Redigerer Charles-Maurice de Talleyrand

{{Infoboks biografi}} 
[[Fil:Talleyrand floatingwiththetide0001.jpg|thumb|Karikatur med Talleyrand som værhane (1815). De seks hoder uttrykker de seks ledende roller som han spilte under seks regimer.]]
'''Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord''' – ofte bare '''Talleyrand''' – hertug av Talleyrand, fyrste av Bénévent (1754–1838), var en fransk diplomat under [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]], [[Den franske revolusjon|revolusjonen]], [[Napoleon]], [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] og [[Ludvig Filip]]. Helt til å begynne med hadde han uten trosengasjement vært både prest og biskop. Ettersom han hadde høye embeder i alle sin samtids franske politiske regimer, assosieres navnet Talleyrand ikke bare for kompetanse og tilpasningsdyktighet, men også for opportunisme.

== Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Talleyrands foreldre overlot ham til en guvernante som lot ham ramle ned fra et skap, slik at han brakk en knokkel i foten. Denne skaden ville aldri leges. De eneste karrieremulighetene som ble ansett passende for menn av hans [[stand]], var i [[hær]]en eller ved [[hoff]]et. Som halt var Talleyrand verken stridsdyktig eller i stand til å danse, så han skulle i stedet bli [[prest]], og ble sendt til [[presteseminaret Saint-Sulpice]] i Paris.

===Prest===
Han avla sin [[teologi]]ske eksamen ved [[Universitetet i Paris|Sorbonne]] i 1779 og ble straks etter presteviet. Allerede året deretter ble han den katolske kirkes representant ved det franske hoff. Men han følte bare motvilje mot [[Den katolske kirke]]. Talleyrand hadde ingen sans for [[autoritet]]er og ble en flittig samler av verker av [[opplysningstiden]]s [[filosof]]er, og av ren [[pornografi]], helst den som dreide seg om forbindelser mellom prester og [[nonne]]r.<ref>Simon Schama: ''Citizens'' (s. 21), Penguin books, 1989, ISBN 0-14-017206-8</ref>

Hans første [[prebende]] var de som tilkom klosteret Saint-Denis' abbé. I 1780 ble han gjort til generalagent for den franske klerus.

===Biskop===
Talleyrand ble i [[1788]] biskop av [[Autun]] – for en geistlig av en slik stadsmessig bakgrunn var dette nokså sent.<ref>Ifølge Orieux hadde den fromme kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] - som var kjent med ham fra hoffet - bare motvillig undertegnet utnevnelsesdokumentet.</ref> Hans personlige opphold i Autun varte bare i fire uker. For da ble han av det lokale presteskap valgt til delegert til den nettopp innkalte [[Stenderforsamlingen 1789|generalstendenes forsamling]]. Han ble således med i den franske nasjonalforsamlingen i [[1789]], men valgte raskt å ikke gjøre det i egenskap av kirkelig medlem, og gikk over til [[tredjestanden]]. Fra 26. august arbeidet han med [[erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter]].

===Ekskommunisert, senere laisert===
I [[1791]] avla han som første geistlige ed til den nye forfatningen, og ble derfor av pave [[Pius VI]] [[ekskommunikasjon|ekskommunisert]]. Langt senere, i 1802, ble han dessuten [[Laisering|laisert]], det vil si fratatt alle rettigheter han hadde som geistlig. 

Under [[skrekkveldet|terroren]] oppholdt Talleyrand seg i Amerika.

===Utenriksminister for to regimer===
Han kom tilbake og var utenriksminister fra [[1797]] til [[1807]] og støttet Napoleon ved [[18 brumaire-kuppet|statskuppet i 1799]]. Utenrikspolitisk avviste han imidlertid Napoleons erobringspolitikk. Napoleon betegnet ham som ''de la boue dans un bas de soie'' (= skitt i en silkestrømpe).

Etter å ha blitt avskjediget som utenriksminister, samlet han ivrig allierte for å hjelpe [[Huset Bourbon|bourbonerne]] å gjenvinne makten i Frankrike. Etter Napoleons nederlag i [[1814]] ble han utnevnt til utenriksminister av kong Ludvig XVIII.

Under [[Wienerkongressen]] representerte han Frankrike og undertegnet Paris-freden [[30. mai]] [[1814]] og sluttaktene fra [[9. juni]] [[1815]]. Mellom [[1830]] og [[1834]] var han ambassadør i [[London]].

Talleyrands mål var alltid en europeisk likevekt mellom maktene, og en stormaktsstilling for Frankrike. Han er begravet ved sitt [[slott]] i Valençay.

===Død forsonet med Kirken===
På dødsleiet i 1838 undertegnet han et forsoningsdokument med kirken, forberedt av den senere biskop [[Félix Dupanloup]]. Dupanloup administrerte ham så [[sykesalvingen|den siste olje]] etter det rituale som gjaldt for biskoper.
== Episkopalgenealogi ==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:

* Kardinal [[Guillaume d'Estouteville]] (1403-1483)
* [[Pave Sixtus IV]] (1414-1484) *bispeviet 1471
* [[Pave Julius II]] (1443-1513) *1481
* Kardinal [[Raffaele Sansoni Riario]] (1461-1521) *1504
* [[Pave Leo X]] (1475-1521) *1513
* [[Pave Klemens VII]] (1478-1534) *1517
* Kardinal [[Paul III|Alessandro Farnese]] (1468-1549) *1519
* Kardinal [[Francesco Pisani]] (1494-1570) *1527
* Kardinal [[Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza)]] (1540-1603) *1564
* Pave [[Klemens VIII]] (1536-1605) *1592
* Kardinal [[Pietro Aldobrandini]] (1571-1621) *1604
* Biskop [[Laudivio Zacchia]] (1565-1637) *1605
* Kardinal [[Antonio (Marcello) Barberini sr.]], [[O.F.M. Cap.]] * (1569-1646) *1625
* Erkebiskop [[Nicolò Guidi di Bagno]] (1583-1663 *1644
* Erkebiskop [[François de Harlay de Champvallon]] (1625-1695) *1651
* Erkebiskop [[Hardouin Fortin de la Hoguette]] (1643-1715) *1676
* Kardinal [[Henri-Pons de Thiard de Bissy]] (1657-1737) *1692
* Erkebiskop [[Charles-Antoine de la Roche-Aymon]] (1697-1777) *1725
* Erkebiskop [[Alexandre-Angélique Talleyrand de Périgord]] (1736-1821) *1766
* Biskop [[Louis-André de Grimaldi]] (1736-1804) *1767
* Laisert tidligere biskop ''Charles-Maurice de Talleyrand'' (1754-1838) *1789<ref>[https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/btape.html tape], lest 11. desember 2021</ref> (laisert 1802)

== Referanser ==
<references />

== Litteratur (utvalg) ==
* '''Memoarer'''
** Adolf Ebeling (Hrsg.), Charles Maurice de Talleyrand-Périgord: ''Memoiren des Fürsten Talleyrand.'' 5 Bände, Köln 1891–1893 
*'''Faglitteratur'''
** Duff Cooper: ''Talleyrand.'' Frankfurt am Main 1982, ISBN 3-458-32097-0.
** Philipp G. Dwyer: ''Charles-Maurice de Talleyrand. A Bibliography.'' Westport, Connecticut 1996, ISBN 0-313-29354-6.
** Philipp G. Dwyer: ''Talleyrand.'' Harlow 2002, ISBN 0-582-32384-3.
** Georges Lacour-Gayet: ''Talleyrand.'' Paris 1991, ISBN 2-228-88296-8.
** Jean Orieux: ''Talleyrand. Die unverstandene Sphinx.'' Frankfurt/M. 1991, ISBN 3-596-25657-7.
** Emmanuel de Waresquiel: ''Talleyrand. Le Prince immobile.'' Paris 2003, ISBN 2-213-61326-5.
** Bernard, J. F.: ''Talleyrand – Diplomat – Staatsmann – Opportunist.'' München 1989.
** Johannes Willms: ''Talleyrand: Virtuose der Macht 1754–1838.'' München 2011, ISBN 978-3-406-62145-1.
* {{BBKL|archiveurl=https://web.archive.org/web/20070613175943/http://www.bautz.de/bbkl/t/talleyrand_p.shtml |band=15|spalten=1375-1376|autor=Hubertus Kohle|artikel=TALLEYRAND-PÉRIGORD, Charles-Maurice de}}

* '''Skjønnlitteratur'''
** Mirko Jelusich: ''Talleyrand. Roman.'' Wien 1978, ISBN 3-218-00311-3.
** Andrew Johnston: ''Talleyrand oder die feine Kunst der Intrige.'' Wien 1999, ISBN 3-203-78788-1.
** Rosie Waldeck: ''Venus am Abendhimmel. Talleyrands letzte Liebe.'' Hamburg 1996, ISBN 3-499-13915-4.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Talleyrand, Charles Maurice de}}
[[Kategori:Franske utenriksministre]]
[[Kategori:Franske ambassadører]]
[[Kategori:Ambassadører til Storbritannia]]
[[Kategori:Personer fra den franske revolusjon]]
[[Kategori:Franske katolske biskoper]]
[[Kategori:laiserte katolske biskoper]]
[[Kategori:Personer fra Paris]]
[[Kategori:Elefantordenen]]
[[Kategori:Linjen d'Estouteville]]