Redigerer Den andre italienske frigjøringskrig

{{Infoboks slag
| navn = Den andre italienske frigjøringskrig
| bilde = Napoléon III à la bataille de Solférino..jpg
| underskrift = ''[[Napoleon III]] ved [[slaget ved Solferino]]'' av Jean-Louis-Ernest Meissonier. olje på lerret, 1863
| konflikt = Del av [[Italias samling]]
| koordinater = 
| dato = [[29. april]]–[[11. juli]] [[1859]]
| sted = [[Kongedømmet Lombardia-Venetia]]
| resultat = Seier til den fransk-sardinske allianse<br />Frankrike fikk [[Nice]] og [[Savoie]]<br />[[Lombardia]] ble overført til [[Italia]]<br />[[Kongedømmet Sardinia|Sardinia]] fikk kontroll over det sentrale Italia
| part1 = {{flagg|Frankrike}} [[Det andre franske keiserdømme|Frankrike]]<br />{{flagg|Italia|1946}} [[Kongedømmet Sardinia]]
| kommandant1 = {{flagg|Frankrike}} [[Napoleon III]]<br />{{flagg|Italia|1946}} [[Viktor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]]
| styrke1 = '''Frankrike'''<br />{{formatnum:130000}}<br />'''Sardinia'''<br />{{formatnum:70000}}
| tap1 = 
| part2 = [[Fil:Flag of the Habsburg Monarchy.svg|22px|Habsburg]] [[Østerrikes historie (1804–1867)|Keiserdømmet Østerrike]]
| kommandant2 = [[Fil:Flag of the Habsburg Monarchy.svg|22px|Habsburg]] [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef]]<br />[[Fil:Flag of the Habsburg Monarchy.svg|22px|Habsburg]] [[Ferenc Gyulay]]
| styrke2 =''Østerrike'''<br />{{formatnum:220000}}
| tap2 =
| kart = 
}}
'''Den andre italienske frigjøringskrig''', også kalt '''den fransk-østerrikske krig''', '''den østerriksk-sardinske krig''' eller '''den østerriksk-piedmontiske krig''' ble utkjempet i 1859 mellom [[Napoleon III av Frankrike]] og [[Kongedømmet Sardinia]] på den ene side mot [[Det østerrikske keiserrike|keiserdømmet Østerrike]] på den annen side. I forbindelse med prosessen som ledet fram til [[Italias samling]] blir denne krigen omtalt som '''den andre frigjøringskrig'''.

== Bakgrunn ==
Etter [[Piemonte]]s nederlag for Østerrike i [[den første italienske frigjøringskrig]], ble det klart at de ikke kunne slå stormakter som Østerrike uten utenlandske allierte. Dette førte til at statsminister [[Camillo Benso di Cavour]] i [[Kongedømmet Sardinia]] prøvde å etablere gode relasjoner til andre europeiske stormakter, blant annet gjennom deltakelse i [[Krimkrigen]]. Under fredskonferansen i Paris argumenterte han for italiensk uavhengighet og prøvde å få oppmerksomhet for dette. Han oppnådde et visst gjennomslag for dette hos Frankrike og Storbritannia, men de ønsket ikke å utfordre Østerrike, da en italiensk uavhengighet ville også medføre krav mot de østerrikske besittelsene i [[Lombardia]], [[Veneto]] og [[Friuli-Venezia Giulia]].{{Tr}}

Utviklingen gjorde at italiensk uavhengighet fikk støtte gjennomslag hos [[Napoleon III]], og i 1858 tegnet Frankrike og kongedømmet Sardinia en hemmelig avtale hvor Frankrike ville hjelpe Sardinia i en krig mot Østerrike, dersom Sardinia ble angrepet. For dette ville Sardinia overføre [[Nice]] og [[Savoie]] til Frankrike. 

Cavour ble da avhengige av at Østerrike angrep først, og provoserte Østerrike gjennom en rekke militære øvelser rett opp til grensen. Østerrike utstedte et [[ultimatum]] 23. april 1859 og forlangte fullstendig demobilisering av den sardinske hæren, og da dette ble avvist, gikk Østerrike til angrep 29. april, og slik dro Frankrike inn i konflikten.

== Styrkene ==
De franske styrkene besto totalt av {{formatnum:130000}} mann, {{formatnum:2000}} tilknyttet kavaleriet og 312 kanoner.{{Tr}} Samlet utgjorde dette halvparten av de totalt franske hæren.{{Tr}} Øverstkommanderende var Napoleon III, og delt inn i fem [[Korps (forband)|korps]]:
* Første korps ble ledet av grev [[Achille Baraguey d’Hilliers]]
* Andre korps ble ledet av [[Patrice Mac-Mahon]]
* Tredje korps ble ledet av [[François Certain de Canrobert]]
* Fjerde korps ble ledet av [[Adolphe Niel]]
* Femte korps ble ledet av [[Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte|prins Napoleon]]
I tillegg ble den keiserlige garden ledet av [[Auguste Regnaud de Saint-Jean d’Angely]].

Den sardinske hæren hadde en styrke på {{formatnum:70000}} mann, {{formatnum:4000}} tilknyttet kavaleriet og 90 kanoner.{{Tr}} Den var delt inn i fem [[Divisjon (forband)|divisjoner]] og øverstkommanderende var [[Viktor Emmanuel II av Italia|kong Viktor Emmanuel II av Savoia]], støttet av [[Alfonso La Marmora]].

Den østerrikske hæren besto av totalt {{formatnum:220000}} mann, 824 kanoner og et kavaleri bestående av {{formatnum:22000}} mann.{{Tr}} Den ble ledet av [[feltmarskalk]], grev [[Ferenc Gyulay]], som ved krigsutbruddet var østerriksk guvernør for [[Kongedømmet Lombardia-Venetia|Lombardia-Venetia]].

== Operasjoner ==
[[Fil:Places of the 1859 Austro-Sardinian war.png|mini|500px|Slagstedene under andre italienske frigjøringskrig (engelske stedsnavn).]]

Da krigen brøt ut, sto det ingen franske styrker i Italia, så [[François Certain de Canrobert]] rykket med sin styrke inn i [[Piemonte]]. Dette var den første store militære bruk av jernbane i troppeforflytninger.{{Tr}} De østerrikske styrkene regnet med en rask seier over de svake og tallmessig underlegne sardinske styrkene, før franskmennene rakk å komme til unnsetning.{{Tr}} Men den østerrikske øverstkommanderende, grev Gyulai rykket forsiktig og langsomt rundt ved elven [[Ticino (elv)|Ticino]], da han endelig krysset elven og startet en offensiv, brøt et kraftig regnvær løs, og sammen med forsvarernes oversvømming av området ble framrykkingen svært forsinket.

Til slutt nådde østerrikerne byen [[Vercelli]] og kunne derfra true [[Torino]]. Dette bygget seg opp det første slaget ved [[Montebello della Battaglia]] 20. mai.

* 20. mai: Fransk infanteri og sardinsk kavaleri slo den østerrikske hæren i [[slaget ved Montebello]] og den østerrikske hæren trakk seg tilbake
* 26. mai: [[Giuseppe Garibaldi]]s ''alpejegere'' vant over østerrikske styrker i [[slaget om Varese]]
* 27. mai: ''[[Alpejegerne]]'' slo østerrikerne igjen i [[slaget ved San Fermo]] og rykket inn i [[Como]]
* 30. mai: Sardinske styrker slo østerrikske styrker i [[slaget ved Palestro]]
* 4. juni: Franske og sardinske styrker slo østerrikske styrker i [[slaget ved Magenta]]
* 20.–24. juni: [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] og [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emanuel II]] slo en østerriksk hær ledet av [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|keiser Frans Josef]] i [[slaget ved Solferino]]. Dette slaget fører til at [[Henri Dunant]] dannet [[Røde Kors]]
* 11. juli: Truet av revolusjon i [[Ungarn]] inngikk den østerrikske keiser Frans Josef en våpenhvileavtale med Napoleon III i [[Villafranca]]

== Se også ==
* [[Den første italienske frigjøringskrig]]
* [[Den tredje italienske frigjøringskrig]]

== Litteratur ==
* Allmayer-Beck/Lessing: ''Die K.(u.)K. Armee 1848–1914'', Gütersloh 1980, {{ISBN|3-570-07287-8}}
* Martin Prieschl, "Der Weg nach Solferino – Die politischen Ursachen von 1859", in: Österreichische Militärische Zeitschrift ÖMZ 2/2010, Wien 2010, S. 189–207
* Heinz Rieder: ''Napoleon III.&nbsp;– Abenteurer und Imperator'', Casimir Katz Verlag, Gernsbach 2006, EDITION KATZ, {{ISBN|3-938047-16-X}}
* Karl Marx – Friedrich Engels – Werke, Berlin 1961, {{ISBN|3-320-00206-6}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Den andre italienske frigjøringskrig| ]]