynne korsfareravlat, noe som bidro til dens inntekter og formuesoppbygging.

=== Den tyske orden i Skandinavia ===
I 1262 opprettet Den tyske orden et kontor i [[Sverige]]. Hovedsetet var i Årsta slott i landskapet [[Södermanland]]. Derfra drev de handel i hele Sverige og rekrutterte medlemmer. Den tyske ordens engasjement i Sverige varte til 1467, da den svenske riksforstander Erik Axelsson kjøpte Årsta og ordenens øvrige gods i landet. Over halvpartene av eiendommene lå i området Österhaninge og omfattet foruten Årsta blant annet også Vendelsö, Sandemar og Gålö.

Fra 1398 til 1408 okkuperte ordenen også øya [[Gotland]] i [[Østersjøen]] ''(se nedenfor)''.

== I Ungarns tjeneste ==
Etter det tredje korstog bestemte ordenen seg for å tilby sine tjenester til kristne fyrster som ville bidra til kristningen av områder i Øst-Europa der det fremdeles var ikke-kristne folkeslag. I 1211 tok kong Andreas II av [[Ungarn]] imot tilbudet og gav dem området ''Țara Bârse'' (Tysk: ''Burzenland'') i det sydøstre [[Transilvania]] (''Siebenbürgen''). De forsvarte kongedømmet Ungarn mot kumanerne. Samtidig pågikk en systematisk innvandring til dette området av saksere og andre tyskere, og de ønsket en større grad av uavhengighet fra Ungarn. I 1224 bad Den tyske orden pave [[Honorius III]] om å bli stilt direkte under pavelig myndighet i stedet for under Ungarn. Kong Andreas reagerte på det med å utvise dem i 1225.

== Den tyske ordensstat ==
=== [[Sverdbroderordenen|Sverdbrødrene]] og [[Dobrinerridderne]] strekker ikke til ===
I Polen stod hertug [[Konrad I av Masovia]] klar og inviterte samme år ordenen dit for å kjempe mot den baltiske stammen prøysserne. Konrad var ikke hersker over hele Polen, men den klart mektigste av de forskjellige landsdelsfyrstene. En annen ridderorden, [[Sverdbroderordenen|Sverdbrødrene]], var allerede aktiv blant balterne, men virket lenger nord i Baltikum og hadde hendene fulle der. Denne ridderordenen var blitt opprettet av biskop [[Albert av Riga|Albert von Buxhoeven]] av Livland i 1202 (approbert av paven to år etter), i det øyemed å bekjempe de hedenske livlendere, [[kurlendere]] og estlendere. Konrad grunnla også en egen korsfarerorden med tanke på forsvaret mot prøysserne, [[Dobrinerridderne|Dobrinerridderordenen]] (slik kalt etter sitt sete i byen Dobrin, egentlig ''Milites Christi Prucie''). Men den formådde ikke meget. Men så var de tross alt opprinnelig bare 15 riddere, fra [[Mecklenburg]] i Tyskland. Etter hvert ble de flere, men ikke så det monnet.

=== Den tyske orden inviteres til Østersjøområdet ===
[[Fil:Teutonic Order 1260.png|mini|Ordenstaten i 1260]]
Den tyske ordens stormester på den tiden, Hermann von Salza (ordenens fjerde stormester, regjerte fra 1209 til 1239), kunne i 1225 legge grunnen for opprettelsen av en egen statsdannelse, ettersom hertug Konrad hadde lovet dem Kulm-området (tysk: ''Kulmerland'') og de områder de måtte klare å erobre som motytelse for deres militære innsats mot prøysserne (nå gjerne kalt gammelprøysserne for å skille dem fra den senere tyske befolkning). Deres engasjement i området var begrunnet med at de baltiske stammene ikke bare vegret seg mot å ta imot kristendommen; de drepte også misjonærer og herjet og brente munke- og nonneklostre. Ordenens engasjement ble dermed etterspurt i samme øyemed som var gjaldt i Levanten: ''Defensio Christianitatis''. Allerede i 1228 hadde de etablert seg på borgen Nessau ved [[Visla]], kort etter på borgen Vogelsang i samme område.

Hermann var klok av skade etter den behandling ordenen hadde fått fra ungarerne etter deres innsats i Butzenland, og han klarte å få keiser [[Fredrik II av det tysk-romerske rike|Fredrik II]] til å gi ordenen vidtgående fullmakter ''(Gullbullen fra [[Rimini]], 1226)''. Denne bullen gav Den tyske orden samme grad av uavhengighet over sine «ordensland» som riksfyrstene i det tysk-romerske keiserdømme nøt godt av.

=== Korstog mot prøyssere og litauere ===
Ridderen Hermann Balk ble utnevnt til provinsial for Preussen, og sammen med 28 andre korsriddere og en hel hær av korsfarere fra Tyskland innledet han to korstog med startpunkt i to byer de grunnla, henholdsvis [[Toruń|Thorn]] (1231, ved Vislaflodens bredd vis-à-vis borgen Vogelsang) og [[Chelmno|Kulm]] (1233). Den lille dobrinerordenen ble rett og slett opptatt i Den tyske orden i 1235 – skjønt noen av dens riddere holdt det gående på egen hånd her og der i nok et tiår. Korstogene ble til en 25-årig krig, og ble etterfulgt av tysk kolonisering av deler av de områder de hadde underkastet seg.

I 1234 kom Hermann von Salza til enighet også med den romerske kurie. De områder som Den tyske orden erobret, skulle ikke legges inn i den tysk-romerske keisers myndighetsområde, selv om det skulle ha status som del av keiserdømmet. Da hadde Den tyske orden allerede fått fotfeste øst for elven Visla.

Korstoget mot prøysserne bølget frem og tilbake, og landet var ikke endelig erobret og sikret før i 1283. Året etter ble dessuten [[Pomesania bispedømme|Pomesania]], den nordsøstlige delen av [[Vest-Preussen]], erobret ved slaget ved elven [[Dzierzgoń]] (tysk: Sorge). Ordenen arbeidet systematisk for tysk innvandring og for germanisering, og slik kom de baltiske prøysserne etter hvert i mindretall, og ble samtidig germanisert.

==== Byer grunnlagt eller overtatt av Den tyske orden ====
En rekke tyske byer ble grunnlagt i hele området som skulle bli kjent som Preussen. Noen av de viktigste byer grunnlagt av Den tyske orden, eller eksisterende byer eller landsbyer som fikk byrett av ordenen, var [[Toruń|Thorn]] (1231), [[Chelmno|Kulm]] (1233), Marienwerder (1233), [[Klaipeda|Memel]] (1252), Braunsberg 1254, [[Königsberg]] (1255 – byen var oppkalt etter kongen [[Ottokar II|Ottokar II av Böhmen]]), [[Frombork|Frauenburg]] (1270) og [[Malbork|Marienburg]] (1279).

==== Bispedømmer organisert i Preussen ====
[[Fil:Teutonic Order Coin A ubt.jpeg|mini|Mynt slått av Den tyske orden]]
[[Fil:Teutonic Order Coin B ubt.jpeg|mini|Mynt slått av Den tyske orden]]
I 1243 organiserer den pavelige legat Vilhelm av [[Modena]] på oppdrag av [[pave Innocens IV]] fire bispedømmer i Den tyske ordens sør-baltiske områder; Kulm, [[Pomesania bispedømme|Pomesania]], [[Warmia|Ermland]] og Samland. Det skulle imidlertid ta noen år før alle bispestolene var besatt. Opp gjennom historien ble disse bispestolene i regelen besatt av geistlige tilknyttet Den tyske orden.

=== Etablering i Livland ===
I 1237 kom Den tyske orden Livlands korsridderorden til unnsetning. Sverdbroderordenen var etter hvert blitt tappet for krefter og hadde tapt et viktig slag mot litauere og semgallere i 1236 ved [[Siauliai bykommune|Säule]]. Ettersom ordenen og det katolske Livland dermed svevde i stor fare, gav paven i 1237 sin tillatelse til at Sverdbrødrene inngikk i føderasjon med Den tyske orden. (Etter hvert smeltet de to ordenene sammen.) Dermed satt Den tyske orden nå plutselig også midt i Baltikum og kontrollerte [[Kurland]], [[Zemgale|Semgallen]] og [[Livland]].

==== Feilslått korstog mot russerne ====
Med nye krefter og ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av [[Tartu|Dorpat]], bror av Albert av Riga, forsøkte Den tyske orden og Sverdbroderordenen sammen med [[Danmark|danskene]] i [[Estland]] et fremstøt mot Novgorod, men den ca. {{formatnum:2000}} mann store styrken ble slått tilbake av rundt {{formatnum:6000}} [[Russland|russerne]] under [[Aleksander Nevskij]] av [[Novgorod]] ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den [[4. april]] [[1242]].

(Slaget har senere inngått i russisk og [[Sovjetunionen|sovjetisk]] patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i [[Sergej Eisenstein]]s storfilm «Aleksander Nevskij», men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne.)

==== Livland i utvikling og vekst ====
[[Fil:Teutonic Order 1410.png|mini|Ordenstaten på sitt største i 1410]]
Livland, og særlig Riga og Dorpat (estisk: Tartu), gjennomgikk en sterk økonomisk vekst på 1200-tallet, blant annet på grunn av russerhandelen med Novgorod. I 1255 ble bispedømmet Riga opphøyet til erkebispedømme, noe som også bidro til å gi Livland karakter av et selvstendig ordensland.

=== Ordenens hovedsete flyttes fra Venezia til Marienburg ===
[[Fil:Malbork (js)3.jpg|mini|left|[[Den tyske ordens slott i Malbork|Den tyske ordens slott i Marienburg (Malbork)]] i [[Østpreussen]]]]
I 1309 fikk Den tyske orden også kontrollen med ''Pommerellen''. Da overførte Den tyske ordens 15. stormester, Sigfried av Feuchtwangen, ordenens hovedkvarter fra Venezia til Den tyske ordens feste i [[Malbork|Marienburg]], umiddelbart øst for Pomerellen, og de bygde ut borgen til en mektig og imponerende festning. En viktig medvirkende årsak til flyttingen var at ordenen hadde sett hvordan det var gått med [[Tempelridderne]], og derfor så seg tjent med et hovedkvarter langt unna de europeiske stormakter og deres intriger.

Antallet ordensriddere oversteg aldri {{formatnum:1000}}, men hele ordenslandet var militært organisert, om med den stadige ankomst av nye riddere (også fra andre ridderordener) var det ikke vanskelig for Den tyske orden å hevde seg overfor nabolandene, særlig Litauen, der befolkningen var nært beslektet med prøysserne og hedenske som de hadde vært.

==== Ekspansjon i nord, vest og øst ====
[[Fil:Narva asv2022-04 img09 Castle.jpg|mini|Borgen [[Hermannsfeste]] i [[Narva]] var ordenens østligste borg, og ble anskaffet 29. august 1346]]
I 1346 ervervet man i nord også [[Estland]] (som den gang omfattet den delen av dagens Estland som ligger mot Finskebukta) fra [[Danmark]]. Det gikk til ved at kong [[Valdemar IV Atterdag]] av Danmark var i pengenød og pantsatte Estland. Danmark klarte aldri å innløse pantet, og Estland ble raskt inkorporert i Livland.

Under stormesteren Winrich von Kniprode ble teutonerriddernes ordensland utbygd til nye høyder. I 1370 vant ordensridderne (under Schindekopf) et avgjørende slag mot [[Litauen|litauerne]] (under Olgierd og Kejstut) ved [[Slaget ved Rudau|Rudau]] litt nord for Königsberg, i det nordlige [[Samland]]. Ordenen begynte da med en planmessig kolonisering også på landsbynivå – i alt ble {{formatnum:1400}} landsbyer grunnlagt på kort tid. Flere byer ble også grunnlagt, og hansaforbundet etablerte seg sterkere i området. Snart utviklet det seg imidlertid en sterk rivalisering mellom Den tyske orden og hansaen.

Litauerne ble kristnet få år senere, etter at deres storfyrste [[Vladislav II Jagello|Joagaila]] gikk over til den katolske tro da han giftet seg med kongeriket Polens tronarving Jadwiga i 1386. Dermed var det ikke lenger noen hedenske folkegrupper i denne delen av Europa lenger, slik at Den tyske orden egentlig mistet sin ''[[raison d'être]]'' i området.

Stormester Konrad von Jungingen (1393–1407) fordrev i 1398 de såkalte [[vitaliebrødrene]] (eller fetaliebrødrene), en slags sjørøverbande som opererte fra [[Visby]] på øya [[Gotland]], og slik sikret Den tyske orden østersjøhandelen.

Den avsatte svenske konge [[Albrecht av Mecklenburg]] hadde latt fetaliebrødrene etablere seg på Gotland i 1396, og de herjet i hele Østersjøområdet. I mars 1398 sendte Den tyske orden en 84 segl sterk flåte med {{formatnum:4000}} mann og 400 hester til øya. Den 21. mars gikk de i land i Klintehamn og forsvarerne trakk seg til det godt befestede Visby. Den 5. april kapitulerte forsvarerne under Sven Sture. Den tyske orden etterlot en styrke på 200 mann, og Gotland forble deres frem til april 1408, da dronning [[Margrete I|Margrete av Danmark-Norge-Sverige]] kjøpte øya tilbake.

Under Konrad von Jungingens lederskap ble ordensområdet også utvidet med ervervelsen av området ''Neumark'' i vest i 1402 (egentlig fikk ordenen det som pant av keiser Sigismund; dette området var det eneste som lå innenfor det tysk-romerske keiserrikets grenser).

Dessuten lyktes det Konrad – midlertidig – å erobre Samaitia i 1404. Samaitia lå i øst, mellom det østlige Preussen og det sørlige Livland.

==== Slaget ved Tannenberg og senere tilbakeslag ====
[[Fil:Matejko Battle of Grunwald.jpg|300px|thumb|Maleri av [[Jan Matejko]]]]
Noen ytterligere ekspansjon ble ikke mulig; dels fordi alle omliggende områder etter hvert var blitt katolske og således ikke med rimelighet kunne være korsfarermål, og dels fordi Polen og Litauen i 1386 inngikk union og dermed både ble militært sterkere enn ordensridderne og omgav det meste av ordensområdene mot øst, slik at det ikke gjenstod noe ekspansjonsrom. Få år senere klarte en kombinert polsk-litauisk hærstyrke under ledelse av [[Vladislav II Jagello av Polen|Vladislav II]] (konge av Polen og storfyrste av Litauen) å slå ordensridderne i [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg]] (Grunwald) den [[15. juli]] [[1410]] så ettertrykkelig at de aldri mer utgjorde noen trussel mot sine polske og litauiske naboer. Den tyske orden tapte 600 riddere i slaget. Ved freden i Thorn i 1411 måtte de gi fra seg Samaitia betale enorme krigserstatninger, og det svekket deres finanser grundig. For å dekke gjelden ila ordenen høye skatter og avgifter innen sine områder. Dermed fikk de den lokale landadel og byene imot seg, og det gav også polakkene en anledning til å fiske i rørt vann og nøre opp om splid og misnøye.

I 1433 ble store deler av Neumark og Pommerellen i Preussen hjemsøkt av plyndrende og myrdende [[Jan Hus|husitter]]. I Pommerellen gikk det særlig ut over området [[Czluchow| «Schlochauer Land»]].

=== Ordenslandene under økt indre og ytre press ===
[[Fil:Marienburg 2004.jpg|thumb|300px|[[Den tyske ordens slott i Malbork]] (Marienburg)]]
I 1440 opprettet en rekke byer og adelsmenn «Det prøyssiske forbund», rettet mot makthaverne i Den tyske orden, og i 1454 gjorde de oppstand. De første kampene fant sted ved [[Czluchow|Schlochau]] og Konitz (1454: Slaget ved Konitz). På grunn av Polens inngripen varte krigen i nesten 13 år. I 1455 solgte Den tyske orden [[Neumark]] tilbake til Brandenburg ved kurfyrst Fredrik II av Brandenburg. I 1466, ved den annen fredsavtale i [[Toruń|Thorn]], måtte Den tyske orden avgi Pommerellen, Kulm, Michelau, Marienburg, Pomesania, [[Gdańsk|Danzig]], [[Elblag|Elbing]] og Ermland til den polske krone. Ettersom de også mistet selve Marienburg, måtte stormesteren flytte til Königsberg.

For å kunne hevde seg mot de stadig sterkere polakkene måtte de støtte seg mer og mer på tyske fyrster. Selve stormesterverdigheten ble overført til en tysk fyrste i 1497.

Livland var ikke berørt av fredsavtalen i Thorn. Men tidlig på 1500-tallet kom også ordenslandet Livland under sterkt press – ikke fra polakkene, men fra russerne, som ville sikre seg havner ved den baltiske østersjøkysten. Wolter von Plettenberg, Den tyske ordens landmester i Livland (1494–1535), klarte å stanse russernes første fremstøt ved slaget på Smolinasjøen i 1502. Men han maktet ikke å demme opp for ordensstatens gradvise sammenbrudd, som ble forårsaket av interessemotsetningene mellom biskoper, byer (særlig Riga) og landadelen.

== Reformasjonen og Den tyske orden ==
=== Stormester Albrecht av Brandenburg-Ansbach blir lutheraner ===
Fra 1497 var det en tysk fyrste som innehadde embedet som stormester for Den tyske orden og dermed var herre over det som nå ble kalt Preussen. Men den annen av disse nye stormestrene, [[Albrecht av Preussen|Albrecht av Brandenburg-Ansbach]], utnyttet sitt embede (1510–1525) til å sekularisere Preussen (dvs. omgjøre til et verdslig fyrstedømme).

Albrecht hadde ved sin tiltredelse nektet å avlegge troskapseden overfor den polske konge som han var skyldig ifølge fredsavtalen fra Thorn, og gikk til krig mot polakkene i 1519. Krigen kom til en foreløpig avslutning i 1521, da det ble inngått en fireårig våpenstillstandsavtale. Albrecht brukte tiden til å skaffe seg allierte i Tyskland, på riksdagen i [[Nürnberg]] 1522/1523.

Mens han var i Nürnberg, ble han vunnet over til den lutherske reformasjons sak ved [[Andreas Osiander]]s prekener. I all hemmelighet kontaktet han [[Martin Luther]] i juni 1523 og bad om råd om hvordan han skulle gå frem for å få Preussen over på reformasjonens linje. Han avla i denne hensikt også Luther et hemmelig besøk i [[Wittenberg]], i september 1523, og i det følgende fulgte han de rådene han hadde fått.

Albrecht støttet reformasjonsprosjektet ved å innsette den tidligere fransiskanerpater [[Johannes Briessmann]] som [[dompredikant]] i Königsberg (1523), og likeledes Paul Speratus til hoffpredikant (1524), og Johann Poliander (Gramann) til sogneprest ved ''Altständische Kirche'' i Königsberg (1525). Under beskyttelse av de reformasjonsvennlige ordensbiskopene [[Georg von Polentz]] av Samland og [[Erhard von Queis]] av Pomesania utøvet de tre og deres medhjelpere en hektisk reformatorisk aktivitet.

I april 1525 sluttet så Albrecht fred med Polen. Han nedla stormesterembedet og trådte ut av Den tyske orden, erklærte den for oppløst i Preussen, omdannet ordensområdene til et stort hertugdømme som len under Polen, og avla lenseden for kong [[Sigismund I]]. Han gjorde det utvidede Brandenburg (nå kalt Preussen) til et arvefyrstedømme for sitt eget fyrstehus, under den polske krones formelle lensoverherredømme. At den polske og katolske konge gikk med på dette, overrasket hele den katolske verden og særlig de pavelige og keiserlige hoff.

=== Ordenens hovedkvarter flyttes fra Königsberg til Mergentheim ===
Da Den tyske ordens øvrige ledelse ble stilt overfor Albrechts apostasi og tapet av ordenslandet, fant de medlemmer som befant seg i de ikke-reformerte områder av Tyskland i 1526 en ny leder, Walter von Cronberg, som ble stormester til 1543. Keiser [[Karl V av det tysk-romerske rike|Karl V]] godkjente dette provisorisk i 1527, i 1529 var omstillingen formelt vedtatt i ordenen, og i 1530 ble det approbert både av keiseren og av Paven ved den pavelige legat erkebiskop [[Lorenzo Campeggio]].

Walter von Cronberg residerte i [[Bad Mergentheim|Mergentheim]] i [[Franken]]. Etter at Preussen var gått tapt, hadde ordenen fremdeles tolv ballier i det tysk-romerske rike. Men de gikk også tapt, den ene etter den andre. Da Nederlandene ble splittet i to i 1579/1581 ble den nordlige del kalvinistisk. Dermed var den katolske ridderordenens nærvær i de nordlige Nederlandene også forbi. De tolv balliene var:

{| border="0"
|-----
| valign="top" |
* [[Thüringen]]
* [[Alden Biesen]]
* [[Hessen]]
* [[Sachsen]]
| valign="top" |
* [[Westfalen]]
* [[Franken]]
* [[Koblenz]]
* [[Alsace|Elsass]]-[[Bourgogne|Burgund]]
| valign="top" |
* An der Etsch und im Gebirge ([[Tirol]])
* [[Utrecht]]
* [[Lorraine|Lothringen]]
* [[Østerrike]]
|}

== Ordenens utvikling etter reformasjonstiden ==
[[Fil:Teutonic order COA drawing.svg|thumb|Senere versjon av våpenskjoldet]]
=== Den trekonfesjonelle tid ===
På grunn av den høye anseelse Den tyske orden nøt godt av, ønsket enkelte av de ordensbrødre som var gått over enten til den lutherske reformasjon eller til den [[Jean Calvin|kalvinistiske]] reformasjon å forbli ordensmedlemmer. Slik oppstod den ekstraordinære situasjon at den katolske høymester (som stormesteren nå foretrakk å kalle seg) ledet en katolsk orden som også omfattet noen protestantiske riddere og geistlige. Denne fasen i ordenens historie kalles «den trekonfesjonelle tid».

På 1600- og 1700-tallet brukte ordenen mange krefter og ressurser til å kjempe med de keiserlige styrker mot tyrkerne. Den tyske orden stilte regelmessig med troppekontingenter på mellom 500 og {{formatnum:1000}} mann når keiseren bad om det.

Etter tyrkerkrigene fikk i annen halvdel av 1700-tallet rent verdslige oppgaver en større og større betydning for ordensridderne. Man skulle forvalte sitt ordensgods, og barokktidens idealer med de ombygginger og utbygginger av slott og borger det førte med seg, krevde oppmerksomhet og ressurser. Hele ordenen ble preget av høybarokkens glans. De ordensbrødre som var prester, engasjerte seg nå hovedsakelig i alminnelig sognesjelesorg og kirkelig forvaltning.

=== Napoleonstiden ===
Napoleonstiden bragte med seg tunge tider for ordenen. Den ble forbudt, og i de napoleonske områder ble deres besittelser overført til de respektive sekulære myndigheter. Først mistet ordenen alt den eide vest for [[Rhinen]] ved traktaten i Lunéville (1801); i 1809 overførte [[Napoleon]] eiendommene øst for Rhinen til sine allierte i Rhinkonføderasjonen; ordensområdet Mergentheim ble lagt under den württembergske krone.

=== Ordenen knyttes til Østerrike-Ungarn og habsburgerne ===
Det tyske orden fantes nå da bare i to ballier, ett for Tirol og ett for de øvrige østerrikske områder. Allerede i 1805 hadde høymesteren flyttet fra hovedsetet i Mergentheim; fra da av har ledelsen residert i [[Wien]]. Det var således bare i det østerrikske keiserrike at ordenen kunne fortsette. I forbindelse med disse omveltningene gikk også «den trekonfesjonelle tid» til ende, og Den tyske orden fremsto igjen som en 100 prosent katolsk orden. I 1839 sørget keiser Franz og statskansler Metternich for at ordenen fikk et nytt rettsgrunnlag, og ble nå for 80 år hetende Den tyske Ridderorden ''(Deutscher Ritterorden)''. Høymestrene, som alle var habsburgere, var samtidig østerrikske erkehertuger.

=== Den tyske ordens kvinnelige gren gjenoppstår ===
Under erkehertug Maximilians ledelse ble ordenen oppdatert, han blåste i 1841 liv i den gamle grenen for ordenssøstre. Etter få år blomstret denne søstergrenen opp til et medlemstall på drøyt {{formatnum:1000}}. Søstrene hadde over 60 apostolater; hospitaler, skoler, barnehager, og var aktive i menighetspleien. Det var også på denne tid (rundt år 1900) {{formatnum:1000}} riddere, familiarer og prester. De hadde ca. 1910 fire geografiske enheter med hovedseter i [[Opava|Troppau]] (i Mähren, med to filialkonventer om 123 søstre); Lana (i Sør-Tirol, 15 filialhus, 89 søstre); Freudenthal (i østerriksk Schlesien, tre filialhus og 67 søstre; og Friesach (i Østerrike, med ett filialkonvent, og 29 søstre).

Etter den [[første verdenskrig]] gikk dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn under, og det oppstod en rekke nye stater. Dermed falt Den tyske ordens medlemsmasse og besittelser i seks land. Høymesteren Eugen omgjorde da ordenen til en presteorden (riktignok med søstergren og grenen for ''familiarer'', men uten andre riddere enn såkalte ''æresriddere''). Siden 1923 har høymesteren alltid vært en prest. Ordenens nye statutter ble endelig approbert av Pavestolen i 1929.

=== Først nasjonalsosialistisk, så kommunistisk, undertrykkelse ===
Etter ''Anschluss'', da det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] Tyskland marsjerte inn i og innlemmet [[Østerrike]], kom ordenen på nytt i en trengt situasjon. I 1938 ble den forbudt av de nye nasjonalsosialistiske makthavere i ''Ostmark'' (Østerrike), og eiendommene deres tilfalt Det tyske rike. (I 1947 ble de gitt tilbake.)

Året etter skjedde det samme i [[Sudetenland]] (og da tyskerne besatte resten av Böhmen og Mähren også der): Ordenen ble opphevet, eiendommene konfiskert, prester og nonner drevet bort fra sine menigheter. Etter krigen begynte ordenen å reetablere seg, men i 1946 fulgte de nye kommunistiske makthavere nasjonalsosialistenes eksempel – forbud, konfiskasjon. Mot slutten av 1940-årene var de fleste av [[Tsjekkoslovakia]]s ordensmedlemmer flyktet til Vest-Tyskland, der de grunnla nye hus og institusjoner. Den nye tsjekkiske stat hadde per 2004 ikke restituert noe av det kommunistene overtok, med unntak av søsterklosteret i Opava/Troppau. Ikke bare ordenen som institusjon, men også mange ordensmedlemmer, måtte lide under forfølgelsene, og noen måtte bøte med sine liv.

Grunnene til at både nasjonalsosialister og kommunister forfulgte ordenen, er sammensatte og ikke helt utgrunnelige. Men deres grunnprinsipper inngikk som delbegrunnelse, som f.eks. «forsvar av den kristne tro og Kirken mot alle kristendommens fiender» og «ubetinget troskap mot Paven». En annen grunn var med sikkerhet at den nasjonalsosialistiske propaganda hadde betjent seg rikelig av utvalgte elementer fra ordenens historie. Ettersom den moderne orden var forbudt og sjaltet ut var det naturligvis ingen som kunne gjøre noe med at ordenens militære forhistorie i baltiske og slaviske land ble utnyttet i tysk-nasjonalsosialistiske historisk propaganda. Til og med i vår tid sliter Den tyske orden med de skader den er blitt påført ved at nasjonalsosialistene eksempelvis misbrukte det 800 år gamle tyske ordenskors.

Etter [[andre verdenskrig]] var det ikke bare det kommunistiske [[Tsjekkoslovakia]], men også det kommunistiske [[Jugoslavia]] som lot ordenens besittelser bli statens eller kommunistpartiets eiendom. Klostre og skoler ble eller forble stengte. Mange prester, søstre og ''familiarer'' havnet i kommunistiske fengsler og fangeleirer.

=== Situasjonen etter kommunismens fall ===
Etter [[fløyelsrevolusjonen]] i Tsjekkoslovakia senhøstes 1989 og [[Slovenia]]s uavhengighet i 1991 var det mulig for ordenssentralen å gjenopprette kontakt med sine gamle medlemmer i disse områdene. Siden har ordenen opplevd betydelig tilvekst både i [[Tsjekkia]], [[Slovakia]] og Slovenia. I Slovakia ble det på to år bygd et nytt ordenskloster i den lille byen [[Topolcany]]. Det ble innviet i august 1993. Klosteret driver barnehave, religionsundervisning, språk- og datakurs, og meget annet. Ordenen har (pr. 2004) også det sjelesørgeriske ansvar for 12 menigheter i Slovenia og noen i Tsjekkia. Søstergrenen kunne gjenoppta sitt arbeid ved klosteret i Troppau i [[Mähren]]. I 2004 var den mannlige hovedgrenen delt i fem provinser: Tyskland, Østerrike, Slovenia, Sør-Tirol, og Tsjekkia & Slovakia.

== Titler og navneliste ==
Både ordenens navn og tittelen til ordenens øverste leder har variert noe opp gjennom tidene, og man har ikke alltid vært konsekvent.

'''Ordenens navn:''' Ordenen ble til å begynne med kalt '''Ordo Fratrum Hospitalis Domus Sanctae Mariae Alemannorum Jerusolimitani''', men ganske snart ble et annet av det latinske språks ord for tyskerne tatt i bruk. Nå heter ordenen '''Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem'''. (Fra 1834 til 1929 brukte man på tysk offisielt tittelen ''Deutscher Ritterorden'', men deretter skulle det hete ''Deutscher Orden''.

'''Lederens tittel:''' Den øverste lederen ble tidlig kalt ''Magister'' (mester, tysk ''Meister''). ''Stormester'' er bare en måte å skille ham ut fra andre som kunne føre denne generiske tittelen, for alternativet ville vært å spesifisere hver gang: ''Mester for etc. etc.''. Den middelalderske tyske kortformen var ''Deutschmeister'' (tyskmester). Mellom 1530 og 1834 hadde man den offisielle kortformen ''Hoch- und Deutschmeister'' (høy- og tyskmester) eller ''Supremus Magister'' (øverstemester, stormester). Den offisielle tyske tittelen var det delvis anakronistiske ''Administrator des Hochmeistertums in Preussen, Meister des Deutschen Ordens in Deutschen und Welschen Landen''. Fra heter det ''Hochmeister'' eller ''Supremus Magister''.

=== Den tyske ordens stormestre ===
[[Fil:Hermann von Salza Painting.jpg|mini|[[Hermann von Salza]], en av Den tyske ordens fremste stormestre]]
[[Fil:Malbork - Siegfried von Feuchtwangen.JPG|mini|Siegfried von Feuchtwangen]]

{| border="0"
|-----
| valign="top" |

==== Hospitalorden (Akko, 1190–1198) ====
* Meister Sibrand 1190
* Gerhard 1192
* Heinrich 1193/94
* Heinrich, preceptor 1196

==== Ridderorden (Akko, 1199–1291) ====
* [[Heinrich I Walpot von Bassenheim]] 1198–1200
* [[Otto von Kerpen]] 1200–1206
* [[Heinrich II von Tunna]] 1206–1209
* [[Hermann von Salza]] 1209–1239
* Markgreve [[Konrad I von Thüringen]] 1239–1240
* [[Gerhard von Malberg]] 1241–1244
* [[Heinrich III von Hohenlohe]] 1244–1249
* [[Günther von Schwarzenberg]] 1249–1253
* [[Poppo von Osternach]] 1253–1257
* [[Hanno von Sangershausen]] 1257–1274
* [[Hartmann von Heldrungen]] 1274–1283
* [[Burkhard von Schwänden]] 1283–1290

==== Ridderorden (Venezia, 1291–1309) ====
* [[Konrad II von Feuchtwangen]] 1290–1297
* [[Gottfried von Hohenlohe]] 1297–1302
* [[Siegfried von Feuchtwangen]] 1302–1310

==== Ridderorden (Marienburg, 1309–1466) ====
* [[Karl Bessart|Karl Bessart von Trier]] 1311–1324
* [[Werner von Orseln]] 1324–1330
* [[Lothar von Braunschweig]] 1331–1335
* [[Dietrich von Altenburg]] 1335–1341
* [[Ludolf Konig von Wattzau]] 1342–1345
* [[Heinrich von der Krone]] 1345–1351
* [[Winrich von Kniprode]] 1351–1382
* [[Konrad III Zollner von Rothstein]] 1382–1390
* [[Konrad IV von Wallenrode]] 1391–1393
* [[Konrad V von Jungingen]] 1393–1407
* [[Ulrich von Jungingen]] 1407–1410
* [[Heinrich von Plauen]] 1410–1413
* [[Michael Kuchenmeister von Sternburg]] 1414–1422
* [[Paul Belenzer von Reussdorf]] 1423–1440
* [[Konrad VI von Erlichshausen]] 1441–1449
* [[Ludwig von Erlichshausen]] 1450–1467
| valign="top" |

==== Ridderorden (Königsberg, 1467–1525) ====
* [[Heinrich VI von Reuss|Heinrich von Plauen]] 1467–1470
* [[Heinrich VII Reffle von Richtenberg]] 1470–1477
* [[Martin Truchsetz von Wetzhausen]] 1477–1489
* [[Johann von Tieffen|Johan von Tiesen]] 1489–1497
* Hertug [[Friedrich III av Sachsen|Friedrich av Sachsen]] 1497–1510
* Markgreve [[Albrecht av Preussen|Albrecht av Brandenburg-Ansbach]] 1510–1525

==== Ridderorden (Mergentheim 1526–1805) ====
* [[Walter von Cronberg]] 1527–1543
* [[Wolfgang Schutzbar]] 1543–1566
* [[Georg Hundt von Weckheim]] 1566–1572
* [[Heinrich VIII von Bobenhausen]] 1572–1590
* [[Maximilian III av Østerrike|Maximilian av Østerrike]] 1590–1618
* [[Karl I av Østerrike]] 1619–1624
* [[Ludwig von der Krone]] 1625–1627
* [[Johann Kaspar I von Stadion]] 1627–1641
* [[Leopold von der Krone]] 1641–1662
* [[Wilhelm Fredrich von Stafv av Pfalz-Neuburg]] 1662–1664
* [[Karl Josef av Østerrike]] 1664–1666
* Johann Kaspar II von Ampringen 1666–1684
* [[Ludwig Anton av Pfalz-Neuburg]] 1685–1694
* [[Ludwig Franz av Pfalz-Neuburg]] 1694–1732
* [[Clemens August av Bayern]] 1732–1761
* [[Karl Alexander av Lothringen]] 1761–1780
* [[Maximilian Franz av Østerrike]] 1780–1801
* [[Karl II av Østerrike]] 1801–1804

==== Ridderorden (Wien 1805–1923/29) ====
* [[Anton Viktor av Østerrike]] 1804–1835
* [[Maximilian av Østerrike-Este]] 1835–1863
* [[Wilhelm Franz Karl av Østerrike]] 1863–1894
* [[Eugen Ferdinand Pius Bernhard av Østerrike]] 1894–1923

==== Den geistlige orden (Wien, 1923/29–) ====
* [[Dr. Norbert Klein]] 1923–1933
* [[Paul Heider]] 1933–1936
* [[Robert Schälzky]] 1936–1948
* [[Dr. Marian Tumler]] 1948–1970
* [[Ildefons Pauler]] 1970–1988
* [[Dr. Arnold Othmar Wieland]] 1988–2000
* [[Bruno Platter]] 2000–
|}

== Litteratur ==
* William Urban: ''The Baltic Crusades.'' Northern Illinois University Press 1975.
* Alan Forey: ''The Military Orders. From the Twelfth to the Early Fourteenth Centuries.'' University of Toronto Press 1992.
* Eric Christiansen: ''The Northern Crusades.'' New Edition Penguin Books 1997.
* John Lind, Carsten Selch Jensen, Kurt Villads Jensen, Ane L. Bysted: ''Danske korstog. Krig og mission i Østersøen.'' Høst og Søn 2004.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|de}} [https://web.archive.org/web/20110718225632/http://www.damian-hungs.de/DO-Priester.pdf Geschichte der Deutschordenspriester]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tysk-romerske rike]]
[[Kategori:Preussens historie]]
[[Kategori:Katolske ordener]]
[[Kategori:Middelalderen]]
[[Kategori:Korstogene]]