Redigerer Anna Laetitia Barbauld

{{Infoboks forfatter
| periode        = 1700-tallet
| genre          = Poesi, barnebøker
| debutarbeid = ''Corsica: An Ode'' (1768)
}}
'''Anna Laetitia Barbauld''' (1743–1825) var en prominent [[Storbritannia|britisk]] [[Poesi|poet]], [[essay]]ist, litterær kritiker og barnebokforfatter på 1700-tallet.

Barbauld hadde en suksessfull karriere i en tid hvor profesjonelle kvinnelige forfattere var sjeldne. Hun var en anerkjent lærer ved det fornemme Palgrave-akademiet og en nyskapende barnebokforfatter, hennes berømte begynnerbøker ga grunnlaget for en [[Pedagogikk|pedagogisk]] modell for mer enn et århundre.<ref>McCarthy, William. «Mother of All Discourses: Anna Barbauld’s Lessons for Children». ''Culturing the Child, 1690–1914: Essays in Memory of Mitzi Myers''. Red. Donelle Ruwe. Lanham, MD: ''The Children’s Literature Association and the Scarecrow Press, Inc.'' (2005).</ref> Hennes essay demonstrerte at det var mulig for kvinner å være engasjert i politikken, og andre kvinnelige forfattere etterlignet henne.<ref>Armstrong, Isobel. «The Gush of the Feminine: How Can we Read Women's Poetry of the Romantic Period?» ''Romantic Women Writers: Voices and Countervoices''. Reds. Paula R. Feldman and Theresa M. Kelley. Hanover: University Press of New England (1995); og Anne K. Mellor. «A Criticism of Their Own: Romantic Women Literary Critics». ''Questioning Romanticism''. Red. John Beer. Baltimore: Johns Hopkins Univ. Press (1995).</ref> Kanskje vel så viktig var hennes [[poesi]], som dannet fundamentet til utviklingen av [[romantikken]] i [[England]].<ref>Janowitz, Anne. ''Women Romantic Poets: Anna Barbauld and Mary Robinson''. Tavistock: Northcote House (2003).</ref> Barbauld var også en litterær kritiker og hennes [[antologi]] over 1700-tallets britiske romaner bidro til å etablere den litterære [[kanon]] som vi kjenner i dag.

Barbaulds litterære karriere endte brått i 1812 med utgivelsen av hennes dikt ''Eighteen Hundred and Eleven'' (''Attenhundre-og-elleve'') som kritiserte Storbritannias deltagelse i [[Napoleonskrigene]]. Anmeldelsene var ondskapsfulle og hatske, noe som sjokkerte Barbauld og hun utga ingenting mer i resten av sitt liv.<ref>Barbauld, Anna Letitia. ''Anna Letitia Barbauld: Selected Poetry and Prose''. Reds. William McCarthy and Elizabeth Kraft. Peterborough: Broadview Press Ltd. (2002), 160.</ref> Hennes omdømme ble ytterligere skadet da de mange romantiske poeter som hun hadde inspirert i glanstiden under [[den franske revolusjon]]en vendte seg imot henne i deres senere, mer konservative år. På 1800-tallet ble Barbauld husket kun som en pedantisk barnebokforfatter og stort sett glemt på 1900-tallet. Men med framveksten av [[Feminisme|feministisk]], litterær forskning på 1980-tallet ble interessen for hennes forfatterskap fornyet.<ref>McCarthy, William. «A ‘High-Minded Christian Lady’: The Posthumous Reception of Anna Letitia Barbauld». ''Romanticism and Women Poets: Opening the Doors of Reception''. Reds. Harriet Kramer Linkin and Stephen C. Behrendt. Lexington: University Press of Kentucky, (1999).</ref>

== Tidlig liv ==
[[Fil:Anna Barbauld.gif|thumb|Anna Laetitia Barbauld]]
Barbauld ble født den 20. juni 1743 ved [[Kibworth Harcourt]] i [[Leicestershire]], England. Hennes far, pastor John Aikin, var rektor ved [[dissens]]skolen Kibworth-akademiet og prest ved nærliggende [[Presbyterianisme|presbyterianske]] kirken. Hennes families bosted ved Kibworth gjorde det mulig for Barbauld å lære [[latin]], [[gresk]], [[fransk]], [[italiensk]] og mange andre fag som ble betraktet som upassende for kvinner den gang. Barbaulds hang for studier bekymret hennes mor som fryktet at hun skulle ende som ugift på grunn av sitt intellekt; de to ble aldri så nære som hun og hennes far.<ref>Rodgers, Betsy. ''Georgian Chronicle: Mrs Barbauld & her Family''. London: Methuen & Co. Ltd. (1958), 30.</ref> Likevel var hennes mor stolt av hennes prestasjoner og skrev senere om sin datter: «En gang kjente jeg faktisk en liten pike som var like ivrig etter å lære som hennes lærere var etter å lære henne, og som to år gammel kunne lese setninger og små fortellinger i sin kloke bok, likefrem, uten staving, og et halvt år senere kunne lese like godt som de fleste kvinner, men jeg aldri kjent en annen tilsvarende, jeg tror jeg aldri vil».<ref>Sitert og oversatt fra Anna Letitia Le Breton, ''Memoir of Mrs. Barbauld, including Letters and Notices of Her Family and Friends''. London: George Bell and Sons (1874), 23–24.</ref>

I 1758 flyttet familien til det snart berømte Warrington-akademiet i [[Warrington]] hvor hennes far var blitt tilbudt en lærerstilling. Akademiet trakk til seg mange begavelser, blant annet naturfilosofen og teologen [[Joseph Priestley]], og det ble kjent som et «Athen i nord» for dets stimulerende atmosfære.<ref>Rodgers, 38.</ref> En annen inspirasjon kan ha vært den franske revolusjonære [[Jean-Paul Marat]]; opptegnelser ved skolen antyder at han var «lærer i fransk» der på 1770-tallet. Han kan også ha vært en frier til den vakre, intellektuelle Barbauld; han skrev angivelig til John Aikin og erklærte sin hensikt med å bli engelsk borger og for å gifte seg med henne.<ref>Rodgers, 44.</ref> Archibald Hamilton Rowan ble også forelsket i Barbauld og beskrev henne som «fylt med stor skjønnhet, tydelige spor som hun beholdt til sine siste år. Hennes person var slank, hennes hudfarge var utsøkt lys med blomstringen av perfekt helse; hennes trekk regelmessige og elegante og hennes mørkeblå øyne strålte med intelligent lys og skjønnhet».<ref>Sitert og oversatt fra Rodgers, 51–52.</ref> Til tross for hennes mors bekymring fikk Barbauld mange tilbud om ekteskap på denne tiden &mdash; og som hun avslo.

== Første litterære suksess og ekteskap ==
[[Fil:PriestleyLeeds.jpg|thumb|[[Joseph Priestley]] (ca. 1763): «Fru Barbauld har fortalt meg at det var ved gjennomlesning av noen av mine vers som først oppmuntret henne til å skrive poesi.»<ref>Schofield, Robert E. ''The Enlightenment of Joseph Priestley: A Stud of His Life and Work from 1733 to 1773''. University Park: Pennsylvania State University Press (1997), 93.</ref>]]I 1773 utga Barbauld sin første bok med dikt etter at hennes venner hadde rost dem og overbevist henne om å trykke dem. Samlingen, ganske enkelt kalt ''Poems'' (''Dikt'') gikk gjennom fire revisjoner i løpet av ett år og suksessen overrasket henne.<ref>Rodgers, 57.</ref> Barbauld ble en respektert litterær personlighet i England på ''Poems'' alene. Det samme året hadde hun og hennes bror [[John Aikin]] sammen utgitt ''Miscellaneous Pieces in Prose'' (''Blandede stykker i prosa'') som også ble godt mottatt. Essayene, de fleste skrevet av Barbauld, ble positivt sammenlignet med de av [[Samuel Johnson]].<ref>Rodgers, 61–62.</ref>

I mai 1774, til tross for noen «bange anelser», giftet hun seg med Rochemont Barbauld, barnebarn av en fransk [[Hugenotter|hugenott]] og tidligere elev ved Warrington. I henhold til Barbaulds niese Lucy Aikin:

:«Hennes hengivenhet til herr Barbauld var illusjonen av en romantisk forestilling – ikke et av ømt hjerte. Hadde hennes sanne hengivenhet blitt tidlig trukket fram av en mer koselig hjemmeatmosfære ville hun aldri ha tillatt seg selv å bli ført bort av skrullete demonstrasjoner av amorøs henrykkelse, eksplodert av teatralske franske manérer, eller ha unnfanget av en slik overdreven lidenskap som et trygg fundament som man kunne reise en edruelig struktur for hjemlig lykke. Min far tilskrev den uheldige forbindelsen for en stor del til ulykkelige påvirkning til [Jean-Jacques Rousseaus] ‘Nouvelle Heloise’, herr B etterliknet St. Preux. [Barbauld] ble informert av en sann venn at han hadde opplevd et overfall av sinnssykdom, og ble bedt om å bryte forlovelsen av denne grunn.&mdash; «Deretter» svarte hun, «om jeg nå skal skuffe ham, vil han iallfall bli sinnssyk». Til dette kunne det ikke være noe svar; og med en form for en desperat sjenerøsitet sprang hun inn i hennes melankolske skjebne».<ref>Sitert og oversatt fra Le Breton, 42–43.</ref>

Etter bryllupet flyttet paret til Suffolk, ikke langt fra hvor Rochemont var blitt tilbudt en menighet og en gutteskole.<ref>Rodgers, 63–4.</ref> Barbauld benyttet denne tiden og omskrev noen salmer, et vanlig tidsfordriv på 1700-tallet, utga dem som ''Devotional Pieces Compiled from the Psalms and the Book of Job'' (''Andaktsstykker satt sammen fra Salmenes og Jobs bok''). I tillegg til dette er hennes essay «Thoughts on the Devotional Taste, on Sects and on Establishments» («Tanker om den oppbyggelig smak, om sekter og om statskirken») som forklarte hennes teorier om den religiøse følelse og problemene knyttet til institusjonaliseringen av religionen.

Det synes som at Barbauld og hennes ektemann var bekymret for at de ikke ville få et eget barn og i 1775, etter kun et års ekteskap, forslo Barbauld overfor sin bror at de skulle adoptere et av hans barn:

:«Jeg er oppmerksom på at det er ikke en liten sak vi spør om; heller ikke kan det være lett for en foreldre å gi fra seg et barn. Det jeg vil si, fra et nummer, én kan man lettere gi fra seg. Selv om det er stor fysisk forskjell i lykke om en person har barn eller ingen barn, gjør det, antar jeg, liten eller ingen om han har tre, eller fire, fem, eller seks, for fire eller fem er nok for å utøve all sin omsorg og hengivenhet. Vi vil vinne noe, men du vil ikke tape noe».<ref>Sitert og oversatt fra Rodgers, 68.</ref>

Etterhvert aksepterte hennes bror og paret adopterte Charles; det var for ham som Barbauld skrev sine mest berømte bøker ''Lessons for Children'' (''Leksjoner for barn'', 1778–1779) og ''Hymns in Prose for Children'' (''Hymner i prosa for barn'', 1781).

== Palgrave-akademiet ==
Barbauld og hennes ektemann tilbrakte elleve år som lærere ved Palgrave-akademiet i [[Suffolk]]. Fra tidlig av var Barbauld ikke bare ansvarlig for bestyre egen husholdning, men også skolens; hun var regnskapsfører, hushjelp og husmor.<ref>McCarthy, William. «The Celebrated Academy at Palgrave: A Documentary History of Anna Letitia Barbauld’s School». ''The Age of Johnson: A Scholarly Annual 8'' (1997), 282.</ref> Skolen ble åpnet med kun åtte elever, men da ekteparet forlot skolen i 1785 var det rundt førti gutter innskrevet, et vitnemål på det gode omdømmet som skolen hadde fått.<ref>McCarthy, «Academy», 284–5.</ref> Ekteparets pedagogiske filosofi tiltrakte seg dissentere så vel som anglikanere. Palgrave erstattet den strenge disiplinen i tradisjonelle skoler som eksempelvis [[Eton College|Eton]], hvor fysisk avstraffelse var vanlig i rettssaker utført av elevene selv, med et system av «bøter og moralprekener» og selv, antagelig, «ungdomsrettssaker», det vil si rettsmøter styrt av elevene selv.<ref>McCarthy, «Academy», 292.</ref> Istedenfor det tradisjonelle studiet av klassikerne tilbød skolen et praktisk pensum som fremmet vitenskap og moderne språk. Barbauld var selv lærer i lesning og religion for de yngste guttene, og [[geografi]], [[historie]], komposisjon og [[retorikk]] og [[vitenskap]] for de eldre klassene.<ref>McCarthy, «Academy», 298.</ref>

Barbauld var en dedikert lærer, skapte en «ukentlig krønike» for skolen og skrev teaterstykker som elevene framførte.<ref>McCarthy, «Academy», 306.</ref> Barbauld hadde en grunnleggende innflytelse på mange av sine elever; en som senere fikk stor framgang var William Taylor, fremragende forsker i [[tysk litteratur]], refererte til Barbauld som «mor til hans forstand».<ref>Sitert fra Rodgers, 75.</ref>

== Politisk deltagelse og Hampstead ==
[[Fil:Official_medallion_of_the_British_Anti-Slavery_Society_(1795).jpg|thumb|Medaljong for «Komiteen for avskaffelse av slavehandelen», slått av [[Josiah Wedgewood]].]]I september [[1785]] forlot ekteparet Barbauld Palgrave for en tur i [[Frankrike]]; Rochemonts mentale helse hadde forverret seg, og han var ikke lenger i stand til å fungere som lærer.<ref>Rodgers, 92.</ref>
I 1787 flyttet de til [[Hampstead]], hvor Rochemont ble spurt om å lede et presbyteriansk kapell. Det var her Barbauld ble nær venn av dramatikeren [[Joanna Baillie]]. Selv om ekteparet ikke lenger ledet en skole, oppga de ikke sitt engasjement i pedagogikken, og hadde ofte en eller to elever boende hos seg, anfalt av nære venner.<ref>Rodgers, 101–2.</ref>

Det var på denne tiden den franske revolusjonen hadde sin glanstid, og Barbauld utga sine mest radikale skrifter. Fra 1787 til 1790 forsøkte [[Charles James Fox]] å overbevise [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] om å vedta en lov som ga [[dissenter]]ne fulle borgerrettigheter. Da denne loven ble nedstemt for tredje gang skrev Barbauld en av sine mest lidenskapelige pamfletter, ''An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts'' (''En adresse til motstanderne av opphevelsen av…''). Leserne var sjokkert over å oppdage at såpass velbegrunnede argumenter kunne komme fra en kvinne.

I 1791, etter [[William Wilberforce]]s feilslåtte forsøk på å gjøre [[Slaveri|slavehandelen]] ulovlig, utga Barbauld sin ''Epistle to William Wilberforce Esq. On the Rejection of the Bill for Abolishing the Slave Trade'' (''Epistel til William Wilberforce. Om vrakingen av loven for å forby slavehandelen''), som ikke bare sørget over slavenes skjebne, men også advarte mot den kulturelle og sosial degenerering britene kunne forvente seg om de ikke forbød slaveri. I [[1792]] fortsatte hun på dette temaet om nasjonal ansvarlighet i en antikrigs-preken kalt ''Sins of Government, Sins of the Nation'' (''Regjeringens synder, nasjonens synder'') hvor hun argumenterte for at hvert enkelt individ var ansvarlig for nasjonens handlinger: «Vi er påkalt for å angre nasjonens synder fordi vi kan hjelpe dem, og fordi vi bør hjelpe dem».<ref>Barbauld, Anna Letitia. «Sins of Government, Sins of the Nation». Anna Letitia Barbauld: ''Selected Poetry and Prose''. Red. William McCarthy and Elizabeth Kraft. Ontario: Broadview Press, Ltd. (2002), 300.</ref>

== Stoke Newington og slutten på den litterære karrieren ==
I 1802 flyttet ekteparet Barbauld til [[Stoke Newington]] hvor Rochemont tok over prestetjenesten for kapellet i [[Newington Green]]. Barbauld var selv glad for å være nærmere sin bror John ettersom hennes ektemanns mentale helse sviktet stadig mer.<ref>Rodgers, 128–9.</ref> Rochemont utviklet en «brutal motvilje til sin hustru og han var skyldig til sinnssyke raseriutbrudd mot henne. En dag ved middagsbordet grep han en kniv og jagde henne rundt bordet slik at hun kunne bare berge seg selv ved å hoppe ut gjennom vinduet».<ref>Rodgers, 136; Le Breton, 121–122.</ref>

Slike hendelser gjentok seg til Barbaulds store fortvilelse og fare, men hun avviste å forlate ham. Rochemont druknet seg selv i 1808 og Barbauld var overveldet av sorg. Da hun gikk tilbake til diktningen skrev hun det radikale diktet ''Eighteen Hundred and Eleven'' (''Attenhundre-og-elleve'', 1812) som avbildet England som en [[Ruiner|ruin]]. Det ble mottatt så voldsomt hatsk at Barbauld aldri utga et annet verk igjen i hennes eget liv, skjønt diktet er nå blitt anerkjent av litteraturforskerne som hennes største poetiske prestasjon.<ref>Rodgers, 139–141.</ref> Barbauld døde i 1825 som en berømt forfatter og ble gravlagt i familiekrypten i St Mary's, Stoke Newington. Etter hennes død ble en marmorplate reist i Newington Green Chapel med følgende inskripsjon:

[[Fil:Barbauld1811.JPG|thumb|Den opprinnelige tittelsiden fra diktet ''Attenhundre-og-elleve'']]
:Til minne om
:ANNA LETITIA BARBAULD,
:Datter av John Aikin, D.D.
:Og hustru av pastor Rochemont Barbauld,
:Tidligere den respekterte prest ved denne menighet.
:Hun var født ved Kibworth i Leicesterhsire, 20. juni 1743,
:Og døde ved Stoke Newington, 9. mars 1825.
:Utrustet av Giveren av alt Godt
:Med intelligens, geni, poetisk talent, og en sterk forståelse
:I å fremme saker som humanitet, fred og rettferdighet,
:Av borger- og religiøse rettigheter
:Av ren, brennende, og hengiven fromhet.
:La det unge, fostret av hennes skrifter i ren ånd
:Av kristen sedelighet;
:La de av modne år, i stand til forståelse
:Skarpsindighet, briljant fantasi, og sunn resonnering
:Av hennes litterære komposisjoner;
:La de overlevende få som deler hennes fornøyelige
:Og lærerike konversasjon
:Være vitner
:At dette monument opptegner
:Ingen overdreven ros.<ref>Le Breton, 197.</ref>

== Omdømme ==
Etter hennes død ble Barbauld lovprist i ''Newcastle Magazine'' som «utvilsomt den fremste (det vil si, den beste) av våre kvinnelige poeter og en av de veltalende og mektigste av våre prosaforfattere» og ''Imperial Magazine'' erklærte noe pompøst at «så lenge som brev skal kultivere England eller hvor den engelske språket skal bli kjent, så lenge vil navnet på denne kvinnen bli respektert».<ref>Sitert og oversatt fra McCarthy, «Posthumous Reception», 165.</ref> Hun ble positivt sammenlignet med både [[Joseph Addison]] og [[Samuel Johnson]], noe som var bra for en kvinnelig forfatter på 1700-tallet.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 166.</ref> Men ved 1925 ble hun husket kun som en moraliserende forfatter for barn, om enn som det. Det var ikke før framkomsten av feministisk litteraturforskning i den akademiske verden på 1970- og 1980-tallet at Barbauld igjen begynte å bli inkludert i litteraturhistorien.

Barbaulds bemerkelsesverdige forsvinning fra det litterære landskapet skjedde av flere grunner. En av det viktigste var den ringeakt som ble gitt henne fra [[Samuel Taylor Coleridge]] og [[William Wordsworth]], poeter som i deres unge, radikale dager hadde sett på hennes poesi for inspirasjon, men i deres senere og mer konservative år foraktet hennes verk. Da disse poetene selv ble kanonisert fikk deres meninger tyngde.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 167–8.</ref> Dessuten, det intellektuelle ferment som Barbauld var en viktig del av &mdash; spesielt ved dissenternes læresteder – hadde ved slutten av 1800-tallet blitt assosiert med den «filistiske», spissborgerlige middelklassen, slik [[Matthew Arnold]] uttrykte det. Det reformistiske 1700-tallets middelklasse ble senere holdt ansvarlig for framferden og vanskjøttelsen av [[Den industrielle revolusjon|den industrielle tidsalder]].<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 169.</ref>

Etterhvert som litterære studier utviklet seg til en akademisk disiplin mot slutten av 1800-tallet ble fortellingen om romantikkens opprinnelse i England slått sammen med den; i henhold til denne versjon av historien var Coleridge og Wordsworth de dominerende poetene i denne litterære tidsalderen.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 174–5.</ref> Dette synet holdet seg for bortimot et århundre. Selv ved framveksten av feministisk litteraturforskning på 1970-tallet fikk Barbauld ikke sin rette oppmerksomhet. Som Margaret Ezell har forklart, feministiske forskere ønsket å gjenoppvekket en bestemt type kvinner &mdash; en som var sint, en som motsatte kjønnsrollemønsteret i sin tid, og en som forsøkte å skape et søsterskap med andre kvinner.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 182.</ref> Barbauld kunne lett tilpasses disse kategoriene og det var ikke før romantikken og dens kanon begynte å ble gransket på nytt med en dypt revurdering av feminismen i seg selv at bildet av den vibrerende stemmen til Barbauld dukket opp.

== Litterær analyse ==
[[Fil:BarbauldMouse.jpg|thumb|«The Mouse's Petition» («Musens opprop») fra Barbaulds ''Poems'' (1772)]]
=== Poesi ===
Barbaulds poesi som adresserte en utstrakt rekke av emner, har blitt lest hovedsakelig av feministiske litteraturforskere interessert i å avdekke kvinnelige forfattere som var viktige for deres egen tid, men som hadde blitt glemt av den litterære verden. Isobel Armstrongs arbeid representerer en måte å gjøre slik forskning; hun argumenterer at Barbauld, som andre kvinnelige poeter i Romantikken:

:…hverken samstemt til ideen om en spesiell kvinnelig diskurs eller akseptert en opptegnelse av dem selv som tilhørende en verden av de urasjonelle. De var engasjert med to strategier for å overkomme problemet med affektiv diskurs. Først, de benyttet de vanlige «feminine» former og språk, men de vendte dem om til en analytisk redegjørelse og benyttet dem for å tenke med. For det andre, de utfordret den mannlige filosofiske tradisjonene som førte til en forringet diskurs av den kvinnelige erfaring og gjorde om på disse tradisjonene.<ref>Armstrong, 15–16.</ref>

I hennes påfølgende analyse av «Inscription for an Ice-House» («Inskripsjon for et ishus») peker hun på Barbaulds utfordring av [[Edmund Burke]]s karakterisering av det opphøyde og det vakre, og [[Adam Smith]]s økonomiske teorier i ''Wealth of Nations'' (''Nasjonenes velstand'') som bevis for denne fortolkningen.<ref>Armstrong, 18; 22–23.</ref>

Arbeidet til Marlon Ross og [[Anne K. Mellor]] representerer en annen måte å påføre innsikten av feministisk teori for å gjenoppdage kvinnelige forfattere. De argumenterer at Barbauld og andre kvinnelige forfatteren fra romantikken hogde ut en egen kvinnelig stemme i den litterære sfære. Som en kvinne og en dissenter hadde Barbauld et unikt perspektiv på samfunnet, i henhold til Ross, og det var denne spesielle posisjonen som «forpliktet» henne til utgi sosiale kommentarer.<ref>Ross, Marlon B. «Configurations of Feminine Reform: The Woman Writers and the Tradition of Dissent». ''Re-visioning Romanticism: British Women Writers, 1776–1837''. Red. Carol Shiner Wilson and Joel Haefner. Philadelphia: University of Pennsylvania Press (1994), 93.</ref> Men, som Ross påpeker, kvinner var i et dilemma: «de kunne velge å snakke politikk i ikkepolitiske måter, og således risikere meget å svikte klarhet og likefremhet i deres politiske lidenskap, eller de kunne velge litterære måter som åpent politisk mens de forsøkte å inngyte dem med gjenkjennelig ‘kvinnelige’ sømmelighet, igjen risikere å myke deres politiske agenda».<ref>Ross, 94.</ref> Derfor skrev Barbauld og andre kvinnelige poeter fra romantikken ofte «occasional poems», engangsdikt eller strødikt. Disse dikt hadde tradisjonelt kommentert, ofte [[Satire|satirisk]], om nasjonale hendelser, men ved slutten av 1700-tallet var de tiltagende seriøse og personlige. Kvinner skrev sentimentale dikt, en stil som den gang var på moten, om personlige hendelser som fødselen av et barn, og argumenterte for at i kommenteringen av de små hendelser i dagliglivet ville de etablere et moralsk fundament for nasjonen.<ref>Ross, 96–97.</ref> Forskere som Ross og Mellor har opprettholdt at denne tilpasningen av eksisterende stiler og sjangrer var en måte som de kvinnelige poeter kunne skape en egen feminine utgave av romantikken.

=== Politiske essayer og dikt ===
[[Fil:Nine Muses.jpg|right|thumb|''Nine Living Muses of Great Britain'' (''Storbritannias ni levende muser'') av [[Richard Samuel]] (1779); Barbauld er avbildet stående bak maleren, gestikulerende med hånden.]]
Barbaulds mest betydningsfulle politiske tekster var ''An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts'' (''En adresse til motstanderne av opphevelsen av…'', 1790), ''Epistle to William Wilberforce on the Rejection of the Bill for Abolishing the Slave Trade'' (''Epistel til William Wilberforce. Om vrakingen av loven for å forby slavehandelen'', 1791), ''Sins of Government, Sins of the Nation'' (''Regjeringens synder, nasjonens synder'', 1793), og ''Eighteen Hundred and Eleven'' (''Attenhundre-og-elleve'', 1812). Som Harriet Guest forklarer, «temaene i Barbaulds essayer på 1790-tallet, som hun gjentatte ganger kommer tilbake til, er den hvor allmennhetens forfatning som en religiøs, borgerlig, og nasjonal mengde, og hun er alltid opptatt av å fremheve kontinuiteten mellom  rettighetene til det enkelte individ og de av allmennheten definert i rommelige innbefattende begreper».<ref>Guest, Harriet. ''Small Change: Women, Learning, Patriotism, 1750–1810''. Chicago: University of Chicago Press (2000), 235.</ref>

I tre år, fra 1787 til 1790, hadde dissenterne forsøkt å overbevise parlamentet til oppheve lovene som innskrenket dissenternes borgerrettigheter (''Test and Corporation Acts''). Etter at forslaget til opphevelse ble forkastet for tredje gang sprang Barbauld ut i offentligheten etter «ni år med taushet».<ref>McCarthy and Kraft, 261.</ref> Hennes pamflett var skrevet i en bitende og sarkastisk tone, den åpne som følgende, «vi takker deg for det kompliment gitt til dissenterne da du antok at det øyeblikk de er kvalifisert for posisjoner med makt og profitt, at alle slike posisjoner vil øyeblikkelig bli fylt av dem».<ref>Barbauld, Anna Letitia. «An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts». ''Anna Letitia Barbauld: Selected Poetry and Prose''. Red. McCarthy and Kraft. Peterborough: Broadview Press Ltd. (2002), 263.</ref> Hun argumenterte at dissenterne fortjente de samme borgerrettigheter som alle andre mennesker: «Vi krever det som mennesker, vi krever det som borgere, vi krever det som gode undersåtter».<ref>Barbauld, «An Appeal», 266.</ref> Dessuten, hun argumenterte at det er nøyaktig den isolasjon som  blir tvunget på dissenterne av andre som gjør dem annerledes, og hevder at de franske kan ikke bli tillatt å overgå de engelske i frihet<ref>Barbauld, «An Appeal», 278–9.</ref>

I de påfølgende året, 1791, etter et av [[William Wilberforce]]s mange forsøk på å få forbudt slavehandelen mislyktes å få gjennomslag i parlamentet skrev Barbauld hennes ''Epistel til William Wilberforce''. I den påkaller hun England til å stå til ansvar for slaveriets synd, i barsk tone fordømmer hun nasjonens «griskhet» som er tilfreds med å tillate at dets rikdom og framgang er støttet på arbeidet til menneskelige vesener i slaveri. Hun tegner et bilde av fruer og herrer på plantasjene som avslører alle skavankene til «det kolonialistiske foretak: [en] dorsk, overdådig, avskyelig kvinne» og en «degenerert, avkreftet mann».<ref>Kaul, Suvir. ''Poems of Nation, Anthems of Empire: English Verse in the Long Eighteenth Century''. Charlottesville: University of Virginia Press (2000), 262.</ref>

I 1793 da den britiske regjering kalte på nasjonen til å faste til ære for krigen ble antikrigsmotstanderne som dissenterne og som Barbauld etterlatt med en moralsk dilemma: «adlyde ordren og krenke sin samvittighet ved å be for suksess i en krig de ikke var enig i? Observere fasten, men tale imot krigen? Trosse proklamasjonen og nekte å delta i fasten?»<ref>McCarthy and Kraft, 297.</ref> Barbauld grep denne muligheten for å skrive en preken, ''Regjeringens synder, nasjonens synder'', om det moralske ansvar den enkelte har; for henne er det enkelte individ ansvarlig for nasjonens handlinger ettersom han eller henne konstituerte en del av nasjonen. Essayet forsøkte å avgjøre hva den passende rollen den enkelte har i staten og mens hun argumenterte at «insubordinasjon» kan underminere en regjering innrømmer hun at det er linjer av «samvittighet» som en ikke kan krysse i å adlyde ens regjering.<ref>Barbauld, «Sins of Government, Sins of the Nation», 316–7.</ref> Teksten er en klassisk betraktning om den «urettferdige krig».

I diktet ''Attenhundre-og-elleve'' (1812), skrevet etter at England hadde vært i krig med Frankrike i et tiår og var på kanten av å tape [[Napoleonskrigene]]:

:''And think’st thou, Britain, still to sit at ease,''
:''An island Queen amidst thy subject seas,''
:''While the vext billows, in their distant roar,''
:''But soothe thy slumbers, and but kiss thy shore?''
:''To sport in wars, while danger keeps aloof,''
:''Thy grassy turf unbruised by hostile hoof?''
:''So sing thy flatterers; but, Britain, know,''
:''Thou who hast shared the guilt must share the woe.''
:''Nor distant is the hour; low murmurs spread,''
:''And whispered fears, creating what they dread;''
:''Ruin, as with an earthquake shock, is here'' (lines 39–49)

Dette pessimistiske syn på framtiden ble, ikke overraskende, svært dårlig mottatt; «anmeldere, enten i liberale eller i konservative magasiner, raste fra forsiktig til nedlatende negative til det helt grove fornærmende».<ref>McCarthy and Kraft, 160.</ref> Barbauld, forskrekket over reaksjonen, trakk seg helt tilbake fra offentlighetens øye. Selv da England var grensen av å vinne krigen kunne ikke Barbauld være glad. Hun skrev til en venn: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal glede meg over denne seieren, storartet som den er, over Bonaparte når jeg tar med i betraktning det forferdelige sløseriet av liv, mengden av elendighet, som slik gigantiske slag må gi».<ref>Sitert fra Le Breton, 132.</ref>

=== Barnelitteratur ===
[[Fil:BarbauldLessons.jpg|right|thumb|Tittelsiden for ''Lessons for Children of Three Years Old, Part I'' (''Leksjoner for barn på tre år, del I''.]]Barbaulds ''Lessons for Children'' (''Leksjoner for barn'', 1778–1779) og ''Hymns in Prose for Children'' (''Hymner i prosa for barn'', 1781) var en omveltning i [[barnelitteratur]]en. For første gang ble lesebehovet til barn seriøst tatt i betraktning. Barbauld forlangte at hennes bøker skulle bli trykket med store bokstaver og brede marger slik at barn lett kunne lese dem, og, enda viktigere, hun utviklet en stil av «uformell samtale mellom foreldre og barn» som kom til å dominere barnelitteraturen for en hele generasjon.<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 88–89.</ref> I ''Leksjoner for barn'', alderstilpasset lesebok for begynnere i fire bind, benytter Barbauld konseptet med en mor som lærer sin sønn. Mer enn sannsynlig var mange av de hendelser i disse fortellingene inspirert av Barbaulds egne erfaringer med å lære sin egen sønn Charles. Men disse bokseriene er langt mer enn en måte å lære lesning på, det introduserte også leseren «elementene i samfunnets symbolsystem og begrepsmessige strukturer, innskjerpet en etikk og oppmuntret ham til å utvikle en bestemt form for følsomhet».<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 93.</ref> Dessuten lærte barnet om «[[botanikk]], [[zoologi]], [[Matematikk|nummer]], [[kjemi]]ens endringer… pengesystemet, [[kalender]]en, [[geografi]], [[meteorologi]], jordbruk, politisk økonomi, [[geologi]], [og] [[astronomi]]».<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 100.</ref> Disse bokseriene var ganske populære og [[Maria Edgeworth]] kommenterte i den pedagogiske avhandling som skrev sammen med sin far, ''Practical Education'' (''Praktisk utdannelse'', [[1798]]), at det er «en av de beste bøker for unge mennesker fra syv til ti år som har til nå kommet».<ref>Edgeworth, Maria. ''Practical Education. The Novels and Selected Works of Maria Edgeworth''. Red. Susan Manly. Vol. 11. London: Pickering and Chatto (2003), 195.</ref>

[[Fil:BarbauldHymns.gif|thumb|Tittelsiden for ''Hymns in Prose'' (''Hymner i prosa for barn''.]]''Leksjoner for barn'' og ''Hymner i prosa for barn'' hadde en enestående virkning ikke bare på den innflytelse de hadde på poesien til [[William Blake]] og [[William Wordsworth]]<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 85–86.</ref>, men de ble også brukt for å lære flere genereasjoner av engelske skolebarn. Forsker i barnelitteratur, William McCarthy, har uttalt: «[[Elizabeth Barrett Browning]] kunne fortsatt sitere fra åpningslinjene av ''Leksjoner for barn'' da hun var 39 år gammel».<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 85.</ref> Selv om både [[Samuel Johnson]] og [[Charles James Fox]] gjorde narr av barnebøker og mente at hun kastet bort sine talenter<ref>Rodgers, 71.</ref> mente Barbauld selv at det å skrive slike var edelt og oppfordret andre til å følge i hennes fotspor. Som Betsy Rodgers, hennes biograf har forklart, «hun ga prestisje til det å skrive barnelitteratur, og ved ikke å senke hennes kvalitetskrav ved å skrive for barn inspirerte hun andre til å holde samme høye standard».<ref>Rodgers, 72.</ref> Faktisk på grunn av Barbauld ble [[Sarah Trimmer]] og [[Hannah More]] inspirert til å skrive for fattige barn foruten å organisere den storstilte bevegelsen for [[Søndagsskole]]n. [[Ellenor Fenn]] skrev og formga en rekke lesebøker og leker for middelklassebarn og [[Richard Lovell Edgeworth]] begynte en av de første systematiske studier av barndomsutvikling som skulle kulminere i ikke bare en avhandling om utdannelse forfattet av Maria Edgeworth og ham selv, men også en stor mengde fortellinger for barn skrevet av Maria selv.<ref>Myers, Mitzi. «Of Mice and Mothers: Mrs. Barbauld’s ‘New Walk’ and Gendered Codes in Children’s Literature». ''Feminine Principles and Women’s Experience in American Composition and Rhetoric''. Red. Louise Wetherbee Phelps and Janet Ennig. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press (1995), 261.</ref>

Barbauld samarbeidet også med sin bror John på seksbinds verket ''Evenings at Home'' (''Kveldsstunder hjemme'', 1793). Det er en blanding av fortellinger, [[Fabel|fabler]], [[drama]]er, dikt og dialoger. På mange måter innkapsler denne bokserien idealene til [[Opplysningstiden]]s [[pedagogikk]]: «nysgjerrighet, observasjon, og fornuftstankegang».<ref>Fyfe, Aileen. «Reading Children’s Books in Late Eighteenth-Century Dissenting Families». ''The Historical Journal'' 43.2 (2000): 469.</ref> Eksempelvis oppmuntrer historiene til å lære [[vitenskap]] gjennom praktiske aktiviteter; i «A Tea Lecture» («En leksjon i te») lærer barnet at det å koke [[te]] er «sannsynligvis en kjemisk drift» og «læring om blanding, fordamping, og kondensering (fortetning)».<ref>Barbauld, Anna Laetitia and John Aikin.'' Evenings at Home; or, The Juvenile Budget Opened''. 6 Vols. 2nd ed. London: Printed for J. Johnson (1794) 2:69.</ref> Teksten fremhever også rasjonalitet og fornuft; i «Things by Their Right Names» («Tingene ved deres rette navn»), forlanger et barn at hans forteller ham en historie om «et blodig mord». Faren gjør så ved å benytte seg av de [[fiktiv]]e billedlige uttrykkene til [[eventyr]]et som «det var en gang», men forvirrer sin sønn med detaljer slik som at morderne hadde alle «hadde stålluene på». Mot slutten forstår barnet at faren har fortalt ham en fortelling om et slag og hans far kommenterer «Jeg kjenner ikke til noen mord som er halvparten så blodig».<ref>Barbauld and Aikin, 1:150–152.</ref> Taktikken med å gjøre verden ikke-familiær tvang leseren til å tenke over det som leses rasjonelt. Fortellingens budskap om krigsmotstand er også gjennomgående i hele ''Kveldsstunder hjemme''. Faktisk har Michelle Levy, en forsker av tidsepoken, har argumentert for at bokserien oppmuntrer leserne til å «bli kritiske observatører av og, hvor det er nødvendig, gi høylytt motstand til autoritetene».<ref>Levy, Michelle. «The Radical Education of ''Evenings at Home''». Eighteenth-Century Fiction 19.1–2 (2006–7), 123.</ref> Denne motstanden er lært og praktisert i hjemmet, i henhold til Revy, «''Kveldsstunder hjemme'' hevder at sosiale og politiske reformer må begynne i familien».<ref>Levy, 127.</ref> Det er familiene som er ansvarlig for nasjonens framgang eller tilbakegang.

I henhold til Lucy Aikin, Barbaulds niese, var Barbaulds bidrag til ''Kveldsstunder hjemme'' bestående av følgende stykker: «The Young Mouse» (''Den unge musa''); «The Wasp and Bee» (''Vepsen og bien''); «Alfred, a drama» (''Alfred, et drama''), «Animals and Countries» (''Dyr og land''), «Canute’s Reproof» (''Canutes [Knuts] irettesettelse''), «The Masque of Nature» (''Naturens maskerade''), «Things by their right Names» (''Tingene ved deres rette navn''), «The Goose and Horse» (''Gåsa og hesten''), «On Manufactures» (''Om fabrikasjon/fremstilling''), «The Flying-fish» (''Flygefisken''), «A Lesson in the Art of Distinguishing» (''En leksjon i kunsten skjelne/holde fra hverandre''), «The Phoenix and Dove» (''Føniksen og duen''), «The Manufacture of Paper» (''Fremstilling av papir''), «The Four Sisters» (''De fire søstre''), og «Live Dolls» (''Levende dukker'').<ref>Titlene er oversatt for anledning, Aikin, Lucy. «Memoir». ''The Works of Anna Laetitia Barbauld''. 2 vols. London: Routledge (1996), xxxvi–xxxvii.</ref>

=== Redaksjonelt arbeid ===
Barbauld redigerte flere betydelige verker mot slutten av sitt liv, all som bidro til å skape den litterære [[kanon]] slik vi kjenner den i dag. Først, i 1804 redigerte hun [[Samuel Richardson]]s brevveksling og skrev en omfattende biografisk introduksjon av mannen som kanskje var den mest innflytelsesrike romanforfatteren i England på 1700-tallet. Hennes «212-siders essay om hans liv og verker var det første vesentlige biografi over Richardson».<ref>McCarthy and Kraft, 360.</ref> Det påfølgende året redigerte hun ''Selections from the Spectator, Tatler, Guardian, and Freeholder, with a Preliminary Essay'' (''Utvalg fra Spectator, Tatler, Guardian, og Freeholder, med et innledende essay''), et bind med essayer som la vekt på «intelligens», «manérer» og «smak».<ref>Barbauld, Anna. «Introduction». ''Selections from the Spectator, Tatler, Guardian, and Freeholder, with a Preliminary Essay''. Sitert fra [http://faculty.ed.uiuc.edu/westbury/Paradigm/Mack.html Paradigm/Mack] {{Wayback|url=http://faculty.ed.uiuc.edu/westbury/Paradigm/Mack.html |date=20060911081626 |df=iso }}.</ref> I [[1811]] satte hun sammen ''The Female Speaker'' (''Den kvinnelige taler''), en antologi av litteratur spesielt rettet mot unge piker. Ettersom, i henhold til Barbaulds filosofi, hva man leser som ung er dannende, tok hun omsorgsfullt i betraktning hennes kvinnelige leseres «finfølelse» og «rettet hennes valg til emner som var mer spesielt velegnet for de plikter, ansettelser, og disposisjonene til de svake kjønn».<ref>Barbauld, Anna Laetitia. ''The Female Speaker; or, Miscellaneous Pieces, in Prose and Verse, Selected from the Best Writers, and Adapted to the Use of Young Women''. 2nd ed. London: Printed for Baldwin, Cradock, and Joy, etc. (1816), vi.</ref> Antologien er delt i seksjoner som «moral og didaktiske stykker» og «beskrivende og rørende stykker»; det inkluderte poesi og prosa av blant annet [[Alexander Pope]], [[Hannah More]], [[Maria Edgeworth]], [[Samuel Johnson]], [[James Thomson]] og [[Hester Chapone]].

Men det var Barbaulds serie av ''The British Novelists'' (''Britiske romanforfattere'') i femti bind, utgitt i 1810, med hennes lange introduksjonsessay om romanens historie som lot henne sette sitt merke på litteraturhistorien. Det var «den første engelske utgave som ga omfattende kritiske og historiske fordringer» og var i hvert respekt «en kanon-skapende foretagende».<ref>McCarthy and Kraft, 375.</ref> I hennes innsiktsfulle essay legitimerte Barbauld, den gang fortsatt en kontroversiell sjangre, ved å trekke sammenhenger tilbake til [[antikken]]s [[Persia|persiske]] og [[Hellas|greske]] litteratur. For henne var en god roman «en epikk i prosa, med flere figurer og mindre (virkelig i moderne romaner ingenting) av det overnaturlige maskineri».<ref>Barbauld, Anna Laetitia. ''The British Novelists; with An Essay; and Prefaces, Biographical and Critical'', by Mrs. Barbauld. London: Printed for F. C. and J. Rivington, [etc.] (1810), 3.</ref> Barbauld fastholdt at romanlesning har en mangfoldighet av fordeler; ikke bare en «hjemlig glede», men det er også en måte å «inngyte prinsipper og moralske følelser» i en befolkning.<ref>Barbauld, ''The British Novelists'', 47–48.</ref> Barbauld skrev også en introduksjon til hver enkelt av de femti forfatterne som var representert i serien.

== Bibliografi ==
Listen nedenfor er tatt fra Wolickys anførsel om Barbauld i [https://web.archive.org/web/20080523171935/http://www.gale.cengage.com/servlet/BrowseSeriesServlet?region=9&imprint=000&cf=ps&titleCode=DLB&dc=null&dewey=null&edition= Dictionary of Literary Biography]:

* ''Corsica: And Ode'' (1768)
* ''Poems'' (1773)
* ''Miscellaneous Pieces in Prose'' (sammen med John Aikin) (1773)
* ''Devotional Pieces, Compiled from the Psalms and the Book of the Job'' (1775)
* ''Lessons for Children'' (1778–9) (4 volumes)<ref>For datering av disse bind, se Myers.</ref>
* ''Hymns in Prose for Children'' (1781)
* ''An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts'' (1790)
* ''An Epistle to William Wilberforce, Esq. on the Refjection of the Bill for Abolishing the Slave Trade'' (1791)
* ''Civic Sermons to the People'' (1792)
* ''Remarks on Mr. Gilbert Wakefield’s Enquiry into the Expediency and Propriety of Public or Social Worship'' (1792)
* ''Evenings at Home, or The Juvenile Budget Opened'' (with John Aikin) (1792–6) (6 volumes)
* ''Sins of Government, Sins of the Nation'' (1793)
* ''Reasons for National Penitence Recommended for the Fast Appointed on February 28, 1794'' (1794)
* «What is Education?» ''Monthly Magazine'' 5 (1798)
* ''The Arts of Life'' (sammen med John Aikin) (1802)
* ''The Correspondence of Samuel Richardson'' (redigert med en betydelig biografisk introduksjon) (6 bind) (1804)
* ''Selections from the Spectator, Tatler, Guardian, and Freeholder, with a Preliminary Essay'' (edited with an introduction) (3 volumes) (1805)
* ''The British Novelists'' (edited with a comprehensive introductory essay and introductions to each author) (50 volumes) (1810)
* ''An Essay on the Origin and Progress of Novel-Writing'' (1810)
* ''The Female Speaker'' (edited) (1811)
* ''Eighteen Hundred and Eleven'' (1812)
* ''The Works of Anna Laetitia Barbauld. With a Memoir by Lucy Aikin'' (redigert av Barbaulds niese, Lucy Aikin) (1825)
* ''A Legacy for Young Ladies'' (redigert av Barbaulds niese, Lucy Aikin, etter Barbaulds død) (1826)

== Referanser ==
<references />

== Bibliografi ==
=== Bibliografier ===
* Ellis, Grace (1874): ''[http://books.google.com/books?vid=02s93-ylkbNgxEyYws30JSK&id=ZaFfhbF3b_MC&pg=PA1&lpg=PA1&dq=barbauld#PPR3,M1 A Memoir of Mrs. Anna Laetitia Barbauld with Many of Her Letters]''. 2 vols. Boston: James R. Osgood and Co.
* Le Breton, Anna Letitia (1874): ''Memoir of Mrs. Barbauld, including Letters and Notices of Her Family and Friends. By her Great Niece Anna Letitia Le Breton''. London: George Bell and Sons.
* Murch, J. (1877): ''Mrs. Barbauld and her Contemporaries''. London: Longman.
* Thackeray, Anne Ritchie (1883): ''A Book of Sibyls''. London: Smith.
* Rodgers, Betsy (1958): ''Georgian Chronicle: Mrs. Barbauld and Her Family''. London: Methuen.
* McCarthy, William (2008): ''Anna Letitia Barbauld: Voice of the Enlightenment'', The Johns Hopkins University Press; 1. utg.

=== Primære kilder ===
{{Wikisource|The Mouse's Petition}}
* Barbauld, Anna Letitia (2002): ''Anna Letitia Barbauld: Selected Poetry & Prose''. Red. William McCarthy and Elizabeth Kraft. Peterborough, Ontario: Broadview Press Ltd. ISBN 978-1551112411.
* Barbauld, Anna Letitia (1994): ''The Poems of Anna Letitia Barbauld''. Red. William McCarthy and Elizabeth Kraft. Athens: University of Georgia Press. ISBN 0820315281.

=== Sekundære kilder ===
* Armstrong, Isobel (1995): «The Gush of the Feminine: How Can we Read Women's Poetry of the Romantic Period?» ''Romantic Women Writers: Voices and Countervoices''. Eds. Paula R. Feldman and Theresa M. Kelley. Hanover: University Press of New England. ISBN 978-0874517248
* Ellison, Julie (1994): «The Politics of Fancy in the Age of Sensibility». ''Re-Visioning Romanticism: British Women Writers, 1776–1837.'' Ed. Carol Shiner Wilson and Joel Haefner. Philadelphia: Univ. of Pennsylvania Press. ISBN 978-0812214215
* Fyfe, Aileen (2000): «Reading Children’s Books in Late Eighteenth-Century Dissenting Families». ''The Historical Journal'' 43.2, s. 453–473.
* Guest, Harriet (2000): «Anna Laetitia Barbauld and the Mighty Mothers of Immortal Rome». ''Small Change: Women, Learning, Patriotism, 1750–1810''. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0226310527
* Janowitz, Anne (2003): ''Women Romantic Poets: Anna Barbauld and Mary Robinson''. Tavistock: Northcote House. ISBN 978-0746308967
* Levy, Michell (2006-2007): «The Radical Education of ''Evenings at Home''». ''Eighteenth-Century Fiction'' 19.1–2, s. 123–150.
* McCarthy, William (1997): «The Celebrated Academy at Palgrave: A Documentary History of Anna Letitia Barbauld's School». ''The Age of Johnson: A Scholarly Annual'' 8, s. 279–392.
* McCarthy, William (1999): «A ‘High-Minded Christian Lady’: The Posthumous Reception of Anna Letitia Barbauld». ''Romanticism and Women Poets: Opening the Doors of Reception''. Red. Harriet Kramer Linkin and Stephen C. Behrendt. Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 978-0813121079
* McCarthy, William (Vinter 1999): «Mother of All Discourses: Anna Barbauld's ''Lessons for Children''». ''Princeton University Library Chronicle'' 60.2, s. 196–219. 
* McCarthy, William (1995): «‘We Hoped the Woman Was Going to Appear’: Repression, Desire, and Gender in Anna Letitia Barbauld's Early Poems». ''Romantic Women Writers: Voices and Countervoices.'' Eds. Paula R. Feldman and Theresa M. Kelley. Hanover: Univ. Press of New England. ISBN 978-0874517248
* Mellor, Anne K. (1995): «A Criticism of Their Own: Romantic Women Literary Critics». ''Questioning Romanticism''. Ed. John Beer. Baltimore: Johns Hopkins Univ. Press. ISBN 978-0801850523
* Myers, Mitzi (1995): «Of Mice and Mothers: Mrs. Barbauld's 'New Walk' and Gendered Codes in Children's Literature». ''Feminine Principles and Women's Experience in American Composition and Rhetoric''. Red. Louise Wetherbee Phelps and Janet Emig. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press. ISBN 978-0822955443
* Robbins, Sarah (Desember 1993): «''Lessons for Children'' and Teaching Mothers: Mrs. Barbauld's Primer for the Textual Construction of Middle-Class Domestic Pedagogy». ''The Lion and the Unicorn'' 17.2, s. 135–151. 
* Ross, Marlon (1994): «Configurations of Feminine Reform: The Woman Writers and the Tradition of Dissent». ''Re-visioning Romanticism: British Women Writers, 1776–1837''. Red. Carol Shiner Wilson and Joel Haefner. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0812214215
* White, Daniel E. (Sommer 1999): «The 'Joineriana': Anna Barbauld, the Aikin Family Circle, and the Dissenting Public Sphere». ''Eighteenth-Century Studies'' 32.4, s. 511–33.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Wikiquote|Anna Laetitia Barbauld}}
* [http://www.gutenberg.org/author/Anna_Laetitia_Barbauld Works by Anna Laetitia Barbauld] ved Prosjekt Gutenberg
* [https://web.archive.org/web/20070106015457/http://www.orgs.muohio.edu/womenpoets/barbauld/work.htm Prose Works of Anna Barbauld] &mdash; prosaverker av Anna Barbauld
* [http://www.usask.ca/english/barbauld/ Selected works of Anna Barbauld including a full-color facsimile of ''The Works of Anna Lætitia Barbauld'' (1825)] &mdash; utvalgte verker av Anna Barbauld, inkludert en fullfargefaksimile av ''The Works of Anna Lætitia Barbauld'' (1825)

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Barbauld, Anna Laetitia}}
[[Kategori:Kvinner i historien]]
[[Kategori:Britiske barnebokforfattere]]
[[Kategori:Engelske forfattere]]
[[Kategori:Engelskspråklige forfattere]]
[[Kategori:Personer fra distriktet Harborough]]
[[Kategori:Personer fra Warrington]]