Redigerer Carl I. Hagen

{{Infoboks politiker
| verv = [[Fremskrittspartiet]]s formann
| periode = 1978–2006
| forgjenger = [[Arve Lønnum]]
| etterfølger = [[Siv Jensen]]
| verv2 = [[Fremskrittspartiet]]s parlamentariske leder 
| periode2 = 1981–2005
| etterfølger2 = [[Siv Jensen]]
| verv3 = [[Stortingsrepresentant]]
| valgkrets3 = [[Oslo]] og [[Oppland]]
| periode3 = 1974–1977, 1981–2009, 2021–2025
}}
'''Carl Ivar Hagen''' (født 1944) er en [[Norge|norsk]] [[Norges politiske system|politiker]] ([[Fremskrittspartiet|FrP]]). Han var [[Fremskrittspartiet#Partiledelsen|Fremskrittspartiets formann]]{{efn|Fremskrittspartiet brukte tittelen ''formann'' i stedet for ''leder'' fra 1973 til 2009.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/JVrPm|tittel=Farvel til formann Jensen|besøksdato=2023-03-05|dato=2009-05-22|språk=no|verk=VG|sitat=Frp-formann Siv Jensen gikk fredag over i historien. Inn klappet landsmøtet partileder og statsministerkandidat Siv Jensen. –&nbsp;Helt i orden, sier tidligere formann Carl I. Hagen. Til forskjell fra forrige gang tittelen var oppe til votering, på landsmøtet for to år siden, lå det denne gang en enstemmig innstilling til vedtektsendring på bordet til de 231 delegatene. Forslaget fra landsstyret ble vedtatt mot to stemmer.}}</ref>}} fra 1978 til 2006 og bygde opp partiet fra å ha falt ut av [[Stortinget]] til å bli et av landets største [[Opposisjon i politikk|opposisjonspartier]].

Etter å ha arbeidet som næringslivsleder i næringsmiddelbransjen kom Carl I. Hagen første gang inn på Stortinget i 1974, valgt inn for [[Anders Langes Parti]]. Etter at han ikke ble gjenvalgt i 1977, kom han tilbake i 1981 og satt deretter i nasjonalforsamlingen sammenhengende frem til han ikke tok gjenvalg ved [[stortingsvalget 2009]]. I løpet av disse årene var Hagen Fremskrittspartiets ubestridte frontfigur på tross av perioder med intern uro, blant annet rundt «[[Fremskrittspartiets landsmøte 1994|Dolkesjø]]»-landsmøtet i 1994. 
Ved [[Stortingsvalget 2021|stortingsvalget i 2021]] ble Hagen på ny valgt inn på Stortinget, denne gang fra [[Oppland]] valgdistrikt.

Hagen var en sentral politisk aktør gjennom sine mer enn 25 år i norsk toppolitikk. I 1986 var han med på å felle den borgerlige [[Kåre Willochs regjering|Willoch-regjeringen]]. Senere har Hagen blant annet bidratt til å sette innvandrings- og integreringspolitikk på dagsordenen, vært [[Stortingspresident|Stortingets visepresident]] og vekselvis vært støttespiller for, og motstander av, flere ikke-sosialistiske regjeringer. Da han overlot formannsvervet til [[Siv Jensen]] i 2006 og trakk seg ut av politikken i 2009, var Fremskrittspartiet Stortingets nest største parti, med ca. 22 prosent av stemmene bak seg ved stortingsvalgene både i [[stortingsvalget 2005|2005]] og [[stortingsvalget 2009|2009]].

== Bakgrunn og oppvekst ==
Carl Ivar Hagen vokste opp på [[Røa]] på [[Østkant og vestkant i Oslo|Oslos vestkant]] i en familie på fire. Faren [[Ragnar Hagen|Ragnar]] arbeidet i [[Prisdirektoratet]], mens moren jobbet i et advokatfirma. Søsteren [[Jorunn Bjørgum]] skulle senere bli historieprofessor ved [[Universitetet i Oslo]].<ref name="Moen-15-20" />

Etter første [[Realskolen|real]] på [[Elisenberg skole]] i 1959 dro Hagen til [[England]] for å ha sommerjobb som jordbærplukker. Hjemme i Norge begynte han på [[Persbråten videregående skole|Persbråten gymnas]]. Året etter fikk han sommerjobb som [[dekksgutt]] på Nesoddbåten, etter at faren i mellomtiden hadde fått stillingen som [[disponent]] i [[Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap]]. Sommeren 1961 var han maskingutt på [[Den norske Amerikalinje|NALs]] MS «Foldenfjord» og seilte på [[New York]] og [[Philadelphia]].<ref name="Moen-22-26" />

I ungdomstiden var Hagen medlem av [[Unge Høyre]], uten at han var spesielt aktiv i det politiske arbeidet. Etter gymnaset hadde han en periode jobb i et asfaltfirma i [[Tromsø]], før han i januar 1964 avtjente [[førstegangstjeneste]]n i Ingeniørvåpenet på [[Hvalsmoen leir|Hvalsmoen]]. Her var han en periode [[Tillitsmannsordningen i Forsvaret|kompanitillitsmann]] og fant seg godt til rette.<ref name="Snoen-26-27" />

== Studenttilværelse, yrkesliv og familiedannelse ==
[[File:Trevelyan building, newcastle college.jpg|thumb|Etter førstegangstjenesten dro Hagen til [[England]] for å studere. Etter et år ved Sunderland Technical College begynte han ved Newcastle College of Commerce (bildet), der han tok en grad i [[bedriftsøkonomi]]. En bygning her er oppkalt etter Hagen ''(The Carl Hagen House)''.]]
Hagen manglet fire poeng på å få hovedkarakteren «Meget» på gymnaset og hadde dermed ikke mulighet til å følge opp ingeniørambisjonene ved å begynne på [[NTH]] i [[Trondheim]].<ref name="Moen-29" /> På tross av bedre resultater da han tok opp eksamener etter militæret, var han fortsatt et stykke unna å komme inn, og han dro derfor sommeren 1964 til [[England]] for å begynne på [[University of Sunderland|Sunderland Technical College]] – den gang kjent som «Norges andre tekniske høyskole» på grunn av de mange norske studentene.<ref name="Moen-33" />

Hagen kom raskt inn i studentpolitikken, og han ble valgt inn i det lokale ''Student Representative Council'' i Sunderland. Problemer med den teoretiske matematikken på ingeniørhøyskolen gjorde at han i 1966 gikk over til å studere [[bedriftsøkonomi]] ved [[Newcastle College|Newcastle College of Commerce]], der det – i motsetning til i Sunderland – knapt var nordmenn. Også her gikk Hagen inn i studentpolitikken, og i 1967 ble han valgt til formann i ''Student's Union''. Med dette vervet ble han også aktiv i arbeid på nasjonalt og regionalt plan i den nasjonale studentorganisasjonen [[National Union of Students]] (NUS).<ref name="Moen-33-35" />

1968 var preget av stor uro i studentmiljøene på kontinentet, og studentopprøret spredte seg etterhvert også til Storbritannia. I NUS var det blitt dannet en radikal fraksjon under ledelse av den senere britiske utenriksministeren [[Jack Straw]]. Hagen likte Straw godt som person, men støttet den moderate [[Labour]]-kandidaten Trevor Fisk i kampen om formannsvervet. Fisk vant formannsvervet med knapp margin, mens Hagen uten hell utfordret Straw som nestleder.<ref name="Hagen-37-38" />

Hagen beskriver i selvbiografien ''[[Ærlig talt]]'' hvordan det studentpolitiske arbeidet i England i stor grad formet hans fremtidige liv som politiker i Norge:
<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>«Jeg gikk en tøff skole som debattant og møteleder. Jeg lærte møte- og debattprosedyrer, grunnprinsipper i vedtekter og organisasjonskultur, jeg utformet delegasjons- og kontrollrutiner, jeg lærte å skille mellom person og sak, jeg lærte engelsk flytende, og jeg lærte taktisk organisasjonsarbeid. Jeg fikk også en god del selvtillit – for mye, vil sikkert mange hevde – fordi jeg helt på egen hånd hadde maktet å bli til noe blant engelske studenter i Nordøst-England.»<ref name="Hagen-37-38" /></blockquote>

Etter at Hagen forlot England, ble studenthuset i Newcastle oppkalt etter ham: «Carl Hagen House».<ref name="Hagen-37-38" />

Rett etter avsluttede studier fikk den 25 år gamle Hagen stillingen som ''Marketing Executive for Norway'' i sukkergiganten [[Tate & Lyle]]. Etter kort tid i stillingen rykket han opp til å bli direktør for Tate & Lyle i Norge og ledet dermed en virksomhet med kontorer fra [[Kristiansand]] i syd til Tromsø i nord.<ref name="Snoen-33-35" />

Hagen giftet seg i for første gang i 1970, men ekteskapet gikk i oppløsning på midten av 1970-årene. På slutten av årtiet traff Hagen [[Eli Hagen|Eli Aas]], og hun tok tidlig del i samboerens (fra 1983 ektemannens) politiske liv. Hun ble etter hvert Carl I. Hagens personlige sekretær på Stortinget og fungerte også som hans nærmeste politiske rådgiver i alle år.

== Fra Anders Langes Parti til Fremskrittspartiet via Reformpartiet ==
=== ALP blir til ===
{|class="wikitable" style="float:right;  width:350px; border: 1px solid #aaa; margin:5px; font-size: 85%;"
|{{center|'''<big>VI ER LEI AV</big>'''<br />
'''å bli utbyttet av statskapitalismen'''}}
* '''Vi er lei av''' å betale 70 prosent av våre inntekter i skatter, avgifter, moms.[…]
* '''Vi er lei av''' friske folk som henter trygdene sine i drosjer.
* '''Vi er lei av''' tvungen u-hjelp til stater som bruker til sammen 38 milliarder dollars til rustninger
* '''Vi er lei av''' politikere som tror de eier våre penger.
* '''Vi er lei av''' å betraktes som umyndige barn som ikke selv kan stelle sine egne penger
----
[[Anders Lange]] lanserte i 1973 tretten «vi er lei av»-punkter (hvorav et utdrag er gjengitt ovenfor) og inviterte til et protestmøte på [[Saga kino]]. Hagen kjente seg umiddelbart igjen i punktene, og gav allerede på møtet sin underskrift til en ny partidannelse – [[Anders Langes Parti]] (ALP).<ref name="Moen-45-52" />
|}

Hagens interesse var i 1973 fanget av et møte annonsert i avisene. Møteinnkalleren, [[Anders Lange]], hadde publisert en liste med 13 «vi er lei av»-punkter og oppfordret folk til å møte på [[Saga kino]] den 8. april. Hagen hadde alltid stemt [[Høyre]], men var de siste årene blitt skuffet over partiet, blant annet på grunn av [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|nederlaget i EF-saken]] og manglende vilje til å sette ned skatter og avgifter. Han kjente seg umiddelbart igjen i Langes punkter og møtte ivrig opp på Saga.

Foran 1&nbsp;400 tilhørere gikk Lange til harde angrep mot [[Utviklingshjelp|u-hjelpen]], [[Arbeiderpartiet]], offentlig byråkrati og skatter og avgifter, samtidig som han beskyldte Høyre for å «forråde velgerne». På slutten av møtet oppfordret Lange tilhørerne til å være med på å danne et nytt politisk parti, og Hagen gav straks underskriften sin til den nye partidannelsen.<ref name="Moen-45-52" />

Hagen sendte snart et brev til høyesterettsadvokat [[Erik Gjems-Onstad]] der han tilbød sin hjelp i å få det nye partiet i gang. Hagen ble raskt tatt inn i den innerste kretsen rundt Lange, selv om Lange og Hagen allerede fra starten av var uenige i spørsmålet om partiets oppbygning: Der Hagen ønsket vedtekter, en formell organisasjon og et partiprogram mente Lange det klarte seg lenge med hans personlige egenskaper og «vi er lei av»-plakaten.<ref name="Moen-54-55" />

Kun få uker etter Saga-møtet var Hagen blitt utpekt av Lange til partisekretær. Han ble også satt på tredjeplass på stortingslisten i Oslo etter en svært uformell nominasjonsprosess. [[Anders Langes Parti]] (ALP) fikk raskt over fem prosent oppslutning på meningsmålingene og ble oppfattet som en trussel blant de etablerte partiene. Partiet ble under Lange styrt som et «énmannsshow», noe som utløste mye kritikk i pressen. Da Hagen igjen forsøkte å ymte frempå til Lange om at de måtte ha vedtekter og valg av formann, skal Lange ha blitt rasende, noe som ble et vendepunkt i forholdet mellom Lange og Hagen.<ref name="Moen-56-62" />

ALP fikk fire stortingsrepresentanter ved [[Stortingsvalget 1973|valget i 1973]]. At en protestbevegelse på få måneder fikk fem prosent og fire mandater, var på mange måter uventet, men Hagen var likevel skuffet over at det ble bare ble to mandater i Oslo – Lange og Gjems-Onstad. Hagen arbeidet imidlertid videre for at den løse bevegelsen skulle bli et mer normalt parti, og på partiets første ordinære landsmøte fikk han gjennomslag – mot Langes vilje – for at partiet skulle få vedtekter. Det forverret forholdet til Lange, som uttalte i et intervju at «min bitreste fiende er direktøren i sukkerfirmaet Tate & Lyle, Carl I. Hagen». Hagen tok så ordet på landsmøtet og kritiserte partiformannen direkte. Etter at forholdet de to imellom bedret seg noe på nyåret, blusset konflikten opp igjen sommeren 1974, og i juni sendte Hagen et 35-siders brev til Lange der han oppfordret formannen til å trekke seg tilbake. Kort tid etterpå meldte Hagen seg ut av ALP.<ref name="Moen-66-74" />

=== Reformpartiet og stortingsdebut ===
[[File:Carl I. Hagen 2009 3.jpg|thumb|left|Hagen på Stortingets talerstol (2009). Hagen kom for første gang inn på Stortinget ved [[Anders Lange]]s bortgang i 1974, men da som uavhengig representant. I løpet av perioden lyktes Hagen i å slå sammen sitt eget miniparti [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]] med [[Anders Langes Parti|ALP]], som han hadde forlatt etter uenigheter med Lange. {{Byline|Lars Røed Hansen}}]]
 
Da Anders Lange døde i oktober 1974, rykket Carl I. Hagen opp som stortingsrepresentant. På denne tiden var [[Abort i Norge|abortsaken]] svært omstridt. Stortinget var delt på midten med Hagen på vippen. Hagen stilte opp i et intervju med [[Geir Helljesen]] i ''Dagsrevyen'' og sa at han kom til å stemme imot selvbestemt abort.<ref name="Snoen-64-65" /> Hagen har i ettertid beskrevet det som en bortkastet mulighet til å bli kjent for et stort publikum, noe som bare var «til å grine av».<ref name="Hagen-56" />

På Stortinget tok Hagen plass i [[Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité|Administrasjonskomiteen]]. Han begynte tidlig å benytte seg av [[Stortingets spørretime]] til å konfrontere regjeringen stort sett hver eneste uke, og de borgerlige ble angrepet gjennom en nyoppfunnet teknikk der Hagen stadig fremmet tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag. For eksempel hadde de borgerlige partiene samlet stemt for et massivt nedsalg i statseide selskaper i 1974, men da Hagen fremmet et ordrett likt forslag året etter, stemte mange imot. [[Senterpartiet]]s [[Sverre Helland]] uttalte i den sammenheng at «eg vil berre seia at sjølv om eg var med på eit framlegg i fjor, finn eg ingen grunn til å røysta for Carl I. Hagens forslag», og også mange i Høyre hadde snudd siden året før. Saken vakte oppmerksomhet i mediene, og det tok seg dårlig ut at mange i Høyres stortingsgruppe syntes forslagsstilleren var viktigere enn forslaget.<ref name="Snoen-66-68" />

Etter bruddet med Anders Lange hadde Hagen stiftet [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]] sammen med gamle allierte fra ALP. Etter at Hagen var kommet inn på Stortinget, hadde han mistet interessen for å danne et nytt parti, og han ønsket nå å slå Reformpartiet sammen med ALP. ALPs parlamentariske leder Gjems-Onstad var interessert i forslaget, mens Reformpartiets formann [[Kristoffer Almås]] var sterkt imot. Hagen gikk derfor i gang med å kontakte sentrale ALP-ere uten å fortelle det til Almås, og ved ALPs landsmøte 1975 ble det valgt et landsstyre under [[Arve Lønnum]] som var for en sammenslåing.

Hagen vant etterhvert også frem i styret i Reformpartiet – mot Almås' vilje – og fikk vedtatt sammenslåingen. Siste hinder var imidlertid Oslo ALP, der fylkesformann Sigmund Simonsen var en innbitt motstander av en sammenslåing. For å skaffe flertall i Oslo, sørget Hagen og Lønnum for å omdefinere sammenslåingen til en «sammensmelting» – noe som betydde at alle Reformpartiets medlemmer skulle få stemmerett på ALP-møtet som skulle avgjøre saken. Simonsen sørget imidlertid for å nekte Reformpartiets medlemmer inngang til møtet, og Hagen selv fikk med nød og neppe lov til å holde et innlegg. Sammensmeltingen ble deretter vedtatt med et knapt flertall, og Simonsen ble kastet som formann.<ref name="Moen-88-92" />

=== Hagen overtar Fremskrittspartiet ===
Hagen var i 1976 klar til å bli kvitt Gjems-Onstad som parlamentarisk leder for ALP. Han mente det ville være ødeleggende å ha Gjems-Onstad på topp før [[stortingsvalget 1977]] og fikk overtalt stortingskollega [[Harald Slettebø]] og partiformann Lønnum til å være med på planen. Hagen ville gjerne overta som parlamentarisk leder selv, men godtok de andre partitoppenes plan om å fronte Slettebø. Gjems-Onstad ble overrasket og svarte med å skjelle ut alle ALPs tillitsvalgte og gå ut i media og oppfordre velgerne til å stemme Høyre. Kort tid etter ble Gjems-Onstad ekskludert fra partiet og stortingsgruppen.<ref name="Snoen-83-85" />

I 1977 vedtok ALPs landsmøte et navneskifte til Fremskrittspartiet (FrP), etter modell av [[Mogens Glistrup]]s [[Fremskridtspartiet|danske Fremskridtspartiet]]. Dette var en viktig symbolsak for Hagen, som ønsket å legge arven etter Lange bak seg. Et halvt år før valget lå FrP på 1,2 prosent i en meningsmåling. Hagen fikk imidlertid hjelp av finansminister [[Per Kleppe]]. [[Trygve Hegnar]] avslørte i mars at Kleppe tok med seg hele familien på ferietur på regjeringens [[Scandinavian Airlines System|SAS]]-kort – og det uten å oppgi det til skattemyndighetene. Hagen og FrP kjørte saken hardt i Stortinget, og ordningen med SAS-kort ble avskaffet. Likevel var [[NRK]] i liten grad interessert i saken, noe som fikk Hagen til å omtale kringkastingsselskapet for ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Også skattemyndighetene var passive. Etter at Hagen en tid senere ble ilagt en straffeskatt på 5&nbsp;000 kr etter å ha unnlatt å innrapportere et styrehonorar, erklærte han at han ikke kom til å levere inn [[selvangivelse]] før Kleppe var gått av. Den manglende selvangivelsen førte til at Hagen ble skjønnslignet, og han oppnådde noe mediaoppmerksomhet med det han mente var manglende likhet for skattelovene.<ref name="Snoen-86-87" />

Kleppe-saken var imidlertid ikke nok til at FrP kom i medvind igjen, og etter en rekke svake TV-opptredener av Lønnum fikk Fremskrittspartiet kun 1,9 prosent i valget. Alle partiets stortingsmandater røk, og Hagen havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. I årene som fulgte arbeidet han som rådgiver for utenlandske oljeselskaper og fortsatte å være i stortingsmiljøet som [[lobbyist]]. Samtidig jobbet han for å styrke sin posisjon innad i partiet, og da Lønnum gikk av i 1978 ble Hagen ny formann etter å ha slått motkandidaten [[Jens Marcussen]] 33–14.<ref name="Snoen-87-97" />

Som nyvalgt partiformann gikk Hagen straks i gang med å gjenreise partiet frem mot kommunevalget i 1979. Før valget krevde NRK at alle partier som skulle representeres i TV-debattene måtte stille liste i alle fylker og i minst 114 kommuner, noe Fremskrittspartiet tilsynelatende klarte. På tross av at NRK trakk antallet godkjente valglister i tvil, fikk Hagen lov til å stille opp hos Geir Heljesen og [[Lars Jacob Krogh]].<ref name="Snoen-98-99" /> Under utspørringen kom Hagen med enkle, klare svar, noe som passet TV-formatet godt. Under den påfølgende partilederdebatten unngikk han å lese fra notater, men så hele tiden rett i kamera.<ref name="Snoen-99-100" /> Senere viste det seg at FrP kun stilte gyldige lister i 98 kommuner, og dermed ikke skulle ha vært med på NRK-debattene. Selv om Hagen brukte sin taletid på rikspolitiske spørsmål som utenrikspolitikk, individuell frihet og et økende byråkrati, bidro TV-opptredenene til et godt valg for Fremskrittspartiet med 4,6 prosent på landsbasis. Hagen fikk også 5&nbsp;000 personlige stemmer i Oslo, mer enn noen andre som stilte til valg. Både ''VG'' og ''Dagbladet'' slo opp Hagen som valgets store vinner, og med plass i Oslo formannskap og FrP i vippeposisjon i bystyret stod Hagen i en posisjon til å vinne tilbake plassen ved neste stortingsvalg.<ref name="Snoen-98-103-106" />

== 1980-årene: FrPs politiske gjennombrudd ==
=== Tilbake på Stortinget ===
[[Fil:President Reagan and Prime Minister Margaret Thatcher at Camp David 1986.jpg|thumb|upright|Hagen har gitt uttrykk for at USAs president [[Ronald Reagan]] og Storbritannias statsminister [[Margaret Thatcher]] har vært sterke politiske forbilder, blant annet på grunn av deres sterke kutt i marginalskatten og en klar og sterk holdning mot [[Sovjetunionen]] og kommunismen.<ref name="Hagen-83" />]]
Før [[stortingsvalget 1981]] viste meningsmålingene at FrP hadde gode muligheter til mandat i Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Hagen hadde fått jus-professoren [[Fridtjof Frank Gundersen]] til å stille i Akershus (på tross av at han ikke var med i partiet) og hadde også med seg [[Bjørn Erling Ytterhorn]] i Hordaland og Jens Marcussen i Rogaland som toppkandidater, og gikk optimistisk inn i valgkampen. FrPs valgkamp dette året var i amerikansk stil med [[Country|country and westernmusikk]], en partiformann i cowboyutstyr og store mengder flagg og ballonger, og på tross av at Hagen ikke greide å gjenta TV-suksessen to år i forveien kom alle fire toppkandidater inn.<ref name="Snoen-107-110" />

Valgets store vinner ble imidlertid [[Jo Benkow]]s Høyre. På tross av at det ble borgerlig flertall på Stortinget fikk Norge en mindretallsregjering fra Høyre under [[Kåre Willoch]]s ledelse. KrF ønsket ikke å bli med i en regjering som administrerte loven om selvbestemt abort, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. Begge mellompartiene ville imidlertid støtte regjeringen i Stortinget, noe som gjorde at Willoch hadde flertall uten FrP og Hagens hjelp. På Fremskrittspartiets landsmøte i 1983 gikk Hagen nok en gang ut og inviterte Willoch til samarbeid, men på tross av dette viste de andre borgerlige partiene liten eller ingen interesse for Hagen.<ref name="Snoen-113-114" />

I årene som fulgte ble forholdet mellom de to partiene igjen dårligere. Høsten 1983 ydmyket [[Kaci Kullmann Five]] Hagen fra Stortingets talerstol da Hagen ikke klarte å svare på Kullman Fives spørsmål om nøyaktig hva FrP mente med at [[minstepensjon]]en burde være halvparten av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og formuleringer som «Hagen kledd naken» gikk igjen i de store avisene. Etter at også FrP-kollega Marcussen ble utsatt for en lignende behandling av Høyres [[Morten Steenstrup]] var Hagen sjokkert over behandlingen fra Høyre. Angrepene – alle svært konkrete med grunnlag i FrPs programfestede politikk – gjorde at Hagen nå ønsket flere velskolerte, unge liberalister inn på Stortinget, slik at det ikke skulle bli noen flere avkledningsscener.<ref name="Snoen-118-120" />

Det var på denne tiden at Hagen erklærte [[liberalisme]]n som FrPs offisielle ideologi. Hagen var sterkt inspirert av [[Margaret Thatcher]] i [[Storbritannia]] og [[Ronald Reagan]] i [[USA]], som begge på første halvdel av 1980-årene kuttet kraftig i både skatter og i offentlige reguleringer. FrP liberalistiske ideologi bidro til å tiltrekke politisk skolert ungdom til partiet, og ved valgkampen i 1983 bidro FpU med [[Peter N. Myhre]] og [[Pål Atle Skjervengen]] i spissen til et godt valgresultat. Fremskrittspartiet endte med 6,3 prosent av stemmene på landsbasis, noe som gav 63 fylkestingsrepresentanter og 377 kommunestyrerepresentanter.<ref name="Snoen-115-117" />

Våren 1985 hadde Hagen et mål om å få 15 stortingsrepresentanter, men store økonomiske problemer la en klar demper på valgkampsatsingen. FrP endte med kun to mandater, og Hagen selv var bare 2&nbsp;000 stemmer unna å miste sitt mandat. [[Stortingsvalget 1985|Valget]] var imidlertid gått mye dårligere for Høyre, og regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å få flertall. Dette gjorde at Hagen trodde han skulle få betydelig innflytelse. Hagen hadde imidlertid lovet i valgkampen å ikke felle en borgerlig regjering, og Willoch gav derfor lite i bytte for støtte i Stortinget.<ref name="Snoen-123" />

=== 1985–1987: Regjeringskriser og Willochs avgang ===
[[File:Kåre Willochs, 1983.jpg|mini|Etter fallende oljepris i 1986 foreslo [[Regjeringen Willoch]] en innstrammingspakke der blant annet [[bensinavgift]]en skulle økes med 42 øre. Carl I. Hagen og FrP bidro til å stemme ned regjeringens forslag, og åpnet derfor for [[Gro Harlem Brundtland]]s (Ap) tilbakekomst som statsminister.]]

Den første prøvelsen for regjeringen kom i budsjettbehandlingen samme høst. Arbeiderpartiet og [[Gro Harlem Brundtland]] var ikke villige til å hjelpe regjeringen, og i behandlingen i stortingskomiteene gikk FrP sammen med Ap og SV i mange påplussinger i budsjettet. Samtidig foreslo Hagen kutt i [[u-hjelp]]en og [[Norsk landbrukspolitikk|landbruksstøtte]]n, noe som ikke var holdbart for KrF og Senterpartiet. [[Kjell Magne Bondevik]] advarte Willoch om at han etterhvert måtte velge mellom KrF og FrP, og i en pressekonferanse den 7. desember kom Hagen med kraftige angrep mot Willoch. «Både Jo Benkow og [[Rolf Presthus]] ville være en langt bedre statsminister enn Kåre Willoch», uttalte Hagen.<ref name="Snoen-124-125" />

Tre dager senere stilte Willoch [[kabinettsspørsmål]] om fordelingen av tippemidler. Regjeringen ønsket en fordeling 50/50 mellom idrett og kultur, mens Ap, SV og FrP ønsket en større andel til idretten. Dette var en mindre viktig sak for landet, og Willochs kabinettsspørsmål må anses som en maktdemonstrasjon. Hagen var svært bitter over Willochs linje og følte at han ble hovert over. Likevel valgte Hagen å redde regjeringen for denne gang.<ref name="Snoen-125" />

Mot jul inngikk regjeringen og FrP et forlik om den endelige salderingen av statsbudsjettet, mye på grunn av det gode forholdet mellom Hagen og Høyres parlamentariske leder [[Jan P. Syse]]. FrP fikk igjennom 201 millioner ekstra til veier, politi og rettsvesen, og på tross av at dette egentlig var mindre beløp var Hagen godt fornøyd over å være inne i varmen.<ref name="Snoen-125-126" /> Brundtland kommenterte forliket med at «Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har måttet akseptere at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen har fått politisk innflytelse», mens Willoch fastholdt at han var «opptatt av å se praktisk på tingene og ikke la sympatier og antipatier overfor andre skape vansker».<ref name="Fr.p. får innflydelse " /><ref name="Willoch trøster" />

Våren 1986 hadde [[oljeprisen]] falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke [[bensinavgift]]en med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet ville imidlertid kun gå med på innstrammingene dersom man også hevet skattene for de rikeste, noe som var politisk umulig for Willoch. Dette skapte et dilemma for Hagen. Regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettsspørsmål om påskepakken sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet. Willoch kalte avgjørelsen et «løftebrudd», mens Hagen mente kabinettsspørsmålet på bensinavgiften var et «politisk selvmord» av Høyre-lederen. Dette banet vei for Gro Harlem Brundtlands gjeninntreden som statsminister, og Hagens avgjørelse fikk langsiktige konsekvenser for norsk politikk. Fellingen av Willoch kom til å prege forholdet til Høyre i resten av Hagens tid som politiker og bidro til å ødelegge FrPs forsøk på å komme i regjering i lang tid fremover.<ref name="Moen-154-156" />

Året etter Willoch-regjeringens fall forsøkte Rolf Presthus å innlede et nytt borgerlig samarbeid. I pinsen 1987 bestemte Høyre, Sp og KrF seg for å fremme mistillitsforslag mot [[Gro Harlem Brundtlands andre regjering|Regjeringen Brundtland]] under behandlingen av [[jordbruksoppgjøret]]. Partiene var avhengig av FrPs støtte for å få flertall, selv om økte overføringer til bøndene ville gå midt imot Fremskrittspartiets politiske plattform. Hagen sendte saken ut til høring i partiorganisasjonen, men utfallet var i praksis gitt på forhånd: FrP stod fast på det programfestede standpunktet med å ikke øke subsidiene til landbruket. Hagen holdt imidlertid kortene tett til brystet, og avgjørelsen ble holdt strengt hemmelig frem til en pressekonferanse dagen før spørsmålet skulle opp i Stortinget. Samtidig sendte han blandede signaler til Høyre, slik at Presthus kort tid før pressekonferansen faktisk var sikker på at Hagen ville bidra til å felle Brundtland. Det var kun få minutter før han slapp nyheten offentlig at Hagen gav Presthus beskjed om at FrP ikke ville stemme for mistillitsforslaget. Direkte på ''Dagsrevyen'' forklarte Hagen at Norge var inne i en «alvorlig økonomisk krise» samtidig som «behovet for innstramminger og måtehold er akseptert». «Et nytt oppgjør for landbruket vil ødelegge denne positive samfunnsholdning om moderasjon», mente Hagen.<ref name="Moen-158-161" /> Hagen har i etterkant beskrevet samtalen med Presthus som «en av sine vanskeligste samtaler», og han skal ha hatt tårer i øynene og gråten i halsen da han knuste Presthus' drøm å bli statsminister.<ref name="Hagen-127" /> Hagen har likevel forsvart avgjørelsen om å ikke felle Brundtland, da han blant annet var redd for å miste hele troverdigheten i landbrukspolitikken om han stemte for å øke subsidiene.<ref name="Hagen-124" />

=== Innvandringspolitikk, lønnslov og rekordvalgene i 1987 og 1989 ===
[[Fil:World Islamic Mission 1.jpg|thumb|upright|Før valget i 1987 hadde FrP for første gang innvandrings- og flyktningepolitikk som sin viktigste sak. På tross av et hardkjør mot Hagen etter bruken av det såkalte «[[Mustafa-brevet]]» gjorde Fremskrittspartiet sitt til da beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene. (Ill.foto: [[World Islamic Mission]]s moské i [[Åkebergveien (Oslo)|Åkebergveien]] i [[Oslo]].)]]

Innvandringsspørsmålet ble sentralt i FrPs politikk før [[Kommunestyre- og fylkestingsvalget 1987|valget i 1987]]. Antallet asylsøkere hadde økt fra under 1&nbsp;000 i året til 8&nbsp;600 i 1987, samtidig som den fallende oljeprisen hadde skapt problemer i norsk økonomi. Den 31. august foreslo biskop [[Andreas Aarflot]] en egen flyktningeskatt. Hagen grep straks sjansen og betegnet regjeringens politikk som «naiv» og «kostbar for skattebetalerne». Den 7. september leste Hagen høyt fra [[Mustafa-brevet|et brev]] han hadde mottatt i juli. Brevet var undertegnet en viss «Mohammed Mustafa» og fremholdt at «[[Islam]], den eneste sanne tro, vil seire her i Norge», at «en dag vil [[moské|moskeer]] være like vanlig i Norge som kirker er det i dag», og at «en dag skal også det vantro korset i [[Norges flagg|flagget]] bort!».

Hagen fikk langvarig applaus fra publikum på valgmøtet i [[Rørvik i Vikna|Rørvik]] da han leste brevet høyt, men allerede dagen etter kunne ''[[VG]]'' avsløre at brevet var falskt. Hagen måtte unnskylde at han ikke hadde undersøkt brevet grundigere. Hvem som fabrikkerte brevet, har aldri blitt kjent. Den virkelige Muhammed Mustafa anmeldte Hagen for ærekrenkelser, og innvandringspolitikk ble en hovedsak i valgkampinnspurten. I valget gjorde FrP sitt beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene, og i Oslo fikk Høyre og FrP flertall alene. I ettervalgsmålingene oppgav 35 prosent av FrPs nye velgere at innvandrings- og flyktningepolitikken var utslagsgivende – langt flere enn de som oppgav de tradisjonelle FrP-sakene skatt og helse.<ref name="Snoen-142-146" />

Hagen fikk med fokuset på innvandring innpass i helt nye velgergrupper, og sommeren 1988 ville hvert femte [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]]-medlem stemme FrP. Samtidig førte den nye linjen til flere konfrontasjoner med [[Blitz]] og andre radikale miljøer, og ved Hagens [[Arbeidernes internasjonale kampdag|1. mai]]-tale i [[Spikersuppa]] haglet flaskene og skjellsordene fra sortkledde ungdommer. Kort tid etterpå ble det sirkulert en «dødsliste» der ekteparet Hagen var nevnt, og Hagen med familie opplevde en lang rekke telefontrusler.<ref name="Moen-179-180" />

Regjeringen Brundtland la i 1988 frem et nytt forslag til [[lønnsloven|lønnslov]]. Denne gjorde det ulovlig å gi større tillegg enn hva som ble fastslått i sentrale forhandlinger mellom de store sammenslutningene i arbeidslivet, i praksis LO og [[Norsk Arbeidsgiverforening|N.A.F.]] Hagen hadde i flere år omgitt seg med liberalistiske rådgivere som Skjervengen og [[Tor Mikkel Wara]], og nå satte han liberalistene i arbeid med å angripe den nye loven. Liberalistene la frem et dokument der det ble trukket linjer fra regjeringens politikk til [[Benito Mussolini|Mussolini]] og [[Partito Nazionale Fascista|det italienske fascistpartiets]] politikk i [[mellomkrigstiden]], noe Hagen forsøkte å få inn i [[Stortingets finanskomité|finanskomiteens]] merknader til loven.

Dokumentet skapte rabalder på Stortinget, og etter at den [[Stortingets forretningsorden|vanlige forretningsorden]] ble tilsidesatt i behandlingen av Hagens forslag omtalte Hagen dette som «statskuppfart» fra Stortingets talerstol. Dette førte til at Stortingspresident [[Jo Benkow]], som mistet flere nære familiemedlemmer i [[Holocaust]], klubbet ham ned og påtalte ordbruken og sammenligningen med fascismen. Den påfølgende ordvekslingen ble skarp. [[NTB]] skrev at «den alminnelige oppfatningen i Stortinget er at Hagen har brutt en grense for hva representantene kan tåle seg i mellom».<ref name="Snoen-148-152" /><ref name="storm mot Hagen" />

Etter Fremskrittspartiets landsmøte 1989 var Hagen igjen i vinden, og meningsmålingene viste seks prosentpoeng fremgang for partiet. I valgkampen ble det alle mot Hagen, og statsminister Brundtland stilte for første gang opp til duell mot FrP-formannen på NRK. På spørsmål om hvorfor kriminelle på rømmen hadde krav på sosialhjelp rotet Brundtland seg inn i et komplisert juridisk resonnement, mens Hagen helt enkelt svarte «dette er meningsløst» og gikk til angrep på de han kalte «døgenikter». Hagen ble med klar margin kåret til debattens vinner på ''Kveldsnytt'', og i tiden som fulgte, kapret han velgere både fra arbeiderklassen og kristenkonservative miljøer. To uker før [[Stortingsvalget 1989|valget]] lå FrP på 20 prosent på meningsmålingene, men da valgkampens siste dager kom til å handle om miljøvern og andre saker som ikke var viktige for FrP, gikk partiet sterkt tilbake. Hagen var redd for å falle under 10 prosent, men på valgnatten ble resultatet 13 prosent. Dette var Fremskrittspartiets hittil beste valg, da det fikk 22 stortingsmandater og ble landets tredje største parti.<ref name="Moen-187-192" />

== Liberalisme, Dolkesjø og Hedstrøm ==
=== Fraksjonsdannelser i FrP ===
[[Stortingsvalget 1989]] hadde sørget for en ny borgerlig regjering under [[Jan P. Syse]]s ledelse. Regjeringen hadde imidlertid et svakt fundament i Stortinget, og motsetningene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var store i mange viktige saker. Regjeringen var avhengig av Fremskrittspartiet for å få flertall, men da KrFs [[Kjell Magne Bondevik]] og Sps [[Johan J. Jakobsen]] ikke engang ville forhandle direkte med Hagen om saker i Stortinget var samarbeidsklimaet iskaldt.<ref name="Snoen-171-172" />

På slutten av 1980-tallet var FrP drevet i mer liberalistisk retning enn tidligere, men motsetningene innad i partiet var store. Liberalistene var kun fire av totalt 22 i stortingsgruppen i [[Liste over stortingsrepresentanter 1989–1993|perioden 1989–1993]], men de fire – [[Pål Atle Skjervengen]], [[Tor Mikkel Wara]], [[Jan Erik Fåne]] og [[Petter Bjørheim]] – fikk alle sentrale verv som fraksjonsledere. Wara ble FrPs finanspolitiske talsmann. Mot denne gruppen stod en gruppe stortingsrepresentanter med et mer [[populisme|populistisk]] tilsnitt, ledet av [[Jan Simonsen]] og [[Vidar Kleppe]]. Partiet hadde også en mer konservativ fløy, med [[John Alvheim]] og tildels [[Hans J. Røsjorde]].<ref name="Snoen-175-176" />

Etter at [[Jan P. Syses regjering|Syse-regjeringen]] gikk av kom Brundtland tilbake som statsminister, og FrP mistet dermed innflytelsen på Stortinget. Da [[Rune Gerhardsen]] i 1991 gikk ut og kritiserte en «snillistisk» politikk overfor innvandrere, trygdemisbrukere og kriminelle tok også Arbeiderpartiet tilbake mange av velgerne som var gått til FrP årene i forveien. [[Kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991]] ble en skuffelse for Fremskrittspartiet med syv prosent av stemmene, og Hagen var for første gang siden 1987 i forsvarsposisjon. Hagen var på denne tiden åpen med planer om å trekke seg som formann, men da Wara og Skjervengen var på vei ut av politikken var det ingen åpenbar kronprins i partiet.<ref name="Snoen-189-198" /> Han bestemte seg derfor for å fortsette, men krevde nå at partiet samlet seg bak ham. Hagen uttalte til ''[[Dagens Næringsliv]]'' i 1991 at

<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
Skal jeg likevel fortsette forlanger jeg at partiet stiller opp når jeg ber om det. Jeg kommer til å gjøre en del feil. Jeg varsler at mine utspill både blir mislikt og satt pris på. Men partiet må støtte meg også når jeg gjør ukloke ting.<br />
[…]<br />
Jeg har vært vingeklippet. Fra ulikt hold i partiet har jeg vært utsatt for et sterkt press. I to år nå har jeg selv valgt å ikke ta parti med noen. Dette blir det slutt på hvis jeg skal fortsette. Og da må pressgruppene bøye seg for min oppfatning.<ref name="truer med å gå " />
</blockquote>

=== Dolkesjø ===
{{Utdypende|Fremskrittspartiets landsmøte 1994}}
{{Sitat|Jeg hadde vinglet frem og tilbake mellom de ulike fløyene, slik at alle skulle bli fornøyde. Nå var det slutt, Jeg hadde bestemt meg for å fortsette som formann, og for å igjen reise FrP som et stort og viktig parti. Da kunne jeg ikke lenger forsøke å være det samlede punktet for et splittet parti. Det ville ikke gå i lengden. I stedet kunne jeg kjempe for at vi sammen skulle finne ut hva FrP var og stod for, og så sørge for at vi holdt oss til det. De som ikke ville godta dette, fikk heller finne på noe annet å gjøre. Freden var over, og den store kampen om partiet var i gang.|Hagen om opptakten til «[[Dolkesjø]]»-landsmøtet i 1994<ref name="Hagen-210-211" />|right}}

[[EØS]] og [[Den europeiske union|EU]] var blitt det store spørsmålet i norsk politikk i 1992, og i februar samme år eklærte Hagen seg offentlig som ja-mann. FrP-landsmøtet samme år bekreftet at partiet skulle arbeide for å få Norge inn i EU og i EØS-avtalen. Kort tid etter gikk ungdomsorganisasjonen [[FpU]] hardt ut med EU-kampanjen sin, der de brukte layouten på gamle [[Nasjonal Samling|NS]]-plakater og bilder av Sps [[Anne Enger Lahnstein]], [[Sosialistisk Venstreparti|SV]]s [[Erik Solheim]] og den ytterliggående [[Folkebevegelsen mot innvandring|FMI]]-lederen [[Arne Myrdal]] sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Hagen støttet opprinnelig kampanjen utad, men måtte moderere seg etter de mange sterke reaksjonene innad i Fremskrittspartiet.<ref name="Snoen-203-204" />

Utover i 1992 forsøkte flere i partiet, med Fridtjof Frank Gundersen i spissen, å ta omkamp om EØS-avtalen. Omkampen ble kraftig imøtegått av liberalister som Wara og Skjervengen, mens Hagen unngikk å tone flagg utad. I partiorganisasjonen raste striden, og flere sentrale FrP-politikere tok debatten offentlig i media. Ja-siden vant tilslutt kampen i partiorganisasjonen, og flere fylkeslag, deriblant Hagens eget Oslo Fremskrittsparti, kritiserte åpent Hagens håndtering av saken. Sårene fra striden grodde heller ikke utover høsten, og stortingsgruppen var preget av dårlig stemning og lekkasjer fra gruppemøtene.<ref name="Snoen-208-216" />

Én uke før [[stortingsvalget 1993|valget i 1993]] åpnet Hagen for å nedprioritere skattelette. Partiorganisasjonen ble tatt på sengen av ''VG''-overskriften «FrP-formann Carl I. Hagen går imot lettelser i inntektsskatten neste år», og i tiden som fulgte, kom de interne stridighetene i partiet til overflaten igjen. Skattelettelsene var det eneste som holdt de tre fløyene i partiet sammen, og ved valget ble Fremskrittspartiets stortingsgruppe mer enn halvert. Utover høsten ble det full krig i FrP. I november vedtok FpU-landsstyret å be Hagen gå av, mens Hagen gikk til motangrep på liberalistene.<ref name="Moen-230-237" />

[[Fremskrittspartiets landsmøte 1994]] &ndash; populært kalt «Dolkesjø»<ref>{{Kilde www|url = http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/12/05/231584.html |tittel = Den uforsonlige Hagen |besøksdato = 2012-01-17 |utgiver = Dagbladet | dato = 5. desember 2000 |arkiv_url = }}</ref><ref>{{Kilde www|url = http://www.liberaleren.no/2009/04/15/dolkesj%C3%B8-1994-wibe-trakk-seg/ |tittel = Dolkesjø 1994: Wibe trakk seg |besøksdato = 2012-01-17 |utgiver = Liberaleren |dato = 15. april 2009 |arkiv_url = }}</ref> &ndash; ble stedet der striden ble avgjort. Allerede tidlig på landsmøtet gikk den liberalistiske nestlederen [[Ellen Wibe]] av, og hele helgen gikk Hagens allierte på talerstolen og angrep liberalistene. I etterspillet av landsmøtet brøt [[Stephen Bråthen]], [[Ellen Chr. Christiansen]], [[Oscar Hillgaar]] og [[Roy Wetterstad]] med stortingsgruppen, og i juli vedtok FpU å legge seg selv ned. I løpet av året valgte stort sett alle av FrPs markerte liberalister å trekke seg, og på tross av at Hagen satt igjen med full kontroll var prosessen en katastrofe for Fremskrittspartiet.<ref name="Snoen-248-254" />

=== Hedstrøm-saken ===
{{Sitat|Mer enn noen gang var det FrP og Hagen mot røkla. [[Per Ståle Lønning]] hadde en TV2-rølpete, men pågående og folkelig debatt i et kjellerlokale. Alle partiene var representert, og hovedfokuset var innvandring, [[Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995|Godlia-møtet]] og FrP. De andre dummet seg som vanlig ut i slike sammenhenger, mens jeg kunne være i mitt ess og stå rakrygget og fortelle om FrPs politikk. Bortsett fra [[Bjarne Håkon Hanssen]] har politikerne i de andre partiene ennå ikke skjønt at folket i likhet med FrP er bekymret over innvandringen. I den senere tid har man i tillegg blitt spesielt bekymret over at det kommer så mange ekstreme [[islamisme|islamister]] hit. Også i partilederdebatten 8. september angrep de andre meg, men ikke så kraftig som jeg hadde trodd. De hadde nok fått klar beskjed om at vi økte i oppslutning hver gang de kritiserte synspunktene våre. Særlig [[Gro Harlem Brundtland]] og [[Thorbjørn Jagland]] var forsiktige, slik jeg vurderte det.|Hagen om den politiske debatten etter [[Øystein Hedstrøm]]s deltagelse på [[Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995|Godlia-møtet]] i 1995.<ref name="Hagen-259" />|right}}

I Hagens hjemfylke Oslo ble i 1995 [[Einar Lonstad]] valgt til ny fylkesformann. Lonstad gikk hardt ut mot innvandringen fra første stund, og ved FrPs landsmøte ble [[Vidar Kleppe]] valgt til nestformann etter et benkeforslag. Samtidig fremmet [[Øystein Hedstrøm]] private lovforslag i Stortinget der han bad regjeringen utforme et [[innvandringsregnskap]]. Hagen og partiledelsen stilte seg i utgangspunktet bak Hedstrøms forslag, men etter uro med den nye linjen innad i partiet måtte han sammen med generalsekretær [[Geir Mo]] legge lokk på den interne debatten om innvandring.

Den tredje september var imidlertid ''[[Dagbladet]]''s førsteside prydet med et bilde av Hedstrøm og flere kjente norske høyreekstreme. Hedstrøm hadde deltatt i et [[Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995|møte på Godlia kino]] i regi av [[Den Norske Forening]], og etter avisoppslaget var det lynsjestemning i Fremskrittspartiets arbeidsutvalg. Flere ville ha Hedstrøm ut av partiet, og på tross av at Hagen skal ha forsøkt å støtte Hedstrøm internt i arbeidsutvalget kom utvalget med en erklæring der partiet tok «meget sterk avstand fra enhver form for offisiell eller uoffisiell kontakt – organisert eller uorganisert – med rasistiske miljøer». Hagen måtte også personlig ta offentlig avstand fra Hedstrøm, og på tross av at Hagen ville ha med Hedstrøm videre frem mot valget bad arbeidsutvalget i et offisielt vedtak Hedstrøm om å «begrense sin deltagelse i valgkampen».<ref name="Moen-250-259" />

Hagen hadde bedt om å få håndtere Hedstrøm-saken på egen hånd, men store deler av partiorganisasjonen krevde å få Hedstrøm fjernet i dagene som fulgte. Hagen så imidlertid ikke nødvendigheten av å ekskludere Hedstrøm, og kort tid etter begynte også de andre partiene å angripe Hagen. «I kjernen av Fremskrittspartiet er det en profil som går over en grense når det gjelder rasisme. Det er ikke slik at FrP bare kan sette en parentes rundt Hedstrøm i noen uker», uttalte statsminister [[Gro Harlem Brundtland]].<ref name="Moen-260-261" />

Hedstrøm ble gjemt bort resten av valgkampen og fikk munnkurv av Hagen som heretter skulle håndtere innvandringspolitiske spørsmål selv. Valgeksperter var etter Godlia-saken sikre på at møtet kom til å skade Fremskrittspartiet, men frem mot [[Kommunestyre- og fylkestingsvalget 1995|valget]] hadde partiet jevn fremgang. I løpet av de siste tre ukene før valget ble FrPs oppslutning doblet fra seks til tolv prosent, og 64 prosent av FrPs velgere angav innvandringspolitikk som en «svært viktig» sak i partivalget.<ref name="Snoen-271-273" />

== 1997–2005: Nye utrenskninger og FrP som budsjettpartner for Bondevik ==
=== Oppgjøret med populistene ===
[[Fil:Jan Simonsen cropped.jpg|thumb|upright|Både ved det såkalte «[[Dolkesjø]]»-landsmøtet i 1994 og rundt årtusenskiftet var FrP preget av stor uro med ekskluderinger og utmeldinger. Bildet viser [[Jan Simonsen]], som tapte på alle punkter i et injuriesøksmål mot Hagen etter å ha blitt ekskludert fra partiet i 2001.<ref name="simonsen" />]]

Populistene og de mer innvandringsfiendtlige delene av partiet hadde rykket inn i mange av liberalistenes gamle posisjoner, og Hagen hadde store problemer med å håndtere dem da han frem mot årtusenskiftet ville gjøre Fremskrittspartiet mer ansvarlig. I Oslo Fremskrittsparti var Einar Lonstad og hans allierte kommet i maktposisjon, og i nominasjonsstriden før [[kommunestyrevalget 1999]] var Lonstad og Oslo-nestformann [[Dag Danielsen]] klare for å kaste gruppeleder [[Svenn Kristiansen]]. Hagen advarte partifellene i Oslo mot en ensidig innvandringsmotstand og støttet Kristiansen, men maktet ikke å hindre Lonstad i å ta førsteplassen. På Fremskrittspartiets landsstyremøte i februar 1999 advarte Hagen mot at FrP måtte bli et «én-saks-parti» og formanet medlemmene om å gå etter innvandrings''politikken'', ikke menneskene.<ref name="Snoen-300-302" />

På tross av at Hagen hadde vært innvandringspolitisk talsmann etter Godlia-møtet i 1995 greide han ikke å stoppe Kleppe, Hedstrøm og Fridtjof Frank Gundersen fra å komme med en lang rekke soloutspill. I 1999 kjørte Kleppe og Hedstrøm egne torg-møter der de kom med krasse uttalelser mot innvandrere, og hverken Hagen eller [[Siv Jensen]] maktet å glatte over uttalelsene. Etter at [[Oddbjørn Jonstad]] krevde egne leirer for flyktninger og asylsøkere gikk Hagen skarpt ut mot innvandringsmotstanderne i partiet og fikk partiets sentralstyre til å stoppe møtene til Kleppe og Hedstrøm.<ref name="Snoen-302-312" />

Etter et noe skuffende valg i 1999 ble Jonstad ekskludert fra partiet, samtidig som Hagen kraftig kritiserte Hedstrøm og Kleppe internt. I Oslo begynte Lonstad-fløyen å legge planer for hvordan de skulle bli kvitt Svenn Kristiansen, og etter at Lonstad nektet å høre på Hagen i spørsmålet om fordeling av vervene som heltidspolitikere i Oslo, snakket aldri Lonstad og Hagen sammen igjen. Urolighetene i Oslo nådde snart stortingsgruppen, der Dag Danielsen ble Hagens hovedmotstander. I løpet av det neste året nådde også forholdet mellom Hagen og Gundersen frysepunktet, og etter at Gundersen gikk ut i ''Dagbladet'' og sammenlignet Hagen med [[Jörg Haider]] oppfordret Hagen åpent Akershus Fremskrittsparti til å kaste Gundersen.

Videre var det strid rundt nominasjonsprosessen i Oslo, der Hagen ville ha nestformann [[Siv Jensen]] på den sikre andreplassen. Etter at Danielsen nektet dette vedtok FrPs landsstyre nesten enstemmig at partiets ledertrio skulle prioriteres på stortingslistene, og selv om Danielsen til slutt gav etter ble det høsten 2000 satt i gang en eksklusjonsprosess. Lonstad valgte til samme tid å melde seg ut av partiet, mens Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Fridtjof Frank Gundersen alle ble utsatt for harde angrep fra Hagen.<ref name="Snoen-313-317-332-339" /> I løpet av 2001 forsvant trioen fra partiet, mens Øystein Hedstrøm fikk en heller anonym tilværelse helt til han trakk seg ut av politikken etter neste stortingsperiode.

=== Bondevik-regjeringene ===
[[File:KjellMagneBondevik.JPG|thumb|upright|[[Kjell Magne Bondevik]] og Carl I. Hagen hadde helt siden 1980-tallet hatt vanskeligheter med å samarbeide politisk. På tross av at FrP flere ganger hadde vært budsjettpartner til to Bondevik-regjeringer var det aldri aktuelt for Bondevik å slippe Hagen inn i regjeringen, noe som gjorde at Hagen før 2005-valget kunngjorde at FrP «ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik». {{Byline|Bjarte Sørensen}}]]

[[Thorbjørn Jagland|Regjeringen Jagland]] gikk av etter [[stortingsvalget 1997]] etter [[36,9|36,9-ultimatumet]] og ble erstattet av [[Kjell Magne Bondeviks første regjering|en sentrumsregjering]] under Kjell Magne Bondeviks ledelse. FrP var blitt Stortingets nest største parti, og regjeringsskiftet gav Hagen nye muligheter til politisk makt. I budsjettforhandlingene samme år måtte sentrumsregjeringen til Hagen for å få flertall, og FrP sørget sammen med Høyre for økt minstepensjon og to milliarder mindre i skatter og avgifter enn i Arbeiderpartiets forslag. Det var i disse forhandlingene at Siv Jensen for første gang utmerket seg i rikspolitikken, og i etterkant ble hun lansert som en fremtidig lederkandidat både i pressen og i partiorganisasjonen.<ref name="Snoen-289-295" />

Også året etter måtte Bondevik til Høyre og FrP med statsbudsjettet, da Arbeiderpartiet nektet å samarbeide så lenge [[kontantstøtte]]n stod fast. I 1998 ble det nye skattelettelser samtidig som budsjettbalansen forble uforandret. Det var imidlertid Høyre og [[Jan Petersen]] som stod hardt på disse kravene, og regjeringen anså Hagen som mer medgjørlig enn Petersen i forhandlingene. Hagen var i denne perioden opptatt av å legge til rette for en fremtidig regjeringsdeltagelse, og KrFs parlamentariske leder [[Einar Steensnæs]] satte pris på Hagens forutsigbarhet. Likevel kom Hagen med offentlig kritikk av statsminister Bondevik da han tok permisjon på grunn av «en depressiv reaksjon», og da Hagen bad regjeringen om en nærmere redegjørelse om statsministerens mentale helse vakte det store reaksjoner i de andre partiene på Stortinget.<ref name="Snoen-298-299" />

Etter et kort mellomspill med [[Jens Stoltenberg]] som statsminister kom Bondevik tilbake etter [[stortingsvalget 2001]]. FrP hadde fått 14,6 prosent av stemmene og 26 mandater, og Hagen mente han hadde fått signaler fra de tre regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre om at han var aktuell som [[stortingspresident]]. Vervet gikk imidlertid til Aps [[Jørgen Kosmo]], og fra Stortingets talerstol gjorde Hagen sin skuffelse offentlig kjent:
<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
Så hører det selvsagt med til historien at alle vi politikere av og til kanskje har noen drømmer om vår egen fremtid. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være statsminister. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være utenriksminister og ha en karriere i den retning. Overfor de fleste som kjenner meg gjennom 20 år i denne sal, er det ikke noe å legge skjul på at min dagdrøm har vært å bli stortingspresident.<br />
[…]<br />
Jeg fikk en budbringer til mitt kontor kl. 17.00 som meddelte at disse ryktene [om stortingspresidentvervet] var feil, og at de tre [partilederne i den nye regjeringen] ikke ønsket å spørre om jeg ville være stortingspresident, men at de foretrakk Arbeiderpartiets kandidat. […] Han opplyste helt klart at han anså meg for å være den best kvalifiserte kandidaten, som de altså ikke ville ha fordi de ville ha Arbeiderpartiets.<br />
[…]<br />
Jeg må legge til at det var jo litt spesielt. Søndag fikk jeg min dagdrøm knust. Dagen etter kommer de to hovedpersoner som har ansvar for knusingen av min dagdrøm, til meg og ber om støtte til å gjøre dem til statsminister og utenriksminister. Noen ville bruke sterke uttrykk om dette. Jeg vil nøye meg med å si at jeg synes det er en litt selsom historie, en litt selsom måte å oppføre seg mot andre mennesker og andre partier på. […]<ref name="Moen-320-322" /><ref name="Stortinget-2001-09-09" />
</blockquote>

Også i 2001 måtte Bondevik til FrP for å få flertall for budsjettet. Bondevik måtte stille kabinettsspørsmål for å få FrPs støtte, selv om Hagen i forkant hadde lovet å støtte Bondevik hvis et kabinettsspørsmål ble nødvendig. Hagen spådde sommeren 2002 at KrF i løpet av perioden enten måtte ta FrP inn i regjeringen, eller alternativt måtte danne regjering med Ap og SV. Klimaet mellom Bondevik og Hagen ble imidlertid dårligere og dårligere, og senere på året gikk Bondevik offentlig ut og gjorde det klart at det var «helt uaktuelt» med et regjeringssamarbeid med FrP. Hagen var på sin side sikker på at det var Bondevik som året før hadde nektet ham presidentjobben.<ref name="Moen-324-326" />

Etter et nytt statsbudsjett vedtatt med FrPs støtte i 2002 skapte [[Krigen i Irak|Irak-krigen]] i 2003 nye problemer i forholdet mellom Hagen og regjeringen. I forbindelse med [[Invasjonen av Irak i 2003|den amerikanskledede invasjonen]] var regjeringen splittet i synet på militæroperasjonen, og der den USA-vennlige Petersen lojalt måtte følge regjeringens linje kunne Hagen offentlig støtte amerikanerne. Hagen erklærte at FrP nå hadde overtatt Høyres rolle i utenrikspolitikken, og da ambassadør [[John Doyle Ong]] kritiserte regjeringens krigsmotstand kunne Hagen kalle det en «betimelig påminnelse», til Petersens store irritasjon. Året etter gikk regjeringen til Arbeiderpartiet med statsbudsjettet, noe som ble historisk da de tradisjonelle hovedmotstanderne Høyre og Ap nå var blitt budsjettpartnere.<ref name="Moen-327-328" />

Vinteren 2005 var forholdet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene blitt enda dårligere. I februar kom et utvalg i Fremskrittspartiet frem til at partiet ikke kunne akseptere en Bondevik-regjering etter valget med mindre Bondevik endret kurs. Hagen mente han gang på gang hadde gjort det klart at han og FrP fortjente å bli tatt mer på alvor, uten at budskapet nådde frem i regjeringen.<ref name="Hagen-489" /> På en pressekonferanse i [[Folketeatret|Folketeaterbygningen]] den 20. juni la Hagen frem vedtaket for et fulltallig pressekorps:

<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
Fremskrittspartiet stortingsgruppe har, overfor begge de regjeringene Bondevik har ledet, opptrådd meget konstruktivt, ansvarlig og seriøst. Og vi har overholdt alle våre løfter og avtaler. Allikevel står Kjell Magne Bondevik fast på at det ikke kommer på tale å drøfte eller forhandle med oss om regjeringsspørsmålet etter valget 2005 uansett hva slags valgresultat vi får. Uansett hva velgerne gir Fremskrittspartiet i oppslutning, vil han ikke snakke med oss om regjeringsspørsmålet.
<br />
På denne bakgrunn vil jeg opplyse om at Fremskrittspartiets stortingsgruppe etter valget 2005 ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Det betyr at uansett valgresultat vil det bli regjeringsskifte med mindre Jens Stoltenberg vil redde den sittende regjeringen. […]<ref name="Hagen-493-495" />
</blockquote>

Reaksjonene i det politiske Norge lot ikke vente på seg. Ved [[statsministerens kontor]] ble ikke utspillet tatt helt alvorlig,<ref name="Hagens utspill tas ikke på alvor" /> mens Høyre-leder [[Erna Solberg]] var redd Hagen dyttet KrF over til Arbeiderpartiet.<ref name="Høyre redd for å miste KrF " /> [[Arne Strand]] i ''[[Dagsavisen]]'' omtalte Hagens utspill som «et politisk drap» og mente at «regjeringen er ferdig uansett valgresultat»,<ref name="Begraver Bondevik levende" /> mens politisk redaktør i ''Aftenposten'', [[Harald Stanghelle]], skrev at

<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
[Hagens] langsiktige mål er å tegne et nytt politisk norgeskart der Fremskrittspartiet er en del av regjeringsmakten. Strategen Hagen ser at det sannsynligvis ikke vil være situasjonen dersom Bondevik-regjeringen fortsetter. Da er det fristende å ta et stort og dristig grep, og håpe at noe grunnleggende nytt vil utvikle seg i norsk politikk. 
<br />
Det grepet tok Carl I. Hagen i går. Men for å få det til, måtte han begå noe som nærmet seg et slags karakterdrap på statsministeren.<br />
[…]<br />
Hagen har også tidligere vist seg frem som en langsiktig strateg. Hvis han nå lykkes med å fjerne Kjell Magne Bondevik fra norsk politikk, kan det i løpet av kommende periode åpne for en helt annen type samarbeid mellom Fr.p. og resten av de såkalte borgerlige partiene enn det vi i dag ser. Det vil ikke skje med Carl I Hagen som leder, men så har da også Hagen i lang tid vært meget opptatt av hva som vil skje etter at hans egen politiske tid er over.<ref name="Høyt spill om makt" />

</blockquote>

[[Stortingsvalget 2005]] gav flertall for Ap, SV og Sp, og Bondevik-regjeringen ble erstattet av Jens Stoltenbergs [[Jens Stoltenbergs andre regjering|rød-grønne regjering]]. Fremskrittspartiet ble Stortingets nest største med 38 mandater og 22,1 prosent av stemmene.

== Avgang som partiformann og senere karriere (2005–) ==
[[File:SivJensen6144 2E jpg DF0000062820.jpg|thumb|upright|Carl I. Hagen trappet ned det politiske engasjementet i to omganger, og gikk av som parlamentarisk leder i 2005 og som partiformann i 2006. Begge vervene ble overtatt av [[Siv Jensen]], som helt siden 1997–98 var blitt nevnt som en mulig arvtager.<ref name="arvtager" /> {{Byline|FrPMedia}}]]

Hagen hadde etter valget i 2003 begynte å vurdere sin politiske fremtid. Han bestemte seg snart for å gå av som parlamentarisk leder og partiformann i to omganger og offentliggjorde beslutningen i ''[[Tønsbergs Blad]]'' den 4. oktober 2003.<ref name="Hagen-458" />

Etter Hagens 24 år som parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet overtok nestformann [[Siv Jensen]] høsten 2005.<ref name="parlamentarisk leder" /> Året etter gikk Hagen også av som formann ved Fremskrittspartiets landsmøte ved [[Gardermoen]] helgen 5.–7. mai. En enstemmig valgkomité hadde innstilt Jensen som ny formann, og med unntak av et fåtall blanke stemmer stilte landsmøtet seg helhjertet bak Jensen. «Du får nå gleden, æren og belastningen ved å være formann», sa Hagen da han overrakte Jensen formannsklubben han selv hadde fått av [[Arve Lønnum]] 28 år tidligere.<ref name="Hagen-547-548" />

Hagen tok ikke gjenvalg til Stortinget etter [[Liste over stortingsrepresentanter 2005–2009|perioden 2005–2009]] da han hadde han vervet som [[Liste over Stortingets visepresidenter|Stortingets visepresident]]. Han begynte deretter som kommunikasjonsrådgiver i [[Burson-Marsteller]].<ref name="kommunikasjonsrådgiver" />

Hagen var i liten grad politisk aktiv etter at han sluttet på Stortinget i 2009, med unntak av et oppdrag som «eldre-general» for FrP og et ønske om å få vikariere som byråd for [[Sylvi Listhaug]] i Oslo.<ref name="eldre-general" /><ref name="vikar" /> Den 6. september 2010 takket han ja til å bli Fremskrittspartiets ordførerkandidat i Oslo til valget i 2011.<ref name="ordfører" /> Den 9. september 2011 avblåste han ordførerduellen med Oslos ordfører [[Fabian Stang]], fordi han fryktet dette kunne få FrP-velgere til å stemme Høyre.<ref>[http://www.nrk.no/lyd/hagen_om_ordforerjobben_snutt_09/FEF8B2E80BBB61D2/ Hagen om ordførerjobben], NRK.no, 9. september 2011</ref> Ved valget i 2011 ble han innvalgt i Oslo bystyre.<ref>NTB: [http://www.dagbladet.no/2011/09/14/nyheter/politikk/valg_2011/valg_11/18131430/ Carl I Hagen kom inn i Oslo bystyre], Dagbladet, 14. september 2011</ref><ref>Lars Joakim Skarvøy og Lars M. Glomnes: [http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10010110 Carl I. Hagen valgt inn bystyret i Oslo], VG, 15. september 2011</ref> Den 18. oktober 2013 ble det klart at Hagen ble nestleder i samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo bystyre, etter [[Mazyar Keshvari]].<ref>NTB: [http://www.dagbladet.no/2013/10/18/nyheter/politikk/carl_i_hagen/innenriks/frp/29847156/ Carl I. Hagen blir fulltidspolitiker igjen], Dagbladet, 18. oktober 2013</ref>. Fra 2011 til 2019 var Hagen gruppeleder i bystyret for Fremskrittspartiet i Oslo og valgresultatene i 2015 var på seks prosent og i 2019 på 5.3 prosent. Flere i partiet pekte på at Hagen sin dominerende rolle hadde gitt for liten fornyelse i partiet og var en av hovedgrunnene til de dårlige valgresultatene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/4qv2R6|tittel=Frp i Oslo: Gikk fra styringsparti til miniparti|besøksdato=2020-01-22|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref>

I 2017 var Hagen kandidat til en av de faste plassene i [[Den Norske Nobelkomite]], et verv han offentlig ga uttrykk for at han ønsket seg. Ved avstemning i Stortinget 8. desember 2017 fikk Hagen 16 stemmer, mens [[Berit Reiss-Andersen]] fikk 86 stemmer og ble gjenvalgt.<ref>{{Kilde avis|tittel=Stortinget har talt: Carl I. Hagen får ikke plass i Nobelkomiteen|avis=NRK|url=https://www.nrk.no/norge/stortinget-har-talt_-carl-i.-hagen-far-ikke-plass-i-nobelkomiteen-1.13815060|besøksdato=2017-12-08|etternavn=|fornavn=|dato=8. desember 2017|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref> 

I 2018 mente Hagen i et intervju på den russiske TV-kanalen RT at NATO burde godta at Russland hadde okkupert og annektert den ukrainske Krym-halvøya siden dette var «Russlands bakgård» og siden en folkeavstemning arrangert av okkupantene viste at flertallet av innbyggerne på Krym ønsket å bli en del av Russland (selv om denne folkeavstemningen ikke var akseptert av hverken Norge, NATO eller G7-landene som fri og rettferdig).<ref>[https://www.nrk.no/urix/carl-i.-hagen-meiner-vesten-bor-respektere-at-russland-tek-krim-1.14333967 «Carl I. Hagen meiner Vesten bør respektere at Russland tek Krim»], NRK, 10. desember 2018</ref>

Hagen har de seneste årene markert seg som [[klimaskeptiker]] og har flere ganger advart mot dem som snakker om at det er en [[Global oppvarming|klimakrise]]. I 2019 sendte han en e-post til samtlige stortingsrepresentanter og advarte mot at [[Greta Thunberg]] kunne få Nobels fredspris. Hagen advarte blant annet for at standpunktene til Thunberg kunne gi borgerkrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nationen.no/politikk/hagen-sterkt-kritisk-til-thunberg-fredspris-i-masse-epost/|tittel=Hagen med krass Thunberg-kritikk i masse-epost|besøksdato=2020-01-22|fornavn=klokken 09:56 Sivert Rossing|etternavn=10. 10.2019|verk=Nationen|arkiv-dato=2019-10-11|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191011100858/https://www.nationen.no/politikk/hagen-sterkt-kritisk-til-thunberg-fredspris-i-masse-epost/|url-status=yes}}</ref> 

På landsmøtet til Fremskrittspartiet i mai 2019 stod Hagen i spissen for bompengeopprøret der han fikk gjennomslag mot Siv Jensen sine stemmer å bruke 100 milliarder kroner på å fjerne alle bomstasjoner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/BRbrqw/carl-i-hagen-i-spissen-for-bompengeopproer|tittel=Carl I. Hagen i spissen for bompengeopprør|besøksdato=2020-01-21|forfattere=|dato=2019-05-19|forlag=Aftenposten|sitat=}}</ref> Carl I. Hagen har også fungert som stortingsrepresentant som vara til bedrageridømte Mazyar Keshvari siden oktober 2018 til januar 2020. Denne plassen mistet han da Fremskrittspartiet valgte å tre ut av regjeringen og Siv Jensen kom tilbake som stortingsrepresentant.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/frp-exit-far-konsekvenser-for-carl-i.-hagen-og-mazyar-keshvari-1.14868647|tittel=Frp-exit får konsekvenser for Carl I. Hagen og Mazyar Keshvari|besøksdato=2020-01-21|dato=2020-01-20|fornavn=Martin H. W.|etternavn=Zondag|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Da det ble bestemt at Fremskrittspartiet skulle ut av regjering åpnet Hagen også opp om at også lederspørsmålet i Fremskrittspartiet bør bli et tema. Han viste til feilvurderinger gjort av partiet, feil kursvalg og at han forlot partiledervervet med målinger på 30 prosent, mot knappe 10 prosent ved fratredelsen i regjering. Dette forslaget fikk liten støtte ellers i Fremskrittspartiet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/carl-i-hagen-apner-for-at-siv-jensen-ma-ga-av-1.1650567|tittel=Hagen varsler omkamp om hijab- og burkaforbud|besøksdato=2020-01-21|språk=no|verk=www.dagsavisen.no}}</ref>

I 2020 nominerte [[Oppland]] FrP Hagen som listetopp ved [[Stortingsvalget 2021]]. Nominasjonen var kontroversiell innad i partiet, og flere lokalpolitikere for partiet mente at topplasseringen burde ha vært gitt til noen med sterkere tilhørighet til fylket.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/carl-i.-hagen-vant-kampen-om-forsteplassen-i-oppland-frp-1.15213314|tittel=Carl I. Hagen vant kampen om førsteplassen i Oppland Frp|besøksdato=2020-10-25|dato=2020-10-25|fornavn=Ragnhild Moen|etternavn=Holø|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Hagen ble valgt som stortingsrepresentant da han ble tildelt [[utjevningsmandat]]et fra Oppland valgdistrikt, og er i perioden medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Komiteene/Kontroll--og-konstitusjonskomiteen/|tittel=Kontroll- og konstitusjonskomiteen|besøksdato=2022-02-03|dato=2021-11-19|språk=no|verk=Stortinget}}</ref>

Den 21. februar 2022, rett før [[Russlands invasjon av Ukraina 2022|Russlands invasjon av Ukraina]], uttalte Hagen at «Norge bør foreslå og kreve en folkeavstemning i [[Donetsk oblast|Donetsk]] og [[Luhansk oblast|Luhansk]] om de vil tilhøre og være en del av Russland eller Ukraina!».<ref>{{Kilde www|url=https://www.tv2.no/a/14601638/|tittel=Hagen refses for omstridt Russland-forslag. Dette sier han etter invasjonen|besøksdato=2022-02-25|dato=2022-02-24|fornavn=TV 2|etternavn=AS|språk=no|verk=TV 2|sitat=Stortingsrepresentant Carl I. Hagen (Frp) vakte oppsikt da han i et innlegg på Facebook tirsdag tok til orde for at tiden er inne for en folkeavstemning i utbryterregionene Donetsk og Luhansk.}}</ref> I en [[pressemelding]] den 21. februar understreket FrP at de ikke deler Hagens syn og at de støtter [[Jonas Gahr Støres regjering|regjeringens]] linje.<ref>{{Kilde www|url=https://www.frp.no/nyheter/frp-stotter-regjeringens-linje|tittel=FrP støtter regjeringens linje|besøksdato=2022-02-25|språk=nb|verk=www.frp.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/carl-i.-hagen-vil-ha-folkeavstemming-om-donetsk-og-luhansk-1.15864512|tittel=Hagen vil ha folkeavstemming om Ukraina-område – representerer ikkje partiet, seier Frp|besøksdato=2022-02-25|dato=2022-02-22|fornavn=Marte Iren Noreng|etternavn=Trøen|språk=nn-NO|verk=NRK}}</ref>

== Verv ==
=== Anders Langes Parti / Fremskrittspartiet ===
* [[1978]]–[[2006]]: Formann, Fremskrittspartiet
* [[1973]]–[[1974]]: Sekretær, Anders Langes Parti

=== Stortinget ===
==== Stortingsperioder ====
* [[Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025|2021–2025]]: Representant nr 6 for Oppland, FrP<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representant/?perid=CIH&tab=Biography|tittel=Biografi: Hagen, Carl I.|besøksdato=2021-10-29|dato=2008-03-09|språk=no|verk=Stortinget}}</ref>
*[[Liste over stortingsrepresentanter 2017–2021|2017–2021]]: Vararepresentant nr 2 for Oslo (møtte fast fra oktober 2018 til januar 2020 under [[Mazyar Keshvari]] sin sykemelding)
* [[2005]]–[[2009]]: Representant nr 3 for Oslo, FrP
* [[2001]]–[[2005]]: Representant nr 5 for Oslo, FrP.
* [[1997]]–[[2001]]: Representant nr 3 for Oslo, FrP.
* [[1993]]–[[1997]]: Representant nr 6 for Oslo, FrP.
* [[1989]]–[[1993]]: Representant nr 3 for Oslo, FrP.
* [[1985]]–[[1989]]: Representant nr 14 for Oslo, FrP.
* [[1981]]–[[1985]]: Representant nr 8 for Oslo, FrP.
* [[1973]]–[[1977]]: Vararepresentant nr 1 for Oslo, ALP (møtte fast etter [[Anders Lange]]s bortgang i 1974).

==== Gruppestyrer ====
* [[2005]]–[[2009]]: Medlem, gruppestyret, FrP
* [[1981]]–[[2005]]: Formann gruppestyret (parlamentarisk leder), FrP
* [[1976]]–[[1977]]: Nestformann gruppestyret, ALP

==== Presidentskap ====
* [[2005]]–[[2009]]: Stortingets visepresident

==== Stortingskomiteer ====

* [[Liste over stortingsrepresentanter 2017–2021|2017–2021]]: Vararepresentant, Utdannings- og forskningskomiteen (møtte fast under Mazyar Keshvari sin sykemelding fra 2019 til 2020)
* [[1997]]–[[2001]]: Medlem, Arbeidsordningskomiteen
* [[1993]]–[[2009]] og [[Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025|2021–2025]]: Medlem, Kontroll- og konstitusjonskomiteen
* [[1987]]–[[2005]]: Medlem, Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité (Den utvidede utenrikskomité fra 1993)
* [[1985]]–[[1989]]: Medlem, Utenriks- og konstitusjonskomiteen
* [[1985]]–[[1989]] og [[2001]]–[[2009]]: Medlem, Fullmaktskomiteen
* [[1981]]–[[1989]]: Medlem, Finanskomiteen
* [[1981]]–[[2005]]: Medlem, Valgkomiteen
* [[1974]]–[[1977]]: Medlem, Administrasjonskomiteen

=== Oslo bystyre og formannskap ===
* [[1983]]–[[1987]], Varamedlem, Oslo bystyre
* [[1982]]–[[1983]], [[1987]]–[[1991]], [[1995]]–[[2003]], [[2011]]–[[2019]] medlem, Oslo bystyre
* [[1979]]–[[1982]]: Medlem, Oslo formannskap

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references>

<ref name="Moen-15-20">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 15–20</ref>
<ref name="Moen-22-26">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 22–26</ref>
<ref name="Moen-29">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 29</ref>
<ref name="Moen-33" >[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 33</ref>
<ref name="Moen-33-35" >[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 33–35</ref>
<ref name="Moen-45-52">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 45–52</ref>
<ref name="Moen-54-55">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 54–55</ref>
<ref name="Moen-56-62">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 56–62</ref>
<ref name="Moen-66-74">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 66–74</ref>
<ref name="Moen-88-92">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 88–92</ref>
<ref name="Moen-154-156">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 154–56</ref>
<ref name="Moen-158-161">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 158–61</ref>
<ref name="Moen-179-180">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 179–80</ref>
<ref name="Moen-187-192">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 187–92</ref>
<ref name="Moen-230-237">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 230–37</ref>
<ref name="Moen-250-259">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 250–59</ref>
<ref name="Moen-260-261">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 260–61</ref>
<ref name="Moen-320-322">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 320–22</ref>
<ref name="Moen-324-326">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 324–26</ref>
<ref name="Moen-327-328">[[#refMoen2006|Moen 2006]], s. 327–28</ref>

<ref name="Snoen-26-27">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 26–27</ref>
<ref name="Snoen-33-35">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 33–35</ref>
<ref name="Snoen-64-65">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 64–65</ref>
<ref name="Snoen-66-68">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 66–68</ref>
<ref name="Snoen-83-85">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 83–85</ref>
<ref name="Snoen-86-87">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 86–87</ref>
<ref name="Snoen-87-97">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 87–97</ref>
<ref name="Snoen-98-99">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 98–99</ref>
<ref name="Snoen-99-100">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 99–100</ref>
<ref name="Snoen-98-103-106">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 98–103 & 106</ref>
<ref name="Snoen-107-110">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 107–10</ref>
<ref name="Snoen-113-114">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 113–14</ref>
<ref name="Snoen-115-117">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 115–17</ref>
<ref name="Snoen-118-120">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 118–20</ref>
<ref name="Snoen-123">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 123</ref>
<ref name="Snoen-124-125">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 124–25</ref>
<ref name="Snoen-125">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 125</ref>
<ref name="Snoen-125-126">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 125–26</ref>
<ref name="Snoen-142-146">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 142–46</ref>
<ref name="Snoen-148-152">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 148–52</ref>
<ref name="Snoen-171-172">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 171–72</ref>
<ref name="Snoen-175-176">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 175–76</ref>
<ref name="Snoen-189-198">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 189–98</ref>
<ref name="Snoen-203-204">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 203–04</ref>
<ref name="Snoen-208-216">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 208–16</ref>
<ref name="Snoen-248-254">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 248–54</ref>
<ref name="Snoen-271-273">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 271–73</ref>
<ref name="Snoen-289-295">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 289–95</ref>
<ref name="Snoen-298-299">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 298–99</ref>
<ref name="Snoen-300-302">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 300–02</ref>
<ref name="Snoen-302-312">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 302–12</ref>
<ref name="Snoen-313-317-332-339">[[#refEkebergSnoen2001|Ekeberg & Snoen 2001]], s. 313–17 og 332–39</ref>

<ref name="Hagen-37-38">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 37–38</ref>
<ref name="Hagen-56">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 56</ref>
<ref name="Hagen-83">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 83</ref>
<ref name="Hagen-124">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 124</ref>
<ref name="Hagen-127">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 127</ref>
<ref name="Hagen-210-211">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 210–11</ref>
<ref name="Hagen-259">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 259</ref>
<ref name="Hagen-458">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 458</ref>
<ref name="Hagen-489">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 489</ref>
<ref name="Hagen-493-495">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 493–95</ref>
<ref name="Hagen-547-548">[[#refHagen2007|Hagen 2007]], s. 547–48</ref>

<ref name="Fr.p. får innflydelse ">«Gro Harlem Brundtland (a) : Fr.p. får innflydelse», ''[[Aftenposten]]'', 17. desember 1985.</ref>
<ref name="Willoch trøster">«Willoch trøster miskjent Hagen», ''[[VG]]'', 21. desember 1985.</ref>
<ref name="storm mot Hagen">«Storm mot Hagen i Stortinget», ''[[NTB]]tekst'', 3. mars 1988.</ref>
<ref name="truer med å gå ">«Carl I. Hagen truer med å gå», ''Dagens Næringsliv'', 14. september 1991.</ref>
<ref name="Hagens utspill tas ikke på alvor">«Hagens utspill tas ikke på alvor», ''[[VG]]'', 32. juni 2005.</ref>
<ref name="Høyre redd for å miste KrF ">«Høyre redd for å miste KrF», ''[[Dagsavisen]]'', 21. juni 2005.</ref>
<ref name="Begraver Bondevik levende">Strand, Arne. «Begraver Bondevik levende», Kommentarartikkel i ''[[Dagsavisen]]'', 21. juni 2005.</ref>
<ref name="Høyt spill om makt">Stanghelle, Harald. «Høyt spill om makt», Kommentarartikkel i ''[[Aftenposten]]'', 21. juni 2005.</ref>
<ref name="arvtager">«Siv Jensen - Frp-kronprinsesse mot sin vilje», ''[[NTB]]tekst'', 23. april 1998.</ref>

<ref name="simonsen">
{{Kilde www
|url=http://www.frp.no/Full+seier+over+Simonsen.d25-SxdbW4M.ips
|tittel=Fullstendig FrP-seier over Simonsen
|besøksdato=2011-01-01
|utgiver=Fremskrittspartiet
|dato=2006-08-31
}}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}
</ref>
<ref name="parlamentarisk leder">
{{Kilde www
|url=http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=292252
|tittel=Siv Jensen blir parlamentarisk leder i Frp
|besøksdato=2011-01-01
|utgiver=VG
|dato=2005-10-05
}}
</ref>
<ref name="Stortinget-2001-09-09">
{{Kilde www
|url=http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2001-2002/011009/1/
|tittel=Stortinget - Møte tirsdag den 9. oktober 2001 kl. 13
|besøksdato=2011-01-01
|utgiver=stortinget.no
|dato=2001-09-10
}}
</ref>

<ref name="eldre-general">
{{Kilde www
|url=http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hagen-blir-eldregeneral-2581996.html
|tittel=Hagen blir eldre-general
|besøksdato=2011-01-01
|utgiver=tv2nyhetene.no
|dato=2009-09-22
}}
</ref>
<ref name="vikar">
{{Kilde www
|url=http://www.nettavisen.no/nyheter/article3035627.ece
|tittel=Hagen får ikke være byråd-vikar
|besøksdato=2011-01-01
|utgiver=Nettavisen
|dato=2010-11-25
}}{{Død lenke|dato=april 2019 |bot=InternetArchiveBot }}
</ref>
<ref name="kommunikasjonsrådgiver">
{{Kilde www
 |url=http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=584953
 |tittel=- Carl I. Hagen blir ikke billig 
 |besøksdato=2011-01-02
 |utgiver=VG Nett
 |dato=2009-09-17
}}
</ref>
<ref name="ordfører">
{{Kilde www
 |url=http://nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.7280861
 |tittel=Hagen vil bli ordfører
 |besøksdato=2011-01-02
 |utgiver=NRK Østlandssendingen
 |dato=2010-09-06
}}
</ref>
</references>

;Anvendt litteratur
<!-- [[Bruker:Kjetil_r]] blir glad om du ikke endrer avskriftsoverskriften til «Litteratur» -->

* {{Kilde bok
 | ref= refEkebergSnoen2001
 | forfatter= [[Jan Ove Ekeberg|Ekeberg, Jan O.]]; [[Jan Arild Snoen|Snoen, Jan A.]]
 | utgivelsesår= 2001
 | tittel= Kong Carl: en uautorisert biografi om Carl I. Hagen
 | forlag=Kagge
 | isbn=82-489-0133-5
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refHagen2007
 | forfatter= Hagen, Carl I.
 | utgivelsesår= 2007
 | tittel= Ærlig talt: memoarer 1944–2007
 | forlag=Cappelen
 | isbn=978-82-02-26077-4
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refMoen2006
 | forfatter= Moen, Elisabeth Skarsbø
 | utgivelsesår= 2006
 | tittel= Profet i eget land: Historien om Carl I. Hagen
 | forlag=Gyldendal
 | isbn=978-82-05-37314-3
}}

== Bibliografi ==
* ''Klar tale''. Cappelen Damm, 2010. ISBN 978-82-02-33781-0
* ''Ærlig talt : memoarer 1944-2007''. Cappelen, 2007. ISBN 978-82-02-26077-4
* –og Berg, Carl Johan (red). ''Hagens lille blå''. Metope, 1988. ISBN 82-403-0040-5
* ''Ærlighet varer lengst : politiske erindringer''. Aventura, 1984. ISBN 82-588-0305-0
* ''[[Kloke ord av Carl I. Hagen]]'' Kurerforlaget 1987

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Politiker}}
* {{NBL}}
* {{Store norske leksikon|Carl I. Hagen}}
* {{Wikiquote|Carl Ivar Hagen}}

{{Navboks
|navn = Carl I. Hagen
|navbar = plain
|tittel = Lenker til relaterte artikler
|listestil = padding:0px;font-size:111%;
|listepadding = 0px;

|liste1 = {{Stortingsrep 2021–2025}}
{{Stortingsrep 2005–2009}}
{{Stortingsrep 2001–2005}}
{{Stortingsrep 1997–2001}} 
{{Stortingsrep 1993–1997}}
{{Stortingsrep 1989–1993}}
{{Stortingsrep 1985–1989}}
{{Stortingsrep 1973–1977}}
{{Fremskrittspartiet}}
{{Visepresidenter i Stortinget}}
}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Hagen, Carl Ivar}}
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter fra FrP]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo]]
[[Kategori:Fremskrittspartiets ledere]]
[[Kategori:FrP-politikere i Oslo]]
[[Kategori:Norske bedriftsledere]]
[[Kategori:Skal vi danse-deltakere]]
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025]]
[[Kategori:FrP-politikere i Oppland]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter for Oppland]]
{{Utmerket}}