Redigerer Arnulf av Det tysk-romerske rike

{{infoboks biografi
| bilde = Seal of Arnulph of Carinthia (896).jpg
| bildetekst = Seglet til Arnulf av Kärnten, ca. 896
}}
'''Arnulf av Kärnten''' (født ca. 850, død [[8. desember]] [[899]]) var hertug av [[Kärnten]] og [[Bayern]], [[Østfrankerriket|østfrankisk]] konge fra [[887]] til [[889]],<ref>Østfrankerriket hadde blitt adskilt fra resten av Frankerriket ved [[traktaten i Verdun]] i 843. Det utviklet seg til [[det tysk-romerske rike]] etter slutten på [[karolingerne]]s styre.</ref> bestridt [[Kongedømmet Italia|konge avItalia]] fra [[894]] til [[895]] og fra [[896]] til [[899]] og bestridt [[tysk-romersk keiser]] fra [[896]] og fram til sin død i [[Regensburg]] i [[Bayern]].

Arnulf var hertug av Kärnten da han styrtet sin onkel, keiser [[Karl den tykke]], i et [[statskupp]] i 887, og onkelen døde av sykdom noen få måneder senere. Arnulf var en illegitim sønn av Ludvigs bror Karloman, konge av Bayern. Det store karolinske [[Frankerriket]], som [[Karl den store]] hadde samlet, ble brutt opp. Han ble konge av kun [[Østfrankerriket]] (nåværende [[Tyskland]]) mens [[Vestfrankerriket]] (hovedsakelig nåværende [[Frankrike]]), [[Burgund]] og [[Italia]] valgte egne konger. Frankerriket ble aldri igjen samlet til et rike. Arnulf vant tronen i Tyskland bortimot uten en kamp, men han havnet snart i kamp mot ytre fiender. Han viste seg som dyktig i strid og en kompetent leder. Han måtte forsvare sine grenser mot [[viking]]angrep fra nord, og mot [[madjarer]], slavere og andre sentraleuropeiske folk. I Italia var det særlig to italienske adelsmenn som kjempet om å bli konge, og [[pave]]n fryktet at kirkens eiendommer ville bli rammet. Han tilbød keiserkronen til Arnulf om han kom sørover og innførte fred. Arnulf invaderte Italia flere ganger, men hans autoritet som keiser ble kun respektert så lenge han oppholdt seg i landet. Til sist ble han rammet av slag og måtte trekke seg ut. Planen å gjøre sine sønner utenfor ekteskap til konger i Italia og [[Lotharingia]] var ikke vellykket, og tapte seg straks han selv døde.

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Arnulf var den illegitime sønnen til [[Karloman av Bayern]]<ref name="Canduci_222">Canduci (2010), s. 222</ref> og sin elskerinne Liutswind<ref>Også transkribert som Litwinde eller Litwindie</ref> (som kan ha vært søster av Ernst, greve av bayerske [[Nordgau]] i området [[Oberpfalz]], eller kanskje [[borggreve]] av [[Passau]] i henhold til andre kilder. Etter at Arnulf ble født giftet faren seg, kanskje før 861, men en datter av den samme grev Ernst, men som døde etter 8. august 879. Ettersom det er hovedsakelig [[Vestfrankerriket|vestfrankiske]] [[historiografi]]<ref>Konecny Silvia (1976): [http://www.manfred-hiebl.de/mittelalter-genealogie/karolinger_ostfraenkische_linie/karlmann_ostfraenkischer_koenig_880.html ''Die Frauen des karolingischen Königshauses. Die politische Bedeutung der Ehe und die Stellung der Frau in der fränkischen Herrscherfamilie vom 7. bis zum 10. Jahrhundert'']. PhD thesis, Wien, s. 139</ref> som omtaler Arnulf som født utenfor ekteskap, er det mulig at to kvinnene faktisk er den ene og samme person og ved at Karloman giftet seg med Arnulfs mor faktisk betyr at han var født innenfor ekteskapet og var en legitim sønn.<ref>''Mediaeval Genealogy'': [https://web.archive.org/web/20030902183355/http://www.mittelalter-genealogie.de/karolinger_ostfraenkische_linie/luitswinda_mutter_kaiser_arnulfs_891.html Liutswind]. Arkivert fra [http://www.mittelalter-genealogie.de/karolinger_ostfraenkische_linie/luitswinda_mutter_kaiser_arnulfs_891.html originalen] den 2. september 2003 hos ''Wayback Machine''. Det er ulike teorier om hennes avstamming og hennes forhold til Karloman (på tysk)</ref>

Arnulf ble gitt styret over hertugdømmet [[Kärnten]], en frankisk vasallstat og etterfølgerrike av fyrstedømmet [[Karantania]], av sin far Karloman. Det skjedde etter at Karloman ble forsont med sin egen far, kong [[Ludvig den tyske]], og gjort til konge av hertugdømmet Bayern.

Arnulf tilbrakte barndommen i Mosaburch, antagelig Moosburg i [[Kärnten]], noen få mil unna en av de keiserlige residenser, det karolingiske Kaiserpfalz ved [[Zollfeld|Karnburg]], som hadde vært boligen til fyrstene i Kärnten. Arnulf holdt sitt sete her og fra senere hendelser kan det synes som at folket i Kärnten forholdet seg til ham som deres egen hertug. Senere, etter at han hadde blitt kronet som konge av Østfrankerriket gjorde han om sitt gamle territorier i Kärnten til et grenseområde for hertugdømmet Bayern.

=== Regional hersker ===
Etter kong Karloman ble ufør etter et slagtilfelle i 879, arvet [[Ludvig den yngre]] [[Bayern]], [[Karl den tykke]] ble gitt kongeriket Italia, og Arnulf ble bekreftet som hertug i Kärnten i en avtale med Karloman. Imidlertid ble Bayern allerede mer eller mindre styrt av Arnulf,<ref>Reuter, Timothy (1992): ''The Annals of Fulda''. Manchester Medieval series, Ninth-Century Histories, Volume II. Manchester: Manchester University Press, s. 104 og note 3</ref> og hadde beviselig styrt Bayern i løpet av sommeren og høsten 879 mens hans far arrangerte sin etterfølgelse. Han ble også gitt «[[Pannonia]]», i henhold til krøniken ''[[Annales Fuldenses]]'', eller «Carantanum» i henhold til [[Regino av Prüm]].<ref>MacLean, Simon (2003): ''Kingship and Politics in the Late Ninth Century: Charles the Fat and the end of the Carolingian Empire''. Cambridge University Press, s. 135</ref> Delingen av riket ble bekreftet i 880 etter Karlomans død.

Da [[Engelschalk II]] av Pannonia gjorde opprør i 882 mot [[Aribo av Østerrike|Aribo]], markgreve av Pannonia, og utløste det den såkalte vilhelminerkrigen. Engelschalk  fikk han støtte fra Arnulf og aksepterte hans og hans brors underkastelse (brødrene ble kalt «vilhelmerne»). Det ødela Arnulfs forhold til sin onkel Karl den tykke og plasserte ham i krig med [[Svatopluk av Mähren]]. Pannonia ble invadert, men Arnulf nektet å gi opp de unge vilhelmerne og han inngikk ikke en fredsavtale med Svatopluk før sent i 885 på en tid da herskeren Svatopluk var blitt lojal til keiseren. Krigen ødela muligens Arnulfs håp om å etterfølge Karl den tykke.

=== Konge av Østfrankerriket ===
[[Fil:Arnulf Korutanský.jpg|thumb|Arnulf av Kärnten, framstilling fra 1200-tallet]]
I 881 hadde paven besluttet å krone [[Karl den tykke]] som keiser. Det hadde mest å gjøre med at Karl allerede hadde kontroll over det meste av nordlige Italia og paven trengte beskyttelse i tilfelle vatekanstatene ble truet av sine naboer, særlig den ambisiøse [[Guido III av Spoleto]]. Karl aksepterte tittelen, men kom aldri tilbake til sørlige Italia. Problemet var at Karl den tykke var ingen kriger, og ville neppe komme til Italia for å beskytte paven, selv om det var hensikten med keisertittelen.<ref name="Bauer_466-467">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5, s. 466-467</ref> Karl den tykke var i utgangspunktet en yngre bror uten utsikt til å arve noe som helst, men tilfeldigheter ført til at innen 882 døde to frankiske konger hver for seg av naturlige årsaker, en tredje døde på jakt, og deres respektive frankiske riker ble lagt til kongeriket til den gjenværende arvingen. Tilfeldighet og skjebne forente de adskilte delene til det gamle riket. Men Karl den tykke, svak og uten noe legitim arving, og heller ingen planer for sitt store rike, havnet umiddelbart i problemer. I 885 ble det økte problemer med vikingangrep og Ludvig var ute av stand til å gjøre noe med det.<ref name="Bauer_466-467"/>

Arnulf tok en lederrolle i å få avsatt sin onkel, Karl den tykke. Han marsjerte  med hær inn i frankisk område, og med støtte fra den frankiske adelen innkalte Arnulf et rådsmøte ved Tribur og avsatte onkelen i november 887 under trusselen av militær makt.<ref>Comyn (1851), s. 78</ref><ref>Mann (1925, bind III, s. 376</ref> I møte med denne fiendtligheten valgte Karl å gå frivillig, men ikke uten å ha refset sin nevø for hans forræderi og krevd noen få kongelige residenser i [[Schwaben]], noe Arnulf innrømmet ham<ref>Duckett (1968), s. 12</ref> og hvor han levde sine siste måneder.<ref name="Canduci_222"/> Hans vilje til å gå av og oppgi sine titler som konge og keiser var knyttet til hans helse: han slet med en alvorlig lidelse i hodet og gjennomgikk en [[trepanasjon]] (åpne skallen operativt) for å slippe unna smerter. Han døde i januar 888, kun noen få måneder etter at han abdiserte.<ref name="Bauer_468">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 468</ref>
Etter at Arnulf hadde utmerket seg i krigen mot slaverne, valgte adelen i Østfrankerriket ham som konge.<ref>Comyn (1851), s. 80</ref> Riket smuldret opp i enda mindre deler enn før: Arnulf ble konge av Østfrankerriket og Lotharingia, Odo av Vestfrankerriket, Province, og Burgund valgte deres egne konger. Striden om tittelen som romersk keiser, og ble utkjempet mellom to italienske adelsmenn: [[Guido III av Spoleto]] og [[Berengar av Friuli]].<ref name="Bauer_468"/>

Som alle tidlige germanske herskere var Arnulf også tungt involvert i kirkelige disputter. Ved rådsmøtet i Tribur i 895 ledet han en strid mellom bispedømmene Bremen, Hamburg og Köln over deres respektive autoritet, og hvor [[Bremen erkebispedømme|Bremen og Hamburg]] forble et kombinert bispedømme, uavhengig av [[Köln erkebispedømme]].<ref>Mann (1925), bind IV, s. 66</ref>

Arnulf var mer en kriger enn en forhandler. I 890 bekjempet han med hell slaverne i Pannonia.<ref>Duckett (1968), s. 16</ref> Tidlig eller i midten av 891 invaderte [[vikinger]] Lotharingia<ref>Duckett (1968), s. 17</ref> og knuste en østfrankisk hær ved [[Maastricht]].<ref name="Duckett_20">Duckett (1968), s. 20</ref> Ved det påfølgende slaget ved Leuven i Lotharingia i september 891, i henhold til ''Annales Fuldenses'', klarte Arnulf å slå tilbake vikingene<ref name="Duckett_20"/> og i all vesentlighet forhindret flere angrep fra denne fronten i [[Nederlandene]].<ref name="Canduci_222"/> ''Annales Fuldenses'' hevdet at det lå så mange like igjen etter nordboerne at de blokkerte elvens strøm. Etter denne seieren fikk Arnulf bygget en nye festning på en øy i elven [[Dijle]]. Den ble kalt for Luvanium på latin, lokalt for Lovon.<ref>[http://www.visitflanders.com/en/destinations/leuven/history/?country=en_CA «History of Leuven»], ''Visit Flanders''</ref>

=== Innblanding i Vestfrankerriket ===
[[Fil:Arnulph, Holy Roman Emperor.jpg|thumb|Arnulf av Kärnten (1387).]]
Etter at Karl den tykke var død dro Arnulf fordel av problemene i Vestfrankerriket ved å sikre seg området [[Lotharingia]]. Han gjorde det i 895 til et kongerike for sin utenomekteskapelige sønn [[Zwentibold]]<ref>Comyn (1851), s. 82</ref> og som sønnen styrte fram til sin død i 900.<ref>Collins, Roger (1999): ''Early Medieval Europe 300–1000'', 2. utg., Palgrave Macmillan, s. 360</ref> I 889 støttet Arnulf kravet til [[Ludvig den blinde]] til kongeriket [[Provence]] etter å ha mottatt en personlig appell fra Ludvigs mor [[Ermengard av Italia|Ermengard]], som kom for å møte Arnulf ved [[Forchheim]] i mai 889.<ref>Mann (1925), bind III, s. 382</ref>

Ved å anerkjenne Arnulfs framstående posisjon, aksepterte i 888 formelt kong [[Odo av Frankrike|Odo]] i Paris Arnulfs overherredømme.<ref name="Bryce">Bryce (1913), s. xxxv</ref> I 893 endret Arnulf sin støtte fra Odo og til [[Karl den enfoldige]] etter å ha blitt overtalt av Fulk, erkebiskopen av Reims, om at det var i hans beste interesser.<ref>Mann (1925), bind IV, s. 55</ref> Arnulf dro fordeler av den påfølgende striden mellom Odo og Karl ved å overta flere områder fra Vestfrankerriket.<ref name="Mann_56">Mann (1925), bind IV, s. 56</ref> Ved et tidspunkt ble Karl den enfoldige tvunget til å flykte til Arnulf og be om hans beskyttelse.<ref>Duckett (1968), s. 25</ref> Arnulfs innbland tvang snart pave [[Formosus]] til å bli involvert da han var bekymret for at et delt og krigstrett Vestfrankerriket ville bli et lett bytte for vikingene.<ref name="Mann_56"/>

I 895 innkalte Arnulf både Karl og Odo til sin residens i Worms. Karls rådgivere overbeviste ham om ikke å reise, og han sendte en representant i sitt sted. Odo møtte derimot personlig opp sammen med et stort følge og med mange gaver til Arnulf.<ref name="Duckett_26">Duckett (1968), s. 26</ref> Rasende over at Karl unnlot å møte, ønsket Arnulf Odo velkommen ved rådsmøtet i Worms i mai 895, og støttet på nytt Odos krav til Vestfrankerrikets trone.<ref name="Duckett_26"/> Ved det samme rådsmøtet kronet han sin illegitime sønn Zwentibold som konge av Lotharingia.<ref name="Duckett_26"/>

=== Krig med Mähren ===
Så tidlig som 880 hadde Arnulf en utforming av [[Stormähren]], og fikk den frankiske biskop [[Wiching]] av [[Nitra]] til å blande seg inn i misjonsaktiviteten til den [[Den ortodokse kirke|østortodokse]] presten Methodios (bror av [[Kyrillos]]) med det må å forhindre enhver fare for en forent Mähren.<ref>Mann (1925), bind III, s. 243</ref>

Arnulf greide ikke å erobre hele Stormähren i krigene for 892, 893, og 899, men han oppnådde en del suksess, særlig i 895 da hertugdømmet [[Böhmen]] brøt ut av Stormähren og ble hans vasallstat. Han oppnådde en enighet med [[Bořivoj I av Böhmen|Bořivoj]], hertug av Böhmen, og landet ble således fri for faren av en frankisk invasjon. I 893 eller 894 tapte antagelig Stormähren en del av sitt område til ham, omtrentlig det som i dag er vestlige [[Ungarn]]. Som belønning ble Wiching hans kansler i 892.<ref>Mann (1925), bind III, s. 244</ref> I hans forsøk på å erobre Mähren inngikk Arnulf en form for allianse med [[madjarer]]ne som hadde bosatt seg i [[Pannonia]] — omtrentlig dagens [[Ungarn]] —og med deres hjelp utøvde han en form for kontroll over Mähren.<ref name="Comyn_83">Comyn (1851), s. 83</ref><ref>Mann (1925), bind IV, s. 13</ref>

=== Konge av Italia og tysk-romersk keiser ===
[[Fil:Johann Jakob Jung Ludwig das Kind und Arnulf von Kärnten.jpg|thumb|Arnulf og [[Ludvig barnet]], maleri av Johann Jakob Jung (1800-tallet).]]
I Italia hadde [[Guido III av Spoleto]] og [[Berengar av Friuli]] kjempet over langobardenes jernkrone. Berengar hadde blitt kronet som konge i 887, men Guido ble deretter kronet i 889 som konge av Italia av pave [[Stefan V]] som beskyttet sine egne interesser. Deretter ble han i 891 kronet som [[tysk-romersk keiser]]. Det hadde kjennetegnene av en avtale: keisertittelen i bytte mot at Guido III lot vatikanstatene være i fred.<ref name="Bauer_468"/> Mens pave Stefan V ga sin støtte til Guido, ga Arnulf all sin støtte til Berengar.<ref>Mann (1925), bind III, s. 378</ref>  Berengar hadde ikke gitt opp sine håp om å bli konge. Han tok byen Pavia og erklærte seg selv som rivaliserende konge.

I 893 sendte den nye paven, [[Formosus]], som ikke hadde tillit til den nykronete Guido III og hans sønn, den fjorten år gamle [[Lambert II av Spoleto]], sendte en ambassadør til Omuntesberch hvor Arnulf var i møte med Svatopluk av Mähren,<ref>Mann (1925), bind III, s. 379</ref> for å anmode Arnulf kom sørover og frigjøre Italia.<ref>Mann (1925), bind IV, s. 50</ref> Arnulf gjennomførte han den lange reisen  til Roma med sin hær. Han sendte sin sønn Zwentibold med en bayersk hær for å forenes med Berengar av Friuli. Sammen beseiret de Guido, men tok deretter imot penger for å forlate området, noe som skjedde på høsten.

Da pave Formosus på nytt anmodet Arnulf om å invadere, og lovte ham keiserkronen om han innførte fred i Italia. Arnulf ledet en hær over Alpene tidlig i 894. I januar 894 falt Bergamo, og grev Ambrose, Guidos representant i byen, ble klynget opp i et tre ved byens port.<ref name="Duckett_22">Duckett (1968), s. 22</ref> Etter å ha erobret alt land nord for elven Po tvang Arnulf fram overgivelsen av Milano og fordrev deretter Guido ut av Pavia. Deretter lot han seg selv krone som konge av Italia.<ref name="Bryce"/> Arnulf dro ikke videre og hans soldater ble hemmet av sykdom.<ref name="Mann_IV_51">Mann (1925, bind IV, s. 51</ref> Guido trakk seg tilbake for å omgruppere på et befestet sted ved elven [[Taro (elv)|Taro]], men om høsten døde han plutselig der. Arnulf marsjerte nordover gjennom Alpene, men ble overfalt av [[Rudolf I av Burgund]] og det var bare med de største vanskeligheter at Arnulf klarte å komme seg over fjellkjeden.<ref name="Duckett_22"/> Som hevn beordret han sin sønn Zwentibold om å invadere og herje Burgund.<ref name="Duckett_22"/> I mellomtiden hadde Lambert og hans mor Ageltrude reist til Roma for få pavens bekreftelse på at han hadde arvet keisertittelen, men pave Formosus, som fortsatt ville ha Arnulf som keiser, nektet og Lambert ble isteden fengslet i [[Castel Sant'Angelo]] nær [[Vatikanet]].

I september 895 ankom et nytt sendebud fra paven i Regensburg som anmodet Arnulf om hans støtte. I oktober satte Arnulf i gang et nytt krigstokt til Italia.<ref name="Mann_IV_51"/> Han krysset Alpene raskt og erobret på nytt Pavia, men deretter var framdriften langsom da han sikret seg støtte blant adelen i [[Toscana]]. Først grev Maginulf av Milano og deretter Walfred of Friuli og til sist også markgreve Adalbert II av Toscana. Ved ankomsten til Roma var byens murer lukket og holdt av Ageltrude, enke etter Guido III og mor til Lambert. Arnulf tok byen med makt den 21. februar 896 og satte paven fri.<ref name="Mann_IV_52">Mann (1925), bind IV, s. 52</ref> Arnulf deretter hilst ved [[Ponte Milvio]] av det romerske senatet som eskorterte ham til Leoninemuren hvor han ble mottatt av pave Formosus ved trappene av kirken Santi Dodici Apostoli («De hellige tolv apostler»).<ref name="Mann_IV_52"/> Lambert flyktet til sin fars hjemland i Speleto.

[[Fil:Icones imperatorvm romanorvm, ex priscis numismatibus ad viuum delineatae, and breui narratione historicâ (1645) (14560036650).jpg|thumb|left|175px|Arnulf framstilt som romersk keiser (1645).]]
Den 25. februar 896 ledet paven kongen inn i Peterskirken, salvet og kronet ham som tysk-romersk keiser og hyllet ham som [[Augustus (tittel)|augustus]].<ref>''Annales Fuldenses'' an. 896</ref> Han dro deretter videre til [[Sankt Paul utenfor murene]], den største kirken etter Peterskirken, hvor han mottok hyllesten til folket og han sverget «å aldri overgi byen til Lambert eller hans mor Ageltrude.»<ref name="Mann_IV_52"/> Arnulf forviste deretter to ledende senatorer til Bayern, Konstantin og Stefan, som hadde gitt hjelp til Ageltrude for å ta Roma.<ref>Duckett (1968), s. 28</ref> Arnulf etterlot en av sine vasaller til å holde Roma, og to uker senere marsjerte han mot Spoleto hvor Ageltrude hadde flyktet for å være sammen med sin unge sønn.<ref name="Mann_IV_53">Mann (1925), bind IV, s. 53</ref> Seieren var innen rekkevidde da Arnulf ble rammet av et slag som delvis lammet ham. Det tvang ham til å avlyse krigstoktet mot Spoleto og reise tilbake til Bayern.<ref name="Canduci_222"/> Som vanlig i slike tilfeller fikk Ageltrude skylden for å ha forgiftet ham.<ref name="Mann_IV_53"/>

Arnulf beholdt makten i Italia kun så lenge som han personlig var der.<ref>Bryce (1913), s. 79</ref><ref>Mann (1925), bind IV, s. 80</ref> På vei nordover stoppet han ved Pavia hvor han kronet siin illegitime sønn Ratold som underkonge av Italia og deretter etterlot han sønnen i Milano i et forøk på å opprettholde sin autoritet i Italia.<ref name="Duckett_30">Duckett (1968), s. 30</ref> Det samme året døde pave Formosus og det ga Lambert sjansen å komme fra Spoleto og erklære seg som konge av Italia. Både han og Berengar drepte Arnulfs myndighetspersoner i Italia som var blitt utnevnt, og tvang Ratold til flykte fra Milano til Bayern.<ref>Mann (1925), bind IV, s. 81</ref> Lambert tok Roma, krevde pavens kiste gravd opp, kledd i sine drakt og plassert bak et bord. Et kirkemøte fordømte den avdøde paven, hans kledning revet ham, tre fingre kappet av, et sigende de han hadde benyttet for velsignet folket i Roma, og deretter ble liket kastet elven Tiber. Kirkemøtet ble senere kalt for ''Synodus Horrenda'', «kadaverets domstol».  Lambert marsjerte nordover og gjorde en avtale med Berengar. Lambert skulle herske over sørlige Italia og Berengar den nordlige delen. Avtalen ble sikret ved at Lambert giftet seg med Berengars datter Gisela, men Lambert døde kun noe måneder senere, kun 18 år gammel, ved at han falt av hesten og brakk nakken. En annen redegjørelse av den samme hendelsen hevdet at han ble myrdet, og uansett tilfelle gjorde det mulig for Berengar på nytt å erklære seg som Italias konge.<ref name="Bauer_469">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 469</ref>

=== De siste årene ===
Etter 896 forhindret Arnulfs dårlige helse å regjere og ta seg av problemene i riket. Foruten slaget hadde han ''pediculosis pubis'', [[Menneskets flatlus|flatlus]], en hudparasitt som manifesterte seg som en infeksjon på øyelokkene. Italia hadde gått tapt,<ref name="Duckett_30"/> angripere fra Mähren og madjarere angrep jevnlig hans landområder, og Lotharingia var det opprør mot Zwentibold.<ref>Duckett (1968), s. 33</ref> Han var også plaget av økende vold og maktkamper mellom den frankiske lavadelen.<ref>Duckett (1968), s. 36</ref>

Den 8. desember 899 døde Arnulf ved [[Regensburg|Ratisbonin]] i dagens Bayern. Han ble gravlagt ved klosterkirken Sankt Emmeram, i dag kjent som Schloss Thurn und Taxis, palasset til fyrstene av [[Thurn und Taxis]].

Han ble etterfulgt som konge av Østfrankerriket av sin eneste legitime sønn med sin hustru Ota (døde 903), [[Ludvig barnet]].<ref>Mann (1925), bind IV, s. 100</ref> Etter at Ludvig døde i 911 kun 17 eller 18 år gammel, opphørte den østfrankiske grenen av karolingernes dynasti å eksistere. Arnulf hadde fått adelen til å anerkjenne hans illegitime sønner Zwentibold og Ratold som sine etterfølgere. Zwentibold, som han hadde gjort til konge av Lotharingia i 895, fortsatte å styre der, mislikt av de fleste, fram til 900 da han ble myrdet.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5
* Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors'', Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
* Duckett, Eleanor (1968): ''Death and Life in the Tenth Century''. Ann Arbor: University of Michigan Press.
* Comyn, Robert (1851): ''History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V'', bind I. 
* Bryce, James (1913): [https://archive.org/stream/holyromanempir00bryc#page/n5/mode/2up ''The Holy Roman Empire''], MacMillan. 
* Mann, Horace, K. (1925): [https://archive.org/stream/livesofpopesinea03mann#page/n7/mode/2up ''The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol III: The Popes During the Carolingian Empire, 858–891'']. 
* Mann, Horace, K. (1925): [https://archive.org/stream/livesofpopesinea04mann#page/n7/mode/2up ''The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol IV: The Popes in the Days of Feudal Anarchy, 891–999''].

== Eksterne lenker ==
{{Commons category|Arnulf of Carinthia}}
* [https://thekingsandqueens.wordpress.com/2014/10/04/arnulf-of-carinthia/ «Arnulf of Carinthia»], ''Kings and Queens''
* {{PND|118650440}}

{{startboks}}
{{Verv en til to|Forgjenger=[[Karl III av det tysk-romerske rike|Karl den tykke]]|Hva1=[[Liste over frankiske konger|Konge av Østfrankerriket]]|Hva2=[[Liste over frankiske konger|Konge av Lotharingen]]|Startår1=[[887]]|Sluttår1=[[899]]|Startår2=[[887]]|Sluttår2=[[895]]|Etterfølger1=[[Ludvig barnet]]|Etterfølger2=[[Zwentibold]]|}}
{{Verv|Forgjenger=[[Lambert av Spoleto]]|Hva=[[Liste over tysk-romerske keisere|Keiser av det tysk-romerske rike]]|Startår=[[896]]|Sluttår=[[899]]|Etterfølger=[[Ludvig III av det tysk-romerske rike|Ludvig den blinde]]|}}
{{Sluttboks}}

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|Tyskland}}

[[Kategori:Frankiske konger]]
[[Kategori:Tysk-romerske keisere]]
[[Kategori:Fødsler i 850]]
[[Kategori:Dødsfall i 899]]