Redigerer Bonaventura

{{andre betydninger}}
{{Infoboks helgen
| navn= St. Bonaventura
| beskrivelse= Kardinal og kirkelærer
| dåpsnavn= Giovanni di Fidanza
| salig= -
| hellig= [[14. april]] [[1482]]
| anerkjent= [[Den katolske kirke]]
| fest= [[15. juli]]
| biourl = http://www.katolsk.no/biografi/bonavent.htm
| vernehelgen= [[Fransiskanerordenen|Fransiskanere]], [[teologi|teologer]], silkefabrikanter, arbeidere, sjauere og barn
| kunst= Med kardinalshatt, eller som munk som leser
}}
'''Bonaventura''' (født '''Giovanni di Fidanza''', også kjent som '''Johannes Bonaventura'''; født ca. 1221, død [[15. juli]] [[1274]]) var en av [[Den katolske kirke]]s kardinaler, og regnes som [[helgen]] av samme kirke.

== Biografi ==
Han var sønn av legen Giovanni di Fidanza og Maria la Ritella, og ble født i Bagnorea (nå [[Bagnoregio]]) i [[Italia]]. En legende forteller at han ble dødssyk som barn, og at moren brakte han til [[Frans av Assisi]]. På Frans' [[forbønn]] ble gutten frisk. Da Frans så lå for døde i 1226 tok hun igjen gutten med til ham, og Frans utbrøt «O buono ventura» («O gode fremtid»), og dermed fikk han navnet Bonaventura. Historien ser ut til å ha oppstått på [[15. århundre|1400-tallet]], og er svært tvilsom. Det som dog er et faktum er at moren sørget for at gutten fikk utdannelse og ble knyttet til [[Fransiskanerordenen]].

I 1236 reiste han til [[Paris]] for å studere, blant annet under [[Alexander av Hales]]. Studiene fortsatte til 1242, og året etter trådte han inn i Fransiskanerordenen. Antagelig var det i forbindelse med inntredenen der han fikk navnet Bonaventura. Selv om han var høyere utdannet enn de fleste munkene omkring seg, var han alltid villig til å adlyde. Han ble dermed raskt regnet som et forbilde på ydmykhet. I flere år underviste han i Paris, og i 1248 ble han [[ordinasjon|presteviet]].

De andre professorene angrep til stadighet tiggermunkene som var tilknyttet universitetet. Et av de krasseste angrepene kom i [[Wilhelm av Saint-Amour]]s bok ''De siste tiders farer''. Bonaventura måtte selv slutte å undervise en periode, og skrev et svar til angrepet i avhandlingen ''Om Kristi fattigdom''. På samme tid skrev også [[Dominikanerordenen|dominikaneren]] [[Thomas Aquinas]] et lignende forvarsskrift. [[Pave Alexander IV]] utnevnte en kardinalkommisjon for å studere saken, og de kom frem til at Wilhelms bok skulle brennes, mye på grunn av det Bonaventura hadde skrevet i sin avhandling. Motstanderne av tiggermunkene ble beordret til å slutte med sine angrep. Bonaventura kunne dermed fortsette å undervise, og tok doktorgraden i teologi i 1256, samtidig som Thomas Aquinas.

I 1257 ble han, 35 år gammel, fransiskanernes syvende ordensgeneral, et embete han hadde til sin død. På grunn av den innsats han gjorde som ordensgeneral regnes han ofte for den største franskiskaner nest etter Frans av Assisi. Hans biografi om ordenens grunnlegger, ''Legenda maior'', som i 1263 fikk status som den offisielle biografi over Frans, fikk meget stor innflytelse fordi den tolket Frans' budskap og dermed la grunnlaget for den fremtidige forståelse av hva grunnleggeren ønsket for sin orden. Bonaventura var en moderat leder for ordenen, og avviste Spiritualenes ekstreme synspunkter på blant annet kollektiv fattigdom.

Som ordensgeneral reiste han mye, og besøkte blant annet Italia, Frankrike, [[Tyskland]] og [[England]]. [[Pave Klemens IV]] utnevnte ham i 1265 til [[York erkebispedømme|erkebiskop av York]], men Bonaventura takket nei, og paven aksepterte dette.

I 1271 bidro Bonaventura til at [[pave Gregor X|Gregor X]] ble valgt til pave. Gregor utnevnt i 1273 Bonaventura til [[kardinalbiskop]] av Albano, og sendte med en ordre om at han ikke kunne avslå dette. Da de pavelige legatene kom med kardinalshatten fikk de beskjed om å henge den på et tre, fordi Bonaventura drev og vasket opp og hadde våte og fettete hender.

Noe av bakgrunnen for utnevnelsen til kardinal var [[Andre konsil i Lyon]], som ble holdt fra mai til juli 1274. Under forberedelsene til dette så paven at Bonaventura ville være en viktig person å ha med. Alle de store katolske teologene var innkalt til konsilet. Thomas Aquinas døde på vei dit, men bl.a. [[Albert av Bollstädt|Albert den store]], [[Filip Benizi]] og den fremtidige [[Innocent V|Pietro di Tarentaise]] var til stede. Bonaventura ledet forhandlingene med de [[Den ortodokse kirke|ortodokse]] utsendingene, og holdt prekenen i forsoningsmessen etter det som en kort tid så ut til å være løsningen på [[det store skisma 1054|det store skismaet]] mellom øst og vest.

Bonaventura døde kort tid før avslutningen av konsilet, den 15. juli 1274. Før han døde mottok han sakramentene fra Gregor X. Han ble gravlagt i kirken som senere har fått navnet Saint-Bonaventure i Lyon. [[Karl VIII av Frankrike]] sendte et [[relikvie]], en arm, til Bagnoregio. Bare denne armen finnes i dag, mens resten av hans jordiske levninger unntatt hodet ble brent i forbindelse med [[den franske revolusjon]]. Hodet forsvant sporløst i [[1807]].

Han ble etter sin død kjent som «den serafiske lærer» (etter [[seraf]]ene, det høyeste av [[engel|englenes]] kor). [[Pave Sixtus IV]], som selv var franiskaner, helligkåret ham i [[1482]], og i [[1588]] utropte [[pave Sixtus V]], også fransiskaner, ham til [[kirkelærer]] med tilnavnet ''Doctor seraphicus''. Minnedagen var først den 14. juli, men ble så flyttet til dødsdagen 15. juli.

== Forfatterskap ==
[[Fil:Bonaventura - Legenda maior, MCCCCLXXVII adi VI del mese de februario e stata impressa questa opera - 2360911 ib00890000 Scan00008.jpg|thumb|''Legenda maior'', 1477]]
Hans forfatterskap omfatter flere lærde verk. Det mest kjente av hans verk er imidlertid ''Sjelens vei til Gud'', som regnes som et hovedverk innen katolsk [[kristen mystikk]].

Innvielsen til Gud beskrives her som en reise innover og oppover i seks stadier: det første stadiet er møtet med Gud i naturen, eller den legemlige verden. Det andre stadiet er observasjon av Guds spor i menneskets erkjennelse. Det tredje og fjerde stadiet er menneskets psykiske struktur som Guds avbilde. Det femte og sjette stadiet innenbærer meditasjon over Guds og treenighetens vesen og hans egenskaper. Det syvende og siste stadiet innebærer en overgang fra meditasjon til «enhetserfaring».<ref>Kilde for dette avsnittet er [[Jan-Erik Ebbestad Hansen]]s innledning til ''Vestens mystikk'', 2005</ref>

''Sjelens vei til Gud'' er utgitt på norsk i antologien ''[[Vestens mystikk]]'', 2005.

== Referanser ==
<references/>
{{Kirkelærere}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Middelalderfilosofer]]
[[Kategori:Skolastikere]]
[[Kategori:Italienske helgener]]
[[Kategori:Italienske fransiskanere]]
[[Kategori:Italienske kardinaler]]
[[Kategori:Italienske katolske teologer]]
[[Kategori:Kirkelærere]]
[[Kategori:Katolske mystikere]]
[[Kategori:Personer fra provinsen Viterbo]]
[[Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter]]