Redigerer Bonifatius av Montferrat

{{Infoboks biografi}}

'''Bonifatius av Montferrat''', født ca. 1150, død [[4. september]] [[1207]], var den niende [[marki]] av [[Monferrato (region)|Montferrat]] (Monferrato, i [[Lombardia]] i dagens [[Italia]]). Han var leder for [[Det fjerde korstog]] (1201&ndash;1204) som invaderte [[Konstantinopel]] i 1204, og han ble konge i det nyetablerte korsfarerstaten [[Kongeriket Thessaloniki]] fra 1204 til sin død i 1207.

== Hans tidlige liv ==
Bonifatius var tredje sønn av marki Vilhelm V av Montferrat og hans kone Judit av Babenberg. Han ble født etter at hans far kom tilbake fra [[Det annet korstog]] (1145-1149). Hans eldre søsken var Vilhelm av Montferrat, greve av korsfarerrikene Jaffa og Ascalon, og [[Konrad av Montferrat]], konge av [[Kongeriket Jerusalem|Jerusalem]]. Bonifatius’ meritter i 1170-årene er kjent for ettertiden gjennom de episke versene ''Valen marques, senher de Monferrat'', skrevet av hans gode venn [[Raimbaut de Vaqueiras]] som var trubadur ved hoffet hans.<ref>[http://www.trobar.org/troubadours/raimbaut_de_vaqueiras/raimbaut_de_vaqueiras_epic_letter.php Raimbaut de Vaqueiras: Valen marques (katalansk og engelsk tekst)]</ref>

Som resten av Montferrat-familien støttet han sin fetter keiser [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike]] (Fredrik Barbarossa) i hans krigføring mot Den lombardiske liga, en sammenslutning av Nord-Italienske bykommuner som med støtte fra [[pave]]n motarbeidet den tysk-romerske keiseren.

Bonifatius’ eldste bror, Vilhelm, døde i 1177 kort tid etter at han hadde giftet seg med [[Sibylla av Jerusalem|Sibylla]], som var tronarving til Kongedømmet Jerusalem ettersom hun var datter av kong [[Amalrik I av Jerusalem]] som døde i 1177. I 1179 tilbød den [[Østromerriket|østromerske]] keiser [[Manuel I Komnenos]] sin datter Maria Porfyrogenita til ekteskapsallianse med Montferrat-familien. Ettersom de to eldste gjenværende sønnene til Vilhelm V, Konrad og Bonifatius allerede var gift, og sønnen Fredrik var prest, ble Maria gift med deres yngste bror Renier av Montferrat. Renier og Maria ble forgiftet og drept av tronraneren [[Andronikos I Komnenos]] i 1183.{{Sfn|Norwich 1997|s. 307}}

I 1183 ble Bonifatius’ nevø [[Balduin V av Jerusalem]] kronet til medkonge i Jerusalem. Vilhelm V dro dit for å støtte sitt barnebarn og overlot styringen av markisatet Montferrat til Konrad og Bonifatius. I 1187 forlot også Konrad Montferrat for å dra til Østen. Den nye keiseren [[Isak II Angelos]] hadde tilbudt søsteren sin som ektefelle til Bonifatius, men han var nylig gift for andre gang, og enkemannen Konrad dro i stedet for å gifte seg.

Bonifatius ble i 1191 marki av Montferrat etter at faren døde, ettersom det ikke kom noe krav på tittelen på vegne av datteren til den eldste broren Vilhelm. Hun var født etter at faren døde i 1177. Bror nummer to, Konrad, var i Jerusalem, og han ble i 1192 valgt til konge i korsfarerriket Kongeriket Jerusalem.

I juni 1194 ble Bonifatius utpekt til en av lederne for keiser [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike]]s felttog mot [[Sicilia]]. Dette felttoget endte med seier for Henrik VI. Han inntok hovedstaden [[Palermo]] i oktober og ble kronet til konge i [[Kongedømmet Sicilia]] i desember samme år. Under dette felttoget opptrådte Bonifatius’ venn og hofftrubadur Vaqueiras så heltemodig at han senere ble slått til ridder.

== Det fjerde korstog (1201-1204) ==
[[Fil:Eugène Ferdinand Victor Delacroix 012.jpg|thumb|300px|''Korsfarernes inntog i Konstantinopel'', maleri av [[Eugène Delacroix]], 1840. Den mest beryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen [[Konstantinopel]].]]
I 1198 ble grev Theobald III av Champagne utpekt av [[pave Innocens III]] til å lede [[Det fjerde korstog]]. Organiseringen av korstoget startet i 1200, men Theobald III døde i 1201. Paven utnevnte da Bonifatius til ny leder for korstoget. Bonifatius var en erfaren soldat og han hadde gode forbindelser ettersom både hans nevø Balduin og hans bror Konrad hadde vært konger av Jerusalem.

Bonifatius’ fetter Filip av [[Schwaben]] var gift med den bysantinske prinsessen Irene Angelina, datter av den avsatte og fengslede keiser [[Isak II Angelos]]. Hun var også niese til Konrad av Montferrats andre kone Theodora. Jula 1201 tilbrakte Bonifatius sammen med Filip av Schwaben i Filips palass i [[Haguenau]]. Der møtte de også [[Alexios IV Angelos|Alexios Angelos]] (den senere Alexios IV) som var sønn av Isak II. Alexios hadde unnsluppet fra sin onkel [[Alexios III Angelos]] som var den som avsatte og fengslet broren Isak II. De tre diskuterte muligheten for å bruke en korsfarerhær for å avsette Alexios III og gi makten til Alexios IV. Bonifatius og Alexios reiste hver for seg til Roma for å be om pave Innocens IIIs godkjenning og velsignelse av dette. Bonifatius fikk dette, men ble spesielt advart mot å angripe noen kristne, inkludert bysantinere.<ref>Etter [[Det store skisma 1054|Det store skisma i 1054]] var den kristne kirke splittet i en katolsk og en ortodoks kirke. Bysantinerne tilhørte den ortodokse delen.</ref>

Korsfarerhæren sto i stor gjeld til [[doge]]n i [[Republikken Venezia]], [[Enrico Dandolo]] som hadde finansiert flåten deres. Til gjengjeld for dette forlangte venetianerne at hæren først skulle angripe de opprørske byene [[Trieste]], [[Moglia Veneto]] og [[Zadar]] og få dem til å godta Venezias overherredømme før hæren dro til [[Kairo]] som på dette tidspunkt var målet for korstoget. Paven ble provosert av angrepene på de kristne byene som ble utført av korsfarerne. Enrico Dandolo var nå den reelle lederen for korstoget mens Bonifatius var redusert til en gallionsfigur. Alexios IV prøvde å påvirke dogen til å dra mot Konstantinopel og lovte både rikdom og ære hvis hæren hjalp ham med å gjenvinne keisertittelen etter sin far. Dogen satte som premiss at Alexios aksepterte at den ortodokse kirken skulle anerkjenne pavens overhøyhet. Alexios lovte dette, og flåten seilte deretter mot Konstantinopel.{{Sfn|Harris 2003|s. XIV}}

Etter at Konstantinopel og Østromerriket ble erobret av korsfarerne var det ventet både av korsfarerne og østromerne at Bonifatius som den formelle lederen for korstoget skulle bli ny keiser i [[Det latinske riket]] som var imperiets nye navn. Enrico Dandolo mente at Bonifatius hadde for sterke bånd til østromerne ettersom to av hans brødre Konrad og Rainier av Montferrat var gift inn i den bysantinske keiserfamilien. Dandolo kunne med letthet selv ha lansert seg som ny keiser, men det ville føre til store konstitusjonelle problemer hjemme i Republikken Venezia.{{Sfn|Norwich 1997|s. 318}} Han lanserte derfor [[Balduin I av Konstantinopel|Balduin I]], greve av [[Flandern]], som keiser, dette var en løsning som ga Dandolo god mulighet til selv å styre utviklingen.

== Etablering av latinernes rike ==
Korsfarerne fordelte riket mellom seg, og Bonifatius, som var rasende over å bli forbigått, fikk tildelt [[Anatolia]] som len under keiseren. Dette var han ikke fornøyd med, og han krevde å få [[Thessaloniki]], rikets nest største by.{{Sfn|Norwich 1997|s. 320}} Problemet var at byen ikke var erobret, og Balduin I ønsket å dra for å erobre denne byen. Bonifatius motsatte seg dette og det utviklet seg nesten til strid mellom styrkene fra Flandern og fra Lombardia før Bonifatius fikk sin vilje og førte sine styrker mot Thessaloniki. Han erobret byen og området og etablerte det som et kongedømme selv om tittelen konge ikke ble brukt. Kilder fra det 13. og 14. århundre mener at Bonifatius begrunnet sitt krav med at hans bror Rainier hadde blitt lovet Thessaloniki da han i 1180 giftet seg med Maria Komnene, datter til keiser [[Manuel I Komnenos]]. Rainier av Montferrat ble døde eller ble drept rundt 1183.

I 1204&ndash;1205 utvidet Bonifatius sitt kongerike sørover i Hellas, gjennom [[Thessalia]], [[Boiotia]], [[Evvia|Euboia]] og [[Attikí |Attika]]. Grensene for riket ser likevel ut til å ha gått bare til byene [[Domokos]], [[Pharsalus]] og [[Velestino]], alle i det nordlige Thessalia. Området lenger sør, med byene [[Lamia (by)|Zetounion]] og [[Ravennika]], lå under guvernører som var utnevnt av keiseren, og fyrstedømmene i det sørlige Hellas var [[vasall]]er under Bonifatius.{{Sfn|Van Tricht 2011|s. 161-162}} I 1208&ndash;1209 sendte keiser [[Henrik av Flandern]] (som hadde blitt keiser etter sin bror Balduins død i 1205) en ekspedisjon mot de opprørske lombardiske baronene og det endte med at [[Hertugdømmet Athen]], Grevskapene Bodonitsa, Salona og triarkiet (de tre baroniene) på Euboia nå ble direkte underlagt keiseren i Konstantinopel.{{Sfn|Van Tricht 2011|s. 162-163}}

== Det lombardiske opprøret ==
Bonifatius’ styre varte mindre enn to år. Den 4. september 1207 ble han angrepet og drept av tsar [[Kaloyan av Bulgaria]]. Kaloyan var for øvrig den samme som to år tidligere hadde tatt keiser Balduin I til fange og drept ham. Kongetronen ble overtatt av Bonifatius’ mindreårige sønn [[Demetrius av Montferrat]] og den reelle makten havnet hos forskjellige adelsmenn av lombardisk opphav. Grev Oberto II av Biandrate (i [[Piemonte]]) var regent for barnet, og han begynte ganske snart å konspirere med den keiserlige stallmester Amadeo Buffa om å få erstattet Demetrius med hans eldre bror [[Vilhelm VI av Montferrat]] som nå var marki i Montferrat etter sin far. De var også i åpenlys opposisjon til keiseren, Henrik av Flandern. Henrik angrep Thessaloniki militært i 1209 og tvang lombardierne til underkastelse. Regenten Oberto II ble erstattet av Henriks bror [[Eustace av Flandern]].

== Titulære konger ==
Kongeriket Thessaloniki ble i 1224 erobret av styrker fra [[Despotatet Epirus]] og riket opphørte å eksistere. Overhodene i markisatet Montferrat fortsatte imidlerid å titulere seg som konger av Thessaloniki helt til 1284. I 1266 lovte keiser [[Balduin II av Courtenay]] bort kongetittelen i Thessaloniki til hertug Hugo IV av Burgund dersom de klarte å gjenopprette riket. Balduin II var da selv var bare titulær keiser av Det latinske rike etter at han var avsatt og jaget ut av Konstantinopel i 1261. På 1300-tallet kom det også til flere som påberopte seg tittelen.{{Sfn|Topping 1975|s. 109}}

== Familie ==
Bonifatius var første gang gift, ca. 1170, med Helena av Bosco. De hadde tre barn:
* Vilhelm VI av Montferrat, født ca. 1173, død 17. september 1226, marki av Montferrat etter sin far.
* Beatrise, gift med Enriko del Carretto, marki av [[Savona]] som den andre av hans tre koner. Hun var den ''Bel Cavalher'' som dikteren Vaqueira diktet om i sine sanger på 1190-tallet.
* Agnes av Montferrat, død 1207, gift med Henrik av Flandern, keiser i Det latinske rike.{{Sfn|Van Tricht 2011|s. 81}}

Bonifatius ble gift på nytt i 1205 med Margaret av Ungarn, datter av kong [[Béla III av Ungarn]]. Hun var enke etter Isak II Angelos.{{Sfn|Harris 2003|s. 163}} De hadde ett barn:

* [[Demetrius av Montferrat]], født ca. 1205.{{Sfn|Lock 2015|s. 58}} Han ble konge i Thessaloniki etter sin far.

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==
* {{ kilde bok | ref={{SfnRef|Norwich 1997}} | forfatter=Norwich, John Julius|utgivelsesår=1997 | utgivelsessted=Oslo | tittel=Bysants’ historie | forlag=Pax Forlag | isbn=82-530-1912-2 }}
* {{ kilde bok | ref={{SfnRef|Harris 2003}} | forfatter=Jonathan Harris | tittel=Byzantium and the Crusades | utgivelsesår=2003 | forlag=Hambledon Continuum }}
* {{ kilde bok | ref={{SfnRef|Van Tricht 2011}} | forfatter=Filip Van Tricht | tittel=The Latin Renovatio of Byzantium: The Empire of Constantinople (1204–1228) | utgivelsesår=2011 | forlag= Brill | isbn=978-90-04-20323-5 }}
* {{ kilde bok | ref={{SfnRef|Topping 1975}} | forfatter=Peter Topping | tittel=The Morea:1311-1364, i A History of the Crusades: The Fourteenth and Fifteenth Centuries, Vol. III | forlag=University of Wisconsin Press | utgivelsesår=1975 }}
* {{ kilde bok | ref={{SfnRef|Lock 2015}} |forfatter=Peter Lock | tittel=The Franks in the Aegean: 1204-1500 | forlag=Routledge |utgivelsesår=2015 }}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Personer knyttet til korstogene]]
[[Kategori:Personer fra Casale Monferrato]]