Redigerer Boerkrigen

{{Kappløpet om Afrika}}
[[Fil:Boercamp1.jpg|thumb|Kvinner og barn i en britisk [[konsentrasjonsleir]] for [[boere]] under Boerkrigen 1899–1902.]]
'''Boerkrigen''' (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898  til [[1902]], som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store [[gull]]- og [[diamant]]forekomstene i [[Oranjefristaten]], nå en del av [[Sør-Afrika]]. Den ble utkjempet mellom [[boere|boerne]] &ndash; eller ''afrikanerne'', i hovedsak nederlandskættede sørafrikanerne &ndash; og [[Storbritannia|britiske]] [[invasjon]]sstyrker fra [[Kapp-provinsen]]. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av [[Transvaal]], fra 1880 til 1881; se ''[[Transvaalkrigen]]''.

Boerne hadde {{nowrap|ca. 4 000}} falne i kamphandlingene, mot {{formatnum: 22000 }} på britenes side (av disse døde {{formatnum: 16000 }} av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i [[konsentrasjonsleir]]e, {{nowrap|ca. 200 000}} (hvorav {{formatnum: 80000 }} sorte) på det meste. Av disse døde mer enn {{formatnum: 25000 }} av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare [[krigsfange]]r som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk [[imperialisme]]. Engelske fagforeninger med flere millioner medlemmer skrev opprop og demonstrerte mot politikken.<ref name=":0" />

Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap.

Britene, som da styrte [[Kapp-provinsen]] og [[Natal (koloni)|Natal]], gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom [[engelsk]]- og [[afrikaans]]talende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig.

I Nederland og Tyskland var det sterkt engasjement for boernes sak, dels på grunn av at Den internasjonale boerliga hadde hovedkontor i Amsterdam og drev propagandaarbeid derifra. Det ble satt opp boerkomiteer i flere europeiske land og de samlet midler til boerbefolkningen i Sør-Afrika. I Sverige ble det anslått at 90 % av pressen og befolkningen var boervennlig.<ref name=":0" /> 

===Nordmenns forhold til krigen===
I 1899 reiste de norske kapteinene Allum og Grüner til Sør-Afrika for å studere utrustning, taktikk og forsvarsanordninger. Allum fulgte boerne (der hans egen bror var innrullert) mens Grüner fulgte britene. Allum møtte både [[Paul Kruger|Krüger]] og [[Francis William Reitz|Reitz]] under oppholdet. Allum skrev om observasjonen blant annet i ''[[The Times]]'' og i ''[[Politiken]]''. Han beskrev krigen som en frihetskamp for boerne.<ref name=":0" /> 

I [[Transvaal]] ble det satt opp et eget skandinavisk korps som skulle støtte boerne i kamp, 13 nordmenn deltok i kamp samt en norsk lege. Dette var ett av flere frivillige korps med utlendinger. [[Baden-Powell]] uttalte at skandinavene var de mest aggressive av boernes avdelinger og korpset gjorde seg særlig gjeldende i slaget ved [[Magersfontein]] i desember 1899. I Kapp-kolonien og Natal ble nordmenn innrullert på britisk side og norske forretningsfolk var pro-britiske. Misjonærene var positive boerne inntok Zululand i 1884 og også da britene annekterte området i 1887. Misjonsleder [[Lars Dahle]] ga klart uttrykk for støtte til britene. [[Nils Astrup]] skrev i Morgenbladet under krigen, blant annet «Thi hva man end kan sige om englænderne, maa man sige, at deres regimente er det bedste for Syd-Afrika, særlig hva missionen og den infødte angaar. De er jo ingen tvil om, at boerne har behandlet det infødte med haarhed og forakt.»<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Norge og boerkrigen|etternavn=Carlsson|fornavn=Arne Gunnar|verk=Nordmenn i Afrika|utgiver=Vigmostad & Bjørke|år=2002|isbn=|redaktør-etternavn=Kjerland|redaktør-fornavn=Kirsten Alsaker|utgivelsessted=Bergen|sider=107|kapittel=}}</ref>

Den vesle norske kolonien i [[Marburg-settlementet|Natal]] stilte med et geværregiment, samtidig var det et frivillig skandinavisk korps (omkring 250 mann) på boernes side. Det var altså nordmenn på begge sider.<ref>Carlsson, Arne Gunnar (2002): Norge og boerkrigen. I Nordmenn i Afrika - afrikanere i Norge, redigert av Kjerland og Bang. Bergen: Vigmostad & Bjørke.</ref>

I Norge var det som i andre europeiske land engasjement i form av demonstrasjoner og opprop mot den britiske krigføringen. I Norge var det delte holdninger til krigen, men sympatien var mest med boerne. [[Rasmus Olai Steinsvik]] tok på lederplass i [[Den 17de Mai]] standpunkt mot britene og for boerne. Morgenbladet var klart probritisk. [[Halvdan Koht]], Bjørnstjerne Bjørnson og Venstre uttrykte også støtte til boerne. Koht omtalte boerkrigen som en frihetskrig, og en kamp mellom kapitalisme og bondesamfunn. [[Jacob S. Worm-Müller]] forsvarte også boeren i den offentlige debatt i Norge, mens Henrik Ibsen var mer britiskvennlig.<ref name=":0" />

== Referanser ==
<references/>

==Se også==
* [[Slaget ved Spion Kop]]
* [[Beleiringen av Ladysmith]]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kriger i Afrika]]
[[Kategori:Sør-Afrikas historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1898]]
[[Kategori:Konflikter i 1899]]
[[Kategori:Konflikter i 1900]]
[[Kategori:Konflikter i 1901]]
[[Kategori:Konflikter i 1902]]