Redigerer Dagmar Engstrøm

{{Infoboks biografi}}
'''Dagmar H (Gregersen) Engstrøm''' (født [[1881]] i [[Oslo]], død [[1984]]) var en [[Norge|norsk]] [[misjonær]] tilknyttet [[Pinsebevegelsen i Norge|pinsebevegelsen]]. Sammen med [[Agnes Beckdal|Agnes Thelle]] (senere: Agnes Beckdal) var hun de første to misjonærene som ble utsendt fra den norske pinsebevegelsen. De reiste ut som pioner misjonærer til [[India]] i [[1910]]. Dette skulle bli hennes virkefelt de neste 38 årene. Hun var også (sammen med Agnes Thelle) blant de første som brakte pinsevekkelsen til [[Danmark]], [[Tyskland]], [[Sveits]], [[England]].

Hun var gift med misjonær [[Henrik Engstrøm]]. Deres samliv ble kortvarig, han døde av nedbrutt helse, etter omtrent ti år i India. De fikk tre sønner. Like før [[den andre verdenskrig]] var slutt, den [[11. april]] [[1945]], blir hennes yngste sønn, skutt ned og drept. Han var flyger. Dette ble et nytt hardt slag for Dagmar. Våren (første pinsdag) [[1984]] døde Dagmar Engstrøm, 102 år gammel.

== Misjonskallet ==
Dagmar Engstrøm vokste opp i Oslo (Christiania), og ble som ung [[frelse (kristendom)|frelst]] og [[Det baptistiske dåpssyn|døpt]]. Frelsen mottok hun 19 år gammel, nyttårsaften [[1899]]. Det var på denne tiden (århundreskifte) en religiøs lengsel blant folk, både «frelste og ufrelste» oppsøkte kristne møter. Egentlig skulle hun til [[Trefoldighetskirken (Oslo)|Trefoldighetskirken]], men den var fullsatt og det var trengsel av mennesker som ville inn. Så hun valgte i stedet et [[bedehus]] i [[Teatergata (Oslo)|Teatergata]], der hun lyttet til sjømannsprest Søren Pedersen. Han skal ha ropt ut: ''«Venner klokken er snart tolv, men vi vet ikke engang om vi kommer til å oppleve år 1900»''. Dagmar var en av de som valgte å omvende seg denne natten. 

På slutten av [[1906]] kom [[T.B. Barratt]] hjem fra en reise i [[USA|Amerika]]. Han hadde opplevd [[pinsevekkelsen]] og hadde fått [[åndsdåp|dåpen]] i [[Den hellige ånd]]. Pinsevekkelsen fra Amerika forplantet seg til Norge og Dagmar fikk en veldig hunger etter å oppleve åndsdåpen. Hun søkte Gud i bønn «natt og dag», og  den [[26. januar]] [[1907]] opplevde hun gjennombruddet og åndsdåpen. Dette medførte at hun mistet sin lærerstilling i skolen.<ref name="JH2009">Halvorsen, Jan. 2009.</ref>

Grunnen til at det ble Banda i India var en opplevelse i et bønnemøte i et privathjem i Oslo der en ung kvinne opplevde «å bli fylt» av [[Den hellige ånd]]. Hun ropte ut under profetisk inspirasjon: «Dagmar, Dagmar, se jeg sender deg til det mørke stedet Banda.» Senere fant hun i et leksikon hvor Banda var.

== Misjonsreisen i Europa ==
Pinsevekkelsen i Europa kom først til Norge og dette var årsak til at mange europeere reiste til Oslo for å oppleve denne vekkelsen. Under en privat samling hos pastor T.B. Barratt, ble han spurt om ikke noen av de norske som hadde opplevd åndsdåpen, kunne komme til [[Tyskland]]. Det ble bestemt at Dagmar og Agnes Thelle skulle dra, de dro på slutten av [[1907]] ut på en «misjonsreise» i Europa, blant annet til [[Danmark]], [[Tyskland]], [[Sveits]], [[England]] og [[Skottland]]. De var blant annet med å bringe pinsevekkelsen og oppstarten av pinsebevegelsen til Tyskland. Det ble fornyelse og vekkelse i de [[luthersk]]e forsamlingene. Mange fikk del i åndsdåpen. Dagmar var æresgjest da tysk pinsebevegelse hadde 70-årsjubileum i [[1977]].

De reiste i fem land på seks måneder, overalt var det fulle hus og vekkelse. I England fikk de være med da predikanten [[Smith Wigglesworth]] ble åndsdøpt. I [[Edinburgh]] i Skottland fortsatte mange å oppsøke møtene. Svigersønnen til [[William Booth]], [[Booth Clibborn]], fikk høre om de norske kvinnene og vekkelsen i Edinburg. Han kom med en sterk lengsel og fikk oppleve åndsdåpen med [[tungetale|tale i tunger]]. Tilbake i Norge besøkte de flere menigheter.

== India ==
Sammen med Agnes Thelle reiste hun den [[4. mars]] [[1910]], ut som misjonærer i [[De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon|den norske pinsebevegelsen]], til [[India]]. De skulle starte virksomhet i distriktet [[Banda]], i det nordlige [[India]], 600 [[kilometer|km]] sørstøst for [[New Delhi]]. Stedet hadde omtrent 1 million innbyggere.

Dagmar hadde vært over et år i India, da hun den [[22. november]] [[1911]] klokka to på natten ankom med tog til Banda, sammen med sin ektefelle Henrik Engstrøm. De hadde vært gift i litt over ett år og hadde med seg sin to måneder gamle sønn. Ingen møtte dem og de hadde ingen kontakter i byen. Den første natten lot stasjonsmesteren dem låne venteværelset.

De fikk etterhvert et hus å bo i og begynte sin misjonsvirksomhet. Henrik forkynte [[Evangelisk kristendom|evangeliet]], ikke bare i Banda, men også i landsbyene omkring. De levde et hektisk liv. De fikk to sønner til, samtidig som det under den første verdenskrigen var uroligheter flere steder. I 1912 rapporterte Dagmar hjem (til Norge) om et større utbrudd av [[pest]] og [[Kolerapandemien i 1899–1923|kolera]], hun skrev: ''«Herude blir det at give sit liv for Jesus tomme for tomme.»''. Den [[27. januar]] [[1915]] ble den første inderen døpt. Han ble døpt i Bandafloden.

Etter 11 år med hardt arbeid, slitsomme reiser og vanskelige boforhold, var Henriks helse nedbrutt. Familien reiste til Norge. Han døde i [[Bergen]], i mars [[1921]], 36 år gammel. Etter mannens død var Dagmar hjemme i Norge en tid, hun opplevde tapet av ektemannen som om «jorden ble øde og tom», samtidig hadde hun tre barna å ta seg av<ref name="JH2009" />.

Men hun hadde «hjertet sitt» i India, og lengtet tilbake. Det ordnet seg med penger til ny utreise og etter en tid dro Dagmar tilbake til India, alene, med tre barn på 10, 6 og 4 år. Tilbake i Banda opplevde hun stor sorg over å ha mistet Henrik, men kom over det, og kunne fortsette sitt misjonsarbeidet. Dagmar Engstrøm opplevde flere mirakler og hadde tro til at Gud hadde omsorg for henne.

== Tilbake i Norge ==
I [[1948]] vendte hun hjem til Norge, etter 38 år og fem perioder i India. Da Dagmar var 91 år gjorde hun en reise tilbake til Banda, for å se videreføringen av hennes arbeid og treffe venner. Engasjementet fra norsk pinsemisjon i Banda fortsatte helt til mars [[2009]]. Etter 99 år overtok nasjonale arbeidere. Pastor i pinsemenigheten i Banda, ''Bethel Church''<ref>år 2010</ref>, Vinod Dean er gift med Dagmars barnebarn, Vimla Dean. 

Etter tilbakomsten til Norge gikk hun ut av pinsebevegelsen og inn i [[Maran Ata]]. I en alder av 93 år ble hun tildelt [[St. Olavsmedaljen]] for sitt virke i India. Som 99-åring, og i samarbeid med Asle Stølsdokken, gav hun ut den selvbiografiske boken ''Ha tro til Gud''.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Halvorsen, Jan. 2009. ''Dagmar Engstrøm – trosforkynner og misjonær.'' [[Zoe kirken]]
* Johansen, Oddvar; Hagen, Kjell; Nyen, Astrid Neema; Kolbjørnsrud, Paul og Filberg, Trond. 2010. ''I all verden. Pinsemisjon i 100 år. PYM 100 år 1910-2010'' (jubileumsskrift) [[De norske pinsemenigheters ytremisjon]] (PYM).

== Eksterne lenker ==
* {{Filmperson}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Engstrøm, Dagmar}}
[[Kategori:Norske misjonærer fra Pinsebevegelsen]]
[[Kategori:Norske misjonærer i India]]
[[Kategori:Maran Ata]]
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:St. Olavsmedaljen]]
[[Kategori:Norske hundreåringer]]