Redigerer Den andre spanske republikken

{{Infoboks tidligere land
| lokalenavn=República Española
| norsknavn=Den andre spanske republikken
| tidligere=1931-1939
| flagg=Flag_of_Spain_(1931–1939).svg
| våpen=Escudo de la Segunda República Española (bandera).svg
| våpenstørrelse=140px
| 1språk=[[Spansk]]
| hovedstad=[[Madrid]]
| styreform=[[Republikk]]
| statsoverhode=[[President]]<br />[[Niceto Alcalá Zamora]]<br /> [[Manuel Azaña]]
| kirke=Ingen
| valuta=[[Spansk peseta]]
| areal=
| befolkning=
| befolkningsår=
| eksistens=1931 - 1939
| plassering=
}}
{{Spanias historie}}
'''Den andre spanske republikken''' er navnet på statsdannelsen som eksisterte i [[Spania]] fra [[14. april]] [[1931]], da kong [[Alfonso XIII]] forlot landet, til [[1. april]] [[1939]], da de siste republikanske styrkene overga seg til de nasjonalistiske styrkene under [[den spanske borgerkrigen]]. Republikken hadde to presidenter. Den første var [[Niceto Alcalá Zamora]] (1931–1936), og den andre var [[Manuel Azaña]] (1936–1939).

== Utgangspunkt ==
Den nye republikken hadde store økonomiske problemer, både som følge av overforbruket under [[Miguel Primo de Rivera]]s [[diktatur]], og som følge av [[børskrakket i 1929]] som reduserte verdien av Spanias [[eksport]]varer til det halve. Videre kom etableringen i en urolig politisk tid, noe som førte til at republikken ikke fikk de internasjonale [[lån]]ene som var framforhandlet av det tidligere regimet. Ved valgene [[28. juni]] vant [[sosialist]]ene og [[venstresiden]] hadde kontroll i ''[[Cortes Generales]]''.

== Strid ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-12783, Alcala Zamora.jpg|thumb|left|[[Niceto Alcalá Zamora]], republikkens første president{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
En rekke sosiale reformer ble iverksatt, særlig for jordbruksarbeidere. Det ble også vedtatt en reform som tok sikte på å redusere og effektivisere det store militærvesenet, men denne viste seg lite vellykket. Videre brøt en med den tidligere sentralistiske politikken, ved å åpne for mer selvstyre for regionene, i første omgang [[Catalonia]], senere også [[Baskerland (autonom region)|Baskerland]]. Både militærreformen og utvidet regionalt selvstyre var svært provoserende for enkelte politiske kretser, også i de militære, som tradisjonelt hadde hatt en svært stor politisk innflytelse under monarkiet. Utvidet selvstyre ble sett på som en trussel på Spanias enhet. 

Det ble bestemt å skille stat og kirke, samt tillate [[skilsmisse]], og dette førte til at [[Den katolske kirke i Spania]], som tradisjonelt også hadde vært en sentral, konservativ politisk faktor i landet, aktivt motarbeidet det nye regimet. Denne striden førte til at regjeringen utviste [[kardinal]] [[Pedro Segura Saenz]] og Mateo Múgica, biskop av [[Vitoria]], etter at Segura i slutten av april hadde sendt ut et [[hyrdebrev]] som fordømte den nye regjeringen.

== Generalstreiken i 1931 ==
Men det nye regimet ble også presset fra venstresiden. [[6. juli]] gikk den [[Anarkosyndikalisme|anarkosyndikalistiske]] [[fagforening]]en [[Confederación Nacional del Trabajo|CNT]] til streik blant telefonarbeiderne. Sabotasje ble gjennomført mot telefonselskapet Telefónica, som Primo hadde solgt til det amerikanske ITT Corporation. Disse aksjonene ble slått hardt ned, noe som førte til at CNT svarte med å erklære [[generalstreik]]. Etter denne opptrappingen av konflikten brøt det ut kamper hvor syv ble drept, herav tre fra [[Guardia Civil]]. 22. juli erklærte regjeringen [[Unntakstilstand|krigstilstand]], og all uro ble møtt med stor brutalitet. Ytterligere 30 ble drept og rundt 200 såret. CNT erklærte at de hadde til hensikt å styrte republikken gjennom en sosial revolusjon.

== Ny konstitusjon ==
En ny [[konstitusjon]] ble vedtatt [[9. desember]], Alcalá ble valgt som den første presidenten, og Azaña dannet en ny regjering. Lovgivningen ble tilrettelagt for [[nasjonalisering]] av en rekke virksomheter og ekspropriasjon av landeiendommer. All tidligere politisk makt som [[adel]]en hadde hatt, ble fjernet. Lovarbeidet i ''Cortes'' ble forenklet slik at lovforslagene bare ble behandlet i [[Spanias deputertkammer|deputertkammeret]]. Den nye konstitusjonen forbød [[Jesuittordenen]] i Spania med sine 2&nbsp;500 medlemmer og denne ble oppløst [[24. januar]] [[1932]]. Videre ble det vedtatt all statlig økonomisk støtte til kirken skulle avsluttes i løpet av to år.

== Kuppforsøket i 1932 ==
[[Fil:Azaña 3.jpg|thumb|left|[[Manuel Azaña]] var både statsminister og den siste presidenten i republikken]]
Etter en rekke voldelige konfrontasjoner rundt om i landet, avsatte Azaña [[José Sanjurjo]] som sjef for Guardia Civil, og Sanjurjo, som hadde vært medvirkende i opprettelsen av republikken ved å avstå fra å støtte kong Alfonso XII, følte seg dårlig behandlet og prøvde på et mislykket [[statskupp]] i august 1932. Han og andre medsammensvorne ble arrestert, blant dem [[José Antonio Primo de Rivera]] og i alt 140 deltakere ble deportert til [[Vest-Sahara|Spansk Sahara]]. Sanjurjo ble først dømt til døden, deretter til fengselsstraff, men ble snart benådet, etter at [[Alejandro Lerroux]] ble statsminister i en sentrum/høyre-regjering etter valgene [[19. november]] [[1933]]. Sanjurjo reiste da i frivillig eksil til [[Lisboa]] og organiserte motstanden mot republikken.

== Valgene i 1933 ==
Nederlaget i valgene i 1933 førte til en radikalisering av sosialistpartiet [[Partido Socialista Obrero Español|PSOE]] som fikk et stadig større fokus på utenomparlamentarisk virksomhet. Høyresiden, og ikke minst de militære, så dette som en trussel mot Spania. Samtidig kom det til politiske sammenstøt utover i 1934, blant annet reverserte den nye regjeringen de tidligere landreformene og selvstyret for Catalonia. Regjeringen ble stadig mer presset av en radikalisert venstreside og en offensiv høyreside som ønsket deltakelse i regjeringen. I oktober året etter ble det konservative partiet [[Confederación Española de Derechas Autónomas]] tatt inn i regjeringen, og dette førte til at denne fikk en skarpere politisk profil.

== Oppstanden i 1934 ==
Utviklingen gikk i retning av en sterkere [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] og mer militant retorikk. PSOE erklærte en revolusjonær generalstreik [[5. oktober]] [[1934]], og regjeringen erklærte denne ulovlig og innførte unntakstilstand. Den noe planløse generalstreiken førte imidlertid den spanske [[middelklasse]]n over til høyresiden. Appell til mannskapene fra politiet og de militære om å slutte seg til oppstanden, noe som kjennetegner vellykkede revolusjoner, førte imidlertid ikke fram. Etter sammenstøt flere steder, ble opprøret slått ned etter to uker, men også etter bruk av militære styrker, herunder bombefly. Sentrale i slå ned opprøret og ansvarlige for den sterke brutaliteten som ble utøvd, var generalene [[Juan Yagüe]] og [[Francisco Franco]]. Opprøret kostet rundt 1&nbsp;000 menneskeliv og førte til store materielle ødeleggelser. Tusenvis mistet arbeidet etter å ha deltatt, og tilsvarende mange ble arrestert. De fleste ble imidlertid løslatt i januar 1935, da unntakstilstanden ble opphevet.

Oppstanden viste at hæren var republikkens ryggrad og den eneste garantien mot [[revolusjon]]. Oppstanden viste også hvor svakt demokratiet stod i Spania. Oppstanden førte til regjeringskrise og ønske om reorganisering, blant annet ble general Franco utnevnt til sjef for [[generalstab]]en.

== Politisk polarisering – Folkefronten ==
Etter hvert reorganiserte venstresiden seg og i mars [[1935]] ble mer enn 300&nbsp;000 mennesker samlet på massemøte med Azaña hvor han proklamerte venstresidens politiske program til det kommende valget. Dette ble holdt allerede [[16. februar]] [[1936]], etter at regjeringen måtte gå av på grunn av en [[korrupsjon]]sskandale. Dette valget skulle bli det siste frie valget i Spania på 40 år. Valget førte til en ytterligere polarisering, da valgordningen favoriserte [[koalisjon]]er, på bekostning av sentrumspartier. Men venstresidens oppstand, og Guardia Civils brutalitet i å slå denne ned, skjerpet motsetningene ytterligere og skapte et politisk klima hvor samarbeid ble umulig, og hvor den politiske retorikken var uforsonlig. 

Før valget gikk en rekke partier på venstresiden sammen for å stille til valg som en samlet gruppe. Denne kalte seg ''Folkefronten'', og gikk til valg på jordbruksreformer, katalansk selvstyre og amnesti for alle de tusenvis som satt fengslet etter opptøyene i oktober året før. Det ble også tatt til orde for nasjonaliseringer, oppløsning av Guardia Civil og hæren. Særlig amnestiet og oppløsningen av de militære styrkene var voldsomt provoserende for høyresiden og var i tråd med [[Komintern]]s politikk om at [[Kommunisme|kommunistiske]] partier skulle søke alliansefellesskap for senere komme i posisjon for revolusjon.

== Valget 1936 ==
Valget, som ble svært jevnt, endte med en knapp seier til ''Folkefronten'', med en margin på knapt 150&nbsp;000 av nesten 10&nbsp;millioner stemmer, mindre enn 2&nbsp;%. Valgordningen ga imidlertid venstresiden rent flertall i Cortes. For ettertiden er det interessant at [[José Antonio Primo de Rivera]]s [[Falange|falangister]] bare fikk 46&nbsp;000 stemmer, noe som kan tyde på at [[fascisme]]n stod svakt på dette tidspunktet.

Selv om venstresidens seier var svært snau, førte den til både arroganse fra dens side, og ikke minst frykt fra høyresiden. Generalstabssjefen, Francisco Franco, oppfordret sjefen for Guardia Civil, Sebastián Pozas Perea til å sikre ro og orden, og ba [[Manuel Portela Valladares]], som hadde vært statsminister siden skandalen i desember 1935, om ikke å overføre makten til ''Folkefronten'', men han gikk likevel av og Azaña dannet ny regjering.

== Den politiske situasjonen etter valget i 1936 ==
Selv om Azaña var kjent som politiker, og det politiske programmet han var valgt på var ganske moderat, reagerte likevel høyresiden som om dette var en [[bolsjeviker|bolsjevikisk]] revolusjon, og reagerte ikke minst på de store folkeopptogene til fengslene for å hente ut de som var blitt arrestert etter oppstanden i oktober året før, til tross for at det ennå ikke var utstedt noen erklæring om amnesti. Dette ga høyresiden en oppfatning av  den totale lovløsheten, disse hadde tross alt deltatt i et ulovlig kuppforsøk. Høyresiden opplevet at i denne situasjonen var selve begrepet ''Spania'' i fare, at motstanderne ignorerte lov og orden og at den formelle politiske veien slik sett hadde opphørt å eksistere ved venstresidens ignorering av lov og orden.

Azaña var nødt til å iverksette amnestiet, til tross for at Cortes ikke fikk tid til å behandle spørsmålet rent formelt, da det var brutt ut fangeopprør i [[Burgos]], [[Cartagena]] og [[Valencia]]. Azaña  reverserte en del av de politiske beslutningene som var fattet siden han sist var statsminister. Verre var det for regjeringen at økonomien brøt sammen, da ingen ville investere eller gi lån under dette styret. Nivået for private investeringer falt tilbake til nivået fra 1913. Videre hadde arbeiderne fått høye forventninger til høyere lønninger, langt mer enn hva det var økonomisk grunnlag for og det brøt ut en rekke streiker. Arbeidsledigheten steg og [[peseta]]en falt sterkt i verdi. En før-revolusjonær stemning bredte seg, og flere av de politiske gruppene organiserte egne [[milits]]er og det ble mer vanlig at folk gikk bevæpnet til daglig.

Denne oppfatningen om at lov og orden hadde brutt sammen, ga særlig næring til høyresiden. De ulike politiske fløyene skyldte på hverandre, og de militære ble provosert til å ta ansvaret for landet. I denne situasjon provoserte [[Falange|fangistene]] ytterligere til å skape uorden. Falangistene fikk i denne perioden økonomisk støtte fra [[Benito Mussolini]]s [[Italias historie (1922-1945)|Italia]], men søknad om støtte fra det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] ble avvist. Falangen hadde i denne perioden en stor medlemsvekst, noen som skyldtes både den politiske situasjonen og sterkere økonomiske muskler.

Da Cortes møttes igjen 3. april ble det stilt mistillitsforslag mot president Alcalá Zamora på grunn av hans begrunnelse for å skrive ut nyvalget. Dette ble vedtatt, og Azaña ble valgt til ny president. Santiago Casares Quiroga ble ny statsminister. Volden og  militariseringen av samfunnet økte, det ble eksempelvis en vanlig rutine at man leverte fra seg våpnene når en gikk inn i Cortes' bygning. Den revolusjonære retorikken fra venstresiden, særlig kommunistene ble stadig sterkere. 

== Konspirasjon blant offiserene ==
Regjeringen sendte de offiserene de var utrygge på, som general [[Manuel Goded Llopis]], [[Emilio Mola]] og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også [[Gonzalo Queipo de Llano]]. I deres planlagte oppstand skulle José Sanjurjo være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble disse advarslene oversett.

== Borgerkrigen ==
[[Fil:Spanish Civil War 1936.svg|thumb|Områdene i rødt og grønt var under republikkens kontroll ved oppstanden, de grønne områdene falt fram til september]]
:''Utfyllende artikkel: [[Den spanske borgerkrig]]''
Borgerkrigen ble utløst av at et kuppforsøk av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var [[17. juli]] kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania, slik at en kunne sikre seg kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i [[Andalucía]] så snart som mulig, da dette var de beste styrkene. Franco var på denne tiden «forvist» til [[Kanariøyene]], men etter å ha sikre kontrollen over de viktigste punktene, reiste han med leiet fly til [[Spansk Marokko]].

I Nord-Afrika gikk kuppet etter planen, men andre steder i Spania gikk det ikke slik. Kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid og i Barcelona ble de slått av væpnede anarkister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sin plassering på [[Balearene]] ble tatt og senere henrettet. Til sammen førte dette til at store deler av de meste folkerike delene av Spania forble under regjeringens kontroll, foruten Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, gjaldt dette Valencia, og området mellom Madrid og østkysten, samt sørover mot Andalucía. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden.

Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til middelhavskysten herunder [[Valencia]], foruten Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot [[Andalucía]]. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra [[Milits|arbeidermilits]] organisert av [[Confederación Nacional del Trabajo|CNT]] og [[Federación Anarquista Ibérica|FAI]]. Republikkens regjering ble stadig mer lammet av sammenbruddet i sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon.

Den 4. september 1936 ble [[Francisco Largo Caballero]] utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom [[sosialisme|sosialistene]], kommunistene, det [[venstresosialisme|venstresosialistiske]] [[POUM]], anarkosyndikalistene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse [[milits|partimilitsene]] og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse. 

Etter press fra [[Josef Stalin]], og som en forutsetning for videre sovjetisk våpenhjelp, gikk PCE [[3. mai]] til [[8. mai]] [[1937]] til væpnet aksjon mot POUM, som ble beskyldt for å være [[trotskisme|trotskistisk]], og delvis også mot CNT. Dette førte til regjeringskrise, hvor kommunistene fikk presset igjennom at Caballero skulle gå av som regjeringssjef [[17. mai]]. Den mer sentrumsorienterte [[Juan Negrin]] (også fra PSOE) ble ny statsminister, da kommunistene mente han var mer på deres linje slik situasjonen var.

== Se også ==
* [[Den første spanske republikken]]

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* [[Antony Beevor]]: ''Kampen om Spania'', ISBN 978-82-02-30152-1

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Spanske republikken, Den andre}}
[[Kategori:Spanias historie]]
[[Kategori:Tidligere republikker i Europa]]
[[Kategori:Den spanske borgerkrig]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1931]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1939]]
[[Kategori:Tidligere stater på Den iberiske halvøy]]