Vis kilden til Berezansteinen

{{Coord|46|36|00|N|31|24|36|E|source:kolossus-itwiki|display=title}}
{{Infoboks runestein
|navn        = Berezansteinen
|bilde       = Berezanj runestone.jpg
|bildetekst = Berezansteinen
|funnet      =1905 
|funnsted    = [[Berezanøya]]
|land        = Ukraina
|reist       = 
|reistfra    = 
|reisttil    = 
|risser      =Varjagen Grani 
|sekundær    = 
|tekst       =Grani gjorde denne grava etter Karl, felagen sin 
|høyde       =47 
|bredde      =48 
|tykkelse    =12 
|plassering  =Odessa museum 
|steinsort   = 
|stil        = 
|dknr        = 
|rundata     = 
|DR          = 
|DR-link     = 
}}
'''Berezansteinen''', katalogisert som [[rundata|X UaFv1914;47]]  i [[Samnordisk runetekstdatabase]], ble funnet i 1905 av [[Ernst von Stern]], professor i Odessa,<ref>Ernst Wallfried (E.R.) von Stern (1859–1924), født i [[Livonia]], var professor ved [[Metsjnikovuniversitetet]] (1886–1910), direktør for det Keiserlige museum i Odessa (1895–1910), professor i oldtidshistorie og arkeologi ved [[Universitetet i Halle]], (1911- ), og rektor (1921- ); jf. Paquet, Alfons; Groener, Wilhelm; Hopman, Albert (1971): ''Von Brest-litovsk zur deutschen Novemberrevolution: Aus den Tagebüchern'', s. 614, note.</ref> på [[Berezanøya]] eller Sankt Aitherios øy, som ligger ved utløpet av [[Dnepr]] i [[Svartehavet]].<ref name="braun44" /> Steinen er 48&nbsp;cm bred, 47&nbsp;cm høy og 12&nbsp;cm tykk,<ref name="braun45" /> og oppbevares  i [[Odessa]] museum.<ref name="braun44">Braun & Arne (1914), s. 44</ref> den ble lagd av en [[varjag]] eller [[væring]], det vil si av den norrøne handelsmann Grani, til minne om sin [[felag|reisefelle]] Karl. De to kom trolig fra [[Gotland]].

== Funnsted ==
[[Fil:Berezan.jpg|mini|Berezanøya]]
{{Main|Berezanøya}}
Berezanøya ligger i Svartehavet, ikke så langt fra munningen av elven [[Dnepr]], og ga ly for de skandinaviske [[vikingskip]]ene som passerte på veien til og fra [[Bysants]].<ref name="jansson61">Jansson (1997), s. 61</ref> Jansson skriver om betydningen av denne handelsruten:

{{Sitat|Kom den reisende fra nord, med de farefulle Dnepr-strykene (omtalt på Pilgårdsteinen) og vanskene med sandbankene og de forræderske grunnene friskt i minne, endte han opp ved Berezanj, der Svartehavet bredte seg ut videre enn Østersjøen foran stevnen. Og kom han til Berezanj fra sør – på veien mot [[Mälaren]]s skogrike viker<!--bekker er også en mulighet--> eller Gotlands steinete havner – kunne han samle krefter her før han måtte bøye seg over årene og gi seg i kast med slitet motstrøms og alle de andre hindringene på den lange veien. Snart nok måtte båten losses før alt ble trukket over land til det var tid for å laste opp båten på ny, hele tiden i en kvelende innlandshete som steppevinden og sommerregnet knapt var i stand til å lindre.<ref>Jansson (1997), s. 61. Oversatt fra originalen: «When the traveller came from the north, with the perils of the Dniepr cataracts (mentioned on the <!--[[Varangian Runestones#G 280-->Pilgård stone) and the difficulties of sandbanks and treacherous shoal-water still fresh in his memory, he came at last, here by Berezanj, to open water, where the Black Sea, bigger than the Baltic, opened up before his ship's prow. And when he came to Berezanj from the south – on his way to the thick-wooded creeks of [[Mälaren]] or the stony haven s of Gotland – he could gather strength here before being forced to bend back and oar in the long struggle against the river currents and all the other obstacle s in his way. Soon enough the time would come for the unloading and the dragging over the portages and the reloading, all in the sticky heat of the interior, hardly relieved by the steppe winds and the summer rain.»</ref>}}

== Oppdagelse ==
Steinen ble oppdaget under utgraving av en [[kurgan]] fra 500-tallet f.Kr.. Etter at kurgaen ble bygd har den blitt brukt til 48 andre gravlegninger av forskjellig slag og i forskjellige dybder. Ingen av de gravlagde likene ser ut til å ha blitt brent, noen lik har blitt gravlagt uten noe [[Gravfunn|gravgods]], mens andre har blitt lagt i trekister eller har bare blitt lagt på noen planker før gravleggelsen, mens andre igjen har blitt lagt i steinkister. 9. juni 1905 fant von Sterns folk en kiste uten lokk i den østre delen av gravhaugen med et skjelett der hodeskallen hvilte på runesteinen. Von Stern la merke til steinen i det en av folkene hans skulle til å kaste den på en steinhaug. Steinen lå trolig ikke på sitt egentlige sted, men lå opprinnelig i en av de mindre haugene i nærheten.<ref name="braun45">Braun & Arne (1914), s. 45</ref>

== Innskrift ==

Innskriften er fullstendig bevart, da første og siste bokstav er markert som endetegn i innskriften. Innskriften er omtrent 8&nbsp;cm lang og 0,75&nbsp;cm dyp.<ref name="braun45" />

[[Latinsk]] [[translitterasjon]]:

: '''krani : kerþi : (h)alf : þisi : iftir : kal : fi:laka : si(n)'''

[[Norrøn]] [[transkripsjon]]:

: ''Grani gærði hvalf þessi æfti<small>R</small> Karl, [[Felag|felaga]] sinn.''

[[Norsk]] [[translasjon]]:

: «Grani gjorde denne grava etter Karl, felagen sin.»<ref>Oppslag «X UaFv1914;47» i ''[[Rundata]]'' 2.0</ref>

== Identitet ==

Det er vanskelig å fastslå hvor Grani og Karl kom fra. I runeinnskrift er det norrøne ordet ''hvalf'' («velv», «kiste») bare funnet brukt på [[Gotland]], og på noen senere innskrifter fra [[Västergötland]]. Det er ingen spesielle trekk i innskriften som tyder på at den  skrevet på den [[gammelgnutisk]]e dialekten av norrønt språk, men formen på steinen og plasseringen er ellers vanlig på steiner fra Gotland.<ref name="braun48">Braun & Arne (1914), s. 48</ref>

Trolig har gotlenderne Grani og Karl vært på vei til eller fra [[Konstantinopel]], men Karl døde på veien, og at Grani laget Karls siste hvilested på en øy som alltid har blitt besøkt av sjøfarende, og som bysantinerne kalte «Sankt Etherius' øy».<ref name="braun48" />

Runesteinen sin beskrivelse av Karl som ''[[felag]]en'' til Grani tyder på at de var sammen i en felles handelsferd,<ref name="jansson61" /> men det har også blitt foreslått at det viser til at de var med i samme følge.<ref>Duczko (2004), s. 252</ref>

== Særpreg ==
Det har blitt funnet få runesteiner i Øst-Europa ettersom at passende steiner var mangelvare. Mangelen på innskrifter kan også være på grunn av tradisjonen med å sette ned trestokker på gravhaugene. Denne skikken har blitt beskrevet av arabiske [[Ahmad ibn Fadlan]] som traff på skandinaver på elvebreddene langs [[Volga]].<ref name="braun48" /><ref name="Pritsak306">Pritsak (1987), s. 306</ref> På den tiden det ble vanlig å reise runesteiner på 1000-tallet, var de fleste skandinaviske innvandrere i [[Russland]], [[Hviterussland]] og [[Ukraina]] [[Assimilering|assimilert]] i det slaviske flertallet, og den norrøne innflytelsen fra de nye innvandrerne hadde avtatt.<ref name="braun48" />

== Se også ==
* [[Pireusløven]]
* [[Hagia Sophia]]
* [[Varjag]]
* [[Væringer]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Braun, F. & Arne, T. J. (1914): «Den svenska runstenen från ön Berezanj utanför Dneprmynningen» i: Ekhoff, E. (red.): [http://samla.raa.se/xmlui/handle/raa/381 ''Fornvännen''] {{Wayback|url=http://samla.raa.se/xmlui/handle/raa/381 |date=20150919082734 }}, årgang 9, s. 44-48.
* Duczko, W. (2004): [http://books.google.com/books?id=hEawXSP4AVwC&pg=PA132#v=onepage&q=&f=false ''Viking Rus: Studies on the Presence of Scandinavians in Eastern Europe'']. BRILL. ISBN 90-04-13874-9
* Jansson, S. B.F. (1997): ''Runes in Sweden'', ISBN 91-7844-067-X
* Pritsak, O. (1987): ''The origin of Rus''. Cambridge, Mass.: Distribuert av Harvard University Press for  Harvard Ukrainian Research Institute.
* [http://www.nordiska.uu.se/forskn/samnord.htm Rundata], Samnordisk runtextdatabas, Uppsala universitet

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Runesteiner]]
[[Kategori:Mykolajiv oblast]]
[[Kategori:Ukrainsk kultur]]
[[Kategori:Svartehavet]]
[[Kategori:Ukrainas historie]]