Redigerer Bondetogene 1818

'''Bondetogene i 1818''' var to tog av [[bønder]] fra [[Hallingdal]] og [[Ringerike]] mot [[Christiania]] i [[1818]]. Bøndene ville tvinge [[Stortinget]] til å endre [[Norge]]s pengepolitikk.

== Bakgrunn ==
Bakgrunnen for bondetogene var dels [[Sølvskatten av 1816|sølvskatten]], dels de dårlige tidene som følge av nedgangen i [[trelasthandel]]en. Stortinget 1818 hadde vedtatt å opprettholde sølvskatten, og kun gi mindre lettelser for dem som ikke var i stand til å betale. Svikten i trelasthandelen førte dessuten til at bøndene i [[Drammen]]s oppland ikke hadde penger til å betale de ordinære skattene.

Det hadde allerede vært flere bondeopprør på slutten av [[1700-tallet]] og begynnelsen av [[1800-tallet]]. Årsakene var som oftest økonomiske. Ingen av aksjonene var væpnede, men dersom antydning til vold forekom, vanket det harde straffer, for eksempel [[tukthus]] for lederne. I [[Christian Vs Norske Lov]] sto det at den som protesterte mot kongens bud på tinget eller i annen offentlig forsamling, hadde forbrutt ære, liv og gods. Da den norske [[Grunnloven]] ble skrevet i [[1814]], ble ingen av disse lovene opphevet. Grunnloven åpnet for militær maktbruk mot borgerne dersom de forstyrret ro og orden.<ref name=NH_Sandvik>[[Norgeshistorie.no]], [[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1321-bondeopptoyer.html «Bondeopptøyer»]. Hentet 15. des. 2016.</ref>

== Forløp ==
En av lederne for motstanden mot pengepolitikken var fra begynnelsen av [[Halvor Hoel]], storbonde fra [[Ringsaker]]. Han knyttet kontakter over hele Østlandsområdet og skrev søknader som skulle spres i bygdene for å signeres og sendes inn til Stortinget. Da dette ikke førte frem, ble det planlagt å utferdige en felles [[petisjon]] fra hele Østlandet. I noen bygder ble det i slutten av juni og begynnelsen av juli 1818 valgt utsendinger som skulle reise til Hoels gård. På et møte hos Hoel ble det besluttet at bøndene skulle møtes i Christiania [[20. juli]].

Bøndene kom sammen i Christiania, men Halvor Hoel var ikke blant dem; han foretrakk å holde seg i bakgrunnen. Det ble utferdiget en adresse, og [[22. juli]] kom en deputasjon på 30 bønder for å legge den frem for Stortinget. I adressen ba de om at de økonomiske byrdene måtte lettes, og at de måtte få lån for å betale skattene. Stortingspresident [[Georg Sverdrup|Sverdrup]] mottok adressen, men kunne meddele at pengelovene alt var vedtatt. Han lovet likevel å legge adressen frem for Stortinget neste dag. Noen av bøndene fikk være til stede. Stortinget vedtok imidlertid med 40 mot 32 stemmer at adressen ikke skulle leses opp, fordi den måtte behandles som alle andre henvendelser til Stortinget. Bøndene lot adressen trykke i [[Christiania Intelligentssedler]], og reiste så etter hvert hjem.

Da det ble sagt at kongen skulle komme til Christiania [[10. august]], reiste en ny gruppe bønder inn til byen. Da han likevel ikke kom, måtte de nøye seg med å overbringe Stortinget en ny petisjon [[8. august]]. Også nå var bøndene til stede i salen, og liksom sist forkastet Stortinget opplesningen av adressen; denne gang med 46 mot 19 stemmer. Etter avvisningen møttes bøndene på torget i Christiania 10. august. De vedtok at bøndene skulle samles komme i [[flokk]] inn til byen [[26. august]].

=== Det første bondetoget ===
Selv om det ble arbeidet for å samle flest mulig bønder, var det stort sett bare folk fra [[Valdres]] og [[Ringerike]] som virkelig kom av sted. Da stattholderen, [[Carl Mörner|Mörner]], fikk melding om bevegelsen, samlet han statsrådene [[Herman Wedel-Jarlsberg|Wedel]], [[Peter Motzfeldt|Motzfeldt]], [[Christian Adolph Diriks|Diriks]] og [[Niels Treschow|Treschow]] til møte [[29. august]]. De andre statsrådene var reist for å delta i kongens kroning. Garnisonen i Christiania ble satt i alarmberedskap, og det ble sendt ut patruljer på veiene inn mot byen. Neste dag, [[30. august]], fikk statsrådet imidlertid melding om at bøndene hadde blitt overtalt til å vende hjem. [[4. september]] kunne stattholderen rapportere til kongen at alt var rolig.

=== Det andre bondetoget ===
Slik endte det første bondetoget, men det ble straks agitert for et nytt tog. Det ble bestemt at bøndene skulle møtes på [[Sundvollen]] [[12. september|12.]]&ndash;[[13. september]], for så å gå inn til byen i samlet flokk. Denne gangen møtte bønder fra [[Hallingdal]], [[Ådal]], Ringerike, [[Sigdal]] og en del av Valdres. Til avtalt tid var det møtt frem mange hundre bønder på Sundvollen.

Stattholderen fikk melding om det nye toget [[8. september]]. Da det ble meldt at bøndene var på vei over [[Krokskogen (Oslo)|Krokskogen]] om kvelden [[13. september]], ble borgerkorpset mobilisert, og patruljer sendt ut på veiene som sist. Da man neste morgen fikk melding om at bøndene hadde nektet å vende hjem, fikk slottsfogd [[Marcus S. Lyng]] kommandoen over 160 soldater og 2 kanoner. Natt til [[15. september]] omringet han bondeflokkene omkring [[Bærums Verk (bedrift)|Bærums Verk]], Jonsrud i [[Lommedalen]] og på [[Krokskogen]]. 300 bønder ble arrestert.

[[17. september]] fikk statsrådet beskjed om at bøndene i [[Lier]] var på vei mot [[Sandvika]]. Lyng ble sendt ut igjen og vendte tilbake med 22 nye fanger. Det var slutten på urolighetene; snart kunne borgervæpningen permitteres og soldatene sendes hjem.

== Etterspill ==
Alt før det andre bondetoget hadde regjeringen oppnevnt en forhørskommisjon, ledet av justitiarius [[Jens Christian Berg|J. C. Berg]], for å lede forhørene av de arresterte bøndene. 300 bønder ble brakt inn til forhør på [[Akershus festning]]. Disse ble sendt hjem etter hvert, unntatt fem som ble mistenkt for å være ledere. Lederne ble dømt til både [[straffarbeid]] og store bøter, men ble senere benådet til kortere straffer.<ref name=NH_Sandvik/> 

Da forhørskommisjonen avsluttet arbeidet i desember, ble den avløst av en undersøkelseskommisjon, opprettet ved kongelig resolusjon av [[19. januar]] [[1819]], med [[J. Wulfsberg]] og [[H. C. Smith]] som medlemmer. Disse ble igjen avløst av en domskommisjon som skulle granske 17 menn utpekt av undersøkelseskommisjonen. Blant disse var Halvor Hoel.

I domskommisjonen satt sorenskriver [[Christopher Weidemann]] og [[J. C. Preus]]. De felte dom i sakene [[17. juli]] [[1821]]. Hoel og an annen ble frifunnet, mens to andre ble dømt til to års festningsarbeid, og atter andre til ned til fem års fengsel. Dommene ble anket til [[Norges Høyesterett|Høyesterett]], som avsa endelig dom [[14. mars]] [[1826]]. Denne gang ble Hoel dømt til ett års festningsarbeid, tre fikk tre års festningsarbeid, én ble frikjent og resten fikk dommen stadfestet.

Regjeringens harde reaksjon kan forklares med den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i 1818. Norge var på randen av [[konkurs]], og kong [[Carl Johan]] prøvde å svekke Stortingets makt. Det var derfor viktig for Stortinget og regjeringen å vise styringsdyktighet.<ref name=NH_Sandvik/> 

== Se også ==
* [[Sølvskatten]]
* [[Halvor Hoel]]

== Referanser ==
<references />


[[Kategori:1800-tallet i Norge‎]]