Redigerer Den amerikanske borgerkrigen

{{ Infoboks slag 
|navn = Den amerikanske borgerkrigen 
|bilde= Union soldiers entrenched along the west bank of the Rappahannock River at Fredericksburg, Virginia (111-B-157).jpg
|konflikt =  
|dato = [[12. april]] [[1861]]–[[9. april]] [[1865]]
|sted = [[USA]]
|resultat = Unionen seiret, slaveriet blir avskaffet
|part1 = [[Fil:US flag 34 stars.svg|30px|USAs flagg]]<br />[[Unionen (Den amerikanske borgerkrigen)|Unionen]] (Nordstatene)
|kommandant1 =[[Fil:US flag 34 stars.svg|22px|USAs flagg]] [[Abraham Lincoln]] <br />[[Fil:US flag 34 stars.svg|22px|USAs flagg]] [[Ulysses S. Grant]] <br />[[Fil:US flag 34 stars.svg|22px|USAs flagg]] [[Winfield Scott]]<br />[[Fil:US flag 34 stars.svg|22px|USAs flagg]] [[George B. McClellan]]<br />[[Fil:US flag 34 stars.svg|22px|USAs flagg]] [[Henry Wager Halleck]]<br />[[Fil:US flag 34 stars.svg|22px|USAs flagg]] [[Gideon Welles]]
|styrke1 = {{formatnum:2200000}}
|tap1 = '''Totalt døde'''<br/>{{formatnum:360000}}<br/>'''Sårede'''<br/>{{formatnum:275200}}
|part2 = [[Fil:CSA FLAG 4.3.1861-21.5.1861.svg|30px|Amerikas konfødererte staters flagg]]<br />[[Amerikas konfødererte stater|Konføderasjonen]] (Sørstatene)
|kommandant2 = [[Fil:Flag of the Confederate States of America (March 4, 1865).svg|22px|Amerikas konfødererte staters flagg]] [[Jefferson Davis]] <br /> [[Fil:Flag of the Confederate States of America (March 4, 1865).svg|22px|Amerikas konfødererte staters flagg]] [[Robert E. Lee]]<br />[[Fil:Flag of the Confederate States of America (March 4, 1865).svg|22px|Amerikas konfødererte staters flagg]] [[P.G.T. Beauregard]]<br />[[Fil:Flag of the Confederate States of America (March 4, 1865).svg|22px|Amerikas konfødererte staters flagg]] [[Joseph E. Johnston]]<br />[[Fil:Flag of the Confederate States of America (March 4, 1865).svg|22px|Amerikas konfødererte staters flagg]] [[Stephen Mallory]]
|styrke2 =  1 064 000
|tap2 = '''Totalt døde'''<br/>{{formatnum:258000}}<br/>'''Sårede'''<br/>{{formatnum:137000}}
}}
'''Den''' '''amerikanske borgerkrigen''' var en [[borgerkrig]] i [[USA]] som pågikk i perioden 1861–1865.

Borgerkrigen oppstod da elleve [[Sørstatene|Sørstater]] erklærte løsrivelse fra '''Unionen''' og dannet [[Amerikas konfødererte stater]] ('''Konføderasjonen'''). Lederen for Konføderasjonen var [[Jefferson Davis]]. Konføderasjonen kjempet mot den amerikanske føderale regjeringen ([[Nordstatene]]), som ble støttet av alle fristatene og de fem [[grensestatene]] i nord.

[[Det republikanske parti (USA)|Det republikanske parti]] ledet av [[Abraham Lincoln]] førte en valgkampanje for avskaffelse av [[slaveri i USA|slaveriet]] i [[Presidentvalget i USA 1860|presidentvalget i 1860]]. Den republikanske valgseieren førte til at syv sørlige stater erklærte sin løsrivelse fra Unionen før Lincoln selv inntok presidentembetet den 4. mars 1861. Både den avtroppende og påtroppende administrasjonen forkastet løsrivelsen og regnet det som et opprør.

Fiendtlighetene begynte den 12. april 1861 da [[slaget ved Fort Sumter|konfødererte styrker angrep en amerikansk militær installasjon]] ved [[Fort Sumter]] i [[Sør-Carolina]]. Lincoln svarte med å be om en frivillig hær fra hver stat, noe som førte til at ytterligere fire slavestater i sør brøt ut. Begge sider samlet sammen arméer mens Unionen tok kontroll over grensestatene tidlig i krigen og etablerte en marineblokade. I september 1862 gjorde [[Emansipasjonserklæringen]] til Lincoln avskaffelse av slaveriet i sør til et krigsmål, noe som gjorde det vanskelig for [[Storbritannia]] å intervenere på Konføderasjonens side. 

Den konfødererte kommandanten [[Robert E. Lee]] vant slag i øst, men i 1863 ble hans framrykning mot nord slått tilbake i [[slaget ved Gettysburg|Gettysburg]], og i vest skaffet Unionen seg kontroll over [[Mississippi (elv)|Mississippi]] i [[beleiringen av Vicksburg|slaget ved Vicksburg]]. Dermed var Konføderasjonen delt i to. Langtidsvirkende fordeler for Unionen med tanke på mannskap og materiell, ble utnyttet i 1864 da [[Ulysses S. Grant]] utkjempet [[Overland-felttoget|utmattelsesslagene]] mot Lee, mens nordstatsgeneralen [[William Tecumseh Sherman]] erobret [[Atlanta]] i [[Georgia (stat)|Georgia]] og [[Shermans marsj til havet|marsjerte til havet]]. Konføderasjonens motstand brøt sammen etter at Lee overga seg til Grant i [[slaget ved Appomattox Court House|Appomattox Court House]] den 9. april 1865.

Den amerikanske borgerkrigen var den dødeligste krigen i [[Amerikas forente staters historie|amerikansk historie]] og førte til 620&nbsp;000 døde soldater og et ukjent antall sivile tapstall. Den gjorde slutt på slaveriet i USA, gjeninnførte Unionen og styrket posisjonen til den føderale regjeringen. De sosiale, politiske, økonomiske og rasemessige [[Den amerikanske borgerkrigs stridsspørsmål|stridsspørsmålene]] i krigen formet i sterk grad [[rekonstruksjonen av USA|rekonstruksjonen som varte til 1877]], og førte til endringer som hjalp landet til å bli en [[supermakt]].

Over {{formatnum:6000}} norske [[immigrant]]er deltok i den amerikanske borgerkrigen. Mange av disse deltok i [[15th Wisconsin Volunteer Infantry]] som var et regiment satt opp med skandinaviske, vesentlig norske soldater.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Mason-dixon-line-pl.GIF|thumb|Mason-Dixon-linja]]
USA var en nasjon som var delt i to av [[Mason-Dixon-linjen]] i fundamentalt forskjellige regioner. Disse forskjellene hadde sitt opphav helt tilbake til koloniseringen av området. [[New England]], Nordøsten og Midtvesten hadde en raskt voksende økonomi som var basert på familiegårder, industri, gruvedrift, handel og transport. I tillegg hadde området en stor og raskt økende bybefolkning og manglet slaveri utenfor grensestatene. Veksten skyldtes høye fødselsrater og store antall europeiske immigranter, særlig [[Irland|irer]], [[Storbritannia|briter]] og [[Tyskland|tyskere]].

Det sørlige USA var dominert av et [[plantasje]]system basert på [[slaveri i USA|slaveri]] med rask vekst i sørvest, som i [[Texas]], basert på høye fødselsrater, men hadde lav innvandring fra [[Europa]]. Der var få byer eller landsbyer, og med unntak av grenseområder var det også lite med industri. Slaveeiere kontrollerte politikk og økonomi. To tredjedeler av de hvite i sør eide ikke slaver og var stort sett opptatt med selvbergingsjordbruk. 

Tilstanden var dermed at den nordlige befolkningen vokste mye raskere enn den sørlige befolkningen. Dette gjorde det stadig vanskeligere for sørstatene fortsatt å ha innflytelse over den nasjonale regjeringen. Fram til [[Zachary Taylor]] hadde de fleste presidenter vært fra sørstatene. Innbyggerne i sør var bekymret over den relative nedgangen i politisk innflytelse som deres region hadde fordi nordstatene vokste langt raskere i befolkning og industriell kapasitet.

I et forsøk på å opprettholde en felles enhet hadde politikere for det meste moderert sin motstand mot slaveriet. Dette førte til tallrike kompromisser som [[Missouri-kompromisset]] i [[1820]]. Etter [[den mexicansk-amerikanske krig]] førte slavespørsmålet i de nye territoriene til kompromisset i 1850. Det forhindret en umiddelbar politisk krise, men det løste ikke spørsmålet om slavestatenes kontroll over den nasjonale regjeringen.

Stadig bitrere ideologiske spørsmål og kampanjer i den nasjonale politikken førte til sammenbrudd i det andre partisystemet på [[1850-tallet]] og begrenset politikernes forsøk på å inngå ytterligere et kompromiss. Kompromisset som til sist ble inngått (Kansas-Nebraska-vedtaket) forarget mange i nord. Det republikanske partiet vokste fram i 1850-årene, det første betydelige partiet uten støtte i sør. Gjennom dette fikk idealet om frie arbeidere i den industrielle [[kapitalisme]]n, fotfeste i de industrialiserte nordstatene og jordbruksområdene i Midtvesten. 

Det hadde lenge eksistert argumenter for at slaveri burde bli avskaffet i USA. [[Abolisjonisme|Abolisjonister]] forkastet etter [[1840]] slaveriet som mer enn sosial ondskap: Det var moralsk galt. Mange i nord, særlig ledere av det nye republikanske partiet, regnet slaveriet som et stort nasjonalt onde og mente at et lite antall eiere av store plantasjer i sør kontrollerte den nasjonale regjeringen med det mål om å spre denne ondskapens ideologi. 

Ved [[presidentvalget i USA 1860]] fikk ikke [[Abraham Lincoln]] en eneste valgmannsstemme fra sør. Valget av ham som president gjorde at bomullstatene i det dype sør meldte seg ut av unionen, og de dannet [[Amerikas konfødererte stater]].

==Sørstatene bryter ut==
[[Fil:US Secession map 1861.svg|thumb|right|<div style="text-align:center">'''Statenes status, 1861.'''</div> {{legend|#A40000| Stater som meldte seg ut før 15. april 1861}} {{legend|#EF2929| Stater som meldte seg ut etter 15. april 1861}} {{legend|#FCE94F| Unionsstater som tillot slaveri}}
{{legend|#204A87| Unionsstater som forbød slaveri}}
{{legend|#D3D7CF| Territorier}}]]
[[Fil:US Secession map 1865.svg|thumb|right|<div style="text-align:center">'''Grensene til statene og territoriene, 1864–5.'''</div>
{{legend|#204A87| [[Unionsstatene]]}}
{{legend|#729FCF| Unionsterritorier}}
{{legend|#D3D7CF| [[Bleeding Kansas|Kansas]], gikk inn i Unionen som fristat}}
{{legend|#FFFF00| Unionens grensestater som tillot slaveri}}
{{legend|#EF2929| [[Amerikas konfødererte stater|Konføderasjonen]]}}
{{legend|#FFD700| Unionens territorier som tillot slaveri}}]]
[[Sør-Carolina]] gjorde mer for å reservere seg mot føderale lover og for å bryte ut enn noen andre sørstater. Sør-Carolina vedtok en «erklæring om de umiddelbare årsakene som førte til og rettferdiggjør Sør-Carolinas utmelding fra den føderale union» den 24. desember 1860<ref>{{Kilde www|url=https://avalon.law.yale.edu/19th_century/csa_scarsec.asp|tittel=Avalon Project - Confederate States of America - Declaration of the Immediate Causes Which Induce and Justify the Secession of South Carolina from the Federal Union|besøksdato=2021-01-31|verk=avalon.law.yale.edu}}</ref>. Den hevder statenes rettigheter for slaveeiere i sør, men inneholdt en klage rettet mot statenes rettigheter i nord i form av motstand mot ''[[Fugitive Slave Act]]'' («rømte slave-loven»), og hevdet at de nordlige statene ikke oppfylte sine føderale forpliktelser i grunnloven. Alle de påståtte forsømmelsene av de sørlige statenes rettigheter var knyttet til slaveri.

Syv stater hadde brutt ut av unionen før Lincoln ble tatt i ed som president. De etablerte en sørlig regjering, Amerikas konfødererte stater, den 4. februar 1861.<ref>McPherson, James: ''Battle Cry of Freedom'', s. 254</ref> De tok kontroll over føderale festninger og andre besittelser innenfor sine grenser med liten motstand fra den avtroppende president [[James Buchanan]] som satt i embetet til 4. mars 1861. Buchanan sa at [[Dred Scott mot Sandford|Dred Scott-dommen]] var bevis på at Sørstatene ikke hadde grunnlag for å bryte ut, og at Unionen «var ment å være evig», men at «våpenmakt for å tvinge en stat til å bli værende i Unionen» ikke var blant «de nevnte fullmaktene til kongressen».<ref>President James Buchanan: [http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=29501 «Message of December 8, 1860»]</ref> En fjerdedel av den amerikanske hæren, hele garnisonen i Texas, ble overgitt til statens styrker av dens kommandant, general [[David E. Twiggs]], som deretter sluttet seg til Konføderasjonen.

Sørstatenes representanter oppga sine seter i senatet og representantenes hus. Dette gjorde at republikanerne senere kunne vedta og gjennomføre vedtak for prosjekter som tidligere ble blokkert av sørstatssenatorene før krigen. Det omfattet lovforslagene ''[[Morrill Tariff]]'', ''[[Morrill Act]]'', en ''[[Homestead Act]]'', en transkontinental jernbane (''[[Pacific Railway Acts]]''), ''[[National Banking Act]]'' og godkjennelsen av ''[[United States Note]]'' gjennom ''Legal Tender Act'' i 1862. ''[[Revenue Act of 1861]]'' innførte [[inntektsskatt]] for å hjelpe til med å finansiere krigen.

Syv bomullstater ''([[Deep South]])'' brøt ut innen februar 1861: [[Sør-Carolina]], [[Mississippi]], [[Florida]], [[Alabama]], [[Georgia (USA)|Georgia]], [[Louisiana]] og [[Texas]]. Disse statene grunnla Amerikas konfødererte stater [[4. februar]] [[1861]] og valgte [[Jefferson Davis]] som president. [[Amerikas konfødererte staters grunnlov|Styrestrukturen]] lignet [[USAs grunnlov]]. Etter [[slaget ved Fort Sumter|angrepet på Fort Sumter]] ba president Lincoln hver stat om å opprette en frivillig hær. I april og mai i 1861 slo fire nye stater seg sammen med Konføderasjonen. Disse var [[Arkansas]], [[Tennessee]], [[Nord-Carolina]] og [[Virginia]]. Virginia ble splittet i to slik at den østlige delen av staten (Virginia) var en del av sørstatene, mens den nordvestlige delen ([[Vest-Virginia]]) var en del av Unionen. Vest-Virginia sluttet seg til Unionen som ny stat 20. juni 1863. Innen slutten av 1861 var også [[Missouri]] og [[Kentucky]] delt. Flere [[indianere|indianerstammer]] støttet Konføderasjonen, noe som førte til en blodig borgerkrig i [[indianerterritoriet]] (nå [[Oklahoma]]).

23 stater utgjorde [[Unionen (Den amerikanske borgerkrigen)|Unionen]] ved krigens utbrudd: [[California]], [[Connecticut]], [[Delaware]], [[Illinois]], [[Indiana]], [[Iowa]], [[Kansas]], [[Kentucky]], [[Maine]], [[Maryland]], [[Massachusetts]], [[Michigan]], [[Minnesota]], [[Missouri]], [[New Hampshire]], [[New Jersey]], [[New York]], [[Ohio]], [[Oregon]], [[Pennsylvania]], [[Rhode Island]], [[Vermont]], og [[Wisconsin]]. I løpet av krigen ble Nevada og Vest-Virginia nye medlemmer i Unionen. Tennessee og Louisiana ble også underlagt nordstatene da Unionen tok kontroll over dem tidlig i krigen. Det var i tillegg flere territorier som sloss på Unionens side: [[Colorado]], [[Dakota]], [[Nebraska]], [[Nevada]], [[New Mexico]], [[Utah]] og [[Washington]].

Grensestatene i Unionen var Vest-Virginia og fire av de nordligste slavestatene (Maryland, Delaware, Missouri og Kentucky). Maryland hadde tallrike embetsmenn som sympatiserte med Konføderasjonen. Disse tolererte opptøyer i Baltimore rettet mot Unionen og omfattet blant annet brenning av broer. Lincoln svarte med [[unntakstilstand]] og beordret militsenheter som hadde trent i nord mot Washington og Baltimore.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 284–287</ref> Før den konfødererte regjeringen innså hva som skjedde, hadde Lincoln tatt kontroll over Maryland og [[Washington D.C.|distriktet Columbia]] ved å arrestere regjeringsmedlemmene i Maryland og anholde dem uten dom.

I Missouri stemte et stort flertall i en [[Missouris konstitusjonelle konvensjon (1861-63)|valgt konvensjon]] for å bli værende i Unionen. Da den pro-konfødererte guvernøren [[Claiborne Fox Jackson|Claiborne F. Jackson]] kalte inn statsmilitsen, ble den angrepet av føderale styrker under general [[Nathaniel Lyon]]. Etter [[Camp Jackson-affæren]], jaget Lyon guvernøren og restene av statsstyrkene til det sørvestlige hjørnet av staten. Vakuumet i etterkant førte til at utbryterkonvensjonen samlet seg igjen og tok makten som Unionens fungerende regjering i Missouri.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' pages 290–293</ref>

Kentucky brøt ikke ut. En stund erklærte staten seg nøytral, men nøytraliteten tok slutt da konfødererte styrker gikk inn i staten i september 1861. Staten bekreftet sin lojale status, mens den forsøkte å opprettholde slaveriet. Under en kort invasjon av konfødererte styrker, organiserte sympatisører en utbryterkonvensjon, innsatte en guvernør og fikk anerkjennelse fra Konføderasjonen. Opprørsregjeringen dro snart i eksil og kontrollerte aldri Kentucky.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 293–297</ref>

Etter at Virginia brøt ut, ba en unionsvennlig regjering i Wheeling 48 fylker om å stemme på en ordinans om å skape en ny stat den 24. oktober 1861. Det kom svar fra 41 av fylkene<ref>Curry, Richard O.: «A House Divided», s. 149-50</ref>, og de som hadde brukt stemmeretten (det var svært lav valgdeltakelse), stemte klart for den nye staten.<ref>Stuart, dommer Chapman J. (Wheeling, 10. desember 1861): ''Debates and Proceedings of the First Constitutional Convention of West Virginia'', bind 1, s. 376. Sitat: «Now, Mr. President, to show you-and it needs but to look at the figures to satisfy the mind of every member-that even a majority of the people within the district of the thirty-nine counties have never come to the polls and expressed their sentiments in favor of a new State. In a voting population of some 40,000 or 50,000 we see a poll of only 17,627-and even some of them were in the [Union] army.»</ref> Til å begynne med ble den kalt «Kanawha», men ble senere omdøpt til «Vest-Virginia», og tatt opp i Unionen den 20. juni 1863. Fylkene Jefferson og Berkeley ble annektert til den nye staten sent i 1863.<ref>Lewis, Virgil (red.) (1973): ''History and Government of West Virginia'', s. 191</ref> De vestlige fylkene i Virginia hadde stemt nesten to til en<ref>Rice, Otis K. & Brown, Stephen W. (1994): ''West Virginia – a History'', The University Press of Kentucky, 2. utg., s. 116: Forfatterne sier at 47 medlemmene i konvensjonen i Virginia i 1861 var fra Vest-Virginia. Av disse var 32 mot å bryte ut, mens 11 var for. Fire avga ikke stemme. De fire som ikke stemte signerte senere utbrytervedtaket.</ref>, selv om 24 av de 50 fylkene hadde stemt for å bryte ut.<ref>Curry, ibid., s. 142-147</ref> Antallet soldater fra Vest-Virginia var jevnt fordelt mellom Konføderasjonen og Unionen.<ref>Linger, James Carter (1989): ''Confederate Military Units of West Virginia'', Tulsa, OK, J.C. Linger. s. 59-81; Ambler, Charles (1905): «Disfranchisement in West Virginia» i: ''Yale Review'', s. 38. Sitat: «About twenty thousand men, coming chiefly from the «loyal» region, joined the Federal armies. The number accredited the State is about thirty-two thousand, but many of these came from Ohio and Pennsylvania. There were also many re-enlistments.»; Reid, Whitelaw ''Ohio in the War'', bind 2, s. 3. Sitat: «In the course of the war she furnished...large parts of five regiments credited to the West Virginia contingent...»</ref>

Tilsvarende forsøk fra unionister dukket opp i det østlige Tennessee, men ble slått ned av Konføderasjonen. Jefferson Davis arresterte over 3000 menn som var mistenkte for å være lojale ovenfor Unionen og anholdt dem uten dom.<ref>Neely, Mark (1993): ''Confederate Bastille: Jefferson Davis and Civil Liberties'', s. 10–11</ref>

== Krigen bryter ut ==
7. februar antok de syv utbryterstatene en midlertidig [[grunnlov]] for Amerikas konfødererte stater. De etablerte sin midlertidige hovedstad i [[Montgomery]] i [[Alabama]]. I februar mislyktes en [[Fredkonferansen i 1861|fredskonferanse]] i Washington i å løse krisen. De gjenværende åtte slavestatene avslo oppfordringer om å slutte seg til Konføderasjonen. Konfødererte styrker tok de fleste føderale festningene («fort») innenfor grensene deres. President Buchanan protesterte, men svarte ikke med militærmakt, med unntak av et mislykket forsøk på å forsyne Fort Sumter ved hjelp av skipet [[«Star of the West»]]. Skipet ble beskutt av styrker fra Sør-Carolina og vendte tilbake før det nådde fortet.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 234–266</ref> I stillhet begynte guvernørene i Massachusetts, New York og Pennsylvania å kjøpe våpen og trene militsenheter.

Abraham Lincoln ble tatt i ed som president den 4. mars 1861. I hans tiltredelsestale hevdet han at grunnloven var en «mer perfekt union» enn de tidligere [[Konføderasjonsartiklene]], at den var en bindende kontrakt og kalte ethvert utbrudd som «juridisk ugyldig».<ref name="1. address">Lincoln, Abraham: ''First Inaugural Address'', mandag 4. mars 1861</ref> Han hevdet at han ikke hadde intensjoner om å invadere sørstatene, han hadde heller ikke til hensikt å gjøre slutt på slaveriet hvor det eksisterte, men at han ville bruke makt for å beholde føderal eiendom. Hans tale endte med en bønn om gjenopprettelse av båndene i unionen.<ref name="1. address" />

Sørstatene sendte delegasjoner til Washington og tilbød betaling for de føderale eiendommene for å kunne inngå en fredsavtale med Amerikas forente stater. Lincoln avslo enhver forhandling med konfødererte utsendinger på bakgrunn av at Konføderasjonen ikke var en lovlig regjering, og at enhver inngått avtale ville kunne tolkes som en anerkjennelse av dem som suveren regjering.<ref name="PotterNegotiations">Potter, David: ''The Impending Crisis'', s 572–573</ref> Dog deltok utenriksminister [[William H. Seward|William Seward]] i uautoriserte og indirekte forhandlinger som mislyktes.<ref name="PotterNegotiations" />

[[Fil:Bombardment of Fort Sumter, 1861.png|thumb|Bombardementet av [[Fort Sumter]]]]
[[Fort Sumter]] i Charleston, Sør-Carolina, [[Fort Monroe]], [[Fort Pickens]] og [[Fort Zachary Taylor|Fort Taylor]] var de gjenværende fortene i Konføderasjonen under Unionens kontroll. Lincoln var fast bestemt på å holde Fort Sumter. Etter ordre fra president [[Jefferson Davis]] bombet konfødererte styrker under [[P.G.T. Beauregard]] festningen ved hjelp av [[artilleri]] den 12. april, og tvang det til å kapitulere. I nord samlet man seg bak Lincolns bønn og oppfordring om at alle statene skulle sende styrker for å ta fortene tilbake og gjenopprette unionen. Opprørets omfang var tilsynelatende lite så langt, derfor ba Lincoln om 75&nbsp;000 frivillige for 90 dager.<ref>McPherson, James (1988): ''Battle Cry of Freedom'', s. 274</ref> I flere måneder før dette hadde flere guvernører i nord, diskret og i hemmelighet, gjort sine statsmilitser klare. De begynte å flytte sine styrker dagen etter.<ref>Schouler, William (1868): [http://books.google.com/books?vid=ISBN1582180016&id=ub8cqVKoXwgC&pg=PA35&lpg=PA34&vq=baltimore&dq=schouler+massachusetts+civil&sig=g5za9rXjH9ttx1vzmWNN39F3YFQ ''Massachusetts in the Civil War''], nytrykk Digital Scanning Inc, 2003</ref> [[Liberty Arsenal]] i [[Liberty (Missouri)|Liberty]], [[Missouri]], ble tatt åtte dager etter Fort Sumter. 

Fire stater i de øvre sørstatene (Tennessee, Arkansas, Nord-Carolina og Virginia) som gjentatte ganger hadde avslått Konføderasjonens frierier, nektet nå å sende styrker mot sine naboer. De erklærte utbrudd og sluttet seg til sørstatene. For å belønne Virginia ble Konføderasjonens hovedstad flyttet til [[Richmond (Virginia)|Richmond]].<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 276–307</ref> Byen var Konføderasjonens symbol, men lå svært utsatt til i enden av en lang forsyningslinje. Richmond var tungt befestet, men forsyningene ble redusert da Sherman erobret [[Atlanta]] og nesten helt avskåret da Grant beleiret [[Petersburg, Virginia|Petersburg]] og dens jernbaner som forsynte sørstatenes hovedstad.

==Anakonda-planen og blokade, 1861==
[[Fil:Scott-anaconda.jpg|thumb|350px|Tegning fra 1861 av Scotts «[[Anakonda-planen|Anakonda-plan]]»]]

General [[Winfield Scott]], kommandanten i den amerikanske hæren, utformet [[Anakonda-planen]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 333–335</ref> for å vinne krigen med så lite blodsutgytelser som mulig. Idéen hans var at en blokade av hovedhavnene ville svekke Konføderasjonens økonomi. Erobringen av [[Mississippi (elv)|Mississippi]]-elva ville deretter dele sørstatene i to. Lincoln aksepterte planen, men feide bort Scotts advarsler mot et umiddelbart angrep på Richmond.

Lincoln satte i verk Unionens blokade av alle havner i sørstatene i mai 1861. Dette gjorde slutt på regulære internasjonale forsendelser til Konføderasjonen. Da skip og laster som forsøkte å bryte blokaden ble tatt, ble de solgt og pengene fordelt blant sjømennene, men de britiske mannskapene ble løslatt. Innen slutten av 1861 stoppet blokaden det meste av lokal trafikk mellom havnene. Blokaden stengte «[[King Cotton]]», noe som ruinerte sørstatenes økonomi. Britiske investorer bygget små raske «[[blokadebrytere]]» som handlet våpen og luksusvarer ført inn fra [[Bermuda]], [[Cuba]] og [[Bahamas]] i bytte mot [[bomull]] og [[tobakk]].<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 378–380</ref> Mangel på mat og andre varer som blokaden førte til, de nordlige arméenes sanking og trykket på avlingene fra Konføderasjonens hærer, førte til [[hyperinflasjon]] og skapte opptøyer i sør.<ref>Heidler, 1651–53</ref>

[[Amerikas konfødererte staters marine|Konføderasjonens marine]] kjempet mot [[Amerikas forente staters marine|Unionens marine]] den 8. mars 1862 da [[panserskip]]et [[CSS «Virginia»]] angrep blokaden. Det virket som hun var ustoppelig mot treskipene, men dagen etter måtte hun kjempe mot det nye krigsskipet [[USS «Monitor»]] i [[slaget ved Hampton Roads|Panserskipslaget]].<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s 373–377</ref> Slaget endte uavgjort, men var en strategisk seier for Unionen siden blokaden ble opprettholdt. Konføderasjonen mistet «Virginia» da skipet ble senket for å forhindre at det ble erobret, og Unionen bygget mange kopier av «Monitor». Konføderasjonen forsøkte å skaffe seg krigsskip fra [[Storbritannia]] siden de selv manglet teknologien til å bygge effektive krigsskip. Unionens seier i [[det andre slaget ved Fort Fisher]] i januar 1865, stengte den siste brukbare havnen i Sørstatene og gjorde i praksis slutt på blokaden.

==Østlige krigsskueplass 1861&ndash;1863==
{{hovedartikkel|Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen}}
[[Fil:1862el.jpg|thumb|Militære operasjoner i [[den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen]], 1862]]
På grunn av den sterke motstanden fra noen få tidlige konfødererte styrker ved [[Manassas]] i Virginia i juli 1861, ble marsjen til unionsstyrkene mot sørstatenes styrker, under ledelse av generalmajor [[Irvin McDowell]], stoppet i [[det første slaget ved Bull Run]], eller ''første Manassas''.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 339–345</ref> Etter dette ble de tvunget tilbake til [[Washington D.C.]] av styrker under generalene [[Joseph E. Johnston]] og P.G.T. Beauregard. Det var i dette slaget at general [[Stonewall Jackson|Thomas Jackson]] fikk kallenavnet «Stonewall» fordi han stod som en steinvegg mot Unionens styrker.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 342</ref> Kongressen var svært bekymret over tapet og vedtok [[Crittenden-Johnson-resolusjonen]] den 25. juli i et forsøk på å forhindre flere slavestater fra å forlate Unionen. Resolusjonen fastslo at krigen ble utkjempet for å bevare Unionen og ikke for å gjøre slutt på slaveriet.

Generalmajor [[George B. McClellan]] tok ledelsen over [[Army of the Potomac]] den 26. juli. For en kort stund var han øverstkommanderende over alle Unionsarméer, men han ble etterpå erstattet i denne stillingen av generalmajor [[Henry Wager Halleck|Henry W. Halleck]]. Krigen begynte for alvor i 1862. McClellan angrep Virginia våren 1862 på sterk oppfordring fra president Lincoln som ønsket å komme på offensiven. Han rykket frem over [[Virginiahalvøya|halvøya]] mellom elvene [[York-elva (Virginia)|York]] og [[James (Virginia)|James]] sørøst for Richmond. McClellans armé nådde utkanten av Richmond i [[Peninsula-felttoget]]<ref>Shelby Foote, ''The Civil War: Fort Sumter to Perryville'', s. 464-519</ref><ref>Bruce Catton, Terrible Swift Sword, s. 263-296</ref><ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 424–427</ref>, men [[Joseph E. Johnston]] stoppet framrykningen hans i [[slaget ved Seven Pines]]. Johnston ble såret i dette slaget, og dagen etter ble general [[Robert E. Lee]] oppnevnt som hans erstatter. Lee beseiret så McClellan i [[syvdagersslaget]] og tvang ham til å trekke seg tilbake. [[Nord-Virginia-felttoget]] inkluderte [[det andre slaget ved Bull Run]] og endte i nok en seier for Sørstatene.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 528–533</ref> McClellan motsatte seg øverstkommanderende Hallecks ordrer om å sende forsterkninger til [[John Pope]]s [[Army of Virginia]], som gjorde det lettere for Lee å beseire en dobbelt så stor samlet styrke.

Konføderasjonen ble oppmuntret av det andre slaget ved Bull Run, og gjennomførte sin første invasjon av nordstatene da general Lee ledet [[Army of Northern Virginia]] med 45&nbsp;000 menn over [[Potomacelven|Potomac]] inn i Maryland den 5. september. Lincoln førte så tilbake Popes styrker til McClellan. McClellan og Lee utkjempet [[slaget ved Antietam]]<ref name = "ryywpm">McPherson, Battle Cry, s. 538-544</ref> nær [[Sharpsburg (Maryland)|Sharpsburg]] i Maryland den 17. september 1862, den blodigste enkeltstående dagen i amerikansk militærhistorie.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 543–545</ref> Lees hær ble til slutt stanset og vendte tilbake til Virginia før McClellan kunne ødelegge den. Antietam er regnet som en seier for nordstatene ettersom den stoppet Lees invasjon og gav Lincoln mulighet til å annonsere sin [[Emansipasjonserklæringen|Emansipasjonserklæring]].<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 557–558</ref> 

[[Fil:Conf dead chancellorsville edit1.jpg|thumb|Døde konføderasjonssoldater bak steinmuren på Marye's Heights, Fredericksburg, Virginia, som ble drept under slaget ved Chancellorsville i mai 1863.]]
Da den forsiktige McClellan ikke klarte å følge opp Antietam, ble han erstattet av generalmajor [[Ambrose Burnside]]. Burnside ble snart beseiret i [[slaget ved Fredericksburg]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 571–574</ref> 13. desember 1862 da over 12&nbsp;000 unionssoldater ble drept eller såret under gjentatte resultatløse frontalangrep mot Marye's Heights. Etter slaget ble Burnside erstattet av generalmajor [[Joseph Hooker]]. Hooker var også ute av stand til å beseire Lees armé. Til tross for at han hadde dobbelt så mange soldater som Konføderasjonen, ble han nærmest latterliggjort i [[slaget ved Chancellorsville]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 639–645</ref> i mai 1863. Han ble erstattet av generalmajor [[George Meade]] under Lees andre invasjon av nordstatene i juni 1863. Meade beseiret Lee i [[slaget ved Gettysburg]]<ref>McPherson, Battle Cry, s. 653–663</ref> (1. til 3. juli 1863), det blodigste slaget i krigen som regnes som krigens vendepunkt. [[Pickett's Charge]] den 3. juli regnes ofte som selve høydepunktet for Konføderasjonen, ikke bare fordi det betød slutten på Lees plan om å presse Washington fra nord, men også fordi Vicksburg i Mississippi, nøkkelfestningen for å kontrollere Mississippi, falt dagen etter. 28&nbsp;000 ble drept og såret i Lees hær, mens det var 23&nbsp;000 døde og sårede hos Meade.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 664</ref> Men Lincoln var sint for at Meade ikke klarte å avskjære Lees retrett, og etter at Meade ikke klarte å tvinge fram en avgjørelse i høstens felttog, bestemte Lincoln seg for å vende seg til den vestlige krigsskueplass for å finne nytt lederskap.

==Vestlige krigsskueplass 1861&ndash;1863==
{{hovedartikkel|Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen}}
Konføderasjonens styrker hadde mange vellykkede operasjoner på den østlige krigsskueplassen, men de ble beseiret mange ganger i vest. De ble drevet fra Missouri tidlig i krigen som resultat av [[slaget ved Pea Ridge]].<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 404–405</ref> [[Leonidas Polk]]s invasjon av [[Columbus (Kentucky)|Columbus]] gjorde slutt på Kentuckys nøytralitetspolitikk og vendte staten mot Konføderasjonen. [[Nashville]] og det sentrale Tennessee falt til Unionen tidlig i 1862, noe som førte til mangel på lokale matforsyninger og husdyr, og den sosiale infrastrukturen brøt sammen.

Erobringen av [[Slaget ved Island Number Ten|Island Number Ten]] og [[New Madrid (Missouri)|New Madrid]] i Missouri og så [[Memphis (Tennessee)|Memphis]], åpnet det meste av Mississippi som transportåre for Unionen. Unionens marine erobret i mai 1862 [[New Orleans]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 418–420</ref> uten betydelige kamper, noe som gjorde at nordstatenes styrker begynte å bevege seg opp Mississippi. Kun festningsbyen [[Vicksburg]] forhindret Unionen fra å kontrollere hele elva.

General [[Braxton Bragg]]s andre konfødererte invasjon av Kentucky endte med en meningsløs seier over generalmajor [[Don Carlos Buell]] i [[slaget ved Perryville]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 419–420</ref>, men Bragg ble tvunget til å avslutte sitt forsøk på å frigjøre Kentucky og måtte trekke seg tilbake på grunn av manglende støtte for Konføderasjonen i lokalbefolkningen. Bragg led et marginalt nederlag ovenfor generalmajor [[William Rosecrans]] i [[slaget ved Stones River]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 480–483</ref> i Tennessee.

Den eneste klare konfødererte seieren i vest var [[slaget ved Chickamauga]]. Bragg ble forsterket av generalløytnant [[James Longstreet]]s korps (fra Lees armé i øst) og beseiret Rosecrans, til tross for det heroiske forsvaret generalmajor [[George Henry Thomas]]. Rosecrans trakk seg tilbake til [[Chattanooga]] som Bragg så beleiret.

Unionens nøkkelstrateg og taktikker i vest var [[Ulysses S. Grant]]. Han vant seire ved festningene [[slaget ved Fort Henry|Henry]] og [[slaget ved Fort Donelson|Donelson]] (hvor Unionen tok kontroll over [[Tennessee (elv)|Tennessee]] og [[Cumberland (elv)|Cumberland]]), [[slaget ved Shiloh]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 405–413</ref> og [[beleiringen av Vicksburg|slaget ved Vicksburg]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 637–638</ref> som gav Unionen et jerngrep over Mississippi-elva og regnes som et av vendepunktene i krigen. Grant marsjerte til Rosecrans unnsetning og beseiret Bragg i det [[Chattanooga-felttoget|tredje slaget ved Chattanooga]].<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 677–680</ref> Han drev Konføderasjonens styrker ut av Tennessee og åpnet en rute til Atlanta og Sørstatenes hjerte.

==Trans-Mississippi 1861&ndash;1865==
{{hovedartikkel|Krigsskueplassen Trans-Mississippi i den amerikanske borgerkrigen}}
[[Geriljakrigføring|Gerilja]]-aktiviteter gjorde store deler av Missouri til slagmark. Missouri hadde det tredje største antallet trefninger av statene under krigen.<ref name="MissFacts">{{cite web|title=Civil War in Missouri Facts|url=http://home.usmo.com/~momollus/MOFACTS.HTM|date=1998|accessdate=2007-10-16}}</ref> Selv om de andre statene i vest var geografisk isolert fra slagene i øst, var det tallrike militære operasjoner i mindre skala. Slagene i regionen handlet om å sikre [[Missouri i den amerikanske borgerkrigen|Missouri]], [[Arizona i den amerikanske borgerkrigen|territoriet Arizona]], [[New Mexico i den amerikanske borgerkrigen|territoriet New Mexico]] og [[Indianerterritoriet i den amerikanske borgerkrigen|indianerterritoriet]] til fordel for Unionen. Konfødererte inntog i territoriene Arizona og New Mexico ble slått tilbake i 1862 og Nordstatenes felttog for å sikre indianerterritoriet lyktes i 1863. Sent i krigen mislyktes Unionen med sitt [[Red River-felttog]]. Texas forble under Sørstatenes kontroll under krigen, men ble avskåret fra resten av Konføderasjonen etter at Vicksburg ble erobret i 1863 og Unionen fikk kontroll over Mississippi-elva.

==Slutten av krigen 1864&ndash;1865==
[[Fil:President-Jefferson-Davis.jpg|thumb|right|[[Jefferson Davis]], den første og eneste president i Amerikas konfødererte stater.]]
I begynnelsen av 1864 utnevnte Lincoln Grant til øverstkommanderende over nordstatenes arméer. Grant opprettet sitt hovedkvarter hos Army of the Potomac og utnevnte generalmajor [[William Tecumseh Sherman]] til kommandant over de fleste av de vestlige arméene. Grant forsto opplegget med [[total krigføring]] og trodde, i likhet med Lincoln og Sherman at kun total seier over Konføderasjonens styrker og ødeleggelse av deres økonomiske grunnlag, ville få slutt på krigen.<ref>Neely Jr., Mark E. (2004): «Was the Civil War a Total War?» i: ''Civil War History'', Vol. 50, s. 434+</ref> Dette var ikke en total krig ut fra drap av sivile, men i ødeleggelse av hjem, gårder og jernbaner. Grant utarbeidet en koordinert strategi som ville angripe hele Konføderasjonen fra flere retninger: Generalene George Meade og [[Benjamin Franklin Butler]] hadde ordre om å bevege seg mot Lee nær Richmond, general [[Franz Sigel]] (og senere [[Philip Sheridan]]) skulle [[Shenandoah-felttoget|angripe Shenandoah-dalen]], general Sherman skulle erobre [[Atlanta]] og marsjere mot havet, generalene [[George Crook]] og [[William W. Averell]] skulle operere mot jernbanelinjene i [[Vest-Virginia]] og generalmajor [[Nathaniel Prentice Banks|Nathaniel P. Banks]] skulle erobre [[Mobile]] i Alabama.

Unionsstyrkene i øst forsøkte å manøvrere seg forbi Lee og utkjempet flere slag under Grants [[Overland-felttog]]. Grants [[utmattelseskrigføring]] i [[slaget i villmarka|villmarka]], [[slaget ved Spotsylvania Court House|Spotsylvania]] og [[slaget ved Cold Harbor|Cold Harbor]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 724–735</ref> resulterte i store tapstall for nordstatene, men tvang Lee til å trekke seg tilbake gang på gang. Et forsøk på å gå rundt Lee fra sør slo feil under Butler som ble fanget i elvesvingen [[Bermuda Hundred-felttoget|Bermuda Hundred]]. Grant var fast bestemt på å fortsette, til tross for forferdelige tapstall (over 65&nbsp;000 sårede og døde på syv uker)<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 741-742</ref>, og fortsatte å trykke Lees Army of Northern Virginia tilbake til Richmond. Han holdt Konføderasjonens armé innestengt i [[beleiringen av Petersburg]] hvor de to hærene satt fast i [[skyttergravskrig|skyttergraver]] i over ni måneder. 

Grant fant til slutt en kommandant, general Philip Sheridan, som var aggressiv nok til å seire i [[Shenandoah-felttoget]] i 1864. Sheridan beseiret generalmajor [[Jubal Anderson Early]] i en serie slag, inkludert en siste avgjørende seier i [[slaget ved Cedar Creek]]. Sheridan fortsatte så å ødelegge det agrikulturelle grunnlaget i [[Shenandoah Valley]]<ref>McPherson, Battle Cry, s. 778–779</ref>, en strategi som minnet om taktikken som Sherman senere brukte i Georgia.  

Imens marsjerte Sherman fra Chattanooga til Atlanta og beseiret generalene [[Joseph E. Johnston]] og [[John Bell Hood]] på veien. [[Slaget ved Atlanta|Atlantas fall]]<ref>McPherson, Battle Cry, s. 773–775</ref> den 2. september 1864 var en betydelig faktor i gjenvalget av Lincoln som president.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, s. 774–776</ref> Hood forlot Atlanta-området for å terrorisere Shermans forsyningslinjer og invadere Tennessee i [[Franklin-Nashville-felttoget]].<ref>McPherson, Battle Cry, pages 812–815</ref> Generalmajor [[John Schofield]] beseiret Hood i [[andre slaget ved Franklin|slaget ved Franklin]], og [[George Henry Thomas]] gav Hood et massivt nederlag i [[slaget ved Nashville]], noe som i realiteten ødela Hoods armé.

[[Fil:Dead_soldier_(American_Civil_War_-_Siege_of_Petersburg,_April_1_1865)_(2).jpg|thumb|En død soldat i Petersburg i Virginia i 1865, fotografert av [[Thomas C. Roche]].]]
Shermans armé forlot Atlanta og hans forsyningsbase, marsjerte med ukjent mål og la øde rundt 20 % av gårdene i Georgia i sin «[[Shermans marsj mot havet|marsj mot havet]]». Han nådde [[Atlanterhavet]] ved [[Savannah (Georgia)|Savannah]] i Georgia i desember 1864. Shermans hær ble fulgt av tusenvis av frigjorte slaver. Det var ingen betydelige slag på marsjen. Han vendte nordover gjennom Sør-Carolina og Nord-Carolina og nærmet seg grensen til Virginia sørfra<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 825–830</ref>, noe som la ytterligere press på Lees armé.

Lees armé var uttynnet av deserteringer, sårede og døde og var nå mye mindre enn Grants. Unionsstyrkene vant en avgjørende seier i [[slaget ved Five Forks]] 1. april. Dette tvang Lee til å evakuere Petersburg og Richmond. Konføderasjonens hovedstad falt<ref>McPherson, Battle Cry, s. 846–847</ref> til [[XXV Corps (Unionshæren)|Union XXV Corps]] som var satt sammen av fargede styrker. De resterende konføderasjonsavdelingene flyktet vestover, og etter et nederlag ved [[slaget ved Sayler's Creek|Sayler's Creek]] ble det klart for Robert E. Lee at fortsatt krigføring mot USA var både taktisk og [[logistikk|logistisk]] umulig.

==Konføderasjonen overgir seg==
Lee overga sin Army of Northern Virginia den 9. april 1865 ved [[McLean House]] i [[Appomattox Court House National Historical Park|landsbyen til Appomattox Court House]].<ref>McPherson, Battle Cry, s. 848–850</ref> I en utradisjonell gest og som tegn på Grants respekt og forventning om en fredelig tilbakeføring av Sørstatene inn i Unionen, fikk Lee beholde sin offiserssabel og sin hest, Traveller. 14. april 1865 ble [[attentatet på Abraham Lincoln|president Lincoln skutt i hodet]]. Han døde morgenen etterpå, og [[Andrew Johnson]] ble president.

Hendelser som ledet til Lees overgivelse begynte med at nøkkeloffiserene [[Richard S. Ewell]] og [[Richard H. Anderson]] ble tatt til fange 6. april etter Konføderasjonens nederlag ved Sayler's Creek. 8. april ødela kavaleriet under ledelse av generalmajor [[George Armstrong Custer]] tre tog med konfødererte forsyninger ved [[Appomattox Station]], noe som førte til general Lees overgivelse dagen etter.<ref>Davis, ''To Appomattox – Nine April Days, 1865'', s. 298, 322, 331-333, 359</ref> General [[St. John Richardson Liddell]]s armé overga seg etter tapet av festningene i [[slaget ved Spanish Fort]] i Alabama, også den 9. april.

Den 21. april oppløste [[John S. Mosby]]s [[43rd Battalion Virginia Cavalry]] seg, og den 26. april overga [[Joseph E. Johnston]] sine styrker til Sherman ved [[Bennett Place]] i [[Durham (Nord-Carolina)|Durham]] i Nord-Carolina. 4. og 5. mai overga regimentene i Alabama, Mississippi og Øst-Louisiana samt Gulfdistriktet, seg. Konføderasjonens president ble tatt til fange 10. mai, og avdelingene Florida og Sør-Georgia overga seg samme dag. Brigadegeneral [[M. Jeff Thompson]] overga sin brigade dagen etter, før styrkene i Nord-Georgia overga seg 12. mai. 

Den 23. juni 1865 signerte [[Stand Watie]] en våpenhvile med Unionens representanter i [[Fort Towson]] i Choctaw-nasjonens områder i [[Oklahoma-territoriet]]. Han ble dermed den siste konfødererte generalen i felten som overga seg. Det siste konfødererte skipet som overga seg var [[CSS «Shenandoah»]] den 6. november 1865 i [[Liverpool]] i [[Storbritannia|England]]. Disse overgivelsene markerte [[slutten på den amerikanske borgerkrigen]].

==Militære forhold==
===Union Army===
{{hoved|Union Army}}
''Union Army'' bestod av den vervede regulære amerikanske hæren, [[United States Army|United States Army (USA)]], med 16&nbsp;000 soldater ved utbruddet av borgerkrigen, og under krigen vokste den til 42&nbsp;000 soldater. Imidlertid besto hoveddelen av Union Army av ''Volunteer Army of the United States (USV)'' med over en million krigsfrivillige og vernepliktige, organisert av statene og stilt til unionens disposisjon.

===Confederate Army===
{{hoved|Confederate States Army}}
''Provisional Army of the Confederate States (PACS)'' (De konfødererte statenes provisoriske hær) var den store hæren som alle frivillige og vernepliktige soldater tilhørte. ''Army of the Confederate States of America (ACSA)'' var den vervede regulære hæren som skulle utgjøre 15&nbsp;000 soldater, men dette ble aldri oppnådd.

===Den militærtaktiske utvikling===
{{hoved|Den militærtaktiske utvikling under den amerikanske borgerkrigen}}
Den militærtaktiske utviklingen under den amerikanske borgerkrigen ga det taktiske forsvaret dominanse over det taktiske angrepet fordi angrepsformasjonene viste seg å være utilstrekkelige i forhold til forsvarerens ildkraft. Den [[Minié-prosjektil|riflede musketten]] ga ildkraften og forårsaket spesifikke taktiske endringer i forhold til den taktikken som ble brukt under [[Napoleonskrigene]] og [[Den meksikansk-amerikanske krigen|den meksikanske krigen]]. Angriperne under borgerkrigen måtte gruppere seg lenger unna forsvareren og måtte dermed passere over lengre avstander før de møtte motstanderens forsvarslinje. Dette økte antallet forsvarere som kunne skyte mot hver angriper. Både angripere og forsvarere måtte dermed spre seg over et større område. Tyngdepunktet i infanterikampen gikk følgelig fra sjokkangrep til ildstrid. Kampene varte lenger fordi angriperne ikke kunne nå motstandernes forsvarslinjer for en avgjørende nærkamp. En utbredt og vanlig bruk av feltfestningsverk ble en stor amerikansk nyvinning i 1800-tallets krigføring. Artilleriet ble også tvunget til å forlate sin tidligere offensive taktikk med å bevege seg frem til [[kardesk]]eavstand foran forsvarende infanteri. Kavaleriet ble tvunget til utkanten av slagmarken til det på slutten av krigen fikk [[bakladevåpen|baklade]]- og [[repetervåpen]] og dermed økt ildkraft.<ref>Robertson, William Glen & al. (1992). ''Staff Ride Handbook for the Battle of Chickamauga 18-20 September 1862.'' Combat Studies Institute. Fort Leavenworth, s. 29-30.</ref>

==Slaveri under krigen==
[[Fil:Lincoln's Last Warning, October 1862.jpg|thumb|«Lincolns siste advarsel: 'Dersom du ikke kommer ned, hogger jeg ned treet'.» Karikatur som tar for seg Lincolns foreløpige emansipasjonserklæring som truet Sørstatene med avskaffelse av slaveriet den 1. januar 1863 dersom de ikke hadde sluttet seg til Unionen igjen innen det tidspunktet. Publisert i Harper's Weekly den 11. oktober 1862.]]
{{hovedartikkel|Slaveri i USA}}
I begynnelsen av krigen trodde noen av Unionens kommandanter at det var forventet av dem å returnere rømte slaver til deres eiere. Da det ble klart at dette ville bli en lang krig i 1862, ble spørsmålet om hva en skulle gjøre med slaveriet et generelt spørsmål. Den sørlige økonomien og driften av militæret var avhengig av slavenes arbeidskraft. Det begynte å virke urimelig å beskytte slaveriet mens en la den sørlige handelen under blokade og ødela sørlig produksjon. En kongressmann sa at slavene «...kan ikke være nøytrale. Som arbeidere, om ikke som soldater, vil de være allierte med opprørerne eller med Unionen.<ref>McPherson, ''Battle Cry of Freedom'' s. 495</ref>» Den samme kongressmannen, og hans radikale republikanere, la press på Lincoln for å raskt frigjøre slavene, mens moderate republikanere begynte å akseptere en gradvis, kompensert frigjøring og kolonisering.<ref>McPherson, ''Battle Cry'' s. 355, 494–6, sitat fra [[George Washington Julian]] på s. 495.</ref> [[Copperheads]], grensestater og [[krigsdemokrat]]er motsatte seg frigjøring, men grensestatene og krigsdemokratene aksepterte til slutt dette som del av en [[Total krig|total krigføring]] som var nødvendig for å redde Unionen.

Lincoln uttrykte i 1861 frykt for at et for tidlig forsøk på frigjøring ville føre til tapet av grensestatene og at «å miste Kentucky er nesten det samme som å tape hele kampen.<ref>Lincolns brev til O. H. Browning, 22. september 1861</ref>» Til å begynne med omgjorde Lincoln forsøkene på å frigjøre slaver utført av krigsminister [[Simon Cameron]] og generalene [[John C. Frémont]] (i Missouri) og [[David Hunter]] (i Sør-Carolina, Georgia og Florida) for å sikre seg lojaliteten til grensestatene og krigsdemokratene.

Lincoln advarte grensestatene om at en mer radikal frigjøring ville skje dersom hans gradvise plan basert på kompensert frigjøring og frivillig kolonisering ble forkastet.<ref>Lincoln, the War President: The Gettysburg Lectures (Gettysburg Civil War Institute Books) av Gabor S. Boritt (redaktør), s. 52-54. Artikkelen er skrevet av James McPherson</ref> Kun distriktet Columbia aksepterte Lincolns gradvise plan, og Lincoln nevnte sin frigjøringsproklamasjon til regjeringsmedlemmer den 21. juli 1862. Utenriksminister [[William H. Seward]] ba Lincoln om å vente på en seier før han utstedte proklamasjonen. Han mente det ville se ut som «vårt siste skrik på retretten» dersom han ikke ventet.<ref>Stephen B. Oates, Abraham Lincoln: The Man Behind the Myths, s. 106</ref> [[Slaget ved Antietam]] i september 1862 ga denne muligheten, og den etterfølgende [[krigsguvernørenes konferanse]] styrket støtten for proklamasjonen.<ref>Images of America: Altoona, av sr. Anne Francis Pulling, 2001, 10.</ref> Lincoln hadde allerede publisert et brev<ref>Brev til Greeley, 22. august 1862</ref> som oppmuntret særlig grensestatene til å akseptere frigjøring som nødvendig for å redde Unionen. Lincoln sa senere at slaveri var «på en måte grunnen til krigen».<ref name="SecondInaugural">Abraham Lincoln, andre innsettelsestale, 4. mars 1865: Lincoln sa: «One-eighth of the whole population were colored slaves, not distributed generally over the Union, but localized in the southern part of it. These slaves constituted a peculiar and powerful interest. All knew that this interest was somehow the cause of the war. To strengthen, perpetuate, and extend this interest was the object for which the insurgents would rend the Union even by war, while the Government claimed no right to do more than to restrict the territorial enlargement of it.»</ref> Lincoln utgav sin foreløpige [[emansipasjonserklæringen|emansipasjonserklæring]] den 22. september 1862, og hans endelige erklæring den 1. januar 1863. I sitt brev til Hodges forklarte Lincoln sin tro på at «dersom slaveri ikke er galt, er ingenting galt... Og likevel har jeg aldri forstått at presidentskapet har pålagt meg en rett uten restriksjonen om å handle offisielt på denne dommen og følelsen... Jeg hevder ikke å ha kontrollert hendelsene, men innrømmer bare at hendelsene har kontrollert meg.<ref>Lincolns brev til A. G. Hodges, 4. april 1864</ref>»

Siden erklæringen var basert på presidentens krigsfullmakter, inkluderte den kun territoriet som ble holdt av Konføderasjonen på det tidspunktet. Men den ble et symbol på Unionens voksende engasjement til å legge emansipasjonen til Unionens definisjon av frihet.<ref>James McPherson, The War that Never Goes Away</ref> Lincoln spilte også en ledende rolle i å få kongressen til å stemme for det trettende tillegget<ref name="WhoFreed">James McPherson, Drawn With the Sword, fra artikkelen Who Freed the Slaves?</ref> som gjorde emansipasjonen universell og permanent. 

Afroamerikanske slaver ventet ikke på Lincolns handlinger før de flyktet og søkte frihet bak Unionens linjer. Fra krigens tidlige år flyktet tusenvis av afroamerikanere over Nordstatenes grenser, særlig i de okkuperte områdene som Nashville, Norfolk og Hampton Roads-regionen i 1862, Tennessee fra 1862 av, linjen for Shermans marsj osv. Så mange afroamerikanere flyktet til unionens linjer at kommandanter opprettet leirer og skoler for dem hvor både voksne og barn lærte å lese og skrive. [[American Missionary Association]] gikk inn i krigsforetaket ved å sende lærere sørover til slike leirer, ved for eksempel å etablere skoler i Norfolk og på nærliggende plantasjer. I tillegg tjente nesten 200&nbsp;000 afroamerikanske menn som soldater og sjømenn sammen med Unionens styrker. De fleste av disse var slaver som hadde flyktet.

Konfødererte tok fargede unionssoldater til slaver, og særlig fargede soldater ble skutt da de forsøkte å overgi seg i [[slaget ved Fort Pillow|Fort Pillow-massakren]]<ref>Bruce Catton, ''Never Call Retreat'', s. 335</ref> Dette førte til sammenbrudd i fangeutvekslingsprogrammet<ref>[http://www.dce.k12.wi.us/historyday/Topics/CivilWar.htm Civil War Topics] {{Wayback|url=http://www.dce.k12.wi.us/historyday/Topics/CivilWar.htm |date=20090507133129 }}</ref> og fremveksten av fengselsleirer som [[Andersonville National Historic Site|Andersonville-fengselet]] i Georgia hvor nesten 13&nbsp;000 unionsfanger døde av sult og sykdom.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, s. 791–798</ref> 

Til tross for Sørstatenes mangel på mannskap, motsatte de fleste sørlige ledere seg frem til 1865 å bevæpne slaver som soldater. De brukte dem som arbeidere til støtte for krigsforetaket. [[Howell Cobb]] sa at «dersom slavene vil være gode soldater, er hele vår teori om slaveri feil.» De konfødererte generalene [[Patrick Cleburne]] og [[Robert E. Lee]] talte for å bevæpne fargede sent i krigen, og [[Jefferson Davis]] ble til slutt overtalt til å støtte planer om å bevæpne slaver for å unngå et militært nederlag. Konføderasjonen overga seg ved Appomattox før denne planen kunne settes i verk.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, s. 831-837</ref> 

Emansipasjonserklæringen<ref>McPherson, Battle Cry, s. 557–558 og 563</ref> reduserte i stor grad Konføderasjonens håp om å få hjelp fra Storbritannia eller [[Frankrike]]. Lincolns moderate tilnærming lyktes i å få grensestatene, krigsdemokratene og frigjorte slaver til å kjempe på samme side for Unionen. De unionskontrollerte grensestatene (Kentucky, Missouri, Maryland, Delaware og Vest-Virginia) var ikke dekket av Emansipasjonserklæringen. Alle avskaffet slaveri på egen hånd, med unntak av Kentucky og Delaware.<ref name="SlavDela">{{cite web|last=Harper|first=Douglas|title=SLAVERY in DELAWARE|url=http://www.slavenorth.com/delaware.htm|date=2003|accessdate=2007-10-16}}</ref> Det store flertallet av de fire millionene slaver ble satt fri av erklæringen ettersom Nordstatenes arméer rykket sørover. Det 13. tillegget<ref>McPherson, Battle Cry, s. 840–842</ref> ble ratifisert den 6. desember 1865, og satte til slutt fri de resterende slavene i Kentucky, Delaware og New Jersey. Per 1860 var dette 225&nbsp;000 i Kentucky, 1800 i Delaware og 18 i New Jersey.<ref>U. S. Census of 1860</ref>

==Trussel om internasjonal intervensjon==
Dersom Storbritannia eller Frankrike hadde gått inn i krigen på Konføderasjonens side, ville det kraftig forsterket Sørstatenes sjanse til å skaffe seg uavhengighet fra Unionen.<ref>James McPherson, ''Battle Cry of Freedom,'' s. 546–557</ref> Unionen under Lincoln og utenriksminister [[William H. Seward]] arbeidet for å forhindre dette og truet med krig dersom noe land offisielt anerkjente Amerikas konfødererte stater. Det var det heller ingen som gjorde. I sør valgte en frivillig å innføre handelsboikott av [[bomull]] i håp om å starte en økonomisk depresjon i Europa som ville tvinge Storbritannia til å gå inn i krigen for å få bomull. [[Bomullsdiplomatiet]] viste seg å være forgjeves siden Europa hadde overskudd av bomull, mens dårlige avlinger i 1860-62 i Europa gjorde importen av korn fra Nordstatene livsviktige. Det ble sagt at «kong Korn var viktigere enn kong Bomull,» siden Unionens markedsandel av korn i Storbritannia steg fra en fjerdedel til halvparten.<ref>McPherson, ''Battle Cry'' s. 386</ref>

Storbritannia stod til slutt ovenfor bomullsmangel, men den var midlertidig, siden markedsandelen til Sørstatene ble erstattet av økt kultivering i Egypt og India. I mellomtiden skapte krigen arbeid for våpenprodusenter, jernarbeidere og britiske skip til å transportere våpnene.<ref>Allen Nevins, ''War for the Union 1862–1863'', s. 263–264</ref>

[[Charles Francis Adams Sr|Charles Francis Adams]] viste seg å være særlig viktig som [[ambassadør]] i [[Storbritannia]] for Unionen, og Storbritannia nølte med å utfordre blokaden. Konføderasjonen kjøpte flere krigsskip fra kommersielle skipsverft i Storbritannia. Det mest kjente, [[CSS «Alabama»]], gjorde betydelig skade og førte til en alvorlig [[Alabamaspørsmålet|disputt etter krigen]]. Men den offentlige opinionen mot slaveri skapte en politisk terskel for de europeiske politikerne, særlig i Storbritannia. Krig truet sent i 1861 mellom Nordstatene og Storbritannia på grunn av [[Trent-affæren]], hvor den amerikanske marinen bordet et britisk postdampskip for å ta to konfødererte diplomater til fange. Men London og Washington klarte å glatte over problemet etter at Lincoln løslot de to.

Britene vurderte [[mekling]] i 1862, selv om et slikt tilbud kunne ha risikert krig med Unionen. [[Henry John Temple, lord Palmerston|Lord Palmerston]] skal ha lest ''[[Onkel Toms hytte]]'' tre ganger<ref>Stephen B. Oates, ''The Approaching Fury: Voices of the Storm 1820–1861,'' s. 125</ref> da han tok en beslutning om dette. Nordstatenes seier i [[slaget ved Antietam]] gjorde at de utsatte en avgjørelse. [[Emansipasjonserklæringen]] hevet den politiske terskelen for å støtte Konføderasjonen ytterligere. Til tross for sympati med Sørstatene, forhindret Frankrikes egen [[fransk intervensjon i Mexico|intervensjon i Mexico]] dem til slutt fra krig med Nordstatene. Konfødererte tilbud sent i krigen, om å oppheve slaveriet mot diplomatisk anerkjennelse ble ikke tatt alvorlig av verken London eller Paris.

==Seier og etterspill==
Historikere har diskutert om hvorvidt Konføderasjonen kunne ha vunnet krigen. De fleste forskere legger vekt på at Unionen hadde en uoverstigelig langsiktig fordel over Konføderasjonen med tanke på industriell styrke og befolkning. Konføderasjonens handlinger kunne bare forsinke nederlaget, hevdes det. Historikeren [[Shelby Foote]] uttrykte dette slik: «Jeg tror at Nord kjempet krigen med en hånd på ryggen... Dersom det hadde vært flere seiere for Sør, og langt flere, ville Nord rett og slett tatt frem den andre hånda fra ryggen. Jeg tror ikke Sør noen gang hadde mulighet til å vinne den krigen.<ref>Ward 1990 s. 272</ref>» Konføderasjonen forsøkte å vinne uavhengighet ved å holde ut til Lincoln ble erstattet som president. Men etter at Atlanta falt og Lincoln beseiret McClellan i valget i 1864, forsvant alt håp om en politisk seier for Sørstatene. På dette tidspunktet hadde Lincoln lyktes i å skaffe seg støtte fra grensestatene, krigsdemokratene, frigjorte slaver, Storbritannia og Frankrike. Ved å beseire demokratene og McClellan, beseiret han også [[Copperheads]] og deres fredsplattform.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 771–772</ref> Lincoln hadde også funnet militære ledere som Grant og Sherman som kunne utnytte Unionens tallmessige fordel i slag ovenfor Konføderasjonens arméer. Generaler som ikke nølte med å utgyte blod vant krigen, og fra slutten av 1864 var det ikke håp for Sørstatene. 

På den andre siden har [[James M. McPherson|James McPherson]] hevdet at Nords fordel i befolkning og ressurser gjorde en seier for Nordstatene sannsynlig, men ikke uunngåelig. Konføderasjonen trengte ikke invadere og holde fiendtlig territorium for å vinne, men trengte bare å utkjempe en forsvarskrig for å overbevise Nord om at krigens pris for å vinne var for høy. Nord måtte erobre og holde store fiendtlige territorier og beseire de konfødererte arméene for å vinne.<ref>James McPherson, Why did the Confederacy Lose?</ref>

Viktig var også Lincolns overbevisende rasjonalisering av det nasjonale formålet og hans dyktighet i å holde grensestatene forpliktet på Nordstatenes sak. Lincolns tilnærming til emansipasjonen var treg, men erklæringen var effektiv bruk av presidentens krigsmakt.<ref name="WarLeader">{{cite web |last=Fehrenbacher |first=Don |title=Lincoln's Wartime Leadership: The First Hundred Days |url=http://www.historycooperative.org/journals/jala/9/fehrenbacher.html |date=2004 |publisher=University of Illinois |accessdate=2007-10-16 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20060513052953/http://www.historycooperative.org/journals/jala/9/fehrenbacher.html |archivedate=2006-05-13 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-10-16 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20060513052953/http://www.historycooperative.org/journals/jala/9/fehrenbacher.html |arkivdato=2006-05-13 |url-status=død }}</ref>
{| align=right class="wikitable" style="text-align: center; margin:2em"
|+ Sammenligning av Nord og Sør<ref>Jernbanelengden er fra: [[Chauncey Depew]] (red.), ''One Hundred Years of American Commerce 1795–1895'', s. 111; For andre data se: [http://www2.census.gov/prod2/decennial/documents/1860c-01.pdf 1860 US census] and Carter, Susan B., red. ''The Historical Statistics of the United States: Millennial Edition'' (5 vols), 2006.</ref>
! !! Nord !! Sør
|-
| Total befolkning || 22 100 000 (71 %) || 9 100 000 (29 %)
|-
| Fri befolkning || 21 700 000 || 5 600 000
|-
| Slaver i grensestatene i 1860 || 400 000 || -
|-
| Slaver i Sør i 1860 || - || 3 500 000
|-
| Soldater || 2 100 000 (67 %) || 1 064 000 (33 %)
|-
| Jernbane ([[miles]])|| 21 788 (71 %) || 8 838 (29 %) 
|-
| Industriell produksjon || 90 % || 10 %
|-
| Våpenproduksjon || 97 % || 3 %
|-
| Bomullsballer i 1860|| Ubetydelig || 4 500 000 
|-
| Bomullsballer i 1864|| Ubetydelig || 300 000 
|-
| Eksport før krigen|| 30 % || 70 %
|}
Den mer industrialiserte økonomien i Nord hjalp til i produksjonen av våpen, ammunisjon og forsyninger, i tillegg til finanser og transport. Tabellen viser den relative fordelen til Unionen over Amerikas konfødererte stater i begynnelsen av krigen. Fordelene økte raskt under krigen siden den nordlige økonomien vokste, Konføderasjonens territorium skrumpet inn og dens økonomi ble svekket. Nordstatenes befolkning var 22 millioner mot Sørstatenes 9 millioner i 1861. Den sørlige befolkningen inkluderte mer enn 3,5 millioner slaver og rundt 5,5 millioner hvite. Dette gjorde at den sørlige hvite befolkningen var tallmessig underlegne i forholdet fire til en, sammenlignet med Nord.<ref name="Tread">{{cite book|last=Crocker III|first=H. W.|title=Don't Tread on Me|url=https://archive.org/details/donttreadonme40000croc|publisher=Crown Forum|date=2006|location=New York|page=[https://archive.org/details/donttreadonme40000croc/page/162 162]|isbn=9781400053636}}</ref> Forskjellen vokste ettersom Unionen kontrollerte flere og flere sørlige territorier med garnisoner og avskar delen av Konføderasjonen vest for Mississippi. Til å begynne med kontrollerte Unionen 80 % av skipsverft, dampskip, elvebåter og marinen. Dette ble forsterket gjennom et massivt byggeprogram for båter. Dette gjorde det mulig for Unionen å kontrollere elvesystemene og å legge hele den sørlige kystlinjen under blokade.<ref>McPherson 313–16, 392–3</ref> Gode jernbaneforbindelser mellom Unionens byer gjorde det mulig med rask og billig bevegelse av styrker og forsyninger. Transporten var mye tregere og vanskeligere i Sørstatene som ikke var i stand til å styrke sitt mye mindre jernbanesystem, reparere skader eller til og med utføre rutinemessig vedlikehold.<ref>Heidler, David Stephen, ed. Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History (2002), 1591–98</ref> Davis mislyktes i å opprettholde positive og produktive forhold med statsguvernørene (særlig [[Joseph E. Brown]] i Georgia og [[Zebulon Baird Vance]] i Nord-Carolina). Dette skadet hans evne til å trekke fordel av regionale ressurser.<ref>McPherson 432–44</ref> Konføderasjonens «[[King Cotton]]»-fortolkning av verdensøkonomien førte til slett diplomati, som å nekte å levere bomull før blokaden startet.<ref>Heidler, David Stephen, ed. Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History (2002), 598–603</ref> 

Emansipasjonserklæringen gjorde det mulig for afroamerikanere, både frie fargede og flyktende slaver, å slutte seg til Unionshæren. Rundt 190 000 meldte seg frivillig<ref name="SpartSchool">{{cite web|title=Black Regiments|url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm|accessdate=2007-10-16|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20071010140324/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm|archivedate=2007-10-10|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2007-10-16|arkivurl=https://web.archive.org/web/20071010140324/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm|arkivdato=2007-10-10|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-07-16 |arkiv-dato=2014-04-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140419160044/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm |url-status=yes }}</ref>, noe som ytterligere forsterket den tallmessige fordelen Unionshæren hadde over de konfødererte som ikke våget å bruke den tilsvarende mannskapskilden av frykt for å fundamentalt undergrave slaveriets legitimitet. Frigjorte slaver tok seg for det meste av garnisonstjenester og kjempet i tallrike slag i 1864–65.<ref>Ira Berlin et al., eds. ''Freedom's Soldiers: The Black Military Experience in the Civil War'' (1998)</ref> Europeiske [[innvandring til USA|immigranter]] sluttet seg til Unionshæren i store antall, inkludert 177 000 som var født i Tyskland og 144 000 født i Irland.<ref>Albert Bernhardt Faust, ''The German Element in the United States'' (1909) [http://books.google.com/books?id=4xgOAAAAIAAJ&pg=PA522&lpg=PA522&dq=germans+AND+civil+AND+war+AND+gould&source=web&ots=KhtwwD2mGo&sig=7rs7jopLtN3azHzg0pBDsKVlTf4&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=1&ct=result#PPA523,M1 p. 523 online]</ref>
===Rekonstruksjon===
Lederne i Nordstatene var enige om at seier ville kreve mer enn slutt på kampene. Den måtte inneholde de to krigsmålene: Utmeldingene fra Unionen måtte fullstendig omgjøres og alle former for slaveri måtte fjernes. De var kraftig uenige i kriteriene for disse målene. De var også uenige i graden av føderal kontroll som skulle innføres på Sør og prosessen som Sørstatene skulle reintegreres i Unionen med. 

Rekonstruksjonen som startet tidlig i krigen og tok slutt i 1877, involverte en kompleks og raskt endrende serie av føderal og statlig politikk. Langtidsvirkningen kom i de tre [[Reconstruction Amendments|rekonstruksjonstilleggene]] til [[USAs grunnlov|den amerikanske konstitusjonen]]: det trettende som avskaffet slaveriet, det fjortende som utvidet føderal beskyttelse gjennom lov til borgere uten tanke på rase og det femtende tillegget som avskaffet raserestriksjoner i stemmeretten. Rekonstruksjonen endte i forskjellige stater på forskjellige tidspunkt, de siste tre gjennom [[1877-kompromisset]]. Kompromisset førte til at føderale styrker forlot Sørstatene. Etterpå fulgte rasesegregering og [[Jim Crow-lovene]].

===Resultater===
[[Fil:Grand Army of the Republic by Swatjester.jpg|thumb|Monument til ære for [[Grand Army of the Republic]], organisert etter krigen.]]
Slaveriet opphørte i USA våren 1865 da Konføderasjonens arméer overga seg. Alle slaver i Sørstatene ble frigjort av Emansipasjonserklæringen som sa at slaver i Konføderasjonens områder var frie. Slaver i grensestatene og områder i sør kontrollert av Unionen, ble satt fri gjennom statenes handlinger eller av det trettende grunnlovstillegget den 6. desember 1865. Total gjenoppretting av Unionen var resultatet av den turbulente perioden kjent som rekonstruksjonen. Krigen førte til rundt 1 030 000 døde og sårede (3 % av befolkningen), inkludert rundt {{formatnum:620000}} døde soldater, av disse døde to tredjedeler av sykdom.<ref name="StatsWarCost">{{cite web |last=Nofi |first=Al |title=Statistics on the War's Costs |publisher=Louisiana State University |date=2001-06-13 |url=http://www.cwc.lsu.edu/other/stats/warcost.htm |accessdate=2007-10-14 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070711050249/http://www.cwc.lsu.edu/other/stats/warcost.htm |archivedate=2007-07-11 }}</ref> Krigen førte til like mange amerikanske dødsfall som alle dødsfall i andre amerikanske kriger til sammen.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, page xix (from the introduction by C. Vann Woodward as of 1988)</ref> Basert på tall fra folketellingen i 1860, døde 8 % av alle hvite menn mellom 13 og 43 år i krigen, 6 % i nord og hele 18 % i sør.<ref name="HarvardCraig">{{cite web |last=Lambert |first=Craig |title=The Deadliest War |publisher=Harvard Magazine |date=mai–juni 2001 |url=http://www.harvardmagazine.com/on-line/050155.html |accessdate=2007-10-14 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070927225020/http://www.harvardmagazine.com/on-line/050155.html |archivedate=2007-09-27 }}</ref> En grunn til det høye antallet drepte på slagmarken var bruken av taktikker fra [[Napoleonskrigene]] som direkte frontalangrep. Soldatene ble [[desimering|desimert]] da de stod oppstilt i linjer på slagmarken på grunn av at riflene var mer nøyaktige, [[minié-prosjektil]]er og (nær slutten av krigen for Unionshæren) våpen som [[Spencer-karabin]] og noen få eksperimentelle [[Gatlingvåpen]]. Dette førte til [[skyttergravskrig]]føring, en taktikk som var mye i bruk under [[første verdenskrig]].
{{-}}

==Referanser==
<references />

==Litteratur==
;Oversikt
{{columns-list|colwidth=40em|1=
*Beringer, Richard E., Archer Jones, and Herman Hattaway, ''Why the South Lost the Civil War'' (1986) influential analysis of factors; ''The Elements of Confederate Defeat: Nationalism, War Aims, and Religion'' (1988), abridged version
*[[Bruce Catton|Catton, Bruce]], ''The Civil War'', American Heritage, 1960, ISBN 0-8281-0305-4, illustrated narrative
*Davis, William C. ''The Imperiled Union, 1861–1865'' 3v (1983)
*Donald, David ''et al. The Civil War and Reconstruction'' (latest edition 2001); 700 page survey
*Eicher, David J., ''The Longest Night: A Military History of the Civil War'', (2001), ISBN 0-684-84944-5.
*Fellman, Michael ''et al. This Terrible War: The Civil War and its Aftermath'' (2nd ed. 2007), 544 page survey
*[[Shelby Foote|Foote, Shelby]]. ''[[The Civil War: A Narrative]]'' (3 volumes), (1974), ISBN 0-394-74913-8. Highly detailed military narrative covering all fronts
*[[James M. McPherson|McPherson, James M.]] ''Battle Cry of Freedom: The Civil War Era'' (1988), 900 page survey of all aspects of the war; Pulitzer prize
*[[James M. McPherson]]. ''Ordeal By Fire: The Civil War and Reconstruction'' (2nd ed 1992), textbook
*[[Allan Nevins|Nevins, Allan]]. ''[[Ordeal of the Union]]'', an 8-volume set (1947–1971). the most detailed political, economic and military narrative; by Pulitzer Prize winner
**1. Fruits of Manifest Destiny, 1847–1852; 2. A House Dividing, 1852–1857; 3. Douglas, Buchanan, and Party Chaos, 1857–1859; 4. Prologue to Civil War, 1859–1861; 5. The Improvised War, 1861–1862; 6. War Becomes Revolution, 1862–1863; 7. The Organized War, 1863–1864; 8. The Organized War to Victory, 1864–1865
*Rhodes, James Ford. [http://www.bartleby.com/252/ ''History of the Civil War'', 1861–1865 (1918)], Pulitzer Prize; a short version of his 5-volume history
*Ward, Geoffrey C. ''The Civil War'' (1990), based on PBS series by [[Ken Burns]]; visual emphasis
*Weigley, Russell Frank. ''A Great Civil War: A Military and Political History, 1861–1865'' (2004); primarily military
}}

;Referansebøker og biografier
{{columns-list|colwidth=40em|1=
*Blair, Jayne E. ''The Essential Civil War: A Handbook to the Battles, Armies, Navies And Commanders'' (2006)
*Carter, Alice E. and Richard Jensen. ''The Civil War on the Web: A Guide to the Very Best Sites-'' 2nd ed. (2003)
*Current, Richard N., ''et al.'' eds. ''Encyclopedia of the Confederacy'' (1993) (4 Volume set; also 1 vol abridged version) (ISBN 0-13-275991-8)
*Faust, Patricia L. (ed.) ''Historical Times Illustrated Encyclopedia of the Civil War'' (1986) (ISBN 0-06-181261-7) 2000 short entries
*Esposito, Vincent J., ''West Point Atlas of American Wars'' online edition 1995
*Heidler, David Stephen, ed. ''Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History'' (2002), 1600 entries in 2700 pages in 5 vol or 1-vol editions
*Resch, John P. ''et al.'', ''Americans at War: Society, Culture and the Homefront vol 2: 1816–1900'' (2005)
*Tulloch, Hugh. ''The Debate on the American Civil War Era'' (1999), historiography
*Wagner, Margaret E. Gary W. Gallagher, and Paul Finkelman, eds. ''The Library of Congress Civil War Desk Reference'' (2002)
*Woodworth, Steven E. ed. ''American Civil War: A Handbook of Literature and Research'' (1996) (ISBN 0-313-29019-9), 750 pages of historiography and bibliography [http://www.questia.com/read/14877569?title=The%20American%20Civil%20War%3a%20A%20Handbook%20of%20Literature%20and%20Research online edition]
}}

;Biografier
{{columns-list|colwidth=40em|1=
*''American National Biography'' 24 vol (1999), essays by scholars on all major figures; [http://www.anb.org/aboutanb.html online and hardcover editions at many libraries]
*McHenry, Robert ed. ''Webster's American Military Biographies'' (1978)
*Warner, Ezra J., ''Generals in Blue: Lives of the Union Commanders'', (1964), ISBN 0-8071-0822-7
*Warner, Ezra J., ''Generals in Gray: Lives of the Confederate Commanders'', (1959), ISBN 0-8071-0823-5
}}

;Soldater
{{columns-list|colwidth=40em|1=
* Berlin, Ira, et al., eds. ''Freedom's Soldiers: The Black Military Experience in the Civil War'' (1998)
*Hess, Earl J. ''The Union Soldier in Battle: Enduring the Ordeal of Combat'' (1997)
*McPherson, James. ''For Cause and Comrades: Why Men Fought in the Civil War '' (1998)
*Wiley, Bell Irvin. ''The Life of Johnny Reb: The Common Soldier of the Confederacy'' (1962) (ISBN 0-8071-0475-2)
*Wiley, Bell Irvin. ''Life of Billy Yank: The Common Soldier of the Union'' (1952) (ISBN 0-8071-0476-0)
}}

;Primærkilder
{{columns-list|colwidth=40em|1=
*Commager, Henry Steele (ed.). ''The Blue and the Gray. The Story of the Civil War as Told by Participants.'' (1950), excerpts from primary sources
*Hesseltine, William B. ed.; ''The Tragic Conflict: The Civil War and Reconstruction'' (1962), excerpts from primary sources
}}

==Eksterne lenker==
* [http://civilwarcauses.org/ Årsakene til borgerkrigen]
* [https://web.archive.org/web/20110813160107/http://civil.war-letters.com/ Brev] – Primærkilder og førstehånds beretninger.
* [https://web.archive.org/web/19980128034930/http://sunsite.utk.edu/civil-war/reasons.html Erklæringer om årsakene til utbruddene]
* [https://web.archive.org/web/20071117085333/http://teachingamericanhistory.org/library/index.asp?documentprint=76 Alexander Stephens Cornerstone Speech]
* [http://www.civilwarhome.com/lincolntroops.htm Lincolns Call for Troops]{{Wayback|url=http://www.civilwarhome.com/lincolntroops.htm |date=20100103040842 }}
* [https://web.archive.org/web/20080102180529/http://www.civil-war.net/ The Civil War Home Page]
* [http://www.archives.gov/research/civil-war/photos/index.html Borgerkrigsbilder] hos [[National Archives and Records Administration|National Archives]]
* [https://web.archive.org/web/20120220032600/http://sunsite.utk.edu/civil-war/generals.html University of Tennessee: Amerikanske borgerkrigsgeneraler]
* [http://www.pbs.org/civilwar ''The Civil War''], en [[Public Broadcasting Service|PBS]]-dokumentar av [[Ken Burns]]
* Individuelle staters bidrag i borgerkrigen: [http://www.militarymuseum.org/HistoryCW.html California], [https://web.archive.org/web/20071211010706/http://www.floridamemory.com/OnlineClassroom/FloridaCivilWar/index.cfm Florida], [http://www.illinoiscivilwar.org/ Illinois] {{Wayback|url=http://www.illinoiscivilwar.org/ |date=20081112010121 }}, [http://www.ohiocivilwar.com/ Ohio], [http://www.pacivilwar.com/ Pennsylvania]
* [http://www.vlib.us/eras/civil_war.html WWW-VL: History: USA Civil War 1855-1865]
* [http://www.civilwar.org Civil War Preservation Trust]
* [https://web.archive.org/web/20090811064152/http://www.gettysburg.edu/library/gettdigital/civil_war/civilwar.htm Civil War Era Digital Collection at Gettysburg College] Denne samlingen inneholder digitale bilder av politiske karikaturer, personlige dokumenter, plakater, kart, malerier og fotografier fra borgerkrigen som finnes i Special Collections ved Gettysburg College.
* [http://www.nps.gov/history/nr/twhp/wwwlps/lessons/73morgan/73morgan.htm ''«Fort Morgan and the Battle of Mobile Bay»'', et undervisningsopplegg fra National Park Service Teaching]
* [http://www.nps.gov/history/NR/twhp/wwwlps/lessons/11andersonville/11andersonville.htm ''«Andersonville: Prisoner of War Camp»''], et undervisningsopplegg fra National Park Service Teaching.

{{Portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Den amerikanske borgerkrigen| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Konflikter i 1861]]
[[Kategori:Konflikter i 1860-årene]]
[[Kategori:Konflikter i 1865]]