Redigerer Canzone

'''Canzone''' (også ''canzona'' og diminutiv «[[canzonetta]]», italiensk for «(liten) sang») har flere betydninger.

== Lyrikk ==
Canzone er en italiensk [[strofe|strofisk]] diktform som ble framført som sang. Formen er kjent fra 1200-tallet, og er en av de tidligste lyriske diktformene på italiensk, skapt etter forbilder fra den provençalske og franske [[trubadur]]tradisjonen. Et tidlig sentrum for canzonen var [[Fredrik II av det tysk-romerske rike|Fredrik IIs]] hoff på [[Sicilia]] tidlig i det 13. århundre. Både [[Dante]] og [[Petrarca]] benytta seinere canzonen.

Canzonens [[versemål]] består av strofer på sju til tjue sju- og  ellevestavige vers. Det vanligste er tretten vers med rimstillingen ABCABCCDEEDFF, der rad tre, seks, elleve og tretten har elleve stavelser og resten sju. Formen regnes som en viktig forløper for den seinere vidt utbredte [[sonett]]en. Et særtrekk ved canzonen er at den avsluttes med en henvendelse til tilhøreren.

=== I Skandinavia ===
[[Adam Oehlenschläger|Oehlenschläger]] skrev canzonas som «Petrarcas Canzone ved Vauclause-kilden» og «Canzone til Fædrelandet». Andre canzonediktere er [[Per Daniel Amadeus Atterbom|Atterbom]] og [[Erik Johan Stagnelius|Stagnelius]], mens [[Kristen Gundelach]] oversatte italienske canzonas til norsk.<ref>[[Asbjørn Aarnes]]: ''Litterært leksikon'', Tanum 1965</ref>

== Vokalmusikk ==
=== I Italia ===
I italiensk musikk betegnet canzone og diminutivformen ''canzonetta'' fra tidlig 1500-tall enkle, [[Polyfoni|polyfone]] sanger med verdslig tekst. Etter at [[madrigal]]en gjorde sitt inntog i Italia utover på 1500-tallet ble canzone/canzonetta en betegnelse for flerstemmige sanger med tekst og musikk i en lettere tone enn madrigaler. 

I sin tidlige form var canzonetta nært beslektet med den populære napolitanske [[villanella]]en. Tekstene var alltid verdslige og besto ofte av pastorale, uærbødige eller erotiske temaer. Rytme og versefot kunne variere, men sangen ble alltid avsluttet med en ''punch line''. Den tidlige canzonettaen var oftest for tre sangstemmer [[a cappella]], gikk i hurtig tempo og unngikk [[kontrapunkt]]isk kompleksitet. Selv om de ofte kunne inneholde en del [[polyrytmikk]] var de lette og morsomme å synge, og formen ble raskt populær i hele Italia. De første bøkene med canzonetti ble publisert av [[Giovanni Ferretti]] i 1567 og [[Girolamo Conversi]] i 1572.

Rundt 1580 skrev noen av Italias mest betydelige komponister av verdslig musikk canzonetter, blant annet [[Luca Marenzio]] og [[Claudio Monteverdi]], som publiserte sin første samling i 1584. Mot slutten av århundret var de fleste canzonetti for fire til seks stemmer, og formen var blitt mer lik madrigaler enn opprinnelig.

=== Utenfor Italia ===
Enkelte komponister som studerte i Italia tok canzonettaen med seg tilbake til hjemlanden. Eksempelvis brakte [[Hans Leo Hassler]] formen med seg til Tyskland.

Da madrigalen kom til England sent på 1550-tallet, ble navnet anglifisert til ''canzonet''. Mange komponister komponister innen [[den engelske madrigalskolen]] brukte denne betegnelsen, og selv om [[Thomas Morley]] beskrev dem som lettere enn madrigaler, er engelske canzonets nesten ikke mulig å skille fra madrigaler: de er lengre enn italienske canzonetti, mer komplekse og mer kontrapunktiske.

=== Senere utvikling ===
På 1600-tallet fortsatte komponister å skrive canzonetti, men formen gled gradvis over fra en madrigallignende ''[[a cappella]]''-genre til noe mer lik [[monodi]], eller til og med en [[kantate]]. Tilslutt ble canzonetta en sangform med en akkompagnert solostemme. Et sent eksempel av denne formen finner man i [[Joseph Haydn]]s to sett av seks for sangstemme og piano med engelsk tekst (1794-5).

== Instrumentalmusikk ==
Begrepet canzone ble på 1500- og 1600-tallet også brukt om musikk for klaviaturinstrumenter og for ensemblemusikk. Utviklingen startet med franske [[chanson]]s og formen er lett og munter med veksling mellom [[Polyfoni|polyfone]] og [[Homofoni|homofone]]  partier. Klaviaturformen  er vanligvis tematisk homogen og peker frem mot [[fuge]]n; så tidlig på 1600-tallet brukte man i Tyskland canzone og fuge synonymt. [[Girolamo Frescobaldi]] var en av komponistene innen denne genren. Orkesterformen er mer variert tematisk. [[Giovanni Gabrieli]] og Frescobaldis canzoni for instrumentalensemble inneholder trekk som peker framover mot barokkens [[triosonate]]. Fra omtrent 1650 ble antall satser redusert til fire og satsene ble lengre. Canzoneformen ble heretter ofte kalt triosonate, mens navnet canzone etterhvert ble brukt om [[sonate]]satser i fugert stil.

=== Senere utvikling ===
På 1700- og 1800-tallet ble begrepet canzone nå og da brukt om enklere, lyriske stykker, både innen vokal- og instrumentalmusikk. 
 
Noen komponister bruker begrepet canzonetta om sangbare instrumentalstykker. Et kjent eksempel er den langsomme satsen i [[Pjotr Tsjajkovskij|Tsjajkovskijs]] fiolinkonsert. 

[[Arne Nordheim]]s kalte sitt første orkesterverk ''Canzona per Orchestra'' (1960), og i stykket brukte han  [[den venetianske skole]]s idé med å sette sammen forskjellige kontraster og beslektede klangblokker.

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Lyriske sjangre]]
[[Kategori:Musikksjangre]]
[[Kategori:Italiensk litteratur]]
[[Kategori:Litteratur fra middelalderen]]
[[Kategori:Renessansemusikk]]