Redigerer Büssing

[[Fil:Büssing BS 110 V-SL.jpg|thumb|Büssing BS 110]]
[[Fil:Bussing A-15835.jpg|thumb|Sporveismuseets Büssing A-15835 under et arrangement på Rådhusplassen i Oslo.]]
'''Büssing AG''' ble etablert 1903 i [[Braunschweig]], [[Tyskland]] som «Heinrich Büssing, Specialfabrik für Motorlastwagen, Motoromnibusse und Motoren, Braunschweig, Elmstraße». Selskapet var den største tyske [[buss|buss-]] og [[lastebil]]-produsenten på [[1960-tallet|1960-]] og [[1970-tallet]]. Selskapet ble kjøpt opp av [[MAN (bil)|MAN]] i [[1971]]. 
== Historie ==
Büssing fikk økonomiske problemer på slutten av 60-tallet som følge av for høye utviklingskostnader og for lite salg av moderne lastebiler med
underliggermotorer. Her var de rett og slett for tidlig ute i forhold til markedet og utviklingen. Dette førte til at eierselskapet Salzgitter AG i 1968 solgte en del av aksjene til MAN som var interessert i å benytte Büssings underliggerteknologi. Resten av aksjene ble solgt i flere bolker til MAN, og i 1972 ble Büssing helt infusjonert i MAN-konsernet.

[[Oslo Sporveier]] kjøpte flere store serier med busser i annen halvdel av 1960-tallet, blant annet med det formålet å erstatte trikkelinjer med buss. [[Sagene ring|Sagene-trikken]] ble erstattet av bussrute 17 trafikkert hovedsakelig med nye Büssing Präfekt-busser i 1965. Sammenlignet med datidens samtidige busser for bytrafikk var Büssing-bussene små, men de hadde spesielt god oversikt fra førerplassen, liten svingradius og hekkmotor med eksosutslippet på taket. Dette skulle gjøre dem spesielt godt egnet som bybusser i trange og kronglete gater. Den spesielle eksosutslipp-løsningen var ment å være mer miljøvennlig. Etter å ha mottatt og satt i drift en første serie slike busser med halvautomatisk gearing, de såkalte "pinnevognene", kjøpte man flere serier, og nå med automatgear. Dette ble de første seriene bybusser med helautomatisk gearing. Motorkraften var imidlertid i svakeste laget, noe som gjorde at det tok sin tid å forsere de bratteste bakkene i byen opp til bl.a. Ryen og Ekeberg Hageby. 

Trondheim Sporvei kjøpte et mindre antall, dels gjennom selskapet [[Gråkallbanen|Graakallbanen AS]]. Her ble de brukt på samme måte, til å overta etter den nedlagte [[Singsakerlinjen|Singsakertrikken]]. En av Oslo-bussene finnes bevart av [[Sporveismuseet]] på Majorstua i Oslo. Først på 1970-tallet fikk Oslo Sporveier levert flere serier fra det sammenslåtte selskapet. 

I to tiår fra midt på 1960-tallet var Büssing- og MAN-Büssing-busser helt dominerende på Oslos bybussruter. De fleste av disse var merket MAN Büssing. Den største av disse leveringene var MAN SL 200, levert fra og med 1975 i nesten 100 eksemplarer til Oslo og også et større antall til Trondheim. Av andre norske selskaper som har kjøpt fra Büssing kan nevnes [[Ekebergbanens busselskap]], som kjøpte fra Büssing allerede på 1920-tallet, samt [[Lommedalsbussen AS]] på 1970-tallet, men de sistnevnte var bare [[chassis|chassiser]] som ble forsynt med norske [[Karosseri (bil)|karosserier]].

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Portal|Tyskland}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Byssing}}
[[Kategori:Bilmerker]]
[[Kategori:Tidligere bussprodusenter]]
[[Kategori:Etableringer i 1903]]
[[Kategori:MAN]]
[[Kategori:Tidligere tyske bilprodusenter]]
[[fr:Büssing]]