Redigerer Bjørnerot

{{taksoboks
| vitenskapsnavn = ''Meum athamanticum''
| norsknavn= bjørnerot<ref name="adb_taxon_100341" />
| autor= [[Nicolaus Joseph von Jacquin|Jacq.]]
| regnum = [[planter]]
| divisio = [[dekkfrøete planter]]
| classis = [[tofrøbladete planter]]
| ordo = [[skjermplanteordenen]]
| familia = [[skjermplantefamilien]]
| genus = [[bjørnerotslekta]]
| rødlistestatusno = {{Rødliste|EN|no}}<br /><small>[[Artsdatabanken]] (2021)</small><ref name="adb rano" />
}}
{{Taksoboks-art
|utbredelse = [[Europa]]
|habitat = terrestrisk}}
'''Bjørnerot''' (''Meum athamanticum'') er en flerårig [[staude]]. Den er en mørkegrønn plante, og kan minne om [[dill]]. Den har kremhvite blomster. Planten lukter sterkt, en søtlig duft, som kan minne om [[karri]]. Den er viltvoksende i Sør-Europa. Det er den eneste planta i slekten ''Meum'' som finnes i Norge. Navnet er sannsynligvis avledet av et tysk ord, ikke det norske «bjørn».

== Utbredelse ==
Bjørnerot har en begrenset utbredelse. Den er utbredt i de fleste landene i [[Europa]], med noen få unntak.<ref name = kew>{{kilde www | url = http://plantsoftheworldonline.org/taxon/urn:lsid:ipni.org:names:844931-1 | tittel = Plants of the world online | utgiver = Kew Science | besøksdato = 3. april 2021}}</ref> Opprinnelig er den en europeisk art med en spredt utbredelse i Mellom- og Sør-Europa.<ref name="adb rano"/> I Norge regnes den som innført.<ref name = kew /> Den er funnet fra mjøsområdet og rundt kysten i hele sør-Norge. Bjørnerotslekta (''Meum'' [[Philip Miller |Mill.]]) har 3 anerkjente arter.<ref>{{Kilde www |tittel = Meum Mill. |utgiver = GBIF Secretariat (2019) på GBIF.org |url = https://doi.org/10.15468/39omei |besøksdato = 15. april 2021}}</ref>  Bjørnerot (''Meum athamanticum'' Jacq.) er den eneste arten som finnes i Norge, men den er relativt sjelden og er vurdert som sterkt truet på [[norsk rødliste for arter]] i 2021.<ref name="adb rano"/>

== Beskrivelse ==
Bjørnerot er en flerårig urt med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig nokså passivt, og planten er lågvokst slik at de ikke spres særlig langt. Bjørnerot er en [[urt]] som kan bli mellom 15 og 50 cm høy. Den vokser i tuer og er meget hardfør. Planten er flerårig, og visne bladrester fra tidligere år sitter i toppen av rotstokken. Bladplaten på årets grunnblader har et smalt trekantet omriss og tre til fire ganger flikete. På samme måte som på [[dill]] er flikene smale, nesten som hår og omkring 2 til 5 mm lange. Fargen er mørk grønn. Den blomstrer mellom juli og august, og får gulhvite blomster i en blomsterskjerm. Det kan være mellom 5 og 15 stråler i den. I sjeldne tilfeller kan blomstene bli blekt rosa i fargen. Den er svært aromatisk og har en søt duft av krydder. Den utvikler en avlang frukt, omtrent 5 til 7 mm lang, rødbrun i fargen med grove langsgående ribber.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Stenberg, Lennart |forfatter2=Bo, Mossberg | utgivelsesår= 2018 | tittel= Gyldendals store nordiske flora | isbn=978-82-05-51139-2 | side= 935}}</ref>

== Navn ==
Hvis man tenker seg at navnet bjørnerot kommer av «[[Bjørnefamilien|bjørn]]» kan det forklares med bladrestene fra tidligere år som sitter i toppen av rotstokken og minner om bjørneragg. Ifølge Fægri er det mer sannsynlig at navnet har sammenheng med det tilsvarende tyske navnet ''bärmutter'', som betyr «livmor». Bjørnerot har nemlig vært brukt i folkemedisin for å behandle kvinnesykdommer.<ref name = Fægri>{{ Kilde bok | forfatter = Fægri, Knut | utgivelsesår = 1970 | tittel = Norges planter | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060108049 | side = 91}}</ref> Artsepitetet ''athamanticum'' kommer fra [[Athamasfjellene]] på [[Sicilia]].{{tr}}

=== Systematisk beskrivelse ===
Arten er beskrevet under det vitenskapelige navnet ''Meum athamanticum''. Den botaniske beskrivelsen er publisert i 1776 i 4 bind av verket ''Florae Austriacae'', av Nicolaas Joseph von Jacquin, hvis navn vanligvis forkortes Jacq.<ref>[https://archive.org/details/mobot31753000660693/page/2/mode/1up Fl. Austriac. (Jacquin)] 4:2</ref>

== Bruk ==
[[Ove Arbo Høeg]] lister opp en rekke planter som kan ha blitt innført til landet i klostertiden, og blant dem nevner han ''Meum athamanticum'' under navnet «mesterrot».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Høeg, Ove Arbo | utgivelsesår = 1974 | tittel = Planter og tradisjon | isbn = 8200089304 | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052600013 | side = 31}}</ref> Utover denne korte omtalen er den ikke behandlet nærmere i Høegs ''Planter og tradisjon'', noe som tyder på at det ikke er noen utbredt tradisjon knyttet til den.<ref name="adb rano"/> Andre regner den også blant «klosterplantene», for eksempel [[Unni Dahl Grue]],<ref> {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1999 | tittel = Ta vare på gamle prydplanter | forlag = Det norske hageselskap | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011022305108 | side = 24}} </ref> og Fægri. Den ble trolig dyrket med tanke på medisinsk bruk, som duftplante eller til bruk i krydder.<ref name="adb rano"/><ref name = Fægri />
Friske blader kan brukes som smakstilsetting i salat, supper, omeletter, og fiskeretter. Til medisinbruk ble den nyttet ved blant annet hoste, og oppblåst mage.{{tr}} Den er også nyttet som prydplante i hagebedet, og i buketter.

== Galleri ==
<gallery mode="packed">
Fil:Meum athamanticum (Bärwurz) IMG 7548.JPG|Blomstene i skjerm, 5–15 stråler
Fil:Meum athamanticum (Bärwurz) IMG 7545.JPG|Modnende frukter
Fil:Meum athamanticum - close-up (aka).jpg|Grunnblad, 3–4 ganger fliket
Fil:Meum athamanticum (Bärwurz) IMG 21887.JPG|Vokser i tuer
</gallery>

== Rødlistevurdering ==
Bjørnerot vurderes i 2021 som «sterkt truet» (EN) på grunn av meget få gjenværende, gamle forekomster i utsatte naturtyper, i en kraftig fragmentert utbredelse, med pågående tilbakegang i forekomstareal, antall lokalitetsantall, habitatkvalitet, og sikkert også antall reproduktive individer, og definert som 4-8 trusselbetingete lokaliteter på grunn av en felles trussel fra gjengroing. Dette er en oppgradering fra sårbar (VU) i forrige rødlistevurdering som resultat av ny tolkning av data.<ref name="adb rano" /> 

For at en plante skal vurderes som truet, må den ha hatt en reproduserende bestand før 1800-tallet. Nyere bestander som har forvillet seg etter senere dyrking i forbindelse med bruken av planten er ekskludert fra vurderingen.

=== Gamle lokaliteter ===
Arten ble funnet etablert i eng ved Tysnes prestegård i Hordaland, av H.Th. Meinich i 1869 og kommentert slik: «Tysnær Præstegaard, i eng langs nogle gamle agerrener, hvor den har vært kjendt minst i de siste 80 aar», altså minst siden 1700-tallet. Den er kjent fra flere gårder nær prestegården og fra Vattadal i Onarheim «i stor mengde på innmark» 1919. Tidlig etablering er trolig også tilfelle i [[Kvam]] på [[Vikør]] prestegård der J. Greve skriver i 1891: «I mængde paa begge sider af elven ned mod sjøen, og hvor den fortsatt står i god mengde. Felles for disse lokalitetene, og for Slagtern, en lokalitet i [[Nordmarka]] i [[Oslo]], hvor den først ble funnet i 1971, men trolig ganske gammel, er at de er knyttet til prestegårder eller gårder under prestegårder og mulige kirkegods fra middelalderen (Slagtern lå under Vestre Aker prestegård). Om forekomstene skyldes dyrking før eller etter reformasjonen er uvisst, men at arten er innført og også etablert som naturalisert før 1800 er nå fastslått. Fægri (1970) omtaler den fra et par steder i Sunnhordland og Hardanger: «i litt fuktige enger. Men det er grunn til å tro at den har forvillet seg fra gammel dyrking.»<ref name="adb rano"/>

Basert på disse gamle forekomstene har man vurdert at arten har små og relativt isolerte delpopulasjoner, med små sjanser for rekolonisering fra nærliggende populasjoner om de dør ut, og dette innebærer at populasjonen er kraftig fragmentert. Forekomstarealet er beregnet til 21 km<sup>2</sup>. Felles for de gamle forekomstene er at de er knyttet til kulturmark og at opphør av bruk fører til gjengroing med skog og kratt og utskygging av bjørnerot.<ref name="adb rano"/>

=== Nyere forekomster ===
I nyere tid er arten en god del dyrket og forvillet, med mange forekomster rapportert nord til [[Trøndelag]] (og én i [[Bodø]]). Dette må tilskrives økt interesse for krydderurter o.l., og disse er ekskludert fra vurderingen.

== Referanser ==
<references>
<ref name="adb_taxon_100341">{{Kilde www
  |url = https://www.artsdatabanken.no/Taxon/_/100341
  |tittel = Artsdatabankens artsopplysninger
  |besøksdato = 2022-02-21
  |utgiver = Artsdatabanken
  |dato = 2022-02-21
 }}</ref>
<ref name="adb rano">{{Kilde www
 | url = https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/21785
 | tittel = Karplanter. Vurdering av bjørnerot ''Meum athamanticum'' som VU→EN for Norge
 | besøksdato = 2023-03-28
 | forfattere = Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O
 | dato = 2021-11-24
 | verk = Norsk rødliste for arter 2021
 | utgiver = Artsdatabanken
 | url-tilgang = åpen
 }}</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{artslenker}}

{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Hvite blomster]]
[[Kategori:Urter]]
[[Kategori:Stauder]]
[[Kategori:Skjermplantefamilien]]
[[Kategori:Karplanter på norsk rødliste]]