Redigerer Bokseropprøret

{{Infoboks slag 
|navn = Bokseropprøret 
|bilde= Boxer tianjing.jpg
|konflikt = 
|dato = [[2. november]] [[1899]] - <br /> [[7. september]] [[1901]]
|sted = Kina
|resultat = [[Åttenasjonsalliansen]] slo ned opprøret
|part1 =[[Åttenasjonsalliansen]]:<br />{{flagg|Japan}} [[Japan]]<br />{{flagg|Russland}} [[Det russiske keiserdømmet|Russland]]<br />{{flagg|Storbritannia}} [[Det britiske imperiet]]<br />{{flagg|Frankrike}} [[Den tredje franske republikk|Frankrike]]<br />{{flagg|USA|1896}} [[USA]]<br /> {{flagg|Keiserriket Tyskland}} [[Tysklands historie (1871–1918)|Tyskland]]<br /> [[Fil:Flag of Italy (1861-1946) crowned.svg|20px|Italia]] [[Kongedømmet Italia|Italia]]<br />[[Fil:Flag_of_Austria-Hungary_1869-1918.svg|20px|Østerrike-Ungarn]] [[Østerrike-Ungarn]]|
|kommandant1 = {{flagg|Storbritannia}} [[Edward Hobart Seymour]]<br />{{flagg|Keiserriket Tyskland}} [[Alfred Graf von Waldersee]]
|styrke1=|styrke2=|tap1 = 
|part2 = [[Fil:Yihetuan flag.png|22px]] [[Bokserne|Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever]]<br />[[Fil:Flag of the Qing Dynasty (1889-1912).svg|20px|Qing-dynastiet]] [[Qing-dynastiet]]
|kommandant2 = [[Fil:Flag of the Qing Dynasty (1889-1912).svg|20px|Qing-dynastiet]] [[Cixi]]
|enhet1=|enhet2=|tap2 =
}}
'''Bokseropprøret''' ([[kinesisk]]: 義和團運動,义和团运动; [[pinyin]]: ''Yìhétuán Yùndòng'') var en blanding av et [[opprør]], en [[borgerkrig]] og en kinesisk anti-imperialistisk krig. Som opprør rettet det seg primært mot [[kristne]] [[kinesere]] og deres [[misjonær]]er, og etter hvert mot vestlig politisk og kommersiell innflytelse i [[Kina]] generelt. Selv om det hadde ulmet i noen tid er det vanlig å anse at det startet i [[1898]]. Etter hvert ble det et overordnet mål for [[bokserne]] og for de krefter ved [[Qing-dynastiet|Qing-hoffet]] som støttet og nørte opp om dem å få fjernet alle utlendinger fra Kina. Fra fremmedmaktenes side var målsettingen til å begynne med å komme beleirede utlendinger i [[Beijing]] til unnsetning, men etter hvert ble det en straffeekspedisjon og et posisjoneringskappløp i forventningen om at [[Qing-dynastiet]] ville måtte overlate enda mer myndighet til utenlandske makter.

I [[august]] [[1900]] hadde 230 utlendinger mistet livet, og mange tusen kinesiske kristne var blitt drept. Kampene fortsatte og skulle etter hvert koste også mange tusen boksere, kinesiske regjeringstropper og et høyt antall sivile kinesere livet.

Kina tapte krigen og måtte undertegne [[bokserprotokollen]] den 7. september 1901. Etter det enda mer truende [[Taipingopprøret]] førti år tidligere representerte betingelsene i den avsluttende fredsavtalen, den alvorligste trussel mot det sene Qing-dynastiets eksistens før dets endelige sammenbrudd i [[1911]]/[[1912|12]].

Opprøret begynte blant medlemmer av «Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever», en halvreligiøs gruppe som motarbeidet utenlandsk innflytelse i Kina. Europeerne kalte dem «boksere» på grunn av kampsporten de drev, og dette økenavnet var opphavet til den vanlige betegnelsen på opprøret.

==Bakgrunn==
Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Det brøt ut i Shandong, og det er derfor der man må søke etter årsakene som utløste det hele.

===Grasrotbevegelser i vestre Shandong===
Geografisk hadde bokseropprøret sitt utspring i provinsen [[Shandong]]. Den vestligste delen av provinsen hadde historisk sett i århundrer vært et tyngdepunkt for det den kinesiske keisermakt definerte som heterodokse sekter, og dessuten var det et landskap som mange ganger hadde vært utgangspunktet for bondeopprør og andre opprør. Allerede under [[de stridende rikers tid]] var staten [[Qi (Shandong)|Qi]] (i dagens nordlige Shandong) kjent for sine kvinnelige [[sjaman]]er. Under [[Han-dynastiet]] spilte en av dem en viktig rolle under [[de røde øyenbryns opprør]] ([[18]]-[[27]] e.Kr.). I disse traktene blomstret den folkelige [[taoisme]], og det oppstod hemmelige selskaper som [[de gule turbaner]] og sekter som [[Taiping dao]] ledet av Zhang Jue. Under [[Song-dynastiet|Song]]-tiden var dette et røverbefengt område, og [[de fire klassiske romaner|den klassiske romanen]] ''[[Fortellinger fra myrlandet]]'' handler om en røverbande som holdt til nær [[Liang Shan]] i det sørvestre Shandong. Under [[Yuan-dynastiet]] ble dette et av kjerneområdene for [[Den hvite lotus]], et hemmelig selskap som for det meste ventet fredfullt på endetidens emanasjon av [[Buddha Maitreya]], men som også tidvis gikk i bresjen for religiøst-sosiale bondeopprør. Under [[Ming-dynastiet]] var det stadig opprør knyttet til dem, og i den sene Ming-tiden fikk man med Xu Hongrus Hvite Lotus-opprør for første gang et eksempel på en religiøs-sosial opprørsbevegelse som tok opp i seg kinesisk kampsport – kamporganisasjonen ''Batong og pisk-selskapet'' var med på opprøret.<ref name="Paul A. Cohen 1997">Paul A. Cohen: ''History in Three Keys: The Boxers as Event, Experience, and Myth'', New York: Columbia University Press, 1997.</ref>

Ming-dynastiet forbød og forsøkte å undertrykke disse sektene og hemmelige selskapene, men lyktes ikke. Også under [[Qing-dynastiet]] fortsatte det. Det vestre Shandong så slike opprørsgrupper flere ganger. I [[1774]] kom [[De åtte trigrammers opprør]] ledet av [[Wang Lun]]; det involverte  bokserkjempere og forestillingen av en åndebesettelse som styrket slosskjempene. Det begynte i sørvestre Shandong og endte nær byen [[Linqing]] ved [[Keiserkanalen]]. I [[1813]] fulgte et nytt opprør som dekket et større område. I begge disse opprørsskarene hadde man blant seg en gruppe som ble identifisert som «Yihequan» – boksere. De var nok temmelig forskjellige fra de senere boksere, men det var også likhetstrekk ved opprørernes heterodokse religiøse tilbøyelser, deres maitreyiske milleniarisme og deres opptreden som et hemmelig brorskap.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/>

Økonomisk var vestre Shandong kommet i bakevjen. Det skyldtes blant annet at [[Keiserkanalen]], som gjennomkrysser området som tidligere hadde   sikret området stor velstand, ikke lenger var av særlig betydning på 1800-tallet. Området hadde få godseiere, en samfunnsklasse som kunne ha vært med på å bygge opp eller bevare områdets stabilitet og ortodoksi. Det var også et stort underskudd på velutdannede embedsmenn – [[mandarin (embedsmann)|mandariner]] med ''[[juren]]-eksamen'', og en overvekt av dem var ikke i den sivile administrasjon, men tilhørte det militære embedsverk.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/>
             
Området var også gjentatte ganger hjemsøkt av naturkatastrofer og uår. Det var på [[1800-tallet]] at [[Guleelven]] etter en rekke oversvømmelser fant sitt nordlige løp, noe som ikke var en udelt velsignelse fordi oversvømmelsene nå rammet områder som var dårligere rustet til å takle dem.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/> Qing-dynastiet gjorde heller lite av forebyggende eller nødlindrende innsats.<ref>{{cite book|url=http://books.google.com/?id=o-L1ctqjxNgC&pg=PA48&dq=efforts+gospel+missionaries+white+person+imperialism+seize+land+and+property+for+churches+perverse+demands#v=snippet&q=workers%20who%20had%20lost%20their%20lands%20and%20jobs%20with%20the%20inroads%20made%20by%20imperialism%20and%20China's%20endemic%20natural%20disasters&f=false|title=Chinese women in a century of revolution, 1850–1950|author=Kazuko Ono|year=1989|publisher=Stanford University Press|location=|page=49|isbn=0-8047-1497-5|pages=|accessdate=2010-10-31}}</ref> Med overtro og fremmedhat ble meget av det som rammet den fattige befolkning blant annet knyttet til de utenlandske inntrengeres fremferd og særlig mot de kristne.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/>

===Kristendomsfiendtlighet i Kina og Shandong=== 
[[Fil:Boxerspamphlet.png|thumb|En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne]]
Antikristne kampanjer og kristenforfølgelser hadde en lang forhistorie i Kina. Etter at de fremmede makter på midten av [[1850-tallet]] hadde tvunget opp portene til ikke bare de kinesiske kystbyer, men også til innlandskina, ble det flere slike episoder, som regel helt lokale, men noen ganger regionale.  Også tidlig i [[1890-årene]] var det en rekke slike hendelser.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/>

Motstanden mot kristendommen rammet katolikker og protestanter med ulik styrke.

Katolikkene var allerede fra århundrer tilbake etablert i Kina, og opplevde nå en kraftig vekst. Det skjedde også i det vestre Shandong, og i de tilgrensende områder i provinsen [[Zhili]]. Antallet kinesiske katolikker kommet opp i henimot 50&nbsp;000 mot århundreskiftet i hvert av disse områdene.

Det var en rekke områder der det lå katolske landsbyer på rekke og rad, særlig i Zhili. Mange av dem var i områder som ble særlig hardt rammet av bokseropprøret.

Protestantene var også i vekst, men de var langt færre. Ser man på Shandong i særdeleshet, var de ikke meget færre enn katolikkene – de hadde også sitt tyngdepunkt øst i provinsen, som på [[Shandonghalvøya]], altså i områder som ikke fikk merke noe særlig av bokseropprøret. Det var dermed ikke så langt nær så mange protestantiske konvertitter som bokseropprøret gikk ut over. Derimot gikk det desto hardere ut over protestantiske misjonærer og deres familier, men skulle bli især i provinsen [[Shanxi]].

===Fremmedmaktenes fremferd===
[[Fil:China imperialism cartoon.jpg|thumb|Berømt fransk karikaturtegning fra [[1890-årene]].]]
Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var sinne over fremmedmaktenes landnåm knyttet til en rekke såkalte ''[[ulikeverdige traktater]]'' inngått i de forutgående seks årier.

Det var også en del forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, en del misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en  samfunnsnedbrytende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, eller misforstod etter å ha sett antikristen propaganda.

Det var misnøye blant slike som hadde mistet sine stillinger ved jernbanevesen, dampbåttrafikk og postvesen, tjenester som for det meste var på fremmedmaktenes hender. Det var dem som mente at jernbanelinjer kom i konflikt med ''[[feng shui]]'', mens andre trodde på en skrøne om at det ved hver sving på jernbanen lå begravet en kinesisk gutt og en kinesisk pike. Denne form for vanforestillinger er bakgrunnen for at bokserne under opprøret ødela både jernbanespor og telegraflinjer.<ref>{{cite book|url=http://books.google.com/books?id=wWvl9O4Gn1UC&q=all+things+modern#v=snippet&q=railway%20telegraph%20boxers%20cutting&f=false|title=Some did it for civilisation, some did it for their country: a revised view of the boxer war|author=Jane E. Elliott|year=2002|publisher=Chinese University Press|location=|pages=480, 22|isbn=962-996-066-4|accessdate=2010-06-28}}</ref> Konservatismen, særlig i embetsverket og i de dannede klasser, bidro også. Det var også forbryterske elementer i samfunnet som så sitt snitt til å slakte ned og plyndre i forlengelsen av fremmedhatet som utbredte seg.

===Qing-dynastiets stagnasjon og forfall===
Til sist spilte også den reaksjonære holdning hos enkekeiserinnen og mange høye mandariner en viktig rolle. Det antas at det ikke er tilfeldig at urolighetene begynte etter at det i [[1898]] var blitt lagt lokk på en begynnende reformpolitikk, den såkalte [[hundredagersreformen]].

===Antall utlendinger i Kina i 1900===
Antallet utlendinger i Kina var i [[1900]] kommet over 10&nbsp;000. I ''Whitaker¨s Almanack'' for det året ble det oppgitt et tall på 10&nbsp;855 «foreign residents». Av dem var 4&nbsp;362 briter, 933 franskmenn, 852 japanere, 1&nbsp;439 amerikanere og 870 tyskere. Andre nasjonaliteter var svakere representert. Selv om tallene ser besnærende nøyaktige ut, må man anta at overblikket nok ikke var fullt så presist. En god pekepinn gir de likevel.

===Antall kristne i Kina i 1900===
Det er vanlig å regne med at det i 1900 var ca. 700&nbsp;000 katolikker og 85&nbsp;000 protestanter i Kina. I tillegg var det et vesentlig lavere antall russisk-ortodokse.

==Forløp==
===Det vestlige Shandong===
«Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever» var en halvreligiøs gruppe som førte an i opprøret, med støtte fra krefter ved det keiserlige hoff – særlig fra gruppen ''Jernhattene''. De ville fjerne alle utlendinger fra kinesisk jord, og trodde, som følge av en del ritualer de gjennomgikk, at de var usårlige for kuler. De hadde en rekke sterke forestillinger om overnaturlige sammenhenger, som at uårene var uttrykk guders og ånders misnøye med de fremmede og en rekke av de innovasjoner som de bragte med seg, som jernbane og telegraf.

Urolighetene begynte for alvor i det østre Shandong senhøstes 1899; da hadde det imidlertid allerede vært sporadiske, men alvorlige overgrep mot misjonærer og deres konvertitter i et år. Boksernes herjinger blant de kristne spredte seg, og nye boksere ble rekruttert og opplært i kampteknikker, blant dem det som skulle til for angivelig å gjøre dem usårbare.

Etter hvert som kamperfaring viste at de likevel ikke var immune for kuler og krutt, ble dette vanligvis forklart ved at den angjeldende bokser hadde slurvet med sin åndelige forberedelse, eller at fienden hadde tatt i bruk magiske mottiltak. Et slikt angivelig tiltak som bokserne gav meget av forklaringen, var menstruasjonskleder og annet som hadde med kvinner å gjøre.

Det var også en del sjarlataneri i spill ved boksergruppers rekrutteringsoppvisninger på landsbyenes bokse- og kamparenaer. Man kunne for eksempel foreta en omstendelig munnladning av et våpen, men uten å dytte etter en stoppefille, og så mens tilskuerne ble distrahert av trommer og cymbaler og skytterens dramatiske dansetrinn, ble våpenet holdt mot bakken og kulene trillet usett ut. Så ble våpenet avfyrt mot den modige og usårlige bokser, som naturligvis ikke ble såret av skuddet.<ref name="Paul A. Cohen 1997"/>

===Zhili===
Utover 1900 skylte bølgen av overfall og plyndringer nordover mot Beijing og Tianjin. Særlig meget av volden ble utøvet innen trekanten Beijing-Tianjin-[[Baoding]].

===Beijing===
I Beijing var til å begynne med flere områder i boksernes søkelys. Det gjaldt primært områder der det oppholdt seg mange kristne; slik ble tre av de fire katolske kirker i byen brent ned, og de kristne man kom over der massakrert. Den fjerde og største av kirkene, [[Beitang-kirken i Beijing|Beitang-kirken]], ble beleiret og beskutt i to måneder inntil japanske styrker kom til unnsetning.

====Legasjonsområdet i Beijing====
[[Fil:Western Legations Peking 1900 Clowes Vol VII.jpeg|thumb|Kart over legasjonsområdet i Beijing som det var i 1900, med angivelse av stillinger under beleiringen under Bokseropprøret.]]
[[Fil:GesandtschaftsstrassePeking.jpg|thumb|Gate i Legasjonsområdet kort før opprøret]]
Et hovedfokus var også legasjonsområdet, det vil si der de utenlandske legasjoner med sine diplomater holdt til, rett sørøst for [[Den forbudte by]]. Dette var et relativt kompakt område, selv om det innimellom diplomatenes legasjoner også var kinesiske forretninger og noen kinesiske fyrstelige anlegg, – særlig dominerende var prins Sus palass med omliggende park. Legasjonsområdet var delt av «Jadeelven», som i virkeligheten var kloakkavløpskanalen fra Den forbudte by. Vest for denne kanalen var [[Storbritannia]]s legasjonsområde – det største av dem alle – og [[Nederland]]s, [[Russland]]s og [[USA]]s. Øst for kanalen var legasjonene til [[Spania]], [[Japan]], [[Tyskland]], [[Frankrike]] og [[Italia]]. Noe lenger østover lå legasjonene til [[Østerrike-Ungarn]] og [[Belgia]] – de ble evakuert under beleiringen som fulgte, og forsvaret ble konsentrert om området rundt Jadeelven, med britenes legasjon på vestsiden og prins Sus palassanlegg østenfor i sentrum. Matvaresituasjonen var på ingen måte prekær, for de velutstyrte vestlige forretningene Imbeck's og Kierulff's lå midt inne i legasjonsområdet. Det ærverdige ''Grand Hôtel de Pékin'' lå også i dette området. I nord, grensende til nordmuren av til den britiske legasjon, var det berømte [[Hanlin-akademiet]].

Etter drapet på den tyske sendemann [[Klemens von Ketteler|baron Klemens von Ketteler]] [[20. juni]] [[1900]] i Beijing ble det nærmest erklært krig mot utlendingene i byen. Drapet av von Ketteler var etter alt å dømme et anslag direkte mot ham personlig, ettersom han noen uker tidligere hadde skutt en kineser kledd som bokser og tatt hans sønn til fange – og så skutt ham.

Til tross for at beleiringen av dette området var av en helt annen og mildere karakter enn nesten alt annet som foregikk under bokseropprøret – en stor del av de kinesiske styrker som omringet diplomatene hadde ordre om å skyte for å bomme, og de laget masse bråk med kinaputter og annet fyrverkeri for å føre mer blodtørstige militante bak lyset – er det denne delen av bokseropprøret som ble mest kjent i utenverdenen, både da og i ettertid. Den var på ingen måte ublodig, for særlig etter en flere dagers våpenhvile noen uker etter at beleiringen begynte (en pause da det også kom til kinesiske selgere med ferske grønnsaker og andre forsyninger) ble skytingen mer velrettet. Det er blitt hevdet at skytingen ble bedre etter at en sinnsforvirret norsk misjonær, [[Ole Næstegaard]],<ref>Diana Preston: ''The Boxer Rebellion: The Dramatic Story of China's War on Foreigners That Shook the World in the Summer of 1900'', New York: Walker and Co., 2000; Stirling Seagrave: ''Dragon Lady: The Life and Legend of the Last Empress of China, New York, 2002, s. 8.</ref>  hadde brutt ut fra beleiringen, og var blitt avhørt av kineserne. Han skal ha fortalt at soldatene siktet for høyt, og så etter sin løslatelse vendt  tilbake til de beleirede. Skyteferdighetene ble deretter etter sigende bedre.

Selv om forsyningssituasjonen for de vestlige var meget tilfredsstillende, var de ikke særlig innstilt på å dele med de kristne kinesere som hadde søkt tilflukt i prins Sus palass og haver. Prinsen selv og hans husholdning hadde kommet seg i sikkerhet. Mange av dem var katolikker som med nød og neppe hadde unnsluppet nedslaktning da bokserne angrep og brente [[Nantangkirken i Beijing|Nantangkirken]] noen kvartaler lenger vest. Flere av deres trosfeller var blitt brent inne i kirken, andre ble massakrert utenfor. De og kristne flyktninger fra andre bydeler fikk utlevert så lite at de etter hvert begynte å livnære seg av barken på trærne i prins Sus park.

====Den katolske domkirken i Beijing====
[[Fil:Der Peitang.jpg|thumb|right|150px|Beitangkirken i Beijing før bokseropprøret]]
[[Beitangkirken i Beijing]], som var den katolske katedralen i byen, og det kvartalet den lå inne i, ble også beleiret, beskutt med kanoner og gjentatte ganger forsøkt inntatt. Beleiringen varte fra 3. juni til 16. august.

Her var nøden vesentlig større enn i Legasjonskvarteret, idet det ikke på noe tidspunkt var noen våpenhviler eller noen tilførsler av matvarer. Om lag 3.200 kinesiske katolikker hadde søkt tilflukt bak murene, i tillegg til 33 prester og nonner under ledelse av biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier]] og hans påtenkte etterfølger biskop [[Stanislas-François Jarlin]], og en liten forsvarsstyrke på 43 fransker og italienske soldater. De beleirede led store tap. Rundt 400 døde enten av angrepene eller av sykdom og sult. Matrasjonene – som var skåret ned til et absolutt minimum – ville ha tatt slutt bare få dager etter at japanske unnsetningsstyrker klarte å trenge frem til området og løfte beleiringen.<ref>[http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm Alphonse Favier: ''Siège de la mission catholique du Pé-tang'', Annales CM: Tome LXVI (66) – 1901, pp. 55 à 124] {{Wayback|url=http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm |date=20081205015826 }} Nettutgave av biskop Faviers dagbok om beleiringen av Beitangkirken (fransk). Nettsted besøkt 28. februar 2008.</ref>

<!-- ===Rundt Tianjin=== -->

===De alliertes fremmarsj mot og ankomst i Beijing===
[[Fil:Foreign armies in Beijing during Boxer Rebellion.jpg|thumb|Utenlandske militære i Den forbudte by]]
I august kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene i legasjonene i Beijing til unnsetning. [[Åttenasjonsalliansen]] besto av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Russland]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]], [[USA]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Den 14. august nådde de legasjonsområdet. To dager etter unnsatte japanske styrker Beitang-kirken. De kineserne som ville forsvare byen hadde ingen sjanse.

Enkekeiserinnen hadde allerede rundt en drøy uke før åttenasjonsalliansens styrker nådde frem forlatt Beijing. De vestlige soldater begynte etter sitt inntog i byen med plyndring og hærverk, også inne i Den forbudte by. De drepte også et større antall kinesere under sine represalier.

===Hendelsene utenfor Beijing og Tianjin===
Massakrene hadde ikke bare utlendinger i sin alminnelighet som mål. Det var også drevet frem av et særlig hat mot kristendommen, noe som ikke bare gikk ut over misjonærer, men også kinesiske troende. Under opprøret døde seks katolske biskoper, 39 mannlige europeiske misjonærer (prester, lekbrødre), 7 kinesiske misjonærer, 5 kinesiske seminarister, 7 europeiske ordenssøstre, over 30&nbsp;000 kinesiske katolikker.<ref>Luigi Massa S.J.: ''I Boxer e la Chiesa Cattolica in Cina nei secoli XIX e XX'', Dissertatio ad Doctoratum in Facultate Historiea Ecclesiasticae Pontificiae Universitatis Gregoriana, Roma, 1965, s. 318</ref> 222 kinesiske [[ortodoks]]e kristne ble myrdet, og likeså 182 [[protestant]]iske misjonærer og 500 kinesiske protestanter.

====Shanxi====
Særlig mange av protestantene – og en del av katolikkene – ble drept i [[Taiyuan]] i provinsen [[Shanxi]], av de keiserlige makthavere – ikke av bokserne.<ref>Nat Brandt: ''Massacre in Shansi''. Syracuse University Press. 2994 ISBN 0-8156-0282-0.</ref><ref>Joseph Esherick: ''The Origins of the Boxer Uprising'', 1987, s. 190–191; Paul Cohen; ''History in Three Keys'', 1997, s. 51.</ref>

====Utenfor det nordkinesiske kjerneområde====
[[Fil:The_real_trouble_will_come_with_the_"Wake",_black_and_white.jpg|thumb|Karikaturtegning i [[Punch]] 1900, viser fremmedmaktene som vil dele opp Kina mellom seg.]]
[[Fil:Chinaboxerprotocolsignature.png|thumb|Signatursiden av oppgjørsprotokollen etter Bokseropprøret.]]
Russiske styrker gjennomførte en stor massakre ved elven [[Amur]] i juli 1900. Vanligvis nevnes ikke den i forbindelse med Bokseropprøret, men en viss sammenheng er det likevel. Under og i ly av opprøret og kampene rundt Beijing så russerne sitt snitt til å fordrive alle de kunne av det store antall kinesere som befant seg nord for Amur, som drøyt 40 år tidligere var blitt grense mellom Russland og Kina ved en av [[de ulikeverdige traktater]] som fremmede makter tvang kineserne til å undertegne. Det kan ha vært titusener av kinesere som ble drept ved elvebredden rundt [[Aigun]]. Det fortelles om store flokker som ble trengt ned mot elven. Russerne begynte å stikke dem ned med bajonetter. Mange flyktet ut i vannet, og druknet i forsøket på å komme seg over. Mange kunne ikke svømme, og russerne skjøt etter dem som så ut til å kunne klare seg gjennom den strie strømmen over til den sørligere bredden.

Selv om det meste av de mer bokserrelaterte voldshandlingene fant sted i de nordkinesiske områder nær Beijing, og i selve Beijing, var det også angrep og myrderier mot kristne så langt nord som i [[Mandsjuria]] og så langt sør som i [[Guangxi]].

Blant de rammede protestantiske misjonærer var det også en rekke skandinaver. Men ingen av dem var nordmenn. En norsk misjonær som var midt i begivenhetenes sentrum, var den før nevnte [[Ole Næstegaard]] i Beijing. Han hadde antagelig utviklet en sinnslidelse og opptrådte deretter.<ref>Th. Himle: ''Guds Veje med et gjenstridig Folk'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321</ref> De øvrige norske misjonærer var i andre landsdeler og lot seg for det meste evakuere fra sine misjonsfelter etter sterk oppfordring fra det norske konsulat i Shanghai.

==Etterspill==
Den [[7. september]] [[1901]] måtte kineserne underskrive [[bokserprotokollen]], som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i krigsskadeserstatning og som straff. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet.

== Edmund Backhouses forfalskninger ==
Briten Sir [[Edmund Backhouse]] klarte ved overdrivelser og bløff å få noe innpass hos [[evnukkene]] ved det keiserlige hoff i 1898. Det han fikk tak i av informasjon derfra gjorde han til gjenstand for omfattende og fantasifull bearbeidelse etter bokseroppstanden, og dette munnet ut i to propagandaskrifter som rettferdiggjorde den utenlandske militærintervensjon og som i stor grad ble trodd i Vesten. Dermed la han grunnlaget for, eller forsterket, en mengde legender og myter som det senere har vist seg lå milevidt fra sannheten.

Det var først i 1976 at den britiske historiker [[Hugh Trevor-Roper]] kunne bevise at en viktig tekst som Backhouse bygget på i virkeligheten var hans egen forfalskning, og dermed raknet troverdigheten ved det meste av det Backhouse hadde kommet med i årtiene etter bokseropprøret.<ref>Sir Hugh Trevor-Roper: ''A Hidden Life – The Enigma of Sir Edmund Backhouse'', 1976</ref>

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==
* Ching-Shan: '' The Diary of His Excellency Ching-Shan being a Chinese Account of the Boxer Troubles'', Published and translated by [[J. J. L. Duyvendak]], Leiden: [[E. J. Brill]], 1924. 
*[[Paul A. Cohen]]: ''History in Three Keys: The Boxers as Event, Experience, and Myth'', New York: Columbia University Press, 1997. ISBN 0231106505
*Bruce A. Elleman: ''Modern Chinese Warfare, 1795-1989'', New York, 2001. ISBN 0-415-21473-4
*Jane E. Elliott: ''Some Did It for Civilization; Some Did It for Their Country: A Revised View of the Boxer War'', Hong Kong: The Chinese University Press, 2002. ISBN 962-201-973-0
*[[Joseph W. Esherick]]: ''The Origins of the Boxer Uprising'', Berkeley: University of California Press, 1987. ISBN 0520064593
*[https://web.archive.org/web/20081205015826/http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm Alphonse Favier: ''Siège de la mission catholique du Pé-tang'', Annales CM: Tome LXVI (66) – 1901, pp. 55 à 124] Nettutgave av biskop Faviers dagbok om beleiringen av Beitangkirken (fransk). Nettsted besøkt 28. februar 2008. 
*William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930.
*Susanne Kuß, Bernd Martin (red.): ''Das Deutsche Reich und der Boxeraufstand.'' ERGA Bd. 2, 2002. Politisches Archiv des Auswärtigen Amtes Berlin.
*Lars Laamann: «Anti-Christian Agitation as an Example of Late Imperial Anticlericalism», i ''Extrême-Orient'' 24 (2002), s. 47-63
* Luigi Massa S.J.: ''I Boxer e la Chiesa Cattolica in Cina nei secoli XIX e XX'', Dissertatio ad Doctoratum in Facultate Historiea Ecclesiasticae Pontificiae Universitatis Gregoriana, Roma, 1965
* Louis Morel: ''Nos martyrs de Chine'', Bruxelles, 1961
*Jean-Marie Planchet: ''Documents dur les martyrs de Pékin pendant da persécution des boxeurs,'' Pékin: Imprimerie des Lazaristes, 1923
*Diana Preston: ''The Boxer Rebellion: The Dramatic Story of China's War on Foreigners That Shook the World in the Summer of 1900'', New York: Walker and Co., 2000. ISBN 9780802713612
* [[R. G. Tiedemann]] og Robert Bickers (redaktører): ''The Boxers, China, and the World'', 2007, Lanham, MD: Rowman & Littlefield, ISBN 07425539572007
*[https://archive.today/20130628091736/www.accessmylibrary.com/coms2/summary_0286-27469415_ITM R. G. Tiedemann: «Baptism of Fire: China's Christians and the Boxer Uprising of 1900», i ''International Bulletin of Missionary Research'', 1. januar 2000.] Nettutgave. Nettsted besøkt 28. februar 2008.
*Marina Warner: ''The Dragon Empress The Life and Times of Tz'u-hsi, 1835-1908, Empress Dowager of China,'' Vintage, UK, US 1993, ISBN 0-09-916591-0
*[http://www.ewtn.com/library/MARY/MARCHINA.htm Salvatore Zavarella: «Martyrs leave China Heritage of Faith», i ''L'Osservatore Romano'' av 28. august  1996.] {{Wayback|url=http://www.ewtn.com/library/MARY/MARCHINA.htm |date=20080226235638 }} Nettversjon. Nettsted besøkt 28. februar 2008.
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|Tyskland}}

[[Kategori:Bokseropprøret| ]]
[[Kategori:Beijings historie]]
[[Kategori:Tianjins historie]]
[[Kategori:Shandongs historie]]
[[Kategori:Shanxis historie]]
[[Kategori:Hebeis historie]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av USA]]
[[Kategori:Japans historie]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Russland]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Storbritannia]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Frankrike]]
[[Kategori:Tysklands historie (1871–1918)]]
[[Kategori:Italias historie]]
[[Kategori:Østerrikes historie]]
[[Kategori:Ungarns historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1899]]
[[Kategori:Konflikter i 1900]]
[[Kategori:Konflikter i 1901]]