Redigerer Antoine Agénor de Gramont

{{Infoboks politiker}}
[[Fil:Gramont, Agénor de.jpg|thumb|Antoine Agénor de Gramont]]
'''Antoine Alfred Agénor de Gramont''' (født [[14. august]] [[1819]] i [[Paris]] i [[Frankrike]], død [[17. januar]] [[1880]] samme sted) var en [[Frankrike|fransk]] diplomat og statsmann. Som utenriksminister i regjeringen [[Émile Ollivier|Ollivier]] var han en av de hovedansvarlige for [[den fransk-prøyssiske krig]] som brøt ut i [[1870]].

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Gramont stammet fra en av de mest fornemme gamle adelsslekter, den yngre linje av hertugene av Aure, som tok sitt navn fra stamsetet [[Gramont (Tarn-et-Garonne)|Gramont]] i [[Navarra]].

Hans bestefar, hertug Antoine Louis Marie de Gramont (1755–1836), hadde utvandret under [[den franske revolusjon|revolusjonen]]. Hans far, hertug [[Antoine-Geneviève-Héraclius-Agénor de Gramont|Antoine Heraclius Genevieve Agenor av Gramont og Guiche]] (1789–1855), hadde deltatt på britisk side under [[den spanske uavhengighetskrig]] og var i 1823 trådt inn som generalløytnant i den franske armé og ledsaget i 1830 den avsatte kong [[Karl X av Frankrike|Charles X]] til hans [[Skottland|skotske]] eksil. Den yngre generasjon var derimot [[Bonapartisme|bonapartistisk]] innstilt. Gramonts fetter grev Antoine Louis Raymond de Gramont (1787–1825), skapte seg navn og høy rang i [[Napoléon Bonaparte]]s armé.

=== Karriere ===
Gramont tok polyteknisk skole og ble i 1840 utnevnt til underløytnant, men forlot allerede samme år krigstjenesten. Etter [[februarrevolusjonen i 1848]] sluttet han seg til [[Napoleon III|prins Napoleon]]. Han ble utnevnt til ''[[ministre plénipotentiaire]]'' i [[Kassel]] (1851), i [[Stuttgart]] (1852) og i [[Torino]] (1853), til [[ambassadør]] i [[Washington, D.C.|Washington D.C.]] (1854), i [[Roma]] (1857) og i [[Wien]] (1861).{{tr}} Den [[15. mai]] [[1870]] overtok han utenriksporteføljen i kabinettet [[Émile Ollivier]]. Hans løpebane som utenriksminister ble kort men skjebnesvanger.{{tr}}

Da den [[6. juli]] [[1870]] spørsmålet om et valg av prins [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]] til spansk konge kom på tale i den lovgivende forsamling, erklærte Gramont til forsamlingens bifall at den franske keiserlige regjering ikke kunne tåle «at en fremmed makt kunne forrykke Europas likevekt samt sette Frankrikes interesse og ære i fare ved å anbringe en av sine fyrster på Karl Vs trone».{{tr}} At prinsen av [[Hohenzollern]] selv trakk seg tilbake, tilfredsstilte ikke Gramont, men han avkrevde den [[preussen|prøyssiske]] konge en særskilt erklæring vedrørende denne sak, nemlig at prinsens kandidatur ikke ville bli relansert.{{tr}} Da kongen av Preussen nektet dette, fulgte en krigserklæring fra Frankrikes side. Både på fransk og på tysk side seiret de mest steile krefter med sterkest krigsvilje; et viktig element i dette var den såkalte [[Emsdepesjen]].

Etter franskmennenes nederlag ved [[Wörth]] måtte Gramont, likesom de øvrige ministre, tre tilbake ([[9. august]] [[1870]]). Han vendte da tilbake til Paris, der han bodde til sin død. I de påfølgende år opptrådte han noen ganger for å forsvare sin utenrikspolitikk, som i arbeidet ''La France et la Prusse avant la guerre'' (1872) og i noen artikler i ''[[Revue de France]]'' (1878) under [[pseudonym]]et «Andreas Memor».

Han var siden 27. desember 1848 gift med skotske Emma Mary Mackinnon (1811–1891).

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Runeberg.org|nfbj|0071.html Gramont, 3. Antoine Agénor Alfred}}

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|Tyskland}}

{{STANDARDSORTERING:Gramont, Antoine Alfred}}
[[Kategori:Franske utenriksministre]]
[[Kategori:Franske ambassadører]]
[[Kategori:Ambassadører til Kassel]]
[[Kategori:Ambassadører til Stuttgart]]
[[Kategori:Ambassadører til Torino]]
[[Kategori:Ambassadører til USA]]
[[Kategori:Ambassadører til Kirkestaten]]
[[Kategori:Ambassadører til Østerrike]]
[[Kategori:Personer fra Paris]]
[[Kategori:Personer fra den fransk-tyske krig]]