Redigerer Antoine-François Momoro

{{Infoboks politiker}}
'''Antoine-François Momoro''' (født [[1756]] i [[Besançon]], henrettet [[24. mars]] [[1794]] i [[Paris]]) var en boktrykker som gikk over til politikken under [[den franske revolusjon]] og fra høsten 1793 til sin arrestasjon i mars 1794 var en av de ledende ''[[hébertist]]ene''. 

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Momoros forfedre stammet fra [[Spania]] og hadde innvandret til [[Franche-Comté]] der de ble forretningsfolk. Antoine-François Momoro forlot i ungdommen sin fødeby Besançon, kjøpte et trykkeri i Paris og ble fremgangsrik som forretningsmann. 

=== Den franske revolusjon ===
[[File:Fête de la Raison 1793.jpg|thumb|''Fête de la Raison à [[Notre Dame de Paris|Notre-Dame]]''<br />, 1793, [[Bibliothèque nationale de France]]]]
I 1789 var han en av de ledende i Cordeliers-distriktet i byen, og var det påfølgende år en av grunnleggerne av [[Cordelierklubben]].{{tr}} Han stiftet og utgav klubbens avis ''«Journal du club des Cordeliers»''. 

Momoro fikk ved siden av [[Georges Danton|Danton]] og [[Anaxagoras Chaumette|Chaumette]] stor innflytelse i seksjonen Théâtre-Français, som den 30. juli 1792 gjennomtvang allmenn valgrett til sin generalforsamling.{{tr}} Dette innebar at skillet av velgerne mellom aktiv- og passivborgere ble opphevet. Passivborgerne var alle borgere som ikke betalte noen eller bare liten skatt - de var dermed ikke valgberettiget. Når nå passivborgerne fikk valgrett, førte det til en politisk styrking av [[sansculottene]].{{tr}}

Den 10. august 1792 deltok Momoro på [[stormen av Tuileriene]]. Få dager etter sendte det provisoriske eksekutivråd ham som kommissar til [[Normandie]], der han fikk satt i sirkulasjon brosjyrer med ''[[Erklæringen om menneske- og borgerrettighetene]]'', men også sine egne verker. Derfor ble han arrestert i september 1792 i [[Bernay (Eure)|Bernay]].{{tr}}

Momoro ble imidlertid løslatt etter kort tid. Han vendte da tilbake til Paris, og i oktober 1792 ble han opptatt i direktoriet for [[Seine (departement)|departementet Seine]]. Momoro krevde der at storgodseiernes åkerland skulle oppdeles.{{tr}} Men til forskjell fra sansculottene stod han på at ikke alle og enhver som ønsket det, hadde rett til åkerlandet; oppdelingen av eiendommene måtte finne sted etter rettslige reguleringer.{{tr}} Forretningseiendom betraktet han som uantastelig. Likeså forsvarte han slike sosiale forskjeller som var blitt billiget til fellesskapets gunst - og at slike forskjeller kunne bekjempes av samme grunn.{{tr}} Momoro offentliggjorde våren 1793 sitt skrift ''«Opinion sur la fixation du maximum du prix des grains»'' (Mening om fastleggelse av maksimalpriser for korn). Der gikk han inn for at all markens grøde skulle erklæres som tilhørende alle borgere.{{tr}}

Høsten 1793 tok Antoine-François Momoro aktivt del i avkristningskampanjen. Han var den fremste talsmannen for ''[[Fornuftskulten]]''.{{tr}} Det var hans hustru, Sophie Momoro (født Fournier), som spilte rollen som [[Diornuftens gudinne|gudinne]] ved kultens «Fornuftens festival» den 20. brumaire, år II (10. november 1793). Han var fremtredende blant ''hébertistene'', med stor innflytelse, og bekjempet med dem de såkalte ''[[indulgentene]]'' rundt Danton.{{tr}} [[Jacques-René Hébert|Hébert]] og Momoro gikk den 12. februar 1794 til heftige verbale angrep på Dantons og [[Maximilien de Robespierre|Robespierres]] tilhengere. De beskyldte dem for ''[[modérantisme]]''.{{tr}} Dermed satte de i gang den prosess som skulle føre til deres egen undergang.{{tr}} Etter at et forsøk den 7. mars 1794 på å forsone de begge fraksjoner i [[Jakobinerklubben]], og den oppstand av seksjonene og Pariserkommunen som Hébert da forventet seg, ikke fant sted, ble natten 13./14. mars 1794 alle de ledende ''hébertister'' arrestert og kort etter dømt til døden av [[Revolusjonstribunalet]]. Her utbrøt Momoro: «Og dere anklager meg, som har gitt alt for Revolusjonen!»{{tr}} 

Den 24. mars 1794 (4. Germinal II) ble Antoine-François Momoro henrettet med giljotinen i Paris. Hébert og hans tilhengere [[Charles Philippe Ronsin]], [[François Nicolas Vincent]], [[Anacharsis Cloots]], [[François Desfieux]], [[Jacob Pereira]], [[Paul Ulric Dubuisson]], den belgiske spekulant [[Balthazar Proli]] og den nederlandske bankier [[Jean Conrad de Kock]] ble også giljotinert samme dag i Paris.

== Ettervirkning ==

Momoro var den som forfattet den franske revolusjons slagord, eller egentlig den første versjonen av det: ''«Liberté, Egalité, Indivisibilité ou la mort»'' (frihet, likhet, udelelighet - eller døden).{{tr}} Den versjonen som skulle bli stående - ''«Liberté, Egalité, Fraternité»'' (frihet, likhet, brorskap) - festnet seg egentlig ikke i den offentlige bevissthet før med den franske forfatning av 1848.{{tr}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bernd Jeschonnek: ''Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon.'' Akademie-Verlag, Berlin 1989, ISBN 3-05-000801-6
* Walter Markov / Albert Soboul: ''1789 – Die Große Revolution der Franzosen.'' Urania-Verlag, Leipzig Jena Berlin; 1. Auflage 1989, ISBN 3-332-00261-9;  

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Momoro, AntoineFrancois}}
[[Kategori:Franske politikere]]
[[Kategori:Franske forretningsfolk]]
[[Kategori:Personer henrettet ved giljotinering]]
[[Kategori:Personer fra den franske revolusjon]]
[[Kategori:Personer fra Besançon]]
[[Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)]]
[[Kategori:Henrettede franskmenn]]