Redigerer Chiaroscuro

[[Fil:baglione.jpg|thumb|right|[[Giovanni Baglione]]. ''Hellig og profan kjærlighet'' (1602–1603), viser dramatisk kompositorisk chiaroscuro]]
[[Fil:Georges_de_La_Tour_009.jpg|thumb|[[Georges de la Tour]] er kjent for lyskilder som bryter mørket i sine malerier. Maleriet ''«Den tålmodige [[Magdalena]]»'' fra 1625-1650 er et eksempel på dette.]]
'''Chiaroscuro''' ([[italiensk]] ''chiaroscuro'', sammensatt av ''chiaro'', av [[latin]] ''clarus'', «lys», og ''oscuro'', av latin ''obscurus'', «mørk»)<ref>[https://naob.no/ordbok/chiaroscuro «chiaroscuro»], ''NAOB''</ref><ref>[https://www.etymonline.com/word/chiaroscuro «chiaroscuro (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> er en maleteknikk som vektlegger sterk kontrast mellom lys og mørke i et maleri, vanligvis dristige kontraster som påvirker en hel komposisjon. Det er også et teknisk begrep som brukes av kunstnere og kunsthistorikere for bruk av lyskontraster for å oppnå en følelse av masse ved modellering av tredimensjonale objekter og figurer.<ref>[https://www.nationalgallery.org.uk/paintings/glossary/chiaroscuro «Chiaroscuro»], ''Glossary of the National Gallery'', London</ref> Det finnes lignende effekter i [[spillefilm]], og svart-hvitt og lavmælt fotografering, som kalles også chiaroscuro. Tilsvarende begrep på fransk, ''clairobscur'', «lys-dunkel» eller «kjellerlys».<ref>Broby-Johansen, R. (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, s. 42. Sitat: «i maleriet i renessance og baok: halvlys med udviskede konturwe og gjennemsigtige skygger  med reflekslys, halvmørke med enkelte sterkt belyste partier».</ref>

Betegnelsen ble først benyttet i [[1686]], men teknikken skal ha vært utviklet av [[Leonardo da Vinci]]. Clairobscur, den franske bruken av betegnelsen, ble introdusert av kunstkritikeren [[Roger de Piles]] på [[1700-tallet]]. Et av de første maleriene der chiaroscuro ble tatt i bruk under [[den italienske renessansen]] er Leonardos «[[De hellige tre kongers tilbedelse (Leonardo da Vinci)|De hellige tre kongers tilbedelse]]» fra [[1481]], som henger i [[Uffizi]]-galleriet i [[Firenze]],<ref>[https://www.leonardodavinci.net/the-adoration-of-the-magi.jsp The Adoration of the Magi], ''Leonardodavinci.net''</ref> men grunnet dette bildets tekniske tilstand er kanskje «[[Madonna i grotten]]» fra 1483–1486 mer velegnet som eksempel på maleteknikken.<ref>Lesso, Rosie (4. april 2023): [https://www.thecollector.com/what-is-chiaroscuro-in-art-key-examples/ «What Is Chiaroscuro in Art? (5 Key Examples)»], ''The Collector''</ref>

Denne teknikken utvidet seg til mange flere medier, begrepet som ble brukt for å beskrive å skape tredimensjonalitet av figurer ved bruk av lysere og mørkere nyanser, og er akseptert som en av de kanoniske malemåtene i renessansen. Blant disse er blant annet chiaroscuro i fargede tresnitt trykket med forskjellige blokker, hver med forskjellige farger; og chiaroscuro-tegning for tegninger på farget papir i mørkt medium med hvit utheving.<ref>[https://renaissancereframed.com/2021/11/10/art-history-basics-chiaroscuro/ «Art History Basics: ‘Chiaroscuro’»], ''Renaissance Reframed''</ref>

Chiaroscuro har sin opprinnelse i [[renessansen]], men er spesielt assosiert med kunsten under [[barokk]]en.<ref> [https://www.masterclass.com/articles/chiaroscuro-in-art «Chiaroscuro in Art: What Is the Chiaroscuro Technique?»], ''MaterClass'' 7. juni 2021</ref> Chiaroscuro er en av de [[Kanon (kultur)|kanoniske]] malemåtene i renessansen (sammen med cangiante, [[sfumato]] og unione). <ref>[https://www.artmumble.com/cangiante «Cangiante - Definition»]{{Død lenke}}, ''ArtMumble.com''</ref><ref>[https://artpaintingartist.org/the-four-canonical-painting-modes-of-the-renaissance/ «The Four Canonical Painting Modes of the Renaissance»], ''Artpaintingartist.org''</ref> Kunstnere som kjent for å bruke teknikken er blant annet [[Leonardo da Vinci]], [[Caravaggio]],<ref> [https://www.carredartistes.com/en-us/blog/caravaggio-between-shadows-and-light «Caravaggio, between shadows and light»], ''Carredartistes.com''</ref> [[Rembrandt]],<ref>Hall, Marcia B. (1987): ''Color and Technique in Renaissance Painting: Italy and the North''. J.J. Augustin.</ref><ref> [https://emptyeasel.com/2007/07/20/chiaroscuro-in-painting-the-power-of-light-and-dark/ Chiaroscuro in Painting: The Power of Light and Dark], ''EmptyEasel.com''. 20. juli 2007.</ref> [[Johannes Vermeer |Vermeer]],<ref> [https://www.artble.com/artists/johannes_vermeer Johannes Vermeer], ''Artble''</ref> [[Francisco Goya|Goya]],<ref> [https://www.enforex.com/culture/art-francisco-goya.html Francisco Goya – Spanish Culture], ''Enforex.com''</ref> og [[Georges de La Tour]].

== Opprinnelse i chiaroscurotegning ==
[[File:Christ at Rest, by Hans Holbein the Younger.jpg|thumb|left|''Den hvilende Kristus'', av [[Hans Holbein den yngre]], 1519, en chiaroscuro-tegning med penn, blekk og pensel, vasker, hvit forhøyning, på okerfarget papir]]

Begrepet chiaroscuro oppsto under renessansen om tegning på farget papir, der kunstneren arbeidet fra papirets egenfargen mot lys mot lyset ved hjelp av hvit [[gouache]], og mot mørk ved hjelp av blekk, kroppsfarge, [[gouache]] (opak/dekkende vannfarge) eller [[akvarell]] (transparent [[vannfarge]]).<ref> [https://web.archive.org/web/20080421003620/http://www.artmuseums.harvard.edu/fogg/drawingglossary.html#C#C «A Drawing Glossary»], Harvard Art Museum glossary</ref><ref>[https://web.archive.org/web/20081220055933/http://www.metmuseum.org/Works_of_Art/recent_acquisitions/1998/co_rec_eur_1998_15.asp Example] fra ''Metropolitan''. Arkivert fra [http://www.metmuseum.org/Works_of_Art/recent_acquisitions/1998/co_rec_eur_1998_15.asp originalen] 20. desember 2008</ref> Disse hvilte igjen på tradisjoner i [[Illuminert manuskript|illuminerte manuskripter]] som går tilbake til [[Det romerske keiserriket|senromersk]] keiserlige manuskripter på [[purpur]]farget [[vellum]]. Slike verk kalles chiaroscurotegninger, men kan bare beskrives i moderne museumsterminologi med slike formler som «penn på forberedt papir, forsterket med hvit egenfargen».<ref> [https://web.archive.org/web/20111217103201/http://www.tate.org.uk/britain/exhibitions/holbein/rooms/room8.htm «Holbein in England»], ''Tate.org.uk''. Arkivert fra [http://www.tate.org.uk/britain/exhibitions/holbein/rooms/room8.htm originalen] 17. desember 2011</ref> Chiaroscuro-tresnitt begynte som imitasjoner av denne teknikken.<ref>Landau, David & Parshall, Peter (1996): ''The Renaissance Print'', Yale, ISBN 0-300-06883-2; s. 180–184</ref> Begrepet blir enkelte ganger brukt i omtale av malte bilder i monokrome eller to farger, mer generelt kjent på engelsk fra den franskspråklige ekvivalenten, ''grisaille''.<ref>[https://www.etymonline.com/word/grisaille «grisaille (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Chiaroscuro ble snart en samlebetegnelse på sterke kontraster i framstillingen av lys og mørke i kunsten, som nå er den primære betydningen av begrepet.
{{-}}
== Chiaroscuromodellering ==
[[Fil:Deer hunt mosaic from Pella.jpg|thumb|left|''Hjortejakten'', et bilde gjort i mosaikk i Palla i Makedonia, slutten av 300-tallet f.Kr.]]
[[Fil:Raffael 045 detail .jpg|thumb|right|Detalj av ''[[La Fornarina]]'' (1518–19) av [[Rafael]], viser delikat modellering chiaroscuro i kroppen til modellen, for eksempel i skulderen, brystet og armen til høyre.]]
Den mer tekniske bruken av begrepet chiaroscuro er effekten å modellere lys i malerier, tegninger eller trykk, hvor tredimensjonalt volum er foreslått ved nyanseverdien av farge og den analytiske inndelingen av lyse og mørke former – gjerne kalt skyggelegging. Oppfinnelsen av disse effektene i vesten, ''skiagraphia'' (σκιαγραφία, bokstavelig «skyggemaleri»),<ref>[https://referenceworks.brillonline.com/entries/brill-s-new-pauly/*-e1103210 Skiagraphia], ''Brill’s New Pauly''</ref> for grekerne i antikken, var tradisjonelt tilskrevet den berømte athenske maleren [[Apollodoros Skiagrafos]] fra rundt år 480-tallet f.Kr.<ref>Pemberton, Elizabeth G. (vinter 1976): [https://www.jstor.org/stable/502945 «A Note on Skiagraphia»], ''American Journal of Archaeology'' '''80'''(1), s. 82-84 </ref> Selv om nesten ingen malerier fra den greske antikken har blitt bevart fram til i dag, kan forståelsen av effekten av modellering av lys fortsatt bli sett i en [[mosaikk]] som kalles  ''Hjortejakten'', og som er signert en ellers ukjent Gnosis. Det er på gulvet i hus i [[Pella]] i [[oldtidens Makedonia]] fra slutten av 300-tallet f.Kr.

Teknikken overlevde også i ganske grov standardisert form i [[bysantinsk kunst]] og ble raffinert igjen i [[middelalderen]] for å bli standard på begynnelsen av 1500-tallet innen maleri og illumerte manuskripter i [[Italia]] og [[Flandern]], og spredte seg deretter til all vestlig kunst.

Ifølge teorien til kunsthistorikeren Marcia B. Hall,<ref>Hall, Marcia B. (1994): ''Color and Meaning: Practice and Theory in Renaissance Painting''. New York, N.Y.: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-45733-0.</ref> som har fått betydelig aksept,<ref> [http://artpaintingartist.org/the-four-canonical-painting-modes-of-the-renaissance/ Four Canonical Painting Modes by APA], '*Artpaintingartist.org''</ref> er chiaroscuro en av fire maleteknikker tilgjengelig for italienske malere under [[høyrenessansen]], sammen med cangiante, sfumato og unione.<ref>Hall, Marcia B. (2005): ''Rome'', serien «Artistic Centers of the Italian Renaissance», Cambridge University Press, ISBN 0521624452, 9780521624459; [https://books.google.no/books?id=gt5gtrqoKOIC&pg=PA148&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false s. 148–150]</ref>

Maleriet ''[[La Fornarina]]'' av [[Rafael]], her vist i detalj, har lys som kommer fra venstre, demonstrerer både delikat modellering chiaroscuro for å gi masse til modellens legeme, og sterk chiaroscuro i mer vanlige forstand, i kontrasten mellom den godt opplyste modellen og den svært mørke bakgrunnen av løvverk. For å komplisere saken ytterligere, ville den komposisjonelle chiaroscuroen i kontrasten mellom modell og bakgrunn sannsynligvis ikke blitt beskrevet ved å bruke dette begrepet, ettersom de to elementene er nesten fullstendig atskilt. Begrepet brukes mest for å beskrive komposisjoner der i det minste noen hovedelementer i hovedkomposisjonen viser overgangen mellom lys og mørke, som i [[Giovanni Baglione]] vist over og i maleriet til den nederlandske maleren [[Geertgen tot Sint Jans]] vist under.

Chiaroscuro-modellering er nå tatt for gitt for å modellere masse og form ved hjelp av lys og mærke, men det har også hatt noen motstandere; som den engelske portrettminiatyrmaleren [[Nicholas Hilliard]] advarte mot all bruk i sin avhandling om maleri, unntatt i miniatyrmaleri som i hans egne verker. Det gjenspeiler synspunktene til hans fremste beskytter, dronning [[Elizabeth I av England]]: «seeing that best to show oneself needeth no shadow of place but rather the open light... Her Majesty... chose her place to sit for that purpose in the open alley of a goodly garden, where no tree was near, nor any shadow at all...» Hvilket kan sammenfattes: for å vise hvordan man best kan framstå trenger man ingen skygge, annet det åpne lyset. For dette formål valgte hennes Majestet å sitte i en vakker hage der det ikke var noe tre i nærheten og således ingen skygge i det hele tatt.<ref>Sitat er fra ''Hilliard's Art of Limming'', ca. 1600, gjengitt i Strong, Roy (2002): Nicholas Hilliard, Michael Joseph Ltd, London, ISBN 0-7181-1301-2; s. 24.</ref>

== Komposisjonell chiaroscuro til Caravaggio ==
[[Fil:The Calling of Saint Matthew by Carvaggio.jpg|thumb|left|[[Caravaggio]]s «''[[Matteus' kallelse]]''» fra 1599-1600.<br /> Et eksempel på ''chiaroscuro'': lyset som kommer inn fra høyre og opplyser hovedpersonen i bildet.]]
[[Fil:Conversion on the Way to Damascus-Caravaggio (c.1600-1).jpg|thumb| ''Konverteringen av sankt Paulus'', 1601]]
Illuminerte manuskripter var, som på mange områder, spesielt eksperimentell i forsøk på ambisiøse lyseffekter ettersom resultatene ikke var for offentlig visning. Utviklingen av kompositorisk chiaroscuro fikk en betydelig impuls i Nord-Europa fra visjonen om Jesu fødsel fra den hellige [[Birgitta av Vadstena]], en veldig populær mystiker fra [[Sverige]]. Hun beskrev Jesusbarnet som sendte ut lys; og framstillingen av dette reduserte i økende grad alle andre lyskilder i scenen for å understreke denne effekten, og fødselen forble veldig ofte behandlet med chiaroscuro fram til [[barokken]]. [[Hugo van der Goes]] og hans tilhengere malte mange scener kun opplyst av stearinlys eller kun det guddommelige lyset fra spedbarnet Kristus. Som med noen senere malere, var effekten i deres hender av stillhet og ro framfor for ytre dramatikken som den fikk under barokken.

Sterk chiaroscuro ble en populær effekt i løpet av 1500-tallet innen [[manierismen]] og barokkkunst. Guddommelig lys fortsatte å belyse, ofte ganske utilstrekkelig, komposisjonene til Tintoretto, Veronese og deres mange tilhengere. Bruken av mørke motiver dramatisk opplyst av en lysstråle fra en enkelt innsnevret og ofte usett kilde, var et komposisjonsapparat utviklet av [[Ugo da Carpi]] (ca. 1455 – ca. 1523), [[Giovanni Baglione]] (1566–1643) og [[Caravaggio]] (1571–1610), hvorav den siste var avgjørende for å utvikle stilen til [[tenebrisme]] (fra ''tenebroso'', «mørk, dyster, mystisk»),<ref>[https://web.archive.org/web/20060618081511/http://artlex.com/ArtLex/t/tenebrism.html «Tenebroso or tenebrism»], ''ArtLex. Arkivert fra [http://artlex.com/ArtLex/t/tenebrism.html originalen] 8. februar 2000</ref> der dramatisk chiaroscuro blir et dominerende stilistisk virkemiddel. Et eksempel er ''Crocifissione di sant'Andrea'' («Korsfestelsen av sankt Andreas») av Caravaggio fra 1607.<ref>[https://www.clevelandart.org/art/1976.2 «The Crucifixion of Saint Andrew»], ''Cleveland Museum of Art''</ref>

Caravaggios nyskapning med chiaroscuro kom i samspill med hans gripende og barokke framstilling av sine motiver. Hans bilder med ikke-idealiserte, dristig og dramatiske opplyste, nesten teatralske lyssetting av figurer satt mot mørke, mystiske bakgrunner, var Caravaggios malerier kontroversielle, og samtidig populære og enormt innflytelsesrike på etterfølgende generasjoner av malere over hele Europa.<ref>[https://www.nationalgallery.org.uk/artists/michelangelo-merisi-da-caravaggio «Michelangelo Merisi da Caravaggio»], ''National Gallery''</ref> Dette er særlig vist i hans ''Conversione di san Paolo'' («Konverteringen av sankt Paulus»), 1601, som først ble avvist grunnet dens dristige framstilling: Paulus liggende foran på ryggen, og hvor bakenden av hest leid av en eldre mann fyller det meste av motivet. Selv om motivet var nært opptil Bibelens beskrivelse var mange sjokkerte over det verdslige i framstillingen av det hellige, det vil si hestens framtredende rolle i stedet for den bibelske helten.<ref>Honour, Hugh; Fleming (1982): ''A World History of Art'', Macmillan, s. 457</ref>

== 1600- og 1700-tallet ==
[[Fil:Gerrit van Honthorst - De koppelaarster.jpg|thumb|''Ekteskapsmegler'' av [[Gerrit van Honthorst]], 1625]]
[[Fil:An Experiment on a Bird in an Air Pump by Joseph Wright of Derby, 1768.jpg|255px|venstre|thumb|«''Et eksperiment med en fugl i en luftpumpe''» (''An Experiment on a Bird in an Air Pump'', 1768) er et annet kjent chiaroscuro-maleri av [[Joseph Wright of Derby|Joseph Wright]]. Legg merke til hvordan lyskilden i midten lyser alene opp hele bildet, og hvordan lysstyrken avtar med avstanden til lyskilden.]]

Tenebrisme ble spesielt praktisert i [[Spania]] og det spanskstyrte [[kongedømmet Napoli]], av [[José de Ribera]] (1591-1652) og hans tilhengere. [[Adam Elsheimer]] (1578–1610), en tysk kunstner bosatt i [[Roma]], produserte flere nattscener opplyst hovedsakelig av ild, og noen ganger måneskinn. I motsetning til Caravaggio inneholdte hans mørke områder svært subtile detaljer. Påvirkningene fra Caravaggio og Elsheimer var sterke på nederlandske [[Peter Paul Rubens]] (1577-1640), som utnyttet deres respektive tilnærminger til mørke for dramatisk effekt i malerier som ''Kruisoprichting'' («Reisingen av korset»), 1610. [[Artemisia Gentileschi]] (1593–1656), en barokkkunstner som var en tilhenger av Caravaggio, var også en framragende eksponent for tenebrisme og chiaroscuro.

En særskilt sjanger som utviklet seg var den nattlige scenen opplyst av levende lys, som så tilbake til tidligere nordlige kunstnere som [[Geertgen tot Sint Jans]] og mer umiddelbart, til innovasjonene til Caravaggio og Elsheimer. Dette temaet spilte ut med mange kunstnere fra Nederlandene i de første tiårene av 1600-tallet, hvor det ble assosiert med [[Utrecht-skolen|«Utrecht Caravaggisti»]] som [[Gerrit van Honthorst]] (1592–1656) og [[Dirck van Baburen]] (1595–1624), og med flamske barokkmalere som [[Jacob Jordaens]] (1593–1678). I de tidlige verkene fra 1620-tallet tok også [[Rembrandt|Rembrandt van Rijn]] (1606–1669) i bruk ett stearinlys som lyskilde. Den nattlige scenen med levende lys dukket opp igjen i [[De forente Nederlandene|Den nederlandske republikk]] på midten av 1600-tallet i mindre skala i verkene til ''fijnschilders'', «finmalere, som Gerrit Dou (1613–1675) og Gottfried Schalken (1643–1706).

Rembrandts egen interesse for effekter av mørke endret seg i hans modne verk. Han stolte mindre på de skarpe kontrastene mellom lys og mørke som markerte den italienske påvirkningen fra den tidligere generasjonen, en faktor som ble funnet i etsningene hans fra midten av 1600-tallet. I det mediet delte han mange likheter med sin samtid i Italia, [[Giovanni Benedetto Castiglione]] (1609-1664), hvis arbeid innen grafisk trykk førte til at han oppfant [[monotrykk]].<ref>[https://www.artic.edu/artworks/105073/the-creation-of-adam «The Creation of Adam»], ''Art Institute Chicago''</ref>

Utenfor Nederlandene fortsatte kunstnere som [[Georges de La Tour]] (1593–1652) og Trophime Bigot (1579–1650) i Frankrike og [[Joseph Wright of Derby]] (1734–1797) i England med en så sterk, men uteksaminert chiaroscuro med levende lys. [[Antoine Watteau]] (1684–1721) brukte en mild chiaroscuro i den løvrike bakgrunnen til hans ''[[fête galante]]'' (høviske, aristokratiske fester), og dette ble videreført i malerier av mange franske kunstnere, spesielt [[Jean-Honoré Fragonard]] (1732–1806). På slutten av århundret brukte [[Henry Fuseli]] (1741–1825) og andre en tyngre chiaroscuro for romantisk effekt, det samme gjorde [[Eugène Delacroix]] (1798–1863) og andre på 1800-tallet.

== Utvalgte bilder ==
<gallery mode="packed" heights="200px">
Fil:Retrato de Juan Pareja, by Diego Velázquez.jpg|''Portrett av Juan de Pareja'', ca. 1650 av [[Diego Velázquez]], bruker subtile høylys og skygger i ansiktet og klærne
Fil:Johannes Vermeer - Het melkmeisje - Google Art Project.jpg|''[[«Melkepiken»]]'' c. 1658, av [[Johannes Vermeer]], bruken av lys til å modellere er usedvanlig kompleks og delikat
Fil:Peter Paul Rubens - De kruisoprichting.JPG|[[Peter Paul Rubens]]s ''Nedtagelsen fra korset'' (1610–1611) er modellert med dynamisk chiaroscuro.
Fil:Geertgen tot Sint Jans, The Nativity at Night, c 1490.jpg|''Fødsel om natten'' av [[Geertgen tot Sint Jans]], ca. 1490, lyskilder er Jesusbarnet, hyrdenes ild bak, og engelen.
Fil:Caravaggio-Crucifixion of Peter.jpg|''Korsfestelsen av sankt Peter av [[Caravaggio]], 1600
Fil:Rembrandt van Rijn "Petrus in de gevangenis" (St. Peter in prison).jpg|''Sankt Peter i fengsel'' av [[Rembrandt]], 1631
</gallery>

== Kino og foto ==
Chiaroscuro brukes i [[kinematografi]] for ekstrem lmørke farger og høy kontrast i belysning for å skape distinkte områder med lys og mørke i filmer, spesielt i svart-hvitt-filmer. Klassiske eksempler er ''[[Caligaris kabinett]]'' (1920), ''[[Nosferatu]]'' (1922), ''[[Metropolis (film)|Metropolis]]'' (1927) ''[[Ringeren i Notre Dame (1939)|Ringeren i Notre Dame]]'' (1939), ''[[Du kan ikke kjøpe alt for penger]]'' (1941), og de svart-hvite scenene i [[Andrej Tarkovskij]]s ''[[Stalker (film)|Stalker]]'' (1979).<ref>[https://perfectpicturelights.com/blog/chiaroscurro-in-german-expressionism «Chiaroscurro in German Expressionism»], ''Perfect Picture Lights''</ref>

For eksempel, i ''Metropolis'', skaper chiaroscuro-belysning kontrast mellom lys og mørk ''[[mise en scène]]'' og figurer. Effekten framhever forskjellene mellom den kapitalistiske eliten og arbeiderne.

I fotografering kan chiaroscuro oppnås ved å bruke «Rembrandt-belysning».<ref>Bedard, Mike (5. mars 2023): [https://www.studiobinder.com/blog/rembrandt-lighting-photography/ «How to Master Rembrandt Lighting in Photography and Video»], ''StudioBinder''</ref> I mer høyt utviklede fotografiske prosesser kan teknikken kalles «omgivende/naturlig belysning», selv om når det gjøres det for effekten, er utseendet kunstig og ikke generelt dokumentarisk. Spesielt kan Bill Henson sammen med andre, som [[W. Eugene Smith]], [[Josef Koudelka]], Lothar Wolleh, [[Annie Leibovitz]], [[Floria Sigismondi]] og Ralph Gibson betraktes som noen av de moderne mestrene innen chiaroscuro innen dokumentarfotografi.

Den kanskje mest direkte bruken av chiaroscuro i filmskaping er [[Stanley Kubrick]]s film ''[[Barry Lyndon]]'' fra 1975.<ref>Watts, Matthew (8. september 2022): [https://www.acmi.net.au/stories-and-ideas/painting-on-film-stanley-kubricks-barry-lyndon/ «Painting on film: Stanley Kubrick's Barry Lyndon»], ''Australian Centre for the Moving Image''</ref><ref>Rosa, Carlo (november 2017): [https://www.researchgate.net/publication/337147071_CHIAROSCURO «Chiaroscuro»] (PDF), ''Journal of Co-operative Organization and Management'', via ''ResearchGate''</ref> Da Kubrick ble informert om at ingen linse hadde tilstrekkelig bred [[Irisblender|blenderåpning]] til å filme et kostymedrama satt i store palasser med kun levende lys, kjøpte og ettermonterte Kubrick et spesialobjektiv for formålet: et modifisert Mitchell BNC-kamera og et Zeiss-objektiv produsert for [[astrofotografi]], med en maksimal blenderåpning på f/0,7. Den naturlige, uforsterkede belysningen av settene i filmen eksemplifiserte den naturlig belysning i filmarbeid på sitt mest ekstreme, utenfor den østeuropeiske/sovjetiske filmskapertradisjonen (i seg selv eksemplifisert av den røffe belysningsstilen brukt av den sovjetiske filmskaperen [[Sergej Eisenstein]]).

[[Sven Nykvist]], den mangeårige samarbeidspartneren til [[Ingmar Bergman]], informerte også mye om fotograferingen sin med chiaroscuro-realisme, det samme gjorde [[Gregg Toland]], som påvirket slike kinematografer som [[László Kovács (filmfotograf)|László Kovács]], Vilmos Zsigmond og [[Vittorio Storaro]] med sin bruk av dypt og selektivt fokus forsterket med sterk nøkkelbelysning på horisontnivå som trenger inn gjennom vinduer og døråpninger. Mye av den berømte [[film noir]]-tradisjonen var avhengig av teknikker knyttet til chiaroscuro som Toland perfeksjonerte på begynnelsen av 1930-tallet (selv om kunstig belysning, scenebelysning, frontal belysning og andre film noir-effekter er ispedd på måter som reduserer chiaroscuro-påstanden).

== Grisaille ==
Malemåten må ikke forveksles med [[grisaille]] som er en variant med gråtoner i stedet for farger.<ref>[https://naob.no/ordbok/grisaille «grisaille»], ''NAOB''</ref> I noen av chiaroscurobildene er motivet først lagt som grisaille, og deretter fargelagt med [[lasering]].


== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Landau, David & Parshall, Peter (1996): ''The Renaissance Print'', Yale, ISBN 0-300-06883-2; s. 179–202; 273-281 & passim

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.metmuseum.org/toah/hd/wdct/hd_wdct.htm Chiaroscuro Woodcut from the Metropolitan Museum of Art Timeline of Art History]
* [https://web.archive.org/web/20070625130531/http://www.spencerart.ku.edu/collection/print/maps/zanmap.shtml Chiaroscuro woodcut] fra Spencer Museum of Art, Kansas
* [http://studiochalkboard.evansville.edu/s-chiaro.html (Modelling) chiaroscuro fra Evansville University] {{Wayback|url=http://studiochalkboard.evansville.edu/s-chiaro.html |date=20081212214343 }}


{{Portal|kunst}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kunsthistorie]]
[[Kategori:Malerkunst]]