Redigerer Arianisme

[[File:Ariusz.JPG|thumb|Arius, bysantinsk takmaleri fra 1500-tallet som framstiller Arius og [[konsilet i Nikea]] i år 325. I [[oldkirken]] var det fortsatt [[teologisk]] diskusjon om forholdet mellom [[Gud]] og [[Jesus]], guddommens sønn. Den aleksandrinske [[presbyter]]en Arius og tilhengerne arianerne hevdet at Sønnen er en guddom, men skapt av Faderen på et bestemt tidspunkt, og derfor ikke evig, og således underordnet ham.]]
'''Arianisme''' er innen [[kristendom]]men en [[Monoteisme|monoteistisk]],<ref name="Berndt">Berndt, Guido M.; Steinacher, Roland (2014): [https://books.google.it/books?id=8RsGDAAAQBAJ&printsec=frontcover#v=onepage&q=Arius%20wanted%20to%20emphasise%20the%20transcendence%20and%20sole%20divinity%20of%20God&f=false ''Arianism: Roman Heresy and Barbarian Creed''], Routledge. ISBN 978-14-09-44659-0. Sitat: «Arius wanted to emphasise the transcendence and sole divinity of God [...]. God alone is, for Arius, without beginning, unbegotten and eternal. In the terminology of negative theology, Arius stresses monotheism with ever-renewed attempts. God can only be understood as creator. He denies the co-eternal state of the Logos with God, since otherwise God would be stripped of his absolute uniqueness. God alone is, and thus he was not always Father. [...] Following Proverbs 8:22–25, Arius is able to argue that the Son was created. For Arius the Logos belongs wholly on the side of the Divine, but he is markedly subordinate to God.»</ref> [[kristologi]]sk lære<ref>Hadley, Gregory: [http://www.nuis.ac.jp/~hadley/publication/arian/ariuspong.htm ''Past and Present: An Overview of The Arian Controversy''] {{Wayback|url=http://www.nuis.ac.jp/~hadley/publication/arian/ariuspong.htm |date=20180704064717 }}; [https://www.britannica.com/topic/Arianism «Arianism»], ''Encyclopædia Britannica''.</ref> som hevder troen på at [[Jesus Kristus]] er [[Gud]]s sønn, men at han ble født av Gud på et bestemt tidspunkt,<ref name="Berndt"/> er forskjellig fra Faderen og derfor underordnet den øverste guddommen.<ref name="Berndt"/><ref name="BartEhrman">[https://ehrmanblog.org/the-controversies-about-christ-arius-and-alexander/ «The Controversies about Christ: Arius and Alexander»], ''The Bart Ehrman Blog''</ref> 

Arianismen og dens [[teologi]]ske lære er først tilskrevet [[Arius]] (ca. 260-336 e.Kr.).<ref name="Berndt"/> Han var en kristen prest i den egyptiske byen [[Alexandria]]. Arius' lære og hans tilhengere, som kalles arianere, ble imøtegått og motsagt av det teologiske synet som ble hevdet av andre kristne som fastholdt ''[[homoousios]]'' (gresk: ὁμοούσιος, «av samme vesen», angående [[treenigheten]]s vesen og Jesus Kristi vesen. 

Den arianske ideen om Jesus Kristus bygger på den forståelsen at Gud  er [[evighet|evig]] og har alltid eksistert, men Guds sønn ble født og har således ikke alltid eksistert.<ref name="Berndt"/><ref name="BartEhrman"/>

I kristendommens begynnelse og dens første utbredelse på 300-tallet var det en strid mellom to tolkninger (arianisme og homoousios) basert på den teologiske [[ortodoksi]] (rett-troenhet) på denne tiden, og begge retningene forsøkte å løse det teologiske [[dilemma]]et.<ref name="BartEhrman"/> Innledningsvis var det derfor to like ortodokse tolkninger som satte i gang en konflikt for å overbevise og vinne tilhengere og definere den nye ortodoksi.<ref name="BartEhrman"/> Arianismen ble fordømt av det økumeniske [[konsilet i Nikea]] i [[325]],<ref name="Ferguson">Ferguson, Everett (26. november 2013): [https://books.google.com/books?id=mRQwAAAAQBAJ&pg=PT267 ''Church History, Volume One: From Christ to the Pre-Reformation: The Rise and Growth of the Church in Its Cultural, Intellectual, and Political Context'']. Zondervan. ISBN 978-0-310-51657-6, s. 267</ref> men det varte lenge før den forsvant. Den 27. november 326 ble Arius tilkalt til Konstantinopel hvorfra utenlandske leiesoldater tok til seg troen og spredte arianismen ut i Europa til [[den katolske kirke]]s vrede, da den mente at arianismen var  ødeleggende kjetteri ved å benekte Jesu Kristi guddom. Blant mange av de germanske folkeslag, blant annet vestgoterne på [[den iberiske halvøy]] og [[vandaler]] i [[Nord-Afrika]] og [[langobarder]] i nordlige Italia levde arianismen videre i adskillige århundrer, blant annet av maktpolitiske årsaker. Siden har alle grener av kristendom betraktet arianismen for å være [[heterodoksi]] (annerledestenkende) og [[Kjetteri|kjettersk]].<ref>Witherington III, Ben (2009): ''The Living Word of God: Rethinking the Theology of the Bible'', Waco, TX: Baylor University Press, s. 241.</ref>

== Bakgrunn ==
[[Fil:Constantine burning Arian books.jpg|thumb|Keiser [[Konstantin den store]] beordrer brenning av arianske bøker, illustrasjons fra en bok kirkelov, ca 825.]]

Ifølge arianismen er ''Sønnen'' ([[Jesus Kristus]]) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da [[Gud]]s Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på [[kristologi]]ens område. ''Faderen'' (Gud) har skapt ''Sønnen'' av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles ''Sønn'' kun i samme forstand som menneskene kalles ''Guds folk''. På samme vis er ''[[Den hellige ånd]]'' Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og ''[[Treenigheten|Treenighetsbegrepet]]'' kan ikke appliseres om Gud.

Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av [[biskop]] Alexander av Alexandria i år [[319]] og deretter ved [[konsilet i Nikea]] i [[325]]. I Nikea ble det fastslått at ''Guds sønn'' har samme guddom som ''Faderen''. Arianerne ble avvist og ekskludert.

Keiser [[Konstantin den store]] opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser [[Konstantius II]] gjorde arianismens kristologi til et dogme i [[Romerriket]]s [[statsreligion]]. Men biskop Alexander og hans etterfølger [[Athanasius]] nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det [[første konsil i Konstantinopel]] i [[381]].

Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte [[nikenske trosbekjennelse]], som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.

Ettersom [[Wulfila]], [[goterne]]s første biskop, forsto seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant [[germanerne|de germanske folk]], og de holdt lenge fast på denne lære. Ved [[synode]]n i [[Toledo]] [[589]] bekjente de germanske [[visigoterne|visigoterfolket]] seg til den [[Den katolske kirke|katolske]] lære, men blant [[Langobarder|langobardene]] levde arianismen videre til inn på [[700-tallet]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Brennecke, Hanns Christof (1999): «Arianism» i: Fahlbusch, Erwin: ''Encyclopedia of Christianity'', '''1''', Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans, ISBN 0-8028-2413-7, s. 121–122
* Hall, Christopher A.: [http://www.christianitytoday.com/history/issues/issue-85/how-arianism-almost-won.html «How Arianism Almost Won»], After the Council of Nicaea, the Real Fight for the Divinity of Christ Began, ''Christian History''

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20150629141505/http://www.fourthcentury.com/urkunden-chart-2007 ''Documents of the Early Arian Controversy''], kronologisk undersøkelse på engelsk av de historiske kildene

{{Kristologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kristologi]]
[[Kategori:Kirkehistorie]]
[[Kategori:Antitrinitarisme]]
[[Kategori:Kjetteri innen kristendommen]]
[[Kategori:Kristne begrep]]