Redigerer Damsgård hovedgård

{{Infoboks bygning
| zoom = 16
}}
'''Damsgård hovedgård''' (eller '''Jansongården''') ligger i Alléen 29 (gnr 154), på [[Damsgård]] i [[Laksevåg]] bydel i [[Bergen]] kommune. Hovedgården anses for å være et av de norske hovedverkene i [[rokokko]]. Hovedgården er kanskje det best bevarte trehuset fra [[1700-tallet]] i [[Europa]].

== Historie ==
[[Fil:Damsgaard painting.jpg|thumb|left|Del av Damsgaard prospect av Dreier fra 1810]]
Fra gammelt av het området ''Håsteinar'' – fra [[norrønt]] ''Hásteinar'' som betyr «høy sten». Det er to teorier om hvordan navnet oppstod, men man antar at navnet enten refererer til det 284 meter høye [[Damsgårdsfjellet]], eller en gruppe med store stener som lå nede ved strandkanten i Damsgårdsbukten. Bosetting i området kan spores tilbake til [[middelalderen]], da det lå under [[Munkeliv kloster]]. Man antar at området ble brukt allerede rundt begynnelsen av [[1100-tallet]], men første sikre etablering er i 1427, da området beskrives i Munkeliv jordbok. I kjølvannet av [[reformasjonen]] i 1536 ble gården – som annet kirkegods – overtatt av kongen. Det gikk imidlertid ikke mange år før området igjen ble solgt til private eiere – og da selvfølgelig til overklassen, gjerne til utenlandske stormenn: både [[tyskland|tyskere]], [[nederland|nederlendere]], [[frankrike|franskmenn]] og [[danmark|dansker]] eide området på denne tiden.

=== Reformasjonen ===
1536-1699 I forbindelse med reformasjonen i 1536 ble alle Klostergodsene inndradd. Domkirken, og senere kong [[Frederik II av Danmark og Norge]], eide så Håsteinar en del år. Men kongen solgte gården videre til Tønnes Claussøn i 1562. Deretter følger diverse private eiere. Forfatteren Fossen nevner personer både av bergensk, nederlandsk, tysk, dansk og fransk opphav. I skjøtet forpliktet Claussøn seg til å oppføre en «kjøpstedsbygning».

=== Dam Tønnessøn ===
Det finnes ikke noe belegg for at kjøpstedsbygningen kom før ut i 1600-årene. Da overtok Dam Tønnessøn gården. Han regnes for den som har gitt navn til gården ''Damsgaard'' (skrivemåte inntil 1917), som første gang nevnes i Bergens sagefallsregnskap i 1643. I 1600-årene brukes gårdsnavnene Håsteinar og Damsgård om hverandre.

=== J. van Geelkercks kart ===
I 1653 avbildes den på J. van Geelkercks kart, dette finnes i dag på Bysamlingen på Historisk museum. To plater til bileggerovner ble funnet under restaureringen, merket med årstallene [[1673]] og [[1699]]. I løpet av århundret kan forfatteren W.M. Schelderup påvise at bygningen påbygges og inndeles i flere rom, storstue, dagligstue, kamre, kjøkken med skorstein og et spiskammer med jordkjeller. Bygningen hadde «pandetak», blir det opplyst i en «besiktigelses og tagsationsforretning» fra 1731. Kjøpstedsbygningen utgjør kjernen i nåværende Damsgårdsveien 174.

=== Gården ===
Navnet Damsgård tror man kommer fra navnet på en av eierne, Dam Tønneson. Han overtok gården rundt 1643 etter sin far Tønnes Klausson, som hadde fått skjøtet til gården av [[Frederik II av Danmark og Norge|kong Fredrik II]], etter sine bidrag til [[Den nordiske syvårskrigen]]. De eldste delene av den nåværende bygningen stammer sannsynligvis fra den tiden da stiftamtskriver [[Severin Seehusen]] (1664&ndash;1726) eide gården, og er trolig oppført før 1720. Det var på denne tiden at gården ble tatt i bruk som et lyststed, samtidig som den også fungerte som en vanlig gård. Gården var på denne tiden malt i sterke farger: rødt og grønt. Rominndelingen fra denne tiden er kjent da de nevnes i et takstdokument fra 1731, og samsvarer med de en finner i dag. 
[[Fil:Damsgaardhovedgaard.jpg|thumb|Damsgård hovedgård, fasaden{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
I 1769 ble bygget overtatt av [[generalkrigskommissær]] [[Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz]] (1730&ndash;1795) – som i 1783 ble [[adel|adlet]] under det mer kjente bergenske navnet [[Gyldenkrantz]]. Han bestemte allerede få år etter overtagelsen at gården skulle bygges om til slik vi kjenner den i dag. På slutten av 1770-årene fikk Damsgård hovedgård sin berømte [[rokokko|rokokko-fasade]], sin hesteskoform og det lett gjenkjennelige tårnet på hovedbygget. Fasaden ble også vendt inn mot innseilingen av [[Bergen]]. Et av byggets mer fascinerende trekk kommer også fra denne tiden: nemlig at husets fasade er større enn selve bygningen. Dette medfører at huset fremstår som større enn det egentlig er fra forsiden. For å skape en illusjon om perfekt symmetri er det også malt to vinduer på veggen ut mot ''Herrens have''.

[[Gyldenkrantz]] døde på hovedgården [[fjerde juledag]] i 1795, og gården ble auksjonert bort i 1796 til hoffagent [[Herman Didrich Janson]] (1757&ndash;1822), en av datidens rikeste kjøpmenn. Janson utførte mindre ombygginger, og rundt 1865 ble det gjennomført en omfattende innvendig oppussing, hvor mange rom ble malt om og tapetsert. Fra rundt 1870 ble gården brukt som helårsbolig. Hovedgården forble i Jansonfamiliens eie fram til 1983, da den ble overtatt av Staten og Bergen kommune ved [[Vestlandske kunstindustrimuseum]]. Hovedgården behøvde da omfattende restaurering, men var – forholdene tatt i betrakning – godt ivaretatt. Restaureringsarbeidet tok ti år, og Damsgård hovedgård ble høytidelig åpnet som museum den 28. juni 1993. Bygningen har siden fungert som museum, sesongåpent fra [[mai]] til [[september]]. Den har også blitt brukt som lokaler for møter, samlinger og middager – blant annet var den ærverdige hovedgården i sammenheng med [[Festspillene i Bergen]] sommeren 2005 åsted for en middag med [[Harald V|kong Harald]].

[[Vestlandske kunstindustrimuseum]] eier Damsgård hovedgård, men administrasjonen ble i 2005 overtatt av [[Bymuseet i Bergen]]. Damsgård hovedgård ble [[Fredning (kulturminnevern)|fredet]] av [[Riksantikvaren]] 27. februar 1924.

== Den sittende søyle - en kuriositet ==
[[Fil:Portaldamsgård.jpg|thumb|Hovedportalen {{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
Hovedportalen flankeres av to søyler som bærer et [[Pediment|segmentpediment]]. Søylene står på [[postament]]er som øverst viker innover mot åpningen.

Dette arkitekturtrekket er ikke kjent fra andre steder. Derimot finner vi det igjen i et antall vestlandske altertavler, som antagelig alle er produsert i Bergen. I noen av dem er det selve søylen som er bøyd. Valentin Wedels tegning til frontfasaden har så påfallende likhetstrekk med toppstykket på altertavlen i Sykkylven (kirken nå nedbrent) at opphavsmannen må være en og samme (fasaden er senere endret til trekantgavl, antagelig i 1797).
.<ref>Foreningen til norske minnesmerkers bevaring, 1954, s. 141</ref> Bakgrunnen for dette spesielle vestlandsfenomen er, ifølge kunsthistorikeren Jan Hendrich Lexow, en bok, ''Prospettiva de pittori e architetti'' (Roma 1693-1700), av jesuittpateren Andrea Pozzo, hvor der er gjengitt 13 ulike alterkomposisjoner hvor én, er omtalt som ''altare capriccioso'' og som har slike bøyde søyler.  En slik søyleutforming virker påfallende fordi den er i strid med søylens bærende funksjon. Boken fikk stor utbredelse i Europa, men dette arkitekturmotiv er ikke påvist brukt andre steder enn på Vestlandet.

== Restaureringen == 
Den omfattende restaureringen av hovedgården tok til i 1983, i regi av [[Miljøverndepartementet]] ved [[Riksantikvaren]]. Arkitektene Hansteen AS ble hyret for å lede konserveringsprosjektet. Dette arbeidet er et av de største og viktigste prosjektene som [[Riksantikvaren]] har gjennomført.
[[Fil:Damsgaard_hovedgaard_utgang_medaljongrom.jpg|thumb|Utgang fra Medaljongrommet til Herrens have. Legg merke til at husets fasade er større en selve bygget, og at man har malt på to vinduer for å skape en illusjon om perfekt symmetri med haven.{{Byline|Christian Jacobsen}}]]
Før arbeidet ble satt igang, ble det gjennomført vurderinger og sikring av verdiene, og arbeidet ble utført med tanke på hovedgårdens fremtidige status som museum. Når arbeidet først hadde startet viste det seg å være større skader på bærende konstruksjoner og fundamenter enn hva man først trodde. De første fem årene av arbeidet gikk med til å bytte tak, vegger og til å stabilisere huset. Et hovedmål gjennom hele rehabiliteringsprosessen var å bruke reparasjon fremfor utskiftning, med det resultat at nesten alle delene av bygget er originale. Under dette arbeidet ble det også bygget en egen vaktmesterbolig i den vestre fløyen av huset.

I tillegg til det nødvendige vedlikeholdet, startet også konserveringsarbeidet, ledet av restaureringskonsulent [[Jon Brænne]]. Restaureringsprosjektet ble startet umiddelbart etter overdragelsen av hovedgården, og bestod i grundige undersøkelser av alle husets overflater, og avdekking av forskjellige lag med tapeter og gulvbelegg. Man la ned mye arbeid i å rekonstruere hovedgården slik den har fremstått tidligere. I noen rom er vegger malt med datidens teknikk og maling, mens andre rom er dekorert med nøyaktige kopier av datidens tapeter. De omfattende undersøkelsene og restaureringen ble utført av tekniske konservatorer fra Riksantikvaren: Eivind Bratlie, Lars Hauglid, Terje Norsted, Tone Olstad, Kristin Solberg. Målet har hele tiden vært å vise rommene slik de fremstod da det siste byggmessige hovedelementet kom til. Man opplever dermed  de forskjellige rommene slik de fremstod på forskjellige tidspunkt av historien.

Gjester vil i alle rom finne dokumentert tidligere bruk av maling og tapet, for å vise hvordan rommene engang har fremstått. Restaureringen av hovedgården var – som selve sikringsarbeidet – et av de mest omfattende i Norge.

== Rommene ==
[[Fil:Damsgaard hovedgaar detaljplan foerste etage.png|thumb|Detaljoversikt over første etasje.{{Byline|Christian Jacobsen|type=Tegning}}]]

Flere av rommene på Damsgård hovedgård fremstår nå som autentiske fra den tiden de skal representere. De er blitt utsmykket og dekorert delvis med gaver fra Jansonfamilien som hovedgården ble overtatt fra, og med en god del møblement og inventar som [[Vestlandske kunstindustrimuseum]] hadde overtatt tidligere.

'''Ballsalen''' ligger i 2. etasje i hovedbygningen, den er innredet med lysekrone og dører i [[rokokko]]stil, og et tapet dekorert med mørke draperier. Rommet er godt bevart, på veggene henger det forskjellige portretter og speil, og møblementet er fra [[1700-tallet]]. Stolenes gyldne lærtrekk viser hvilken rikdom husets eiere da hadde.

'''Bakgangen''' er rommet man kommer til når man bruker inngangen fra gårdsplassen og som navnet tilsier er dette på motsatt side av fasaden. Man kan her se brannspann fra den første Janson (fra rundt år [[1800]]), og spor etter den første trappen som ble bygget på [[1700-tallet]]. Døren ut mot gårdsplassen stod opprinnelig på hovedsiden, og stammer i likhet med trappene fra [[1700-tallet]]. Den ble flyttet fra forsiden til baksiden under [[Gyldenkrantz]]' store ombygging rundt 1770.

'''Blåstuen''' har fått navnet fra sitt blå-hvite velour-tapet, opprinnelig satt opp under [[Gyldenkrantz]]' store ombygging. Rommet inneholder også en lysekrone og en majestetisk ovn med mørke fliser, som er forholdsvis unik i sitt slag i Norge. Ovnen er tyskprodusert fra midten av [[1700-tallet]]. Gulvet er av nyere dato, og veggene er dekorert med flere portretter og stikk. Her henger et portrett av [[Gyldenkrantz]], malt av [[J.C.C. Michaelsen]] i [[1783]], i tillegg til et lyst skap som rommer en mengde med sølvgjenstander. Blåstuen ligger til høyre rett etter entréen gjennom hovedinngangen, og derfra har man utsikt til Jansonmarken, [[Laksevåg kirke]] og Kirkebukten.

'''Det røde kabinettet''' er neste rom etter Blåstuen, og har samme utsikt. Rommet har fått sitt navn på grunn av det røde tapetet, som er satt opp rundt 1865, og møblene er fra midten av [[1800-tallet]].

'''Fruens soveværelse''' ligger bak Det røde kabinettet. Det har vinduer mot ''Fruens have'', og er utstyrt med en stor himmelseng fra slutten av [[1700-tallet]].

'''Forgangen''' er rommet hvor gjestene skulle gjøre sin entré, etter å ha blitt skysset opp til hovedgården på hest fra Kirkebukten. Gulvet er dekorert med ekte bergenske [[marmor]]heller, og veggene er dekorert med supraporter av [[Munkholmen]] i [[Trondheim]], [[Frederiksberg]] i [[København]] og [[hvalfangst]] i [[Nordishavet]]. Til høyre finner man Blåstuen, til venstre Gulstuen og rett frem en dør som leder til Bakgangen.

'''Gulstuen''' ligger som Blåstuen på andre siden av forgangen, og har også vinduer igjennom husets fasade. Gulstuen er rikt innredet, men fra en nyere periode; første halvpart av [[1800-tallet]]. Gulfargen på veggene stammer opprinnelig fra perioden da Herman Didrich Janson overtok huset.

'''Herrens soveværelse''' ligger på motsatt side av Fruens soveværelse, bak Medaljongrommet og ved siden av kjøkkenet. Rommet har utsikt mot ''Herrens have'' (østhaven) og er innredet slik det var på begynnelsen av [[1900-tallet]]. Under taket er veggene dekorert med border av løpende hunder.

'''Kjøkkenet''' er et fargerikt rom, slik rommene ofte var i sen[[barokk]]en. Rommet er rekonstruert slik det fremstod på [[1700-tallet]], med lilla vegger, lyseblå vinduskarmer, lysegrønne dører og lister og innslag i oker og brunrødt. Det domineres av en enorm peis, hvor matlagingen foregikk, og har store, lyse vinduer ut mot bakgården. Inngangen til Kjøkkenet går via bakgangen.

'''Det lille kjøkkenet''' ligger på den andre siden av Bakgangen, og er trolig det kjøkkenet som var mest i bruk når det ikke var festivitas på hovedgården. Rommet er innredet nøyaktig silk det ble forlatt av Jansonfamilien etter overtagelsen i [[1983]].

'''Medaljongrommet''' ligger etter Gulstuen, og på fasadens østre side. Rommet er dekorert med lys rød farge og på veggene er det fem malte medaljonger, med malte rammer og hyller. Maleriene har av landsskapsmotiver, og en av Jansons båter som motiv. Møblementet  og lysekronen er av nyere dato, mellom midten og slutten av [[1800-tallet]]. I [[1887]] fikk Medaljongrommet en havedør ut mot østhaven.

'''Porselenskammerset''' er egentlig ikke en del av hovedbygget, det tilhører østfløyen. Rommet ligger bak Herrens soverom, og ble innredet av Herman Didrich Janson etter overtagelsen i [[1796]]. Etter en omfattende restaurering er rommet tilbakeført til den originale stilen, med grå og grønne vegger. Dessverre er det engang så rikholde innholdet fra rommet spredt gjennom salg og arv, men fremdeles kan besøkende se et frokostservise fra Den kongelige porselensfabrikk i [[København]]. Det ble innkjøpt i 1798, og har flere glass fra [[1700-tallet]] samt en punchbolle som opprinnelig tilhørte [[Danckert Danckertsen Krohn]].

== Haven ==
[[Fil:Damsgaard hovedgaard herrens have.jpg|thumb|left|Østhaven, «herrens have»{{Byline|Christian Jacobsen}}]]

Damsgård hovedgårds to haver - østhaven, ''herrens have'', og vesthaven, ''fruens have'', er begge omgitt av en høy mur. Murens viktigste funksjon er ikke å holde uønskede gjester borte, men å gi le og bevare varmen til to fantastiske haver. Utenfor hovedgården, umiddelbart utenfor bakgården, ligger også utearealet ''Den engelske haven''. Haveanlegget ble i 1999 kåret til [[Årets grønne park]].<ref name="pris1989-2005" />
[[Fil:Damsgaard_hovedgaard_fruens_have.jpg|thumb|Vesthaven, «fruens have»{{Byline|Christian Jacobsen}}]]
[[Fil:Damsgaard_den_engelske_haven.jpg|thumb|Den engelske haven{{Byline|Kristian Harms}}]]
Restaureringen av havene innenfor muren ble ledet av Bergen kommunes Fritidsavdeling, etter en plan av havearkitekt professor [[Sven-Ingvar Andersson]]. Havene ble åpnet før resten av hovedgården – den høytidelige åpningen foregikk [[25. august]] [[1988]]. Hensikten med restaureringen var å gjenskape havene slik de fremstod på [[1700-tallet]], og de er gjenskapt i innhold såvel som i design. Fra [[Universitetet i Bergen]] deltok botanikere for å velge ut planter som mest sannsynlig ble dyrket på datidens hovedgård, og resultatet er et imponerende utvalg av prydvekster og nytteplanter. Man finner utsøkte [[Roseslekta|roser]] og nytteplanter som [[Vanlig løk|løk]] og [[kål]], og en stor urtesamling med [[timian]], [[mynte]] og [[salvie]]. Havene er også prydet av flere små statuer, som er nøyaktige kopier av datidens havepynt. I østhaven står en statue av [[Neptun (gud)|Neptun]] og i vesthaven en statue av [[Merkur]], for å symbolisere [[Bergen]]s viktigste næringsveier: sjøfarten og handelen.

=== Østhaven ===
Østhaven er også kjent som ''herrens have'', og er strengt symmetrisk, med seks kvadrater og en allé av barlind. Haven har gangstier i hvit singel.

=== Vesthaven ===
Vesthaven er også kjent som ''fruens have'', og følger langt mindre strenge arkitektoniske linjer enn østhaven. Her er det en andedam og en [[karpe]]dam. Andedammen ligger i akse med vinduet i Fruens soveværelse – en tverrakse som fortsetter tvers igjennom huset og ut til østhaven, hvor en liten statue av [[Neptun (gud)|Neptun]] spruter vann i et lite basseng.

=== Den engelske haven ===
Den engelske haven ble sannsynligvis anlagt på midten av [[1700-tallet]], den ligger utenfor de beskyttende murene som rammer inn hovedgården og de to andre havene og har en stor halvsirkel med [[lind]]etrær. Rundt [[1830]] ble haven lagt om for å få en mer [[england|engelsk]] landskapsfølelse, med bro over en liten bekk, slyngplanter og sti. Den engelske haven er gjenskapt slik man tror haven fremstod som ny rundt [[1830]], og er i motsetning til resten av hovedgården tilgjengelig året rundt.

== Referanser ==
<references>

<ref name="pris1989-2005">{{Kilde www
 |url       = http://www.utemiljo.info/Neringsliv/gronn_park2002.htm
 |tittel    = Årets grønne park 1989-2005
 |utgiver   = Grøntanleggsbransjens hjemmeside utemiljo.info
 |dato      = 
 |forfatter = 
 |arkiv_url = https://www.webcitation.org/61qLkKUZ0?url=http://www.utemiljo.info/Neringsliv/gronn_park2002.htm
 |arkivdato = 2011-09-20
 |url-status=død
}}</ref>

</references>

== Litteratur ==
* Hartvedt, Gunnar Hagen, ''Bergen Byleksikon'' (Kunnskapsforlaget, 1994/1999)  ISBN 82-573-1036-0 
* Indahl, Trond, ''Damsgård'' ([[Vestlandske kunstindustrimuseum]], 1994) (hefte, 32 sider)
* Indahl, Trond, ''Damsgård hovedgård, en festlig krusedull i norsk arkitektur'', i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989 ss. 11-26
* Kristina, Tale og Hansteen, Hans Jacob, ''Damsgårds istandsetting, intensjoner og arbeidsmåter'', i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989 ss. 27-46
* Brænne, Jon, ''Fra barokk til louis-seize, Undersøkelser, funn og konservering på Damsgård'', i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989 ss. 47-62
* Flere forfattere, ''Damsgård have'', '''i''': Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989, ss. 63-84
* Bjerknes, Kristian, «De Bergenske borgerhus» i: ''Byborgernes hus i Norge'' Oslo, 1963 ss. 160-198
* Jan Hendrich Lexow: "Den sittende søyle i Bergen", i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1954, ss. 129-143

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Bergenbyarkiv}}
* {{språkikon|no}} [http://www.bymuseet.no/?vis=82 Bymuseet i Bergen]
* {{språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20070927021812/http://www.kunsthistorie.com/galleri/index.php?album=Norge%2FDamsgaard%20hovedgaard&sortby=name&order=asc Bilder - hos kunsthistorie.com]
* {{Kulturminne|87200}}


{{Utmerket}}
{{Bymuseet i Bergen}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Fredete byggverk i Vestland]]
[[Kategori:Lyststeder i Bergen]]
[[Kategori:Rokokko]]
[[Kategori:Herregårder i Norge]]
[[Kategori:Kultur i Bergen]]
[[Kategori:Kulturminner i Bergen]]
[[Kategori:Laksevåg]]
[[Kategori:Arkitektur i 1720-årene]]
[[Kategori:1720-årene i Norge]]
[[Kategori:Johan Joachim Reichborn]]