Redigerer Bodøsaken

[[Fil:No-nb digibok 2014091028002 0097 1.jpg|miniatyr|[[Bodø]] tidlig på 1800-tallet. Litografi av [[Peter Frederik Wergmann]] fra ''Norsk Prospect-Samling''.]]
{{koord|67.28756|N|014.36925|Ø|region:NO-18_type:city(45000)_scale:150000|vis=tittel}}
'''Bodøsaken''' startet som en [[Smugling|smugleraffære]] i [[1818]] og utviklet seg til en diplomatisk konflikt mellom Sverige-Norge og [[Storbritannia]] som endte med norsk nederlag i 1821. Norske motstandere av [[unionen mellom Sverige og Norge]] brukte saken som et eksempel på at det svensk-norske [[Utrikesdepartementet|utenriksdepartementet]] ikke fulgte opp Norges interesser. Flere omstridte utenrikssaker utover på 1800-tallet bygde etter hvert opp en norsk misnøye som kulminerte med kampen for et eget norsk [[konsulat|konsulatvesen,]] og Norges ensidige [[Unionsoppløsningen|oppløsning av unionen]] i 1905.

Konflikten begynte med at norske myndigheter beslagla smuglergods fra flere britiske skip i [[Bodø]]. Smuglerne gjorde væpnet motstand og flere ble satt i arresten. Etter at de et par måneder senere ble satt fri mot [[kausjon]], klarte de å sperre [[lensmann]]en og folkene hans inne, og kom seg vekk fra Bodø med fartøyene sine og en del av smuglergodset.

Vel tilbake i Storbritannia krevde smuglerne erstatning for påståtte overgrep og økonomiske tap. Den norske regjeringen avviste kravet og kontret med å kreve at Storbritannia straffet smuglerne. Smuglerne forsøkte å vinne den britiske regjeringen for sin sak ved å produsere en rekke forfalskede dokumenter, i tillegg til at de bestakk norske statstjenestemenn for å få tilgang til norsk innsideinformasjon. I Norge ble Bodø-saken behandlet som en sak for rettsvesenet, mens britene så den som et spørsmål om handelsfrihet for britiske forretningsdrivende. Etter at den britiske regjeringen truet med å begrense den viktige svensk-norske [[Trelasthandel|trelasteksporten]], gav Norge etter og betalte en ydmykende erstatning til de engelske smuglerne. Totalt kostet saken {{formatnum:120000}} [[speciedaler]], en betydelig sum for den unge og fattige staten. Noen år senere avslørte en engelsk forretningsmann med økonomiske interesser i Nord-Norge at de britiske smuglernes hadde drevet med dokumentforfalskning, og de norske myndigheter gjorde flere forgjeves forsøk på å få tilbakebetalt erstatningssummen.

Fra norsk side ble det hevdet at Bodø-saken viste at det felles svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Utover på 1800-tallet var saken stadig oppe i den norske opinionen, og for motstanderne av unionen var den et sentralt eksempel på hvor liten innflytelse Norge hadde på det viktige utenriksområdet.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Nyholms skandse bodoe.jpg|miniatyr|Nyholms skanse, området hvor den svensk-finske handelsmannen [[Carl Johan Gerss]] leide av staten, Bodø havn og sentrum i bakgrunnen]]
På begynnelsen av 1800-tallet var Bodø (på den tiden kjent som Hundholmen) et lite sted med få innbyggere, bystatusen ble tildelt i 1816.<ref name="BodoBy90-92">Axel Coldevin 1966, s. 90-92</ref> Stortinget vedtok med stort flertall loven om [[kjøpstad]] (bysamfunn med kjøpstadsrettigheter), men representantene fra [[Bergen]] og [[Trondheim|Trondhjem]] stemte mot,<ref name="BodoBy90-92"/> da de hevdet at den nye loven ville føre til at utlendinger tok over handelen i kjøpstadsområdet.<ref name="DetFrieNorge73">Sverre Steen 1954, s. 73</ref>

Stortinget var kjent med at en utenlandsk kjøpmann allerede hadde etablert seg på Hundholmen,<ref name="Bodosagen14-18">Yngvar Nielsen 1897, s. 14-18</ref> likevel var flertallet positivt innstilt til at utlendinger etablerte seg<ref name="Bodosagen14-18"/> ut fra tankegangen om at det kunne bedre Nord-Norges økonomi, og føre til at Bodø ble et knutepunkt for den viktige britisk-russiske handelen.<ref name="Bodosagen14-18"/>

I 1814 kom svensk-finske [[Carl Johan Gerss]] til Bodø for å starte opp import- og eksporthandel.<ref>Alf Kiil 1989, s. 70-71</ref> November samme år fikk han tillatelse av [[Fylkesmann|amtmann]] [[Christen Elster]] til å leie noen av statens hus på [[Nyholmen skandse|Nyholmen]].<ref name="DetFrieNorge73"/><ref>Alf Kiil 1989, s. 72</ref> På tross av de norske myndighetenes innledende positive holdning til Gerss,<ref name="BodoBy90-92"/><ref>Axel Coldevin 1966, s. 98</ref> ble han motarbeidet av konkurrerende trondhjemske kjøpmenn, og etter en tid sa [[Finansdepartementet (Norge)|Finansdepartementet]]  opp leieavtalen.<ref name="DetFrieNorge73"/> Gerss arbeidet for et engelsk handelsfirma, Everth & Son,<ref name="DetFrieNorge73"/> som igjen var finansiert av et engelsk bankierfirma, Pole & co,<ref>Fullstendig navn var Sir Peter Pole, Thornton, Free Down & Scott, Alf Kiil 1989, s. 81</ref> med  {{formatnum:14000}} [[Britisk pund|pund]] investert av privatmannen David Stead.<ref name="DetFrieNorge74">Sverre Steen 1954, s. 74</ref>

De engelske forretningsmenn var dels inspirert av den tyske [[geolog]]en [[Leopold von Buch]]s omtale av Hundholmens betydning for Nord-Norge,<ref>«lokkede, som Denovan har ytret, af Leopold von Buchs skildring af denne egn.», Yngvar Nielsen 1897, 123</ref><ref>«Hundholmen er i virkeligheten det merkverdigste [dvs. bemerkelsesverdige] sted i Nordlandene, for siden det ble anlagt, lyser en morgenrødme over provinsens fremgang. Hensikten er å føre Bergens handel direkte herfra.», fra Leopold von Buch, Axel Coldevin 1966, s. 66</ref> men så også Norge som et lovløst område. I 1818 sendte de i alt tre [[Handelsskip|handelsfartøy]] med varer som [[sirup]], [[tobakk]] og [[Rom (brennevin)|rom]]). Hensikten var å smugle lasten i land og selge varene tollfritt.<ref name="DetFrieNorge74"/> Planen var å bruke fortjenesten til å kjøpe inn fisk og andre lokale varer som igjen skulle fraktes til [[middelhavslandene]] og selges med god fortjeneste.<ref name="DetFrieNorge74"/>. Skipene var det [[Nederland|hollandske]] fregattskipet ([[fullrigger]]) «Commerce d'Anvers»,<ref>Alf Kiil 1989, s. 79</ref> [[brigg]]en «St. John» fra London<ref name="BodoSaken18">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 18</ref> og [[skonnert]]en «Forsøget» fra [[Antwerpen]].<ref name="BodoSaken18"/>

== Smuglersaken ==
[[Fil:William Clark - The English Brig 'Norval' before the Wind - Google Art Project.jpg|miniatyr|En engelsk brigg, tilsvarende et av de tre engelske smuglerskipene.<br /> Maleri fra 1833 av William Clark (1803–1883)]]
[[Fil:Rolls's_Best_Virginia_tobacco_advertisement.jpg|miniatyr|Reklame for Virginiatobakk fra 1700-tallet, tobakk var blant smuglervarene i Bodøsaken]]
De to engelske fartøyene og det ene nederlandske lyktes i stor grad med smuglingen, til tross for at «St. John», som seilte fra London 10. juni 1818 med John Everth junior om bord,<ref name="BodoSaken16">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 16</ref> forliste på [[Røst]] 29. juni 1818.<ref name="BodoSaken16"/> Noe av smuglergodset ble oppdaget og beslaglagt av den lokale tolleren<ref name="DetFrieNorge74"/> som fikk de beslaglagte smuglervarene fraktet til Bodø og låst dem inn på et pakkhus.

John Everth tok seg i september 1818 til Bodø og bodde hos sin medsammensvorne Carl Johan Gerss, som til tross for at leieforholdet var sagt opp, fremdeles holdt til på Nyholmen.<ref name="DetFrieNorge74"/> Med fullt mannskap var de tre engelske fartøyene en ganske fryktinngytende styrke.<ref name="BodoBy130">Axel Coldevin 1966, s. 130</ref> Den kompromissløse og stridbare lokale tolleren [[Henrik Helliesen (toller og stortingsrepresentant)|Helliesen]]<ref>Alf Kiil 1989, s. 82-87</ref> lot seg imidlertid ikke kue og beslagla det han kunne av smuglervarer, både fra fartøyene og fra det smuglergodset som var brakt i land, særlig i Storvågen i [[Kabelvåg]].<ref name="BodoBy130"/>

Den 24. september holdt [[fogd]]en en såkalt utkastelsesforretning mot Gerss, men da gjorde Everth støttet av engelske [[matros]]er motstand med våpen i hånd.<ref name="DetFrieNorge74"/> Everth ble overmannet og arrestert, men som engelsk [[gentleman]] fikk han svært gode soningsforhold i [[lensmann]]ens bestestue,<ref name="DetFrieNorge74"/> blant annet fikk han skrive brev.<ref name="DetFrieNorge75">Sverre Steen 1954, s. 75</ref> Forhør i rettslige former ble utsatt, da nærmeste [[translatør]] begge parter godkjente, befant seg i Trondhjem.<ref name="DetFrieNorge75"/> Etter to måneders [[Varetektsfengsling|varetekt]] ble Everth den 22. november 1818 satt fri mot [[kausjon]].<ref name="DetFrieNorge75"/>

Etter å ha blitt løslatt bodde Everth om bord på en av smuglerskutene. Den 28. januar 1819 klarte han å lure lensmannen og de fleste av mannskapene på Nyholm skanse om bord på fartøyene, de ble overmannet og stengt inne.<ref name="DetFrieNorge75"/> Deretter gikk Everth og 20 av hans besetning i land, brøt seg inn i pakkhusene og tok med seg så mye smuglervarer som de fikk med seg.<ref name="DetFrieNorge75"/> Med smuglervarer, lensmannen og hans folk om bord satte de seil for England med fartøyene «Commerce d'Anvers» og «Forsøget».<ref name="DetFrieNorge75"/><ref>Alf Kiil 1989, s. 82</ref> Lensmannen og hans folk ble satt ut i en dårlig [[lettbåt]] en halv [[fjerding]] (halvannen kilometer) fra land,<ref name="BodoBy133">Axel Coldevin 1966, s. 133</ref> men været var bra, og de kom seg helskinnet i land.<ref name="DetFrieNorge75"/>

De norske myndighetene beslagla deretter det som var igjen av det som ble ansett som Everths varer; 3000 [[Tønne (tørre varer)|tønner]] rug (om lag 400 [[kubikkmeter]]), 100 [[Tønne (flytende varer)|tønner]] (om lag 11 kubikkmeter) med [[sirup]] og en del andre varer.<ref name="DetFrieNorge75"/>

== Erstatningssaken ==
=== Denovans klage ===
[[Fil:6thViscountStrangford.jpg|miniatyr|Lord Strangford, britisk sendemann i Stockholm (1817-1820) samtidig portrett]]
I februar 1819 mottok den britiske [[Minister (diplomati)|minister]] i Stockholm, [[Percy Clinton Sydney Smythe|lord Strangford]], et brev fra en britisk forretningsmann,<ref name="Bodosagen9">Yngvar Nielsen 1897, s. 9</ref> [[Francis Garden Denovan]], hvor han på vegne av handelsmannen John Everth ba ministeren foreta undersøkelser og bidra til at Everth fikk erstatning.<ref name="DetFrieNorge71">Sverre Steen 1954, s. 71</ref> Lord Strangford henvendte seg både til den svensk-norske utenriksminister<ref>Datidens betegnelse på svensk utenriksminister var utenriksstatsminister</ref> [[Lars von Engeström]] og til den norske statsminister i Stockholm, [[Peder Anker]], og ba dem undersøke saken.<ref name="DetFrieNorge71"/> Anker og von Engeström meldte raskt tilbake at de ikke hadde noe kjennskap til saken, og følgelig måtte det være en lovlig arrestasjon og ikke noe som skulle meldes til departementet.<ref name="DetFrieNorge71"/>

Lord Strangford viderebrakte informasjonen til Denovan, som da antydet at arrestasjonens egentlige grunnlag var misunnelse fra konkurrerende handelshus i Bergen og Trondhjem, rettet mot utenlandske handelsmenn i Nord-Norge.<ref name="DetFrieNorge71"/> Denovan avviste at Everth hadde brutt loven, og beskrev alle hindringene det engelske firmaets handelsfremstøt hadde møtt siden dets start i 1814.<ref name="DetFrieNorge72">Sverre Steen 1954, s. 72</ref> På bakgrunn av Denovans informasjon gjorde lord Strangford en inntrengende henvendelse til Anker, hvor han understreket at behandlingen av Everth kunne få alvorlige økonomiske konsekvenser.<ref name="DetFrieNorge72"/> Anker meldte tilbake samme dag at Everth var skyldig, og til og med hadde motsatt seg arrestasjon med våpen i hånd.<ref name="DetFrieNorge72"/>

Etter å ha mottatt denne informasjonen, arbeidet lord Strangford for å få Everth løslatt, og saken mot ham utsatt, noe som lyktes ved en kongelig resolusjon av 15. mars 1819.<ref name="DetFrieNorge72"/> De involverte i Stockholm var imidlertid uvitende om at Everth hadde rømt fra Norge allerede i slutten av januar samme år.<ref name="BodoSaken28">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 28</ref> Den 31. mars 1819 sendte lord Strangford sin første rapport om saken til utenriksminister [[Robert Stewart|Lord Castlereagh]] i London. Strangford konkluderte med at Everths arrestasjon var et resultat av hans voldsomme motverge ved utkastelsesforretningen av Gerss.<ref name="DetFrieNorge72"/> Den 29. april 1819 skrev Lord Strangford at med ny informasjon i saken oversendt fra den svensk-norske utenriksminister von Engeström, syntes det ikke å være grunnlag for ytterligere inngripen fra den britiske ministers side.<ref name="BodoSaken39">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 39</ref>

[[Fil:De fameuse Bodöeiske Rotter no-nb blds 05082 - Crop.jpg|miniatyr|Vitsetegning om Bodøsaken med undertittel «De fameuse Bodöeiske Rotter»]]

Frem til dette tidspunkt ble Bodøsaken behandlet som en vanlig klagesak av britiske, svenske og norske myndigheter. Resultatet var at Everth ikke syntes å ha fortjent britisk støtte.<ref name="DetFrieNorge75"/>

Den 25. mai 1819 skrev Lord Strangford til von Engeström og ba han sikre at varene som var beslaglagt ikke ble ødelagt. Brevet ble straks sendt videre til den norske minister Anker, som videresendte det til den norske regjering i Christiania.<ref name="DetFrieNorge76">Sverre Steen 1954, s. 76</ref> I Stockholm bearbeidet Denovan Lord Strangford, mens Everth og andre i London forsøkte å få den britiske utenriksminister Lord Castlereagh til å gå inn i saken.<ref name="DetFrieNorge76"/> Den 1. juni 1819 sendte Everth et langt brev til utenriksminister Castlereagh hvor han beskrev den urett han som rettskaffen engelskmann hadde blitt utsatt for i Bodø. Han avsluttet brevet med å fremsette et erstatningskrav på {{formatnum:102000}} pund.<ref name="DetFrieNorge76"/>

=== Steads varer ===
For de britiske myndighetene fikk etter hvert saken også en annen side, da Denovan hevdet at varene som var beslaglagt tilhørte David Stead. Stead var ikke skyldig i smugling, og det gjorde at saken endret karakter; det ble etter hvert et spørsmål om handelsfrihet og de «virkelige» vareeiernes mulige tap.<ref name="DetFrieNorge75"/>

Utenriksminister Lord Castlereagh sendte den 23. juli 1819 nye instruksjoner (vanlig betegnelse for retningslinjer for en diplomat) til Lord Strangford i Stockholm. Strangford skulle gjøre sitt beste for å få tilbakeført til Stead de varene som var beslaglagt av den svenske regjering.<ref name="BodoSaken43">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 43</ref> Strangford skulle også anbefale at Everths krav – til tross for at de ble undergravd av hans «irregulære handlinger» – fikk en gunstig behandling av den svenske regjeringen.<ref name="BodoSaken43"/> Før Strangford mottok Castlereaghs instruksjon, hadde han henvendt seg til svenske myndigheter med voldsomme beskyldninger mot den norske regjering, og som svar hadde de den 20. juli 1819 oversendt en fullstendig fremstilling av saken.<ref name="DetFrieNorge77">Sverre Steen 1954, s. 77</ref> Ved oversendelsen av den norske amtmann [[Johan Ernst Berg]]s rapport, hadde den svenske utenriksminister Lars von Engeström følgende kommentar til den britiske sendemannen Lord Strangford:

{{sitat|De vil, Mylord, ikke kunne undlate å føle, at denne nye urett kaster en sterk formodning om skyld over Everths foregående skritt, og at en oppførsel der er så stridende mot de forhold som består mellom de to regjeringer, nå krever lovens hele strenghet. Jeg har følgelig, Mylord, den ære å be dem at De, når De forelegger denne sak for Deres regjering, da vil forsøke å erholde en skadeserstatning for de bortførte saker, såvel som de skyldiges bestemte avstraffelse.|von Engeström til Lord Strangford<ref name="BodoBy136">Axel Coldevin 1966, s. 136</ref>}}

Utenriksminister von Engeströms kommentar til Lord Strangford oppsummerer det norske standpunkt i saken. Everth var skyldig i smugling, vold mot offentlig myndighet og bortføring av smuglergods. Han måtte straffes, og i tillegg måtte skadeserstatning betales til den norske stat. Inntil dette tidspunkt hadde saken, tross utveksling av korrespondanse mellom London, Stockholm og Christiania, vært en rutinesak. Den svenske utenriksminister hadde kun formidlet informasjon mellom London og Christiania.<ref name="DetFrieNorge77"/> For den norske regjering var den sene postgangen et problem for å dokumentere saken.<ref name="BodoBy136"/> Mellom Christiania og Bodø tok det nærmere tre uker for posten å komme frem, og den gikk bare hver tredje uke.<ref name="BodoBy136"/>

=== Denovans forfalskninger ===

[[Fil:Gustaf af Wetterstedt (from Hildebrand, Sveriges historia).jpg|miniatyr|Grev [[Gustaf af Wetterstedt]] var en av de sentrale personer i saken fra svensk side]]
[[Fil:Hrabia Lars von Engeström (1751 - 1826).png|miniatyr|Bodøsaken ble en stor utfordring for den svenske utenriksminister [[Lars von Engeström]]]]

På britisk side var det Francis Garden Denovan som hevdet å ivareta interessene til John Everth, David Stead og bankierfirmaet Pole & co. Denovan bodde på den tiden i København,<ref name="Bodosagen38">Yngvar Nielsen 1897, s. 38</ref> og med stor energi reiste han rundt i [[Skandinavia]]; Stockholm, Bodø og var i juli 1819 i Christiania.<ref name="DetFrieNorge77"/> I den norske hovedstaden fikk Denovan ved bestikkelser tak i både den norske regjeringens utredning om saken og dens underliggende originaldokumenter.<ref name="DetFrieNorge78">Sverre Steen 1954, s. 78</ref>

Ved å se de norske dokumentene ble Denovan klar over hvor dårlig Everths sak var. Han begynte derfor med et storstilt falskneri så innholdet i saken dels skulle dreies over mot David Stead og dels holdes vekk fra norske domstoler.<ref name="DetFrieNorge78"/>  Til dette trengte Denovan falske [[certeparti]]er, poliser, brev med falske navn osv. for å legge frem for den britiske, svenske og norske regjering.<ref name="DetFrieNorge78"/> I Stockholm fikk Denovan også låne Strangfords originaldokumenter i saken og byttet de opprinnelige skriv med forfalskninger der det var nødvendig for å underbygge smuglernes krav om erstatning.<ref name="DetFrieNorge78"/> I september 1819 krevde så Lord Strangford at den norske regjering utleverte de varer og frigjorde de eiendommer som tilhørte David Stead, alt sammen beslaglagt i forbindelse med saken mot Everth.<ref name="DetFrieNorge79">Sverre Steen 1954, s. 79</ref>

{{sitat|gjerne navnet til mannen i månen|Denovan ber om falske dokumenter i brev til Everth<ref name="DetFrieNorge78"/>}}

Fungerende utenriksminister grev [[Gustaf af Wetterstedt]] oversendte Lord Strangfords [[diplomatisk note|note]] til fungerende norsk statsminister i Stockholm, [[Mathias Sommerhielm]]. Sommerhielm påpekte at saken måtte behandles av den norske regjeringen i Christiania før den ble lagt frem for kongen for avgjørelse.<ref name="DetFrieNorge80">Sverre Steen 1954, s. 80</ref> På tross av norsk statsskikk ble saken allikevel kun behandlet i norsk statsråd i Stockholm, hvor kongen den 25. oktober 1819 bestemte at Steads varer skulle frigis, under betingelse av at Everth ikke skulle gjøre krav på varene, noe Lord Strangford personlig gikk god for.<ref name="DetFrieNorge80"/> Von Engeström understreket overfor Lord Strangford at kongens avgjørelse var av velvilje overfor en vennligsinnet makt, ikke fordi det var rettslig grunnlag for det.<ref name="DetFrieNorge80"/>

=== Utlevering av varene ===
Det norske finansdepartementet gjorde en rekke innsigelser til kongens bestemmelse om utlevering av varene, og det tok nærmere et år før vedtaket ble iverksatt.<ref>«Alt dette førte til ny brevveksling mellom Christiania og Stockholm og til nesten tolv måneders utsettelse med utleveringen av de beslaglagte varene.», Sverre Steen 1954, s. 81</ref> Avgjørelsen hadde flere påfallende sider; den var fattet uten at den norske regjering i Christiania hadde uttalt seg, Storbritannias minister i Stockholm hadde gitt en personlig garanti på sin regjerings vegne, og eiendomsretten til varene var høyst uklar.

Utleveringen var et ulovlig inngrep av den [[utøvende makt]] på den [[dømmende makt]]s område, og hverken eieren David Stead eller garanten Lord Strangford hadde angitt en [[fullmakt|fullmektig]] som kunne overta de frigitte varene.<ref>«For det fjerde kunne den utøvende makt ikke gripe inn på den dømmende makts område og stanse en rettssak som var i gang, og for det femte hadde hverken den påståtte eier Stead, eller garanten Strangford, oppnevnt noen fullmektig til å motta de varene kongen hadde frigitt.», Sverre Steen 1954, s. 81</ref> Det tyder på at engelskmenn i høye posisjoner har utøvd et press bak kulissene for å få en økonomisk gevinst.<ref>«En har inntrykk av at engelskmenn med stor innflytelse, støttet av Lord Strangford som i begynnelsen av 1820 forlot sin ministerpost i Stockholm, presset på Lord Castlereagh for å få ham til å drive Bodøsaken videre og skaffe de britiske forretningsmenn erstatning. Det var en kjensgjerning at de hadde tapt penger, og hvorfor skulle de ikke da bruke alle midler for å få sitt tap dekket?»Sverre Steen 1954, s. 81</ref> Sir Peter Pole som var medeier i Pole & co var også parlamentsmedlem.<ref name="PoleHistoryOfParliament">[http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1790-1820/member/pole-sir-peter-1770-1850 Om Sir Peter Pole], fra nettstedet historyofparliamentonline.org</ref>

Mens den norske regjering i Christiania og de norske ministre i Stockholm forsøkte å få von Engeström til å få den svensk-norske [[Minister (diplomati)|minister]] i London til å forklare sakens virkelige innhold for den britiske utenriksminister Lord Castlereagh,<ref>«Selv om von Engeström ergret seg over 'de norske alarmister', ba han ministeren tale både med Castlereagh og Strangford om saken.», Sverre Steen 1954, s. 81</ref> arbeidet Denovan energisk i Stockholm og fikk i juni 1820 foretrede for den svensk-norske kongen [[Karl III Johan|Karl Johan]], hvor han la frem sitt syn på saken.<ref name="DetFrieNorge82">Sverre Steen 1954, s. 82</ref> Fra offisielt britisk hold ble tommeskruen ytterligere strammet ved et brev av 16. juni 1820, hvor Lord Castlereagh instruerte St. George, britisk [[chargé d'affaires]] i Stockholm, i å kreve full erstatning for tap eller skade, fordi det beslaglagte gods ikke umiddelbart var blitt frigitt etter kongens avgjørelse året før.<ref name="DetFrieNorge82"/>

St. George skulle også forsøke å få Everths gods frigitt og få henlagt saken mot ham.<ref name="DetFrieNorge82"/> Castlereaghs instruksjon var helt etter Denovans ønske. Dersom saken ikke ble tilfredsstillende løst, kunne den bli reist i [[Det britiske parlamentet|Parlamentet]], og det kunne bli represalier mot Norge og Sverige.<ref name="DetFrieNorge83">Sverre Steen 1954, s. 83</ref>

{{sitat|Kan man betragte som en særdeles alvorlig uregelmæssighet den handling, at man undrager sig for en fængsling i lighed med den foregaaende, i et fremmed land og paa en bredde av sytti grader, endog uden halm - uden dække og næsten uden levnetsmidler, - hvor han ufeilbarligen vilde være død af kulde og hunger uden at have det i sin magt at lade sine klager fra fængslets dyb naa frem til sit lands diplomatiske agent i Stockholm?|St. Georg forsvar for Everths rømming, i note 24. juli 1820<ref>Yngvar Nielsen 1897, s. 84</ref>}}

Den politiske siden av saken var i ferd med å få overtak. Etter [[kongressen i Aachen]] hadde kong Karl Johan arbeidet for en svensk tilnærming til Storbritannia, som et vern mot hva svenskene anså som trusselen fra Russland.<ref name="DetFrieNorge83"/> Saken hadde også en handelspolitisk side, Storbritannia hadde lagt toll på svensk og norsk trelast, og eksportørene håpet å redusere tollen på landets viktigste eksportprodukt.<ref>«Omtrentlige anslag over verdien av norsk eksport i 1805 viser at trelast var størst med 4,5 millioner riksdaler. Deretter kom fisk med 2,7 millioner, skipsfart med 2,0 millioner og jern- og koppereksport med 0,8 millioner riksdaler.», Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten 2000, s. 25-26</ref> For å oppnå det, var det viktig å ha gode forbindelser med landet.<ref name="DetFrieNorge83"/> Fra sommeren 1820 kan det sees to linjer i Bodøsaken, den norske som var juridisk, mens den svenske var politisk, og dette skapte strid mellom Sverige og Norge.<ref name="DetFrieNorge84">Sverre Steen 1954, s. 84</ref>

=== Saken mot Everth ===

[[Fil:Herman Wedel-Jarlsberg av Nørregaard.jpg|miniatyr|Herman Wedel-Jarlsberg (1779-1840) malt av [[Asta Nørregaard]] 1914 etter en original av Olof Johan Södermark fra 1829. Maleriet tilhører [[Oslo museum]].{{byline|[[DigitaltMuseum]]}}]]
Den 8. august 1820 bestemte den norske og svenske kong Karl Johan, etter innstilling fra det norske finansdepartementet, at saken mot Everth skulle følge norsk lov. Den skulle behandles av en særskilt kommisjon for å få den avgjort raskere.<ref name="DetFrieNorge84"/> Den britiske chargé d'affaires St. George avviste dette. Han insisterte på at Storbritannia forholdt seg til Sverige og ikke til Norge.<ref name="DetFrieNorge84"/> Den norske regjering oversendte den 13. oktober 1820 en ny oversikt til kongen over saken. I denne oversikten ble Denovans fremstilling tilbakevist punkt for punkt.<ref name="DetFrieNorge84"/>

Den norske regjering hadde også oppnevnt to embetsmenn for å granske de nordnorske tjenestemennenes fremferd. Regjeringen ba også kong Karl Johan formidle til den britiske regjering at britene som hadde vært innblandet i smugling møtte opp i Norge for å avgi forklaring, de ble lovet fritt leide.<ref name="DetFrieNorge85">Sverre Steen 1954, s. 85</ref> Dette ble avvist av den nye britiske sendemannen i Stockholm, [[William Vesey-FitzGerald]].<ref name="DetFrieNorge85"/> FitzGerald var like energisk som sine forgjengere i å følge opp Bodøsaken. I oktober 1820 hadde han flere samtaler med utenriksminister von Engeström. Utenriksministeren beklaget lovløsheten på så høye breddegrader og nordmennenes umedgjørlighet generelt, og grev [[Herman Wedel-Jarlsberg]]s urimelige stahet spesielt.<ref name="DetFrieNorge85"/>

Av von Engeström fikk FitzGerald beskjed om at saken skulle behandles i norsk-svensk statsråd. Ifølge von Engeström var dette både for gi svensk støtte til kongen, og for å få fornuft i de norske statsråder.<ref name="DetFrieNorge85"/><ref name="BodoSaken60-63">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 60-63</ref> FitzGerald fikk også vite at von Engeström hadde gått lenger enn FitzGerald og oppgitt i sakspapirene at det forelå en trussel om alvorlige konsekvenser dersom saken ble fremmet i det britiske parlamentet.<ref name="BodoSaken60-63"/> Han fikk også et budskap fra den svensk-norske kongen om at han ønsket å gå enda lenger enn FitzGeralds krav for å imøtekomme Storbritannia.<ref name="DetFrieNorge86">Sverre Steen 1954, s. 86</ref> Saken ble drøftet i norsk statsråd i Stockholm samme dag, 27. oktober 1820. Dagen etter ble saken tatt opp i svensk-norsk statsråd. Der understreket von Engeström faren for at den skulle komme opp i Parlamentet, og hvilke negative konsekvenser det kunne få for svensk og norsk trelasthandel.<ref name="DetFrieNorge86"/>

Ifølge norsk statsskikk skulle utenriksministerens innstilling vært oversendt den norske regjeringen i Christiania for behandling, men kongen hadde gitt etter for britisk press og gått med på å behandle saken kun i Stockholm.<ref name="DetFrieNorge86"/> Den norske statsrådavdelingen i Stockholm protesterte imidlertid ikke.<ref name="DetFrieNorge87">Sverre Steen 1954, s. 87</ref> Kongen bestemte så at de to kommisjonærer av den norske regjering i Christiania skulle beordres til å fullføre sitt oppdrag omgående.<ref name="DetFrieNorge87"/> Regjeringen i Christiania svarte den 10. november og foreslo at det skulle sendes en mann til Bodø for å undersøke tilbakeleveringen av varene. Vedkommende kom frem til Bodø 22. desember 1820 og konstaterte at det meste var tilbakelevert.<ref name="DetFrieNorge87"/>

=== Oppgjørets time ===
[[Fil:Harbour of Christiania (JW Edy plate 50).jpg|miniatyr|De britiske truslene i Bodøsaken var knyttet til mulige handelsrestriksjoner, en av Norges viktigste handelshavner var Christiania, her sett ved år 1800 med «de ankerske plankestabler» i forgrunnen. [[Akvatintetsning|Akvatint]] av [[John William Edy|J.W. Edy]]. ]]
[[Fil:Kong Karl III. Johan.jpg|miniatyr|Den svensk-norske kongen Karl Johan, her avbildet som Norges konge, ga etter for det britiske kravet om erstatning i Bodøsaken.{{byline|maler=Cathrine Engelhart Amyot}}]]
Samtalene mellom den svensk-norske utenriksminister von Engeström og den britiske sendemannen FitzGerald fortsatte frem mot årsskiftet 1820–1821. Briten aksepterte ikke den norske kommisjonen, han mente at den ble partisk, og han ga nordmennene skylden for at saken ikke var avsluttet.<ref name="DetFrieNorge87"/> Den 4. januar 1821 overleverte FitzGerald en [[Diplomatisk note|verbalnote]] til von Engeström. I noten avviste briten en norsk undersøkelseskommisjon, og det ble krevd et hurtig og endelig svar på erstatningskravet.<ref name="BodoSaken70-73">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 70-73</ref> FitzGerald understreket at saken nå gjaldt både Norge og Sverige og at den ville få betydning for de to landenes handel med Storbritannia.<ref name="DetFrieNorge87"/><ref name="BodoSaken70-73"/><ref name="DetFrieNorge88">Sverre Steen 1954, s. 88</ref>

Den 13. januar 1821 ble FitzGeralds note fremlagt i norsk-svensk statsråd, og igjen var regjeringen i Christiania forbigått.<ref name="DetFrieNorge89">Sverre Steen 1954, s. 89</ref> Den svensk-norske utenriksministeren hadde på mange punkter forsterket FitzGeralds ord og trusler, og han konkluderte med at da saken hadde trukket urimelig i langdrag, var det absolutt nødvendig at «den høyeste makt» (kong Karl Johan) grep inn. Britene var også åpne for et rimelig kompromiss.<ref name="DetFrieNorge90">Sverre Steen 1954, s. 90</ref> Kongens avgjørelse var at den britiske sendemannen skulle utnevne en tillitsmann som kunne forhandle med en representant for den norske regjering i Christiania. Avtalen skulle så fremlegges for den norske regjering, før kongen vurderte den i norsk statsråd.<ref name="DetFrieNorge90"/> Av norske statsråder var [[Jonas Collett]] og [[Thomas Fasting]] til stede, mens statsminister Anker var syk og fraværende.<ref name="DetFrieNorge90"/> De norske statsrådene protesterte hverken på vedtaket eller formen,<ref name="DetFrieNorge90"/> og det var nå gjort et rettsgyldig vedtak om forhandlinger for å nå et minnelig oppgjør.<ref name="DetFrieNorge90"/>

{{sitat|Realiteten i vedtaket kunne ingen ta feil av: kongen hadde i svensk-norsk statsråd godtatt kravet om erstatning til de britiske smuglere og voldsmenn; det man nå skulle forhandle om var erstatningens størrelse.|Professor i historie, [[Sverre Steen]] i ''Det frie Norge'', bind 3<ref name="DetFrieNorge90"/>}}

Den svensk-norske utenriksminister Lars von Engeström og kong Karl Johan forsøkte å dele saken i to; dens utenrikspolitiske side angikk både Sverige og Norge og ble behandlet i felles statsråd, mens erstatningsdelen kun var Norges ansvar og ble behandlet i norsk statsråd.<ref name="DetFrieNorge90"/>

Grunnet uenighet mellom svenskene og britene, ble forhandlingene i Christiania en fiasko; Denovan ble sendt som en privat mellommann, men hans [[akkreditiv]]er (fullmakter) ble ikke godtatt av den norske representanten [[Poul Christian Holst]].<ref name="DetFrieNorge92">Sverre Steen 1954, s. 92</ref> Det endte med en ny kongelig resolusjon i norsk-svensk statsråd 7. mars 1821; videre forhandlinger skulle foregå i Stockholm, mellom en representant for Norge og en representant for de britiske privatpersonene.<ref name="DetFrieNorge92"/> I den kongelige resolusjon var spesielt følgende å bemerke:

{{sitat|og da Høystsamme ønsket å avverge for Norges handel og regjering diskusjoner der sjelden geråder til fordel for en regjering der er ringere i makt enn den med hvilken den underhandler når det på den ene side kommer an på overvekt i handel og sjøstyrke, en overvekt som den britiske regjering bestandig har utøvd selv mot makter av første rang, så har Hans Maj. bestemt seg til å anvende alle de forlikelsesmidler som Høystsammes forutseenhet og bestandige attrå etter å vedlikeholde freden, kunne lede Høystsamme på.|note=<ref name="DetFrieNorge92"/>}}

Kongens totale kapitulasjon sees klart av sitatet over. Resolusjonen er også ganske klar på at spørsmålet nå ikke var hvem som hadde rett, men hvem som var sterkest.<ref name="DetFrieNorge93">Sverre Steen 1954, s. 93</ref> Kong Karl Johan gikk imidlertid enda lenger, og i et brev til FitzGerald av 14. mars 1821 uttrykte han alvorlig misnøye med de norske myndigheter.<ref name="DetFrieNorge93"/> Den norske regjering i Christiania reagerte sterkt på resolusjonen av 7. mars, og et påfølgende brev fra utenriksministeren 16. mars. Den norske statsråden [[Peter Motzfeldt]] fikk i oppdrag å utforme et skarpt svarbrev, men den svenske stattholder i Christiania, [[Johan August Sandels]], nektet å signere brevet og det ble aldri sendt.<ref name="DetFrieNorge94">Sverre Steen 1954, s. 94</ref>

=== Forhandlingene ===

[[Fil:Lord Castlereagh Marquess of Londonderry.jpg|miniatyr|[[Robert Stewart|Lord Castlereagh]], britisk utenriksminister i årene Bodøsaken ble behandlet]]
Den utpekte forhandler i Stockholm var fremdeles den norske statssekretær Poul Christian Holst. Han mottok sin instruks 11. april 1821, utarbeidet av den norske regjering og godkjent av kongen.<ref name="DetFrieNorge94"/> Holsts tolkning av forhandlingsmandatet var at han skulle vurdere holdbarheten i kravet, altså ikke kun et spørsmål om [[pruting]].<ref name="DetFrieNorge95">Sverre Steen 1954, s. 95</ref> Denovan fremmet et krav på {{formatnum:40000}} pund (om lag {{formatnum:200000}} spesidaler), men Holst kom snart frem til at kravet bygde på falsknerier for å skjule smugling og vold mot norsk øvrighet.<ref name="DetFrieNorge95"/>

{{sitat|Vi avreiste, om jeg mindes ret, den 1 april 1821 fra Christiania og kom, just ikke ganske uden besværlighed formedelst det paa denne aarstid mislige føre, efter 7 dagers forløb til Stockholm.|Poul Christian Holst om sitt arbeide med Bodøsaken.<ref name="Holst123">Poul Christian Holst 1876, s. 123</ref>}}

I en rapport til utenriksminister von Engeström den 6. mai skrev Holst at han grunnet falskneriene ikke hadde gått inn i en diskusjon med Denovan om størrelsen på erstatningssummen, men på grunn av sakens diplomatiske karakter foreslo han at det skulle tilbys å ettergi straff og toll for smuglervarene, samt gis tollfrihet opp til {{formatnum:6000}} pund.<ref name="DetFrieNorge95"/> Den svensk-norske utenriksministeren aksepterte ikke Holsts forslag, og Holst ble innkalt til statsrådsmøte for å legge frem saken.<ref name="DetFrieNorge95"/>

Det britiske presset mot Sverige og Norge vedvarte, og i en note til den svensk-norske sendemann i London, baron [[Gustaf Algernon Stierneld|Stierneld]], klaget den britiske utenriksminister Castlereagh over unødvendig forhaling av saken. Han skrev at hvis Sverige ikke bøyde av nå, måtte Sverige og Norge regne med sanksjoner av handelspolitisk art.<ref name="DetFrieNorge96">Sverre Steen 1954, s. 96</ref> Etter å ha mottatt Stiernelds rapport, bestemte kongen i sammensatt statsråd den 2. mai at den norske statsrådsavdelingen innen fem dager skulle legge frem forslag til endelig oppgjør. Så skjedde den 7. mai, og tilbudet til Denovan fulgte Holsts forslag og var tollfrihet for {{formatnum:6000}} pund.<ref name="DetFrieNorge97">Sverre Steen 1954, s. 97</ref>

Utenriksminister von Engeström la frem tilbudet for den britiske sendemannen FitzGerald. Hans svar kom den 17. mai og var en krass avvisning av tilbudet.<ref name="DetFrieNorge97"/> Svaret levnet ikke de norske myndigheter mye ære: «Vi anerkjenner ingen norske autoriteter. Det er til de forenede kongerikers Sveriges og Norges suverén vi ser hen for rettferdighet».<ref name="DetFrieNorge97"/> Brevet fra FitzGerald var uoffisielt, og von Engeström var taktfull nok til ikke å vise det til de norske statsrådene, men han merket seg FitzGeralds trusler.<ref name="DetFrieNorge98">Sverre Steen 1954, s. 98</ref> Det britiske erstatningskravet ble på ny tatt opp i sammensatt statsråd 21. mai, og von Engeströms forslag var at erstatningstilbudet ble høynet til {{formatnum:26000}} speciedaler for å avverge faren som truet Norges handel.<ref name="DetFrieNorge98"/> Kong Karl Johan avgjorde, igjen, på tvers av norsk statsskikk, at dette nye tilbudet skulle legges frem for FitzGerald.<ref name="DetFrieNorge98"/>

=== Avtalen ===

[[Fil:Poul-Christian-Holst.jpg|miniatyr|Fra norsk side var statssekretær, senere minister, [[Poul Christian Holst]] sentral i sluttfasen av Bodøsaken, det var han som forhandlet med smuglernes representant Francis Garden Denovan]]

Etter nok et sammensatt statsråd den 16. juni 1821, hvor saken igjen ble diskutert, ble den endelig avgjort i sammensatt statsråd den 19. juni med et ultimatum fra FitzGerald.<ref name="DetFrieNorge98"/> Kravet var stopp i rettsforfølgelse av Everth og andre, heving av beslag av varer, Denovan skulle straks motta 2500 pund og tollfrihet skulle gis for opp til {{formatnum:15500}} pund.<ref name="DetFrieNorge98"/> Kong Karl Johan ga etter for det britiske presset og bestemte at statssekretær Holst fra norsk side skulle undertegne en avtale som fulgte kravene angitt i FitzGeralds ultimatum.<ref name="DetFrieNorge99">Sverre Steen 1954, s. 99</ref> Den 21. juni 1821 undertegnet så statssekretær Poul Christian Holst på Norges vegne avtalen om oppgjøret med de engelske smuglerne og svindlerne, og fra britisk offisielt hold var strek satt.<ref name="DetFrieNorge99"/>

I et brev til baron Stierneld av 19. juni var utenriksminister von Engeström kritisk til Lord Strangfords befatning med saken, men hevdet at slik den utviklet seg, var Sveriges forhold til Storbritannia i fare.<ref>«Uten å ville gjøre lord Strangford urett, er det tillatt å tro at han like fra begynnelsen i høy grad har forgiftet sakens detaljer i de rapporter han sendte den britiske regjering, og særlig etter sin hjemkomst. Ved den vending saken senere tok, ble den mindre og mindre en erstatningssak for private og antok karakteren av en offentlig sak; og fra det øyeblikk måtte Sveriges politiske forbindelse med Storbritannia veie like meget som de erstatningskrevendes rettigheter», von Engeström til Stierneld, Sverre Steen 1954, s. 99</ref> Sverige hadde følgelig, slik von Engeström så det, ikke noe valg, men måtte godta Denovans krav. FitzGerald, som var britisk minister i Stockholm, sendte den 22. juni en rapport til utenriksminister Castlereagh,<ref name="BodoSaken82-84">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 82-84</ref> hvor han uttrykte tilfredshet med avtalen, selv om han mente at britene som var involvert, ikke hadde fått full kompensasjon, og han roste Denovan for hans måtehold.<ref name="BodoSaken82-84"/> FitzGerald beskrev hvordan kong Karl Johan måtte dekke kontantbeløpet til Denovan, da Norge ikke hadde midler, og han avsluttet med prinsipielle betraktninger om behovet for å markere at overgrep mot britiske borgere var uakseptabelt.<ref name="BodoSaken82-84"/>

== Etterspill ==
=== Denovan og Stead ===
Den kontante delen av erstatningssummen tilfalt forhandleren Francis Garden Denovan for hans arbeid med saken, og tollfrihetsbrevene solgte han på vegne av sine klienter til norske handelshus. Noen av handelshusene gikk [[konkurs|fallitt]] før de fikk benyttet tollfrihetsbrevene, og det reduserte den norske stats tap. I alt ble statens utgifter på saken rundt {{formatnum:120000}} speciedaler, et betydelig beløp for et fattig land.<ref name="DetFrieNorge99"/><ref>«De samlede utgifter for staten kom opp i 120 000 spesidaler eller omtrent en åttendedel av et samlet statsbudsjett. Dette var et betydelig beløp for den lutfattige stat og en klar demonstrasjon av norsk avmakt», fra Francis Sejersted 1978, s. 53</ref><ref name="DetFrieNorge69-70">En får et visst begrep om summen {{formatnum:120000}} speciedaler ved å sammenligne med andre transaksjoner i datiden. F.eks var Norges første utenlandslån, det såkalte Tyvelånet, på i alt {{formatnum:900000}} speciedaler. Tilsvarende var første avdrag på Norges gjeld til Danmark etter unionsoppløsningen på {{formatnum:180000}} speciedaler, midler som forøvrig også kom fra Tyvelånet. Fra Sverre Steen 1954, s. 69-70</ref><ref>I en artikkel i tidsskriftet ''Borreminne'' nevner artikkelforfatteren Bodøsaken og hevder at summen utgjorde et kvart statsbudsjett. [http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/21-breda1905.htm Alf Breda, «Hva var det som førte til 1905?»] {{Wayback|url=http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/21-breda1905.htm |date=20131105202348 |df=iso }}</ref>

David Stead, forretningsmannen som hadde finansiert den engelske smuglingen, fikk ifølge ham selv ikke noe av pengene fra oppgjøret,<ref name="DetFrieNorge99"/> og han nedla et stort arbeid i å forsøke å få saken gjenopptatt.<ref name="BodoBy140">Axel Coldevin 1966, s. 140</ref> Stead hevdet at han var uvitende om Denovans bedragerier, og han la etter noen år frem et stort materiale som var svært kompromitterende for Denovan, Everth og de andre involverte i saken.<ref name="BodoBy140"/> Ved besøk i Christiania og Stockholm fikk David Stead den svensk-norske minister [[Magnus Björnstjerna]] til å ta opp saken med den daværende britiske utenriksminister, [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|lord Palmerston]].<ref name="BodoBy140"/> Den britiske utenriksministeren fikk utarbeidet et [[Promemoria|memorandum]] om saken, da Steads påstander dels var svært omfattende og tildels forvirrende.<ref name="BodoSaken94-100">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 94-100</ref> Utenriksminister Palmerston endte med å avvise både David Steads krav og minister Björnstjernas separate krav på vegne av Norge, om en britisk etterforskning av saken.<ref name="BodoSaken94-100"/>

=== Stortingets behandling ===

[[Fil:Hundholmkompaniet1819.jpg|thumb|Tegning av Hundholmkompaniets hovedbygning i Bodø i 1819 viser hva som i dag ligger i sentrum av byen.]]
[[Fil:Knut Hamsun as teenager at 14 (1874) in Tranøy.jpg|mini|Knut Hamsun på [[Tranøy]] som 14-åring, den unge Hamsun leste om Bodøsaken og den var med å prege hans syn på engelskmenn.]]

Kong Karl Johan nevnte Bodøsaken i trontalen ved Stortingets åpning i 1821, men det ble ikke fremmet noen egen sak om det som hadde skjedd.<ref>Yngvar Nielsen 1897, s. 124</ref> I 1824 ble Bodøsaken tatt opp på Stortinget av [[Arnoldus Schytte]], representant for [[Nordlandenes amt|Nordland]].<ref name="BodoBy140"/> Det ble bestemt at stortingsarkivar [[Poul Holst]] skulle skrive en utredning om saken til neste Storting ble samlet i 1827.<ref name="BodoBy140"/>

På bakgrunn av Holsts utredning ble Bodøsaken i 1827 først behandlet av [[Protokollkomiteen]]. Den anså saken som så alvorlig at den burde behandles av et samlet Storting (dvs. [[lagting]] og [[odelsting]]).<ref name="Bodosagen125">Yngvar Nielsen 1897, s. 125</ref> Protokollkomiteen anførte også at saken ga anledning til å vurdere om Norge burde ha «sine egne diplomatiske agenter ved fremmede hoffer».<ref name="Bodosagen125"/> Stortinget vedtok så i 1827 en innstilling, hvor både de to norske statsrådene Collett og Fasting og den svensk-norske utenriksministeren Lars von Engeström ble kritisert, og det var bare såvidt Collett og Fasting unngikk at det ble reist tiltale for [[riksrett]].<ref name="BodoBy140"/><ref name="5DetFrieNorge52">Sverre Steen 1954, s. 52</ref>

Etter David Steads dokumentasjon av svindel, kom saken igjen flere ganger opp i Stortinget,<ref name="BodoBy140"/><ref name="SelvstendighetOgUnion254">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s.  254</ref> og den ble omtalt som «den største sag Storthinget har behandlet».<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=2&h=10&u=52&popup=0#anker3 Stortinget 1905]   {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=2&h=10&u=52&popup=0 |date=20131105201652 }}</ref> En stortingsmann som i særlig grad engasjerte seg i Bodøsaken, var [[Ludvig Mariboe]]. Han utga blant annet en bok på engelsk, som han i 1838 tok med til London og presenterte for medlemmer av det britiske parlamentet, for å forsøke å få saken gjenopptatt.<ref name="Bodosagen130">Yngvar Nielsen 1897, s. 130</ref> Siste gang Bodøsaken ble tatt opp i Stortinget, var i 1839, da regjeringen ble oppfordret til å følge opp saken, uten at det førte til noe.<ref name="Bodosagen130"/>

=== Bodø by ===

For den nyetablerte byen Bodø var utgangen på Bodøsaken svært negativ. Det spredde seg misnøye, og de dårlige konjunkturer var også tunge for den unge byen.<ref name="BodoBy142">Axel Coldevin 1966, s. 142</ref> En tilreisende i 1827 uttrykte sin skepsis til stedet slik:

{{sitat|Bodø som by ennå ikke er og neppe vil bli til uten på papiret, og meg vil det i det minste ikke falle forunderlig om stedet innen føye tid skulle bli alldeles øde|Fra Axel Coldevin 1966, s. 142<ref name="BodoBy142"/> }}

Stedet «ble ikke øde», men så sent som i 1845 hadde «byen» Bodø fremdeles ikke mer enn 258 innbyggere.<ref>[[Francis Sejersted]] 1978, s. 53</ref>

=== Bodøsaken og unionen ===
Utfallet av Bodøsaken ble i Norge opplevd som mer ydmykende og graverende enn selv [[Gjeldsoppgjøret med Danmark|gjeldsoppgjøret]] etter oppløsningen av [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]].<ref name="SelvstendighetOgUnion251">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s. 251</ref> Den svensk-norske utenriksministeren Lars von Engeström, «Karl Johans lydige tjener»,<ref name="SelvstendighetOgUnion252">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s. 252</ref> hadde i Bodøsaken dels spilt på lag med britene<ref name="SelvstendighetOgUnion253">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s. 253</ref><ref name="3DetFrieNorge105">Sverre Steen 1954, s. 105</ref> og dels gitt etter for hva nordmennene anså som politisk innblanding i en ren kriminalsak.<ref name="SelvstendighetOgUnion253"/><ref name="3DetFrieNorge105"/>

{{sitat|En anden gang, da jeg var hos ham og denne sag atter kom paa bane, erkjendte han (NB. under 4 øine), at man havde begaaet mistag fra svensk side, og at dette skulde tjene dem til advarsel mod at lade anliggender komme under diplomatisk behandling, som henhørte under domstolenes afgjørelse. Jeg svarede hertil, at det var mig særdeles kjært at erfare denne hans anskuelse, men at jeg for resten ikke kunde indse, hvorfor Norge skulde affordres en efter vore forholde meget betydelig sum, fordi det svenske kabinet havde begaaet en feil.|Den norske statssekretær [[Poul Christian Holst]] i fortrolig samtale med den svenske grev [[Gustaf af Wetterstedt]].<ref>Poul Christian Holst 1876, s. 126</ref>}}

En kritisk stemme overfor den norske misnøye med svenskenes behandling av Bodøsaken var professor [[Yngvar Nielsen]]. Han utga mot slutten av 1800-tallet både en samling med aktstykker og en bok om saken og dens ettervirkninger. Vedrørende Protokollkomiteens uttalelse i 1827 om at Norge hadde vært bedre stilt med egen sendemann i London, var Nielsen avvisende og skrev at: «Overfor Norge alene vilde Denovan kun havt endnu friere spil, end han nu havde.»<ref>«Det har været forudsat, at en særskilt norsk gesandt i London skulde have kunnet afværge det uheldige udfald. Men det er ikke til at opdage, hvorledes dette skulde være skeet, og det kan med tryghed erklæres, at en diplomat, der alene repræsenterede Norge ved 'hoffet i London', vilde have befundet sig i en endnu vanskeligere stilling end baron Stierneld, som repræsenterede vort land i forening med Sverige. En speciel norsk diplomat, der skulde have formaaet at fremtvinge en behandling af sagen i London, maatte have været udrustet med ganske særegne evner. Sandsynligheden taler for, at det neppe vilde have været muligt at finde denne mand. Overfor Norge alene vilde Denovan kun havt endnu friere spil, end han nu havde.», fra Yngvar Nielsen 1897, s. 132-133</ref>

Blant de mange norske som var kritiske til den svenske håndtering av Bodøsaken, var forfatteren [[Arne Garborg]]. I 1890-årene var det sterk strid om union i Norge, og Garborg utga i 1894 pamfletten ''Norges Selvstændighedskamp fra 1814 til nu : en Oversigt'' og skrev der følgende: «Af Bodøsagen har vi lært, hvad et ansvarsløst Udenrigsstyre kan koste os i rene Penge.».<ref>Arne Garborg 1894, ''Norges Selvstændighedskamp fra 1814 til nu : en Oversigt'', s. 52</ref>

En annen som kjente godt til Bodøsaken, var [[Knut Hamsun]]. Som ung gutt leste han om den, og den ble en av de viktigste grunnene til hans livslange hat mot England,<ref name="GaatenHamsun21-22">Robert Ferguson 1987, s. 21-22</ref><ref>[[Lars Roar Langslet]], ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030504050 Rev eller pinnsvin?, tre essay om Knut Hamsun]''. Cappelen, 1995, s. 23</ref> noe som også kan ha bidratt til Hamsuns støtte til Tyskland under [[andre verdenskrig]].<ref name="GaatenHamsun251">Robert Ferguson 1987, s. 251</ref>

{{sitat|Enda sterkere enn oppgjørssaken avdekket Bodø-saken Norges utenrikspolitiske umyndighetstilstand. I 1820- og 30-årene ble den et gjennomgangstema på stortingene, som forgjeves forsøkte å få den britiske regjering med på ny saksbehandling. Mer enn noen annen sak bidro den til å bevisstgjøre en nasjonal opinion, som krevde medinnflytelse over utenrikspolitikken.|''Norsk utenrikspolitikks historie: Selvstendighet og union'', s. 254}}

For nordmenn flest viste Bodøsaken at landet i utenrikspolitiske saker var umyndig, det var Sverige som bestemte, og det var ikke alltid til fordel for Norge.<ref name="SelvstendighetOgUnion254"/> Bodøsaken bidro klarere enn noen annen sak til å bevisstgjøre den norske opinionen rundt kravet om medinnflytelse over utenrikspolitikken.<ref name="SelvstendighetOgUnion254"/> Norske motstandere av unionen med Sverige brukte Bodøsaken for å vise at en utenrikstjeneste styrt fra Stockholm ikke var tilstrekkelig for Norge,<ref>«Bodø-saken», intervju med amanuensis Svein Lundestad, [[Universitetet i Nordland|Høgskolen i Bodø]], program på NRK radio, ca. 18 minutter og 50 sekunder ut i programmet</ref> og den var et «agitasjonsnummer av rang» frem til [[unionsoppløsningen]] i 1905.<ref name="BodoBy140"/>

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==

* [[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]], ''Selvstendighet og union: Fra middelalderen til 1905'', [[Universitetsforlaget (1950–1999)|Universitetsforlaget]] 1995, ISBN 82-00-22393-0 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Axel Coldevin]], ''Bodø by 1816-1966'', utgitt av Bodø kommune, 1966 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042401105 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]], ''Gåten Knut Hamsun'', Dreyer forlag, 1987 ISBN 8209104705 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007121104096 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy]], ''Bodø-saken: British Diplomatic Correspondence relating to the Bodø Affair'', Oslo 1926 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102208010  Ebok fra bokhylla.no)]
* Fritz Hodne og [[Ola Honningdal Grytten]], ''Norsk økonomi i det 19. århundre'', Fagbokforlaget, Bergen, 2000, ISBN 82-7674-352-8
* [[Poul Christian Holst]], ''Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid'', side 121-131, Christiania, 1876 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006112201033#139 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Alf Kiil]], ''Før Bodø ble by : Hundholmens historie og forspillet til Bodøsaken'', Bodø 1989, ISBN 8299178800 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081704022 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Yngvar Nielsen]], ''Bodösagen, fremstillet paa grundlag af officielle og private aktstykker'', Kristiania 1897 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015012808028 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Francis Sejersted]], ''Den vanskelige frihet : 1814-1851'', [[Cappelen]] Oslo 1978 ISBN 8202034418 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061801052#56 Ebok fra bokhylla.no)]
* [[Sverre Steen]], ''Det frie Norge, bind 3'', Cappelen, Oslo 1954 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007030501011 Ebok fra bokhylla.no)]

== Eksterne lenker ==
* {{SNL}}
* [https://runeberg.org/nfbc/0468.html «Bodøsaken»], fra ''Nordisk familjebok''
* [http://www.nb.no/nbsok/nb/e2bcc9720d12b35a3813f6ff51e15da2.nbdigital?lang=no «Bodø-saken»], radioprogram i NRK 6. mai 1992
{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Unionen mellom Sverige og Norge]]
[[Kategori:Storbritannias historie]]
[[Kategori:Bodøs historie]]
[[Kategori:1818 i Norge]]