Redigerer Aralsjøen

{{Infoboks vannmasse
| navn = Aralsjøen
| undertekst = 
| bilde = AralSea1989 2014.jpg
| bildetekst = 1989 og 2014
| type = [[Endorheisk]]
| areal = 2004, tre sjøer: 17 160 km²<br />1998, to sjøer: 28 687 km²<br />1960, en sjø: 68 000
| areal_ref = 
| høyde = 2003: 31
| høyde_ref = 
| lengde = 
| bredde = 
| dybde = 
| dybde_ref = 
| nedbørfelt = 
| nedbørfelt_ref = 
| tilløp = [[Amu-Darja]], [[Syr-Darja]]
| utløp = [[Fordampning]]
| zoom = 5
}}
[[Fil:Aral Sea.gif|mini|Animasjon som viser inntørkingen av Aralsjøen]]
'''Aralsjøen''' ([[kasakhisk]]: Арал теңізі &ndash; ''Aral tengizi'', [[usbekisk]]: ''Orol dengizi'', [[russisk]]: Аральскοе мοре &ndash; ''Aralskoje more'', [[tadsjikisk]]/[[persisk]]: ''Daryocha-i Khorazm'' &ndash; «Khwarazm-sjøen») er en [[endorheisk]] [[innsjø]]  i [[Sentral-Asia]]. Den ligger i den nordvestre delen av [[Turanbekkenet]], mellom [[Aktobe oblast|Aktobe]] og [[Kyzylorda oblast]] i [[Kasakhstan]] i nord, og den autonome regionen [[Karakalpakstan]] i [[Usbekistan]] i sør.  Navnet kan grovt oversettes som «innsjøen med øyene» og henspiller til de tusenvis av øyer som en gang lå spredt ut over sjøen.

Aralsjøen var tidligere verdens fjerde største innsjø, med et areal på 68&nbsp;000&nbsp;km². Siden 1960-tallet har den imidlertid blitt stadig mindre, etter at sjøens to tilløpselver, [[Amu-Darja]] og [[Syr-Darja]], ble avledet for [[Sovjetunionen|sovjetiske]] [[irrigasjon]]sprosjekter. Uttørkingen av Aralsjøen, som har pågått siden ca. 1960, er en av de største menneskeskapte miljøkatastrofer noensinne. Den er idag redusert til tre separate innsjøer: [[Nord-Aralsjøen]] og det østre og vestre bekkenet av [[Sør-Aralsjøen]]. 
__TOC__

Innen 2004 hadde sjøen skrumpet inn til 25 % av sitt opprinnelige areal, og en nesten femdobling av sjøens [[saltinnhold]] hadde utslettet mesteparten av dens naturlige [[Planter|flora]] og [[fauna]]. Innen 2007 var sjøen redusert til 10&nbsp;% av opprinnelig størrelse, og var splittet opp til tre adskilte innsjøer, hvorav to er for saltholdige til at fisk kan overleve der.<ref name="sciam" /> Aralsjøens en gang så rike fiskeindustri er praktisk talt helt ødelagt, og tidligere fiskebyer langs den opprinnelige strandlinjen er blitt til skipskirkegårder. I kjølvannet av kollapsen har det fulgt arbeidsledighet og økonomisk nedgang.

Aralsjøen er også sterkt [[Vannforurensning|forurenset]], som følge av [[Aralsjøen#Anlegg for biologiske våpen på Vozrozjdenijaøya|våpentesting]], [[industri]], [[pesticider|insektmidler]], [[avløpsvann]] og [[gjødsel]] fra jordbruksområdene. Vindblåst salt fra den inntørkede innsjøen skader avlinger og forurenser drikkevann, og salt- og støvmettet luft forårsaker alvorlige helseproblemer hos befolkningen i området. Inntørkingen av sjøen har også ført til endringer i det lokale klimaet; somrene er blitt varmere og tørrere, og vintrene kaldere og lengre.<ref>[http://earthshots.usgs.gov/Aral/Aral «Earthshots: Aral Sea»] {{Wayback|url=http://earthshots.usgs.gov/Aral/Aral |date=20081007025819 }}, U.S. Geological Survey, 1. mai 2007. Besøkt 16. september 2008</ref>

I Kasakhstan pågår det arbeid med sikte på å redde og fylle opp det som er igjen av den nordlige delen av Aralsjøen (Lille Aral, eller Nord-Aral). Et damprosjekt ([[Kokaraldiket]]) som ble fullført i 2005 har hevet vannstanden i denne delen av Aral med flere meter. Saltinnholdet har avtatt, og fisk finnes igjen i tilstrekkelig antall til at et visst fiske er forsvarlig. Utsiktene for den betydelig større sørlige delen av sjøen (Store Aral, eller Sør-Aral) er imidlertid fortsatt dystre.<ref name="sciam" />

== Hydrologi og klima ==
Aralsjøens hovedtilløp er elvene [[Amu-Darja]], som munner ut i den sørlige delen av sjøen, og [[Syr-Darja]], som munner ut i nordøst. Med sine årstidsbetingede variasjoner i vannføring og den naturlige fordampningen sørget de to tilløpselvene gjennom århundrene for et balansert vannregnskap. I løpet av et år mottok sjøen 8,7&nbsp;km³ vann i form av nedbør og 55&nbsp;km³ fra tilløpselvene, mens 63,8&nbsp;km³ forsvant i form av fordamping. Vannstanden i sjøen varierte innenfor +/-&nbsp;0,6&nbsp;meter per år.<ref name="ifas" />

Sjøen hadde opprinnelig et areal på 68&nbsp;000&nbsp;km², og var med det verdens fjerde største innsjø. Den var 428 kilometer lang fra nord til sør, og 234&nbsp;km bred, med en største dybde på 69&nbsp;meter.<ref name="ifas" /> Om vinteren kan sjøen være islagt, spesielt i den nordlige delen, hvor vannet er mindre salt.

Den østlige delen av sjøen er svært grunn og landskapet langs den tidligere bredden er flatt, og det lå hundrevis av mindre øyer spredt langs kysten. Den vestlige bredden er derimot preget av klipper som stuper bratt ned mot vannet fra [[Ustjurt]]platået, og her ligger også den dypeste delen av sjøen. I nord var bredden innskåret av flere store bukter. 

Aralsjøen ligger i [[Turan-senkningen]], som er en del av den eurasiske [[steppe]]. Regionen har et kontinentalt og tørt klima (klimatype ''BSk'' i [[Köppens klimaklassifisering]]), og består av [[ørken]]er og halvørkener med vegetasjon preget av tørr steppe. Det tørre klimaet skyldes høyfjellene som strekker seg fra sørvest til øst for regionen, og sperrer for [[monsun]]vindene fra [[Indiahavet|Det indiske hav]]. Fuktighet kommer imidlertid om sommeren med skymasser fra Nord-Atlanteren. De dominerende vindene kommer fra vest og nord. Lokale lavtrykksområder forårsaker et stort antall virvelstormer. Det faller mellom 30 og 200&nbsp;mm nedbør pr år i regionen, ved Aralsjøen rundt 100&nbsp;mm. Nedbøren er svært uregelmessig fordelt, og det kan forekomme månedslange tørkeperioder, men også snefall. Det er mulig at Aralsjøen før 1960 hevet [[luftfuktighet]]en på bakkenivå med mellom 3 og 5&nbsp;% og økte den årlige nedbøren med 10&nbsp;mm.

== Geologisk historie ==
Aralsjøen utgjør sammen med Svartehavet og Det kaspiske hav restene av det store [[innlandshav]]et [[Paratethys]], som oppsto under [[oligocen]], da rekken av fjellkjeder fra Alpene i vest til Hindu Kush i øst ble dannet, og skilte det fra urhavet [[Tethyshavet|Tethys]] i sør. Paratethys, som i senere perioder også kalles ''Den sarmatiske sjø'' og ''Den maeotiske sjø'', varierte sterkt i utstrekning. I perioder eksisterte det også forbindelser til de omkringliggende havene. Selve Aralbekkenet oppsto gjennom [[tektonikk|tektoniske]] bevegelser mellom 3 &ndash; 5 millioner år siden, i tidsalderen [[pliocen]]. På grunn av fjellkjedene som var dannet i sør var klimaet i regionen blitt tørrere og det store innlandshavet ble etterhvert redusert til enkeltstående innsjøer, det som i dag er [[Svartehavet]], [[Det kaspiske hav]] og Aralsjøen.

På grunn av istidene og andre naturlige klimavariasjoner har Aralsjøen flere ganger gjennomgått store endringer i vannstanden. Også etter siste istid har det forekommet betydelige vannstandsvariasjoner. I yngre steinalder lå vannspeilet i innsjøen lavt nok til at bosetninger ble anlagt på 42 til 46&nbsp;moh. Fra det 13.&nbsp;århundre er det sogar funnet en bosetning på bare  32&nbsp;moh. I andre perioder har vannstanden vært så høy at Aralsjøen har hatt avløp via [[Uzboj]] til Det kaspiske hav.

== Flora og fauna ==
[[Fil:Kos-aral.jpg|mini|Skonnerter ved Aralsjøen. Maleri fra 1848 av [[Taras Sjevtsjenko]].]]
Aralsjøens spesielle isolasjon gjorde at det utviklet seg en rikdom og variasjon i regionens [[biota]] som var sammenlignbart med Afrikas. Halvparten av alle plante- og dyrearter i den tidligere Sovjetunionen fantes i og rundt sjøen. Det fantes rundt 500 fuglearter, 200 typer pattedyr og 100 arter av fisk i regionen, samt et rikt utvalg av [[insekter]] og [[virvelløse dyr]]. I elvedeltaene alene fantes fram til 1960 over 70 forskjellige pattedyr og 319 fuglearter. Fra 1852 finnes beretninger om stor rikdom av [[geiter]], [[ulv]], [[antilope]]r, [[europeisk malle]], [[stør]], [[pelikan]]er, [[måker]], [[piggsvinfamilien|piggsvin]] og [[tiger]] i og rundt Aralsjøen.

Sjøen hadde tidligere et svært rikt marint økosystem, og det ble drevet fangst på 24 typer fisk. Blant disse var [[karpe]], [[abbor]], [[stør]], [[laks]]efisker og [[malle]]r. Fisket var imidlertid hovedsakelig basert på tre fiskesorter: [[brasme]], en karpefisk kalt ''sazan'', og en liten [[mort]] kalt ''vobla''. Reduksjonen i vanntilførselen til Aralsjøen har ført til irreversible endringer i sjøens [[hydrologi]] og hydrokjemi og følgelig dens økosystem. Endringen i saltbalansen har mangedoblet saltinnholdet i sjøen, som i dens sørlige deler i dag er å anse som en biologisk ørken.

Floraen i regionen var også imponerende: 1200 arter av blomstrende planter og 560 arter av annen vegetasjon, hvorav 29 var [[endemisk]]e for Sentral-Asia. Ved den tidligere kysten av selve Aralsjøen fantes 423 plantesorter fra 44 forskjellige familier. 

Dagens uttørkede innsjøbunn preges av lavere biodiversitet sammenlignet med de tidligere kystområdene. Konsentrert på de tidligere øyene langs østkysten finnes en helt spesifikk variant av sandvegetasjon.

== Historie ==
[[Fil:Taras Shevchenko Barsa Kelmes Island.jpg|mini|Tegning av [[Taras Sjevtsjenko]] fra en russisk ekspedisjon til øya [[Barsakelmes]] i Aralsjøen i 1848.]]
Mennesker har bodd i området rundt Aralsjøen siden [[steinalderen]], og har hovedsakelig livnært seg gjennom [[nomader|nomadisk]] [[pastoralisme]], som regionens klima og terreng er velegnet til. Flere av de tidlige kulturene i Sentral-Asia under [[bronsealderen]], hvorav [[Andronovokulturen]] var den viktigste, har etterlatt seg spor i områdene rundt sjøen. Mellom 500 f.kr. og 500 e.kr. lå Aralsjøen innenfor maktområdene til de første nomadiske krigerfolkene i regionen, de [[iran]]ske sakaene og senere [[hunerne]]. 

Etter hunerne begynte tyrkiske folk å vandre inn fra øst. Området ble en del av den [[Göktürkene|göktürkiske]] staten, som ble opprettet i året 552 som den første kjente statsdannelsen i regionen. På 700- og 800-tallet ble området erobret av araberne som introduserte [[islam]]. De neste århundrene tilhørte Aralsjøen vekselvis [[oghuz-tyrkere]], [[kiptsjaker]] og andre, fram til [[mongolene]]s invasjon under [[Djengis Khan]] i 1219-1221. Etter dette lå området under [[Den gylne horde]], og fra 1456 til 1731 under det etterfølgende Kasakh-khanatet. 

På 1700-tallet begynte [[Det russiske keiserdømmet|Russland]] å vise økende interesse for Sentral-Asia, og området rundt Aralsjøen havnet i løpet av 17- og 1800-tallet gradvis under russisk herredømme. Med det russiske styret fulgte også russisk innvandring og bosetning, som ved Aralsjøen spesielt var konsentrert til de to havnebyene [[Aralsk]] i nord og [[Mujnak]] i sør. Etter [[den russiske revolusjon]] ble Sentral-Asia inndelt i [[Sovjetunionen|sovjetrepublikker]] etter etniske skillelinjer, og Aralsjøen ble delt mellom Kasakhstan i nord og Usbekistan i sør. Denne grensa ble også beholdt da de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater i 1991.

== Økologisk katastrofe ==
[[Fil:AralShip.jpg|mini|Forlatt skip nær byen [[Aral (Kasakhstan)|Aral]] i [[Kasakhstan]]]]
[[Fil:Aral Sea 05 October 2008.jpg|mini|Aralsjøen, oktober 2008]]
=== Bakgrunn og utvikling ===
I 1918 bestemte [[Sovjetunionen|den sovjetiske regjeringen]] at de to elvene som munnet ut i Aralsjøen, [[Amu-Darja]] i sør og [[Syr-Darja]] i nordøst, skulle avledes for vanningsprosjekter i [[ørken]]en, med dyrking av [[ris]], [[melon]]er, [[korn]] og  [[bomull]] som formål. Dette var en del av en sovjetisk plan for å gjøre bomull til en viktig [[eksport]]vare, noe som etterhvert også ble tilfelle, da Usbekistan er i dag en av verdens største eksportører av bomull.<ref>[http://www.cotton.org/econ/cropinfo/cropdata/rankings.cfm Cotton Production Ranking], National Cotton Council of America, 2008. Besøkt 17. september 2008</ref>

Byggingen av irrigasjonskanaler begynte i stor skala på 1940-tallet. Mange av kanalene ble dårlig bygget, og mye av vannet lekket eller fordampet bort fra kanalene underveis. Fra [[Karakumkanalen]], som er Sentral-Asias lengste, blir et sted mellom 30 og 75&nbsp;% av vannet borte på denne måten. Kun 12&nbsp;% av Usbekistans irrigasjonskanaler er i dag vanntettet.

Innen 1960 gikk hvert år mellom 20 og 60 kubikkilometer vann til landet rundt i stedet for til Aralsjøen. Mesteparten av sjøens vannforsyning hadde blitt avledet, og på 1960-tallet begynte Aralsjøen å krympe. Fra 1961 til 1970 falt vannstanden i sjøen gjennomsnittlig 20&nbsp;cm pr år. På 1970-tallet ble dette nesten tredoblet, til 50&ndash;60&nbsp;cm pr år, og økningen fortsatte på 1980-tallet, til 80&ndash;90&nbsp;cm pr år. Vannbruken til irrigasjon fortsatte å øke: Vannmengden som ble tatt fra elvene ble doblet mellom 1960 og 2000, og bomullsproduksjonen ble nesten fordoblet i samme periode.

[[Aibugirsjøen]], en mindre, sørvestlig del av sjøen ble fraskilt allerede før 1960. Øya [[Kokaral]] i nord var før 1960 Aralsjøens største øy, men ble på slutten av 1960-tallet landfast i vest og på slutten av 1989 også i øst, og Aralsjøen ble dermed delt i to separate innsjøer, ''Nord-Aral'' (eller Lille Aral) og ''Sør-Aral'' (Store Aral). I 1990 hadde Sør-Aral ennå en overflate på rundt 33&nbsp;000&nbsp;km², mens Nord-Aral da lå på 3000&nbsp;km². En kanal ble gravet for å knytte dem sammen igjen, men kanalen ble tørrlagt i 1999 ettersom de to sjøene fortsatte å krympe. 

Øya [[Barsakelmes]], som før 1960 var den nest største i Aral, ble landfast rundt 1995/96, og den tredje største øya i sjøen, [[Vozrozjdenijaøya]], ble i 2001 til ei [[halvøy]]. I 2003 ble også Sør-Aral delt i en vestlig, dyp del, og en østlig, grunn del. Inntørkingen av sjøen har også skapt ørkenen [[Aralkum]] på den tidligere innsjøbunnen.<ref name="breckle" />

'''Inntørkingen av Aralsjøen fra 1960 til 2003:'''
{| class="wikitable"
! År
! 1960<ref name="giese" />
! 1971<ref name="giese" />
! 1976<ref name="giese" />
! 1987<ref name="giese" />
! 1989<ref name="giese" />
! 1992<ref name="giese" />
! 1997<ref name="giese" />
! 2003<ref name="ifas" />
|-
! Høyde over havnivå (m)
| align="right" | 53,41
| align="right" | 51,05
| align="right" | 48,28
| align="right" | 40,50
| align="right" | 38,60
| align="right" | 36,70
| align="right" | 35,0
| align="right" | 31,0
|-
! Vannvolum (km³)
| align="right" | 1090
| align="right" | 925
| align="right" | 763
| align="right" | 404
| align="right" | 330
| align="right" | –
| align="right" | –
| align="right" | 112,8
|-
! Overflate (km²)
| align="right" | 68 000
| align="right" | 60 200
| align="right" | 55 700
| align="right" | 41 000
| align="right" | 36 900
| align="right" | 33 600
| align="right" | 29 630
| align="right" | 18 240
|-
! [[Salinitet|Saltinnhold]] (g/l)
| align="right" | 10
| align="right" | 11,2
| align="right" | 14
| align="right" | 26,8
| align="right" | 30,1
| align="right" | 34,4
| align="right" | –
| Nord-Aral: 20<ref name="aladin" /><br /> Sør-Aral:&nbsp;75–150<ref name="mirabdullayev" /><ref name="aladin" />
|}

<small>Kommentar til tabellen: Aralsjøens størrelse til enhver tid avhenger av vær og nedbørmengder, og dette gjør at måleverdiene for areal og dybde kan variere betydelig. Dette medfører også at de relevante data i forskjellige kilder kan avvike fra hverandre.</small>

=== Tidlige advarsler ===
Inntørkingen av Aralsjøen var ingen overraskelse for sovjeterne, de forventet at det skulle skje mye tidligere. Så tidlig som i 1964, påpekte Aleksandr Asarin ved [[Hydroprojekt]]-instituttet at innsjøen var fortapt: «Det var en del av [[femårsplan]]ene, godkjent av [[Sovjetunionen#Politikk|Ministerrådet]] og [[Politbyrå]]et. Ingen på et lavere nivå ville våge å si noe som motsa disse planene, selv om det betød slutten for Aralsjøen.»<ref name="wines" />

Reaksjonene på forutsigelsene varierte. Enkelte sovjetiske eksperter betraktet tydeligvis Aralsjøen som «en feil fra naturens side», og en sovjetisk ingeniør sa i 1968 at «det er åpenbart for alle at fordampningen av Aralsjøen er uunngåelig.»<ref>Tom Bissell: «Eternal Winter: Lessons of the Aral Sea Disaster», ''[[Harper's Magazine]]'', april 2002, s. 41–56</ref> På den annen side ble det helt fra 1960-tallet vurdert storskalaprosjekter for å lede deler av vannføringen til elva [[Ob]] til Sentral-Asia via et gigantisk kanalsystem. Gjenoppfylling av Aralsjøen ble sett på som et av prosjektets hovedmål. Imidlertid ble prosjektet skrinlagt av de føderale styresmaktene i 1986, på grunn av de enorme kostnadene og negative reaksjoner fra Russland.<ref>Glantz, Michael H. (1999): ''Creeping Environmental Problems and Sustainable Development in the Aral Sea'', Cambridge University Press, s. 174, ISBN 0521620864</ref>

=== Nåværende situasjon ===
[[Fil:AralskHarbor.jpg|mini|Den tidligere havna i Aralsk i Kasakhstan]]
[[Fil:Aralship2.jpg|mini|Den uttørkede innsjøbunnen ved Aralsk]]
==== Skadevirkninger ====
[[Økosystem]]et i Aralsjøen og [[elvedelta]]ene som munner ut i den er nesten fullstendig ødelagt, både på grunn av inntørkingen i seg selv, men ikke minst på grunn av det sterkt økte [[saltinnhold]]et i sjøen. Det opprinnelige saltinnholdet lå på rundt 9&nbsp;g/l (gram per liter = 0,9 % = 9&nbsp;‰; 1960). Innen 1980 hadde det allerede nådd 16,5&nbsp;g/l og på midten av nittitallet var det økt til 30&nbsp;g/l. I 2003 ble det i det vestlige bekkenet av Sør-Aral målt et gjennomsnittlig saltinnhold på over 75&nbsp;g/l, og i det østlige bekkenet over 150&nbsp;g/l.<ref name="mirabdullayev" /><ref name="aladin" /> I Nord-Aral var saltinnholdet imidlertid bare 20&nbsp;g/l<ref name="aladin" />.  Til sammenligning er saltinnholdet i [[Østersjøen]] ca. 9&nbsp;g/l, i vanlig [[sjøvann]] typisk rundt 35&nbsp;g/l, og [[Dødehavet]]s saltinnhold varierer mellom 300 og 350&nbsp;g/l.  

Økningen i saltinnholdet i sjøen førte til omfattende fiskedød og påfølgende kollaps i fiskeriene, og Aralsjøens fiskeindustri forsvant praktisk talt helt. Den sysselsatte anslagsvis 40&ndash;60&nbsp;000 personer<ref name="ataniyazova" /> og produserte en sjettedel av SSSRs totale fiskefangst. Fangsten av [[bisam]] i [[elvedelta|deltaområdene]] til Amu-Darja og Syr-Darja, som tidligere kunne gi opptil 500&nbsp;000 bisamskinn pr år, forsvant også.<ref name="wines" />

Aralsjøen var gjennom mange tiår blitt tilført høye innhold av [[kunstgjødsel]] og sprøytemidler, herunder [[pesticid]]er som [[DDT]], [[aldrin]] og [[lindan]], samt [[herbicid]]er og [[defoliant]]er,<ref name="acta" /> som ble fraktet med elvene og ut i Aralsjøen. Etter at vannet trakk seg tilbake ble det liggende igjen enorme sletter med [[salt]] og giftig støv, som igjen ble fraktet bort av de sterke vindene i regionen og spredt ut over de omkringliggende områdene. Den fremherskende vindretningen i området er nordlig, og mye av støvet havner derfor i Amu-Darjas tidligere deltaområde sørøst for sjøen, hvor uttørkingen av elva i tillegg også har medført at ørkenen i økende grad har trengt inn i de fruktbare jordbruksområdene.

Landet rundt Aralsjøen er i dag sterkt forurenset og menneskene som bor i området lider av mangel på ferskt vann og andre helseproblemer. Fra 1970-tallet av steg antallet luftveissykdommer svært brått, og var per 1999 den viktigste dødsårsaken blant barn i området.<ref name="jones" /> Sykdommer som [[tyfus]], [[paratyfus]], [[hepatitt]] og [[tuberkulose]] spredte seg raskt, og forekomsten av [[anemi]], sykdommer i [[lever]] og [[nyre]]r, samt [[allergi]]er og [[kreft]], steg til nivåer som lå høyt over resten av det tidligere Sovjetunionen og dagens Russland.<ref name="ataniyazova" /> Forekomsten av kreft i [[spiserøret]] er den høyeste i verden, og står for 80&nbsp;% av krefttilfellene i regionen.<ref>David Shukman: [http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/3846843.stm «Aral catastrophe recorded in DNA»], ''[[BBC News]]'', 29. juni 2004. Besøkt 3. februar 2009.</ref>

Barn og gravide kvinner ble hardest rammet. [[Spedbarnsdødelighet]]en er betydelig høyere i Karakalpakstan og Kzyl-Orda oblast enn i andre deler av Usbekistan og Kasakhstan, og langt høyere enn i [[Russland]]. I tillegg er det et stigende antall misdannelser og handikap hos nyfødte barn, samt dødfødsler og komplikasjoner under svangerskap.<ref name="acta" /> Som de viktigste årsakene fremheves forurensede næringsmidler og høye forekomster av plantevernmidler i morsmelken, og 30&nbsp;% av barnedødeligheten kan tilbakeføres til akutte tarmsykdommer. I Karakalpakstan sør for Aralsjøen lider 99&nbsp;% av gravide kvinner og 91&nbsp;% av kvinner i fruktbar alder av [[anemi]],<ref name="ataniyazova" /> forårsaket av høye nivåer av insektmidler som hindrer kroppens evne til å oppta jern.<ref name="jones" /> Saltstøvet i lufta fører også til mange luftveis- og øyesykdommer, og i 1989 hadde minst 6 av 10 personer, voksne som barn, et sykdomsbilde. Det er anslått at de helsemessige konsekvensene av uttørkingen av Aralsjøen i størrelse kan sammenlignes med [[Tsjernobylulykken]].

==== Gjenoppfyllingen av Nord-Aral ====
[[Fil:AralSea ComparisonApr2005-06.jpg|mini|Sammenligning av Nord-Aralsjøen før (nederst) og etter (øverst) byggingen av [[Kokaraldiket]] i 2005]]
I et forsøk på å opprettholde vannstanden i [[Nord-Aral]], bygde Kasakhstan på 1990-tallet et dike over Bergstredet mellom den tidligere øya [[Kokaral]] og fastlandet i øst. Hensikten med diket var å hindre vannet å renne ut i [[Sør-Aral]]. Diket var imidlertid bygget av jordmasser fra området, en byggemetode som viste seg utilstrekkelig, og det brøt derfor sammen etter kort tid. Så lenge diket varte ble imidlertid vannstanden i ''Nord-Aral'' høyere, klimaet forbedret seg, og det ble igjen tatt fisk i sjøen. Disse erfaringene gjorde at Kasakhstans regjering i oktober 2003 bekjentgjorde at det skulle bygges en ny demning, kalt [[Kokaraldiket]]. Ettersom også [[Verdensbanken]] nå stilte midler til rådighet,<ref>[http://go.worldbank.org/2RDQ75Y470 «Kazakhstan: World Bank Supports Improvement of Environmental Conditions, Agriculture and Fish Production in the Syr Darya River Basin»], [[Verdensbanken]], pressemelding 2001/392/ECA, 20. juni 2001. Besøkt 4. februar 2009</ref> kunne det denne gang brukes betong som byggemateriale i demningen. Samtidig med byggingen av denne demningen ble det satt i gang tiltak for å forbedre vanningssystemene ved elva [[Syr-Darja]], som munner ut i den nordlige delen av sjøen. Irrigasjonskanaler ble reparert og tettet og delvis også kledd med betong, for på den måten å føre ytterligere vann inn i sjøen. 

Kokaraldiket ble fullført i august 2005, og siden da har vannstanden i Nord-Aral steget og saltinnholdet har gått ned. En viss stigning i vannstanden ble registrert allerede i 2006, noe som var tidligere enn forventet.<ref name="reclaim" /> I løpet av 2006 steg sjønivået med 3&nbsp;meter, overflatearealet økte med 900&nbsp;km², vannvolumet med 11&nbsp;km³, og saltinnholdet sank betraktelig. Demningen har gjort at Lille Arals vannstand raskt har steget til 38&nbsp;[[moh]], fra et minimum på under 30&nbsp;m, hvor 42&nbsp;m anses som det levedyktige nivå.<ref>Ilan Greenberg: [http://www.nytimes.com/2006/04/06/world/asia/06aral.html «As a Sea Rises, So Do Hopes for Fish, Jobs and Riches»], ''[[The New York Times]]'', 6. april 2006. Besøkt 20. sept. 2008</ref> I april 2007 ble det publisert en rapport i tidsskriftet [[Nature]], som bekreftet de første positive følgene av redningsforsøket for Nord-Aral.<ref>Daemon Fairless: [http://www.nature.com/news/2007/070409/full/news070409-8.html «Northern Aral Sea recovering.»], ''[[Nature]]'', 12. april 2007. Besøkt 3. februar 2009.</ref> 

Ettersom Nord-Aral har et utløp (mot Sør-Aral) sank også konsentrasjonen av giftstoffene, som ble spylt videre til Sør-Aral. Som følge av dette økte også fiskefangsten i sjøen, og støvbelastningen sank betydelig – i alle fall så lenge det ikke blåste vinder fra sør, noe som fører med seg støv fra Sør-Aral. Fiskebestander av økonomisk betydning har kommet tilbake, og observatører som hadde avskrevet Nord-Aral som en miljøkatastrofe ble overrasket av uventede rapporter om at deler av fiskeindustrien allerede i 2006 hadde blitt gjenopplivet og endog produserte fangster for eksport. Det ble også rapportert at restaureringen hadde ført til at lenge fraværende regnskyer kom tilbake, og også endringer i lokale [[mikroklima]], noe som igjen brakte forsiktig håp til en jordbrukssektor som lenge hadde vært kvalt av regionale [[støvstorm]]er.<ref>[http://go.worldbank.org/LCVDFPZO60 «The Sea is Coming Back»], Verdensbanken, 23. mai 2008. Besøkt 4. februar 2009</ref>

På noen steder har kystlinjen flyttet seg mer enn 75&nbsp;kilometer, som i Sarytsjoganak-bukta sør for den tidligere havnebyen [[Aralsk]], hvor innsjøbredden nå bare ligger 25&nbsp;km unna byen.<ref>[http://go.worldbank.org/J4UFHM4SQ1 «Miraculous Catch in Kazakhstan's Northern Aral Sea»], Verdensbanken, 27. juni 2006. Besøkt 20. september 2008</ref>  Det foreligger planer om å bygge en ny kanal for å knytte byen til innsjøen igjen. Byggingen er planlagt å begynne i 2009, og det er da håpet at avstanden bare vil være 6&nbsp;km. En ny demning er også planlagt bygget, for å utvide Nord-Aralsjøen videre, for til slutt å nå helt fram til den tidligere havnebyen Aral. Demningen er basert på et lån fra [[Verdensbanken]] til Kasakhstan, og byggestart er også her planlagt til 2009.<ref>[http://earthobservatory.nasa.gov/Newsroom/NewImages/images.php3?img_id=17634 «North Aral Sea Recovery»]   {{Wayback|url=http://earthobservatory.nasa.gov/Newsroom/NewImages/images.php3?img_id=17634 |date=20080830072856 }}, ''[[NASA Earth Observatory]]'', 4. mai 2007. Besøkt 20. september 2008</ref><ref name="thetimes" /> Den kasakhiske regjeringen håper også at ytterligere forbedringer av vanningssystemene langs Syr-Darja vil bidra til at Nord-Aralsjøen vil vokse seg enda større.

Ulempen med prosjektene i Nord-Aral er at uttørkingen av den sørlige delen av sjøen forventes å akselerere, i og med at vannet som fyller opp Nord-Aral mangler i sør. Usbekistan, hvor den sørlige delen av ''Store Aral'' ligger, kaller av denne grunn prosjektet for egoistisk fra Kasakhstans side. Den kasakhiske regjeringen fremholder imidlertid at det ikke finnes noe håp for å berge hele sjøen så lenge Usbekistan ikke foretar seg noe med situasjonen langs [[Amu-Darja]], og at de derfor bare gjør det beste de kan ut av situasjonen.

==== Sør-Aral ====
[[Fil:Aral Sea Bed.jpg|mini|Aralsjøen. Det opphøyde området til venstre er den tidligere bredden.]]
[[Fil:Gilad Rom - No Fish Today (by).jpg|mini|Forlatte fiskebåter ved [[Mojnaq]].]]
Sør-Aral, som hovedsakelig ligger i det fattigere Usbekistan, ble imidlertid overlatt til sin egen skjebne. Prosjekter i Nord-Aral syntes til å begynne med å bringe glimt av håp til Sør-Aral også: «''I tillegg til å gjenopprette vannstanden i den nordre sjøen, var det en luke i diket som periodevis ble åpnet, for å la overskuddsvann flyte inn i den stort sett uttørkede Sør-Aralsjøen.''»<ref>[http://go.worldbank.org/IE3PGWPVJ0 «Saving a Corner of the Aral Sea»], Verdensbanken, 1. september 2005. Besøkt 20. september 2008</ref>  Det har vært samtaler om å gjenskape en forbindelse mellom den forbedrede Nord-Aralsjøen og det uttørkede sør, samt om usikre planer for restaurering av våtmarker over hele regionen, men den politiske viljen mangler.<ref name="reclaim" /> Usbekistan viser ingen interesse i å slippe taket i Amu-Darja som en rik kilde til irrigasjonsvann for landets bomullsområder, og beveger seg i stedet mot utvinning av olje i den uttørkede innsjøbunnen i Sør-Aral.<ref name="thetimes" /> Enorme saltsletter som er blitt tørrlagt etterhvert som Aralsjøen krympet har forårsaket støvstormer, og har medført at vintrene i regionen har blitt kaldere og somrene varmere.<ref>{{Cite journal| first=Phillip | last=Whish-Wilson | url=http://www.jcu.edu.au/jrtph/vol/v01whish.pdf | title=The Aral Sea environmental health crisis | journal=Journal of Rural and Remote Environmental Health | volume=1 | issue=2 | year=2002 | accessdate=2008-09-20 | pages=30}}</ref><ref>[http://earth.jsc.nasa.gov/EarthObservatory/Dust_Storm,_Aral_Sea.htm «Dust Storm, Aral Sea»]   {{Wayback|url=http://earth.jsc.nasa.gov/EarthObservatory/Dust_Storm%2C_Aral_Sea.htm |date=20131005091550 }}, bilde fra ''[[NASA Earth Observatory]]'', 30. juni 2001</ref> Det gjøres forsøk på å motvirke disse effektene, blant annet gjennom planting av vegetasjon på den uttørkede sjøbunnen. I Nord-Aral har den nylige økningen i vannstanden delvis dempet disse effektene enkelte steder, og våren bringer nå lenge savnet og etterlengtet regn.<ref name="thetimes" />

Byen [[Mojnaq]] i Usbekistan hadde tidligere en livskraftig [[havn]], med et [[fiskeri]] og en tilhørende fiskeindustri som sysselsatte rundt 60&nbsp;000 personer, men byen ligger nå milevis unna bredden av innsjøen. Fiskebåter ligger spredt rundt på tørt land som en gang var sjøbunn, og mange har vært der i over 20&nbsp;år. Det eneste fiskeselskapet som fremdeles finnes i området får sin fisk fraktet inn fra [[Østersjøen]], tusenvis av kilometer unna.

Sommeren 2003 viste det seg at Sør-Aralsjøen forsvant raskere enn hva som var forventet. Overflaten lå bare 30,5&nbsp;meter over havflaten, hvilket var 3,5&nbsp;meter lavere enn [[Prognose|prognosene]] fra starten av 1990-tallet, og vannet hadde et saltinnhold på rundt 2,4 ganger havvannets. I sjøens dypeste deler var bunnvannet imidlertid saltere og dermed tyngre enn på overflaten, og lagene blandet seg ikke. Dermed ble bare overflatelaget oppvarmet om sommeren, og vannet fordampet dermed raskere enn forventet. Basert på de nyeste data forventes den vestre delen av Sør-Aral å være forsvunnet helt rundt 2020. 

Til den østre delen vil tilløpet fra [[Amu-Darja]] og årsnedbøren i området på rundt 100&nbsp;mm garantere en kontinuerlig, om enn liten, tilførsel av vann. Det er nylig også oppdaget et tilsig av grunnvann til Aralsjøen, som utgjør rundt 4&nbsp;milliarder kubikkmeter pr år. Dette grunnvannet har sin opprinnelse i fjellene i [[Pamir]] og [[Tian Shan]] og siger gjennom geologiske lag til en sprekkesone på bunnen av Aralsjøen. Selv om dette tilsiget er større enn tidligere antatt, så vil det ikke i seg selv være nok til å stoppe inntørkingen. Det er imidlertid antatt at disse tilsigene i sum er tilstrekkelige til at Sør-Aralsjøen aldri vil tørke helt inn.

=== Mulige løsninger ===
[[Fil:Survey of the Sea of Aral 1853.jpg|mini|Kart over Aralsjøen utgitt i 1853]]
Mange forskjellige løsninger på problemene i og rundt Aralsjøen har vært foreslått gjennom årene, med stor variasjon i gjennomførbarhet og kostnader. Blant forslagene er:

* Forbedre kvaliteten på [[irrigasjon]]skanalene.
* Bygge [[avsalting]]sanlegg.
* Forlange betaling fra bøndene for bruk av vannet fra elvene.
* Bruke alternative [[bomull]]sarter som krever mindre vann.
* Bruke færre kjemikalier under dyrkingen av bomull.
* Føre vann fra elvene [[Volga]], [[Ob]] og [[Irtysj]] til Aralbekkenet. Dette ville restaurere Aralsjøen til sin tidligere størrelse i løpet av 20–30 år, til en kostnad på 30–50 milliarder [[USD]].<ref>Ed Ring: [http://www.ecoworld.com/Home/Articles2.cfm?TID=354 «Release the Rivers: Let the Volga & Ob Refill the Aral Sea»] {{Wayback|url=http://www.ecoworld.com/Home/Articles2.cfm?TID=354 |date=20080429235809 }}, ''Ecoworld'', 27. september 2004. Besøkt 4. februar 2009</ref>
* Pumpe og avsalte vann fra [[Det kaspiske hav]] til Aralsjøen via en rørledning.<ref>Richard Brook Cathcart: [http://www.daviddarling.info/encyclopedia/A/Aral_Sea_refill.html «Aral Sea Refill: Seawater Importation Macroproject»] {{Wayback|url=http://www.daviddarling.info/encyclopedia/A/Aral_Sea_refill.html |date=20180403142119 }}, ''The Internet Encyclopedia of Science'', 29. juni 2008</ref>    

I januar 1994 undertegnet landene [[Kasakhstan]], [[Usbekistan]], [[Turkmenistan]], [[Tadsjikistan]] og [[Kirgisistan]] en avtale om å bruke 1&nbsp;% av sine statsbudsjetter for å hjelpe Aralsjøen. Innen 2006 hadde Verdensbankens restaureringsprosjekter, spesielt i Nord-Aral, gitt grunn til uventet om enn forsiktig lettelse i det som til da hadde vært et ekstremt pessimistisk bilde.

== Anlegg for biologiske våpen på Vozrozjdenijaøya == 
{{Utdypende artikkel|Vozrozjdenijaøya}} 
I 1948 ble det opprettet et topphemmelig [[Sovjetunionen|sovjetisk]] laboratorium for [[biologiske våpen]] på Vozrozjdenijaøya midt i Aralsjøen. Øya lå i [[Usbekiske SSR]], i et område som nå er omstridt mellom Kasakhstan og Usbekistan. Den nøyaktige historien, funksjonene og nåværende status til dette anlegget er ennå ikke brakt for dagen. Basen ble forlatt i 1992, etter oppløsningen av Sovjetunionen. Vitenskapelige ekspedisjoner viste at det her hadde foregått produksjon, testing og senere dumping av [[patogen]]iske våpen. I 2002 ble det dekontaminert 10 steder hvor [[miltbrann]]sporer var nedgravd, gjennom et prosjekt organisert av USA og med assistanse fra Usbekistan. Ifølge ''Kasakhstans vitenskapelige senter for karantene og zoonotiske infeksjoner'', ble alle dumpingstedene for miltbrann dekontaminert.<ref>Khabar Television/BBC Monitoring: [http://www.nti.org/d_newswire/issues/newswires/2002_11_20.html «Kazakhstan: Vozrozhdeniya Anthrax Burial Sites Destroyed»], ''Global Security Newswire'', ''Nuclear Threat Initiative'', 20. november 2002. Besøkt 4. februar 2009</ref>

== Leting etter olje og gass ==
Usbekistans visestatsminister Ergash Shaismatov bekjentgjorde 30. august 2006 at den usbekiske regjeringen og et internasjonalt konsortium bestående av det statlige [[Uzbekneftegaz]], [[LUKoil]], [[Petronas]], [[Korea National Oil Corporation]] og [[China National Petroleum Corporation]] hadde undertegnet en avtale om produksjonsdeling, med sikte på å lete etter og bygge ut olje- og gassfelter i Aralsjøen,<ref>[http://www.entrepreneur.com/tradejournals/article/186836226.html «Uzbekistan – The Aral Sea Consortium»], ''Entrepreneur.com'', 13. oktober 2008. Besøkt 6. februar 2009.</ref> og han uttalte: «Aralsjøen er stort sett ukjent, men den er svært lovende med henblikk på funn av olje og gass. Det finnes selvfølgelig risiko, men vi tror på dette prosjektets suksess.» Konsortiet ble dannet i september 2005.

== Filmer og dokumentarer ==
Aralsjøens tragedie ble i 1989 beskrevet i filmen ''Psy'' («Hunder») av den sovjetiske regissøren Dmitrij Svetozarov. Filmen ble tatt opp i de forlatte byene, og viste scener med forlatte bygninger og båter strødd ut over tørt land. 

I 1999 laget den tyske filmmakeren Joachim Tschirner dokumentaren «Der Aralsee» for TV-kanalen [[Arte]].

9.&ndash;10. juni 2007 viste [[BBC World]] en [[dokumentar]] kalt «Back From The Brink?» laget av Borna Alikhani og Guy Creasey, som viste noen av endringene i regionen siden bygningen av Kokaraldemningen.

== Referanser ==
<references>
<ref name="acta">Ataniyazova, O.A., Baumann, R.A., Liem, A.K.D., Mukhopadhyay, U.A., Vogelaar, E.F., og Boersma ER. (2001). «Perinatal exposure to environmental pollutants in the Aral sea area». ''Acta Paediatrica'', 90, 801-8</ref>
<ref name="aladin">Aladin, N.&nbsp;V. et&nbsp;al. (2005): [http://pubs.giss.nasa.gov/docs/2005/2005_Aladin.pdf «Modern hydro-biological state of the Small Aral sea».], ''Envirometrics'' (2005), nr.&nbsp;16, s.&nbsp;375–392. Besøkt 4. februar 2009. (pdf-fil)</ref>
<ref name="ataniyazova">Dr. Oral A. Ataniyazova, M.Sc.: [http://www.adb.org/Documents/Presentations/RC_Shared_Water/Ataniyazova.pdf «Health and Ecological Consequences of the Aral Sea Crisis»], Preparert for ''The 3rd World Water Forum Regional Cooperation in Shared Water Resources in Central Asia'', Kyoto, 18. mars 2003. Besøkt 4. februar 2009. (pdf-fil)</ref>
<ref name="breckle">Sigmar-W. Breckle: [http://www.uni-bielefeld.de/biologie/Oekologie/aralsee.html «Combating desertification and rehabilitation of the salt deserts in the region at the Aral Sea»] {{Wayback|url=http://www.uni-bielefeld.de/biologie/Oekologie/aralsee.html |date=20100305122306 }}. Besøkt 4. februar 2009.</ref>
<ref name="giese">Ernst Giese, Gundula Bahro, Dirk Betke (1998): ''Umweltzerstörungen in Trockengebieten Zentralasiens (West- und Ost-Turkestan). Ursachen, Auswirkungen, Maßnahmen.'', s. 59. Franz Steiner Verlag, Stuttgart. ISBN 978-3-515-07374-5</ref>
<ref name="ifas">[http://www.ec-ifas.org/English_version/Aral_crisis_eng/aral_sea_eng.htm ''The Aral Sea''] {{Wayback|url=http://www.ec-ifas.org/English_version/Aral_crisis_eng/aral_sea_eng.htm |date=20080928020028 }}, The International Fund for saving the Aral sea (IFAS). Besøkt 2. februar 2009.</ref>
<ref name="jones">Lucy Jones: [http://www.washington-report.org/backissues/0999/9909028.html «Shrinking of Aral Sea Causes Regional Health Crisis»], ''Washington Report on Middle East Affairs'', september 1999</ref>
<ref name="mirabdullayev">Mirabdullayev I. M, Mustfaeva Z. A, & B. A. Tashmukhamedov (2003): «Succession of the ecosystems of the Aral sea during its transition from oligohaline to polyhaline waterbody». 35th International Workshop on Ocean Dynamics—Dying and Dead Seas. Liège, Belgia.</ref>
<ref name="reclaim">Ilan Greenberg: [https://web.archive.org/web/20070310152051/http://www.iht.com/articles/2006/04/05/news/sea.php «A vanished Sea Reclaims its form in Central Asia»], ''[[International Herald Tribune]]'', 7. april 2006.  Besøkt 20. sept. 2008</ref>
<ref name="sciam">Philip Micklin, Nikolay V. Aladin: [http://www.sciam.com/article.cfm?id=reclaiming-the-aral-sea&sc=rss «Reclaiming the Aral Sea»], ''[[Scientific American]]'', 17. mars 2008. Besøkt 6. januar 2011</ref>
<ref name="thetimes">Martin Fletcher: [http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/europe/article1975079.ece «The return of the sea»] {{Wayback|url=http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/europe/article1975079.ece |date=20110629122804 }}, [[The Times]], 23. juni 2007. Besøkt 20. september 2008</ref>
<ref name="wines">Michael Wines: [http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9D03E4DA1F3BF93AA35751C1A9649C8B63&sec=&spon=&pagewanted=all «Grand Soviet Scheme for Sharing Water in Central Asia Is Foundering»], ''[[The New York Times]]'', 9. desember 2002. Besøkt 19. september 2008</ref>
</references>

== Litteratur ==
* Bendhun, François; Renard, Philippe, «Indirect estimation of groundwater inflows into the Aral sea via a coupled water and salt mass balance model», ''Journal of Marine Systems'', vol.47, 2004, no.1-4, s. 35–50. [https://web.archive.org/web/20080214062216/http://www1.unine.ch/chyn/php/publica_detail.php?id=560 Online versjon] (mot betaling / abonnement), besøkt 20. september 2008
* Bissell, Tom, «Eternal Winter: Lessons of the Aral Sea Disaster», ''[[Harper's Magazine]]'', april 2002, s. 41-56. [http://harpers.org/archive/2002/04/0079135 Online versjon] (mot betaling / abonnement), besøkt 19. september 2008
* Bissell, Tom, ''Chasing The Sea: Lost Among the Ghosts of Empire in Central Asia'', Vintage Books, New York, 2004, ISBN 9780375727542
* Ellis, William S: «A Soviet Sea Lies Dying», ''[[National Geographic]]'', februar 1990, s. 73-93
* Ferguson, Rob, ''The Devil and the Disappearing Sea'', Raincoast Books, Vancouver, 2003, ISBN 1551925990
* Giese, Ernst; Bahro, Gundula; Betke, Dirk: ''Umweltzerstörungen in Trockengebieten Zentralasiens (West- und Ost-Turkestan). Ursachen, Auswirkungen, Maßnahmen''. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 1998.
* Létolle, René; Mainguet, Monique: ''Der Aralsee. Eine ökologische Katastrophe''. Springer Verlag, Berlin, Heidelberg 1996.
* Micklin, Philip , «The Aral Sea Disaster», ''Annual Review of Earth and Planetary Sciences'', vol.35, no.4, 2007, s. 47–72. [http://arjournals.annualreviews.org/doi/pdf/10.1146/annurev.earth.35.031306.140120 Online versjon] (mot betaling / abonnement), besøkt 19. september 2008
* Sehring, J.: ''Aralsee.'' In: Steinbach, U.; Von Gumppenberg, M.-C.: ''Zentralasien. Geschichte – Politik – Wirtschaft.'' München 2004, s. 21–26.
* Sorrel, Philippe: ''[http://opus.kobv.de/ubp/volltexte/2006/780/ The Aral Sea. A palaeoclimate archive]'', doktoravhandling, Universität Potsdam / [[Université Claude-Bernard-Lyon-I|Université Claude Bernard – Lyon 1]], 2006.
* Zonn, I.S., Glantz, M., Kostianoy, A., Kosarev, A.N. ''The Aral Sea Encyclopedia'', Springer, 2009, ISBN 978-3-540-85086-1

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* Karen Bennett (2008): [http://www.wri.org/stories/2008/05/disappearance-aral-sea «Disappearance of the Aral Sea»], World Resources Institute
* Philip P. Mickin (1988): [http://www.ciesin.org/docs/006-238/006-238.html Desiccation of the Aral Sea: A Water Management Disaster in the Soviet Union] {{Wayback|url=http://www.ciesin.org/docs/006-238/006-238.html |date=20081201054659 }}, [[Science]] 241: 1170-76.
* Gulnara Roll, et al (2006): [https://web.archive.org/web/20090612034906/http://www.ilec.or.jp/eg/lbmi/pdf/01_Aral_Sea_27February2006.pdf ''Aral Sea – Experience and lessons learned''], International Lake Environment Committee Foundation (ILEC) (pdf-fil)
* Verdensbanken: [http://www.worldbank.org.kz/external/projects/main?pagePK=64283627&piPK=73230&theSitePK=361869&menuPK=361902&Projectid=P046045 Syr Darya Control & Northern Aral Sea Phase I Project] {{Wayback|url=http://www.worldbank.org.kz/external/projects/main?pagePK=64283627&piPK=73230&theSitePK=361869&menuPK=361902&Projectid=P046045 |date=20090720034424 }}. Informasjon og dokumenter om Verdensbankens prosjekter i Syr-Darja og Aralsjøen.
* Ed Ring: [https://web.archive.org/web/20080619165617/http://www.ecoworld.com/home/articles2.cfm?tid=378 «Arctic to Aral»], ''EcoWorld'', 6. november 2005. Artikkel om kanalprosjektet for å føre vann fra Ob og Volga til Aral.
* [http://www.cnn.com/WORLD/asiapcf/9906/21/anthrax.island/ «Anthrax 'time bomb' ticking in Aral Sea, researchers say»], [[CNN|CNN.com]], 22. juni 1999. Om biologiske våpen på Vozrozjdenijaøya.
* [https://web.archive.org/web/20081030120955/http://na.unep.net/digital_atlas2/webatlas.php?id=11 ''Aral Sea, Kazakhstan, Uzbekistan''], ''Atlas of Our Changing Environment'', [[UNEP]] (Forente Nasjoners miljøprogram)
* Iwao Kobori, Michael H. Glantz (1998): [http://www.unu.edu/unupress/unupbooks/uu18ce/uu18ce00.htm ''Central Eurasian water crisis: Caspian, Aral, and Dead Seas''], United Nations University.
* Daene C. McKinney: [http://www.ce.utexas.edu/prof/mckinney/papers/aral/aralhome.html ''Aral Sea Studies''], Center for Research in Water Resources, University of Texas, Austin
* Unimaps.com: [http://unimaps.com/aral-sea/ ''Aral, the dying sea'']
* Ernst Giese, Jenniver Sehring (2007): [https://web.archive.org/web/20090411065314/http://www.wbgu.de/wbgu_jg2007_ex05.pdf ''Regionalexpertise – Destabilisierungs- und Konfliktpotential prognostizierter Umweltveränderungen in der Region Zentralasien bis 2020/2050.''] (pdf-fil)
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Endorheiske innsjøer]]
[[Kategori:Aralsjøen| ]]
[[Kategori:Internasjonale innsjøer]]

{{Utmerket}}