Redigerer Arthur Samsing

{{Infoboks biografi
 | ektefelle = Aagot Wiik Samsing<br />(død 1940)
 }}
'''Arthur Charles Grønhoff Samsing''' (født [[11. mai]] [[1899]] i [[Kristiania|Oslo]], død [[31. desember]] [[1945]] på [[Atlanterhavet]]) var en norsk sjømann og [[NKP]]-politiker, sentral i partiets og den internasjonale kommunistiske bevegelsens arbeid blant sjøfolk. Ved opptakten til [[den annen verdenskrig]] hadde han nære kontakter til den illegale, antifascistiske såkalte [[Wollweber-gruppen]].

== Samsing og NKP ==
Samsing ledet fra tidlig på 1920-tallet organiseringen av kommunistiske celler på norske skip, på et tidspunkt da Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte. Virksomheten var i stor grad knyttet til de såkalte sjømannsklubbene, som i havnene holdt åpent dag som natt. Oslo fikk egen Interklubb, først med tilhold i [[Karl Johansgate]], deretter i [[Rødfyllgata]]. I dette miljøet var Samsing aktiv, sammen med [[Martin Hjelmen]] som ledet klubben. I 1930 hadde [[Komintern]] tatt initiativ til opprettelsen av International Seamen and Harbour Workers Union, og i 1932 deltok Samsing og Hjelmen på ISH-kongress i [[Hamburg]]. Der drøftet man blant annet hva som måtte gjøres om Hitler kom til makten.<ref>[http://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1982_2.pdf Per Madsen: «Nøytralitet og ettergivenhet»,  side 123-123 ''Tidsskrift for arbeiderhistorie'' nr. 2 1982]</ref>

Da [[Komintern]] og NKP etter det svake valgresultatet i 1930 ønsket å styrke partiledelsen var Samsing en av de såkalte «arbeiderrepresentantene» som i mars 1931 ble valgt inn i partiets politbyrå.<ref>Side 233. [[Ole Martin Rønning]]: ''Stalins elever'', Universitetet i Oslo 2010</ref>

15. desember 1932 ble Samsing arrestert i forbindelse med en demonstrasjon av arbeidsløse i Oslo bystyre, der han forsøkte å tale fra galleriet. Ved dette tilfellet marsjerte demonstrantene til [[Møllergata 19]] og holdt stand der til han ble satt fri. I etterkant av en protestdemonstrasjon mot [[Adolf Hitler|Hitler]] foran den tyske legasjonen 13. mars 1933 ble han igjen tatt av politiet. Han ble nå pålagt meldeplikt, men istedenfor å overholde meldeplikten klarte han å ta seg til [[Sovjetunionen]]. 5. april registrerte han sin ankomst ved den internasjonale sjømannsklubben i [[Leningrad]]. Her ble han ansatt som instruktør for den skandinaviske seksjonen av sjømannsklubben. Kona, Aagot Wiik Samsing, var med og fikk jobb samme sted. De bodde i Sovjet i mer enn tre år, den siste tiden i arbeid ved sjømannsklubben i [[Arkhangelsk]].<ref>Side 26, Lars Borgersrud, ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref>

Da de i november 1936 returnerte til hjemlandet var de først bosatt i [[Tønsberg]], der Samsing jobbet på brygga. Han var også nestformann i NKP-laget i byen. I 1938 flyttet de til [[Sagene]] i Oslo.<ref>Side 26, Lars Borgersrud, ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> Han fortsatte som NKP-er, og var blant annet aktiv i kommunistenes arbeid for å verve [[De internasjonale brigadene|norske frivillige til de spanske regjeringsstyrkene]].

== Samsing og Wollweber ==
Da den tyske kommunisten [[Ernst Wollweber]] vinteren 1935 ble innkalt til det sovjetiske etterretningsvesenet hadde han med seg Samsing til møtet. Dette har blitt tolket som et tegn på at Samsing alt fra starten var sentral i den illegale organisasjonen Wollweber bygde opp blant sjøfolk og bryggearbeidere i årene før krigen.<ref>Jan Hårstad: «Wollweber og Asbjørn Sunde», ''Dagbladet'' 10. november 1997</ref> De to hadde dessuten familierelasjoner: Wollweber var norsk gift, og Samsing var hans svoger.<ref>[[Leif Vetlesen]]: «Krigen før krigen (2)», side 11, ''Aftenposten'' 20. juni 1987</ref> Martin Hjelmen inngikk dessuten i Wollweber-gruppen, og Samsing hadde samarbeidet tett med ham før krigen. Under [[den kalde krigen]] ble Samsing omtalt som om hans sentrale rolle i gruppen skulle være et ubestridelig faktum.<ref>«Mistanke om at Sunde-ligaen forberedte seg på sabotasje under en fremtidig krig : Direkte tilknytning til sabotasjelederen Wollweber helt siden før krigen», side 6, ''VG'' 9. februar 1954</ref> 

Forskeren [[Lars Borgersrud]] har imidlertid stilt spørsmål ved Samsings rolle. Han mener Wollweber måtte ha hatt gode grunner til å holde ham utenfor: Samsing var på slutten av 1930-tallet sårbar og nervøs, vanskelig å samarbeide med og hadde under arbeidet i sjømannsklubben ikke vist tilstrekkelig lojalitet til den sovjetiske parti-linjen. Han hadde til slutt blitt avsatt og bedt om å dra hjem.<ref>Side 45-46, Lars Borgersrud, ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> Etter dette anså [[Komintern]] ham trolig som uskikket til internasjonalt arbeid.<ref>Side 168, Lars Borgersrud, ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref>

== Samsing og tyskerne ==
Tyskerne arresterte Samsing 16. august 1940, på et tidspunkt da han var bedriftstillitsmann i en Stein-, jord- og sementarbeiderforening. Han hadde dessuten vært aktiv i tilknytning til den såkalte [[Fagopposisjonen av 1940|fagopposisjonen]]<ref>Side 160, Lars Borgersrud, ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> i [[Landsorganisasjonen]]. Arrestasjonen vakte reaksjoner, og LOs [[Viggo Hansteen]] og [[Erling Olsen]] sendte 4. november brev til [[Reichskommissariat Norwegen|Reichskommissariatet]] og utba seg en forklaring på anholdelsen.

Samsing var mistenkt for sin Wollweber-rolle. Han ble lenket med håndjern til gestapisten [[Siegfried Wolfgang Fehmer|Fehmer]], sendt med [[Josef Terboven]]s kurerfly til [[Berlin]] og plassert i fengselet i [[Gestapo]]-hovedkvarteret i Prinz Albrechtstrasse. 2. mai 1941 ble han overført Hamburg-Fühlsbüttel. 15. desember 1941 ble han imidlertid uforklarlig løslatt, og vendte tilbake til Oslo. I motstandskretser ble dette tolket som tegn på at han hadde brutt sammen i forhør og var gått i Gestapos tjeneste. Kontakt med ham ble sett på som en sikkerhetsrisiko.

Samsing skal i ettertid ha vedgått avtalen med Gestapo, men forklart at han ikke hadde noen intensjoner om å følge den opp. Samsing ble da arrestert igjen 24. august 1943, noe som indikerer at dette var riktig. Han satt nå på [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt |Bredtvedt]], [[Møllergt. 19]] og [[Grini fangeleir|Grini]] inntil han 3. august 1944 ble sendt til Hamburg-Fühlsbüttel og [[Sachsenhausen]]. Der satt han til krigen endte.<ref>Side 598. Kristian Ottosen: ''Nordmenn i fangenskap 1940-1945'', Universitetsforlaget, 2. utg. Oslo 2004</ref><ref>[http://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1982_2.pdf Per Madsen: «Nøytralitet og ettergivenhet»,  side 133 ''Tidsskrift for arbeiderhistorie'' nr. 2 1982]</ref><ref>Leif Vetlesen: «Krigen før krigen (1)», side 10, ''Aftenposten'' 13. juni 1987</ref>

== Samsings død ==
Han holdning til Sovjetunionen hadde etter hvert gjort at han hadde falt i unåde i Moskva, og spørsmålene rundt hans forhold til tyskerne gjorde at han i etterkrigs-Norge nok ble sett på med en viss mistenksomhet. Høsten 1945 besluttet Samsing igjen å dra til sjøs.

Der døde han brått og uventet da han seilte som matros på [[Nortraship]]farttøyet «Leif Erikson», på en tur fra [[Barry]] i [[England]] til [[New Orleans]]. Ifølge sjøforklaringen begynte han å føle seg dårlig da han hadde utkikk på broen, og ble like etter funnet død på lugaren. Han ble begravet i havet, uten at det var muligheter for å avklare årsakene til dødsfallet nærmere. Hans plutselige død førte etter krigen til spekulasjoner om det kunne dreie seg om en likvidasjon, og ''[[VG]]'' oppsummerte senere: «Samsings skjebne blir etter all sannsynlighet aldri helt belyst».<ref>«Hvordan omkom Osvalds venn Arthur Samsing?», side 5, ''VG'' 11. februar 1954</ref>

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Samsing, Arthur}}
[[Kategori:Norges Kommunistiske Parti]]
[[Kategori:Fanger på Grini fangeleir]]