Redigerer Carlo Gesualdo

{{Infoboks musiker}}
[[Fil:Gesualdo-moro lasso al mio duolo.ogg|miniatyr|''Moro lasso al mio duolo''<br />framført av MIT Chamber Chorus under ledelse av William Cutter]]
'''Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa''' (født [[8. mars]] [[1566]] i [[Venosa]], [[provinsen Potenza]], død [[8. september]] [[1613]] i Gesualdo, [[provinsen Avellino]]) var en  [[Kongedømmet Napoli|napolitansk]] [[fyrste]] og [[komponist]].

Gesualdos betydning hviler på hans uttrykksfulle [[madrigal]]er, mange skrevet i et dristig [[Kromatisk skala|kromatisk]] tonespråk man ikke finner maken til før på 1800-tallet. På grunn av et trippeldrap han sto bak har mange gått ut fra at det intense madrigalspråket hans kan være et uttrykk for anger og fortvilelse, og han er derfor blitt viet mye oppmerksomhet opp gjennom musikkhistorien.

== Biografi ==
Gesualdo ble født inn en [[aristokrati]]sk familie. Faren var regjerende ''principe'' av det lille fyrstedømmet Venosa. Moren, Girolama Borromeo,<ref>I mange kilder ''Geronima'' Borromeo</ref> var niese av pave [[Pius IV]] og søster av kardinal [[Carlo Borromeo]], en ledende aktør under [[motreformasjonen]].

Ved hoffet fikk Gesualdo tidlig en grundig musikalsk utdannelse og opplæring i [[teorbe|bassluttspill]]. Han spilte også [[cembalo]] og [[gitar]],<ref name="Newcomb">Anthony Newcomb: ''Carlo Gesualdo and a musical correspondence of 1594'' i ''[[The Musical Quarterly]]'', oktober 1968, bind. LIV nr. 4</ref> og viste liten interesse for annet enn musikk.

Etter at broren døde, rykket han opp i arverekkefølgen, og ble i 1586 regjerende ''principe''. Samme år giftet han seg med sin [[Søskenbarn|kusine]], Donna Maria d'Avalos, datter av [[marki]]en av [[Pescara]]. To år senere startet hun og hertug Fabrizio Carafa av Andria en kjærlighetsaffære som de holdt gående i to år før Gesualdo begynte å ane hva som foregikk. En dag ga han beskjed om at han skulle ut på en flere dagers jakttur, men vendte tilbake samme kveld og tok kona og elskeren ''[[in flagrante delicto]]''. Hva som så skjedde ble aldri fullstendig oppklart, men det regnes som ubestridt at han egenhendig drepte kona. Samme natt døde også elskeren hennes og et barn med uklart farskap, men rettsundersøkelsen klarte ikke å fastslå om det var han selv eller hans håndgangne menn som drepte dem. De mishandlede ofrene la han til alles påsyn foran palasset. Som høyadelig var Gesualdo fritatt fra rettsforfølgelse, men da han sto i fare for at ofrenes familier ville hevne udåden, flyktet han til familieslottet og holdt seg i ro der de neste fire årene.

Etter bistand av onkelen, kardinal [[Alfonso Gesualdo]], ble det i 1594 gjort forberedelser til ekteskapsinngåelse med Leonora d'Este, niesen til hertug [[Alfonso II d'Este, hertug av Ferrara|Alfonso II]] av [[Ferrara]]. I den anledning flyttet Gesualdo til [[Ferrara]], et senter for tidens fremadskuende musikk, og her ble han kjent med [[Luzzasco Luzzaschi]] som samme år ble førsteorganist i d'Este-familiens hoff. Gesualdo skrev sannsynligvis størstedelen av sine komposisjoner de to årene han bodde i byen. Han publiserte også sin første [[madrigal]]bok i Ferrara.

I 1595 flyttet han og den nye kona tilbake til familiepalasset. Han skaffet seg et lite ensemble med briljante musikere og bygde opp et musikalsk senter etter mønster fra Ferrara, men beregnet på ham alene. Han forlot sjelden palasset og musikken var hans eneste glede.<ref name="Grove Dictionary of Music">Grove Dictionary of Music, 'Carlo Gesualdo'</ref> Det meste av det han skrev ble publisert i [[Napoli]] i 1603 og 1611, og de mest intenst [[Kromatisk skala|kromatiske]] og vanskelig tilgjengelige verkene hans stammer fra tiden i selvvalgt isolasjon.

I 1600 døde en sønn, det eneste barnet Gesualdo hadde med sin andre hustru. Hun beskyldte ham for mishandling, tilbrakte mer og mer tid utenfor det isolerte palasset, og d'Este-familien forsøkte å få ordnet en skilsmisse. I de senere årene led Gesualdo av stadig dypere depresjoner, kanskje delvis forårsaket av anger, han hadde for eksempel en tjener med spesialoppgave å gi ham en daglig omgang med pisken.<ref name="Gray Heseltine">Cecil Gray, Philip Heseltine (1926)</ref> Han døde isolert i familiepalasset i Avellino. Det antas at han led av en form for [[bipolar lidelse]].

== Musikk ==
Gesualdos verk omfatter en rekke kirkemusikalske komposisjoner, bl.a. ''[[Responsorium|responsorier]]'' for [[liturgi]]en i [[den stille uke]]. Dessuten skrev han [[motett]]er og sju [[madrigal]]bøker, hvorav den siste er tapt.

Gesualdo levde i overgangstiden mellom [[Renessansemusikk|renessansen]] og [[barokkmusikk|barokken]], men stilmessig tilhører musikken til 1500-tallets [[polyfoni|vokalpolyfoni]]. Komposisjonene kjennetegnes av hyppig bruk av [[Kromatisk skala|kromatikk]] og uventede [[modulere|modulasjoner]] som understreker tekstmaterialets meningsinnhold, og han kan i den sammenheng sies å tilhøre tradisjonen til madrigalister som [[Luca Marenzio]] og [[Claudio Monteverdi]].

== Mottakelseshistorikk ==
Gesualdo fikk begrenset innflytelse i sin egen tid, men napolitanske madrigalkomponister imiterte stilen hans til ut på 1620-tallet.<ref name="Mann">Brian Mann, ''The madrigals of Michelangelo Rossi'', University of Chicago Press, 2002, s. 10</ref> Komponister som [[Sigismondo d'India]], [[Antonio Cifra]],<ref>Lorenzo Bianconi. «Gesualdo, Carlo, Prince of Venosa, Count of Conza»,  ''Grove Music Online. Oxford Music Online'', http://www.oxfordmusiconline.com/subscriber/article/grove/music/10994 (abonnementstilgang, besøkt 19. mars 2010).</ref> [[Michelangelo Rossi]],<ref name="Mann" /> [[Giovanni de Macque]],<ref name= BrownStein>Howard Mayer Brown, Louise K. Stein, ''Music in the Renaissance'', Prentice Hall, s. 350</ref> [[Scipione Dentice]]<ref name= BrownStein /> og [[Girolamo Frescobaldi]]<ref>Denis Arnold, ''The New Grove Italian baroque masters: Monteverdi, Frescobaldi, Cavalli, Corelli, A. Scarlatti, Vivaldi, D. Scarlatti'', Macmillan, 1984, s. 85</ref> skrev polyfone madrigaler i en imiterende Gesualdo-stil.

Gesualdos verk forble akseptert i hoffkretser og akademiske miljøer i noen tiår etter hans død, men interessen forsvant da operaen gjorde sitt seiersrike inntog.

Gjennom århundrene har mordene vært bestemmende for mye av oppmerksomheten rundt Gesualdos liv og musikk. Eksempelvis fortalte {{Ikkerød|Giacinto Andrea Cicognini}} historien opp igjen i den barokke tragedien ''Il tradimento per l'onore'' (1664) ved hjelp av en fiktiv personkonstellasjon. Romanene ''Melodien oder Nachträge zum quecksilbernen Zeitalter'' (1993) av [[Helmut Krausser]] og ''Madrigal'' (1968) av [[Laszlo Passuth]] inneholder lengre gjenfortellinger av Gesualdos livsløp

På 1900-tallet gjorde den dristige stemmeføringen og [[harmonikk]]en at madrigalene igjen ble sett på som interessante, og en rekke komponister studerte Gesualdo. For eksempel bearbeidet [[Igor Stravinskij]] tre madrigaler i ''Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum. Three Madrigals recomposed for instruments'' (1960). Stravinskij skrev om Gesualdo i ''Themes and Conclusions'': ''«... as Gesualdo’s mode of expression is dramatic, highly intimate, and very much in earnest, he weights the traditional madrigal of poised sentiments and conceits, of amorous delicacies and indelicacies, with a heavy load.»''

I 1990-årene kom det enda en bølge av interesse for den historiske figuren Gesualdo og hans musikk. Det franske vokalensembelet ''Les Jeunes Solistes'' gav [[Klaus Huber]] i oppdrag å komponere de manglende ''Lamentationes'' til Gesualdos langfredagsresponsorier. I 1993 la han med ''Quia clamavi ad te: Miserere'' fram ''Lectio prima''. Besetningen ligner den Gesualdo brukte i sine responsorier: ''cantus'', ''sextus'', ''altus'', ''tenor'', ''quintus'' og ''bassus''. Jeunes Solistes urframførte under festivalen ''Wittener Tage für neue Kammermusik'' i 1997 den fullstendige serien ''Lamentationes''. Samlingen bærer tittelen ''Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi''.<ref>Detaljer om ''Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi'' i {{Språkikon|de|tysk}} [http://www.klaushuber.com/dsp_wk.php?lg=de&op=111 Klaus Hubers verkkommentarer] {{Wayback|url=http://www.klaushuber.com/dsp_wk.php?lg=de&op=111 |date=20120412210448 }}.</ref>

Den italienske komponisten [[Salvatore Sciarrino]] har ved siden av madrigalbearbeidelser, eksempelvis ''Le voci sottovetro'' for ensemble og stemme (1998), skrevet en burleske i den sicilianske dokketeatertradisjonen, ''Terribile e spaventosa storia del Principe da Venosa et della bella Maria'' for mezzosopran, saksofonkvartett og slagverk (1999) og operaen ''Luci mie traditrici'' (1996–1998, «Den dødelige blomsten»).

Andre bearbeidelser av Gesualdo-materiale for operascenen er [[Alfred Schnittke]]s ''Gesualdo'', opera i syv bilder, en prolog og en epilog (1994) og [[Franz Hummel]]s ''Gesualdo'', opera i to akter (1996). I 1995 kom [[Werner Herzog]]s film ''Tod für fünf Stimmen''.{{Tr}} Den 9.&nbsp;oktober 2010 ble operaen ''Gesualdo'' med musikk av [[Marc-André Dalbavie]] og libretto av [[Richard Millet]] uroppført på [[Opernhaus Zürich]] som oppdragsverk av operahuset.

== Verk ==
<div style="{{spaltebredde}}">
* 1594: ''Madrigali libro primo'' (femstemmig)
* 1594: ''Madrigali libro secundo'' (femstemmig)
* 1595: ''Madrigali libro terzo'' (femstemmig)
* 1596: ''Madrigali libro quarto'' (femstemmig)
* 1603: ''Sacrarum cantionum liber primus'', 21 motetter (femstemmig)
* 1603: ''Sacrarum cantionum liber secundus'', 20 motetter (seks og sjustemmig)
* 1611: ''Madrigali libro quinto'' (femstemmig)
* 1611: ''Madrigali libro sesto'' (femstemmig)
* 1611: ''Responsoria et alia ad Officium Hebdomadae Sanctae spectantia'' (seksstemmig)
* 1626: ''Madrigali libro settimo'' (seksstemmig, tapt)
</div>

== Referanser og fotnoter ==
<references/>

== Kilder ==
* {{Treccani|ID=carlo-gesualdo_(Dizionario-Biografico)|Artikkel=GESUALDO, Carlo|Forfatter=Ariella Lanfranchi|Hentet=|Kommentar=''[[Dizionario Biografico degli Italiani]]'' - Volume 53 (2000) }}

== Litteratur ==
* [[Alfred Einstein]]:  ''The Italian Madrigal.'' Princeton 1949.
* Cecil Gray, Philip Heseltine: ''Carlo Gesualdo, Musician and Murderer.''  St. Stephen's Press, London 1926.
* Peter Niedermüller: ''„Contrapunto“ und „effetto“. Studien zu den Madrigalen Carlo Gesualdos.'' Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2001. ISBN 3-525-27908-6
* [[Gustave Reese]]: ''Music in the Renaissance''. Norton, New York 1954. ISBN 0-393-09530-4
* Glenn Watkins: ''Carlo Gesualdo di Venosa. Leben und Werk eines fürstlichen Komponisten.'' Matthes & Seitz, München 2000. ISBN 3-88221-233-0
* Stanley Sadie (red.): ''The New Grove Dictionary of Music and Musicians''. 20 bind.  Macmillan Publishers, London 1980,.ISBN 1-56159-174-2
* Nicolas Slonimsky (red.): ''The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians.'' 8. opplag.  Schirmer, New York 1993. ISBN 0-02-872416-X

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Språkikon|it}} [https://web.archive.org/web/20070905140547/http://www.mediateca.avellino.it/CarloGesualdo/index.html Center Studies and Documentation Carlo Gesualdo]

;Online partiturer
{{ChoralWiki}}
{{Mutopia|composer=GesualdoC|name=Carlo Gesualdo}}
* {{IMSLP|id=Gesualdo, Carlo}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Gesualdo, Carlo}}
[[Kategori:Italienske komponister]]
[[Kategori:Renessansekomponister]]
[[Kategori:Luttspillere]]
[[Kategori:Personer fra Venosa]]