Redigerer Anna Elisabeth Westerlund

{{Objektivitet|Artikkelen inneholder flere påstander om hennes synskhet og at flere savnede personer er blitt funnet på grunn av hennes påståtte synske evner.}}
{{Infoboks biografi
}}
'''Anna Elisabeth Westerlund''' (1907–1995) var en norsk kvinne som påstod at hun var [[Klarsyn|klarsynt]].<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042808125|tittel=De klarsynte|forfatter=Bergo, Jørgen|fornavn=|forlag=Modum-trykk|år=|isbn=|utgivelsessted=Vikersund|side=|sider=168–170|kapittel=|sitat=|utgivelsesår=1974}}</ref> Hun var ofte å se i norske [[ukeblad]]er, slik som ''[[Allers]]'' der hun hadde en fast spalte, og i ''[[Hjemmet]]''. Hun ble landskjent etter at hun i 1968 utgav boka ''Synsk''.
[[Fil:Økssundet&Lofotveggen01.JPG|thumb|[[Økssundet]] som Leonhard Westerlunds båt var oppkalt etter.]]
== Oppvekst ==
Westerlund vokste opp på Husøy, der hun bodde til hun var 16 år. Etter en lang og vanskelig hjemmefødsel var hun som nyfødt så svak at det ble foretatt hjemme[[dåp]] i et vaskevannsfat. Hennes far, Leonhard Westerlund, var fiskerbonde. Med konen Inga fikk han tre døtre og fire sønner. På Husøy var det syv gårdsbruk: Sjyvollen, Sjybollingen, Nygård, Fedreheimen, Husøy, Hågen og Westerlunds barndomshjem Sjybakken. Det fantes hverken strøm eller biler på Husøy den gang. Familien Westerlund hadde Husøys eneste [[hund]], Barry, og fire kyr (den ene var russisk og en gave fra Ingas bror Johan som hadde bosatt seg i [[Russland]]). Husøys [[telefon]] var [[batteri]]drevet med et bestemt ringesignal for hver av gårdene, så man visste hvem samtalen var til, men folk på de andre gårdene kunne lytte med på linjen.<ref>[[Bente Gullveig Alver]]: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 36-41), forlaget Spartacus, 2009, ISBN 978-82-430-0490-0</ref>

Westerlund sa at det å ta til seg kunnskaper «har alltid stått for meg som en av de beste goder ved å være menneske». Hun maste seg til å begynne på skolen ett år for tidlig og ble trist ved tanken på at det bare kom til å vare i syv år. Skolen lå på Finnøy dit skolebarna dro på egen hånd i åpen båt - selv om ingen hadde lært å svømme - og været iblant var så ille at de måtte overnatte på Finnøy. Blåste det friskt, reiste de seg i båten og brukte overtøyet som [[seil]]. [[Tuberkulose]] var ett av tidens store problemer, og som 12-13-åring stiftet den foretaksomme Westerlund tuberkuloseforeningen «Lykken» på Husøy. Men det var ikke de andre barna som stilte på første møtet, men mødrene. De valgte likevel jentungen til leder, og ved basarer og julepakkefester fikk foreningen samlet inn en del penger. En kvinnelig foredragsholder kom fra Oslo og viste [[lysbilde]]r om [[smitte]]faren. Hun ble paff da hun ble ønsket velkommen av foreningslederen som viste seg å være en 13-åring.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 46-51)</ref> 

[[Spanskesyken]] ble de spart for på Husøy. Men storesøsteren Antonie var flyttet til Oslo og ble smittet. Leonhard lånte penger i banken så konen kunne reise sørover og ta avskjed med datteren deres som lå dødssyk på [[Rikshospitalet]]. Antonie ble gravlagt i Oslo.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 69)</ref> 

Westerlund var skoleflink, og hennes eldre søsken hadde fått foreldrenes hjelp til videre utdannelse. Men etter [[første verdenskrig]] investerte hennes far i en større båt med tanke på [[selfangst]] i [[Nordishavet]]. Det første året gikk det bra, men året etter ble «Økssund» sittende fast i [[drivis]]en og ble skadet. Leonhard hadde kjøpt båten med pant i gården uten å rådføre seg med familien. Nå mistet de både båten og familiegården. I [[1924]] måtte de forlate Husøy etter at Sjybakken var solgt ut av [[slekt]]en.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 65)</ref>

[[Fil:Ore_trains_at_the_Narvik_Port.jpeg|thumb|[[Narvik]] havn med malmtog fra [[Sverige]] i [[1924]], da Westerlund bodde ved byen.]] 
== Årene i Narvik ==
Westerlund var 16 år gammel da familien flyttet til [[Narvik]]. En slektning overlot dem to rom på et bruk på Kvitsandøyra, uten kjøkken, men med plass til to kyr. Til gjengjeld var det strøm og kokeplate i stedet for vedkomfyr, og Leonhard lyktes i å finne arbeid. Til slutt klarte han å skaffe familien et eget hus igjen. Det bygget han selv. Anna Elisabeth tok et tre måneders kurs i søm ved Magna Jensens syskole, og drev som hjemmesyerske som var tungt med dårlige lysforhold og slitte symaskiner. Mest var det å sy om allerede slitte klær, som ofte var skitne og illeluktende. Men bylivet hadde også fordeler. I Narvik sjakklubb spilte Westerlund mot mennene fordi de var flinkest; [[sjakk]] hadde hun lært seg som 12-åring da en eldre bror kom hjem med et sjakkspill. En kjæreste fant hun også, men det tok slutt da han skulle møte familien hennes og hadde måttet drikke seg til mot. Til gjengjeld fikk Westerlund venninner som hun holdt kontakten med livet ut.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 67-73)</ref>

Hun opplevde seg annerledes enn andre, med evne til å se ting som var skjult for dem. Iblant fikk hun jagende [[smerte]]r som hun mente var følsomhet for smerter hos mennesker og dyr som led vondt. Men hun trodde hverken på «svarte [[katt]]er, [[fredag]]er, 13-tall, banking i bord, hilsing over dørstokk eller andre varsler og varianter av [[overtro]]», sa hun.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 75-76)</ref>

Sypikearbeidet slet henne ut, og hun fikk hjelp til å flytte til Oslo av morens bror Johan som hadde gjort det bra i Russland frem til [[russiske revolusjon|revolusjonen]], og vært klok nok til å anbringe en god del penger utenlands. Også han bosatte seg i Narvik, og tilbød niesen et lån. I [[1930]] flyttet hun til Oslo og begynte på [[Otto Treiders Handelsskole]]. Morbroren hadde nok ikke tenkt han skulle ha pengene tilbake, men også etter hans død fortsatte Westerlund å sette inn avdrag på en konto, der pengene gikk til en stein på hans grav. Hun var takknemlig for sjansen til et nytt liv, men lengtet også ofte nordover. Hun sa at «i Narvik ble husene malt både foran og bak; i Oslo malte de bare [[fasade]]n».<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 76-80)</ref>

[[Fil:Kaffistova.jpg|thumb|I helgene serverte Westerlund på [[Kaffistova]] for å tjene penger til mer skolegang.]]
== Voksenliv ==
Westerlund bestod halvårskurset ved Otto Treider med hovedkarakteren «Utmerket godt». Skulle hun bli i Oslo, måtte hun finne arbeid, noe som var svært vanskelig i nedgangstidene. Skolen hjalp henne til en stilling som [[bokholder]]ske ved [[desinfeksjon]]ssenteret, der hun ble i seks år med arbeidstid fra kl 8 til kl 18, og en månedslønn på kr 70-80. De siste fire årene var hun kontorsjef med litt kortere arbeidsdag. Hun forsøkte å spare opp til mer skolegang ved hjelp av deltidsjobber, som å sy og å servere på [[Kaffistova]] i helgene. Høsten [[1934]] skrev hun seg inn ved [[Grimelands skole]] og leste til [[middelskole]]eksamen på kveldskurs. Derfra tok hun eksamen våren [[1935]], og leste deretter til [[examen artium]] som [[Privatisteksamen|privatist]] på to år ved «Lektorenes artiumskurs» i Oslo. I [[1936]] fant hun en stilling som regnskapsmedarbeider ved [[Statens kornforretning]], med mer i lønn og kortere arbeidsdag, slik at hun fikk mer tid til lekser. Målet hennes var å bli [[russ]] i mai [[1937]], og det klarte hun. Hun fortsatte ved Statens kornforretning frem til hun først på 1960-tallet ble førtidspensjonert pga dårlig helse.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 81)</ref>

Sommeren [[1931]] tok Westerlund initiativet til å stifte Norges første kreftforening, «De sykes venn». Medlemmene holdt basarer til fordel for de kreftsyke, og Westerlund bidro ved å spå folk i kaffegrut. I [[1935]] fikk foreningen inn kr 3.000 til [[Radiumhospitalet]] - en imponerende sum, tre årslønner for en industriarbeider. Westerlund hadde lest seg opp på [[frenologi]], og på basarene kalte hun seg «frenolog» og «[[orakel]]et Marja» som tilbød kombinert skallelesing og spådomskunst. Hun beskrev selv dette som ren underholdning for å få inn penger som kom de kreftsyke til gode, ikke noe virkelig «synsk»; men det ble likevel tatt ille opp av enkelte som gikk så langt som å kalle henne «[[fanden]]s redskap». Westerlund ble skremt over denne reaksjonen og sluttet med å spå, men fortsatte i foreningen som vokste til flere hundre medlemmer. Likevel ble det en annen som mottok [[Kongens fortjenstmedalje]] for foreningens arbeid, mens Westerlund uten videre ble forbigått. Hun trakk seg da fra styret, men betalte [[kontingent]] frem til foreningen ble nedlagt i [[1971]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 86-90)</ref>

Like før hun skulle opp til eksamen artium i 1937, skjønte hun at hun ikke hadde penger til husleien, Hun innrømmet dette til vertinnen, som straks visste råd: Westerlund som var nordlending, kunne vel spå! Vertinnen hjalp henne å rykke inn en [[annonse]] i ''[[Aftenposten]]'' der Westerlund markedsførte seg som frenolog{{tr|Var det virkelig frenolog? Hodeskallens form, altså?}} med lang erfaring, og raskt fikk hun inn penger til både mat og husleie. Samme høsten ble hun angivelig første gang oppsøkt av sitt «sendebud», en lyshåret jente i tiårsalderen som skal ha spådd Westerlund et liv med mye motgang.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 91-93)</ref>  

Hennes far hadde ikke kunnet støtte henne økonomisk i studietiden, men sendte iallfall penger til [[russelue]]. For å betale skolepenger og bøker var Westerlund nødt til å spare på maten, og hun mente selv dette hadde ødelagt helsen hennes. Jevnlig fikk hun sterke magesmerter som hun mente skrev seg fra årene med altfor knappe måltider. Hun [[Immatrikulering|immatrikulerte]] seg likevel ved universitetet, men torde ikke be seg fri for å følge [[forelesning]]er. Hun stod til [[forberedende prøve]] og begynte å studere [[sosialøkonomi]], men dette satte krigen en stopper for, og hun vendte aldri tilbake til universitetet.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 84)</ref> 

Westerlund hadde sagt at skulle en mann bety noe for henne, måtte han like [[sjakk]] og [[poesi]]. Mens hun studerte sosialøkonomi, ble hun forlovet med en sjakkspiller, og paret så på leilighet. Men Westerlund fikk kalde føtter og utsatte bryllupet, og en dag da hun trodde forlovede var på besøk hos sin mor, innrømmet han å ha giftet seg med gamlekjæresten, som var blitt gravid. Dette traff Westerlund hardt. Under krigen måtte hun sette krone på en tann, men [[tannlege]]ne hadde da ikke annet [[gull]] enn det [[pasient]]ene selv kom med. Nå kunne Westerlunds forlovelsesring komme til nytte, men hun orket ikke tanken på å «tygge hver dag på et [[symbol]] på evig troskap - et symbol som likeså godt kunne vært et gravkors over knuste [[illusjon]]er». Tannlegen skjønte alvoret og klarte å fremskaffe nok gull til en krone.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 104-06)</ref>
[[Fil:Royal_Palace,_Oslo_-_Ikke_lenger_et_paradevakthold.jpg|thumb|I [[1941]] hadde Westerlund kontorpult like ved et kjellervindu på slottet.]]
[[9. april]] 1940 fikk Westerlund brev om at hun var tildelt hybel i Grønnegata 8, værelse 204. Samme dag startet [[den tyske okkupasjonen]], men [[15. juni]] kunne Westerlund omsider låse seg inn i egen bolig, 32 år gammel. En annen opplevelse i krigsårene var at Statens kornforretning i [[1941]] ble tvangsflyttet fra lokalene sine til vestfløyen i [[slottet i Oslo|kongens slott]], som hun alltid hadde ønsket å besøke. I noen måneder kunne hun hver morgen spasere opp Slottsbakken og inn porten som tidligere hadde vært stengt for vanlige folk som henne. Hun fikk kontor i kjelleren ved et tilgitret kjellervindu, mens kontorsjefen fikk plass i [[Olav V|kronprins Olavs]] bad. En bordplate ble lagt over [[badekar]]et. Men noen måneder senere fikk Statens kornforretning tildelt andre lokaler.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 98-101)</ref>  I [[1942]] rekvirerte tyskerne Grønnegata 8, og bare noen få NS-medlemmer fikk bli boende. Westerlund måtte igjen ut på det private boligmarkedet, i tillegg til helseproblemene som i [[1943]] førte til en langvarig sykehusinnleggelse. Pasientene fikk ekte [[kaffe]], om den var aldri så tynn, og igjen kunne hun underholde med å spå i gruten. Ellers merket hun lite til sine synske evner i krigsårene. Hun hadde en kjæreste hun siden mintes som «huskatten Mads», som benyttet sykehusoppholdet hennes til å røyke opp [[sigarett]]rasjonen hennes. Ullplaggene hennes, som han skulle passe på, hadde han latt [[møll]] fortære, og vinterklær var ikke å oppdrive. Westerlund brøt forholdet, og det ble ikke til flere kjærester etter dette. Hun var nå så redusert at Statens kornforretning tilrådet [[rekreasjon]]. Hun fikk reisetillatelse til Narvik, der hun tilbrakte flere måneder hos sin bror og hans familie. Moren hennes lå syk av tuberkulose i [[Bodø]], men Westerlund håpet å treffe igjen sin far, som var flyttet tilbake til Husøy. Men så pådro hun seg [[lungebetennelse]] og våget seg ikke ut på sjøen i åpen båt. Hun så derfor aldri sin far igjen.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 102-08)</ref>

=== Etterkrigstiden ===
Egentlig var Westerlund flyttet til Oslo i håp om å åpne en klesbutikk, og i [[1946]] søkte hun [[byfogd]]en i Narvik om å få ta [[svenneprøve]] i søm, men fikk aldri godkjent svennestykket sitt selv etter gjentatte klager gjennom to år om urettferdig behandling.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 119)</ref> I stedet tok hun to års [[permisjon]] fra kornforretningen for å hospitere ved [[Statens håndverks- og kunstindustriskole]]. Hennes eldre søster Ingebjørg var lærerutdannet med post i [[Brønnøy]], der hun underviste i bl.a. [[håndarbeid]] og [[forming]], og huskes for å ha fartet rundt i en liten rød [[bil]]. Westerlund var særlig opptatt av modellering, og en kvinnefigur hun laget, ble foreviget i [[gips]] og testamentert til [[Universitetet i Bergen]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 116-17)</ref>    

Hun tok kurs i [[fjærkre]]røkt. Hun hadde også en rekke opphold og reiser i utlandet.<ref name="Studentene">Biografi i ''Studentene fra 1937'' (Oslo 1962)</ref> 
[[Fil:ChessStartingPosition.jpg|thumb|Sjakk var en lidenskap for Westerlund.]]
Westerlund var en ivrig sjakkspiller og fikk en del premier i «Oslo og omegn sjakkrets». I [[1980]] ble hun tildelt Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull.<ref>{{Kilde www|url=https://www.sjakk.no/nsf/organisasjon/hedersbevisninger-i-norges-sjakkforbund/|tittel=Hedersbevisninger i Norges Sjakkforbund {{!}} Sjakktuelt|besøksdato=2020-10-09|språk=nb-NO|arkiv-dato=2020-10-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20201009055313/https://www.sjakk.no/nsf/organisasjon/hedersbevisninger-i-norges-sjakkforbund/|url-status=død}}</ref> Etter krigen stiftet hun «Dronningen», en sjakklubb kun for kvinner. Den fikk kort levetid, da [[koffert]]en med brett og brikker ble stjålet, og på den tiden kunne ikke nye skaffes. I stedet meldte Westerlund seg inn i «Sjakkameratene», der hun spilte mot menn. I fire år var hun kassererske i [[Norges sjakkforbund]] og [[revisor]] i ett år. Hun viste stor omtanke for juniorspillerne, «Lilleputtene». De hedret henne med en sang under norgesmesterskapet i sjakk i 1984, der siste verset lød:
:Verdensmester kan ei alle bli,
:men så meget kan vi alle si:
:Vi skal dyrke spillet,
:slik du gjerne ville,
:og vil huske deg i all vår ti'!<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 109-12)</ref> 

I [[1958]] stiftet hun «Kuleklubben», en gateorganisasjon for gutter og jenter i oppdragende øyemed. Her betegnet hun seg selv som «bandefører». Westerlund traff på ungdommer i trappeoppgangen og i strøket ved [[Hegdehaugsveien (Oslo)|Hegdehaugsveien]]. Hun syntes ikke gatene var noe bra sted for dem, og satte opp en plakat i melkebutikken om en nystiftet klubb. I bortimot 8 år holdt den  ukentlig møte, der ti-tolv unge satt og spilte [[kinasjakk]] i den knøttlille leiligheten hennes. Vinneren fikk i premie en [[sikkerhetsnål]] påtredd en kinasjakk-kule. Klubben dro også på turer til Oslos severdigheter og utflukter til [[slottsparken]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 109)</ref>    

Hun skrev også [[prolog]]er og allehånde festsanger.<ref name="Studentene" /> Visen om et par slitte sko var en periode en gjenganger i [[Ønskekonserten]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 115)</ref>

=== Synskhet ===
I et tilfelle av akutt pengenød i studietiden opererte hun som synsk,<ref name="Studentene" /> et virke som etter hvert skulle bli det mest sentrale i hennes liv. Hun opplevde ofte sin synskhet som en belastning og fortalte at hun iblant om kveldene følte de få skrittene fra badet og bort til sengen som å kjempe seg gjennom tett [[kratt]]skog. Hun mente selv at [[fenomen]]et skyldtes at hun måtte albue seg gjennom tankene til de som håpet på hjelp fra henne. Hun var opptatt av å bli betraktet som troverdig, og installerte derfor teller på [[telefon]]en sin for å kunne fremlegge et konkret tall på alle som søkte hennes hjelp.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 142)</ref> 

Under krigen og til utpå 1960-tallet hadde ikke Westerlund stort å berette om uvanlige opplevelser. Men i [[1967]] ble hun til sin overraskelse oppringt av ''[[Alle Kvinners Blad]]'' og bedt om et [[intervju]]. Noen må altså ha ansett henne som synsk. Etter dette ble hun gradvis mer og mer kjent.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 123)</ref> Det var ikke alltid like enkelt. Kriminalreporteren [[Michael Grundt Spang]] uttrykte seg så skarpt om henne at hun gikk til [[søksmål]] mot ''[[Dagbladet]]'' etter Spangs omtale av henne i «Evjemo-saken», der en mann var meldt savnet. Hun mente Spang feilinformerte om hennes innsats, og dessuten antydet at hun tok seg betalt for sine tjenester - mens ''Allers''-journalisten Torbjørn Eide som hadde vært svært skeptisk til Westerlund, endret syn etter å ha møtt henne og fått god hjelp med sin [[Bechterews sykdom|Bechterew]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 147)</ref> 

[[Bente Gullveig Alver]] som skrev bok om Westerlund, fikk selv oppleve hennes uvanlige evner. Som nyinnflyttet i en dyr leilighet på 1980-tallet oppdaget Alver til sin forskrekkelse at hun ikke fant igjen sjekken som skulle betale regningene hennes. Hun endevendte forgjeves huset og var i [[panikk]] da Westerlund ringte for en prat. Alver forklarte hvorfor hun var utav seg, og Westerlund tenkte seg om litt og sa så hvor Alver skulle lete. Alver hadde alt lett der flere ganger, men Westerlund var urokkelig. Hun hadde aldri vært i den nye leiligheten, men sjekken viste seg å ligge der hun hadde sagt.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 279)</ref> 

Westerlund fikk dedikert et temanummer av ''Tradisjon'' i anledning 75-årsdagen i [[1982]], og bidro selv med lederartikkelen «Å være synsk». Hun mente selv at hennes påståtte evner ikke hadde noe overnaturlig ved seg, men hadde med [[fysikk]] og [[anatomi]] å gjøre, «bølger» som enkelte mennesker kan fange opp - og andre ikke.<ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Anna Elisabeth Westerlund er død|avis=Aftenposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=1992-9-13|side=|sitat=}}</ref>

I [[1983]] ble Westerlund invitert av formannskapet i [[Gulen]] for å få hjelp om å peke ut det gamle [[Gulating]]-stedet.<ref>NRK: [http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/2218234.html «Synsk kvinne i kommunalt oppdrag»] Publisert 16. oktober 2002, besøkt 3. april 2011</ref>

==== Spørrespalten ====
Populariteten medførte at hun fikk egen spørrespalte i ''[[Allers]]'' som imidlertid ble omdiskutert, og [[Karl Evang]] og [[Sosialdepartementet]] varslet ukebladet om at [[kvakksalver]]lovens § 3, 2.ledd, om behandling av syke, var overtrådt når Westerlund ga helseråd. [[Arne Skouen]] gikk spesielt hardt ut mot redaktør [[Victor Schlytter]] og Westerlund: «Det har eklet meg å måtte nevne damens navn så mange ganger...Kan jeg med disse linjene bidra til at dette råtne egget fjernes fra offentlig skrift, er hensikten oppnådd.» Skouen satte sitt eget medlemskap i [[Norsk Forfattersentrum]] inn på at Westerlund skulle ekskluderes fra foreningen, som de begge var medlemmer av. Norsk forfattersentrum vurderte saken, men ekskluderte henne ikke. Spørrespalten i ukebladet ble imidlertid lukket, men fra våren [[1973]] fikk Westerlund ansvar for en annen spalte, «Fra min dagbok», der hun skrev om alt fra dagligdagse hendinger til opplevelser som synsk. Leserne fortsatte likevel å etterlyse spørrespalten, og sjefredaktør Schlytter svarte [[diplomati]]sk at svært mange lesere ble skuffet når Westerlund mottok rundt to tusen brev i uken, mens plassen bare tillot svar til 8-10. Westerlund selv forklarte at hun hadde trukket seg for ikke å sette redaktøren i forlegenhet.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 159-61)</ref> 

I mars [[1997]] ble bladet ''[[Allers]]'' dømt i en [[Injurie|injuriesak]] etter å ha trykket en påstått [[spådom]] for året [[1995]] fra Westerlund, der hun hadde «sett» [[riksrevisor]] bli arrestert for [[økonomisk kriminalitet|økonomisk svindel]]. Han var på ingen måte innblandet i svindel og ble tilkjent kr 30.000 i [[oppreisning]]. ''Allers'' måtte betale enda mer i [[saksomkostninger]]. Det regnes som første gangen en norsk [[domstol]] er blitt satt til bedømme en spåkones evner.<ref>Dommen i [[Oslo byrett]], ''[[Verdens Gang]]'' 7. mars 1997</ref> Ukebladet hadde gjengitt flere saker der de mente at spådommen stemte, uten å kontrollere om personene virkelig var skyldige, noe de ikke var. ''Allers'' ble dømt til å betale 70&nbsp;000 kr.<ref>NTNU: [https://archive.today/20120526235357/http://www.nt.ntnu.no/~ystenes/sproyt/arkiv/april_97.htm Sprøytvarslerens arkiv, april 1997]</ref>

==== Ullensvang-saken ====
[[30. mars]] [[1980]] forsvant to unge menn fra [[Voss]] på biltur. Westerlund anga at de hadde kjørt av veien og havnet i [[Sørfjorden (Hardanger)|Sørfjorden]], men dette ble ignorert fordi billettøren på [[ferge]]n mellom [[Kinsarvik]] og [[Kvanndal]] mente de to hadde tatt fergen over til vestsiden av fjorden. Letingen ble dermed konsentrert der, også med mini-ubåt. Utpå høsten ba de pårørende om hjelp fra Westerlund. Westerlund kom til [[Voss]] og beskrev igjen ulykkesstedet, «et nes med et hvitt [[tårn]] som ikke er et kirketårn». (Det viste seg å være en [[fyrlykt]].) Følget dro til [[Ullensvang]] og kjørte mot [[Odda]] langs fjorden, der ulykkesstedet ble utpekt. [[Dykker]]e fant de savnede på 25 meters dyp, fastspent i bilen i sine [[sikkerhetsbelte]]r. Ut fra en «kjøkkenfølelse» mente Westerlund at det lå en hvit [[komfyr]] eller et [[kjøleskap]] like ved. Dykkerne bekreftet at det på hver side av bilen lå en hvit komfyr og et hvitt kjøleskap. På hedersplass i Westerlunds vegg hang et stort [[tinn]]fat som de omkomnes familier ga henne som takk:
:Den hjelpa du gav oss
:aldri me gløymer.
:No berre minne
:hjarta vårt gøymer.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 149-51)</ref>
[[Fil:Puddefjordsbroen_Bergen_2009.jpg|thumb|Tett inntil [[Puddefjordsbroen]] lå den lille trappen som Westerlund knyttet til Karl Justads forsvinning.]]
==== Justad-saken ====
[[6. september]] 1980 forsvant Karl Justad fra [[Møhlenpris]] i Bergen. Den pensjonerte sjøkapteinen hadde sagt til sin kone at han som vanlig tok en tur ned til båten sin som hadde kaiplass på [[Gyldenpris]] ved [[Puddefjordsbroen]]. Justads kone ba om hjelp fra Westerlund, som kom til Bergen og beskrev Justad med et operasjonsarr over brystet. Det var nok beskrivelsen av dette arret som overbeviste hans kone; Justad hadde hatt tuberkulose som ung og fått fjernet [[ribbein]] som ledd i behandlingen.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 180-82)</ref> 

I Justad-saken nevnte Westerlund ofte en firkantfølelse (kanskje gatenettet på Møhlenpris), og hun hevdet å kjenne lukt av [[tjære]] og [[brakkvann]]. Hun «så» stadig en trapp, men ble ikke trodd før trappen ble oppdaget under ny befaring, tett inntil brofestet og ned til vannet. Westerlund mente det skulle letes på ti meters dyp i en [[vinkel]] på 45 grader utover mot venstre fra trappen; og to dager senere fløt Justad opp i bukten sør for Rieberkaien.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 183-90)</ref> 

Under letingen etter Justad «så» Westerlund stadig politimannen Sigurd Selheim opptatt i en større leteaksjon på Møhlenpriskaien. Han benektet først at dette kunne stemme, men kom siden i tanker om at han virkelig hadde deltatt i en større leteaksjon etter en liten gutt som ble funnet i vannet nettopp der. - I dødsannonsen Justads enke satte i ''[[Bergens Tidende]]'', takket hun både Westerlund og politiet for all hjelp.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 191-92)</ref>

==== Jensen-saken ====
[[9. august]] [[1982]] forsvant May-Britt Jensen fra psykiatrisk avdeling på sykehuset i Bergen. Det var en kjølig dag, hun var uten penger og bare iført en tynn sommerkjole. Ved tidligere anledninger var Jensen alltid kommet tilbake, men denne gangen måtte hun til sist etterlyses. I september 1982 skrev Jensens mor til ''Allers'' og ba om Westerlunds hjelp til å finne datteren. Westerlund hadde andre oppdrag og skulle dessuten feire sin 75-årsdag, men umiddelbart etterpå dro hun til Bergen for å delta i søket. Hun hevdet å «se» et vann og krysset av på et kart det stedet i vannkanten der hun mente at Jensen eller noen av hennes eiendeler befant seg. Søket gikk nå i retning [[Svartediket]], og der Westerlund hadde krysset av på kartet, ble Jensens sommerkjole funnet. Westerlund holdt fast på at hun ikke «så» Jensen i vannet. To tenåringsgutter meldte seg senere og forklarte beklemt at de hadde vært på sykkeltur ved enden av Svartediket da «en dame» uten klær på dukket opp av vannet og helt uanfektet ga seg i snakk med dem. Hun hadde spurt om de hadde et teppe, siden hun frøs, og om de kunne hente tøyet hennes, men guttene var flaue og skremt over hvor rart hun oppførte seg, og valgte å dra hjem. De reagerte også på en mann med [[kamera]] som stod bak en busk og zoomet inn på dem og den nakne damen. Hjemme torde de ikke si noe, men den ene betrodde seg til sist til en storebror som sa de måtte gå til politiet.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 200-07)</ref> Den savnede kvinnen er aldri blitt funnet.<ref>Bergensavisen: [http://www.ba.no/nyheter/article301749.ece «May Britt savnet i 19 år»] Publisert 1. juli 2001, besøkt 3. april 2011</ref>
[[Fil:Aseastrommen.jpg|thumb|600px|[[Skulptur]]en ''Aseaströmmen'' i [[Västerås]] viser arbeidere på vei til i industriarbeidsplassen [[Asea]], som var innblandet i forhold som førte til [[drap]]et på Cats Falck. Den døde ble funnet etter tips fra Westerlund.]]
==== Cats Falck-saken ====
I [[1984]] forsvant den svenske TV-journalisten Cats Falck og hennes venninne Lena Gräns. Ifølge søskenbarnet Mikkel Falck var det Westerlund som utpekte stedet der kvinnene ble funnet et halvt år senere i [[Hammarbykanalen]] i [[Stockholm]]. Etterforskningsleder Eric Skoglund skal i [[1997]] ha uttalt at det ble lett på funnstedet etter tips fra «en synsk kvinne» i Norge.<ref>Dagbladet: [http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/09/27/379533.html «- Forgiftet og drept av DDR-regimet»] Publisert 27. september 2003, besøkt 3. april 2011</ref>

Svensk politi avskrev raskt saken som en ulykke etter at dykkere fant bilen med de døde [[29. mai]] [[1985]], på seks meters dyp i [[Hammarbyhamnen]]. Men folk reagerte på at den tekniske undersøkelsen var ufullstendig, og det lot seg ikke forklare hvordan bilen hadde kommet seg over den høye kaikanten. Attpåtil satt Falck som ikke hadde [[førerkort]], ved rattet ved siden av Gräns i dennes [[Renault]] 12. Falck var kommet på sporet av [[smugling]], der amerikansk høy[[teknologi]] i strid med [[USA]]s forbud ble levert til [[ASEA|Aseas]] [[kraftverk]]sutbygging i [[Sovjetunionen]]. Falck fant også koblinger mellom Asea og et østtysk utenriksforetak, kontrollert av [[Stasi]], der svensk politi hadde beslaglagt en Asea-sjefs brevveksling med foretaket.<ref>https://www.expressen.se/nyheter/inloggad/dodsgatan-cats-falck-och-vaninnan-hittades-i-bilen-i-hamnbassangen/</ref> 

Først i september [[2003]] kunne ''[[Berliner Zeitung]]'' avsløre at en 53 år gammel mann var arrestert i [[Berlin]], mistenkt for å ha utført bestillingsdrap for [[DDR]]-regimet i årene [[1976]]-[[1987|87]], deriblant drapet på Cats Falck som skulle ha oppdaget at [[Bofors]] smuglet [[krutt]] til DDR for viderelevering til [[Iran]], som da var i krig med [[Irak]]. Leveransene ble skipet til [[Rostock]]. En drapskommando på tre menn dro via Stasis innfallsport til [[Vesten]], Hof i [[Bayern]], til Stockholm via [[Danmark]]. De tok kontakt med Cats Falck og ba henne og venninnen på restaurant. Der skal kvinnene ha blitt [[Forgiftning|forgiftet]] og plassert i Falcks bil som deretter ble kjørt utfor kaien.<ref>https://www.nrk.no/urix/drept-av-ddr_-1.579889</ref>

=== Filmplaner ===
I starten av 1970-tallet ble det planlagt en halvdokumentarisk film om hennes liv som synsk, med henne selv i hovedrollen som den voksne Westerlund. Hun var svært engasjert i filmplanene, men opplevde at hennes fire eldre søsken tok sterk avstand fra disse og skrev til manusforfatter [[Sverre Gran]] og regissør [[Nils R. Müller]] at de ville kreve filmen forbudt, om deres barndomshjem eller nære familie ble dradd inn i saken. De hevdet også at de aldri hadde merket at søsteren «hadde spesielle evner som kunne karakterisere henne som "synsk".» Prosjektet beskrev de som «tåpelig og anmassende». Westerlund ble så såret at hun brøt kontakten med sine eldre søsken. Filmen ble aldri noe av, da det viste seg umulig å få økonomisk støtte; men bruddet varte livet ut. Heldigvis stod Westerlund fortsatt sin yngre bror Johan nær, og nevøer og nieser fortsatte å holde kontakt, selv om ikke deres foreldre lenger gjorde det.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 132-33)</ref>

=== Død ===
Westerlund døde på [[Diakonhjemmet Sykehus|Diakonhjemmets Sykehus]] i Oslo etter lengre tids sykdom.<ref name=":0" />

Lenge før sin død hadde hun testamentert sin [[hjerne]] til Universitetet i Bergen. Den ble derfor behørig preparert og fraktet til [[patologi]]sk avdeling på [[Haukeland sykehus]] like etter hennes død. Siden har en bredt sammensatt gruppe studert den grundig.<ref>På Høyden: [http://www.uib.no/elin/elpub/ph/14-95/wester.html «Westerlund-arv til UiB»] {{Wayback|url=http://www.uib.no/elin/elpub/ph/14-95/wester.html|date=20050127133729}}</ref> Forskerne fant ingenting som kunne forklare den hennes påståtte evner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bt.no/article/bt-bOx83.html|tittel=Mysteriet Anna Elisabeth Westerlund|besøksdato=2020-08-19|forfattere=|dato=2002|språk=nb|verk=www.bt.no|forlag=|sitat=}}</ref>

== Bibliografi ==
* ''Synsk: Av en clairvoyant kvinnes erfaringer'' (1968) [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]] Med forord av [[Harald Schjelderup]]
* ''Jeg fant liket'' (1972)
* ''Bak fasaden'' (1972)
* ''Den gode Guds øy'' (1976) erindringer, [[Aschehoug]] ISBN 82-03-08525-3
* ''Hybel uten nøkkel'' (1977), erindringer, 2. bind ''Den gode Guds øy''
* ''Så lenge det var liv : minner fra krigsårene'' (1978), erindringer, 3. bind
* «Å være synsk» (s. 3-14). ''Tradisjon. Tidsskrift for folkeminnevitskap'' nr. 12-1982. [[Universitetsforlaget (1950–1999)|Universitetsforlaget]] ISSN 0332-5997
* ''Telepatiens gåte'' (1986)
* ''Synsk?'' (1988)
* ''Den allmektige Gud'' (1988)
* ''Det brenner : mysteriet i Olsok-trusten'' (1991)

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Filmperson}}
* {{språkikon|no}} [https://forskning.no/meninger/kommentar/2009/02/annas-hjerne Artikkel om Westerlunds hjerne] (Forskning.no, 2009)
* {{språkikon|no}} [https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/9B1E9/--Liten-nytte-av-synske?forceLayout=salesposter&service=preview Liten nytte av synske] (Bergens Tidende, 2008)
* [https://tv-preprod.nrk.no/serie/og-takk-for-det-nye/1970/FUHA23003470/avspiller  Westerlund som gjest hos NRK nyttårsaften 1970]

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Westerlund, Anna Elisabeth}}
[[Kategori:Klarsynte]]
[[Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker]]
[[Kategori:Norske sakprosaforfattere]]
[[Kategori:Personer fra Hamarøy kommune]]
[[Kategori:Norske sjakkspillere]]