Redigerer Charles Brown (musiker)

{{Infoboks musiker}}
'''Charles Brown''' (født [[13. september]] [[1922]] i [[Texas City (Texas)|Texas City]] i [[Texas]] i [[USA]], død [[21. januar]] [[1999]] i [[Oakland (California)|Oakland]] i [[California]]) var en [[USA|amerikansk]] [[blues]]sanger og -pianist som med sin myke klang og sitt langsomme tempo i blues-klubbstil påvirket utviklingen av bluesen på 1940- og 1950-tallet. Han hadde flere hits, blant disse var «[[Driftin' Blues]]» og «[[Merry Christmas Baby]]».<ref name="russell">{{Cite book
| first= Tony
| last= Russell
| year= 1997
| title= The Blues - From Robert Johnson to Robert Cray
| edition= 
| publisher=Carlton Books Limited 
| location= Dubai
| pages= 70–71
| isbn= 1-85868-255-X}}</ref> 

Sent på 1940-tallet økte interessen for [[blues]] sterkt blant den hvite delen av tenåringspublikumet i de amerikanske sydstatene, og interessen spredte seg raskt nord- og vestover. ''Blues shouters'' fikk oppmerksomhet, men det som forfatteren [[Chariles Keil]] kalte ''the postwar Texas clean-up movement in blues'', som ble anført av artister som [[T-Bone Walker]], [[Amos Milburn]] og Charles Brown, var også meget innflytelsesrikt. De arbeidet med band som brukte arrangert musikk, hadde saksofon-seksjoner og de sang i en lettere, mer avslappet stil.<ref name="keil">{{Cite book
| first= Charles
| last= Keil
| year=1991 
| title= Urban Blues
| url= https://archive.org/details/urbanblues00keilc
| edition= 
| publisher= University of Chicago Press
| location=Chicago, IL
| pages= [https://archive.org/details/urbanblues00keilc/page/100 100]
| isbn= 0226429601}}</ref>

I 1996 ble Brown valgt inn i [[Blues Hall of Fame]].<ref>[http://www.blues.org/halloffame/inductees.php?YearId=9 Innvalgte i Blues Hall of Fame 1996]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} (besøkt 27. august 2012)</ref>

== Biografi ==
Som barn ble Brown undervist i klassisk pianospill, og han viste kjærlighet til musikk. Ganske tidlig flyttet han til [[Los Angeles]] der en stor innstrømning av fargede skapte grobunn for integrerte nattklubber der fargede artister minimaliserte de hardere elementene i blues-stilen de brukte. Den typiske blues-klubb-stilen med en lett rytme i bassen og høyrehåndsklunking på pianoet sammen med en myk vokal ble populær, og udødeliggjort av [[Nat King Cole]]s jazz-piano. Når Cole forlot Los Angeles, [[California]] for å opptre nasjonalt, ble hans rolle overtatt av [[Johnny Moore's Three Blazers]] med Charles Browns på piano og sang.<ref name="gillett">{{Cite book
| first=Charlie 
| last=Gillett  
| year= 1996
| title= The Rise of Rock and Roll
| url=https://archive.org/details/soundofcityriseo0000gill_a4h6
| edition= (2nd Ed.)
| publisher= Da Capo Press
| location=New York, N.Y.
| pages= [https://archive.org/details/soundofcityriseo0000gill_a4h6/page/143 143]–147, 316–317
| isbn= 0-306-80683-5}}</ref>

Brown signerte platekontrakt med [[Aladdin Records (US)|Aladdin Records]] og opptakene han gjorde av «Driftin' Blues» med et lite bluescombo i 1945, var typisk for bluesklubbene. [[Singel]]en forble på den amerikanske ''[[Billboard (magazine)|Billboard]]'' R&B-listen i seks måneder, og dermed ble Brown plassert i fronten av en utvikling som skulle forandre utføringen av musikk i USA.<ref>
{{Kilde www
|url=http://home.earthlink.net/~jaymar41/CBrown.html
|tittel=Charles Brown
|utgiver=
|besøksdato=2006-11-06
|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070304210321/http://home.earthlink.net/~jaymar41/CBrown.html
|arkivdato=2007-03-04
|url-status=død
}}
</ref> Hans stil dominerte klubbene på Central Avenue i Los Angeles i denne perioden, og musikere som [[Floyd Dixon]], [[Cecil Gant]], [[Ivory Joe Hunter]], [[Percy Mayfield]], [[Johnny Ace]] og [[Ray Charles]] ble influert av ham.<ref name="gillett" /> 

«Driftin' Blues» var den første av flere hits, og tidlig på 1950-tallet fulgte «Get Yourself Another Fool», «Black Night», «Hard Times» og «Trouble Blues» som alle ble store hits for plateselskaper som [[Modern Records]] og Aladdin.<ref name="russell" />  Selv om Brown hadde en trofast fanskare, klarte han ikke å holde stand mot [[rock 'n roll]]ens inntog. 

Browns stil var for myk til at den kunne overleve overgangen til rockens hardere rytmer, og han forsvant etterhvert fra den nasjonale scenen. Hans «Please Come Home for Christmas» ble en hit på [[King Records (USA)|King Records]] i 1960 og fortsatte å være populær ved juletider.<ref name="russell">{{Cite book
| first= Tony
| last= Russell
| year= 1997
| title= The Blues - From Robert Johnson to Robert Cray
| edition= 
| publisher=Carlton Books Limited 
| location= Dubai
| pages= 70–71
| isbn= 1-85868-255-X}}</ref> På 1960-, '70- og '80-tallet gjorde han flere ganger opptak og prøvde dermed å få mer oppmerksomhet igjen. Dette fortsatte frem til han fikk drahjelp av [[Bonnie Raitt]] til en ''Charles Brown comeback tour''.<ref name="history">{{Kilde www
|url=http://www.history-of-rock.com/west_coast_artists.htm
|tittel=West coast artists - Charles Brown
|utgiver=
|besøksdato=2006-11-06 
}}</ref> 

Brown gjenopptok karrieren, han spilte inn plater og opptrådte under gitaristen Danny Carons musikalske ledelse. Suksessen ble den største han hadde opplevd siden 1950-tallet<ref name="russell" /> og flere av albumene hans ble nominert til [[Grammy Award]]s.  

Charles Brown er tatt opp i [[Rock and Roll Hall of Fame]],<ref>{{Kilde www |url=http://www.rockhall.com/inductees/inductee-list/ |tittel=Liste over medlemmer av ''Rock and Roll Hall of Fame'' |besøksdato=2010-01-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100117032226/http://www.rockhall.com/inductees/inductee-list/ |arkivdato=2010-01-17 |url-status=død }}</ref> og mottok også National Endowment for the Arts' National Heritage Fellowship<ref>[http://www.nea.gov/honors/heritage/allheritage.html#97 Lifetime Honors: National Heritage Fellowships]   {{Wayback|url=http://www.nea.gov/honors/heritage/allheritage.html |date=20110719222738 }}</ref> og dessuten W. C. Handy-prisen.<ref>[http://www.blues.org/bluesmusicawards/pastyears.php4 Blues Foundation: Past Music Awards]   {{Wayback|url=http://www.blues.org/bluesmusicawards/pastyears.php4 |date=20071108224601 }}</ref> 

Brown døde av hjertesvikt i 1999 i [[Oakland (California)|Oakland]], [[California]]<ref name="Dead">[http://thedeadrockstarsclub.com/1998.html Thedeadrockstarsclub.com]</ref> og ble begravet i [[Inglewood Park Cemetery]], [[Inglewood (California)|Inglewood]].<ref name="history" />

== Diskografi ==
=== Originalalbum ===
* ''Charles Brown Sings Christmas Songs'' (King), (1961)
* ''Boss of the Blues'' (Mainstream), (1964)
* ''Ballads My Way'' (Mainstream), (1965)
* ''Legend!'' (Off-Beat), (1969)
* ''Blues N' Brown'' (Modern/Kent), (1971)
* ''Music Maestro, Please'' (Big Town Records), (1978)
* ''One More for the Road'' (Blue Side; later reissued by [[Alligator Records]]), (1986)
* ''All My Life'' (Bullseye Blues), (1990)
* ''Someone To Love'' (Bullseye Blues), (1992)
* ''Just A Luck So and So'' (Bullseye Blues), (1994)
* ''Charles Brown's Cool Christmas Blues'' (Bullseye Blues), (1994)
* ''These Blues'' (Verve/Gitanes), (1994)
* ''Honey Dripper'' (Verve/Gitanes), (1996)
* ''So Goes Love'' (Verve), (1998)
* ''In A Grand Style'' (Bullseye Blues), (1999)
* ''Since I Fell for You'' (DCC)

=== Samleplater og andre ===
* ''Snuff Dippin' Mama (med Johnny Moore's 3 Blazers)'' (Nigh Train International), (1995)
* ''Walkin' in Circles (med Johnny Moore's 3 Blazers)'' (Nigh Train International), (1995)
* ''Johns – Original Motion Picture Soundtrack'' (Varese Sarabande VDS-5778), (1996)
* ''1944-1945'' (Classics), (1998)
* ''Blue Over You – The Ace Recordings'' (Westside), (1999)
* ''Alone at the Piano'' (Savoy Jazz), (2004)

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Musikklenker}}
* [http://www.allmusic.com/artist/charles-brown-p291 Biografi på Allmusic.com]


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Brown, Charles}}
[[Kategori:Bluesmusikere fra USA]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Blues Hall of Fame]]
[[Kategori:Personer fra Texas City]]