Redigerer Ardenneroffensiven

{{Refforbedre|dato=2016-01}}
{{Infoboks slag
|navn = Ardenneroffensiven 
|konflikt = [[Andre verdenskrig]] 
|dato = [[16. desember]] [[1944]]–[[16. januar]] [[1945]]<ref name="Britannica_Battle_of_the_Bulge">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Battle-of-the-Bulge|tittel=Battle of the Bulge|besøksdato=24. november 2023|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=Battle of the Bulge, (December 16, 1944–January 16, 1945), the last major German offensive on the Western Front during World War II—an unsuccessful attempt to push the Allies back from German home territory.}}</ref>
|sted = [[Ardennene]] 
|resultat = Alliert seier 
|part1 = {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]]
|kommandant1 = {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Gerd von Rundstedt|G. von Rundstedt]] <br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Walter Model|W. Model]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Hasso von Manteuffel|H. von Manteuffel]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Sepp Dietrich|S. Dietrich]]
|styrke1 = '''ved start''':<br /> ca. 200&nbsp;000 mann<br /> 600 [[stridsvogn]]er<ref name="Evans2009_656–657"/>
|tap1 = 12&nbsp;652 døde<br /> 69&nbsp;182 såret/savnet<ref name="Beevor2015_412">Beevor 2015, s. 412</ref><br />700 stridsvogner<ref name="Evans2009_656–657"/>
|part2 = {{Flagg|USA}} [[Amerikas forente stater|USA]]<br />  {{Flagg|Storbritannia}} [[storbritannia]] 
|kommandant2 = {{Flagg|USA}} [[Dwight D. Eisenhower|D. Eisenhower]]<br />{{Flagg|USA}} [[Omar Bradley|O. Bradley]]<br />{{Flagg|USA}} [[George S. Patton|G. Patton]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Bernard Law Montgomery|B. Montgomery]]
|styrke2 = '''ved start''':<br />ca. 80&nbsp;000 mann<br /> 400 stridsvogner<ref name="Evans2009_656–657"/>
|tap2 = 8&nbsp;607 døde<br /> 69&nbsp;283 såret/savnet<ref name="Beevor2015_412"/><br />700 stridsvogner<ref name="Evans2009_656–657"/>
}}
<onlyinclude>'''Ardenneroffensiven''' var et slag under [[andre verdenskrig]]. Det startet i midten av desember [[1944]] og var, sammen med [[operasjon Nordwind]] (iverksatt for å avlaste Ardenneroffensiven), den siste tyske offensiven på [[Vestfronten (andre verdenskrig)|vestfronten]]. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den vestallierte fronten (i hovedsak styrker fra USA og Storbritannia). Ved å angripe gjennom [[Ardennene]], for så å svinge nordover og erobre [[Antwerpen]] ville de tyske styrkene dele de vestalliertes [[Armé (forband)|armeer]] i to. [[Adolf Hitler|Hitler]] hadde håp om at dette ville tvinge [[De allierte (andre verdenskrig)|de vestallierte]] til å forhandle frem en separat fredsavtale i [[Tyskland]]s favør, så Tyskland deretter kunne konsenterere seg om Sovjetunionens styrker.</onlyinclude>

De tyske styrkene oppnådde et fullstendig overraskelsesangrep om morgenen 16. desember 1944, grunnet vestalliert selvsikkerhet, fokus på allierte offensiver andre steder og begrenset flyrekognosering grunnet dårlig vær. Amerikanske styrker brukte regionen primært som et hvileområde for [[Første armé (USA)|U.S. First Army]], og fronten var tynt forsvart av slitne tropper og uerfarne erstatningsstyrker. De tyske angriperne hadde også fordel av at det dårlige været hindret alliert flyangrep i en lengre periode. Amerikansk motstand langs den nordlige skulderen av offensiven, rundt Elsenborn-ryggen (engelsk: Elsenborn Ridge), og i sør, rundt [[Bastogne]], stengte for tysk adgang til viktige veier i nordvest og vest. Det bidro til trengsel i tysk fremrykking, og terrenget som favoriserte forsvarerne forsinket den tyske angrepsplanen og ga de allierte anledning til å forsterke de tynt utplasserte styrkene. Bedre vær fra rundt 24. desember åpnet for allierte flyangrep mot tyske styrker og forsyningslinjer. Selv om den tyske offensiven i hovedsak var over 27. desember, fortsatte kampene ennå en tid, inntil frontlinjene ble de samme som før angrepet.

Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på alliert side. De allierte fikk på den annen side muligheten til å gå i kamp med, og bekjempe, de beste tyske avdelingene utenfor [[Vestvollen]] (engelsk: Siegfried Line), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg.  Dette var med på å lette de vestalliertes invasjon av selve Tyskland.
 
== Bakgrunn ==

{{Utdypende artikkel|invasjonen i Normandie|Slaget om Hürtgenskogen}}

Etter at de allierte hadde slått seg ut av [[brohode]]t ved [[Normandie]] i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de frem i [[Frankrike]] i en voldsom hastighet (amerikanske 11. Armoured Division dekket for eksempel 550 kilometer på seks dager, frem til erobringen av [[Antwerpen]]). De støtte underveis på store [[logistikk|logistiske]] problemer. Den eneste dypvannshavnen var ved [[Cherbourg-Octeville|Cherbourg]], nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit ble bare lengre og lengre, etterhvert som styrkene beveget seg østover mot Tyskland. Selv om flere havnebyer var blitt tatt siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene.<ref name=":1">Beevor 2013, s. 684–685</ref> En ekstra utfordring var at sentrale deler av det franske [[jernbane]]nettet nærmest var utradert av alliert bombing før invasjonen i Normandie.<ref>Beevor 2013, s. 617–618</ref> Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå allierte tropper like mye problemer.<ref>Beevor 2015, s. 31, 35, 37, 39, 45</ref><ref>{{Kilde www|url=https://history.army.mil/brochures/brief/overview.htm#6|tittel=A Brief History of the U.S. Army in World War II|besøksdato=26. november 2023|forfattere=Wayne M. Dzwonchyk|dato=3. oktober 2003|forlag=U.S. Army Center of Military History|sitat=Victory seemed to be at hand. But by mid-September Allied communications were strained. Combat troops had outrun their supplies. British and Canadian forces advanced into the Netherlands, and American troops crossed Belgium and Luxembourg and entered German territory. Then both met strong resistance. Bad weather curtailed unloading of supplies directly across the Normandy invasion beaches, while the ports on the North Sea and the Mediterranean were in ruins. As logistical problems piled up, Eisenhower rejected as too dangerous British pleas to channel all available resources into one deep thrust into Germany.}}</ref> 

<gallery mode="packed" caption="Alliert fremrykking og tysk flukt">
Pursuit to the German border.jpg|Alliert fremrykking, 26. august til 10. september 1944, til Tysklands vestgrense
American tank destroyers.jpg|Amerikanske M36 panserjagere fra 103rd TD, 82nd Airborne Division rykker frem i tett tåke for å nå en tysk posisjon nær Werbomont i [[Belgia]]
Red Ball Express - Truck in the mud.jpg|Amerikansk lastebil med forsyninger til fronten har kjørt seg fast i gjørme
</gallery>

Massive mengder forsyninger måtte bringes frem med lastebil, og dette var lite effektivt. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de allierte å rykke etter. De allierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin armé, slik at i hvert fall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den allierte øverstkommanderende, general [[Dwight D. Eisenhower]], insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Disse styrkene hadde som primæroppgave å ta de vitale tyske industriområdene i [[Ruhr]].<ref name=":1" /> Mens de allierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen [[Gerd von Rundstedt]] å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke.<ref>Shirer 1990, s. 1088–1089</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Krigsslutt i 1944?
|Etter å vært tilnærmet innesperret i Normandie i halvannen måned (fra 6. juni til 25. juli 1944) rykket de vestallierte styrkene svært raskt frem, mye raskere enn de hadde forventet før invasjonen. Etter å ha erobret Paris, Brussel og Antwerpen trodde mange, både ledere og soldater, at krigen ville være over i løpet av 1944.<ref>Hastings 2008, s. 44–47</ref>

Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings gjorde de allierte en rekke feil. Samlet førte de til at de tyske styrkene fikk tid til å etablere et forsvar mot vestalliert invasjon av Tyskland. Den største feilen var manglende sikring av innseilingen til den uskadde havnen i Antwerpen, sentral i forsyning av drivstoff, ammunisjon og alt annet store hærstyrker trenger. Etter fremrykkingen mot broen over Rhinen ved Arnhem mislyktes ([[Operasjon Market Garden]]), stoppet de vestallierte styrkenes fremrykking i praksis opp.<ref>Hastings 2008, s. 51–55, 222, 226, 299, 301</ref>}}

Den belgiske motstandsbevegelsen, sammen med rask fremrykking og et overraskelsesangrep fra US Army 11. Armoured Division, klarte å forhindre at tyskerne ødela havnene i  [[Antwerpen]]. Etter byen var inntatt uskadet 4. september 1944, valgte general [[Bernard Law Montgomery]] å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, i stedet for å presse på for å ta [[Walcheren]] og andre områder ved innseilingen til byen. Dette gjorde at tyskerne kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriene der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven [[Schelde]], var Antwerpen derfor ubrukelig for de allierte. Deretter prioriterte general Montgomery [[operasjon Market Garden]] i midten av september, den hadde som mål å krysse [[Rhinen]], og omgå ''[[Vestvollen]]'' (engelsk: Siegfried Line). Denne operasjonen mislyktes, og ga ikke de allierte styrkene en bedre posisjon. Først i november, da den [[Canada|kanadiske]] 1. armé utkjempet [[slaget ved Schelde]], ryddet [[Westerschelde]] og erobret [[Walcheren]] ble Antwerpen endelig tilgjengelig for allierte skip. De første allierte handelsskipene la til kai 28. november 1944, nesten 3 måneder etter Antwerpen havn var erobret uskadet.<ref>Beevor 2015, s. 31, 39, 40–41, 44–45</ref><ref>Hastings 2011, s. 582</ref><ref>Hastings 2008, s. 219, 222</ref>

Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde [[operasjon Bagration]] &ndash; en massiv sovjetisk offensiv på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] &ndash; stoppet opp i [[Polen]]. Dette kalte tyskerne «ødeleggelsen av Armégruppe Senter». Den sovjetisk overmakten var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. I slutten av august hadde sovjeterne i stedet startet en ny storoffensiv i [[Romania]], og i løpet av oktober var det meste av [[Balkan]] og mye av [[Ungarn]] gått tapt for tyskerne.<ref>Beevor 2013, s. 636–639, 687–688</ref> På dette tidspunktet var det klart at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antagelig i desember.<ref>Beevor 2015, s. 47</ref><ref name="Evans2009_656–657">Evans 2009, s. 656–657</ref>

Tidligere i 1944 hadde vestmaktenes bombetokter og allierte jagerfly i all hovedsak satt [[Deutsche Luftwaffe|Luftwaffe]] på bakken, noe som gjorde at de ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe allierte forsyningskolonner. Mangelen på flybensin var særlig kritisk, og Luftwaffe var også hemmet av mangel på erfarne flyvere grunnet mannskapstapene i luftkamper med allierte fly. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys som regel raskt oppdaget og angrepet. Bombing og beskytning av disse, samt den store bombekampanjen mot de [[Romania|rumenske]] oljefeltene (inntil disse ble tatt av sovjeterne i august 1944) og tyskernes [[oljeraffineri]]er førte til at Tyskland hadde stor mangel på [[Råolje|olje]] og [[bensin]].<ref>Beevor 2013, s. 492, 595, 684, 687, 700</ref> 

{{sitat|Fienden fører nå en defensiv strid på alle fronter; hans situasjon er slik at han ikke kan iverksette offensive operasjoner av noen størrelse.|Vurdering av situasjonen, 15. desember 1944, fra general [[Bernard Law Montgomery]] til 21. armégruppe<ref>Liddel Hart 1971, s. 589</ref>}}

Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at forsyningslinjene til vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vest-Europa. Med frontlinjen mye nærmere tysk territorium var forsvarslinjen sterkt redusert i lengde og sambands- og forsyningslinjene kortere. Det siste medførte at man ikke lenger var så avhengig av radio, men i større grad kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at allierte styrker ikke så lett kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom [[Ultra]]-programmet. I tillegg var været dårlig, med regn og vind som ble avløst av snø og tåke da året gikk mot slutten. Dermed var det vanskelig for de allierte å utnytte sin overlegenhet i luften, samtidig som bakkestyrker og forsyninger ble sinket av gjørme og oversvømmelser.<ref>Parker 1994, s. 122–123</ref><ref>Beevor 2015, s. 131</ref>

Med slutten både på operasjon Bagration på østfronten og den kanadiske offensiven på vestfronten – samtidig som sovjeternes offensiv i Ungarn møtte voldsom motstand (som i [[slaget om Budapest]]) – stanset de alliertes fremrykking på alle fronter nesten fullstendig opp etter hvert som høsten la seg over Europa.<ref>Beevor 2013, s. 665, 697</ref><ref name="Evans2009_656–657"/>

=== Tysk planlegging ===

{{Tekstboks
|overskrift=Stillinger, panser og soldater
|De amerikanske styrkene i Ardennene forventet ikke noe angrep, og hadde derfor i liten grad forberedt sine stillinger. De hadde ikke lagt ut piggtråd, minefeller eller etablert dype bunkere. De hadde heller ikke forberedt sprengning av broer for å hindre eventuell tysk fremrykking. Selv skyttergroper for infanteristene var manglende, og vanskelig å grave da det tyske angrepet var i gang, grunnet frost i bakken.<ref>Hastings 2008, s. 307–308</ref>

Mens de tyske panserstyrkene stort sett rykket raskt frem, var det tyske infanteriet merkbart dårligere. Det ledet til et stort gap mellom panser og infanteri, og bidro ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings vesentlig til det tyske nederlaget.<ref>Hastings 2008, s. 311, 325</ref>}}

Hitler hadde oversikt over den kritiske tyske situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis de bare slåss på én front. Da operasjon «Market Garden» slo feil, samtidig som operasjon Bagration ble stoppet og sovjeternes fremrykning i [[Ungarn]] var langsom og ujevn, var de tyske styrkene mindre presset. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne. I den tilstanden tyske styrker befant seg, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble utarbeidet, men de munnet alle ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerne skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer ville det gi dem lite, fordi Sovjetunionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide. Det var heller ikke noe å hente ved et motangrep i Italia.<ref name="Beevor_2015_105–108">Beevor 2015, s. 105–108</ref>

I vest var mulighetene mer lovende. De allierte hadde problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i allierte operasjoner. Erobringen av Antwerpen var et kupp, men den uskadede havnen kunne ikke brukes på flere måneder grunnet tyske styrker ved innløpet. De allierte styrkene var strukket ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. Et vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid. Den 16. september 1944 skisserte den tyske diktatoren Adolf Hitler et klassisk [[Blitzkrieg]]-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene, for å slå en kile mellom de britiske og amerikanske styrkene, gjenerobre Antwerpen og fremkalle en ny [[Operasjon Dynamo|evakuering av Dunkirk]].<ref>Beevor 2015, s. 47</ref> Hvis Antwerpen ble tatt, ville fire arméer være avskåret og uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville gi ham frihet til å konsentrere seg om østfronten.<ref name="Beevor_2015_105–108"/>

=== Tysk detaljplanlegging ===
Den tyske overkommandoen bestemte midt i september, på Hitlers befaling, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under [[slaget om Frankrike|felttoget i Frankrike]]. Hovedstyrken skulle gå frem til elva [[Maas]] (fransk: Meuse) og så snu nordvestover mot den viktige havnebyen [[Antwerpen]] og [[Brussel]]. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Maas ville terrengforholdene være bedre, og det var mulig med rask fremrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn ''Wacht am Rhein'' ([[tysk]] for «Vakt ved Rhinen») for å forvirre alliert etterretning.<ref name="Beevor2015_106_119">Beevor 2015, s. 106, 119</ref>

[[Fil:The Ardennes 15 Dec 1944.jpg|miniatyr|Vestfronten ved Ardennene 15. desember 1944, dagen før offensiven]]

Fire arméer ble valgt for operasjonen:
* 6. SS panserarmé, ledet av [[Sepp Dietrich]]. Denne ble skapt [[26. oktober]] 1944 og inkluderte noen av [[Waffen-SS]]' beste avdelinger, inkludert [[Leibstandarte-SS Adolf Hitler|1. SS Panserdivisjon]] og [[12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend|12. SS Panserdivisjon ''Hitlerjugend'']]. Denne ble hovedangrepstyrken og skulle lede an i det nordlige angrepet som hadde [[Antwerpen]] som mål.<ref>Beevor 2015, s. 429–431</ref>
* 5. panserarmé, ledet av [[Hasso von Manteuffel]], ble satt inn i midten, med [[Brussel]] som mål.<ref>Beevor 2015, s. 427–429</ref>
* 7. armé, ledet av [[Erich Brandenberger]], ble satt inn i sør, for å beskytte flanken.<ref>Beevor 2015, s. 431–433</ref>
* 15. armé, ledet av [[Gustav-Adolf von Zangen]], ble satt inn i nord for å beskytte 6. SS panserarmés høyre flanke.<ref>Beevor 2013, s. 709</ref>

Øverstkommanderende for operasjonen var feltmarskalkene [[Walter Model]], sjefen for [[Armégruppe B]], og [[Gerd von Rundstedt]], øverstkommanderende for tyske styrker på vestfronten. For at operasjonen skulle bli vellykket, mente planleggerne at man trengte overraskelsesmomentet, dårlig vær som satte allierte fly på bakken og ingen forsinkelser i gjennomføring av planen. Model uttalte at det var kritisk at man nådde Maas på dag fire for å kunne gjennomføre et vellykket angrep. Styrkene som ble satt inn var allerede redusert fra det opprinnelige omfanget på 32 [[divisjon (forband)|divisjoner]] til rundt 28, med 4 divisjoner i reserve. Dette på grunn av mangel både på personell og materiell. Mens man satte opp styrkene ble også operasjonen forsinket fra midten av november til 16. desember.<ref>Beevor 2015, s. 105, 121</ref>

{{sitat|Jeg var lamslått. Hitler hadde ikke spurt meg til råds om mulighetene. For meg var det ganske innlysende at de disponible styrkene var altfor små til å kunne gjennomføre en så ærgjerrig plan. Model mente det samme som meg. Det var faktisk ingen soldat som trodde at planen om å nå Antwerpen var gjennomførbar. Men nå visste jeg at det var ganske nytteløst å protestere overfor Hitler når det gjaldt ''muligheten'' for å gjennomføre noe som helst.|Feltmarskalk von Rundstedts kommentar til planene for Ardenneroffensiven.<ref name="Liddel_Hart_1971_595–596">Liddel Hart 1971, s. 595–596</ref>}}

Før offensiven var de allierte blinde for tyske troppeforflytninger. Nettverket til [[den franske motstandsbevegelsen]] hadde skaffet verdifull informasjon, men bare frem til de nådde den tyske grensen. Ettersom tyskerne sloss på tysk territorium brukte de også det tyske telefon- og telegrafnettet, og de allierte hadde ingen nytte av at de hadde knekket den tyske [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma-koden]]. I tillegg var de tyske styrkene pålagt ekstraordinære begrensninger på radiosamband i forbindelse med det kommende angrepet. Etter bombeattentatet mot Hitler ([[20. juli-attentatet]]) var det også strammet inn på hemmelighold innenfor Wehrmacht. Det tåkete været gjorde også at allierte rekognoseringsfly hadde liten effekt.<ref>Beevor 2015, s. 106, 111, 121–122</ref><ref name="Hastings_2008-305–307">Hastings 2008, s. 305–307</ref>

Alt dette gjorde at den allierte overkommandoen regnet Ardennene som en stille sektor, og stolte på etterretningstjenestenes analyser som sa at tyskerne ikke kunne gjennomføre større offensiver så sent i krigen.<ref>Beevor 2015, s. 128–132</ref> Allierte styrker i Ardennene var en blanding av ferske styrker (slik som 99. og 106. infanteridivisjon) og erfarne, men utslitte styrker som var sendt til sektoren for å hvile (slik som 2., 4. og 28 infanteridivisjon).<ref>Beevor 2015, s. 103, 132, 135</ref><ref>Beevor 2013, s. 710</ref>

{{sitat|Fiendens nåværende praksis med å bringe nye divisjoner inn i denne sektoren for  skaffe dem erfaring fra fronten og deretter sende dem på oppdrag andre steder indikerer et ønske om å la denne sektoren av fronten forbli rolig og inaktiv.|Rapport fra VIII korps i Bastogne, seks dager før det tyske angrepet.<ref>Beevor 2015, s. 130</ref>}}

To store spesialoperasjoner var planlagt for offensiven. I oktober ble det bestemt at [[Otto Skorzeny]], den tyske kommandosoldaten som hadde befridd [[Benito Mussolini]], skulle lede en gruppe engelsktalende soldater i [[operasjon Greif]]. De skulle bære amerikanske og britiske uniformer, og deres oppgave var å ta seg inn bak de amerikanske linjene for å endre skilt, omdirigere trafikken og generelt skape kaos. Til slutt skulle de ta bruene over [[Maas]] mellom [[Liège]] og [[Namur]]. I november ble en annen operasjon lagt til: oberst Friedrich August von der Heydte skulle lede en avdeling fallskjermjegere i et natthopp bak allierte linjer for å ta et viktig veikryss nær [[Malmedy]].<ref>Beevor 2015, s. 113–119</ref><ref>Beevor 2013, s. 713</ref>

For den siste delen av planleggingen forlot Hitler og staben hans hovedkvarteret [[Wolfsschanze]] i [[Østpreussen]] og dro den 15. desember 1944 til hovedkvarteret [[Adlerhorst]] 10&nbsp;km vest for [[Bad Nauheim]] i [[Hessen]], hvor Hitler hadde styrt det vellykkede felttoget i 1940 mot Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg.<ref>Beevor 2015, s. 120</ref><ref>Beevor 2013, s. 709</ref>

== Det innledende tyske angrepet ==

Det tyske angrepet begynte 16. desember 1944 klokken 5.30 om morgenen. Innledningen var et kortvarig artilleribombardement mot de allierte stillingene vis-à-vis 6. SS Panserarmé.<ref>Hastings 2008, s. 310</ref> I nord angrep 6. SS Panserarmé gjennom Losheim-gapet og over Elsenborn-ryggen (i dag en del av [[Bütgenbach]]) for å forsøke å nå Liège. I senter angrep 5. Panserarmé mot [[Bastogne]] og [[Sankt Vith]], begge viktige veikryss. I sør angrep 7. Armé mot [[Luxembourg]] for å forsøke å sikre flanken mot allierte motangrep.

Tyskerne tok i bruk taktikker som russerne hadde brukt på effektivt vis mot dem under operasjon Bagration. Den første tyske bølgen besto for det meste av [[infanteri]], som ryddet veien og gjorde knipetangsmanøvre hvor de pansrede styrkene kunne utnytte stillingen. Det første angrepet kom overraskende på amerikanerne, og mange av de mest fremskutte amerikanske posisjonene overga seg. Først litt lenger bak møtte tyskerne sterk motstand, noe som sinket dem.

<gallery mode="packed" caption="Wehrmachts offensiv i Ardennene">
Battle of the Bulge 6th.jpg|[[Sepp Dietrich]] ledet 6. SS Panzerarmee langs den nordligste aksen
Battle of the Bulge 5th.jpg|[[Hasso von Manteuffel]] ledet 5. Panzerarmee langs den midtre aksen
Battle of the Bulge 7th.jpg|[[Erich Brandenberger]] ledet 7. Panzerarmee langs den sydlige aksen
Malmedy Massacre.jpg|Malmedymassakren
</gallery>

Langs den nordligste aksen møtte 6. SS Panserarmé uventet sterk motstand fra den amerikanske 2. og 99. infanteridivisjon, og de ble stoppet ved Elsborn-åsen. Dette tvang Dietrich til å sette inn panserstyrkene sine tidlig.{{tr}} Det dårlige været var dog ikke bare til hinder for allierte flystyrker; de sinket også den tyske fremrykningen etter hvert som veiene ble dårligere og dårligere. Resultatet av været og terrenget var at tusenvis av kjøretøyer ble sittende fast i massive køer på bratte, trange og svingete fjellveier.<ref>Hastings 2008, s. 324–325</ref>

I midten ble de angripende tyske styrkene oppholdt ved landsbyen Sankt Vith, av styrker fra 7. amerikanske stridsvogndivisjon. Selv om landsbyen tilslutt ble inntatt av tyske styrker førte forhalingen av det tyske angrepet til avgjørende forsinkelser i timeplanen, ifølge journalisten og historikeren Max Hastings like avgjørende som amerikanernes forsvar av byen Bastogne.<ref>Hastings 2008, s. 327–328</ref>

Hitler hadde forutsagt at det ville ta Eisenhower to eller tre dager å skjønne at kampene i Ardennene ikke bare var et lokalt motangrep. Hans spådom slo kraftig feil; allerede før den første dagen var omme sendte Eisenhower forsterkninger til området, stikk i strid med rådene staben hans ga ham. Innen en uke var 250&nbsp;000 soldater blitt sendt frem. På samme tid ble amerikanske [[101. luftbårne divisjon]] sammen med en kampgruppe fra 10. panserdivisjon sendt for å forsvare Bastogne. 82. luftbårne divisjon ble sendt nordover, til nærheten av Liège.

=== Spesialoperasjonene Stösser og Greif ===
{{Utdypende artikkel|operasjon Stösser|operasjon Greif}}

Operasjon Stösser var opprinnelig blitt planlagt for morgentimene den 16. desember, men måtte utsettes på grunn av dårlig vær og drivstoffmangel. Det neste tidspunktet var kl. 03.00 den 17. desember, og droppstedet var 11&nbsp;km nord for Malmedy. Målet var veikrysset «Baraque Michel», og [[oberst]] Friedrich von der Heydte skulle ta det og holde det i omtrent 24 timer før 12. SS Panserdivisjon ''Hitlerjugend'' skulle avløse dem.

Det dårlige været gjorde at de 1&nbsp;300 fallskjermsoldatene ble spredt over et stort område, og før klokken tolv på dagen hadde bare 300 klart å samle seg. von der Heydte oppga da planene om å ta veikrysset og ga ordre om å drive [[geriljakrig|geriljaaktivitet]] i området. På grunn av at de var så spredt fikk de allierte inn rapporter om fallskjermstyrker rundt i hele Ardenner-området og brukte mye energi på å sikre sine bakre områder.

For Operasjon Greif gikk det bedre: Oberstløytnant [[Otto Skorzeny]] klarte å få sin engelsktalende bataljon inn blant allierte styrker. Selv om de ikke klarte å ta brua over Maas, klarte de å spre usikkerhet og frykt i et omfang mye større enn avdelingens størrelse skulle tilsi. Til og med general Patton var bekymret og beskrev situasjonen som svært alvorlig 17. desember.

Kontrollposter ble satt opp over alt i de bakre linjer. Dette forsinket forflytningen av soldater og materiell. Militærpolitiet spurte ut soldater om alt mulig de mente enhver amerikaner burde vite, alt fra navnet på [[Mikke Mus]]' kjæreste, [[baseball]]-statistikker og hovedstaden i delstaten [[Illinois]]. Det siste spørsmålet fikk general [[Omar Bradley]], og selv om generalen visste det riktige svaret &mdash; [[Springfield (Illinois)|Springfield]] &mdash; så visste ikke soldaten som spurte ham det, da han trodde det var [[Chicago]]. Resultatet ble at generalen ble holdt i arrest en kort stund.<ref>Liddel Hart 1971, s. 594–595</ref>

Den økte sikkerheten gjorde livet vanskeligere også for de tyske infiltratørene, og flere av dem ble tatt til fange. Under avhør oppga de at de hadde blitt sendt for å drepe general Eisenhower, med det resultatet at generalen nærmest ble holdt i husarrest.<ref name="Liddel_Hart_1971_595–596"/> På grunn av at de ble tatt til fange i allierte uniformer, ble de senere skutt. Dette var i tråd med vanlig praksis på alle sider på den tiden.

=== Malmedymassakren ===
{{Utdypende artikkel|Malmedymassakren}}

{{Tekstboks
|overskrift=von Rundstedts appell
|Allerede andre og tredje dag i den tyske offensiven var det klart for den tyske ledelsen at det stramme tidsskjemaet ikke holdt. Dels var veiene for dårlige, stridsvogner og forsyninger slet med å komme frem, og dels var det sterk amerikansk motstand ved flere viktige punkter. I tillegg var det tyske infanteriet generelt for dårlig, sammenraskede grupper, som ikke sjelden var mer opptatt av å plyndre amerikansk utstyr og mat, enn å rykke frem. Den tyske øverstkommanderende, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, rådet den tyske diktatoren Adolf Hitler til å avbryte offensiven, men det ble avvist av Hitler.<ref>Hastings 2008, s. 325–326</ref>}}

I nord hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panserarmé, [[Kampfgruppe Peiper]], som besto av 4&nbsp;800 menn og 600 kjøretøyer under ledelse av oberst i [[Waffen-SS]] [[Joachim Peiper|Jochen Peiper]] trengt inn i Belgia. Klokken 7.00 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær [[Büllingen]], hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de fortsatte vestover. Klokken 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmedy og Bellevaux-Ligneuville, møtte de den amerikanske 285. ildledelsebataljon.

Etter et kort slag overga amerikanerne seg. De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var tatt til fange tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en [[pistol]] og skjøt den første mannen i rekken, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med [[maskingevær]]er.

Det er ikke kjent hvorfor dette skjedde, da det ikke finnes noen skrevne ordrer fra SS om at krigsfanger skulle skytes. Slike hendelser var dog vanlige på østfronten. Året før hadde amerikanerne henrettet tyske og italienske krigsfanger på samme måte ([[Biscarimassakren]]).

Nyhetene nådde raskt allierte avdelinger og spredte seg som ild i tørt gress. Det førte til at mange amerikanske styrker var mer utholdende i kamp, og bidro til en uvilje mot å vise nåde. Tyske soldater og offiserer som tilhørte SS ble skutt, samme ble stridsvognstroppene som hadde svarte uniformer og som mange amerikanske tropper antok tilhørte SS.<ref name="Hastings2008_320–322">Hastings 2008, s. 320–322</ref> 

Senere kom en alliert ordre om at SS-soldater og fallskjermjegere skulle skytes på stedet.{{tr}} 

Fangede SS-soldater som hadde vært del av Kampfgruppe Peiper ble stilt for retten i Malmedysaken etter andre verdenskrigs slutt.

Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandarte-divisjonen kommet i kamp med den amerikanske 99. infanteridivisjon, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd [[Stavelot]]. De lå allerede bak skjema, da den samme fremrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake ble forsyningsdepot og bruer sprengt. Spesielt mangelen på drivstoff skulle senere vise seg å bli ytterst kritisk for tyskerne.

=== Kampgruppe Peiper angriper ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-721-0375-28A, Frankreich, Soldat im Graben mit Panzerfaust.jpg|miniatyr|[[Panzerfaust]],  tysk panservernvåpen, effektivt på kort hold {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Peiper rykket inn i Stavelot [[18. desember]], men møtte sterk motstand fra de amerikanske styrkene der. Han var ikke i stand til å nedkjempe de amerikanske avdelingene i området, så han etterlot en mindre styrke i byen og gikk videre mot brua ved [[Trois-Ponts]]. Før han nådde dit hadde de allierte sprengt brua og gravd seg ned i stillinger, klare til kamp.

Peipers styrker ble avskåret fra den tyske hovedstyrken da amerikanerne tok tilbake den svakt forsvarte byen Stavelot 19. desember. Siden situasjonen i Stoumont begynte å bli håpløs, bestemte Peiper seg for å trekke seg tilbake til La Gleize, hvor han gravde seg ned i påvente av forsterkninger. Siden tyskerne ikke klarte å bryte seg gjennom de allierte linjene, måtte Peiper til slutt beslutte å slå seg tilbake til tyske linjer, gjennom de alliertes linjer. 23. desember startet kampgruppen angrepet bakover, men uten mesteparten av kjøretøyene og det tunge utstyret. De fleste soldatene klarte dog å unnslippe.

=== St. Vith ===
Både von Maunteuffels og Dietrichs styrker var avhengige av vegkrysset i byen St. Vith.  Forsvarerne, ledet av den amerikanske 7. panserdivisjon under kommando til general Bruce C. Clarke, sto i mot de tyske angrepene og sinket derfor den tyske fremrykningen. Den 21. desember klarte tyskerne å ta St. Vith, men de amerikanske styrkene trakk seg tilbake til forberedte forsvarsstillinger i området og sto nok en gang i veien for tyske planleggere. 23. desember hadde tyskerne knust de amerikanske flankene, og de amerikanske forsvarerne måtte trekke seg tilbake til vest for elva [[Salm]].  

Den tyske planen krevde at St. Vith skulle tas innen 18.00 17. desember, og denne lange forsinkelsen var et hardt slag for den tyske timeplanen.

=== Bastogne === 
[[Fil:Wacht am Rhein map (Opaque).svg|miniatyr|Wacht am Rhein&mdash; den tyske offensiven 16.&ndash;25. desember 1944<br />
Armeer er merket med størst skrifties<br />
Korps er merket med romertall<br />
Allierte divisjoner er vist med minst skrift<br />
Stiplede linjer merket "XXXX" viser skille mellom armeer<br />
Stiplede linjer merket "XXXXX" viser skille mellom armégrupper {[https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/50/Wacht_am_Rhein_map_%28Opaque%29.svg/1267px-Wacht_am_Rhein_map_%28Opaque%29.svg.png større versjon])]]

19. desember møttes den øverste allierte ledelsen i en [[bunker (bygning)|bunker]] i [[Verdun]]. Eisenhower innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene ute i åpent lende enn når de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi ''virkelig'' avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket var hjulene allerede i gang.

21. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som ble forsvart av 101. luftbårne divisjon og kampgruppe B fra 10. panserdivisjon. Innenfor forsvarsverkene var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekket med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte.

Tyske styrker angrep nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde angriperne unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt.

== Den allierte motoffensiven ==
[[Fil:Battle of the Bulge progress.svg|miniatyr|Tyskerne nådde aldri målene sine ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/3/33/Battle_of_the_Bulge_progress.svg/2265px-Battle_of_the_Bulge_progress.svg.png større versjon])]]
23. desember begynte været å lette, noe som gjorde forholdene lettere for det allierte flyvåpenet. De angrep tyske forsyningslinjer, og [[Republic P-47 Thunderbolt|P-47]]-jagere angrep tyske avdelinger på veiene. Det ble også satt opp en luftbro til Bastogne, hvor det ble sluppet medisin, mat, tepper og ammunisjon. Et lag med frivillige [[kirurg]]er ble flydd inn med [[militære glidefly|glidefly]] og utførte operasjoner i et redskapsrom.

Innen 24. desember hadde den tyske offensiven stoppet opp. Angriperne hadde løpt fra forsyningslinjene sine og begynte å få en kritisk mangel på ammunisjon og drivstoff. Frem til da hadde tyske tap vært lette, spesielt blant panserstyrkene, som bortsett fra Peipers kampgruppe var nesten urørte. Kvelden den 24. anbefalte general [[Hasso von Manteuffel]] Hitler å trekke tilbake styrkene til Westwall, men Hitler hørte ikke etter.

{{sitat|Jeg ville stanse offensiven på et tidlig stadium, da det var klart at den ikke kunne nå sitt mål, men Hitler insisterte rasende  på at den måtte fortsette. Det var et Stalingrad nummer to.|Feltmarskalk von Rundstedt, uttrykte støtte for Manteuffels vurdering.<ref>Liddel Hart 1971, s. 607</ref>}}

Pattons 3. armé var nå på vei for å unnsette Bastogne. Klokken 16.50 26. desember nådde de første avdelingene fra 37. panserregiment frem til Bastogne og gjorde slutt på beleiringen.

=== Tyskerne slår tilbake ===
1. januar 1945 satte tyskerne i gang to nye operasjoner. Klokken 9.15 iverksatte Luftwaffe [[operasjon Bodenplatte]], et angrep på allierte flyplasser i Benelux-landene. Hundrevis av fly angrep, og etterlot seg 150 ødelagte allierte fly. Kostnaden var høy for Luftwaffe; nærmere 300 fly gikk tapt, og 214 tyske piloter ble drept eller tatt til fange. De alliertes luftstridskrefter kom seg raskt etter skadene, men Luftwaffe klarte aldri å komme seg helt til hektene igjen, og dette var den siste store operasjonen de fikk på vingene. Resten av krigen hadde de allierte ubestridt overlegenhet i luften.<ref>Beevor 2013, s. 718</ref><ref>Beevor 2015, s. 360–364</ref>

Dagen før (31. desember) startet tyske styrker [[operasjon Nordwind]], en avledningsmanøver inn i [[Alsace]]. Det var kamper fra [[Saarbrücken]] i nord til Rhinen i sør, en front på 150&nbsp;km. Etter harde kamper og begrenset ammunisjon og forsyninger trakk amerikanerne seg tilbake til nye stillinger på sørsiden av elven Moder. Den 25. januar 1945 ga de tyske styrkene opp offensiven, amerikanske styrker hadde da 11&nbsp;609 drepte og sårede mot tyskernes 23&nbsp;000.<ref>{{Kilde www|url=https://www.history.army.mil/brochures/ardennes/aral.htm|tittel=Ardennes-Alsace|besøksdato=28. november 2023|forfattere=Roger Cirillo|forlag=U.S. Army Center of Military History|sitat=The battle in the Alsace appeared to be less dramatic than in the Ardennes, but was no less an Allied victory. Hitler spent his last reserves in Alsace-and with them the ability to regain the initiative anywhere. Like the Normandy Campaign, the Ardennes-Alsace struggle provided the necessary attrition for the mobile operations that would end the war. The carefully husbanded enemy reserves that the Allies expected to meet in their final offensive into Germany had been destroyed in December and January.}}</ref>

=== Alliert seier ===
Selv om den tyske fremrykningen hadde stanset opp, kontrollerte tyskerne en farlig kile inn i de allierte linjene, hvor de kunne binde opp store allierte styrker. Det allierte motangrepet var planlagt til 3. januar.  Pattons 3. armé i sør, rundt Bastogne, skulle angripe nordover.  Montgomerys styrker i nord skulle angripe sørover. De to styrkene skulle møtes ved [[Houffalize]]. Blant mange av soldatene var nyhetene om at en offensiv var på vei lite velkomne. Etter to uker med harde kamper var mange utslitte, og januar måned i 1945 var i tillegg en av de kaldeste som noensinne er målt. Offensiven ble satt i verk uansett.<ref>Beevor 2015, s. 377</ref>

[[Fil:p41(map).jpg|miniatyr|Det allierte motangrepet [[26. desember]] &ndash; [[25. januar]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d1/P41%28map%29.jpg større versjon])]]

Eisenhower hadde lagt amerikanske styrker i nord under Montgomerys kommando, og ønsket at han skulle angripe 1. januar for å avskjære de tyske styrkenes retrett. Montgomery nektet å sende inn det han mente var dårlig forberedte menn i en snøstorm, og før han angrep 3. januar hadde mange tyske soldater sluppet unna. Bare det tunge utstyret måtte de la være igjen.<ref>Beevor 2015, s. 347</ref> 

Da offensiven begynte gikk til å begynne med den amerikanske fremrykningen sakte, rundt en kilometer per dag. Tyskerne foretok en ordnet tilbaketrekning og klarte å sinke de amerikanske styrkene vesentlig. Den 3. januar ga Hitler ordre om tilbaketrekning av hovedstyrken fra Ardennene, og den 15. januar forlot han felthovedkvarteret i vest og reiste med sitt spesialtog til Berlin.<ref>Evans 2009, s. 658</ref> Den tyske offensiven i Ardennene bidro til at østfronten var svekket, da de sovjetiske styrkene angrep med [[Wisła-Oder-offensiven]] i januar 1945.<ref>Beevor 2015, s. 375</ref><ref>Hastings 2011, s. 595</ref>

Etter slaget oppsto en kraftig uenighet mellom to de ledende generalene på alliert side. Amerikaneren Omar Bradley og briten Bernhard Montgomery hadde lenge hatt et horn i siden til hverandre, og en pressekonferanse Montgomery holdt etter slaget provoserte Bradley enormt. Han tolket det dithen at Montgomery prøvde å ta æren for å ha reddet Bradleys styrker ut av et uføre Bradley selv hadde fått dem opp i.<ref>Beevor 2015, s. 372–374</ref><ref name="Beevor2015_412"/>

Ardenneroffensiven ansees av leksikonet ''[[Encyclopædia Britannica]]'' å ha endt den 16. januar 1945,<ref name="Britannica_Battle_of_the_Bulge"/> mens forfatteren [[Antony Beevor]] i sin bok om samme angir 29. januar 1945.<ref name="Beevor2015_412"/>

== Tematisk oversikt ==
=== Sivile tap ===

{{Tekstboks
|overskrift=Uenighet mellom amerikanere og briter
|Allerede før den tyske offensiven i Ardennene var det sterke uenigheter blant vest-allierte generaler. Den britiske feltmarskalken Bernard Montgomery hadde en særlig arrogant stil, og mange amerikanske generaler anså at mens deres styrker hadde stått for gjennombruddet i Frankrike, hadde britene vært overdrevent forsiktige ved angrepene mot Caen. 

Den tyske offensiven i Ardennene skjerpet uenigheten, særlig ved at amerikanske styrker en kort periode ble satt under britisk kommando. Montgomery ønsket fortsatt kontroll over disse amerikanske styrkene, noe øverskommanderende, general Eisenhower, kontant avviste. Svært uheldige uttalelser fra Montgomery under en pressekonferanse mot slutten av offensiven bidro til at general Eisenhower, med sterk støtte fra generalstabsjef George Marshall, satte Montgomery på plass, til almen amerikansk tilfredshet.<ref>Beevor 2015, s. 345–347, 370–374</ref> 
|align=right}}

Den 26. desember ble landsbyen [[Sankt Vith]], et knutepunkt for tysk transport, bombet av britiske RAF. Rundt 300 tunge bombefly av typen [[Avro Lancaster]] og [[Handley Page Halifax]] slapp om lag ett tusen tonn med eksplosiver og brannbomber. Militært var angrepet en suksess, alle veier var blokkert i minst tre dager, men rundt 250 sivile belgiere ble drept.<ref>Beevor 2015, s. 338–339</ref>

Den lokale befolkningen led store tap under kampene. Bygninger ble ødelagt, jorder skadet av tunge kjøretøy, [[Dyrefôr|fôr]], hester og vogner beslaglagt av tyske styrker. Mange av mennene i den belgiske sivilbefolkningen i området ble av de tyske styrkene utkommandert til tvangsarbeid, og en rekke av de ble drept under allierte bombeangrep, da det ikke var mulig å skille mellom sivile og militære. Mange ble også tvunget til å bli med de tyske styrkene som trakk seg tilbake til Tyskland og ble ikke løslatt før mot slutten av krigen, våren 1945.<ref>Beevor 2015, s. 355–356</ref>

=== Etterretning ===

I tillegg til tyske styrkers radiotaushet og svært begrenset spredning av kunnskap om angrepet, anså den britiske journalisten og historikeren Max Hastings at det var almen enighet om at det tyske angrepet ikke var militært fornuftig, at samtlige høyerestående tyske offiserer var mot angrepet viser det. Ut fra det mener Hastings det var helt usannsynlig, sett fra alliert side, at tyske styrker skulle foreta et slikt angrep.<ref>Hastings 1986, s. 100–102</ref>

{{sitat|Veldig dumt|Den sovjetiske diktatoren [[Josef Stalin]]s reaksjon, da han fikk høre om den tyske offensiven.<ref>Hastings 2008, s. 322</ref>}}

Til tross for det fikk de allierte en rekke ulike varsler om at tyske styrker forberedte en omfattende offensiv. Max Hastings anser at overraskelsesmomentet de tyske styrkene fikk var krigens største etterretningsfiasko.<ref name="Hastings_2008-305–307"/>

=== Logistikk ===

Under offensiven i Ardennene hadde de tyske styrkene en stor utfordring med manglende drivstoff. De allierte forsyningsstyrkene gjorde en stor innsats for å hindre tyske styrker i å få tilgang til drivstoff, fra 17. til 26. desember ble om lag 13 tusen tonn bensin flyttet vekk fra de fremrykkende tyske styrkene.<ref>Beevor 2015, s. 411</ref>

Ved planleggingen ba general Manteuffel om drivstoff til å forflytte seg 500 kilometer, men armeen hans fikk bare nok til 150 kilometer.<ref>Beevor 2015, s. 109</ref> Ifølge journalisten og historikeren Max Hastings startet hver tysk stridsvogn med rundt 600 liter drivstoff, nok til 250 kilometers kjøring, eller to-tre dager med kamphandlinger.<ref>Hastings 2008, s. 303</ref>

=== Krigsforbrytelser ===

Begge de stridende partene begikk krigsforbrytelser under den tyske offensiven og tilbaketrekningen, mest kjent i ettertid er SS-soldaters skyting av amerikanske krigsfanger ved [[Malmedymassakren]]. Tyske styrker drepte også et hundretalls sivile belgiere. De allierte styrkene utførte også krigsforbrytelser, særlig skyting av tyske krigsfanger, som ved Chenogne, hvor rundt 60 tyske krigsfanger ble skutt av soldater fra 11. Armoured Division.<ref>Beevor 2015, s. 408–409</ref><ref name="Hastings2008_320–322"/>

=== Navn ===

Tyskerne kalte planen ''Wacht Am Rhein'' (norsk: vakt ved Rhinen) i et forsøk på å lure de allierte til å tro at det var en forsvarsplan. Da angrepet nærmet seg ble det tyske kodenavnet endret til ''Herbstnebel'' (norsk: høsttåken).<ref name="Beevor2015_106_119"/><ref>Beevor 2013, s. 707</ref> I engelsktalende land er slaget kjent som ''Battle of the Bulge'', da tyskernes fremrykning førte til at frontlinjen fremsto som en «bul» på kartet.<ref name="Evans2009_656–657"/>

== Se også ==

* For det tyske angrepet under første verdenskrig, se [[slaget om Ardennene]]
* For den amerikanske filmen fra 1965 med samme navn se [[Ardennerslaget (film)]]

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
=== Norsk ===

* [[Antony Beevor|Beevor, Antony]]: ''Den andre verdenskrig'', [[Cappelen Damm]], 2013, ISBN 978-82-02-42146-5
* Beevor, Anthony: ''Ardennene 1944 : Hitlers siste sjansespill'', 2015, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-48228-2
* Hastings, Max: ''Veien til Berlin : fra D-dag til frigjøring'', Gyldendal norsk forlag, 1986, ISBN 8205167060 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042348004 e-bok] fra NB)
* Hastings, Max: ''Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45'', Historie & kultur, 2008, ISBN 9788292870075
* [[Basil Liddell Hart|Liddel Hart, Basil Henry]]: ''Den annen verdenskrig'', Cappelen, 1971, ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011306024 e-bok] fra NB)

=== Engelsk ===

* [[Richard J. Evans|Evans, Richard J.]]: ''The Third Reich at War'', Penguin, 2009, ISBN 978-0-141-01548-4
* Hastings, Max: ''All Hell Let Loose'', Harper Press, 2011, ISBN 978-0-00-745072-5
* Parker, Danny S., ''To Win the Winter Sky: The Air War over the Ardennes 1944–1945'', 1994, Combined Books, ISBN 0-938289-35-7
* Parker, Danny S., ''The Battle of the Bulge, The German View: Perspectives from Hitler's High Command'', 1999, London: Greenhill, ISBN 1-85367-354-4
* [[William L. Shirer|Shirer, William L.]], ''The Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany'', 1990, Simon and Schuster, ISBN 0-671-72868-7

== Eksterne lenker ==

* [http://www.army.mil/cmh-pg/books/wwii/7-8/7-8_cont.htm ''The Ardennes: Battle of the Bulge''], den offisiell historien til den amerikanske hæren av Hugh M. Cole (engelsk)
* [https://www.youtube.com/watch?v=IgU5PRc9glw «The Battle of the Bulge | Hitler’s failed Ardennes Offensive»], av [[Imperial War Museums]], fra YouTube, lengde 0:17:05 

{{Portal|Andre verdenskrig}}
{{Anbefalt}}
{{Andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Ardennene]]
[[Kategori:Slag i Belgia]]
[[Kategori:Slag under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Konflikter i 1944]]
[[Kategori:Konflikter i 1945]]
[[Kategori:1944 i Belgia]]
[[Kategori:1945 i Belgia]]
[[Kategori:1944 i Luxembourg]]
[[Kategori:1945 i Luxembourg]]