Redigerer Byborger

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
En '''byborger''' var en person som hadde søkt og oppnådd [[borgerskap]] i en [[kjøpstad]] (by) og dermed fått rett til å drive selvstendig næring. Borgerne hadde del i alle byens [[privilegium|privilegier]], men ble også pålagt skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale hverv og delta i borgerbevæpningen. Hver borger kunne bare drive én næring, enten handel eller et håndverksfag.

Med handelsborgerskap kunne vedkommende drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt handelsfrihet. Virksomheten måtte drives fra vedkommende kjøpstad eller [[ladested]] som var underlagt denne. Med borgerskap i en stiftsstad (byen hvor [[biskop]]en i et [[stift]] residerte) kunne man drive handel fra alle kjøp- og ladesteder i stiftet.

For å få borgerskap måtte søkeren møte frem for [[magistrat]]en i den aktuelle kjøpstad og legge frem attester: Fødselsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville så vurdere om vilkårene for borgerskap var til stede. Om søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge [[borgered]]. Når disse formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen eller «borgerboken» som borger, få utstedt ''borgerbrev''  og drive lovlig forretning. Handelsmenn, [[håndverksmester|håndverksmestre]] og skippere som drev skip i egen regning måtte ha borgerskap. Aldersgrensen for borgerskap var 25 år, men for sønner av kjøpmenn 18 år.

Rettsgrunnlaget for borgerskap var de kongelige privilegiene som hver kjøpstad hadde fått allerede i [[middelalder]]en, og som siden ble supplert eller begrenset av kongemakten. Privilegiene ga hver by [[monopol]] på eller rett til produksjon og omsetning av varer innenfor visse bransjer og distrikter. [[Christiania]] hadde eksempelvis rett til handel langs hele kysten fra [[Åna-Sira]] til [[Båhus festning]], men avbrutt av enerett for de andre kystbyene på kortere strekninger. Men ved anlegget av [[Kristiansand]] i [[1641]] mistet Christiania sine privilegier langs Agderkysten. Etter innføring av [[eneveldet]] fikk alle landets byer nye felles privilegier i [[1662]], og disse ble stående urendret som en slags «bylov» til inn på 1700-tallet. De første innskrenkningene i handelsprivilegiene kom med handelsloven i [[1842]], og i [[1857]] kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra [[1952]] fikk både ladesteder og kjøpsteder bystatus.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Byer]]
[[Kategori:Dagligliv]]