Redigerer
Augustus
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
{{Henvisning|tittelen Augustus|Augustus (tittel)}} {{Infoboks romersk keiser| navn= Augustus| navnlatin= Avgvstvs| bilde= Statue-Augustus.jpg| navnfør= Gaius Octavius| navnkeiser= Gaius Julius Caesar Divi Filius Augustus| regjerte= [[16. januar]] [[27 f.Kr.]] –<br /> [[19. august]] [[14]] e.Kr.| dynasti= [[Julo-claudiske dynasti|Julo-claudisk]]| født = [[23. september]] [[63 f.Kr.]]| fsted = [[Roma]]| død = [[19. august]] [[14]] e.Kr.| dsted = [[Campania]]| dødsårsak = Naturlige årsaker| forgjenger = [[Julius Cæsar]] | etterfølger = [[Tiberius Caesar Augustus]]| }} '''Gaius Julius Caesar Augustus''' (63 f.Kr.–14) var den første [[Romerriket|romerske]] [[keiser]] og grandnevø av [[Julius Cæsar]]. Han var født som '''Gaius Octavius''' og ble deretter '''Gaius Julius Cæsar Octavianus''' etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han opprettholdt de ytre formalitetene fra den [[romerske republikk]], regjerte han som [[autokrat]] i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav [[Romerriket]] en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, [[pax romana]] (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som ''Augustus'', en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år [[27 f.Kr.]] Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 75 år gammel og var keiser i 40 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]]. Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med [[Marcus Antonius]] og [[Marcus Aemilius Lepidus]] i et militært [[diktatur]] kjent som [[det andre triumvirat]]. Som en ''[[Triumvirat|triumvir]]'' styrte Octavius [[Roma]] og mange av dets provinser.<ref>En del av provinsene ble styrt av senatet</ref> Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre fordi de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i [[slaget ved Actium]] mot Octavius' flåte under kommando av [[Marcus Vipsanius Agrippa]] i 31 f.Kr. Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av [[den romerske republikk]] hvor regjeringsmakten lå i [[det romerske senatet]], men i praksis beholdt han [[Enevelde|eneveldig makt]]. Det tok flere år å avgjøre det nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble [[Romerriket]]. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og [[Lucius Cornelius Sulla|Sulla]] holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator».<ref>Gruen (2005), s. 35.</ref> Han var ikke i sin levetid kjent som «keiser»; ''imperator'' var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av ''princeps'', «den første (blant borgerne)». Opprinnelig hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som [[tribun]] av folket og [[censor]]. Han var [[Romersk konsul|konsul]] fram til 23 f.Kr.<ref>Dio (1987), s. 153.</ref> Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet,<ref name = "eck 3">Eck (2003), s. 3.</ref> og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham å tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt ble senatet føyelig overfor hans krav. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den tidligere republikken ble modell for alle senere keisere. Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som ''[[Pax Romana]]'', eller ''Romersk fred''. Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene [[De fire keiserne|årslange borgerkrigen]] om keiserlig etterfølger, forble verden rundt [[Middelhavet]] i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte [[Aegyptus|Egypt]], [[Romersk Dalmatia|Dalmatia]], [[Pannonia]], og [[Raetia]], ekspanderte besittelser i [[Africa (romersk provins)|Afrika]] og fullførte erobringen av [[Hispania]]. Utenfor grensene sikret han riket med [[klientkongedømme]]r og inngikk fredsavtale med [[Partia]] i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et [[Romersk vei|nettverk av solide veger]] med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte [[pretorianergarden]], og opprettet et offisielt politi og en brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som ''[[Res Gestae Divi Augusti]]'', som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne.<ref name="eck 124">Eck (2003), s. 124.</ref> Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for [[Sextilis]], ble omdøpt til Augustus ([[August]] på norsk) til hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]]. == Tidlig liv == [[Fil:Monte Artemisio - colli Albani.jpg|miniatyr|Augustus ble født i Roma, men hans fars familie kom fra landsbyen Velletri hvor han vokste opp. I bakgrunnen fjellet Artemisio som overskygger Velletri.]] Hans familie på farsiden var fra byen [[Velletri]], rundt 40 km fra [[Roma]], men Augustus ble født i Roma den 23. september 63 f.Kr. Han ble født ved ''Oksehode'', en liten eiendom på [[Palatinerhøyden]], rett ved [[Forum Romanum]]. Han fikk navnet '''Gaius Octavius Thurinus''', hans familienavn, ''Cognomina'', (det tredje navnet i henhold til romersk skikk) er muligens tatt etter hans fars seier ved [[Thurioi]] over en opprørsk gruppe av [[slave]]r.<ref>Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#7 7]</ref><ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#5 5–6 tekst online].</ref> På grunn at det var tettpakket med folk i Roma på denne tiden ble Octavius tatt med til sin fars hjem i Velletri for å vokse opp. Octavius nevner sin fars [[Ridder (romersk)|ridderfamilie]] kun i forbifarten i sine memoarer. Hans oldefar på farsiden var en militær tribun på [[Sicilia]] i løpet av [[andre punerkrig]]. Hans bestefar hadde tjenestegjort i flere lokale politiske posisjoner. Hans far [[Gaius Octavius]], hadde vært guvernør for den romerske provinsen [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]].<ref>Suetonius: ''Augustus''. En «Marcus Octavius» som stemte for [[Tiberius Gracchus]]' jordbrukslov i 133 f.Kr. kan muligens ha vært Augustus' stamfar. [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#11–4 1–4].</ref><ref>Rowell (1962), s. 14.</ref> Hans mor [[Atia Balba Caesonia]] var niesen til Julius Cæsar. I 59 f.Kr. da Octavius var fire år gammel, døde hans far.<ref name="chisholm 23">Chisholm (1981), s. 23.</ref> Hans mor giftet seg på nytt med en tidligere guvernør av [[Syria]], [[Lucius Marcius Philippus (konsul 56 f.Kr.)|Lucius Marcius Philippus]].<ref>Suetonius, ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#4 4–8]; [[Nikolaos fra Damaskus]], ''[http://www.csun.edu/~hcfll004/nicolaus.html Life of Augustus]'' 3.</ref> Philippus hevdet at han nedstammet fra [[Aleksander den store]], og ble valgt til konsul i 56 f.Kr. Philippus viste aldri noen større interesse for den unge Octavius. Av den grunn ble Octavius oppfostret av sin bestemor [[Julia Cæsaris (søster av Julius Cæsar)|Julia Cæsaris]] som var Julius Cæsars søster. I år 52 eller 51 f.Kr. døde Julia Cæsaris, og Octavius holdt gravtalen over henne.<ref>Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#8 8.1]; [[Marcus Fabius Quintilianus|Quintilianus]], [http://www.thelatinlibrary.com/quintilian/quintilian.institutio12.shtml#6 12.6.1].</ref> Fra dette tidspunktet tok hans mor og stefar en mer aktiv del i hans oppfostring. Octavius tok ''[[toga virilis]]'' fire år senere,<ref name="Suet8.1">Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#8 8.1]</ref> og ble valgt til [[Pontifikalkollegiet]] i 47 f.Kr.<ref>Nikolaos fra Damaskus: [http://www.csun.edu/~hcfll004/nicolaus.html ''Augustus''] 4.</ref><ref name="rowell 16">Rowell (1962), s. 16.</ref> Det påfølgende året ble han gitt ansvaret for de [[Antikkens olympiske leker|greske idrettsleker]] som ble holdt til ære for [[tempelet til Venus Genetrix]], bygget av Julius Cæsar.<ref name="rowell 16"/> I henhold til [[Nikolaos fra Damaskus]], ønsket Octavius å slutte seg til Cæsars stab for hans krigstokt til provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]], men oppga det da hans mor protesterte.<ref>Nikolaos fra Damaskus: ''[http://www.csun.edu/~hcfll004/nicolaus.html Augustus]'' 6.</ref> I 46 f.Kr. lot hun ham bli med Cæsar til [[Hispania]], hvor han planla å slåss i styrkene til [[Pompeius]], Cæsars senere fiende, men Octavius ble brått syk og kunne ikke reise. Da Octavius hadde blitt frisk igjen, seilte han til fronten, men led skipbrudd. Etter å ha kommet seg i land måtte han krysse fiendtlige områder med kun en håndfull ledsagere før han ankom til Cæsars leir, noe som skal ha imponert hans grandonkel storlig.<ref name="Suet8.1"/> [[Marcus Velleius Paterculus]] rapporterte at Cæsar etterpå tillot den unge mannen å dele hans vogn.<ref>Velleius Paterculus: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2C*.html#59.3 2.59.3].</ref> Da de var tilbake i Roma lot Cæsar sette opp et nytt [[testamente]] hos [[vestalinnene]] hvor han navnga Octavius som sin fremste arving.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#83 83].</ref> == Vegen til makt == === Cæsars arving === [[Fil:Jean-Léon_Gérôme_-_The_Death_of_Caesar_-_Walters_37884.jpg|miniatyr|300px|«Cæsars død», maleri av [[Jean-Léon Gérôme]] (1867). Den 15. mars 44 f.Kr. ble Octavius' adoptivfar Julius Cæsar myrdet av en konspirasjon ledet av [[Marcus Junius Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus]].]] På den tiden da Julius Cæsar ble drept på ''[[Idus martiae]]'', det vil si 15. mars 44 f.Kr., drev Octavius med sine studier og fikk militær opplæring i [[Apollonia (Illyria)|Apollonia]] i [[Illyria]]. Han avslo rådet fra en del militæroffiserer om å søke tilflukt hos troppene i romerske [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]] og seilte istedet til [[romersk Italia]] for å forvisse seg om at han hadde en mulig politisk framtid eller sikkerhet.<ref name="eck 9">Eck (2003), 9.</ref> Etter å ha gått i land ved Lupiæ i nærheten av [[Brindisi|Brundisium]] fikk han høre innholdet i Cæsars testamente, og da besluttet han å bli Cæsars politiske arving i tillegg til å være arving til to tredjedeler av hans gods og eiendeler.<ref name="rowell 16" /><ref name="eck 9"/><ref>[[Appian]]: ''Civil Wars'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Appian/Civil_Wars/3*.html#9 3.9–11].</ref> Ettersom Cæsar ikke hadde noen legitime barn,<ref>Hans datter [[Julia Cæsaris|Julia]] døde i 54 f.Kr.</ref> hadde han adoptert sin grandnevø Octavius som sin sønn og hovedarving.<ref name="rowell 15">Rowell (1962), s. 15.</ref> Ved adopsjonen tok Octavius sin grandonkels navn, '''Gaius Julius Caesar'''. Romere som hadde blitt adoptert inn i en ny familie beholdt vanligvis sitt gamle ''[[Tria nomina|nomen]]'' i det historiske familienavnet, eksempelvis ''Octavianus'' for en som hadde vært en Octavius, ''Aemilianus'' for en som hadde vært en Aemilius, etc. Det er ingen bevis for at han noen gang bar navnet ''Octavianus'', antagelig for at det ville ha gjort hans beskjedne herkomst for opplagt.<ref>Mackay (2004), 160.</ref><ref name="eck 10"/><ref>Southern: ''Augustus'' ss. 20–21</ref> Til tross for at han aldri offisielt bar navnet ''Octavianus'' har det vært sedvane blant historikere å referere til den nye Cæsar i tiden mellom hans adopsjon og hans antagelse i 27 f.Kr. under navnet Augustus, som ''Octavius''.<ref>Southern: ''Augustus'' s. 21</ref> [[Marcus Antonius]] anklaget senere Octavius for at han hadde klart å bli Cæsars adoptivsønn ved seksuelle tjenester, men [[Sveton|Suetonius]], i hans verk ''[[De vita Caesarum]]'' («Livet til de tolv cæsarer»), beskrev Antonius' beskyldninger som politiske ærekrenkelser.<ref>Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#68 68], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#71 71].</ref> For å gjøre suksess i de øvre skiktene i det romerske politiske hierarkiet, kunne Octavius ikke være hemmet av begrensede økonomiske midler.<ref name="eck 9 10">Eck (2003), 9–10.</ref> Etter en varm velkomst av Cæsars soldater ved Brundisium,<ref name="rowell 19"/> krevde Octavius en andel av de midler som var tildelt for den påtenkte krigen mot [[Partia]] i Midtøsten.<ref name="eck 9 10"/> Det skal ha dreid seg om 700 millioner ''[[Sestertius|sestersier]]'' som var oppbevart i Brundisium, hovedkvarteret i Italia for militære operasjoner i øst.<ref name="rowell 18">Rowell (1962), s. 18.</ref> Senatet undersøkte senere forsvinningen av offentlige midler, men kom ikke med beskyldninger mot Octavius ettersom han benyttet pengene til å sende soldater mot senatets erkefiende [[Marcus Antonius]].<ref name="rowell 19">Rowell (1962), s. 19.</ref> Octavius gjorde en annet dristig handling i 44 f.Kr. da han uten offisiell tillatelse la beslag på den årlige tributt som hadde blitt sendt til Italia fra Romas provins i [[Midtøsten]].<ref name="eck 10">Eck (2003), s. 10.</ref><ref name="ccaa 18">Eder (2005), s. 18.</ref> Octavius begynte deretter å understøtte sin personlige hær med Cæsars veteranlegionærer og med soldater som var utpekt for krigen med Partia. Han skaffet seg støtte ved å framheve at han var Cæsars arving.<ref name="eck 9"/><ref>[[Appian]], ''Civil Wars'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Appian/Civil_Wars/3*.html#11 3.11–12].</ref> På sin marsj mot Roma gjennom Italia var hans tilstedeværelse og økonomiske midler lokkende for mange, og han tiltrakk seg Cæsars tidligere veteraner stasjonert i [[Campania]].<ref name="eck 10"/> I juni hadde han samlet en hær på 3000 lojale veteraner og betalte hver av dem en lønn på 500 ''[[denarius|denarii]]''.<ref name="chisholm 24">Chisholm (1981), s. 24.</ref><ref name="chisholm 27">Chisholm (1981), s. 27.</ref><ref name="rowell 20">Rowell (1962), s. 20.</ref> [[Fil:Augustus Statue.JPG|miniatyr|upright|En statue av Augustus av den yngre Octavius, datert ca. 30 f.Kr.]] Octavius kom fram til Roma den 6. mai 44 f.Kr.<ref name="eck 10"/> og fant konsul Marcus Antonius i en ubehagelig våpenstillstand med Cæsars mordere; de hadde blitt gitt et generelt [[amnesti]] den 17. mars. Antonius hadde imidlertid greid å drive de fleste av dem ut av Roma.<ref name="eck 10"/> Det var grunnet hans «provoserende» lovprisning som ble gitt ved Cæsars begravelse, og som hisset opp den folkelige opinion mot morderne.<ref name="eck 10"/> Selv om Antonius skaffet seg politisk støtte hadde Octavius fortsatt muligheten til å konkurrere med ham som det ledende medlemmet av fraksjonen som støttet Cæsar. Marcus Antonius tapte støtten fra mange romere og tilhengere av Cæsar da han først motsatte seg forslaget om å opphøye Cæsar til guddommelig status.<ref name="eck 11">Eck (2003), s. 11.</ref> Octavius klarte å overtale Antonius til å overgi Cæsars penger til ham. Imidlertid greide Octavius i løpet av sommeren å vinne støtte fra de som sympatiserte med Cæsar ettersom disse vurderte den unge arvingen som mindre ond og håpet å kunne manipulere ham eller bære over med ham mens de kvittet seg med Antonius.<ref>Syme (1939), ss. 114–120.</ref> I september startet en taler fra de aristokratiske [[optimatene]], [[Cicero|Marcus Tullius Cicero]], et angrep på Antonius i en rekke taler kalt ''philippicæ'' hvor han framstilte Antonius som den største trussel mot senatet.<ref name="chisholm 26">Chisholm (1981), s. 26.</ref><ref name="rowell 30">Rowell (1962), s. 30.</ref> Med folkemeningen i Roma mot seg og hans år som konsulær konsul nær slutten, forsøkte Antonius å få vedtatt lover som ville gi ham kontroll over provinsen [[Gallia Cisalpina]], «Gallia på denne siden av Alpene». Denne hadde blitt gitt ham som en del av hans provins fra [[Decimus Junius Brutus Albinus]], en av de som hadde vært med på å myrde Cæsar.<ref name="eck 11 12">Eck (2003), s. 11–12.</ref><ref name="rowell 21">Rowell (1962), s. 21.</ref> Octavius hadde i mellomtiden bygget opp sin private hær i Italia med Cæsars tidligere veteraner, og den 28. november vant han over to av Antonius' legioner med tiltrekkende tilbud om pengegevinst.<ref>Syme (1939), ss. 123–126.</ref><ref name="eck 12">Eck (2003), s. 12.</ref><ref name="rowell 23">Rowell (1962), s. 23.</ref> I møte med Octavius' store styrke turde ikke Antonius å bli værende i Roma og til senatets lettelse flyktet han til Gallia Cisalpina som ble overlevert til ham den 1. januar.<ref name="rowell 23"/> === Første konflikt med Antonius === [[Fil:Bust of augustus.jpg|miniatyr|upright|Byste av Augustus i [[Kapitolmuseene|Musei Capitolini]], Roma]] Etter at Decimus Brutus nektet å oppgi [[Gallia Cisalpina]], beleiret Marcus Antonius ham ved [[Mutina]].<ref name="rowell, 24">Rowell (1962), s. 24.</ref> Senatet vedtok resolusjoner for å stoppe volden, men de ble avvist av Antonius da senatet ikke hadde en egen hær for å utfordre ham; det åpnet muligheter for Octavius som allerede hadde sin egen private hær.<ref name="eck 12"/> [[Marcus Tullius Cicero]] forsvarte Octavius mot Antonius' hån om at Octavius manglet en edel ætt; han hevdet at «vi har intet mer utmerket eksempel på tradisjonell fromhet blant våre unge».<ref name="chisholm 29">Chisholm (1981), s. 29.</ref> Det var delvis en gjendrivelse av Antonius' mening om Octavius da Cicero siterte hva Antonius hadde sagt til Octavius: «Du, gutt, skylder alt til ditt navn!»<ref name="chisholm 30">Chisholm (1981), s. 30.</ref><ref name="rowell 19 20">Rowell (1962), ss. 19–20.</ref> Denne usannsynlige alliansen ble satt i scene av senatoren Cicero, en heftig og langvarig motstander av Cæsar, og senatet innsatte Octavius som senator den 1. januar 43 f.Kr., samtidig ble han også gitt makt til å stemme sammen med tidligere konsuler.<ref name="eck 12"/><ref name="rowell 23"/> I tillegg ble Octavius gitt bemyndigelsen ''[[imperium]]'' (kommanderende makt), noe som gjorde hans hær lovlig, og sendte ham deretter for å avlaste beleiringen sammen med [[Aulus Hirtius|Hirtius]] og [[Gaius Vibius Pansa Caetronianus|Pansa]] (konsuler for 43 f.Kr.).<ref name="eck 12"/><ref>Syme (1939), s. 167.</ref> I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slagene ved [[Slaget ved Forum Gallorum|Forum Gallorum]] og [[Slaget ved Mutina|Mutina]], og tvang Antonius til å trekke seg tilbake til [[Gallia Narbonensis]]. Imidlertid ble begge konsulene drept og Octavius overtok alene kommandoen for hæren.<ref>Syme (1939), ss. 173–174</ref><ref>Scullard (1982), s. 157.</ref> Etter å ha tildelt flere belønninger til Decimus Brutus enn til Octavius for å ha beseiret Antonius, forsøkte senatet å gi kommandoen for konsulærlegionene til Decimus Brutus, men Octavius besluttet å ikke samarbeide.<ref name="rowell 26 27">Rowell (1962), s. 26–27.</ref> Isteden ble Octavius værende på [[Posletten]] og nektet å gi støtte til noen ytterligere offensiv mot Antonius.<ref name="rowell 27">Rowell (1962), s. 27.</ref> I juli ble en gruppe sendemenn bestående av [[centurion]]er sendt av Octavius til Roma som overleverte Octavius' krav om å få de konsulpostene som ble etterlatt etter Hirtius og Pansa.<ref name="chisholm 32 33">Chisholm (1981), ss. 32–33.</ref> Han forlangte også en forordning som erklærte Antonius for samfunnsfiende.<ref name="rowell 27"/> Da dette ble avslått marsjerte Octavius mot Roma med åtte legioner.<ref name="rowell 27"/> Han møtte ingen militær motstand i Roma og den 19. august 43 f.Kr. ble han valgt til konsul sammen med sin slektning [[Quintus Pedius]] som medkonsul.<ref name="eck 14">Eck (2003), s. 14.</ref><ref name="rowell 28">Rowell (1962), s. 28.</ref> I mellomtiden hadde Antonius dannet en allianse med [[Marcus Aemilius Lepidus]], en annen ledende Cæsartilhenger.<ref>Syme (1939), ss. 176–186.</ref> === Andre triumvirat === ==== Proskripsjoner ==== [[Fil:Antony with Octavian aureus.jpg|miniatyr|Romersk ''[[aureus]]'' med portrettene av [[Markus Antonius]] (venstre) og Octavius (høyre), utstedt i 41 f.Kr. for å feire etableringen av [[Det andre triumvirat]] bestående av Octavius, Antonius og [[Marcus Aemilius Lepidus]] i 43 f.Kr. begge sider av mynten bar inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken».<ref>Sear, David R.: [http://www.davidrsear.com/academy/roman_legends.html «Common Legend Abbreviations On Roman Coins»]</ref>]] I et møte i nærheten av [[Bologna]] i oktober 43 f.Kr. dannet Octavius, Antonius og Lepidus en [[junta]] eller militært diktatur som ble kalt for [[Det andre triumvirat]].<ref name="eck 15"/> Denne likeframme tilegnelsen av særskilt makt varte i fem år. Den ble støttet av en lov som ble vedtatt av [[plebeier]]ne, det i motsetningen til [[Det første triumvirat]] som ble opprettet av [[Pompeius]], [[Julius Cæsar]] og [[Marcus Licinius Crassus]].<ref name="eck 15">Eck (2003), s. 15.</ref><ref>Scullard (1982), s. 163.</ref> De tre satte deretter i gang [[proskripsjon]]er hvor angivelig 300 senatorer og 2000 [[Ridder (romersk)|equites]] (riddere) ble utropt som fredløse og fratatt sine eiendommer og, for de som ikke klarte å rømme, også deres liv.<ref name = "eck 16"/> Beregningen om at 300 senatorer ble proskribert er blitt gitt av historikeren [[Appian]], skjønt den litt tidligere historiker [[Titus Livius]] har hevdet at kun 130 senatorer ble proskribert.<ref>Southern (1998), ss. 52–53.</ref> Denne bestemmelse ble utstedt av triumviratet og var motivert delvis av behovet for å skaffe penger for å betale soldatenes lønninger i de kommende stridighetene mot Cæsars mordere, [[Marcus Junius Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus]].<ref>Scullard (1982), s. 164.</ref> Belønninger for deres pågripelse var drivkraft for romere til å fange inn de som var proskribert, mens eiendeler og eiendommer til de som ble arrestert ble tatt av triumviratet.<ref name="eck 16">Eck (2003), s. 16.</ref> Ettertidens romerske historikere har gitt motstridende redegjørelser til omfanget av om triumviratet var direkte ansvarlig for proskripsjonene og drapene. Imidlertid er kildene enige om at proskripsjonene var et middel for alle de tre fraksjonene til å få fjernet politiske fiender.<ref name="scott 1933 19 20">Scott (1933), ss. 19–20.</ref> [[Marcus Velleius Paterculus]] hevdet at Octavius forsøkte å unngå å proskribere øvrighetspersoner mens Lepidus og Antonius kan tilskrives å ha satt dem i gang.<ref name="scott 1933 19"/> [[Dio Cassius]] forsvarte Octavius og hevdet at han forsøkte å spare så mange som mulig, mens Lepidus og Antonius, ettersom de var eldre og hadde vært involvert i politikken lengre, hadde flere fiender å gjøre opp med.<ref name="scott 1933 19"/> Denne påstanden ble avvist av Appian som opprettholdt at Octavius hadde samme interesse som Lepidus og Antonius i å utradere sine fiender.<ref name="scott 1933 20">Scott (1933), s. 20.</ref> [[Sveton]] presenterte en framstilling hvor Octavius i begynnelsen var motvillig i forhold til å proskribere myndighetspersoner, men forfulgte uansett sine fiender med større iherdighet enn de to andre.<ref name="scott 1933 19 20"/> [[Plutark]] beskrev proskripsjonene som hensynsløse og som morderisk fjerning av venner og familie av Octavius, Lepidus og Antonius. Eksempelvis tillot Octavius proskripsjonen av sin allierte [[Cicero]], Antonius lot sin onkel på morsiden, [[Lucius Julius Caesar IV]], proskriberes, og Lepidus lot sin bror [[Lucius Aemilius Lepidus Paullus|Paulus]], proskriberes.<ref name="scott 1933 19">Scott (1933), s. 19.</ref> ==== Slaget ved Philippi og deling av områder ==== [[Fil:S0484.4.jpg|miniatyr|venstre|En ''[[denarius]]'' preget ca. 18 f.Kr. Forside: CAESAR AVGVSTVS; motsatt side: DIVVSIVLIV[S] (DIVINE JULIUS)]] Den 1. januar 42 f.Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Cæsar posthumt som en guddom av den romerske stat, ''[[Julius Cæsar|Divus Iulius]]''. Octavius kunne forbedre sin sak ved å framheve at han var ''Divi filius'', «sønn av Gud».<ref>Syme (1939), s. 202.</ref> Antonius og Octavius sendte 28 legioner sjøvegen for å møte hærene til [[Marcus Junius Brutus|Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus|Cassius]]som hadde bygd opp sine maktbaser i Hellas.<ref name="eck 17">Eck (2003), s. 17.</ref> Etter to [[Slaget ved Filippi|slag ved Filippi]] i det romerske Makedonia i oktober 42 f.Kr. beseiret de Cæsars mordere og Brutus og Cassius begikk selvmord. Marcus Antonius kom senere til å bruke disse militære slagene som eksempler på å forringe Octavius, ettersom begge slagene ble avgjørende vunnet ved Antonius' styrker.<ref name="eck 17 18">Eck (2003), ss. 17–18.</ref> I tillegg til å kreve æren for begge seirene, hevdet han også at Octavius var feig ved at han hadde gitt sin direkte militære kommando over til [[Marcus Vipsanius Agrippa]].<ref name="eck 17 18"/> Etter Philippi ble det gjort nye territoriale avtaler mellom de tre medlemmene av triumviratet. Mens Antonius ga Gallia, provinsene i [[Hispania]] og Italia til Octavius, reiste han selv til [[Oldtidens Egypt|Egypt]] hvor han allierte seg med dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]], den tidligere elskerinnen til Cæsar, og mor til Cæsars lille sønn [[Cæsarion]]. Lepidus ble etterlatt med provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]].<ref name="eck 18">Eck (2003), s. 18.</ref> Octavius kunne selv bestemme hvor i Italia han skulle plassere de ti tusener av veteraner som var etterlatt etter krigen i Makedonia som triumviratene hadde lovt å avmønstre. De ti tusener av soldater som hadde kjempet på siden til Brutus og Cassius kunne lett la seg alliere med en politisk motstander av Octavius om de ikke ble pasifisert, ble også gitt land.<ref name="eck 18"/> Det var ikke noe mer landbruksområder kontrollert av myndighetene som kunne fordeles blant soldatene. Octavius var etterlatt med det ene av to valg: gjøre seg meget upopulær blant mange romerske borgere ved å konfiskere deres landområder, eller gjøre seg upopulære blant mange romerske soldater som kunne bety en betydelig opposisjon mot ham på italiensk jord; han valgte det første.<ref name="eck 18 19">Eck (2003), ss. 18–19.</ref> Atten romerske byer ble påvirket av de nye bosetningene og hvor hele befolkningen ble helt eller delvis fordrevet.<ref name="eck 19">Eck (2003), s. 19.</ref> ==== Opprør og ekteskapsallianse ==== [[Fil:Lucius Antonius.jpg|miniatyr|150px|venstre|Lucius Antonius]] Den utstrakte misnøyen med Octavius over bosetningen av hans soldater førte til at mange allierte seg med [[Lucius Antonius (Marcus Antonius' bror)|Lucius Antonius]], den yngre broren til Marcus Antonius, og som hadde støtte i flertallet av senatet.<ref name="eck 19"/> I mellomtiden hadde Octavius bedt om skilsmisse fra [[Clodia Pulchra]], datter av [[Fulvia]] og hennes første ektemann [[Publius Clodius Pulcher]]. Ved å hevde at hans ekteskap med Clodia aldri var blitt fullbyrdet sendte han henne tilbake til hennes mor, Marcus Antonius' hustru. Fulvia besluttet å gjøre noe og sammen med Lucius Antonius samlet hun en hær i Italia for kjempe for Antonius' rettigheter mot Octavius. Imidlertid tok Lucius og Fulvia sjansen på et politisk og militært sjansespill med å gå imot Octavius ettersom den romerske hæren fortsatt var avhengig av triumviratene for å få sin lønn.<ref name="eck 19"/> Lucius og hans allierte endte opp med en forsvarsbeleiring ved Perusia (dagens by [[Perugia]]), hvor Octavius tvang dem til å overgi seg tidlig i 40 f.Kr.<ref name="eck 19"/> Lucius og hans hær ble spart grunnet hans nære slektskap med Antonius, den sterke mann i Østen, men Fulvia ble sendt i landflyktighet i Sikyon i Hellas.<ref name="rowell 32">Rowell (1962), s. 32.</ref> Octavius viste derimot ingen nåde for andre som hadde stått fram som lojale til Lucius. Den 15. mars, årsdagen for mordet på Julius Cæsar, fikk han 300 romerske senatorer og ''equites'' henrettet.<ref name="eck 20">Eck (2003), s. 20.</ref> Perusia ble i tillegg plyndret og brent ned som en advarsel for andre.<ref name="rowell 32"/> Denne særs blodige hendelsen besudlet Octavius' rykte og ble kritisert av mange, blant annet den augustianske poeten [[Sextus Propertius]].<ref name="eck 20"/> [[Fil:Sir Lawrence Alma-Tadema - The Meeting of Antony and Cleopatra.jpg|miniatyr|''Antonius og Kleopatra'', maleri av [[Lawrence Alma-Tadema]]]] [[Sextus Pompeius]], sønn av den første triumvir [[Pompeius]] og fortsatt en frafallen general som følge av Julius Cæsars seier over hans far, var etablert på [[Sicilia]] og [[Sardinia]] som en del av en enighet som ble oppnådd med det andre triumviratet i 39 f.Kr.<ref>Scullard (1982), s. 162</ref> Både Antonius og Octavius fridde til Pompeius for å få en allianse. Ironisk nok tilhørte Pompeius den republikanske fraksjonen, ikke den cæsarianske.<ref name="eck 20"/> Octavius greide å få til en midlertidig allianse da han i 40 f.Kr. giftet seg med [[Scribonia (Octavius' kone)|Scribonia]], en datter av [[Lucius Scribonius Libo]] som var en tilhenger av Pompeius foruten også hans svigerfar.<ref name="eck 20"/> Scribonia fødte Octavius eneste ektefødte barn, [[Julia den eldre|Julia]], som ble født den samme dagen som han skilte seg fra henne for å kunne gifte seg med [[Livia|Livia Drusilla]], kun i overkant av et år etter at han hadde giftet seg.<ref name="eck 20"/> I mellomtiden hadde Marcus Antonius i Egypt et forhold til Kleopatra og blitt far til tre barn med henne.<ref>[[Aleksander Helios]], [[Kleopatra Selene II]] og [[Ptolemaios Filadelfos]]</ref> Han hadde et stadig dårligere forhold til Octavius. I 40 f.Kr. reiste han fra Egypt og Kleopatra og til Italia med en stor hær for å kjempe mot Octavius. Han beleiret [[Brindisi|Brundisium]], en havneby i sørlige Italia, men denne nye konflikten viste seg å bli uholdbar for både Octavius og Antonius. Deres [[centurion]]er, som hadde blitt betydningsfulle aktører rent politisk, nektet å kjempe grunnet deres cæsarianske sak, og legionærene som de kommanderte fulgte sine centurioner.<ref name="eck 21">Eck (2003), s. 21.</ref><ref name="ccaa 19">Eder (2005), s. 19.</ref> I mellomtiden hadde Antonius' hustru Fulvia dødd av en plutselig sykdom i Hellas mens Antonius var på veg for å møte henne. Fulvias død og mytteriet hos deres centurioner førte til at de to gjenværende triumvirene kom til en ny forsoning.<ref name="eck 21"/><ref name="ccaa 19"/> Høsten 40 f.Kr. inngikk de to en avtale i Brundisium som bestemte at Lepidus skulle bli i provinsen Africa, Antonius i Øst og Octavius i Vest. Den italienske halvøya var etterlatt åpen for dem alle for å rekruttere soldater, men i praksis var denne muligheten kun teoretisk og nytteløst for Antonius i øst.<ref name="eck 21"/> For ytterligere å sementere alliansen med Marcus Antonius ga Octavius sin søster [[Octavia den yngre|Octavia Minor]] i ekteskap til Antonius senere i 40 f.Kr.<ref name="eck 21"/> I løpet av deres ekteskap fødte Octavia to døtre, kjent som [[Antonia den eldre|Antonia Major]] og [[Antonia den yngre|Antonia Minor]]. ==== Krig med Pompeius==== [[Fil:Denarius Sextus Pompeius-Scilla.jpg|miniatyr|En ''[[denarius]]'' med [[Sextus Pompeius]], preget for hans seier over Octavius' flåte. På forsiden Pharus av [[Messina]], som beseiret Octavius. På motsatt side, sjøuhyret [[Skylla]].]] Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel av [[korn]] gjennom [[Middelhavet]]. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å skape [[sult]]problemer gjennom blokade mot Italia.<ref name="ccaa 19"/> Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet ''Neptuni filius'', «sønn av [[Neptun (gud)|Neptune]]», havguden i [[romersk mytologi]].<ref name="eck 22">Eck (2003), s. 22.</ref> En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble opphevet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene [[Sardinia]], [[Korsika]], [[Sicilia]], og [[Peloponnes]] (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr.<ref name="ccaa 19"/><ref name="eck 22"/> Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr.<ref name="eck 23">Eck (2003), s. 23.</ref> En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og ga Octavius herredømme over Korsika og Sardinia. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr.<ref>Scullard (1982), s. 163</ref><ref name="eck 24">Eck (2003), s. 24.</ref> Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot [[Partia]] i 53 f.Kr.<ref name="eck 24"/> I en avtale som ble inngått ved [[Taranto|Tarentum]] sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sende 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia.<ref name="eck 25">Eck (2003), s. 25.</ref> Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon.<ref name="eck 25"/> Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr.<ref name="eck 25 26">Eck (2003), ss. 25–26.</ref> Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus.<ref name="eck 26"/> Pompeius flyktet med sine gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i [[Milet]]us i [[Anatolia]] av en av Antonius' generaler det påfølgende året.<ref name="eck 26">Eck (2003), s. 26.</ref> Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius til å forlate området.<ref name="eck 26"/> Imidlertid deserterte Lepidus' soldater og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling mer forlokkende.<ref name="eck 26"/> Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelse til å beholde posisjonen som ''[[pontifex maximus]]'' (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet. Hans offentlige karriere var dermed avsluttet og han ble forvist til en villa ved fjellet [[Monte Circeo]], rundt 100 km sør for Roma.<ref name="eck 26"/><ref>Scullard (1982), s. 164</ref> Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i vest og Antonius i øst. For å beholde freden og stabiliteten i sin del av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 [[slave]]r til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte.<ref name="eck 26 27">Eck (2003), ss. 26–27.</ref> For å sikre sin egen trygghet og tryggheten til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma for at senatet begunstiget ham selv, hans hustru, og hans søster [[tribun]]al [[Politisk immunitet|immunitet]], eller ''sacrosanctitas''.<ref name="eck 27 28">Eck (2003), ss. 27–28.</ref> ==== Krig mot Antonius ==== * ''Se hovedartikkel, [[Den romerske republikkens siste krig]] [[Fil:Picou, Henri Pierre -Mark Antony and Cleopatra aboard an Egyptian barge - 1891.jpg|miniatyr|Antonius og Kleopatra om bord på et egyptisk skip, illustrasjon ved Henri-Pierre Picou, 1891.]] I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, og de 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene.<ref name="eck 29">Eck (2003), s. 29.</ref> På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens fulle kraft, og ettersom han allerede hadde et forhold til henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma.<ref name="eck 29 30">Eck (2003), ss. 29–30.</ref> Octavius benyttet det som grunn til å spre ryktet om at Antonius var blitt egyptisk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne».<ref name="eck 30">Eck (2003), s. 30.</ref> I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han ville gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det.<ref name="ccaa 20">Eder (2005), s. 20.</ref> Etter at romerske tropper hadde erobret [[Oldtidens kongedømme Armenia|kongeriket Armenia]] i 34 f.Kr. utnevnte Antonius sin (og Kleopatras) sønn [[Aleksander Helios]] til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma.<ref name="eck 30"/> Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' utnevnelser og utdeling av landområder til sine slektninger og til hans dronning.<ref name="eck 31">Eck (2003), s. 31.</ref> Avhoppende konsuler og senatorer gikk over til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon.<ref name="eck 32 34">Eck (2003), ss. 32–34.</ref> Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius.<ref name="eck 34">Eck (2003), 34.</ref> Ved å storme helligdommen til [[vestalinnene]] med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius' hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge et gravsted i [[Alexandria]] for seg selv og sin dronning.<ref name="eck 34 35">Eck (2003), ss. 34–35</ref><ref name="ccaa 21 22">Eder (2005), ss. 21–22.</ref> På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt.<ref name="eck 35">Eck (2003), s. 35.</ref><ref name="ccaa 22">Eder (2005), s. 22.</ref> [[Fil:Castro Battle of Actium.jpg|miniatyr|venstre|''[[Slaget ved Actium]]'', maleri ved Lorenzo Castro, 1672, National Maritime Museum, London]] [[Fil:The Death of Cleopatra arthur.jpg|miniatyr|''Kleopatras død'', maleri ved Reginald Arthur, 1892. Roy Miles Gallery, London]] Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet.<ref name="eck 37">Eck (2003), 37.</ref> Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy [[Korfu]]) og marsjerte sørover.<ref name="eck 37"/> Antonius satt fast i blokaden mens Sittende fast på land mens desertører dro fra Antonius hær og til Octavius' styrker som i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser.<ref name="eck 37"/> I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved [[Actium]] på vestkysten av Hellas. Antonius flåte møtte der en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og [[Gaius Sosius]] i [[slaget ved Actium]] den 2. september 31 f.Kr.<ref name="eck 38">Eck (2003), s. 38.</ref> Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet en siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ikke langt unna.<ref name="eck 38 39">Eck (2003), ss. 38–39.</ref> Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i [[Alexandria]] den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra [[selvmord]]. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg.<ref name="eck 39">Eck (2003), 39.</ref> Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer som lå i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således [[Cæsarion]] — Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt [[Marcus Antonius Antyllus]], en eldre sønn.<ref>Green (1990), s. 697.</ref><ref>Scullard (1982), s. 171.</ref> Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på en måte som hadde vist seg upopulær hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av sine motstandere etter slaget ved Actium.<ref name = "eck 49">Eck (2003), s. 49.</ref> == Octavius blir Augustus== [[Fil:Octavian aureus circa 30 BCE.jpg|miniatyr|[[Aureus]] av Octavius, ca 30 f.Kr., [[British Museum]]]] Etter Actium og Antonius' og Kleopatras nederlag var Octavius i en posisjon til å styre hele den romerske republikken som et uoffisielt ''[[prinsipatet|prinsipat]]'',<ref name="ccaa 34 35">Gruen (2005), s. 34–35.</ref> men oppnådd dette gjennom voksende personlig makt ved å innynde seg hos senatet og hos folket. Ved å opprettholde Romas republikanske tradisjoner virket det som om han ikke ønsket å opprette verken diktatur eller monarki.<ref name="ccaa 24 25">CCAA, ss. 24–25.</ref><ref name="ccaa 38 39">Gruen (2005), ss. 38–39.</ref> Etter å ha marsjert inn i Roma ble Octavius og [[Marcus Vipsanius Agrippa|Marcus Agrippa]] valgt til konsuler av senatet.<ref name = "eck 45">Eck (2003), s. 45.</ref> Årene med borgerkrig hadde etterlatt Roma i en tilstand av bortimot lovløshet, men republikken var ikke forberedt å akseptere å gi Octavius total kontroll som eneveldig hersker. På samme tid kunne ikke Octavius oppgi sin autoritet uten å risikere ytterligere borgerkrig blant romerske generaler og selv om han i seg selv ikke hadde ambisjoner om total autoritet, krevde hans posisjon at han satte provinsene og byen Romas trygghet først. Hans mål fra da av var å sette Roma i en tilstand av stabilitet, tradisjonell lovmessighet og orden ved å fjerne det åpenbare politiske presset på domstolene og sikre frie valg, i det minste i navnet.<ref name="eck 44 45">Eck (2003), ss. 44–45.</ref> === Første avtale === [[Fil:Caesar augustus.jpg|miniatyr|upright|Augustus som en magistrat (øvrighetsperson). Statuens marmorhode ble gjort ca. 30–20 f.Kr., legemet ble skulpturert på 100-tallet e.Kr. ([[Louvre]], [[Paris]]).]] I 27 f.Kr. gjorde Octavius et stort nummer av å gi all makt tilbake til det romerske senatet og avlevere sin kontroll over de romerske provinsene og deres militære styrker.<ref name="eck 45"/> I hans tid som konsul hadde imidlertid senatet liten makt til å komme med nye lover.<ref name="eck 45"/> Selv om Octavius ikke lenger hadde direkte kontroll over provinsene og deres hærer, beholdt han lojaliteten til de aktive soldater og veteraner.<ref name="eck 45"/> Karrieren til mange tilhengere var avhengig av hans støtte da hans økonomiske makt under den romerske republikken var uten sidestykke.<ref name="eck 45"/> Historikeren [[Werner Eck]] har slått fast: {{sitat|Summen av hans makt kom først og fremst fra de ulike maktposisjonene fra de posisjoner som ble delegert til ham av senatet og folket, for det andre fra hans enorme private formue, og for det tredje fra tallrike forhold av tilhengere han beskyttet og som han etablerte med enkeltmennesker og grupper over hele riket. Alle av dem utgjorde grunnlaget for hans ''auctoritas'', som han selv framhevet som grunnlaget for hans politiske handlinger.<ref name="eck 113">Eck (2003), s. 113.</ref>}} Folk flest var meget klar over de enorme økonomiske ressursene som Augustus kommanderte over. Da han mislyktes i å få med seg nok senatorer til å finansiere byggingen og vedlikeholdet av nettverket av veger i Italia, overtok han selv personlig ansvar for dem i 20 f.Kr.<ref name="eck 80">Eck (2003), s. 80.</ref> Det ble framhevet på romerske mynter som utgitt i 16 f.Kr. etter at han hadde donert enorme mengder med mynter til ''[[Aerarium|aerarium Saturni]]'', Romerrikets første arkiv.<ref name="eck 80"/> I henhold til historikeren H. H. Scullard var derimot Augustus' makt basert på utøvelse av framherskende militær kontroll og den ytterste hjemmelen av hans autoritet var makt, likevel var mye av faktaene fordekt.<ref name = "Scullard_p211">Scullard (1982), s. 211.</ref> Senatet foreslo for Octavius at han straks skulle overta kommandoen over provinsene. Senatets forslag var en bekreftelse av Octavius' ekstrakonstitusjonelle makt. Gjennom senatet var Octavius i stand til i navnet å opprettholde den fortsatt eksisterende romerske konstitusjonen. Tilsynelatende aksepterte han motstrebende til sist et tiårig ansvar for å overvåke provinsene. Romas provinsers tilstand ble betraktet som i en tilstand av kaos.<ref name="eck 46">Eck (2003), s. 46.</ref><ref>Scullard (1982), s. 210.</ref> Provinsene ble underlagt ham slik at han kunne pasifisere dem innenfor tiårsperioden Provinsene utgjorde det meste av den erobrede romerske verden, inkludert [[Hispania]], [[Gallia]], [[Syria]], [[Kilikia]], [[Kypros]], og [[Aegyptus|Egypt]].<ref name="eck 46"/><ref name="ccaa 34">Gruen (2005), s. 34.</ref> I tillegg ga herredømmet over disse provinsene Octavius kontrollen over de fleste av Romas legioner.<ref name="ccaa 34"/><ref name="eck 47">Eck (2003), s. 47.</ref> Mens Octavius handlet som konsul i Roma sendte han senatorer til provinsene under sin ledelse for å fungere som sine representanter for å ta seg av de provinsielle affærene og forsikre at hans ordrer ble utført.<ref name="eck 47"/> Provinser som ikke var under hans kontroll ble ledet av guvernører valgt av senatet.<ref name="eck 47"/> Octavius ble den mektigste politiske aktøren i Roma og i de fleste av dens provinser, men han hadde ikke eneveldig makt over politikken og militæret.<ref name="ccaa 24"/> Senatet kontrollerte fortsatt Nord-Afrika, en viktig regional produsent av korn, foruten også [[Illyria]] og Makedonia, to militært strategiske regioner med flere legioner.<ref name="ccaa 24"/> Med kontroll over kun fem eller seks legioner spredt over tre senatoriske [[Promagistrat|prokonsuler]], sammenlignet med tyve legioner under Octavius' kontroll, var senatets kontroll ikke noe som utgjorde en politisk eller militær utfordring for Octavius.<ref name="ccaa 24 25"/><ref name = "Scullard_p211"/> Senatets kontroll over en del av de romerske provinsene bidro til å opprettholde en republikansk fasade.<ref name="ccaa 24 25"/> Octavius' kontroll av hele provinser med den hensikt å sikre freden og skape stabilitet var på linje med tidligere tiders forgjengere hvor slike framtredende romere som [[Pompeius]] hadde blitt gitt tilsvarende militær makt i tider av krise og ustabilitet.<ref name="ccaa 24 25"/> [[Fil:Augustus Bevilacqua Glyptothek Munich 317.jpg|miniatyr|upright|Byste av Augustus, som bærer ''corona civica'', krans av eikeblader. [[Glyptotek]], [[München]].]] I januar 27 f.Kr. ga senatet Octavius de nye titlene ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]'' og ''[[Princeps]]''.<ref name="eck 50">Eck (2003), s. 50.</ref> ''Augustus,'' fra det [[latin]]ske ord ''Augere'' (i betydningen «å øke») kan bli oversatt som «den strålende», det vil si «majestetisk» eller «ærverdig».<ref name="eck 49">Eck (2003), s. 49.</ref> Det var en tittel som mer hadde religiøs enn politisk autoritet.<ref name="eck 49"/> I henhold til romerske religiøse forestillinger symboliserte tittelen et preg av autoritet over det menneskelige — og naturen — som gikk hinsides noen konstitusjonell definisjon av hans status. Etter hans harde metoder for å befeste sin politiske, finansielle og militære kontroll, tjente navnendringen til å markere endringen fra et grusomt styre til et langt edlere styre som ''Augustus''. Hans nye tittel som ''Augustus'' var også mer fordelaktig enn ''Romulus'', som han tidligere hadde henvist til seg selv i referanse til den mytiske fortellingen om [[Romulus og Remus]], grunnleggerne av Roma, og var derfor også et symbol for en ''andre'' grunnleggelse av Roma.<ref name="eck 49"/> Dessuten var tittelen ''Romulus'' i langt større grad assosiert med oppfatningen av [[monarki]] og kongedømme, en oppfatning som Octavius forsøkte å unngå.<ref name="eck 149">Eck (2003), s. 149</ref> ''Princeps'' kom fra den latinske frasen ''primum caput'', «første hode», opprinnelig ment for den eldste eller den mest framstående senator hvis navn ville komme først på senatorenes vaktliste; i tilfellet med Augustus ble det en tittel for en regjerende leder som hadde hovedkommandoen.<ref>Eck (2003), ss. 3, 149.</ref> ''Princeps'' hadde også vært en tittel under republikken for de som hadde tjent staten vel; eksempelvis [[Pompeius]] hadde innehatt denne tittelen. Augustus titulerte seg også som ''Imperator Caesar divi filius'', «Kommandør Cæsars sønn av den guddommelige».<ref name="eck 50"/> Med denne tittelen skrøt han ikke bare av sin familieforbindelse til guddommeliggjorte Julius Cæsar, men bruken av ''[[Imperator]]'' betegnet en fast forbindelse til den romerske seierstradisjonen.<ref name="eck 50"/> Ordet ''Cæsar'' var kun et familienavn for en i familiegrenen [[Julia (gens)]], men Augustus omformet ''Cæsar'' til en ny familiegren som begynte med ham selv.<ref name="eck 50"/> Augustus ble også gitt retten til benytte ''[[corona civica]]'', en krans av eikeblader og dekorere det over sin dør og dørhåndtak.<ref name="ccaa 24">Eder (2005), s. 24.</ref> Denne kronen ble vanligvis holdt over hodet på en romersk general under et triumftog, noe som de som hadde fått kronen til å gjenta ''[[memento mori]]'', eller, «Husk, du er dødelig», for den triumferende generalen. I tillegg var tvinnet laurbær viktige i flere statsseremonier, og krone av laurbærblader ble gitt som belønning til idrettskjemper og kunstnere. Således var både bladkroner av eik og laurbær integrerte symboler for romersk religion og samfunn og det å plassere dem på Augustus' dør var jevngodt med å erklære hans hjem for hovedstaden. Imidlertid avviste Augustus skrytende verdighetstegn på makt som å holde et [[septer]], bære et [[diadem]] eller krone av gull, eller benytte en [[toga]] av [[purpur]] som hans forgjenger Julius Cæsar.<ref name="ccaa 13">Eder (2005), s. 13.</ref> Om han nektet å symbolisere sin makt ved å bære slike gjenstander belønnet senatet ham uansett med et gullskjold som ble plassert i hallen [[Curia]] som hadde inskripsjonen ''virtus'', ''pietas'', ''clementia'', ''iustitia'' — «tapperhet, gudfryktighet, nåde, og rettferdighet».<ref name="eck 3"/><ref name="ccaa 24"/> === Andre avtale === Ved 23 f.Kr. ble en del konsekvenser av avtalen av 27 f.Kr. åpenbare. Augustus' besittelse av et årlig konsulat gjorde hans dominans over det romerske politiske system tydelig mens det på samme tid reduserte andres muligheter for å oppnå posisjoner i den romerske stat.<ref>Wells, pg. 51</ref> I tillegg førte hans ønske og krav om få sin nevø [[Marcus Claudius Marcellus (Julo-claudiske dynasti)|Marcus Claudius Marcellus]] til etterfølger til politiske problemer og han mistet støtte fra sine tre fremste tilhengere – [[Marcus Vipsanius Agrippa|Agrippa]], [[Gaius Maecenas|Maecenas]] og [[Livia]].<ref>Holland, s. 294</ref> Da han følte press fra sin kjernegruppe av tilhengere, vendte Augustus seg til senatet i et forsøk å få mer støtte der, særlig hos republikanerne. Etter at den valgte til medkonsulen i 23 f.Kr., [[Aulus Terentius Varro Murena]] døde før han fikk overtatt posisjonen<ref>Ando, s. 140; Raaflaub, s. 426; Wells, s. 53</ref> utpekte han den kjente republikaneren Calpurnius Piso, som hadde kjempet mot Julius Cæsar og hadde støttet Cassius og Brutus.<ref name="Davies, s. 259">Davies, s. 259</ref> Sent på våren ble Augustus meget syk og ved hans antatte dødsleie ble det gjort avtaler som ville sikre hans politiske etterfølger,<ref>Southern, s. 108; Holland, s. 295</ref> mens senatorene fryktet for at republikken sto i fare.<ref name="ccaa 25">Eder (2005), s. 25.</ref><ref name="eck 56">Eck (2003), s. 56.</ref> Augustus forberedte å overlevere sin signetring til sin fremste general Agrippa.<ref name="ccaa 25"/><ref name="eck 56"/> Imidlertid ga Augustus sin medkonsul Piso alle sine offisielle dokumenter, en redegjørelse over de offentlige finanser og kommandoen over troppene i provinsene, mens Augustus' antatte favoriserte nevø Marcellus ble etterlatt tomhendt.<ref name="ccaa 25"/><ref name="eck 56"/> Dette var overraskende for mange som hadde forventet at Augustus ville utrope en arving til sin posisjon som en uoffisiell keiser.<ref name="ccaa 38">Gruen (2005), s. 38.</ref> Augustus skjenket kun eiendeler og eiendommer til sine arvinger. Han unngikk på den måten å institusjonalisere keiserlig arvesystem som ville ha fremmet motstand og fiendtlighet blant republikanske romere som fryktet monarkiet.<ref name="ccaa 38 39"/> Angående den fremste posisjonen som ''principate'' var det opplagt for Augustus at Marcellus ikke var klar eller moden for å ta hans posisjon,<ref name="Stern, Gaius pg. 23">Stern, Gaius: ''Women, children, and senators on the Ara Pacis Augustae: A study of Augustus’ vision of a new world order in 13 BC'', s. 23</ref> men ved å overrekke sin signetring til Agrippa betød det at det var Augustus’ hensikt å meddele til legionene og de militære styrkene at Agrippa var hans reelle etterfølger, og uansett hva de konstitusjonelle reglene var, ville de fortsette å adlyde Agrippa.<ref>Holland, ss. 294-295; Southern, s. 108</ref> [[Fil:Cameo August BM Gem3577.jpg|miniatyr|upright|Portrett av Augustus som bærer en ''[[gorgoneion]]'' på kamé av [[onyx]] i tre lag, 14/20 e.Kr.]] Så snart sykdommen ga seg ga Augustus opp sitt faste konsulembete.<ref name="eck 56"/> De eneste andre gangene han kom til å fungere som konsul var i årene 5 og 2 f.Kr.,<ref name="eck 56"/><ref name="ccaa 26">Eder (2005), s. 26.</ref> begge gangene for å innsette sine barnebarn i offentlige posisjoner.<ref name="Davies, s. 259"/> Selv om han frasa seg posisjonen som konsul beholdt han sitt konsulære ''[[imperium]]'', noe som førte til et kompromiss mellom ham og senatet, kjent som den andre avtale.<ref name="eck 57">Eck (2003), s. 57.</ref> Det var et smart triks av Augustus; ved å gå av som den ene av to konsuler ga han ambisiøse senatorer en bedre mulighet for å skaffe seg denne posisjonen, mens han på samme tid "utøvde bredere beskyttelse innenfor senatorklassen".<ref name="ccaa 36"/> Augustus var ikke lenger i posisjon til å styre staten, dog var hans dominerende posisjon over provinsene uendret da han ble prokonsul.<ref name="eck 56"/><ref name="ccaa 37">Gruen (2005), s. 37.</ref> Som konsul hadde han makt til å intervenere når han følte det var nødvendig i sakene til prokonsulene i provinsene som senatet hadde utpekt.<ref name="eck 56 57">Eck (2003), ss. 56–57.</ref> Som prokonsul ønsket Augustus ikke at denne autoriteten til å overstyre prokonsulene ble tatt fra ham, slik at ''imperium proconsulare maius'', eller "makt over alle prokonsuler" ble bevilget ham av senatet.<ref name="eck 57"/> Utøvelsen av ''imperium maius'' er diskutert av historikerne, og det er også argumentert for at han var den eneste som ble bevilget ''imperium aequum'', eller makt likeverdig til guvernørene, men hans overlegne innflytelse tillot ham likevel å kontrollere provinsene. Augustus ble også gitt [[tribun]]-makt (''tribunicia potestas'') på livstid, skjønt han ikke hadde den offisielle tittelen tribun.<ref name="eck 57"/> I samsvar med loven var det utelukket for [[patrisier]]e, en status som Augustus hadde skaffet seg mange år tilbake da han ble adoptert av Julius Cæsar.<ref name="ccaa 36">Gruen (2005), s. 36.</ref> Det gjorde det mulig for ham å sammenkalle senatet og folket når han ønsket å legge fram saker for det, avsi veto til rådets eller senatets handlinger, overvåke valg, og rettet til å tale ved ethvert møte.<ref name="ccaa 26"/><ref name="eck 57 58">Eck (2003), ss. 57–58.</ref> Inkludert i Augustus' autoritet som tribun var også makten som vanligvis var forbeholdt [[censor]]; dette omfattet retten til overvåke offentlig moral og granske lover for å sikre seg at de var i offentlighetens interesse, foruten muligheten til å iverksette folketelling og avgjøre saker om borgerskap i senatet.<ref name="eck 59">Eck (2003), s. 59.</ref> Med makten til en censor kunne Augustus appellere til romersk patriotisme ved å bannlyse alle andre klær bortsett fra den klassiske romerske [[toga]] for å komme til Forum.<ref name="ccaa 30">Eder (2005), s. 30.</ref> Det var ingen presedens innenfor det romerske system for å kombinere makten til både tribun og censor i en person, heller ikke ble Augustus noen gang valgt til posisjonen som censor.<ref name="bunson 80">Bunson (1994), s. 80.</ref> Julius Cæsar hadde blitt gitt lignende makt, hvori han ble gitt ansvaret for å overvåke samfunnets moral, imidlertid hadde denne posisjonen ikke censorens mulighet til å holde folketelling og avgjøre senatets vaktlister. Posisjonen som ''tribune plebis'' begynte å miste sin prestisje grunnet Augustus' ansamling av tribunale maktmidler slik at han fornyet dens viktighet ved å gjøre det til en påbudt utnevnelse for enhver plebeier som ville bli [[pretor]].<ref name="bunson 427">Bunson (1994), 427.</ref> Mange av de politiske spissfindighetene i den andre avtalen synes å ha gått utenom [[plebeier]]klassens forståelse. Da Augustus ikke stilte til valg som konsul i år 22 f.Kr. steg frykten på nytt for at Augustus ville bli tvunget fra makten av det aristokratiske senatet. I 22, 21 og 19 f.Kr. gjorde folket opprør som svar og tillot bare en eneste konsul til å bli valgt for hvert av disse årene, og tilsynelatende etterlate den andre posisjonen åpen for Augustus.<ref>Dio [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#1 54.1], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#6 6], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#10 10].</ref> I 22 f.Kr. var det matmangel i Roma som utløste panikk og mange byfolk krevde at Augustus tok diktatorisk makt for personlig å løse krisen.<ref name="ccaa 26"/> Etter en teatralsk forestilling hvor han avslo overfor senatet aksepterte Augustus til sist myndigheten over Romas forsyninger av korn ved sitt prokonsulære ''imperium'', og avsluttet krisen bortimot øyeblikkelig.<ref name="ccaa 26"/> Det var ikke før 8 e.Kr. at matknapphet i denne form fikk Augustus til å etablere et ''praefectus annonæ'', en fast prefekt som hadde ansvar for å sikre matforsyninger til Roma.<ref name="eck 78">Eck (2003), 78.</ref> Det var uansett en del bekymringer over utvidelsen av makt som ble gitt til Augustus ved den andre avtalen og det kom fram ved en tydelig konspirasjon ved Fannius Caepio og [[Lucius Licinius Varro Murena]].<ref>Southern, s. 109; Holland, s. 299</ref> Tidlig i 22 f.Kr. ble rettet anklager mot [[Marcus Primus]], tidligere prokonsul (guvernør) av provinsen Makedonia for å gått til krig mot det [[Odrysia|odrysiske]] kongedømmet i [[Trakia]]. Kongen i Odrysia var en romersk alliert, og Marcus Primus kunne ikke angripe uten godkjennelse fra det romerske senatet.<ref>Wells, s. 53</ref> Han ble forsvart av Murena som fortalte domstolen at hans klient hadde mottatt særlige instruksjoner fra Augustus som beordret ham å angripe kongedømmet.<ref name="Southern, pg. 108">Southern, s. 108</ref> Senere bevitnet Primus at ordrene kom fra den nylig avdøde Marcellus.<ref>Holland, s. 300</ref> Under den konstitusjonelle avtalen av 27 f.Kr. skulle slike ordrer, om de hadde vært gitt, vært å betrakte som et brudd på senatets prerogativ da Makedonia var senatets jurisdiksjon, og ikke under ''princeps''. En slik handling ville ha fjernet belegget at republikken var gjeninnført slik Augustus hevdet, og avslørt hans tåkelegging av å være førsteborger, den fremste blant likemenn.<ref name="Southern, pg. 108"/> Noe som var verre, Marcellus' innblanding beviste til en viss grad at Augustus’ politikk om å la ungdommen ta hans plass som ''princeps'', noe som i praksis opprettet en form for monarki. Anklager i denne retningen hadde allerede blitt fremmet under krisen i 23 f.Kr.<ref name="Stern, Gaius pg. 23"/> Situasjonen var så alvorlig at Augustus opptrådte i rettssaken, til tross for at han ikke var blitt innkalt som vitne. Under ed erklærte Augustus at han ikke hadde gitt noen slik ordre.<ref>Syme, s. 333</ref> Murena, som ikke trodde på Augustus’ vitnemål og irritert over hans forsøk på å velte rettssaken ved å bruke sin ''[[auctoritas]]'', forlangte å vite hvorfor Augustus hadde møtt opp til en rettssak hvor han ikke var blitt tilkalt. Augustus svarte at han kom i offentlighetens interesse.<ref>Syme, s. 333; Holland, s. 300; Southern, s, 108</ref> Selv om Primus ble funnet skyldig, stemte en del i juryen for frikjennelse, noe som betydde at ikke alle trodde på Augustus’ vitnemål.<ref>Wells, s. 53; Raaflaub, s. 426</ref> Deretter, en tid forut for 1. september 22 f.Kr. kom en viss Castricius til Augustus med informasjon om en konspirasjon ledet av Fannius Caepio mot ''princeps''.<ref>Swan, s. 241; Syme, s. 483</ref> Murena var en av de som var navngitt som konspirator. Dom ble avgitt ''in absentia'' (i sitt fravær), med [[Tiberius]] som anklager, og juryen fant konspiratørene skyldige, men det var ikke en enstemmig dom.<ref>Wells, s. 53; Holland, s. 301</ref> Dømt til døden for forræderi ble alle de anklagede henrettet så snart de ble tatt til fange uten noen gang gitt sjansen for å avlegge vitnemål i sitt forsvar.<ref>Davies, s. 260; Holland, s. 301</ref> Augustus sikret republikkens fasade fortsatte med en effektiv dekkoperasjon av hendelsene.<ref>Holland, s. 301</ref> I 19 f.Kr. stemte senatet over å tillate Augustus å bære konsulens verdighetstegn i offentligheten og for senatet,<ref name="eck 60">Eck (2003), s. 60.</ref> foruten også å sitte i den symbolske stolen mellom de to konsulene og holde ''[[fasces]]'', et emblem på konsulær autoritet.<ref name="ccaa 43">Gruen (2005), s. 43.</ref> Som hans autoritet som tribun, var overdragelsen av konsulær makt til ham en annen måte å få makten til embetsposisjoner som han egentlig ikke hadde.<ref name="ccaa 43"/> Dette synes å ha beroliget befolkningen, likegyldig om Augustus var en reell konsul eller ikke, viktigheten var at han opptrådte som en for folket. Den 6. mars 12 f.Kr., etter at [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] var død, tok han i tillegg posisjonen som ''[[pontifex maximus]]'', yppersteprest for det prestelige [[Pontifikalkollegiet]], en gammel og viktig institusjon innenfor romernes religion og hvor den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde ''pax deorum'' («gudernes fred»).<ref>Bowersock (1990), s. 380. Datoen er oppgitt i inskripsjoners kalendre; se også ''[[Res Gestae Divi Augusti|Res Gestae]]'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Augustus/Res_Gestae/2*.html#10 10.2]. Dio [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#27.2 27.2] rapporterer dette i 13 f.Kr., antagelig som det året da Lepidus døde (Bowersock (1990), s. 383).</ref><ref name="ccaa 28">Eder (2005), s. 28.</ref> Den 5. februar 2 f.Kr ble Augustus også gitt tittelen ''[[pater patriae]]'', eller «landsfader».<ref>Mackay (2004), s. 186.</ref><ref name="eck 129">Eck (2003), s. 129.</ref> Senere romerske keisere ville generelt bare få maktmidler og titler som opprinnelig ble gitt til Augustus, skjønt ofte, for vise ydmykhet, kunne en nyutnevnt keiser avstå fra en eller flere av de ærestitler som hadde blitt gitt til Augustus. Like ofte, etter hvert som deres styre utviklet seg, kunne keiserne ta alle titlene, likegyldig om de faktisk hadde blitt gitt av senatet. Hodekransen, som senere keisere faktisk begynte å bære, konsulære verdighetstegn, og senere purpurkappen til en triumferende general (''[[Toga|toga picta]]'') ble keiserlige verdighetstegn som varte godt inn i den [[Østromerriket|bysantinske]] tiden. == Krig og erobringer == [[Fil:Impero romano sotto Ottaviano Augusto 30aC - 6dC.jpg|miniatyr|350px|Romerrikets utstrekning under Augustus. De gule områdene representerer omfanget til republikken i 31 f.Kr., fargegradene i grønt er de gradvis erobrede områdene under styret til Augustus, og de lyserøde områdene på kartet representerer [[klientkongedømme]]; imidlertid var det områder som endret seg under selv Augustus' styre, særlig i [[Germania]].]] ''Imperator Caesar Divi Filius Augustus'' valgte ''Imperator'', den «seierrike kommandant», som sitt førstenavn ettersom han ønsket å assosiere inntrykket av seier med seg selv.<ref name="eck 93">Eck (2003), s. 93.</ref> Ved året 13 kunne Augustus skryte av 21 anledninger hvor hans tropper proklamerte «imperator» som hans tittel etter et vellykket slag.<ref name="eck 93"/> Bortimot hele det fjerde kapittelet i hans offentlige utgitte memoarer om hva han hadde oppnådd, kjent som ''[[Res Gestae Divi Augusti|Res Gestae]]'' ble dedikert til hans militære seire og æresbevisninger.<ref name="eck 93"/> Augustus fremmet også idealet av en overlegen romersk sivilisasjon med oppgaven å herske over verden (den utstrekningen av verden som romerne kjente til), en sentimental oppfatning som er utformet i ordene til den samtidige poeten [[Vergil]] og tilskrevet den legendariske stamfaren til Augustus: ''tu regere imperio populos, Romane, memento'' — «Romere, husk ved deres styrke å herske over jordens folk!»<ref name="ccaa 30"/> Trangen til ekspansjon av riket som tilsynelatende var framtredende blant alle samfunnsklasser i Roma, er overordnet alt ettersom det er gitt guddommelig tillatelse, tydeliggjort i Vergils [[Jupiter (gud)|Jupiter]] i Bok 1 av ''[[Æneiden]]'' hvor han lover Roma ''imperium sine fine'', «overherredømme uten begrensinger».<ref name="eck 95">Eck (2003), s. 95.</ref> [[Fil:Tiberius NyCarlsberg01.jpg|miniatyr|venstre|upright|Byste av [[Tiberius]], en suksessfull militærleder under Augustus før han ble utpekt som hans arving og etterfølger.]] Ved slutten av sin regjeringstid hadde hærene til Augustus erobret det nordlige [[Hispania]] (dagens [[Spania]] og [[Portugal]]),<ref name="eck 94">Eck (2003), s. 94.</ref> [[Alpene|Alperegionene]] [[Raetia]] og [[Noricum]] (dagens [[Sveits]], [[Bayern]], [[Østerrike]], [[Slovenia]]),<ref name="eck 94"/> [[Illyricum]] og [[Pannonia]] (dagens Albania, Kroatia, Ungarn, Serbia, etc.),<ref name="eck 94"/> og utvidet grensene i den nordafrikanske provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]] i øst og sør.<ref name="eck 94"/> Etter at styret til [[Klientkongedømme|klientkongen]] [[Herodes den store]] (73–4 f.Kr.) opphørte, ble [[Judea]] lagt til den romerske provinsen Syria ved at Augustus avsatte hans etterfølger [[Herodes Arkhelaos]].<ref name="eck 94"/> I likhet med Egypt, som hadde blitt erobret etter Antonius' nederlag i 30 f.Kr., ble Syria styrt ikke av en prokonsul eller legat til Augustus, men av en høyprefekt fra samfunnsklassen ''[[Ridder (romersk)|equites]]'' (ridderne).<ref name="eck 94"/> Det var ikke behov for noen militær intervensjon da [[Galatia]] (dagens Tyrkia) i 25 f.Kr. ble gjort om til en romersk provins kort tid etter at [[Amyntas av Galatia]] ble drept av en hevngjerrig enke etter en drept fyrste fra Homonada.<ref name="eck 94"/> Da opprørske stammer i [[Cantabria]] i dagens nordlige Spania endelig underkastet seg i 19 f.Kr. ble dette området lagt inn under provinsene Hispania og [[Lusitania]].<ref name="eck 97">Eck (2003), s. 97.</ref> Denne regionen ble en betydelig ressurs for å finansiere Augustus' framtidige militære krigstokt da det var rikt på mineraler hvor romerne kunne drive gruvedrift i stor skala, eksempelvis var det særlig rikt på [[gull]] i området [[Las Médulas]].<ref name="eck 97"/> Å erobre folkene i Alpene i 16 f.Kr. var en annen viktig seier for Roma ettersom det ga en stor territorial buffersone mellom de romerske borgerne i Italia og Romas fiender i [[Germania]] i nord.<ref name="eck 98">Eck (2003), s. 98.</ref> Poeten [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] dediserte en ode til seieren mens Augustus' monument [[Tropaeum Alpium]], «seiersmonumentet over Alpene», ble reist i nærheten av [[Monaco]] for å hedre hendelsen.<ref name="eck 98 99">Eck (2003), ss. 98–99.</ref> Erobringen av Alpene foranlediget også den neste offensiven i 12 f.Kr. da [[Tiberius]] begynte krigen mot de [[Pannonia|pannonske]] stammene i [[Illyricum]] og hans bror [[Nero Claudius Drusus]] angrep de [[Germanere|germanske]] stammene i østlige [[Rhinland]].<ref name="eck 99">Eck (2003), s. 99.</ref> Begge krigene var vellykte da Drusus' styrker nådde fram til elven [[Elben]] ved år 9 f.Kr., skjønt han døde kort tid etter å ha falt av hesten sin.<ref name="eck 99"/> Det ble skrevet at den fromme Tiberius gikk foran sin brors døde legeme helt fram til Roma.<ref name="bunson 416"/> [[Fil:Panorámica de Las Médulas.jpg|miniatyr|Gullgruven ved [[Las Médulas]].]] [[Fil:TabulaPeutingerianaMuziris.jpg|miniatyr|Muziris i [[Chera-dynastiene|Cherakongedømmet]] i sørlige [[India]], som vist på ''[[Tabula Peutingeriana]]'', med en avbildning av et «Tempel for Augustus» (''Templum Augusti''), noe som illustrerer forbindelsene mellom Romerriket og India i perioden.]] For beskytte Romas østlige områder fra [[Partia]] benyttet Augustus seg av klientstater i øst som fungerte som buffersoner og områder som kunne samle egne soldater til forsvar.<ref name="eck 96">Eck (2003), s. 96.</ref> For å sikre rikets østflanke stasjonerte Augustus en romersk hær i Syria mens hans dyktige stesønn Tiberius forhandlet med Partia som Romas diplomat i øst.<ref name="eck 96"/> Tiberius var ansvarlig for å gjeninnsette [[Tigranes V av Armenia|Tigranes V]] på tronen til kongedømmet Armenia.<ref name="bunson 416"/> Kanskje hans største diplomatiske prestasjon var forhandlingene med [[Fraates IV av Parthia|Fraates IV av Partia]] (37–2 f.Kr.) i år 20 f.Kr. for tilbakeleveringen av [[Vexilloid|kampfanen]] som [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]] tapte i [[slaget ved Carrhae]], en symbolsk seier og stor oppmuntring for moralen i Roma.<ref name="bunson 416">Bunson (1994), s. 416.</ref><ref name="eck 96"/><ref>Brosius (2006), s. 96–97 og 136–138.</ref> Werner Eck hevder at dette var en stor skuffelse for romere som søkte å hevne Crassus' nederlag med militære midler.<ref name="eck 95 96">Eck (2003), s. 95–96.</ref> Imidlertid har Maria Brosius forklart at Augustus benyttet seg av tilbakeleveringen av fanen som [[propaganda]] som symboliserte Partias underkastelse for Roma. Hendelsen ble feiret i kunst som ble designet på brystplaten på en statue av [[Augustus av Prima Porta]] og i monumenter som [[Forum of Augustus|Tempelet til Mars Ultor]] ('[[Mars (gud)|Mars Hevneren]]') bygget for å huse fanen.<ref>Brosius (2006), s. 97; se også Bivar (1983), ss. 66–67.</ref> Selv om Partia alltid var en trussel i øst for Roma var den virkelig slagmarken langs elvene [[Rhinen]] og [[Donau]].<ref name="eck 96"/> Før den endelige kampen med Antonius, hadde Octavius' kamper mot stammene i [[Dalmatia]] vært de første skrittene for å etablere det romerske overherredømmet fram til Donau.<ref name="rowell 13">Rowell (1962), s. 13.</ref> Seier i kamp var ikke alltid en varig suksess da nylig erobrede områder hele tiden ble tatt tilbake av Romas fiender i Germania.<ref name="eck 96"/> Et tydelig eksempel på et romersk tap var [[slaget ved Teutoburgerskogen]] i 9 e.Kr., hver hele tre legioner ledet av [[Publius Quinctilius Varus]] ble nedkjempet og bare noen få overlevde. Lederen for motstanden var germanske [[Arminius]], leder for [[cheruskere|cheruskene]], en tilsynelatende romersk alliert.<ref name="eck 101 102">Eck (2003), ss. 101–102.</ref> Augustus slo tilbake ved å sende Tiberius og Drusus til Rhinland for pasifisere området, og de oppnådde en del seire, men det katastrofale slaget i 9 e.Kr. stoppet den romerske ekspansjonen videre inn i Tyskland.<ref name="bunson 417">Bunson (1994), s. 417.</ref> Den romerske generalen [[Germanicus]] utnyttet en borgerkrig blant cheruskere mellom Arminius og [[Segestes]]; de beseiret Arminius som flyktet fra slaget, men ble drept i år 21 grunnet forræderi.<ref name="Bunson 31">Bunson (1994), s. 31.</ref> == Død og etterfølger == Augustus' sykdom i 23 f.Kr. brakte problemet med hans etterfølger fremst på bordet for de politiske saker og for folket. For å sikre stabilitet trengte han å peke ut en arving til sin unike posisjon i det romerske samfunn og regjering. Det ble oppnådd på en udramatisk måte som ikke skremte opp senatets frykt for gjeninnføring av monarkiet.<ref name="ccaa 50"/> Om noen skulle etterfølge hans uoffisielle posisjon, måtte de fortjene det gjennom sine egne offentlige beviste fortjenester.<ref name="ccaa 50">Gruen (2005), s. 50.</ref> En del historikere har argumentert for at det var antydninger som pekte mot hans søsters sønn [[Marcus Claudius Marcellus (Julo-claudiske dynasti)|Marcellus]], som i all hast hadde blitt gift med Augustus' datter [[Julia den eldre|Julia]].<ref name="eck 114 115">Eck (2003), ss. 114–115.</ref> Andre historikere har bestridt dette på grunn av at Augustus' testamente ble lest høyt i senatet mens han fortsatt var meget syk i 23 f.Kr.,<ref name="eck 115">Eck (2003), s. 115.</ref> noe som isteden pekte på en preferanse for Marcus Agrippa og som var Augustus' nestkommanderende og uten tvil den eneste av hans kolleger som kunne ha kontrollert legionene og holde riket sammen.<ref name="ccaa 44"/> Etter at Marcellus døde i 23 f.Kr. giftet Augustus bort sin datter til Agrippa. Denne dynastiske unionen resulterte i fem barn, tre sønner og to døtre: [[Gaius Cæsar]], [[Lucius Cæsar]], [[Julia den yngre|Vipsania Julia]], [[Agrippina den eldre]], og [[Agrippa Postumus|Postumus Agrippa]], den yngste ble navngitt slik ettersom han var født etter at Marcus Agrippa var død. Kort tid etter den andre avtalen ble Agrippa gitt en femårig posisjon med å administrere den østlige halvdelen av riket med de samme maktposisjonene i form av et ''imperium'' av prokonsul ''tribunicia potestas'' som ble gitt til Augustus, hans regjeringssete ble etablert på [[Samos]] i det østlige [[Egeerhavet]].<ref name="ccaa 44">Gruen (2005), s. 44.</ref><ref name="eck 58">Eck (2003), s. 58.</ref> Selv om denne forfremmelsen ville ha vist Augustus' favorisering av Agrippa, var det også en måte å tilfredsstille medlemmer av hans eget cæsarianske parti ved å tillate en av deres egne å dele en betydelig andel makt sammen med seg selv.<ref name="eck 58"/> Augustus' ønske om å gjøre Gaius og Lucius Cæsar til sine arvinger var åpenbar da han adopterte dem som sine barn.<ref>Syme (1939), ss. 416–417.</ref> Han ble konsul i 5 og 2 f.Kr. slik at han personlig kunne lede dem inn i deres politiske karrierer,<ref>Scullard (1982), s. 217.</ref> og de ble nominert for konsulembetet i årene [[1]] og [[4]] e.Kr.<ref>Syme (1939), s. 417.</ref> Augustus viste også gunst til sine stesønner, Livias barn fra hennes første ekteskap, [[Nero Claudius Drusus Germanicus]] (heretter referert til som Drusus) og [[Tiberius|Tiberius Claudius]] (heretter Tiberius) ved å gi dem militære kommandoer og offentlige embeter, skjønt han synes å ha favorisert Drusus. Etter at Agrippa døde i 12 f.Kr. ble Tiberius beordret til å skille seg fra sin egen hustru Vipsania og gifte seg med Agrippas enke, Augustus' datter Julia — så snart sørgeperioden for Agrippa var avsluttet.<ref name="eck 116">Eck (2003), s. 116.</ref> Mens Drusus' ekteskap til Antonia ble betraktet som en ubrytelig affære, var Vipsania «kun» datteren av den avdøde Agrippa fra hans første ekteskap.<ref name="eck 116"/> [[Fil:Augustuksen mauseleomi.JPG|miniatyr|[[Augustus' mausoleum]]]] Tiberius delte Augustus' posisjon som tribun i 6 f.Kr., men kort tid deretter pensjonerte han seg, etter sigende ønsket han ingen videre rolle i politikken og han bosatte seg langt unna på [[Rhodos]].<ref name="ccaa 46">Gruen (2005), s. 46.</ref> Selv om det ikke er oppgitt noen bestemt årsak for at han trakk seg tilbake, kan det ha vært en kombinasjon av flere grunner, inkludert et mislykket ekteskap med Julia,<ref name="ccaa 46"/> foruten også en følelse av misunnelse over at Augustus åpenbart foretrakk sine yngre stesønner Gaius og Lucius, som ble medlem av prestefakultetet i ung alder, ble presentert for tilskuere i et fordelaktig lys, og ble introdusert for hæren i Gallia.<ref name="eck 117 118">Eck (2003), ss. 117–118.</ref><ref name="ccaa 46 47">Gruen (2005), ss. 46–47.</ref> Etter de tidlige dødsfallene til både Lucius og Gaius i henholdsvis år [[2]] og [[4]] e.Kr., og det tidligere dødsfallet til broren Drusus (år 9 f.Kr.), ble Tiberius tilbakekalt til Roma i 4 e.Kr. hvor han ble adoptert av Augustus på den betingelse at han på sin side adopterte hans nevø [[Germanicus]].<ref name="eck 119">Eck (2003), s. 119.</ref> Dermed fortsatte tradisjonen med å presentere minst to generasjoner med arvinger.<ref name="eck 116"/> I det året ble Tiberius også gitt makten til tribun og prokonsul, sendebud fra utenlandske konger måtte vise sin respekt for ham og i år [[13]] ble han belønnet med sin andre triumf og hans rike oppnådde nivå som ''imperium'', den samme som den til Augustus selv.<ref name="eck 119 120">Eck (2003), ss. 119–120.</ref> Den eneste andre mulige kandidat som arving var [[Agrippa Postumus|Postumus Agrippa]], som hadde blitt forvist av Augustus i [[7]] e.Kr., hans forvisning ble gjort endelig av en forordning i senatet, og Augustus bebreidet ham offisielt.<ref name="ccaa 49"/> Han mistet helt tydelig Augustus' velvilje og posisjon som arving; historikeren Erich S. Gruen har oppgitt flere samtidige kilder som hevder at Postumus Agrippa var en «vulgær ung mann, brutal og rå, og av fordervet vesen.»<ref name="ccaa 49">Gruen (2005), 49.</ref> Postumus Agrippa ble myrdet i sin landflyktighet enten kort tid før eller etter at Augustus døde. Den [[9. august]] [[14]] døde Augustus mens han besøkte stedet hvor hans far hadde dødd i [[Nola]], og Tiberius — som var sammen med Livia ved Augustus' dødsleie — ble utropt som etterfølger.<ref name="eck 123">Eck, s. 123.</ref> Begge de forholdsvis samtidige historikerne [[Tacitus]] og [[Cassius Dio]] skrev at Livia sto bak Augustus' død ved å forgifte friske [[Ekte fiken|fikener]], skjønt denne anklagen har aldri blitt bevist.<ref>Tacitus: ''Annals'' 1.5</ref><ref>Cassius Dio 55.22.2; 56.30</ref> Augustus' berømte siste ord var i henhold til [[Suetonius]] ''ecquid iis videretur mimum vitae commode transegisse'', «Har jeg spilt min rolle vel i livets komedie?», ''ei de ti echoi kalos to paignion, kroton dote kai pantes hemas meta charas propempsate'', «Da jo forestillingen har vært så bra, kan de nå klappe i hendene. Applaudere oss dere alle.» Han døde i Livias armer, og sa: ''Livia, nostri coniugii memor vive, ac vale!'', «Livia, glem aldri vår forening så lenge du lever – farvel!»<ref>Suetonius: ''Vita divus Augusti'', 99</ref> Offisielt ble hans siste ord framstilt som «Se, jeg fant Roma på leire, og jeg etterlater henne til deg på marmor.» En enorm gravprosesjon av sørgende reiste med Augustus' legeme fra Nola til Roma og på dagen for hans begravelse ble alle offentlige og private forretninger stengt.<ref name="eck 123"/> Tiberius og hans sønn Drusus framsa lovprisningen av den døde mens de sto på toppen av to ''[[rostra]]''.<ref name="eck 124"/> Augustus' legeme ble kremert på et likbål ved siden av hans [[Augustus' mausoleum|mausoleum]]. Det ble proklamert at Augustus hadde blitt opptatt hos gudene som en del av den romerske panteon.<ref name="eck 124"/> I [[410]], under herjingen og plyndringen av Roma, ble mausoleet ødelagt av [[gotere]] og hans aske spredt. Historikeren D.C.A. Shotter har hevdet at Augustus' politikk med å favorisere familien [[Julia (gens)]] over [[Claudia (gens)]] kan ha gjort det umulig for Tiberius å vise åpen forakt for Augustus etter hans død; istedet var Tiberius alltid raskt ute for å gjendrive de som kritiserte Augustus.<ref>Shotter (1966), s. 210–212.</ref> Shotter antyder at Augustus' guddommeliggjøring, koblet til Tiberius' «ekstreme konservative» holdning overfor religion, forpliktet Tiberius seg til å undertrykke enhver åpen krenkelse som han kan ha fått.<ref name="shotter 211">Shotter (1966), s. 211.</ref> Historikeren R. Shaw-Smith har pekte på brev fra Augustus til Tiberius som viser hengivenhet mot Tiberius og stor respekt for hans militære meritter.<ref name="shaw-smith 213">Shaw-Smith (1971), s. 213.</ref> Shotter hevder at Tiberius fokuserte sitt sinne og kritikk på [[Gaius Asinius Gallus]] (for å ha giftet seg med Vipsania etter at Augustus tvang Tiberius til å skille seg fra henne) foruten også på de to ynge Cæsarene Gaius og Lucius, framfor på Augustus, den virkelige arkitekten bak han hans skilsmisse og hans keiserlige degradering.<ref name="shotter 211"/> == Ettermæle == Augustus la grunnlaget for et styre som varte i nesten 1500 år, fram til [[Romerrikets fall|Vestromerrikets nedgang og fall]] på [[400-tallet]] og fram til [[Østromerriket]]s undergang i [[1453]]. Begge hans adopterte fornavn, Cæsar og hans tittel Augustus ble faste titler for herskere av Romerriket 14 århundrer etter hans død, brukt både i [[Roma]] og [[Konstantinopel]]. I mange språk ble «Cæsar» ordet for ''keiser'', som i [[tysk]]e ''kaiser'' og i [[bulgarsk]] og til sist [[russisk]] ''[[tsar]]''. Den religiøse kulten ''Divus Augustus'' fortsatte fram til rikets statsreligion ble endret til [[kristendom]] i [[391]] av [[Theodosius den store]]. Av den grunn er det mange fortreffelige statuer og byster av den første keiser. Han hadde selv skrevet en redegjørelse om sine bragder, ''[[Res Gestae Divi Augusti]]'', som ble støpt i bronse foran på [[Augustus' mausoleum|hans mausoleum]].<ref>Suetonius, ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#101.4 101.4].</ref> Kopier av teksten ble spredt i inskripsjoner over hele Romerriket ved hans død.<ref name="eck 1 2">Eck (2003), s. 1–2</ref> Inskripsjonen på latin hadde oversettelser på gresk ved siden av, og ble satt opp på mange offentlige byggverk, slikt som tempelet i [[Ankara]], kalt for ''Monumentum Ancyranum'', og karakterisert som «dronningen av alle inskripsjoner» av historikeren [[Theodor Mommsen]].<ref name="eck 2">Eck (2003), s. 2.</ref> Det er få kjente skriftlige verker av Augustus som har overlevd. Det som er består av hans dikt «Sicilia», «Epiphanus» og «Ajax», en selvbiografi på 13 bøker (deler), en filosofisk avhandling, og skriftlige gjendrivelser av Brutus' «Lovprisning for Cato».<ref name="bunson 47">Bunson (1994), s. 47.</ref> Imidlertid har historikere hatt anledning til å analysere eksisterende brev skrevet av Augustus til andre for ytterligere fakta eller spor om hans personlige liv.<ref name="shaw-smith 213"/><ref>Bourne (1918), ss. 53–66.</ref> Mange historikere betrakter Augustus som Romas største keiser; hans politikk forlenget unektelig rikets varighet og han satte i gang det feirede ''Pax Romana'' eller ''Pax Augusta''. Han var intelligent, besluttsom og en kvass politiker, men han var kanskje ikke like [[karisma]]tisk som [[Julius Cæsar]], og hadde innflytelse ved anledninger gjennom sine tredje hustru [[Livia]] (tidvis for det verre). Uansett viste hans arv og ettermæle å være varig. Byen Roma ble fullstendig omformet under Augustus med Romas første institusjonaliserte politistyrke, brannmenn, og etableringen av kommunal prefekt som en fast posisjon.<ref name="eck 79"/> Politistyrken var delt inn i [[kohort]]er på 500 menn i hver, mens enhetene på brannmenn besto av fra 500 til 1000 menn i hver, og med 7 enheter plassert i 14 inndelte bysektorer.<ref name="eck 79">Eck (2003), s. 79.</ref> En ''praefectus vigilum'', eller «vaktprefekt» ble gitt ansvaret for ''vigiles urbani'' («byens vaktmenn»), Romas politi- og brannstyrker.<ref name="bunson 345">Bunson (1994), s. 345.</ref> Da Romas borgerkriger ble avsluttet, ble Augustus også i stand til å opprette en [[Stående armé|stående hær]] for Romerriket, bestående av 28 legioner eller rundt 170 000 soldater.<ref name="eck 85 86">Eck (2003), s. 85–87.</ref> Det ble støttet av tallrike ''[[auxilia]]'', hjelpetropper, i enheter på 500 soldater i hver, ofte rekruttert i de nyerobrede områdene.<ref name="eck 86">Eck (2003), s. 86.</ref> Med sine finanser og økonomiske midler sikret han byggingen og vedlikeholdet av veger gjennom hele Italia, og installerte et offisielt kurersystem med kurerstasjoner som ble overvåket av en militæroffiser kjent som ''praefectus vehiculorum''.<ref name="eck 81">Eck (2003), s. 81.</ref> Foruten opprettelsen av et raskere kommunikasjonssystem mellom de italienske byene, førte hans omfattende bygging av veger over hele Italia til at Romas hærer kunne marsjere raskt og med en hittil uoverkommen fart gjennom landet.<ref name="chisholm 122">Chisholm (1981), s. 122.</ref> I år 6 e.Kr. etablerte Augustus ''aerarium militare'', donerte 170 millioner ''[[Sestertius|sestertier]]'' til et nytt militært finanskammer som sørget økonomisk for både aktive som avgåtte soldater.<ref name="bunson 6">Bunson (1994), s. 6.</ref> En av de mest varige institusjonene til Augustus var etableringen av spesialstyrken [[pretorianergarden]] i år 27 f.Kr., opprinnelig en personlig livvaktstyrke på slagmarken som utviklet seg til å bli en keiserlig vaktstyrke foruten også en viktig politisk styrke i Roma.<ref name="bunson 341">Bunson (1994), s. 341.</ref> De hadde makt til å true senatet, innsette nye keisere, og avsette de som de mislikte; den siste keiseren de tjente var [[Maxentius]], da det var [[Konstantin den store]] som oppløste dem tidlig på 300-tallet og ødela deres kaserner, [[Castra Praetoria]].<ref name="bunson 341 342">Bunson (1994), s. 341–342.</ref> [[Fil:Augustus-in-Kalabsha.jpg|miniatyr|upright|venstre|Augustus i en avbildning i egyptisk stil, hogd i stein ved [[Nye Kalabsha|Kalabshatempelet]] i [[Nubia]]]] Selv om han var den mektigste enkeltpersonen i Romerriket ønsket Augustus å legemliggjøre ånden til de republikanske dyder og normer. Han ønsket også å relatere seg til og knyttes til det som angikk plebeiere og vanlige folk. Han oppnådde det gjennom ulike sjenerøse virkemidler og kappet ned på luksusforbruk. I år 29 f.Kr. betalte Augustus 400 sestertier hver til de rundt 250 000 borgerne, 1000 sestertier til 120 000 veteransoldater i koloniene og benyttet 700 millioner sestertier til å kjøpe jord for sine soldater som var ferdig med tjenesten.<ref name="ccaa 23"/> Han pusset også opp 82 forskjellige templer som viste hans omsorg for [[romersk mytologi|romersk religion]].<ref name="ccaa 23">Eder (2005), s. 23.</ref> I 28 f.Kr. smeltet han ned 80 sølvstatuer reist til hans ære, noe som ble gjort for å virke beskjeden og måteholden.<ref name="ccaa 23"/> [[Fil:0005MAN-OctAugusto.jpg|miniatyr|Fragment av en rytterstatue i bronse av Augustus, 100-tallet e.Kr.]] Augustus' langvarige styre og dets arv for den romerske verden skal ikke bli oversett som viktig for suksessen. Som [[Tacitus]] skrev, de yngre generasjonene som levde i år 14 e.Kr. hadde aldri kjent noen annen form for regjering enn ''principate''.<ref>Tacitus: ''Annals'' [[s:The Annals (Tacitus)/Book 1#3|I.3]]</ref> Hadde Augustus dødd tidligere, eksempelvis i 23 f.Kr., kunne mye ha blitt annerledes. Slitasjen fra borgerkrigene på det gamle republikanske [[oligarki]]et og den lange tiden med Augustus, må derfor ha vært betydelige faktorer for endringen av den romerske stat til et ''[[de facto]]'' [[monarki]] i disse årene. Augustus' egen erfaring, hans tålmodighet og hans politiske dyktighet må også ha hatt betydning, Han formet Romerrikets framtid på mange vis, fra opprettelsen av en stående hær stasjonert ved eller i nærheten av grensene, til de dynastiske prinsippene som ofte ble benyttet i keiserlig etterfølgelse, til forskjønnelse av hovedstaden betalt av keiseren selv. Augustus' endelige arv var freden og Romerrikets framgang og velstand som varte i de to neste århundrene under det system som han opprettet. Hans minne ble holdt i hevd i det politiske etos i keisertiden som et paradigme for den gode keiser. Hver keiser i Roma tok hans navn, Cæsar Augustus, og navnet mistet gradvis sin betydning som navn og ble til sist en tittel.<ref name="eck 124"/> Poetene i Augustus' tid var [[Vergil]] og [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] og de priset Augustus som Romas forsvarer, en som opprettholdt moralen og rettferdigheten, og som et enkeltmenneske som bar hovedtyngden for ansvaret for å bevare riket.<ref name="kelsall 120">Kelsall (1976), s. 120.</ref> Imidlertid ble hans styre av Roma og etableringen av principatet også kritisert i årenes løp. Den samtidige romerske juristen [[Marcus Antistius Labeo]] (død 10/11 e.Kr.) forsvarte den republikanske føraugustanske tidens frihet som han ble født i, og kritiserte åpent Augustus' styre.<ref name="starr 5">Starr (1952), s. 5.</ref> I begynnelsen av hans ''Annaler'' skrev den romerske historikeren [[Tacitus]] (ca. 56–ca. 117) at Augustus hadde utspekulert endret det republikanske Roma til en form for [[slaveri]].<ref name="starr 5"/> Han fortsatte å si at med Augustus' død og lojalitet til Tiberius, ble folket i Roma ganske enkelt solgt fra en slavehandler til en annen.<ref name="starr 5"/> Tacitus var av den overbevisning at keiser [[Nerva]] (styrte 96–98 e.Kr.) med hell «blandet to tidligere fremmede ideer, principatet og frihet».<ref name="starr 6">Starr (1952), s. 6.</ref> Historikeren [[Dio Cassius]], som skrev på 200-tallet, anerkjente Augustus som en mild, moderat hersker, men som de fleste andre historikere etter Augustus' død, vurderte Dio ham som en [[autokrat]].<ref name="starr 5"/> Poeten [[Marcus Annæus Lucanus]] (39–65 e.Kr.) var av den mening at Cæsars seier over [[Pompeius]], og [[Cato den yngre]]s fall markerte slutten på den tradisjonelle friheten i Roma. Den moderne historikeren Chester G. Starr Jr. skrev om vegringen mot å kritisere Augustus, «kanskje Augustus var altfor en altfor hellig av en figur til å bli anklaget direkte.»<ref name="starr 6"/> Den britiske forfatteren [[Jonathan Swift]] (1667–1745) kritiserte i sitt verk ''Discourse on the Contests and Dissentions in Athens and Rome'' Augustus for å opprette tyranni i Roma, og sammenlignet med hva han mente var dydene til [[Storbritannia]]s [[konstitusjonelt monarki]] med Romas moral i republikken på 100-tallet f.Kr.<ref name="kelsall 118">Kelsall (1976), s. 118.</ref> I hans kritikk av Augustus sammenlignet admiralen og historikeren Thomas Gordon (1658–1741) Augustus med den [[Puritanisme|puritanske]] britiske tyrannen [[Oliver Cromwell]] (1599–1658).<ref name="kelsall 118"/> Thomas Gordon og den franske politiske filosofen [[Charles Montesquieu]] (1689–1755) bemerket begge at Augustus var en feiging i kamp.<ref name="kelsall 119">Kelsall (1976), s. 119.</ref> I sine ''Memoirs of the Court of Augustus'' bedømte den skotske lærde Thomas Blackwell (1701–1757) Augustus som en [[Niccolò Machiavelli|machiavelliansk hersker]], «en blodtørstig rettferdiggjørende tronraner», «ondskapsfull og verdiløs», «en ussel ånd», og en «tyrann».<ref name="kelsall 119"/> === Finansielle reformer === [[Fil:AugustusCoinPudukottaiHoardIndia.jpg|miniatyr|Mynt av Augustus funnet ved Pudukottai, østlige India. [[British Museum]]]] Augustus' offentlige finansielle reformer fikk stor innflytelse på rikets positive utvikling. Augustus innførte konsekvent direkte [[skatt]] til Roma for hele det utvidede riket til erstatning for de varierende, uregelmessige tributtene som kom fra provinsene under hans forgjengere.<ref name="eck 83 84"/> Denne reformen økte i stor grad Romas inntekter, stabiliserte pengebruken og fastsatte regler for de finansielle forholdene mellom Roma og provinsene.<ref name="eck 83 84">Eck (2003), ss. 83–84.</ref> Skattetrykket under Augustus ble avgjort etter folketellinger med fastsatte kvoter for hver provins.<ref name="bunson 404">Bunson (1994), s. 404.</ref> Borgere i Roma og Italia betalte indirekte skatter mens direkte skatter ble tatt fra provinsene.<ref name="bunson 404"/> Indirekte skatter inkluderte en 4 % skatt på priser på slaver, 1 % skatt på varer som ble solgt på auksjon og 5 % skatt på arvet eiendom som oversteg en verdi på 100 000 sestertier per person, den nærmeste pårørende unntatt.<ref name="bunson 404"/> [[Fil:AugustusIndianImitation1stCenturyCE.jpg|miniatyr|venstre|Indisk etterligning av en mynt av Augustus. 100-tallet e.Kr. [[British Museum]]]] En annen viktig reform var avskaffelsen av privat skatteinnkreving som ble erstattet av betalte offentlige ansatte skatteinnkrevere. Private kontraktører som samlet inn skatt hadde vært normen i den republikanske tiden, og en del av disse hadde vokst seg sterke nok til faktisk også å få innflytelse på stemmegivningen til politikere i Roma.<ref name="eck 83 84"/> Private skatteinnkrevere hadde skaffet seg dårlig rykte gjennom sine brutale framgangsmåter og deres store rikdom som ble oppnådd ved retten til å skattelegge.<ref name="eck 83 84"/> Mangelen på effektiv overvåkning, kombinert med skatteinnkrevernes begjær etter å øke sin egen profitt, hadde ført til et system av egenrådighet og urettferdighet som ofte var ren plyndring av skattebetalerne, foruten at det også var skadelig for samfunnets investeringer og økonomien som helhet. [[Fil:HymiariteKingdomAugustusImitation1stCenturyCE.jpg|miniatyr| Mynt fra kongeriket [[Himyar]], sørkysten av Den arabiske halvøy. Dette var også en imitasjon av en mynt av Augustus. 100-tallet e.Kr.]] Å kunne anvende inntektene fra [[Egypt]]s forpaktning av enorme landområder til å finansiere Romerrikets operasjoner var et resultat av Augustus' erobring av Egypt og endringen til et romersk styre i landet.<ref name="bunson 144">Bunson (1994), s. 144.</ref> Ettersom Egypt snarere ble betraktet som Augustus' private eiendom framfor å være en romersk provins, ble det en del av de etterfølgende keisernes ''patrimonium'' (fedrearv).<ref name="bunson 144 145">Bunson (1994), ss. 144–145.</ref> Istedenfor en legat eller en prokonsul installerte Augustus en prefekt fra samfunnsklassen ''[[Ridder (romersk)|equites]]'' (ridderne) til å administrere Egypt og opprettholde landets lukrative havner. Denne posisjonen ble den høyeste politiske gjerning til noen fra ''equites'' foruten å bli prefekt for [[pretorianergarden]].<ref name="bunson 145">Bunson (1994), s. 145.</ref> Det meget produktive jordbrukslandet Egypt skaffet enorme inntekter som var tilgjengelig for Augustus og hans etterfølgere, og som ble benyttet til å betale for offentlige arbeider og militære ekspedisjoner,<ref name="bunson 144"/> foruten også for [[brød og sirkus]] for befolkningen i Roma. === Bibelens folketelling === I [[Det nye testamente]] i ''[[Bibelen]]'' blir det slått fast: ''Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall''.<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=LUK&chapter=2&verse=1 Evangeliet etter Lukas 2] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=LUK&chapter=2&verse=1 |date=20120128104645 }}</ref> Det vil si at Augustus bestemte at hele verden (den romerske verden) skulle skattlegges, men ingen andre kilder nevner en verdensomspennende folketelling som skulle omfatte alle romerske medborgere i riket.<ref>Schürer, Emil (1973): ''The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ'', rev. av Geza Vermes, Fergus Millar og Matthew Black. Continuum International, bind I, s. 401.</ref> og ble gjort i avgrensede områder som Egypt og Syria.<ref>Braunert, H. (1957): «Der römische Provinzialzensus» i: ''Historia: Zeitschrift für alte Geschichte 6'', ss. 192ff</ref> Det er dog mulig at Augustus' folketelling sammenfalt med den lokale skatteutskrivningen i provinsen Syria som [[Publius Sulpicius Quirinius|Quirinius]] ved den aktuelle perioden var virksom i. Fra ''[[Lukasevangeliet]]'' var han kjent som romersk [[stattholder]] («landshøvding») over [[Syria]] og [[Judea]] ved [[Jesus Kristus|Kristi]] fødsel.<ref>Brogren, Anders: [http://www.brogren.nu/skattskrivningen.htm Mysteriet med den försvunna skattskrivningen och andra mysterier]</ref> Det er klarlagt at den julianske kalenderen ble reformert av Augustus ved tidspunktet for Kristi fødsel og at det ble da bestemt at det romerske solåret gjaldt som takseringsår fra 1. januar og fram til 31. desember (tidligere hadde desember kun 30 dager). ===Måneden August=== Måneden [[August]] (latin: ''Augustus'') er navngitt etter Augustus; fram til hans tid var den kalt for ''[[Sextilis]]'' (navngitt såldes ettersom den hadde vært den sjette måneden i den opprinnelige [[Den romerske kalender|romerske kalenderen]] og det latinske ordet for seks er ''sex''). En hyppig gjentatt historie er at måneden August har 31 dager ettersom Augustus ville at hans måned skulle være like lang som [[Juli]], som tilhørte [[Julius Cæsar]], men dette er utelukkende oppdiktet av en lærd fra [[1200-tallet]], [[Johannes de Sacrobosco]]. Sextilis hadde 31 dager allerede før den ble døpt om, og den ble ikke valgt for antallet dager (se [[Juliansk kalender]]). I henhold til en ''senatus consultum'' sitert av [[Ambrosius Theodosius Macrobius|Macrobius]] ble Sextilis omdøpt for å hedre Augustus på grunn av at flere av de mest betydningsfulle hendelser under hans styre, som kulminerte med erobringen av [[Alexandria]], sammenfalt på denne måneden.<ref>Macrobius, ''Saturnalia'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Macrobius/Saturnalia/1*.html#12.35 1.12.35].</ref> === Byggeprosjekter === * ''Se hovedartikler; [[Vitruvius]] og [[De architectura]]'' [[Fil:RomaAraPacisDecorazioneVegetale.jpg|miniatyr|Nærbilde av en skulpturert detalj av [[Ara Pacis]] (Fredsalteret), 13 f.Kr. til 9 f.Kr.]] På sitt dødsleie skal Augustus ha skrytt av at «Jeg fant et Roma av murstein; jeg etterlot det i marmor». Selv om det er en del sannhet i den bokstavelige meningen av dette, forsikrer [[Dio Cassius]] at det var en [[metafor]] for Romerrikets styrke.<ref name="dio 56.30.3">Dio [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/56*.html#30 56.30.3]</ref> [[Marmor]] eksisterte i bygninger i Roma også før Augustus, men det ble ikke benyttet som byggemateriale i omfattende grad før Augustus.<ref name="bunson 34"/> Selv om dette ikke var tilfellet for slummen i [[Subura]], som var like skrøpelig og utsatt for brann som tidligere, etterlot han en markering i den monumentale [[topografi]]en i byens sentrum og i [[Campo Marzio|Campus Martius]], med [[Ara Pacis]] (Fredsalteret) og monumentale solskive, hvis sentrale [[gnomon]] var en [[obelisk]] som var innført fra Egypt.<ref name="eck 122">Eck (2003), s. 122.</ref> [[Relieff]]skulpturene som dekorerte Ara Pacis forstørret visuelt den skrevne nedtegnelsen av Augustus' triumfer i teksten ''[[Res Gestae Divi Augusti|Res Gestae]]''.<ref name="bunson 32">Bunson (1994), s. 32.</ref> Dets relieffer avbildet keiserlige forestillinger av [[pretor]]ene, [[vestalinnene]], og innbyggerne av Roma.<ref name="bunson 32"/> Han bygget også [[Julius Cæsars tempel|Cæsars tempel]], [[Agrippas bad]] og [[Augustus' forum]] med dets tempel for Mars Ultor. Andre prosjekter var enten oppmuntret av ham, slik som [[Lucius Cornelius Balbus den yngre|Balbus' teater]], og Agrippas konstruksjon av [[Pantheon (Roma)|Pantheon]], eller finansiert av ham i navnet til andre, ofte slektninger (som [[Porticus Octaviae]], [[Marcellusteateret]]). Selv hans [[Augustus' mausoleum]] ble bygget før hans død for å huse medlemmer av hans familie.<ref name="eck 118 121">Eck (2003), ss. 118–121</ref> For å feire hans seier i slaget ved Actium, ble [[Augustus triumfbue (Forum Romanum)|Augustus triumfbue]] bygget i år 29 f.Kr. nær inngangen til [[Castor og Pollux-templet|Dioskurernes tempel]] (tempelet til [[Dioskurene|Kastor og Pollux]]), og utvidet i år 19 f.Kr. for å inkludere en trippelbue.<ref name="bunson 34"/> Det er også mange bygninger utenfor byen Roma som bærer Augustus' navn og arv, slike som [[Mérida (Spania)|Teateret i Mérida]] i dagens [[Spania]], [[Maison Carrée]] bygget i [[Nîmes]] i dagens sørlige [[Frankrike]], foruten også [[Tropaeum Alpium]] ved [[La Turbie]], lokalisert i nærheten av [[Monaco]]. [[Fil:Vienne-RomanTemple2.JPG|miniatyr|Tempelet til Augustus og Livia i [[Vienne (Isère)|Vienne]] i dagens Frankrike, slutten av 100-tallet f.Kr.]] Etter at Agrippa var død i 12 f.Kr. måtte det bli funnet en løsning på å vedlikeholde Romas vannforsyningssystem. Dette kom på dagsordenen ettersom det hadde vært Agrippas ansvar da han fungerte som ''ædile'', og ble faktisk finansiert av ham etterpå da han var en privat borger som betalte utgiftene av sin egen lomme.<ref name="eck 79"/> I dette året arrangerte Augustus et system hvor senatet utpekte tre av sine medlemmer som kommisjonærer med ansvar for vannforsyningen og for å se til at Romas [[akvedukt]]er ikke forfalt.<ref name="eck 79"/> På slutten av Augustus' styre var det en kommisjon med fem senatorer som ble kalt for ''curatores locorum publicorum iudicandorum'' (kan oversettes som «Ansvarlige for offentlig eiendom») som ble gitt ansvaret for vedlikeholdet av offentlige bygninger og templer.<ref name="eck 79"/> Augustus opprettet en tilsvarende senatorgruppe med ''curatores viarum'' («Ansvarlige for vegene») for vedlikeholdet av vegene; denne kommisjonen arbeidet sammen med lokale myndighetspersoner og kontraktører for å organisere jevnlig arbeid og utbedringer av vegene.<ref name="eck 81"/> [[Korintisk søyleorden]] innenfor [[Arkitektur|arkitektonisk]] stil hadde sin opprinnelse fra [[oldtidens Hellas]] og ble den dominerende arkitekturen under Augustus og i den senere keisertiden i Roma.<ref name="bunson 34">Bunson (1994), s. 34.</ref> [[Suetonius]] kommenterte en gang at Roma ikke var verdig sin status som keiserhovedstad, men Augustus og Agrippa forsøkte å skape et Roma i klassisk gresk stil.<ref name="bunson 34"/> == Fysisk framtoning == Biografen [[Suetonius]] beskrev Augustus' ytre framtoning som følgende: «Han var uvanlig kjekk... Han hadde klare, lyse øyne... Hans tenner sto fra hverandre og var dårlig vedlikeholdt; hans hår var noe krøllete og tenderte til blondt; hans øyenbryn møttes. Hans ører var av moderat størrelse, og hans nese stakk fram noe på toppen, og bøyde ser deretter noe innover. hans hudfarge var mellom mørk og lys. Han var kort av vekst...»<ref>Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#79 79], oversatt av John Carew Rolfe.</ref> == Død == Keiser Augustus døde i 14 e.Kr., 75 år gammel. Han hadde da vært keiser i 40 år. ==Stamtavle== {{ahnentafel |collapsible = yes |boxstyle_1=background-color: #fcc; |boxstyle_2=background-color: #fb9; |boxstyle_3=background-color: #ffc; |boxstyle_4=background-color: #bfc; |boxstyle_5=background-color: #9fe; |1= 1. '''Augustus ''' |2= 2. [[Gaius Octavius]] |3= 3. Atia Balba Caesonia |4= 4. Gaius Octavius (magistrat) |6= 6. Marcus Atius |7= 7. [[Julia Cæsaris (søster av Julius Cæsar)]] |8= 8. Gaius Octavius |12= 12. Marcus Atius Balbus |13= 13. Pompeia (søster av Pompeius Strabo) |14= 14. [[Gaius Julius Caesar den eldre]] |15= 15. Aurelia Cotta |26= 26. Sextus Pompeius |27= 27. Lucilia |28= 28. Gaius Julius Caesar II |29= 29. Marcia |30= 30. Lucius Aurelius Cotta |31= 31. Rutilia }} == Etterkommere == Augustus' eneste barn var hans datter. :1. [[Julia den eldre|Julia Cæsaris]], 39 f.Kr. – 14 e.Kr.hadde fem barn; ::A. [[Gaius Cæsar|Gaius Julius Cæsar]], 20 f.Kr. – 4 e.Kr., døde uten avkom. ::B. [[Julia den yngre|Vipsania Julia (Julia den yngre)]], 19 f.Kr. – 28 e.Kr., hadde to døtre; :::I. [[Aemilia Lepida (forlovet med Claudius)]], 4 f.Kr. – 53 e.Kr., hadde fem barn; ::::a. [[Marcus Junius Silanus Torquatus (konsul)|Marcus Junius Silanus Torquatus]], 14 – 54, hadde et barn; :::::i. [[Lucius Junius Silanus Torquatus]] yngre, 50–66, døde ung ::::b. [[Junia Calvina]], 15–79, døde uten avkom ::::c. [[Decimus Junius Silanus Torquatus]], død i 64 uten avkom ::::d. [[Lucius Junius Silanus Torquatus]] den eldre, døde i 49 uten avkom ::::e. [[Junia Lepida]], ca 18–65, ukjent om hun hadde avkom :::II. Illegitim sønn uten navn (av Decimus Junius Silanus), død 8 e.Kr. (beordret til å bli å bli stilt ut av Augustus) ::C. [[Lucius Cæsar|Lucius Julius Cæsar]], 17 f.Kr. – 2 e.Kr., døde uten avkom ::D. [[Agrippina den eldre|Vipsania Agrippina II (Agrippina den eldre)]], 14 f.Kr. – 33 e.Kr., hadde seks barn; :::I. [[Nero Julius Caesar Germanicus]], 6–30, døde uten avkom :::II. [[Drusus Julius Caesar]], 7–33, døde uten avkom :::III. Gaius Julius Cæsar, født før 12 e.Kr. – død før 12 e.Kr.<ref>CIL 06, 00889</ref> :::IV. [[Caligula|Gaius Julius Caesar (Caligula)]], 12–41, hadde et barn; ::::a. [[Julia Drusilla (Caligulas datter)|Julia Drusilla]], 39–41, died young :::V. [[Agrippina den yngre|Julia Agrippina]], 15–59, hadde et barn; ::::a. [[Nero|Nero Claudius Cæsar (Lucius Domitius Ahenobarbus)]], 37–68, hadde et barn; :::::i. [[Claudia Augusta]], Januar 63 – april 63; døde ung :::VI. [[Julia Drusilla (Caligulas datter)|Julia Drusilla]], 16–38, døde uten avkom :::VII. [[Julia Livilla]], 18–42, døde uten avkom :::VIII. Tiberius Julius Caesar, ? – ? (enten født før eller etter [[Nero|Nero Cæsar]], mellom [[Drusus Julius Caesar|Drusus Cæsar]] og [[Caligula|Gaius Cæsar (Caligula)]] eller mellom [[Caligula|Gaius Cæsar (Caligula)]] og [[Julia Agrippina]])<ref>CIL 06, 00888</ref> :::?IX. Sønn (ukjent navn), ? – ?<ref>CIL 06, 00890</ref> ::E. [[Agrippa Postumus]], 12 BC – AD 14, uten uten avkom == Referanser == <references/> == Litteratur == ;Bibliografi * Ando, Clifford (2000): ''Imperial ideology and provincial loyalty in the Roman Empire'', [[University of California Press]]. *Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran Under the Arsacids» i: ''The Cambridge History of Iran'' (Vol 3:1), 21–99. Red. Ehsan Yarshater. London, New York, New Rochelle, Melbourne, & Sydney: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-20092-9. *Blackburn, Bonnie and Holford-Strevens, Leofranc. (1999): ''The Oxford Companion to the Year''. Oxford University Press. Nytrykk mred rettelser i 2003. *Bourne, Ella: «Augustus as a Letter-Writer» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'' (Volume 49, 1918): 53–66. *Bowersock, G. W. (1990): «"The Pontificate of Augustus» i: Kurt A. Raaflaub & Mark Toher (red.): ''Between Republic and Empire: Interpretations of Augustus and his Principate''. Berkeley: University of California Press. ss. 380–394. ISBN 978-0-520-08447-6. *Brosius, Maria. (2006): ''The Persians: An Introduction''. London & New York: Routledge. ISBN 978-0-415-32089-4 (hbk). *Bunson, Matthew. (1994): ''Encyclopedia of the Roman Empire''. New York: Facts on File Inc. ISBN 978-0-8160-3182-5 *Chisholm, Kitty & John Ferguson (1981): ''Rome: The Augustan Age; A Source Book''. Oxford: Oxford University Press, in association with the Open University Press. ISBN 978-0-19-872108-6 *[[Dio Cassius|Dio, Cassius]] (1987): ''The Roman History: The Reign of Augustus''. Overs. av Ian Scott-Kilvert. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-044448-3. *Davies, Mark; Swain, Hilary; Davies, Mark Everson (2010): ''Aspects of Roman history, 82 BC-AD 14: a source-based approach'', Taylor & Francis e-Library. *Eck, Werner; overs. av Deborah Lucas Schneider; nytt materiale ved Sarolta A. Takács (2003): ''The Age of Augustus''. Oxford: Blackwell Publishing (innb. ISBN 978-0-631-22957-5; uinnb. ISBN 978-0-631-22958-2). *Eder, Walter. (2005): «Augustus and the Power of Tradition» i ''The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World)'', red. Karl Galinsky, 13–32. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3). *Everitt, Anthony (2006): ''Augustus: The Life of Rome's First Emperor''. Random House Books. ISBN 1-4000-6128-8. * Green, Peter (1990): ''Alexander to Actium: The Historical Evolution of the Hellenistic Age''. Hellenistic Culture and Society. Berkeley, CA; Los Angeles; London: University of California Press. ISBN 0-520-05611-6 (hbk.); ISBN 0-520-08349-0 (pbk.). * Gruen, Erich S. (2005): «Augustus and the Making of the Principate» i: ''The Cambridge Companion to the Age of Augustus'' (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 33–51. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3). * Holland, Richard (2005): ''Augustus, Godfather of Europe'', Sutton Publishing. * Kelsall, Malcolm (1976): «Augustus and Pope» i: ''The Huntington Library Quarterly'' (Volume 39, Number 2, 1976): ss. 117–131. * Mackay, Christopher S. (2004): ''Ancient Rome: A Military and Political History''. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-80918-4. * Raaflaub, Kurt A.; Toher, Mark (1993): ''Between republic and empire: interpretations of Augustus and his principate'', University of California Press. * Scott, Kenneth (1933): «The Political Propaganda of 44–30 B.C.» i: ''Memoirs of the American Academy in Rome'', Vol. 11, ss. 7–49. * Scullard, H. H. (1982) [1959]: ''From the Gracchi to Nero: A History of Rome from 133 B.C. to A.D. 68'' (5. utg.). London; New York: Routledge. ISBN 978-0-415-02527-0. * Suetonius, Gaius Tranquillus (1931): ''Lives of the Twelve Caesars''. New York: Modern Library. * Rowell, Henry Thompson (1962): ''The Centers of Civilization Series: Volume 5; Rome in the Augustan Age''. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-0956-5 * Shaw-Smith, R. (1971): «A Letter from Augustus to Tiberius», ''Greece & Rome'' (Volume 18, Number 2, 1971): 213–214. * Shotter, D.C.A. (1966): «Tiberius and the Spirit of Augustus», ''Greece & Rome'' (Volume 13, Number 2, 1966): 207–212. * Southern, Pat. (1998): ''Augustus''. London: Routledge. ISBN 978-0-415-16631-7. * Starr, Chester G., Jr. (1952): «The Perfect Democracy of the Roman Empire» i: ''The American Historical Review'' (Volume 58, Number 1, 1952): 1–16. * Syme, Ronald (1939): ''The Roman Revolution''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280320-4 (pbk.). * Wells, Colin Michael (2004): ''The Roman Empire'', Harvard University Press. ;Generell litteratur * Bleicken, Jochen (1998): ''Augustus. Eine Biographie''. Berlin. * Buchan, John (1937): ''Augustus''. Boston: Houghton Mifflin Co. * Galinsky, Karl (1998): ''Augustan Culture''. Princeton, NJ: Princeton University Press, ISBN 978-0-691-05890-0. * Grant, Michael (1985): ''The Roman Emperors: A Biographical Guide to the Rulers of Imperial Rome, 31 BC — AD 476''. New York: Charles Scribner's Sons. * Jones, A.H.M. (1970): ''Augustus''. London: Chatto & Windus, ISBN 978-0-7011-1626-2. * Massie, Allan (1984): ''The Caesars''. New York: Franklin Watts. == Eksterne lenker == ;Primære kilder: * [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/home.html#45 Cassius Dio: ''Roman History'': bøkene 45–56], engelsk oversettelse * [http://ancientrome.ru/art/artworken/result.htm?alt=August&pnumber=30 Gallery of the Ancient Art: ''August''] * [http://janusquirinus.org/Octavian/humour.html Humor of Augustus] {{Wayback|url=http://janusquirinus.org/Octavian/humour.html |date=20070927130651 }} * [http://www.csun.edu/~hcfll004/nicolaus.html Life of Augustus] av [[Nikolaos fra Damaskus]], engelsk oversettelse * [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html Suetonius' biografi over Augustus], latinsk tekst og engelsk oversettelse * [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Augustus/Res_Gestae/home.html ''Res Gestae Divi Augusti''], fullstendig tekst på latin og gresk av Augustus' egen tekst og med engelske oversettelse side for side * [https://web.archive.org/web/20061117112806/http://www.viajuliaaugusta.com/en/home.html The Via Iulia Augusta: road built by the Romans; constructed on the orders of Augustus between the 13–12 B.C.] {{romersk keiser|Forgjenger=Første keiser|Dynasti=Julo-claudiske dynasti|Startår=27 f.Kr.|Sluttår=14 e.Kr.|Etterfølger=[[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]]}} {{romerrikets keisere}} {{Romersk mytologi}} {{Autoritetsdata}} [[Kategori:Romerske keisere|Augustus]] [[Kategori:Julo-claudiske dynasti]] [[Kategori:Dødsfall i 14]] [[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]] [[Kategori:Fødsler i 63 f.Kr.]] [[Kategori:Herskere på 0-tallet f.Kr.]] [[Kategori:Herskere på 0-tallet]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Maler som brukes på denne siden:
Augustus
(
rediger
)
Mal:Ahnentafel
(
rediger
)
Mal:Ahnentafel/styles.css
(
rediger
)
Mal:Autoritetsdata
(
rediger
)
Mal:Br separated entries
(
rediger
)
Mal:Byline/stil.css
(
rediger
)
Mal:Commonscat fra Wikidata
(
rediger
)
Mal:Genitiv
(
rediger
)
Mal:Hattnotis
(
rediger
)
Mal:Henvisning
(
rediger
)
Mal:Hlist/styles.css
(
rediger
)
Mal:Infoboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Infoboks 4rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks biografi
(
rediger
)
Mal:Infoboks dobbeltrad
(
rediger
)
Mal:Infoboks overskrift
(
rediger
)
Mal:Infoboks rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks romersk keiser
(
rediger
)
Mal:Infoboks slutt
(
rediger
)
Mal:Infoboks start
(
rediger
)
Mal:KategoriKjønn
(
rediger
)
Mal:Navboks
(
rediger
)
Mal:PAGENAMEBASE
(
rediger
)
Mal:Props
(
rediger
)
Mal:Romerrikets keisere
(
rediger
)
Mal:Romersk keiser
(
rediger
)
Mal:Romersk mytologi
(
rediger
)
Mal:Sitat
(
rediger
)
Mal:Tekstboks
(
rediger
)
Mal:Tekstboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Wayback
(
rediger
)
Modul:Ahnentafel
(
rediger
)
Modul:Arguments
(
rediger
)
Modul:External links
(
rediger
)
Modul:External links/conf
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Autoritetsdata
(
rediger
)
Modul:Genitiv
(
rediger
)
Modul:GetParameters
(
rediger
)
Modul:I18n
(
rediger
)
Modul:KategoriKjønn
(
rediger
)
Modul:Mapframe
(
rediger
)
Modul:Math
(
rediger
)
Modul:Navbar
(
rediger
)
Modul:Navbar/configuration
(
rediger
)
Modul:Navboks
(
rediger
)
Modul:Navbox/configuration
(
rediger
)
Modul:Navbox/styles.css
(
rediger
)
Modul:Reference score
(
rediger
)
Modul:Reference score/conf
(
rediger
)
Modul:Reference score/i18n
(
rediger
)
Modul:String
(
rediger
)
Modul:String2
(
rediger
)
Modul:Wayback
(
rediger
)
Modul:WikidataBilde
(
rediger
)
Modul:WikidataCommonscat
(
rediger
)
Modul:WikidataDato
(
rediger
)
Modul:WikidataIB
(
rediger
)
Modul:WikidataIB/i18n
(
rediger
)
Modul:WikidataIB/nolinks
(
rediger
)
Modul:WikidataIB/titleformats
(
rediger
)
Modul:WikidataListe
(
rediger
)
Modul:WikidataListe/conf
(
rediger
)
Modul:Yesno
(
rediger
)
Denne siden er medlem av 1 skjult kategori:
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon