Redigerer Den midlertidige kirkeledelse

{{referanseløs}}

'''Den midlertidige kirkeledelse''' var navnet på [[Den norske kirken]]s ledelse etter det åpne bruddet med det «[[nazifisert]]e» [[kirkedepartementet]] som ble innsatt av [[Vidkun Quislings 2. regjering|Quisling-regjeringen]] under [[andre verdenskrig i Norge|andre verdenskrig]]. 

Kirkekampen under krigen hadde vært krass helt siden [[den tyske okkupasjonen av Norge]] i [[1940]]. [[Nasjonal Samling]] (NS), Quislings tyskvennlige fascistparti før og under krigen, hadde lagt seg på en linje der prester ble forsøkt [[sensur]]ert. Den norske kirken, på den annen side, hadde gjort kirkene til en arena der standpunkt mot nazistenes overgrep kunne markeres og protester framføres, for eksempel i form av opplesning av [[hyrdebrev]].

[[File:Domprost Arne Fjellbu nektes adgang til Domkirken i forbindelse med Statsakten på Akershus (1942) (4553986981).jpg|thumb|Den folkelige motstanden mot [[Quislings andre regjering|Quislings tyskvennlige NS-regjering]] under [[andre verdenskrig i Norge|krigen]] var stor. Bildet viser folkehavet utenfor [[Nidarosdomen]] [[1. februar]] [[1942]] der den liberale domprosten [[Arne Fjellbu]] demonstrativt holdt gudstjeneste ''etter'' at NS-markeringen til støtte for [[Statsakten|regjeringsinnsettelsen]] i Oslo var ferdig. [[Statskirken|Norske prester]] sa opp i protest mot [[nazifisering]]en av [[kirkedepartementet]] påsken samme år. Fjellbu ble internert, men flyktet seinere til Sverige. Han ble utnevnt til biskop etter krigen. {{byline|Sven Andreassen/[[Trondheim byarkiv]]}}]]
Det endelige bruddet kom da domprost [[Arne Fjellbu]] ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] den [[1. februar]] [[1942]] der «[[statsakten]]», den høytidelige Quisling-innsettelsen i Oslo, ble markert samme formiddag. Innen en uke hadde alle landets biskoper nedlagt sine statlige embeder. Det ble under ledelse av biskop [[Eivind Berggrav]] utarbeidet en erklæring, ''[[Kirkens grunn]]'', som ble lest opp i kirkene [[første påskedag]]. Følgen av dette ble at 92% av landets prester også la ned sine statlige embeder. Berggrav ble arrestert, de øvrige biskopene fikk meldeplikt.

I denne situasjonen ble Den midlertidige kirkeledelse etablert som nytt øverste organ for kirken. At det i det hele tatt skulle la seg gjøre å etablere en enhetlig ledelse for kirken, var på ingen måte opplagt. Men allerede i 1940 hadde biskop Berggrav fått istand et samarbeide med [[Indremisjonen]]s leder, professor [[Ole Hallesby]], og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Alle tre hadde en lang vei å gå før de gikk inn i dette samarbeidet. Både Hallesby og Hope betraktet Berggrav som en liberaler, kanskje til og med en farlig liberaler i spørsmål som angikk kristen tro. Men på grunnlag av en felles forståelse av nødvendigheten av at kristen-Norge stod sammen mot nazismen ble det i 1940 oppnådd enighet om å danne [[Kristent samråd for den norske kirke]] og nå i 1942 Den midlertidige kirkeledelse. Dette organet opererte i begynnelsen åpent, og dets opprettelse ble kunngjort i landets kirker den [[26. juli]] [[1942]].

Den midlertidige kirkeledelse besørget blant annet at protester mot [[Holocaust i Norge|deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]] ble lest opp fra kirkens talerstoler.{{tr}} Det siste ble imidlertid for mye for Quislings «norske regjering». Daværende leder av Den midlertidige kirkeledelsen Ole Hallesby ble arrestert. I tiden som kom, ble prester utestengt fra utførelsen av sine embeder og tildels sendt [[indre eksil]]. Et hundretall ble også arrestert. Den midlertidige kirkeledelse ble erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]] som opererte i det skjulte med hemmelig medlemskap.

==Se også==
* [[Kirkekampen]]
* ''[[Kirkens grunn]]''
* [[Den hemmelige kirkeledelse]]n

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Den norske kirke]]