Redigerer Antikatolisisme

[[Fil:The American River Ganges (Thomas Nast cartoon).jpg|thumb|Antikatolsk [[karikatur]]tegning fra [[1876]] som viser katolske [[biskop]]er som angriper offentlige skoler.]]
[[Fil:The Papal Belvedere.jpg|mini|Fra en serie med [[tresnitt]] fra 1545, vanligvis kalt «Papstspotbilder» eller «Papstspottbilder»,<ref name="Oberman">[http://books.google.com/books?id=_leG5ztYoZwC&pg=PA61&lpg=PA61&dq=%22This+woodcut+sequence+of+1545,+usually+referred+to+as+the+%22&source=bl&ots=v01iFZ5bbi&sig=z9acEc9elPY2wpgXGb0-Ylq2co8&hl=en&ei=2DxeTMOaA8OqlAeEh7CZCA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum#v=onepage&q=%22This%20woodcut%20sequence%20of%201545%2C%20usually%20referred%20to%20as%20the%20%22&f=false The impact of the Reformation: essays by Heiko Augustinus Oberman]</ref> av [[Lucas Cranach den eldre]], bestilt av [[Martin Luther]].<ref name="Edwards-1">[http://books.google.com/books?id=kYbupalP98kC&pg=PA4&dq=%22the+woodcuts+by+Lucas+Cranach+commissioned+by+Luther+near+the+end+of+his+life%22&hl=en&ei=7HtjTJP9BcL78AamrdzWCQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC8Q6AEwAQ#v=onepage&q=%22the%20woodcuts%20by%20Lucas%20Cranach%20commissioned%20by%20Luther%20near%20the%20end%20of%20his%20life%22&f=false ''Luther's Last Battles: Politics And Polemics 1531-46'', av Mark U. Edwards, jr.] Fortress Press, 2004. ISBN 978-0-8006-3735-4</ref> «'''Kysse pavens føtter'''»;<ref>HIC OSCULA PEDIBUS PAPAE FIGUNTUR</ref> Tyske bønders svar på en [[pavelig bulle]] fra pave [[Paul III]]. Tekst: «Ikke skrem oss, pave,  med dine påbud, og ikke vær en så sint mann. Ellers må vi snu oss og vise deg vår bakende».<ref>«Nicht Bapst: nicht schreck uns mit deim ban, Und sey nicht so zorniger man. Wir thun sonst ein gegen wehre, Und zeigen dirs Bel vedere»</ref><ref name="Edwards-2">[http://books.google.com/books?id=kYbupalP98kC&pg=PA198 Mark U. Edwards, jr.: ''Luther's Last Battles: Politics And Polemics 1531-46''  s. 199]</ref>]]
[[Fil:Antichrist1.jpg|mini|''Passional Christi und Antichristi'', av [[Lucas Cranach den eldre]], hvor paven blir fremstilt som [[Antikrist]] som undertegner og selger [[avlat]]sbrev]]
'''Antikatolisisme''' er et samlebegrep for motstand mot, [[diskriminering]] av, fiendtlighet eller [[fordom]]mer overfor [[katolisisme]], herunder [[den katolske kirke]], dens institusjoner, dogmer og praksis, samt kirkens tilhengere.<ref name="dictionary">[http://dictionary.reference.com/browse/anti-catholicism anti-catholicism], Dictionary.com. WordNet 3.0. Princeton University. besøkt 17. november 2013</ref> Begrepet omfatter også religiøs forfølgelse av katolikker.

Antikatolisisme kan gi seg uttrykk i [[stereotypi]]er om, nedsettende betegnelser på og overdrevent negativt fokus på katolikker eller [[den katolske kirke]], og har vært alminnelig særlig i [[protestantisme|protestantiske]] land.<ref name="dictionary" /> Antikatolisismen har vært offisiell politikk i flere stater, bl.a. England siden reformasjonstiden, Preussen og det prøyssiskdominerte Tyskland fra slutten av 1800-tallet, særlig i den såkalte [[Kulturkampf|kulturkampen]], [[Norge]] gjennom den såkalte [[jesuittparagrafen]] (også kalt [[jødeparagrafen]]) som opprinnelig utestengte katolske munker og jøder fra Norge,<ref>Bernt T. Oftestad: ”Jesuittparagraf og antikatolisisme - Debatt om og endring av Grunnlovens § 2”. [[Teologisk Tidsskrift]] 04 / 2014</ref>{{Omstridt}} og [[Russland]] og [[Sovjetunionen]].<ref>Dziewanowski, M. K. (2003). ''Russia in the twentieth century''. Upper Saddle River, New Jersey: Pearson Education, s. 302. ISBN 0-13-097852-3</ref> Ofte spiller religiøse motsetninger en rolle i [[nasjonalisme]] og politiske konflikter, for eksempel konflikten i [[Nord-Irland]]<ref>[http://www.ianpaisley.org/article.asp?ArtKey=oaths Ian Paisley, ''Papist Doctrine of Oaths'']</ref>, konflikter på [[Balkan]] under [[Jugoslavia-krigene]], eller i polsk/tyske konflikter, der antipolske holdninger og antikatolisisme ofte gikk hånd i hånd.<ref>Paul Weindling, ''Health, Race and German Politics Between National Unification and Nazism'', s. 56 ([[Cambridge University Press]], 1993, ISBN 9780521423977</ref> Antikatolisisme henger ofte sammen med eller kan være uttrykk for [[rasisme]]; for eksempel har antikatolisisme «ofte vært nært knyttet til etniske og særlig anti-latinamerikanske fordommer.»<ref>Philip Jenkins: ‘’The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice’’, s. 213 ([[Oxford University Press]], 2004). ISBN 0-19-517604-9</ref>{{Omstridt}} Antikatolisisme er også vanlig i fundamentalistiske protestantiske bevegelser som [[Jehovas vitner]].<ref>David T. Smith, ''Religious Persecution and Political Order in the United States'', s. 98 ([[Cambridge University Press]], 2015, ISBN 9781107117310)</ref>

I nyere tid omfatter antikatolisisme også kritiske eller fordømmende holdninger overfor den katolske kirkes dogmer og praksis, gjerne som et ledd blant generelt anti-religiøse eller anti-teistiske bevegelser eller intellektuelle, som for eksempel [[Stephen Fry]], [[Christopher Hitchens]] og [[Richard Dawkins]].<ref>{{Kilde www
| url=http://blogs.telegraph.co.uk/news/andrewmcfbrown/100014133/intelligence-squared-debate-catholics-humiliated-by-christopher-hitchens-and-stephen-fry/
| utgiver=[[The Telegraph]]
| tittel=Intelligence Squared debate: Catholics humiliated by Christopher Hitchens and Stephen Fry
| forfatter=Andrew M Brown
| dato=19. oktober 2009
| besøksdato=30. mars 2016
| språk=Engelsk
| arkiv-dato=2014-10-29
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20141029184540/http://blogs.telegraph.co.uk/news/andrewmcfbrown/100014133/intelligence-squared-debate-catholics-humiliated-by-christopher-hitchens-and-stephen-fry/
| url-status=død
}}</ref><ref>{{Kilde www
| url=http://blogs.telegraph.co.uk/news/andrewmcfbrown/100014133/intelligence-squared-debate-catholics-humiliated-by-christopher-hitchens-and-stephen-fry/
| utgiver=Catholic.com
| tittel=Dawkins’ Debunkers
| forfatter=Andrew M. Seddon
| besøksdato=30. mars 2016
| språk=Engelsk
| arkiv-dato=2014-10-29
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20141029184540/http://blogs.telegraph.co.uk/news/andrewmcfbrown/100014133/intelligence-squared-debate-catholics-humiliated-by-christopher-hitchens-and-stephen-fry/
| url-status=død
}}</ref><ref>{{Kilde www
| url=http://blogs.telegraph.co.uk/news/geraldwarner/9416255/The_Dawkins_Delusion_Benedict_XVI_is_stupid_ignorant_or_dim/
| utgiver=The Telegraph
| tittel=The Dawkins Delusion: Benedict XVI is 'stupid, ignorant or dim'
| forfatter=Gerald Warner
| dato=7. april 2009
| besøksdato=30. mars 2016
| språk=Engelsk
| arkiv-dato=2016-04-10
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160410102621/http://blogs.telegraph.co.uk/news/geraldwarner/9416255/The_Dawkins_Delusion_Benedict_XVI_is_stupid_ignorant_or_dim/
| url-status=død
}}</ref>
== Bakgrunn ==
=== Kristenforfølgelse i Romerriket ===
Den religiøse forfølgelse av kristne begynte allerede på [[Jesus Kristus|Kristi]] tid og fortsatte sporadisk og i perioder i et tidsrom på rundt 300 år frem til keiser [[Konstantin den store]].<ref name="vanderbilt">{{Kilde www |url=http://people.vanderbilt.edu/~james.p.burns/chroma/saints/Persecution.html |tittel=Graeme Clark: ''Christians and the Roman State 193-324'' |besøksdato=2013-11-17 |arkiv-dato=2007-07-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070708232303/http://people.vanderbilt.edu/~james.p.burns/chroma/saints/Persecution.html |url-status=død }}</ref><ref name="tredways">{{Kilde www |url=http://www.tredways.org/church_history/early/ |tittel=Early Church History Timeline |besøksdato=2013-11-17 |arkiv-dato=2013-01-13 |arkiv-url=https://archive.today/20130113072712/http://www.tredways.org/church_history/early/ |url-status=yes }}</ref> Kristendommen ble gjort lovlig i 313 gjennom [[Milanoediktet]],<ref name="davidson341">Davidson, Ivor: ''The Birth of the Church'', side 341, Monarch, 2005, ISBN 978-1-85424-658-5</ref> og ble erklært som statsreligion i 380.<ref name="wilken286">Wilken, Robert: «Christianity», i Hitchcock, Susan Tyler; Esposito, John: ''Geography of Religion'', side 286, National Geographic Society, 2004, ISBN 978-0-7922-7317-2</ref>

=== Reformasjonen ===
{{Utdypende|Reformasjonen}}
Mange [[Protestantisme|protestantiske]] reformatorer, som [[John Wyclif]], [[Martin Luther]], [[Jean Calvin]], [[Thomas Cranmer]], [[John Knox]], [[Roger Williams (teolog)|Roger Williams]], [[Cotton Mather]] og [[John Wesley]], samt mange vanlige protestanter på 1500-1700-tallet, omtalte [[pave]]n som [[antikrist]]. Den [[Økumenikk|økumeniske]] dialogen mellom [[Det Lutherske Verdensforbund]] og [[Den katolske kirke]] konkluderte i sin femte dialogrunde i 1973 med:

:Ved å omtale paven som «antikrist», stilte tidligere lutheranere seg i en tradisjon som strakk seg tilbake til 1000-tallet. Ikke bare dissidenter og [[Heresi|kjettere]], men også hellige har kalt biskopen av Roma for «antikrist» når de ønsket å kaste lys over hans maktmisbruk.<ref>[http://books.google.com/books?id=ICCi66SNBUoC&pg=PA140 Building Unity], redigert av Burgess og Gross, på books.google.com</ref>

Læresetninger og materialer fra [[Den evangelisk-lutherske kirke]], [[Kalvinisme|reformerte kirker]], [[Presbyterianisme|presbyteritanere]], [[Baptisme|babtister]], [[anabaptister]] og [[Metodisme|metodister]] har ofte referanser til paven som «antikrist», herunder [[De schmalkaldiske artikler]], artikkel fire (1537),<ref>{{Kilde www |url=http://www.bookofconcord.com/smalcald.html#article4 |tittel=De schmalkaldiske artikler, artikkel fire (1537) |besøksdato=2013-11-18 |arkiv-dato=2008-10-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20081010210703/http://www.bookofconcord.com/smalcald.html#article4 |url-status=yes }}</ref> [[Traktaten om pavens makt og overhøyhet]] (1537),<ref>[http://www.bookofconcord.com/treatise.html Traktaten om pavens makt og overhøyhet] {{Wayback|url=http://www.bookofconcord.com/treatise.html |date=20081010210647 }} i den trespråklige oversettelsen av [[Konkordieboken]]</ref> [[Westminsterbekjennelsen]], artikkel 25.6 (1646) og [[Baptist Confession of Faith]] fra 1689, artikkel 26.4. I 1754 publiserte [[John Wesley]] sitt verk ''Explanatory Notes Upon the New Testament'', som er dagens offisielle doktrine for [[United Methodist Church]]. I hans kommentarer til Åpenbaringen, kapittel 13, hevder han  at hele rekken av paver siden pave [[Gregor VII]] er utvilsomt antikrist. Dette er ikke til hinder for at den siste paven vil være antikrist i enda større grad, et syndens menneske, og bygger på at hans forgjengere har en særegen grad av ondskap fra grunnen.<ref>«The whole succession of Popes from Gregory VII are undoubtedly antichrist. Yet this hinders not, but that the last Pope in this succession will be more eminently the antichrist, the man of sin, adding to that of his predecessors a peculiar degree of wickedness from the bottomless pit.» [https://web.archive.org/web/20070202121310/http://archives.umc.org/interior.asp?mid=1648 See Section 3 - Our Doctrinal Standards and General Rules]</ref><ref>[http://archives.umc.org/frames.asp?url=http%3A//www.livingweb.com/library/projects/notes/index.html Revelation] {{Wayback|url=http://archives.umc.org/frames.asp?url=http%3A%2F%2Fwww.livingweb.com%2Flibrary%2Fprojects%2Fnotes%2Findex.html |date=20170831220915 }} fra United Methodist Church nettside, eller [http://books.google.com/books?id=EvEUAAAAYAAJ&pg=PA715 Explanatory Notes Upon the New Testament]</ref>

Under henvisning til [[Johannes' åpenbaring]], hevdet [[Edward Gibbon]] at fordelen ved å snu disse mysteriefylte profetiene mot [[Den hellige stol]], var at det forente protestanter med ulik gudstilbedelse.<ref>«The advantage of turning those mysterious prophecies against the See of Rome, inspired the Protestants with uncommon veneration for so useful an ally.» Edward Gibbon (1994 utgave redigert av David Womersley) ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', side 469, Penguin Books: Vol 1</ref> Protestanter fordømte også den katolske praksisen om obligatorisk [[sølibat]]i for sine prester, [[faste]]ritualene og avholdenhetene under denne, for å være i motstrid til budskapet i [[Paulus' første brev til Timoteus]], kap 4, vers 1-5, og advarte mot læresetningene som «forbød ekteskap og beordret folk til å avstå fra bestemte matvarer som Gud hadde skapt for at de skulle bli tatt imot i takknemlighet av de som tror og kjenner sannheten».<ref>«forbid people to marry and order them to abstain from certain foods, which God created to be received with thanksgiving by those who believe and who know the truth»</ref> Delvis som et resultat av denne fordømmelsen, tillot mange ikke-katolske kirker at deres egne prester giftet seg og/eller anså faste for å være et valg og ikke en forpliktelse.

== Australia ==
{{Utdypende|Den katolske kirke i Australia}}

Den katolske tilstedeværelsen i Australia begynte allerede i 1788 med de første båtene med [[Irland|irske]] straffanger som ble overført til landet. Imidlertid fikk ikke katolske prester adgang til landet før i 1820, noe som avspeilte de antikatolske holdningene i datidens Storbritannia. Noen av de irske straffangene hadde blitt dømt  for politiske forbrytelser eller sosiale opprør, og myndighetene var fortsatt mistenksomme overfor denne minoritetsreligionen.<ref name="catholicaustralia.com.au">{{Cite web |url=http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=austchurch-history |title=The Catholic Community in Australia |publisher=Catholic Australia |date= |accessdate=20. desember 2013 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20120324111940/http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=austchurch-history |archivedate=2012-03-24 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-12-20 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120324111940/http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=austchurch-history |arkivdato=2012-03-24 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=austchurch-history |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-12-20 |arkiv-dato=2012-03-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120324111940/http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=austchurch-history |url-status=yes }}</ref> Disse måtte derfor delta i gudstjenester i [[Den engelske kirke]], og deres barn og foreldreløse etterkommere av katolikkene ble oppdratt som [[Den anglikanske kirke|anglikanere]].<ref name="newadvent.org">{{Cite web|url=http://www.newadvent.org/cathen/02113b.htm |title=Catholic Encyclopedia: Australia |publisher=Newadvent.org |date= |accessdate=20. desember 2013}}</ref>

De første katolske prestene kom til Australia som straffedømte etter [[Det irske opprøret 1798|det irske opprøret i 1798]]. I 1803 ble en pater Dixon frigitt og fikk lov til å feire [[Messe (katolsk)|messe]], men denne tillatelsen ble trukket tilbake etter det irskledede fangeopprøret ved Castle Hill to år senere. Den irske [[Cistercienserordenen|cistercienseren]], pater Jeremiah Flynn ble av Kirken utnevnt til [[apostolisk prefektur|apostolisk prefekt]] for New Holland, som utgjorde øyene ved Australia, og reiste dit uten en offisiell invitasjon eller tillatelse fra de britiske myndighetene. Han utførte prestetjenester i skjul, men ble tilslutt arrestert og deportert tilbake til London. Reaksjonene på denne hendelsen førte til at to prester fikk lov til å reise til kolonien i 1820.<ref name="catholicaustralia.com.au" />

[[William Bernard Ullathorne]] (1806&ndash;1889)  var sentral i å påvirke pave [[Gregor XVI]] til å etablere hierarkiet i Australia. Ullathorne var i Australia fra 1833 til 1836 som assistent for biskop [[William Morris]] (1794&ndash;1782) som hadde myndighet over [[misjon]]en i Australia. Den mest prominente av de tidlige lederne i kirken var [[John Bede Poulding]], den første biskopen og erkebiskopen av [[Sydney]] fra 1835 til 1877.

Da staten trakk tilbake støtten til kirkedrevne skoler rundt 1880, satte den katolske kirken, i motsetning til andre australske kirker, store krefter inn på å skape et alternativt utdanningssystem. Det ble i hovedsak drevet av [[nonne]]r, [[munk]]er og prester fra de ulike ordenene, som [[Sisters of St Joseph of the Sacred Heart]] som ble dannet i Australia av [[Mary MacKillop]].

Religionsfrihet ble sikret i den australske grunnloven av 1901, men religiøs sekterisme fortsatte inn på 1900-tallet, særlig under [[første verdenskrig]] hvor Irlands stilling innen Storbritannia var omstridt, og katolikkene ble mistenkt for manglende lojalitet og pålitelighet i krigsbestrebelsene.<ref>[http://adb.anu.edu.au/biography/mannix-daniel-7478 James Griffin: «Mannix, Daniel (1864–1963)»], Australian Dictionary of Biography, besøkt 20. desember 2013</ref> Men i løpet av første verdenskrig var det irske bidraget betydelig og utgjorde rundt 20 % av de britiske styrkene i Frankrike.<ref>{{Cite book|author=Jeffrey Grey|title=A Military History of Australia|url=http://books.google.com/books?id=RF4a1rm0an8C&pg=PA90|publisher=Cambridge University Press|page=90}}</ref> Ikke desto mindre gikk fagforeningene og irene i Australia imot verneplikten, i en allianse med bondeorganisasjonene, og sørget for at dette ble nedstemt i folkeavstemninger  i 1916 og 1917. Dette medførte at anglikanske kretser snakket om katolsk «illojalitet».<ref>Alan D. Gilbert: «Protestants, Catholics and Loyalty: An Aspect of the Conscription Controversies, 1916-1917», ''Politics'' (1971) 6#1 ss. 15-25</ref>

Imidlertid fikk Australia sin første katolske statsminister ved [[James Scullin|James Henry Scullin]] 22. oktober 1929.<ref>[http://adb.anu.edu.au/biography/scullin-james-henry-8375 Robertson, J. R.: «Scullin, James Henry (1876–1953)»], Australian Dictionary of Biography, besøkt 20. desember 2013</ref>

Fram til omtrent 1950 var den katolske kirken i Australia sterkt irsk i sin framtoning.<ref>{{Cite book|author1=Mike Cronin|author2=Daryl Adair|title=The Wearing of the Green: A History of St Patrick's Day|url=http://books.google.com/books?id=2rQWwlQnddMC&pg=PA19|year=2006|publisher=Routledge|page=19}}</ref> De fleste katolikkene var etterkommere etter de {{formatnum:40000 }} irske straffangene som ble sendt dit fram til 1867 og kirken ble i hovedsak drevet av irskfødte prester og biskoper som [[Patric Francis Moran|Kardinal Moran]] og [[Daniel Mannix|erkebiskop Mannix]]. Spørsmålet om irsk uavhengighet var lenge et stridspunkt, fram til dette ble avgjort tidlig på 1920-tallet .<ref>Patrick O'Farrell: ''The Irish in Australia'', (1987) kap. 6</ref>  Fra 1950 forandret den etniske sammensetningen av kirken seg, med assimilering av de irske australiere og de store gruppene med innvandrere fra land med sterke katolske tradisjoner; [[Øst-Europa|østeuropeere]] på slutten av 1940-tallet, [[italienere]] og [[Ungarn|ungarere]] på 1950-tallet og [[Filippinene|filippinere]], [[vietnam]]esere, [[Libanon|libanesere]] og [[Polen|polakker]] på 1980-tallet. Nå er det også sterke [[Kina|kinesiske]], [[korea]]nske og [[Latin-Amerika|latinamerikanske]] grupperinger i det katolske miljøet i landet.

Irsk-australierne hadde tette politiske bånd til [[Australian Labor Party]] og på 1940- og 50-tallet dominerte katolikker kampen mot [[kommunisme]] i landet. I de senere år har dette endret seg, og en katolikk, [[Tony Abbott]] leder nå det liberale partiet, etter å ha vunnet over to andre katolikker i kampen om ledervervet.<ref>Redaksjonell artikkel: «Oz's Abbott», ''The Tablet'', 5. november 2009, 21</ref> I løpet av slutten av 1900-tallet ble katolisismen det største kirkesamfunnet i Australia, men samlet sett utgjør de ulike protestantiske kirkesamfunnene en majoritet. Antikatolisisme er i dag minimal i det moderne Australia, selv om det finnes visse venstreorienterte antikatolske kretser i enkelte miljøer.<ref>[http://www.theage.com.au/articles/2004/10/04/1096871810867.html Gerard Henderson: «Abbott, Pell and the new sectarianism»], The Sydney Institute, 5. oktober 2004, besøkt 20. desember 2013</ref><ref>[http://www.smh.com.au/news/national/ill-wear-ovaries-tshirt-again-nettle/2006/02/10/1139465826319.html «I'll wear ovaries T-shirt again: Nettle»], The Sidney Morning Herald, 10. februar 2006, besøkt 20. desember 2013</ref>

== Frankrike ==
{{Utdypende|Den franske revolusjon|Februarrevolusjonen 1848|Den tredje franske republikk}}

== Italia ==
{{Utdypende|Carbonariene}}

== Norge ==
{{Utdypende|Norges Grunnlov § 2|Jesuittparagrafen}}
Fra den tid [[jødeparagrafen]] (Grunnlovens § 2) ble vedtatt i 1814, ble forbudet mot [[jøde]]rs adgang til riket opphevet i 1851, og medlemmer av [[klosterorden]]er («Munkeordener») ble gitt adgang i [[1897]], mens [[jesuittene]] måtte vente til 1956, da den siste del av de opprinnelige diskriminerende bestemmelsene ble opphevet i forbindelse med at Norge skulle ratifisere [[Den europeiske menneskerettskonvensjon]]. Et mindretall på Stortinget stemte dog mot, herunder [[C.J. Hambro]] ([[Høyre|H]]) og [[Lars Elisæus Vatnaland]] ([[Bondepartiet]]) og [[Erling Wikborg]] ([[Kristelig Folkeparti|Kr.F]]).<ref name="kvellestad">Iris Kvellestad: ''[https://bora.uib.no/handle/1956/6034 Motreformens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet]'', masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen</ref>  Motstanden mot opphevelsen var stor i noen kristne miljøer, med teolog [[Olav Valen-Sendstad]] som en sentral talsmann. Under stortingsdebatten var eksempelvis odelstingspresident Hambro dypt bekymret for Norges framtid dersom jesuittene slapp inn i landet: «Jeg ser med den aller største engstelse for vårt folks fremtid på ethvert snikløp mot statskirken».<ref>[http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1000/subcat1029/thread263032/#post_263032 De spiser opp tulipanene våre] {{Wayback|url=http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1000/subcat1029/thread263032/#post_263032 |date=20140323032955 }}, kommentar fra [[Erling Borgen]] i [[Dagsavisen]] 7. januar 2013</ref>

== Tyskland ==
=== Kulturkampf ===
{{Utdypende|Kulturkampf}}
[[Fil:Bismarck.jpg|mini|[[Otto von Bismarck]] var en hengiven protestant som anså katolisismen som et fremmedelement i det tyske riket og fryktet en pavelig innflytelse over Tyskland.]]
[[Tysklands historie (1871–1918)|Det nye tyske keiserriket]] var dominert av kongeriket [[Preussen]], som var en overveiende [[protestantisme|protestantisk]] stat, men etter et århundre med ekspansjon, hadde landet også betydelige [[katolisisme|katolske]] minoriteter, bl.a. i [[Rhinland]] i vest og i [[De tidligere tyske østområdene|de østlige provinsene]] med polske minoriteter. Det tyske riket hadde i stor grad utgått fra [[det nordtyske forbund]]et, men tilslutningen av de katolske, sørtyske statene i 1871, gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket.

[[Rikskansler]] [[Otto von Bismarck]] forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland. Blant tiltakene for å redusere den katolske kirkens innflytelse var tillegget av §130a til Strafgesetzbuch i 1871, som truet prester som i embeds medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. Denne paragrafen ble kalt ''Kanzelparagraph''. I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prestene, innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler og forlangte å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble [[jesuittordenen]] forbudt (jesuittene var også forbudt i Norge frem til 1956). Samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske ordener, særlig dem som var engasjert i skoledrift. Deres medlemmer måtte forlate landet, og mange av ordenene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen [[Limburg (Nederland)|Limburg]] i [[Nederland]].

Prester og biskoper som sto imot ''Kulturkampf'' ble arrestert eller fjernet fra sine stillinger. Ved høyden av den antikatolske lovgivningen, var halvparten av de prøyssiske biskopene i fengsel eller i eksil, og en firedel av menighetene hadde ingen prest. Halvparten av munkene og nonnene i klostrene hadde forlatt Preussen, en tredel av klostrene var stengt, {{formatnum:1800}} av menighetsprestene var fengslet eller i eksil, og tusenvis av legfolk var engslet for å ha hjulpet prestene.<ref>Helmstadter, Richard J.: [http://books.google.com/books?id=aw_1aaE0Fb4C&pg Freedom and religion in the nineteenth century], s. 19, Stanford Univ. Press 1997</ref> Det var anti-polske tilløp i [[Schlesien]].<ref name="davies">{{Cite book| author =[[Norman Davies]] | coauthors = | title =God's Playground | url =https://archive.org/details/godsplaygroundhi0002davi | year =1982 | publisher =Columbia University Press |pages=[https://archive.org/details/godsplaygroundhi0002davi/page/n155 126]–7}}</ref>

Videre brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med [[Den hellige Stol|Pavestolen]] i 1872. I en tale i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] bekreftet Bismarck med utbruddet «Nach Canossa gehen wir nicht!» ''(Vi går ikke [[kanossagang|til Canossa!]])'', sin intensjon om «ikke å vike en fotsbredd» i sin konflikt med den katolske kirke.

Forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt, representert gjennom det [[Deutsche Zentrumspartei|det katolske Sentrumspartiet]], var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved [[Valget i Tyskland 1874|riksdagsvalgene i 1874]].

Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Derfor mildnet Bismarck sine tiltak mot katolikkene, særlig etter at den mer pragmatiske [[Leo XIII]] ble valgt til pave i 1878 og som lyktes å forhandle bort de fleste av de antikatolske lovene.<ref>Michael B. Gross: ''The War against Catholicism: Liberalism and the Anti-Catholic Imagination in Nineteenth-Century Germany'' (2005)</ref><ref>Ronald J. Ross: ''The Failure of Bismarck's Kulturkampf: Catholicism and State Power in Imperial Germany, 1871–1887'' (Catholic University of America Press, 1998)</ref>

=== Nasjonalsosialistene ===
{{Utdypende|Nasjonalsosialisme}}

Den katolske kirke ble utsatt for undertrykkelse i [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] (1933-1945). Det langsiktige målet for nasjonalsosialistene var å avkristne Tyskland.<ref name="bundle">
* Sharkey, [http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9C0CE0DB1F39F930A25752C0A9649C8B63 Word for Word/The Case Against the Nazis; How Hitler's Forces Planned To Destroy German Christianity], New York Times, 13. januar 2002
* [http://org.law.rutgers.edu/publications/law-religion/nurinst1.shtml The Nazi Master Plan: The Persecution of the Christian Churches]   {{Wayback|url=http://org.law.rutgers.edu/publications/law-religion/nurinst1.shtml |date=20130926204151 }}, Rutgers Journal of Law and Religion, Winter 2001, utgitt bevismateriale samlet av [[Office of Strategic Services|OSS]] for [[Nürnbergprosessene]] i 1945 og 1946
* [[Roger Griffin|Griffin, Roger]]: ''Fascism's relation to religion'' i Blamires, Cyprian, [http://books.google.com/books?id=nvD2rZSVau4C&dq World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1], s. 10, ABC-CLIO, 2006: «There is no doubt that in the long run Nazi leaders such as Hitler and Himmler intended to eradicate Christianity just as ruthlessly as any other rival ideology, even if in the short term they had to be content to make compromises with it.»
* [[George Lachmann Mosse|Mosse, George Lachmann]]: [http://books.google.com/books?id=_cyR3QyuSdIC&dq Nazi culture: intellectual, cultural and social life in the Third Reich], s. 240, Univ of Wisconsin Press, 2003: «Had the Nazis won the war their ecclesiastical policies would have gone beyond those of the German Christians, to the utter destruction of both the Protestant and the Catholic Church.»
* [[William L. Shirer|Shirer, William L.]]:  [http://books.google.com/books?id=sY8svb-MNUwC&dq Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany], s. 240, Simon and Schuster, 1990: «And even fewer paused to reflect that under the leadership of Rosenberg, Bormann and Himmler, who were backed by Hitler, the Nazi regime intended eventually to destroy Christianity in Germany, if it could, and substitute the old paganism of the early tribal Germanic gods and the new paganism of the Nazi extremists.»
* [[Jack Fischel|Fischel, Jack R.]]:  [http://books.google.com/books?id=EzBZP92xwUUC&dq Historical Dictionary of the Holocaust], s. 123, Scarecrow Press, 2010: «The objective was to either destroy Christianity and restore the German gods of antiquity or to turn Jesus into an Aryan.»
* Dill, Marshall:  [http://books.google.com/books?id=xRrGP7L9_hEC&dq Germany: a modern history], s. 365, University of Michigan Press, 1970: «It seems no exaggeration to insist that the greatest challenge the Nazis had to face was their effort to eradicate Christianity in Germany or at least to subjugate it to their general world outlook.»
* Wheaton, Eliot Barculo:  [http://books.google.com/books?ei=Nu-6TrqBLOaTiQKL5dy2Dg&ct ''The Nazi revolution, 1933–1935: prelude to calamity:with a background survey of the Weimar era''], ss. 290, 363, Doubleday 1968: Nasjonalsosialistene søkte å «to eradicate Christianity in Germany root and branch.»</ref><ref name="Concise">Bendersky, Joseph W.: [http://books.google.com/books?id=ATCXucbTYX0C&dq A concise history of Nazi Germany], p. 147, Rowman & Littlefield, 2007: «Consequently, it was Hitler’s long range goal to eliminate the churches once he had consolidated control over his European empire.»</ref> [[Richard J. Evans]] skrev at Hitler trodde at i det lange løp ville nasjonalsosialisme og religion kunne eksistere sammen, og understreket gjentatte ganger at nasjonalsosialisdmen var en sekulær ideologi, som bygget på moderne vitenskap. Vitenskapen ville lett kunne fjerne de siste delene av overtro og Tyskland kunne ikke tolerere innflytelse fra fremmede, som paven og prester, som var «svarte insekter».<ref>[[Richard J. Evans]]: ''The Third Reich at War'', side 547, Penguin Press; New York 2009</ref> Nasjonalsosialistisk ideologi etterstrebet at kirken skulle underkaste seg staten og kunne ikke tolerere selvstyrte organisasjoner som hadde en legitimitet som ikke stammet fra myndighetene.<ref>Theodore S. Hamerow: ''On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler'', s. 196, Belknap Press of Harvard University Press; 1997; ISBN 0-674-63680-5</ref> Helt fra starten opplevde den katolske kirke forfølgelse, styringsforsøk og undertrykkelse.<ref>Peter Hoffmann: ''The History of the German Resistance 1933-1945'', 3. utgave, side 14, McDonald & Jane's; London; 1977</ref> Aggressive antikristne radikale, som [[Joseph Goebbels]] og [[Martin Bormann]] så konflikten med kirkene som et sentralt oppgjør, og at antikirkelige holdninger var sterke blant grasrota innen den nasjonalsosialistiske bevegelsen.<ref name="kershaw381-382">[[Ian Kershaw]]: ''Hitler a Biography'', ss. 381-382, Edn; WW Norton & Company; London 2008</ref> For mange nasjonalsosialister hadde katolikken en tvilsom patriotisme, eller til og med illojalitet til fedrelandet, og tjente i stedet interessene til «ondsinnede fremmede krefter».<ref>Theodore S. Hamerow: ''On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler'', s. 74, Belknap Press of Harvard University Press 1997, ISBN 0-674-63680-5</ref>
[[Fil:Mythus.JPG|mini|left|150px|Bokomslaget til [[Alfred Rosenberg]]s ''[[Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts]]'', 143.-146. opplagene fra 1939]]
Adolf Hitler var svært fiendtlig overfor den katolske læren, og kalt den for en systematisk dyrking av menneskelig svakhet<ref>[[Alan Bullock]]: ''Hitler, a Study in Tyranny'', side 218, HarperPerennial Edition 1991</ref> For Hitler var kristendommen en religion som bare passet for slaver og han foraktet dens etikk. [[Alan Bullock]] skrev at Hitler mente at «dens lære var et opprør mot naturloven om naturlig utvelgelse gjennom kamp og den sterkestes overlevelse». Fra et politisk ståsted var Hitler forberedt på å fortsette sin motstand mot kirken, og så faren i at dette kunne styrke den, men var forberedt på et oppgjør etter krigen.<ref name="hitler219">[[Alan Bullock]]: ''Hitler: a Study in Tyranny'', side 219, HarperPerennial Edition 1991</ref> Propagandaminister Joseph Goebbels ledet den nasjonalsosialistiske forfølgelsen av det katolske presteskapet og skrev at det var en umulig motsetning mellom det kristen og det heroisk-tyske verdenssynet.<ref name="kershaw381-382" /> Hitlers valgte nestkommanderende, Martin Bormann, var en streng vokter av den ortodokse nasjonalsosialistiske tenkningen og anse kristendommen og nasjonalsosialismen som «inkompatible» som også den offisielle nasjonalsosialistiske ideologen [[Alfred Rosenberg]], som skrev ''[[Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts]]'' (1930) hvor katolikker be utropt for å være samfunnets største fiende for tyskerne.<ref name="Encyclopædia Britannica Online 2013">Encyclopædia Britannica Online: ''Fascism - Identification with Christianity''; 2013, besøkt 18. november 2013</ref><ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/74248/Martin-Bormann Encyclopædia Britannica Online - ''Martin Bormann''], besøkt 18. november 2013</ref><ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/509892/Alfred-Rosenberg Encyclopædia Britannica Online - ''Alfred Rosenberg''], besøkt 18. november 2013</ref> I 1934 førte ''[[Kongregasjonen for troslæren|Sanctum Officium]]'' Rosenbergs bok inn i ''[[Index librorum prohibitorum]]'' som forbudte bøker i kirken for å forkaste alle kirkens læresetninger og selve fundamentets for den kristne religion.<ref>Richard Bonney: ''Confronting the Nazi War on Christianity: the Kulturkampf Newsletters, 1936-1939'', side 122, International Academic Publishers, Bern 2009 ISBN 978-3-03911-904-2</ref>
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R24391, Konkordatsunterzeichnung in Rom.jpg|mini|Undertegnelsen av [[Rikskonkordatet]] i [[Roma]]. Fra venstre til høyre:<br />[[Monsignore|Msgr.]] [[Ludwig Kaas]], visekansler [[Franz von Papen]], understatssekretær [[Giuseppe Pizzardo]], kardinal [[Pius XII|Eugenio Pacelli]] og ambassadør [[Rudolf Buttmann]]. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto [[Alfredo Ottaviani]] {{Byline| Deutsches Bundesarchiv}}]]
Nasjonalsosialistene krevde kontroll og styring over alle kollektive og sosiale aktiviteter, og blandet seg slik inn i katolske skoler, ungdomsgrupper, arbeiderklubber og kulturelle sammenslutninger.<ref>Theodore S. Hamerow: ''On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler'', side 136, Belknap Press of Harvard University Press 1997 ISBN 0-674-63680-5</ref> Hitler var rask med å stoppe den politiske katolisismen, ved å arrestere medlemmer av de katolske partiene [[Bayerische Volkspartei]] og [[Deutsche Zentrumspartei]], som opphørte å eksistere tidlig i juli 1933. Visekansler [[Franz von Papen]] gjennomførte likevel forhandlingene med Den hellige stol den såkalte [[Rikskonkordatet]] i juli 1933, som blant annet forbød kirkens menn å delta i politkken.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler a Biography'', side 290,Edn; W.W. Norton & Company, London 2008</ref><ref>Ian Kershaw: ''Hitler a Biography'', side 295, Edn; WW Norton & Company 2008 London</ref> Hitler gikk da videre og forbød alle katolske institusjoner som ikke hadde en utelukkende religiøs funksjon.<ref>[[Anton Gill]]: ''An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler'', side 57, Heinemann, London 1994</ref>

Nesten umiddelbart etter at konkordatet var inngått, fremmet nasjonalsosialistene sin steriliseringsloven som var en provokasjon overfor Den katolske kirke, samt sørget for å oppløste den katolske ungdomsbevegelsen. Prester, nonner og legpersoner ble forfulgt, noe som førte til arrestasjon av tusenvis av mennesker de følgende årene.<ref name="referencea">William L. Shirer: ''The Rise and Fall of the Third Reich'', sidene 234-235, Secker & Warburg, London 1960</ref> Under [[De lange knivers natt]] ble [[Erich Klausener]], leder av legmannsbeveglesen ''Katholische Aktion'' drept<ref name="kershaw315">Ian Kershaw: ''Hitler a Biography'', side 315,Edn; WW Norton & Company; London</ref> [[Adalbert Probst]], leder av den katolske idrettsorganisasjonen, [[Fritz Gerlich]], redaktør av Münchens katolske ukemagasin og [[Edgar Jung]], en av forfatterne av [[Marburgtalen]] var blant de katolske opposisjonslederne som ble drept under aksjonene.<ref>John S. Conway: ''The Nazi Persecution of the Churches, 1933-1945'', side 92, Regent College Publishing 2001, ISBN 1-57383-080-1</ref>

Det nasjonalsosialistiske umiddelbare bruddet på rikskonkordatet første til samlet 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig [[encyklika]]en ''[[Mit brennender Sorge]]'' fra [[1937]] var den sterkeste. [[Kardinal]] [[Pius XII|Eugenio Pacelli]] var sammen med blant andre kardinal [[Michael von Faulhaber]] sentral i utarbeidelsen av denne, og i denne tok Den katolske kirke sterk avstand til det [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrivet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker [[palmesøndag]] 1937.

== Storbritannia ==
[[Fil:ProtestantTutor.png|mini|upright|The ''Protestant Tutor'' av Benjamin Harris inneholder et hardt språk mot katolikker, kalt «[[papist]]er» på tittelbladet]]
Den institusjonaliserte antikatolisismen I Storbritannia har sin bakgrunn i [[reformasjonen i England]] under [[Henrik VIII av England|Henik VIII]] og [[reformasjonen i Skottland]] under ledelse av [[John Knox]]. Loven ''[[Act of Settlement]]'' fra [[1701]] ble vedtatt av [[Det engelske parlamentet]] slo fast at tronarvinger til den engelske tronen ikke kunne være en «[[papist]]» og at en arving som er katolikk eller som er gift med en katolikk ikke kan ha arverett til tronen. Denne loven ble  utvidet til også å gjelde Skottland gjennom ''[[Acts of Union 1707]]''  som etablerte [[Kongeriket Storbritannia]]. Loven er fortsatt i kraft i dagens Storbritannia, til tross for den [[Økumenikk|økumeniske]] bevegelsen som i en stor grad har bidratt til å dempe de sekteriske spenningene i landet.

=== England ===
[[Fil:Portrait of Thomas More by Hans Holbein d. J. in the Frick Colllection.jpg|mini|left|150px|Den katolske [[Liste over rikskanslere i Storbritannia|rikskansleren i England]] [[Thomas More]] ble henrettet av kong [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] da han ikke ville anerkjenne ''[[Act of Supremacy]]'']]
{{Utdypende|Reformasjonen i England|Katolsk emansipasjon|Den katolske kirke i England og Wales}}
I 1534 utstedte kong Henrik VIII loven ''[[Act of Supremacy]]'' som slo fast at den engelske tronen var «den eneste suverene lederen på jorden på Den engelske kirken»<ref>the only supreme head on earth of the Church in England</ref> i stedet for paven. Ethvert uttrykk for tilknytning til paven ble ansett som forræderi da paven hevdet både åndelig og politisk makt over dens følgere. Det var under denne loven at [[Thomas More]] og [[John Fisher]] ble henrettet og ble [[martyr]]er i den katolske tro.

Da Henriks datter [[Maria I av England|Maria I]] ble dronning i 1553, var hun en hengiven katolikk og prøvde i sine fem år på tronen å reversere reformasjonen. Hun giftet seg med den katolske spanske kongen [[Filip II av Spania|Filip II]] og henrettet en rekke protestantiske ledere, noe som ga henne tilnavnet «Bloody Mary»  blant protestanter.<ref>David M. Loades: ''The Reign of Mary Tudor: Politics, Government and Religion in England, 1553–58'' (1991)</ref>

Den katolske kirke fortsatte imidlertid sitt virke i England selv om virksomheten i perioder ble regnet som ulovlig og ble straffet. Blant annet ble [[Jesuittordenen|jesuitter]] og prestestudenter regnet som forrædere. Prester som ble tatt i å lese [[Messe (katolsk)|messe]] ble henrettet under tortur. De fleste [[recusant]] medlemmer, særlig i det katolske nord og i aristokratiske familier, praktiserte sin tro i hemmelighet helt fram til 1832 da [[Katolsk emansipasjon|Loven om katolsk emansipasjon]] ble satt i kraft. Bispedømmer, til erstatning for de tidligere distrikter ble opprettet av pave [[Pius IX]] i 1850.

Antikatolisismen i England hadde ofte sin rot i en frykt for at paven skulle styrke sin politiske makt i landet, også i allianse med Englands katolske erkefiender Frankrike og Spania. I 1570 utstedte [[pave Pius V]] den [[pavelig bulle]]n ''[[Regnans in Excelsis]]'' hvor dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth I]] angripes og at lojalitet overfor henne anses som kjetteri. Dette styrket hennes støttespillere i oppfatningen om at pavestolen hadde politiske ambisjoner i England, og gjorde situasjonen vanskeligere for de engelske katolikkene når de prøvde å ivareta en lojalitet overfor begge.

En rekke katolske attentater skapte en sterk antikatolsk stemning i landet, særlig kjent er [[Kruttsammensvergelsen]] hvor [[Guy Fawkes]] og andre katolske konspiratører forsøkte å sprenge det engelske parlamentet i luften mens det hadde møte.<ref>James McConnel: «Remembering the 1605 Gunpowder Plot in Ireland, 1605-1920» i ''Journal of British Studies'' (2011) 50#4 ss. 863-891</ref> Imidlertid var [[Pavekonspirasjonen]] med [[Titus Oates]] en oppdiktet bløff som imidlertid mange protestanter trodde på, og førte England inn i en antikatolsk hysteri i årene [[1678]] og [[1681]].<ref>Heald, Henrietta: ''Chronicle of Britain'', Jacques Legrand 1992, ISBN 0192116959. s. 605</ref> Oates hevdet at det eksisterte en omfattende katolsk konspirasjon med det mål å få kong [[Karl II av England]] myrdet. Påstandene fikk minst 15 henrettet og framskyndet en egen lov, ''[[Utelukkelsesloven|Exclusion Bill]]''. Til sist falt Oates intrikate nett av anklager sammen, og det førte til at han selv ble arrestert og dømt for [[mened]].

Etter århundrer med politisk uro, ble [[Katolsk emansipasjon|katolikkene endelig «frigjort»]] tidlig på 1800-tallet, hvor de fleste restriksjonene og grunnlag for straffeforfølgelse ble opphevet. Imidlertid fortsatte de tidligere antikatolske holdningene.<ref>E.R. Norman: ''Anti-Catholicism in Victorian England'' (1968)</ref> Etter [[andre verdenskrig]] har de antikatolske holdningene avtatt, blant annet som følge av økumenisk dialog mellom den anglikanske kirke og den katolske kirke. Denne prosessen kulminerte med det første møte mellom en [[erkebiskop av Canterbury]] med en pave siden reformasjonen da erkebiskop [[Geoffrey Fisher]] besøkte Roma i 1960.<ref>J.R.H. Moorman: ''A History of the Church in England''side 457, London, A&C Black 1973 457</ref> I tiden etterpå har den økumeniske dialogen gått videre.

=== Skottland ===
{{Utdypende|Reformasjonen i Skottland|Den katolske kirke i Skottland|Sekterismen i Glasgow}}
[[Fil:Oldfirm.jpg|mini|Fra en [[Old Firm]]-kamp på [[Celtic Park]], med [[Celtic-supportere]] til venstre med [[Irlands flagg|den irske trikoloren]], og [[Rangers FC|Rangers]]-tilhengerne til høyre med [[Union Jack]]]]
[[Reformasjonen i Skottland]] etter [[1560]] førte til at store deler av landet konvertert til [[presbyterianisme]]n gjennom [[Den skotske kirke]]. Omveltningen medførte en sterk avstandstaken til den romerske kirken, men også utover på 1600-tallet fra [[Den anglikanske kirke]] som følge av [[Karl I av England|Karl I]]s forsøk på å reformere Den skotske kirke. Dette medførte kaos som følge av at reformene ble sett på som katolske i sin form, da de var baserte på sakramenter og ritualer.

Etter reformasjonen og utover i [[tidlig moderne tid]] var det voldsutøvelse rettet mot katolikkene, og ofte medførte drap, slik som tortureringen og henrettelsen av jesuittpresten [[John Ogilvie]] ved [[hengning, trekking og kvartering]] i [[1615]].

I 1716 etablerte eksempelvis biskop John Geddes Scalan [[Seminar (kirkelig)|presteseminar]] i det skotske høylandet. Geddes var en kjent person i [[Edinburgh]] i [[opplysningstiden]]. Da [[Robert Burns]] skrev at «den beste kirkelige person jeg noen gang har møtt var en katolikk»<ref>«''the first [that is, finest] cleric character I ever saw was a Roman Catholick,''»</ref> refererte han til biskop Geddes.<ref>Michael Martin, «Sae let the Lord be thankit», ''The Tablet'', 27. juni 2009, 20.</ref>

De mislykkede [[Jakobittopprørene]] i 1715 og 1745 ødela for mulighetene for katolikkene i Skottland, og ikke før den katolske frigjøringen i 1793 fikk katolikkene i Skottland visse rettigheter, og i 1878 ble det kirkelige hierarki igjen etablert.<ref>[http://www.archdiocese-edinburgh.com/index.php?option=com_content&view=article&id=267&Itemid=158 Saint Andrews og Edinburgh erkebispedømme] {{Wayback|url=http://www.archdiocese-edinburgh.com/index.php?option=com_content&view=article&id=267&Itemid=158 |date=20150610200620 }}, besøkt 31. oktober 2012</ref> Dette skjedde under ledelse av pave [[Leo XIII]] og dette var blant hans første oppgaver som pave.<ref>[http://www.papalencyclicals.net/Leo13/l13carit.htm CARITATIS STUDIUM], Papal Encyclicals.net, besøkt 31. oktober 2012</ref>

I de siste 150 årene har andelen katolikker i Skottland økt kraftig, i første rekke som følge av innvandring fra særlig Irland, men også Italia og Øst-Europa. Det var særlig [[Hungersnøden i Irland 1845–1849]] som utløste den irske innvandringen og denne har fortsatt fram til våre dager. Innvandringen fra Irland har særlig kommet fra grevskapet [[Donegal (grevskap)|Donegal]] i [[Ulster]]) til det vestlige Skottland og [[City of Glasgow]] [[Skottlands regioner|regionen]] og [[Lanarkshire]]. Flyttingen fra det skotske høylandet kom blant annet som følge av [[Highland Clearances|ryddingen av Det skotske høylandet]]. Både irene og innflytterne fra Høylandet førte till en eksplosiv vekst av katolisismen i særlig Glasgow og områdene omkring.<ref>{{Cite web|url=http://www.theglasgowstory.com/storyc.php |title=Industrial Revolution: 1770s to 1830s |publisher=Theglasgowstory.com |accessdate=25. august 2012}}</ref><ref>{{Cite web |url=http://www.brad.ac.uk/acad/diaspora/reviews/scottish.shtml |title=Irish Immigrants and Scottish Society in the Nineteenth and Twentieth Centuries |publisher=Brad.ac.uk |accessdate=25. august 2012 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20120613220231/http://www.brad.ac.uk/acad/diaspora/reviews/scottish.shtml |url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.brad.ac.uk/acad/diaspora/reviews/scottish.shtml |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-11-19 |arkiv-dato=2012-06-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120613220231/http://www.brad.ac.uk/acad/diaspora/reviews/scottish.shtml |url-status=yes }}</ref>

Tidlig på 1900-tallet slo også mange [[Litauen|litauiske]] flyktninger seg ned i Glasgow-området og på sitt høydepunkt på 1950-tallet var det litauiske miljøet på rundt {{formatnum:10000}} i dette området og har siden blitt assimilert inn i byens katolske miljø.<ref>{{Cite news| url=http://www.guardian.co.uk/g2/story/0,,1692714,00.html| title=Lithuanians in Glasgow|date=23. januar 2006| author=The Guardian| accessdate=25. august 2012 | location=London}}</ref> Også mange fra [[Italia]] bosatte seg i Glasgow-området på denne tiden, fra [[Italias provinser|provinser]] som [[Provinsen Frosinone|Frosinone]] mellom Roma og Napoli og [[Lucca]] i det  nordvestlige [[Toscana]], og mange av dem arbeidet som iskremselgere.<ref>{{Cite book| url=http://books.google.com/books?id=GGhvmMCbQLUC&pg=PA39&lpg=PA39&dq=italians+scotland+%22hokey+pokey%22&source=web&ots=l_dzI1MviK&sig=D9WM0_yJU5aCPHC4ccYUqMlei7c#PPA39,M1| title=A History of Scotland| chapter=Departures and Arrivals|accessdate=25. august 2012|page=39|last=Gray|first=Alastair|coauthors=Moffat, William|publisher=Oxford University Press|location=Oxford|year=1989|edition=Rev ed. edition|origyear=1985|isbn=978-0-19-917063-0}}</ref><ref>{{Cite web|url=http://www.bbc.co.uk/legacies/immig_emig/scotland/strathclyde/ |title=Legacies - Immigration and Emigration - Scotland - Strathclyde - Lithuanians in Lanarkshire |publisher=BBC |date= |accessdate=19. november 2013}}</ref>

Dette medførte endringer også innen den politiske sektor, og antikatolske organisasjoner som [[Oransjeordenen]] har fått en økt tilslutning i de senere årene. Denne veksten kan bli tillagt rivaliseringen mellom fotballklubbene [[Rangers FC|Rangers]] og [[Celtic FC|Celtic]] og ikke et uttrykk for antikatolske holdninger.<ref>'''Scotland On Sunday''': November 2006: «Football rivalry boosts religious orders»</ref> Men selv om det er en folke oppfatning om at antikatolisismen er fotballrelatert - og da i første rekke rettet mot [[Celtic-supportere|Celtic-supporterne]], viser statistikk fra [[Skottlands regjering|de skotske myndighetene]] at 85 % av sekteriske angrep ikke er fotballrelaterte .<ref name="kelbie">{{Cite news
| last = Kelbie
| first = Paul
| title = The Big Question: In 2006, are Catholics really being discriminated against in Scotland?
| work = [[The Independent]]
| language =
| date = 28. september 2006
| url = http://www.independent.co.uk/news/uk/this-britain/the-big-question-in-2006-are-catholics-really-being-discriminated-against-in-scotland-417777.html
| accessdate = 19. november 2013}}</ref> 63 % av ofrene var katolikker, men justert for befolkningssammensetningen er katolikker mellom fem og åtte ganger mer utsatt for sekteriske angrep enn protestanter.<ref name="kelbie" /><ref name="barnes">{{Cite news
| last = Barnes
| first = Eddie
| coauthors = David Leask og Marc Horne
| title = The Shame Game
| work = [[Scotland on Sunday]]
| pages = 
| language = 
| publisher = Johnston Press Digital Publishing
| date = 14. september 2008
| url = http://scotlandonsunday.scotsman.com/opinion/The-Shame-Game.4489953.jp
| accessdate = 19. november 2013
| archiveurl = https://web.archive.org/web/20110609041654/http://scotlandonsunday.scotsman.com/opinion/The-Shame-Game.4489953.jp
| url-status = dead
}} {{Kilde www |url=http://scotlandonsunday.scotsman.com/opinion/The-Shame-Game.4489953.jp |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-11-19 |arkiv-dato=2011-06-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110609041654/http://scotlandonsunday.scotsman.com/opinion/The-Shame-Game.4489953.jp |url-status=unfit }}</ref>

Siden mange av katolikkene i Skottland har irsk bakgrunn, kan det være en overlapping av anti-irske og antikatolske holdninger.<ref name="kelbie" /> Eksempelvis blir ordet «[[Fenian]]» ansett av myndighetene som et sekterisk uttrykk som refererer til katolikker.<ref name="barnes" />

Selv om sekterismen får sin mest tydelige manifestasjon og blir forsterket av den skarpe rivaliseringen mellom byens to fotballag [[Celtic FC]] og [[Rangers FC]], de to [[Old Firm]]-klubbene,<ref name="rapport10-12">{{Cite web |url=http://www.glasgow.gov.uk/NR/rdonlyres/DA614F81-4F1B-4452-8847-F3FDE920D550/0/sectarianism03.pdf |title=Sectarianism in Glasgow |accessdate=25. august 2012 |date= |year=2003 |month=januar |format=PDF |publisher=Glasgow City Council, side 10-12 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20121004210059/http://www.glasgow.gov.uk/NR/rdonlyres/DA614F81-4F1B-4452-8847-F3FDE920D550/0/sectarianism03.pdf |url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.glasgow.gov.uk/NR/rdonlyres/DA614F81-4F1B-4452-8847-F3FDE920D550/0/sectarianism03.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-11-19 |arkiv-dato=2012-10-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20121004210059/http://www.glasgow.gov.uk/NR/rdonlyres/DA614F81-4F1B-4452-8847-F3FDE920D550/0/sectarianism03.pdf |url-status=yes }}</ref> men stikker den dypere på den politiske og sosiale arenaen. Sekterismen kommer også til uttrykk gjennom minnemarsjer og parader, og på det individuelle plan gjennom nedsettende kallenavn, opplevelse av forbigåelse i arbeidslivet, sosial ekskludering og truende situasjoner på offentlige steder.

En undersøkelse om folks egen opplevelse av sekterismen fra 2003, bestilt av Glasgow City Council, viser at byens befolkning opplever at sekterismen fortsatt er tilstedeværende på en rekke av samfunnslivets arenaer, men er noe delt med hensyn til sammenhengen mellom fotball og sekterisme, og at de sporadiske tilfellene av vold ved Old Firm-kamper er vel så mye knyttet til alkohol og ordinær [[hooliganisme]].<ref name="rapport10-12" />

I 2003 vedtok [[Skottlands parlament]] en straffelov som inkluderte forsøk på å angripe andre på religiøst grunnlag for å være straffeskjerpende.<ref>{{Cite web
| title = Chapter Three: Findings
| work = Use of Section 74 of the Criminal Justice (Scotland) Act 2003 - Religiously Aggravated Reported Crime: An 18 Month Review
| publisher = [[HMSO]]
| month = November | year = 2006
| url = http://www.scotland.gov.uk/Publications/2006/11/24133659/4
| format =
| doi =
| accessdate = 1. november 2013}}</ref>

=== Nord-Irland ===
{{Utdypende|Nord-Irlands historie|Oransjeordenen}}

=== Irland ===
{{Utdypende|Irlands historie}}

== USA ==
{{Utdypende|Know-Nothingpartiet|Ku Klux Klan}}

== Antikatolisisme i populærkulturen ==
Antikatolske stereotyper er et gammelt innslag i anglosaksisk litteratur, folkelig populærlitteratur, og også i pornografi. [[Gotisk roman|Gotisk litteratur]] er særlig rikt på dette. Seksuelt aktive prester, ondskapsfulle abbedisser, innestengte nonner og sadistiske inkvisitorer forekommer i verk som ''The Italian'' av [[Ann Radcliffe]], ''The Monk'' av [[Matthew Gregory Lewis]], ''Melmoth the Wanderer'' av [[Charles Robert Maturin]] og ''The Pit and the Pendulum'' av [[Edgar Allan Poe]].<ref>Patrick R O'Malley: ''Catholicism, sexual deviance, and Victorian Gothic culture'', Cambridge University Press 2006</ref>

== Se også ==
* [[Papist]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Philip Jenkins: ''The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice'' (Oxford University Press, nytt oppl. 2004). ISBN 0-19-517604-9
== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikatolisisme| ]]
[[Kategori:Religionskritikk]]