Redigerer Benoît de Sainte-Maure

{{infoboks biografi}}
'''Benoît de Sainte-Maure''' (død [[1173]]) var en [[Frankrike|fransk]] [[poet]] på [[1100-tallet]] fra enten Sainte-Maure i nærheten av [[Poitiers]], eller fra Sainte-More i nærheten av [[Tours]], Frankrike.<ref>Benoîts diksjon og språkbehandling, er en blanding av vestlige og sørvestlige trekk, noe som ikke gjør det mulig å skille mellom disse to stedene</ref> Han diktet ''Le Roman de Troie'' (''Troja-romanen'' eller ''Trojaromansen'') på 40 000 linjer en gang mellom [[1155]] og [[1160]]<ref name="Antonelli"> Antonelli, Roberto: «The Birth of Criseyde - An Exemplary Triangle: 'Classical' Troilus and the Question of Love at the Anglo-Norman Court» i Boitani, P. (red.): ''The European Tragedy of Troilus'' (Oxford: Clarendon Press) 1989, ss. 21-48.</ref>, en [[Middelalderen|middelaldersk]] gjenfortelling av det [[epos|episke]] tema om [[Trojakrigen]]. Diktet ble en inspirasjon av en litteratursamling som ble kalt for «den romanske antikk» (''roman antique''), løslig samlet av poeten [[Jean Bodel]] som «Roma-materiale» (''Matter of Rome''). Benoît var også den ene av kong [[Henrik II av England]]s to krønikeskribenter. Hans ''Trojaromanse'' ble tilegnet Henrik IIs dronning, [[Eleanora av Aquitaine]], [[Hertug av Aquitaine|hertuginne i Aquitaine]] i egen rett, og som opprettholdt et litterært hoff i [[Poitiers]] i sitt hertugdømme hvor blant annet Benoît synes å ha vært en del av.

== Litterære tradisjon ==
En egen litterær middelalderlitteratur var inspirert av både 1100-tallets renessanses interesse for [[antikken]]s forfattere og den sørfranske [[Høvisk litteratur|høviske diktning]]. Det var en omskrivning av klassiske [[latin]]ske epos til franske vers på åtte stavelser og omdannet til 1100-tallets høviske ridderånd. Retningen varte i bare en tiårsperiode på midten av århundret. Gjennombruddet var ''[[Theben-romanen]]'' fra rundt 1155 av en forfatter fra [[Poitou]] som gjenfortalte den grusomme fortellingen om [[Ødipus]] og hans sønner. Rundt [[1160]] gjendiktet en forfatter i [[Normandie]] [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'' til ''Aeneas-romanen'', fjerner de hedenske gudene og dvelet heller med Aeneas’ elskov til Dido og enda mer til Lavinia. Den tredje store antikke romanen («[[roman]]» betyr her romanse<ref>Begrepet «roman» er i denne sammenhengen forvirrende i henhold til den moderne bruken av begrepet. Roman er avledet fra [[provençalsk]]e ''romanz'' (fra middelalderlatinske ''romanice''). Provençalsk var det romanske språket i Sør-Frankrike og betegnet på [[1100-tallet]] til ethvert skrift på dette folkespråket i motsetning til det lærde språket [[latin]] eller [[germansk språk|germanske språk]]. På [[norsk]] har det vært tradisjon å bruke såvel «roman» som «romanse» om den [[Epikk|episke]] kjærlighetsdiktningen på 1100- og 1200-tallet.</ref>) var Benoîts ''Le Roman de Troie'', ''Troja-romanen'', fra rundt 1165.

== ''Troja-romanen'' ==
''Le Roman de Troie'' påvirket verkene til mange i Vest-Europa, blant annet [[Geoffrey Chaucer]] og [[William Shakespeare]]. I øst ble den oversatt til [[gresk]] som Ο Πόλεμος της Τρωάδος (''Trojakrigen''), og ble uten sammenligning den lengste middelalderske greske romanse. Kun [[Guido da Colonna]]s ''Historia Distructionis Troiae'' var like ofte tilpasset (se nedenfor). Benoîts kilder for den fortelling hvor den latinske lån til [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]], og en del materiale fra nå tapte latinske tekstrevisjoner og sammendrag av det som representerer deler av en enkelt, sammenhengende, dog i dag fragmentert manuskript, ''[[Rawlinson Excidium Troie]]'' i biblioteket [[Bodleian Library]] i [[Oxford]].

Leserne av Benoîts berømte dikt var adelen og for dem tjente denne gjenfortellingen, og de antikke romanene generelt, en moralsk hensikt, et «[[Fyrstespeil|speil for fyrster]]» innenfor en større [[Didaktikk|didaktisk]] sjangre av [[speil-litteratur]]<ref>Nolan, Barbara: ''Chaucer and the Tradition of the Roman Antique'' (Cambridge: Cambridge University Press) 1992.</ref>, som også det senere norske verket ''[[Kongespeilet]]'' fra [[1200-tallet]] var det. Her fortelles det om den vakre Helena, kanskje modellert etter Eleanora av Aquitaine selv, som etter at hun ble gift i sitt hjemland ble ført over havet av en fremmed prins. Andre kjærlighetspar er [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og [[Medeia|Medea]], [[Akillevs]] og Polyxene, men det paret som vakte størst interesse var en trekanthistorie i denne fortellingen; [[Troilus]] og Briseis elsket hverandre i Troja, men som ble forelsket i Diomedes.<ref>Beyer, E.: ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 288.</ref>

For å oppfylle disse lesernes forventninger om at [[Helt|heroiske]] figurer skulle være elskere i henhold til prinsippene om høvisk kjærlighet, diktet Benoît opp fortellingen om den unge trojanske prinsen Troilus' kjærlighet for Briseis, datteren til presten Kalkas, grekernes avhopper. Etter at hun ble sendt av sin far under en utveksling av gisler ble hun beilet til av den greske krigeren Diomedes og hun faller for ham.

Denne kjærlighetstriangelet ble et sentralt emne i en rekke senere verker ved at fortellingen dro på vandring over i hele Europa. Ved [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik IIs]] hoff på [[Sicilia]] ble det oversatt til latin av Guido delle Colonne og dette grunnlaget benyttet [[Giovanni Boccaccio]] til sitt verk ''il Filostrato''. I Benoîts fortelling er Kalkas’ datter kalt for Briseis, men hun er bedre kjent under et helt annet navn, da Boccaccio døpte henne om til ''Criseida'' i nevnte verk. Chaucer kalte henne for ''Criseyde'' (i ''[[Troilus og Criseyde]]''), [[Robert Henryson]] kalte henne for ''Cresseid'' (i ''Testament of Cresseid'', et forsøk på fortsettelse av Chaucers fortelling) og sluttligen ble hun ''Kressida'' av [[William Shakespeare]] (i hans ''[[Troilus og Kressida]]'')<ref name="Antonelli"/>.

Dedikasjonen i diktet til en «riche dame de riche rei», som med sikkerhet er identifisert som [[Eleanora av Aquitaine]], dronning av Henrik II av England<ref>Den andre muligheten, [[Ludvig VII av Frankrike]], har blitt åpenbart svekket.</ref>, er begravd dypt innenfor den, interpolert i fortellingen. Det tjener til å datere diktet til årene før Eleanora ble fengslet av Henrik II i [[1173]].

== ''Krøniken om hertugene av Normandie'' ==
Et annet betydelig verk av en Benoît som med stor sannsynlighet er identisk med Benoît de Sainte-Maure, er et omfattende<ref>Diktverket består av 44 544 linjer</ref> dikt ''Chronique des ducs de Normandie''. Dets manuskript ved [[Tours]], datert til årene [[1180]]–[[1200]], er sannsynligvis det eldste bevarte tekst på [[gammelfransk]] på kontinentet.<ref>Foulet, Alfred: ''Modern Language'', Notes 70.4 (April 1955), s 313. Det er en gjennomgang av Carin Fahlin.</ref> Standardutgaven er ved Carin Fahlin, (Uppsala) 3 bind. 1951-5x.<ref>[http://www.worldcat.org/oclc/3590120 ''Chronique des ducs de Normandie''. Publiée d'après le manuscrit de Tours avec les variantes du manuscrit de Londres]</ref>

== Referanser ==
* C. Durand, ''Illustrations médiévales de la légende de Troie. Catalogue commenté des manuscrits fr. illustrés du Roman de Troie et de ses dérivés'', Brepols Publishers, 2010, ISBN 978-2-503-52626-3
<references/>


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Benoit de Sainte-Maure}}
[[Kategori:Poesi fra middelalderen]]
[[Kategori:Fødsler på 1100-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 1173]]
[[Kategori:Trouvèrer]]