Redigerer Den svensk-norske union

{{Infoboks tidligere land2
| lokalt navn=Förenade Konungarikena Sverige och Norge<br />De forenede Kongeriger Norge og Sverige
| kortnavn=Unionen mellom Norge og Sverige
| flagg=Jack of Sweden and Norway (1844–1905).svg
| våpen=Coat of Arms of the Union between Sweden and Norway.svg
| status=[[Personalunion]]
| språk=[[Svensk]], [[norsk]], [[dansk]], [[samisk]]
| religion=[[Den evangelisk-lutherske kirke]]
| år start=1814
| år slutt=1905
| kart=Norway-Sweden 1905.svg
| hovedstad=[[Stockholm]] og [[Christiania]]
| styreform=[[Konstitusjonelt monarki]]
| tittel leiar=Konge
| leiar1=[[Karl II]] (1814–1818)
| leiar2=[[Karl III Johan]] (1818–1844)
| leiar3=[[Oscar I]] (1844–1859)
| leiar4=[[Karl IV]] (1859–1872)
| leiar5=[[Oscar II]] (1872–1905)
| stat areal1=774184 
| stat år1=1820
| stat innb1=3550000
| stat innb2=7560000
| stat år2=1905
| valuta='''Norge:''' <br />[[Speciedaler]] <br />[[Norske kroner]] <br />'''Sverige:''' <br />[[Riksdaler]] <br />[[Svenske kroner]]
| idag={{flagg|Sverige}} [[Sverige]] <br />{{flagg|Norge}} [[Norge]]
|<!--- Flagg --->
| f1=[[Sverige]]
| flagg f1=Svensk_flagg_1815.svg
| f2=[[Norge]]
| flagg f2=Flag_of_the_Kingdom_of_Norway_(1814).svg
| e1=[[Sverige]]
| flagg e1=Flag of Sweden.svg
| e2=[[Norge]]
| flagg e2=Flag of Norway.svg
}}

[[Fil:Norge og Sverige 1847 copy.jpg|mini|Kart over Norge og Sverige i 1847 av [[Peter Andreas Munch]]]]
'''Unionen mellom Sverige og Norge''' var en forening av de to separate og selvstendige [[Norge|kongerikene Norge]] og [[Sverige]] i perioden fra 1814 til 1905, da de to statene var i [[personalunion]] under én felles monark. Periodevis misnøye ble gradvis erstattet av innbitt kamp for symbolsaker gjennom 1800-tallet, og [[Norsk historie 1884–1905|etter 1884]] var Norges krav stadig mer uforenlige med unionens eksistensgrunnlag.

Unionen blir av og til betegnet som «Sverige-Norge», men dette er misvisende ettersom det antyder én samlet statsdannelse, i likhet med [[Danmark-Norge]], som etter 1660 var å regne som én stat dannet av to forente kongeriker.

Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra 1319 til 1343, og kortvarig under [[Karl Knutsson]] fra 1449 til 1450, i opposisjon til [[Christian I av Danmark og Norge|Christian av Oldenburg]], som av danskene var valgt til ny konge av [[Kalmarunionen]].

== Bakgrunn ==

Den svenske kongemakten hadde siden [[middelalderen]] et sterkt ønske om adgang til [[Atlanterhavet]] over norsk territorium. Dette var ved siden av overherredømmet rundt [[Østersjøen]] det viktigste utenrikspolitiske målet for svenske monarker. På 1500-tallet nådde således den svenske ekspansjonen mot nord [[Nord-Norge]]s kyster, og svenske kart viste Nord-Troms og Finnmark som svenske landområder. Innbyggerne i de omstridte grenseområdene, i hovedsak samer og nordmenn. I 1567 var det ca 800 samer og {{formatnum:3000}} nordmenn i Finnmark, disse ble således beskattet av svenske, dansk-norske og [[Russland|russiske]] [[fogd|futer]]. Nord-Norge hadde da  vært under dansk-norsk styre, og det ble styrket av Christian IV, som markerte dette som norsk land  ved å seile helt opp til Helligneset på Kolakysten i 1599. Da Norgesveldet var på sitt største, var hele Kolakysten norsk skatteland, og grensen mot [[Novgorod]] gikk ved [[Umba]] i [[Kvitsjøen]]. Området mellom Umba og Fiskerhalvøya var felles norsk-russisk skatteland.  

På 1600-tallet førte katastrofale kriger fra [[dansk-norsk]] side til at Norge tapte landområder til Sverige. Først ved [[Brömsebrofreden]] i [[1645]], da [[Jemtland]] og [[Herjedalen]], samt bygdene [[Idre og Særna]] i [[Elverum]] prestegjeld, kom i svenske hender. Dernest ved [[freden i Roskilde]] i 1658, som bestemte at [[Trondhjems stiftamt]] og [[Båhuslen]] skulle avstås til Sverige. Det svenske herredømme i Trøndelag varte bare imidlertid bare i underkant av to år, for allerede i 1660 ble landsdelen tilbakeført til Norge ved [[freden i København]], som ble utfallet av at Norge, under ledelse av [[Jørgen Bjelke]], klarte å erobre det tilbake. Men hele Norge forble i union med [[Danmark]], i praksis som en [[provins]] underlagt den danske [[monark]].

I håpet om å få tilbake tapte riksdeler fra arvefienden Sverige, støttet den dansk-norske monark den etterhvert tapende part under [[Napoleonskrigene]]. Ved traktater med de allierte stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) ble Sverige lovet støtte til å overta Norge som påskjønnelse for å gå med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning for tapet av [[Finland]] i [[1809]].

En svensk hær under tronfølgeren [[Karl XIV Johan]] deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seier ved [[Folkeslaget ved Leipzig]] i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere [[Kieltraktaten]] 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong [[Frederik VI]] måtte avstå riksdelen Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]].

Nyheten om Kieltraktaten vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins [[Christian Frederik]], satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på [[Europa|det europeiske kontinentet]], fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik antok tittelen [[regent]] den [[19. februar]]<ref name="DNS"/> og organiserte valg til den grunnlovgivende [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]]. Den [[17. mai]] [[1814]] ble [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] undertegnet og Christian Frederik valgt til konge.

Allerede i juli gikk Sverige til [[Krigen med Sverige 1814|krig for å tvinge Norge inn i unionen]], slik det var bestemt i Kieltraktaten. De svenske troppene var overlegne i antall, men til tross for at de rykket raskt frem i [[Østfold]], greide de ikke å overvinne den norske hæren. På norsk side ble det klart at en varig krig med svenskene ville bli svært vanskelig, og etter to uker ba [[Norge]] om forhandlinger, noe den svenske kongen aksepterte. Begge parter hadde interesse av en rask avslutning på krigen, og en avtale ble inngått gjennom [[Mossekonvensjonen]] [[14. august]]. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over Norge, ikke etter Kieltraktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk dermed beholde sin nye Grunnlov, men med forandringene som var blitt nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til [[Stortinget]] og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt [[4. november]] 1814, og samme dag valgte Stortinget kong [[Carl XIII]] av Sverige til ny norsk konge. Men det var ut fra avtalen klart at Norge var et selvstendig rike innenfor unionen, og ikke en underdanig del av en union, med sin egen grunnlov og et storting som banet veien for et selvstendig Norge 91 år senere.

== Unionen i praksis ==
[[Fil:Unionsvåpen Oscarshall.jpg|mini|Unionsvåpenet 1844–1905, etter gjengivelse i Tønsbergs plansjeverk om Oscarshall fra 1852]]
[[Fil:Norge-Sverige-Sildesalaten.svg|mini|Unionsmerket «[[Sildesalaten]]» i norske flagg.]]
[[Fil:Jack of Sweden and Norway (1844–1905).svg|mini|Unionsmerket i svenske flagg og som felles [[gjøs]] og diplomatisk flagg.]]

Unionsvilkårene som var avtalt i [[Moss]] og fastlagt i den reviderte Grunnloven og [[Riksakten]] ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kieltraktaten. Norge gikk formelt frivillig inn i en personalunion med Sverige, som et eget kongerike. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske [[utenriksdepartement]]et, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i [[1905]]. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet. For første gang siden 1300-tallet fikk Norge i praksis sin egen hovedstad, [[Christiania]].

Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i [[Stockholm]], måtte en norsk statsrådsavdeling med [[statsministeren]] holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i [[Oslo|Christiania]], og møttes under ledelse av [[stattholder]]en. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet. 

Et viktig poeng under unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige.   

Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin [[Amalgamisme (historisk begrep)|amalgasjonspolitikk]], men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin [[grunnlovskonservatisme]]. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken. Svenske myndigheter så heller at 4. november-grunnloven ble feiret. 

Under sønnen [[Oscar I]] og sønnesønnen [[Karl IV]] var unionen stort sett populær i Norge fordi det ble gjort innrømmelser fra svensk side, og som en følge av [[skandinavisme]]n. Likestillingen mellom statene ble markert blant annet ved kong Oscars «morgengave» til det norske folk i [[1844]] i form av et nytt [[unionsvåpen]] og nye flagg. I unionsvåpenet var Sveriges og Norges riksvåpen sidestilt i et kløvet skjold, under ''to'' kongekroner som markerte to selvstendige kongeriker. Et felles unionsmerke med lik fordeling av svenske og norske flaggfarger, populært kalt «[[sildesalaten]]», ble satt inn i begge lands flagg. Den norske misnøyen med at flagget av [[1821]] fikk et innslag av svenske farger, ble oppveiet av at det svenske flagget fikk et tilsvarende norsk innslag. Et eget norsk [[orlogsflagg]] til erstatning for det felles svensk-norske unionsorlogsflagget av [[1815]] ble godt mottatt.

Men under den siste [[Bernadotte]]-kongen [[Oscar II]] ble motsetningene skjerpet. De politiske bestrebelsene for økende demokratisering i Norge førte til en radikalisering av Stortinget, og til innføring av [[parlamentarismen]] i [[1884]]. Partiet [[Venstre]] forsvarte folkestyret mot kongemakten og ble mer og mer åpent en motstander av unionen, mens [[Høyre]] i det lengste forsvarte unionen, forutsatt at full likestilling kunne bli gjennomført.

Kampen for et eget norsk [[Konsulat|konsulatvesen]] førte i [[1895]] til svenske krigstrusler og norsk retrett. Da den ble gjenopptatt ved århundreskiftet, ble det denne saken som til slutt førte til [[unionsoppløsning]]en.

== Liste over unionsmonarker ==
* [[1814]]–[[1818]]: [[Karl II]]
* [[1818]]–[[1844]]: [[Karl III Johan]]
* [[1844]]–[[1859]]: [[Oscar I]]
* [[1859]]–[[1872]]: [[Karl IV]]
* [[1872]]–[[1905]]: [[Oscar II]]

== Referanser ==

<references>

<ref name="DNS">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1996 | tittel = Det Norske statsråd 1814–1945 | isbn = 8299384001 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Statsministerens kontor | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070324001#page=11 | side = 9 }}</ref>

</references>

== Litteratur == 

* [[Bo Stråth]] ''Union og demokrati: dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814–1905'' 2005 {{ISBN|82-530-2752-4}}
* [[Francis Sejersted]] ''Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre'' 2005 {{ISBN|82-530-2753-2}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* Norgeshistorie.no: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1516-nasjon-og-demokrati-unionsstriden-for-1905.html Nasjon og demokrati: unionsstriden før 1905]
* [http://www.norge.dk/Om-Norge/historie/after1814/unionswe/ «Unionen med Sverige»]{{Død lenke|dato=mai 2021 |bot=InternetArchiveBot }}, fra Norges ambassade i København  
* [https://runeberg.org/kpafmn/ ''Fred med Norge, unionen må bära eller brista'' Stockholm, 1895], av [[Klas Pontus Arnoldson]]

{{Emner om Norge}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Unionen mellom Sverige og Norge| ]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1814]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1905]]
[[Kategori:1814 i Norge]]
[[Kategori:1905 i Norge]]
[[Kategori:Tidligere stater i Europa|Svensk-norske union]]