Redigerer Damokles

[[Fil:Damocles-WestallPC20080120-8842A.jpg|thumb|250px|Richard Westalls ''Damoklessverd'' (1812)]]
'''Damokles''' ([[gresk]]: Δαμοκλῆς, ''Dāmoklē̂s''; bokstavelig «kjent av folket») er en underdanig hofftjener hos [[tyrann]]en [[Dionysios II av Syrakus|Dionysios]] av den greske bystaten [[Syrakus]] på [[Sicilia]] en gang rundt 300 f.Kr. Han figurer i en enkelt [[moral]][[anekdote]] som vanligvis refereres til som «damoklessverd».<ref> Cicero: ''Tusculanae Disputationes'', V. 21</ref><ref> Westall.</ref> Damokles mente at tyrannen måtte være verdens lykkeligste menneske. Herskeren lot ham da ta hans plass i tronestolen. Damokles følte seg beæret, men ble skremt da han så et [[sverd]] som var opphengt i et hestehår rett over sitt hode. Dionysios hadde hengt det der for å symbolisere livets uforutsigbarhet. Uttrykket «damoklessverd», som er en hentydning til truende fare, gjerne når alt ser ut til å stå bra til.

Anekdoten figurerte i et tapt verk om Sicilias historie, skrevet av [[Timaios fra Tauromenion]] (ca 356–260 f.Kr.). Den romerske taleren Cicero kan ha lest den hos [[Diodorus Siculus]], og gjorde bruk av anekdoten i ''Tusculanae Disputationes.'' Den ble således videreformidlet til europeisk åndsliv.

== Damoklessverdet ==
I henhold til fortellingen skal Damokles, krypende for sin konge Dionysios, ha utbrutt at som en stor mann med makt og autoritet og omgitt av prakt, var Dionysios særdeles lykkelig. Dionysios tilbød da å bytte plass med Damokles slik at tjeneren selv kunne få en smak på denne lykken. Damokles aksepterte raskt kongens forslag, satte seg ned på kongens trone omgitt av all hans luksus, men Dionysios hadde arrangert et stort sverd som hang over tronen, holdt fast ved kun et enkelt hår fra halen til en hest. Da Damokles oppdaget sverdet ba han tynt om å få reise seg igjen ettersom han ikke lenger ønsket å være så heldig å sitte i tronestolen. Han innså at med stor makt og autoritet kom også stor risiko og engstelse.

Kong Dionysios hadde med suksess videreformidlet en følelse av konstant fare og frykt som store menn lever. Cicero benyttet denne fortellingen som den siste i en rekke av kontrasterende eksempler for å komme til konklusjonen han hadde bevegd seg mot i denne femte avhandlingen hvor temaet var at dyd er tilstrekkelig og godt nok for å leve et lykkelig liv.<ref> Cicero, 5.1: ‘virtutem ad beate vivendum se ipse esse contentam’</ref><ref> Jaeger, Mary (2002): «Cicero and Archimedes' Tomb» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''92''', s. 49–61, særlig 51f.</ref> Cicero spurte: «Har ikke Dionysios gjort det tilstrekkelig klart at det kan ikke være lykke for den person som frykten alltid tårner opp for?»<ref> Cicero, 5.62: ‘Satisne videtur declarasse Dionysius nihil esse ei beatum, cui semper aliqui terror impendeat?’</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Cicero: [http://www.livius.org/sh-si/sicily/sicily_t11.html ''Tusculan Disputations''] (overs), [https://web.archive.org/web/20010331184348/http://www.livius.org/ Livius.org], V.61.
* Westall, Richard: [http://www.unc.edu/ackland/collection/?action=simple&search=damocles&search_type=simple&object_id=20046748 ''The sword of Damocles''] (maleri), Ackland Art Museum, UNC.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens Hellas]]
[[Kategori:Greske ord og uttrykk]]