Redigerer Burgundere

'''Burgundere''' var en østgermansk folkegruppe som ''kan'' ha fått navn etter øya [[Bornholm]] som ligger rett sør for [[Sverige]]. Den gamle [[norrøn]]e navnet på Bornholm var ''Burgundarholmr'', det vil si øya til burgunderne. En teori er at de utvandret fra sørlige Sverige og til Bornholm og derfra sørover til nordlige [[Tyskland]].

I den [[Legende|legendariske]] [[fornaldersaga]]en ''[[Þorsteins saga Víkingssonar|Torstein Vikingssons saga]]'' (''Þorsteins saga Víkingssonar'') bosatte en Veseti seg på en øy eller en holme som ble kalt for «Burgenda land». [[Alfred den store]]s oversettelse av [[Orosius]] benyttet også navnet «Burgenda land». Den svenske poeten og [[mytologi]]sten [[Viktor Rydberg]] ([[1828]]–[[1895]]) i ''Fädernas gudasaga'', [[1887]], hevder fra en tidlig middelalderkilde, ''Vita Sigismundi'', at burgundere selv opprettholdt en [[Muntlig litteratur|muntlig tradisjon]] om deres opprinnelse i [[Skandinavia]]. Imidlertid bør det merkes at det er mange europeiske folkegrupper som har en tilsvarende opprinnelsesmyte om et nordisk opphav, og til tross for navnlikheten er det ingen solide bevis som gir [[myte]]n rett.

== Tidlig historie ==
=== Stammeopprinnelse ===
Burgundernes tradisjon med opprinnelse i Skandinavia blir til en viss grad støttet i stedsnavn og [[arkeologi]]ske bevis<ref>Stjerna</ref> og det er mange forskere som finner dette sannsynlig.<ref>Musset, side 62</ref> Muligens ettersom Skandinavia lå hinsides og bortenfor horisonten for de tidligste [[Romerriket|romerske]] kildene, nevner den romerske historieskriveren [[Tacitus]] bare en skandinavisk stamme, suionene/sveaere (= [[Svitjod]]), går det ikke fram hvor burgunderne kom fra, og de første romerske referansene plasserer dem øst for [[Rhinen]].<ref>inter alia, Ammianus Marcellinus, XVIII, 2, 15</ref> I de tidligste romerske kildene er de kun betraktet som ganske enkelt enda en østgermansk stamme.

En gang rundt år [[300]] e.Kr. synes det som om befolkningen på Bornholm i stor grad drar fra øya. De fleste gravfelt opphører i bruk og de som fortsatt var i bruk hadde få begravninger.<ref>Stjerna, in Nerman 1925:176</ref>

I året [[369]] listet keiser [[Valentinian I]] deres støtte i hans krig mot en annen [[Germanere|germansk]] stamme, [[alamannerne]].<ref>Ammianus, XXVIII, 5, 8-15</ref> På denne tiden bodde burgunderne muligens i området langs elva [[Wisła]] i dagens [[Polen]], i henhold til [[Jordanes]], en historiker som skrev om [[Gotere|goterne]] på [[500-tallet]]. En tid etter deres deltagelse i krigen mot alamannerne ble burgunderne slått i et slag med [[Fastida]], konge av [[gepidene]], en østgermansk og gotisk stamme, og de ble knust og bortimot utryddet.

Omtrent fire tiår senere opptrer burgunderne på nytt. På grunn av at den romerske generalen [[Stilicho]] trakk tilbake sine tropper for å slåss mot [[Alarik I]] og [[Vestgotere|vestgoterne]] i årene [[406]]-[[408]], krysset de nordlige stammene over Rhinen og kom inn Romerriket. Denne perioden kalles derfor for [[folkevandringstiden]] på grunn av de store folkeforflytningene. Blant de stammene som bevegde seg var [[alanerne]], [[vandaler]], [[svebere]], og muligens også burgunderne. De sistnevnte forflyttet seg østover og slo seg ned i [[Rhinen]]dalen.

Det synes som det til tider var en fredelig sameksistens mellom [[Hunere|hunerne]] og burgunderne. Det var en tradisjon blant hunerne at kvinnene fikk deres hodeskaller kunstig langstrukket ved å binde opp skallen fra de var spedbarn. Man har funnet noen germanske graver med ornamenter tilsvarende hunerne, men også med kvinnehoder som har blitt behandlet i henhold til hunernes tradisjoner.<ref>Werner, 1953</ref>

=== Kristendom ===
Et sted i øst hadde burgunderne blitt [[Kristendom|kristnet]] av den [[Arianisme|arianske]] formen av kristendommen, noe som igjen skulle føre til konflikter med burgunderne og det [[katolisisme|katolske]] vestromerriket. Splittelsen ble øyensynlig leget en gang rundt år [[500]], skjønt en av de siste burgunderkongene, [[Gundobad]], opprettholdt et nært personlig vennskap med [[Avitus av Vienne|Avitus]], den katolske biskop av [[Vienne (Isère)|Vienne]]. Dessuten, Gundobads sønn og etterfølger, [[Sigismund av Burgund]], var selv katolikk, og det er bevis at mange burgunderne hadde konvertert på denne tiden, blant annet mange av kvinnene i den kongelige familien.

=== Tidlig forhold til romere ===
Til å begynne med synes det som om burgunderne hadde et konfliktfylt forhold til romerne. Mange burgunderne som andre germanske stammer ble rekruttert som soldater av Romerriket for å forsvare rikets grenser mot andre stammer, men de herjet selv grenseområdene og utvidet sin innflytelse og maktområder når det var mulig.

== De burgundiske kongedømmer ==
=== Det første kongedømmet ===

I år [[411]] plasserte burgundernes konge, [[Gundahar]], ([[latin]] Gundaharius eller Gundicharius, [[norrønt]] Gunnar) sammen med alanernes konge [[Goar]] en marionettkeiser ved navn [[Jovinus]] i [[Roma]]. Med autoriteten til keiseren som han kontrollerte slo Gundahar og hans folk seg ned på den venstre, romerske siden av [[Rhinen]], mellom elvene [[Lauter]] og [[Nahe]], erobret områdene som i dag kalles for [[Worms]], [[Speyer]], og [[Strasbourg]]. Åpenbart som del av en «våpenhvile» ble disse områdene senere offisielt tildelt dem av keiser [[Honorius]].<ref>Prosper, a. 386</ref>

Til tross for burgundernes ny status som ''foederati'', det vil si allierte, herjet de stadig i de romerske områdene i nordlige [[Gallia Belgica]], noe som ble utålelig og til slutt nådeløst brakt til en slutt i år [[436]] da den romerske generalen [[Flavius Aetius|Aetius]] tilkalte [[Attila]] og de [[Hunere|hunerske]] leiesoldater som overkjørte det burgundiske kongedømmet og dets hovedstad i den gamle [[Keltere|keltisk]]-romerske bosetningen i Borbetomagus (dagens Worms) i [[437]]. Mesteparten av Burgunderriket ble utslettet i Worms og Gundahar selv ble drept i kampene, etter sigende side ved side med resten av den burgundiske stammen.<ref>Prosper; Chronica Gallica 452; Hydatius; og Sidonius Apollinaris</ref>

=== Gjengitt i norrøn litteratur ===
De fryktelige kampene med hunernes ødeleggelse av Worms og det burgundiske kongedømmet har blitt emne for heroiske legender og heltedikt i tidene. I [[norrøn litteratur]] er fortellingene om [[Sigurd Fåvnesbane]]s liv og død innviklet i Burgunderrikets undergang, foruten vevd sammen med andre germanske myter og fortellinger fra ulike tider.<ref>Hedeager, Tvarnø: ''Tusen års Europahistorie''. Oslo 2001. Side 127.</ref> I den germanske fortellertradisjonen eksisterte det en sagnsyklus om kongssønnen Sigurd, hans ekteskap med den burgundiske prinsessen Krimhild, hans forhold til valkyren Brynhild og hans fall. Dette ble viderefortalt i [[Norden]] i ''Sigurdsagaen'' eller ''[[Volsungesagaen]]''. På kontintentet ble den nedskrevet av en [[Østerrike|østerriksk]] hoffpoet på [[1200-tallet]] i forvansket utgave og kjent som ''[[Nibelungenlied]]'' ([[nibelungen]] = burgunder = nordisk gjukunger). Der hvor den norrøne fortellingen hadde den opphøyde patos tilsvarende [[Edda]]kvadene var ''Nibelungenlied'' sterkt forvansket som en kristent ridderfortelling.

Men bak fortellingen om kirkegang og høvisk ridderlek i Nibelungenlied lå den opprinnelige hedendommen som [[Richard Wagner]] komponerte sitt musikalske verk ''[[Nibelungenringen]]'' (en syklus av fire [[epos|episke]] [[opera]]er) i årene [[1853]] til [[1874]]. Her holder kong Günther (Gundahar) og dronning Brünhilde sitt hoff ved Worms, og Siegfried kommer for å fri til Krimhild. I de norrøne kildene er de respektive navnene Gunnar, Brynhild, Sigurd og Gudrun. Figuren Etzel i ''Nibelungenlied'' er basert på hunerkongen Attila.

=== Det andre kongedømmet ===
[[Fil:Map Burgundian Kingdom EN.png|thumb|right|230px|Det andre burgundiske kongedømmet mellom 443 og 476]]
Av grunner som ikke er gjengitt i kildene ble burgunderne gitt statusen ''foederati'', for andre gang og Aetius lot restene av burgunderne bosatte seg på nytt i innenfor grensene til Romerriket og i regionen ''Sapaudia''.<ref>Chronica Gallica 452</ref> Selv om dette navnet ikke samsvarer med noe område i dag var det sannsynligvis i nærheten av Lugdunum, dagens [[Lyon]], vest for [[Genfersjøen]] og i ved øvre [[Rhônen]] der de til slutt ga navn til det franske vindistriktet [[Bourgogne]] og det senere [[hertugdømmet Burgund]].<ref>Wood 1994, Gregory II, 9</ref> En ny konge, [[Gundioc]], eller Gunderic, muligens sønn av Gundahar, synes å ha regjert fra og med sin fars død.<ref name="Drew, side 1">Drew, side 1</ref> Alt i alt var det åtte burgundiske konger av Gundahars familie som regjerte inntil kongedømmet ble overkjørt og erobret av en ny germansk stamme, [[frankere]], i år [[534]].

Som allierte med Roma i dets siste tiår kjempet burgunderne side ved side med Aetius og med et forbund av vestgotere og andre i kampene mot Attila i [[slaget ved Chalons]] i [[451]]. Alliansen mellom burgunderne og vestgoterne synes å ha vært fasttømret ettersom Gundioc og hans bror [[Chilperic I]] fulgte [[Theodoric II]] til [[Spania]] for å bekjempe [[Svebere|sveberne]] i [[455]].<ref>Jordanes, Getica, 231</ref>

=== Streben etter riket ===
Også i år [[455]], en tvetydig referanse: ''infidoque tibi Burdundio ductu''<ref>Sidonius Apollinaris in Panegyr. Avit. 442.</ref> blander inn en navnløs og forrædersk leder hos burgunderne i drapet på keiser [[Petronius Maximus]] i kaoset som fulgte vandalenes herjinger av Roma. Den romerske generalen [[Ricimer]], som var opprinnelig germaner, ble også gitt skylden. Disse hendelsene markerer de første indikasjonene på en forbindelse mellom burgunderne og Ricimer, som sannsynligvis var Gundiocs svoger og Gundobads onkel.<ref>John Malalas, 374</ref>

Burgunderne, åpenbart trygg på deres voksende makt, forhandlet i [[456]] om en utvidelse av deres områder og deling av makt med de lokale romerske senatorene.<ref>[[Marius av Avenches]]</ref> I [[457]] kastet Ricimer en annen keiser, [[Avitus]], og fikk plassert [[Majorian]] på tronen. Den nye keiseren viste seg å være lite takknemlige overfor Ricimer og burgunderne. Året etter hans tronbestigelse fratok han burgunderne de landområdene de hadde skaffet seg to år tidligere. Etter å ha vist disse tegnene på selvstendighet ble han myrdet av Ricimer i [[461]].

Ti år senere, i [[472]] konspirerte Ricimer, som nå var svigersønn av den vestlige keiseren [[Anthemius]], med Gundobad for å få sin svigerfar myrdet. Gundobad halshugget keiseren, etter sigende egenhendig.<ref>Chronica Gallica 511; [[Johannes av Antiochia]], fr. 209; Jordanes, Getica, 239.</ref> Ricimer utnevnte deretter [[Olybrius]] til ny keiser som døde, underlig nok, av naturlige årsaker. Gundobad synes å ha etterfulgt sin onkel som [[patrisier]] og kongemaker, og plasserte [[Glycerius]] på tronen.<ref>Marius av Avenches, Johannes av Antiochia, fr. 209.</ref>

I år [[474]] synes det som burgundernes innflytelse over vestromerriket var over. Glycerius ble avsatt til fordel for [[Julius Nepos]], og Gundobad dro tilbake til [[Burgund]], antagelig på grunn av at hans far Gundioc var død. På denne tiden, eller kort tid etter, ble det burgundiske kongedømmet delt mellom Gundobad og hans brødre, [[Godigisel]], [[Chilperic II]], og [[Gundomar I]].<ref>Gregory, II, 28.</ref>

=== Konsolidering av kongedømmet ===
I henhold til [[Gregorius av Tours]] var årene som fulgte Gundobads tilbakekomst til Burgund en blodig konsolidering om makten i riket. Gregorius slår fast at Gundobad drepte sin bror Chilperic, druknet hans hustru og sendte deres døtre i eksil (en av dem, [[Clotilda]], ble hustru til frankernes konge, [[Klodvig I]], og bidro til at ektemannen og frankerne konverterte fra den arianske tro og til katolisismen.<ref>Gregorius, II, 28. Gregorius’ kronologi av hendelsene rundt Klodvig og Gundobad har blitt betvilt av historikere som Bury, Shanzer, og Wood, og andre. Gregorius var noe av en frankisk apologist, en som unnskyldte frankerne, og vanligvis diskrediterte Klodvigs fiender ved å tilegne dem ganske utrivelige handlinger. Som med Godegisel refererer han vanligvis til forræderiet til Klodvigs allierte når det faktisk var Klodvig selv som synes å kjøpt dem av, jfr. Hendelsen med de ripariske frankere.</ref> Imidlertid har dette har blitt betvilt av historikerne som har pekt på problemer med Gregorius’ [[kronologi]].

En gang rundt år [[500]] da Gundobad og Klodvig var i krig med hverandre skal Gundobad ha blitt forrådt av sin bror Godegisel som slo seg sammen med frankerne, sammen med Godegisels og Klodvigs sttyrker ble «hæren til Gundobad knust».<ref>Marius a. 500; Gregorius, II, 32</ref> Gundobad ble for en kort tid oppholdt i [[Avignon]], men greide å få gjenreist hæren og herjet Vienne hvor hans bror Godegisel og mange av hans tilhengere ble drept. Fra da av synes Gundobad å ha vært ubestridte enekonge av Borgund.<ref>Gregorius, II, 33</ref> Dette vil innbefatte at hans bror Gundomar allerede var død, skjønt det blir ikke nevnt i kildene.

Enten greide Gundobad eller Klodvig å bli forsonet, eller Gundobad ble tvunget til en form for underkastelse av Klodvig på grunn av den tidligere seieren ettersom burgundernes konge synes å ha gitt støtte til frankerne i [[507]] i deres seier over [[Alaric II]] og vestgoterne.

En gang mellom årene [[483]] og [[501]] begynte Gundobad utstede lovene ''Lex Gundobada'' (se nedenfor).<ref name="Drew, side 1"/> Etter hans konsolidering av makten, mellom år [[501]] og til hans død i år [[516]] utstedte han den andre halvdelen av sin lov, som reflekterte burgunderne mer enn den første halvdelen.

=== Det andre kongedømmets fall ===
[[Fil:Map Burgundian Kingdom 2 EN.png|thumb|right|230px|Burgund som del av det frankiske rike mellom 534 og 843]]
Burgunderne utvidet deres makt over sørøstlige [[Gallia]], det er nordlige [[Italia]], vestlige [[Sveits]], og sørøstlige [[Frankrike]]. I [[493]] giftet frankernes konge Klodvig (som før nevnt) med den burgundiske prinsessen Clotilda. Først var frankerne alliert med burgunderne mot vestgoterne tidlig på 500-tallet, men burgunderne ble til slutt erobret av frankerne i år [[534]]. Det burgundiske kongedømmet ble da lagt inn under kong Klodvigs etterkommere, kongeslekten [[Merovingerne]], og burgunderne som folk ble i det store og hele absorbert og oppslukt i det frankiske kongedømmet som ga navn til nasjonen Frankrike.

== Lovverket til burgunderne ==
Burgunderne etterlot seg tre rettslige bestemmelser, blant de tidligste blant de germanske stammene.

''[[Lex Burgundionum|Liber Consitutionum sive Lex Gundobada]]'' (''Konstitusjonsboken med Loven til Gundobad''), også kjent som ''Lex Burgundionum'', eller ganske enkelt som ''Lex Gundobada'' eller kun ''Liber'', ble utstedt i flere deler mellom år [[483]] og [[516]], i hovedsak av Gundobad, men også av hans sønn Sigismund.<ref>Drew, side 6-7.</ref> Det var en opptegnelse av vanlig lov og typisk for mange germanske lovverk som ble utstedt på denne tiden. ''Lex Gundobada'' lånte spesielt fra ''[[Lex Visigothorum]]''<ref>Drew, side 6</ref> og påvirket den senere ''[[Lex Ribuaria]]''.<ref>Rivers, side 9.</ref> ''Lex Gundobada'' er også en av hovedkildene for burgundersk dagligliv på 500-tallet foruten historien om deres konger.

Som med mange germanske konger tillot burgundernes rettslige tradisjoner egne og adskilte lover for de enkelte etniske grupper. I tillegg til ''Lex Gundobada'' utstedte Gundobad også et sett av lover for romerske undersåtter i det burgundiske kongedømmet, ''[[Lex Romana Burgundionum]]'' (''Den romerske lov for burgunderne'').

I tillegg til overstående lovverk lot Gundobads sønn Sigismund senere utstedte ''Prima Constitutio''.

== Opprinnelsen til Burgund / Bourgogne ==
* ''Se også artikkel [[Bornholm]]''

Navnet til burgunderne har siden forblitt forbundet til det området i moderne Frankrike som fortsatt bærer deres navn, se senere historie om [[Burgund]]. Mellom [[500-tallet]] og [[1900-tallet]] ble derimot grensene og de politiske sammenhengene i dette området endret ofte, ingen av disse endringene hadde noe å gjøre med de opprinnelige germanske burgunderne. Navnet burgundere er brukt og blir generelt brukt av skribenter for å referere til innbyggere fra dette franske området Burgund / [[Bourgogne]]. Etterkommerne til de opprinnelige germanske burgundere av i dag er hovedsakelig å finne blant de fransktalende sveitsere og i naboområdene i Frankrike.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): ''Tusen års Europa-historie. Romere, germanere og nordboere''. Oslo. ISBN 82-530-2251-4
* Bury, J.B. ''The Invasion of Europe by the Barbarians.'' London: Macmillan and Co., 1928.
* Dalton, O.M. ''The History of the Franks, by Gregory of Tours.'' Oxford: The Clarendon Press, 1927.
* Drew, Katherine Fischer. ''The Burgundian Code.'' Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1972.
* Gordon, C.D. ''The Age of Attila.'' Ann Arbor: University of Michigan Press, 1961.
* Murray, Alexander Callander. ''From Roman to Merovingian Gaul.'' Broadview Press, 2000.
* Musset, Lucien. ''The Germanic Invasions: The Making of Europe AD 400-600.'' University Park, PA: The Pennsylvania State University Press, 1975.
* Nerman, Birger. ''Det svenska rikets uppkomst''. Generalstabens litagrafiska anstalt: Stockholm. 1925.
* Rivers, Theodore John. ''Laws of the Salian and Ripuarian Franks.'' New York: AMS Press, 1986.
* Rolfe, J.C., overs., ''Ammianus Marcellinus.'' Cambridge, MA: Harvard University Press, 1950.
* Shanzer, Danuta. «Dating the Baptism of Clovis». I ''Early Medieval Europe,'' volume 7, sidene 29-57. Oxford: Blackwell Publishers Ltd, 1998.
* Shanzer, D. and I. Wood. ''Avitus of Vienne: Letters and Selected Prose. Translated with an Introduction and Notes.'' Liverpool: Liverpool University Press, 2002.
* Werner, J. (1953). «Beiträge sur Archäologie des Attila-Reiches», ''Die Bayerische Akademie der Wissenschaft. Abhandlungen.'' <small>N.F. XXXVIII&nbsp;A</small> Philosophische-philologische und historische Klasse. Münche
* Wood, Ian N. «Ethnicity and the Ethnogenesis of the Burgundians». I Herwig Wolfram og Walter Pohl, editors, ''Typen der Ethnogenese unter besonderer Berücksichtigung der Bayern,'' volume 1, sidene 53–69. Vienna: Denkschriften der Österreichische Akademie der Wissenschaften, 1990.
* Wood, Ian N. ''The Merovingian Kingdoms.'' Harlow, England: The Longman Group, 1994.

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Germanske folkeslag]]
[[Kategori:Jernalderen]]
[[Kategori:Germanske stammer]]