Redigerer Amygdala

{{opprydning|Teksten bærer både språklig og semantisk preg av å være direkte oversatt fra engelsk. Fagord som det fins norske navn på, bør bruke dette, ikke den engelske betegnelsen eller en som er ordrett oversatt fra engelsk. Lenkingen til andre artikler bør også forbedres av noen som kan fagspråket.}}
[[Fil:Amygdala small.gif|miniatyr|Amygdalas plassering i [[hjerne]]n.]]
'''Amygdala''' er en struktur i [[tinninglappen]]e i [[hjernen]]. Navnet stammer fra gresk (αμύγδαλα) og betyr «[[mandel]]». Amygdala inngår i [[det limbiske system]] som evolusjonært er en eldre del av hjernen. Amygdala er viktig for opplevelse av og fremkalling av [[emosjon]]er, og involvert i motivasjon, [[aggresjon]], spising, og [[hukommelse]]sprosesser. Amygdala er ikke en enhetlig struktur, men består av omtrent et dusin distinkte ''[[nucleus|nuclei]]''.<ref>Brodal – Sentralnervesystemet</ref>

== Amygdala og frykt ==
Studier har vist at amygdala spiller en nøkkelrolle i formidlingen av [[frykt]]. Et fryktinduserende stimulus går fra sanseorganet til [[thalamus]] og sendes derfra videre til sanse-cortex og videre til [[hippocampus]]. Thalamus sender samtidig signaler direkte til amygdala. Sansekorteks og hippocampus er også forbundet til amygdala og sender sin informasjon dit direkte via sine [[nerve]]baner. Informasjonen når laterale ''nuclei'' først, derfra går den til to mindre subregioner («basolateral» og «basomedial») før informasjonen til slutt sendes til ''nucleus centralis amygdalae'' som kommuniserer med tre forskjellige regioner i hjernen, som hver ser ut til å produsere forskjellige komponenter av fryktresponsen. Disse er ''griseum centrale mesencephali'' som påvirker emosjonell adferd, lateral [[hypothalamus]], som påvirker «autonome responser» ([[«Kjemp eller flykt»-respons|«kjemp eller flykt»]], «sympatikus» og «parasympatikus»), og ''nucleus interstitialis striae terminalis'', som påvirker hormonelle responser. Dette skjer parallelt.

Ti år gamle barn oppvokst med en kronisk deprimert mor, ble funnet å ha betydelig forstørret amygdala,<ref>[https://www.sciencedaily.com/releases/2011/08/110815152041.htm ''Larger amygdala but no change in hippocampal volume in 10-year-old children exposed to maternal depressive symptomatology since birth.]</ref> sammenlignet med barn fra hjem med rolige og deltakende foreldre. Amygdala som saumfarer omgivelsene for mulige farer og lagrer hva man skal passe seg for, var opptil 19 % større hos barn med deprimerte mødre, noe som gjorde barna overfølsomme i nye situasjoner hvor hjernen produserte store mengder stress[[hormon]]er.<ref>«Mors depresjon kan skade barna», ''[[Aftenposten]] innsikt'', oktober 2011</ref>

Elektrisk stimulering av amygdala vil produsere intens frykt, selv i fravær av fryktinduserende stimulus. Lesjoner av visse områder i amygdala vil redusere fluktadferd i [[katter]], mens de fortsatt kan vise andre former for frykt og raseri.

== Amygdala og klassisk betinging ==
Studier av fryktbetinging, for det meste dyrestudier, har funnet to afferente ruter som inkluderer amygdala, og som kan formidle en slik betinging. Den første er en direkte rute mellom thalamus og amygdala som kan bearbeide grove sensoriske aspekter ved innkommende stimuli, og som direkte kan formidle informasjonen til amygdala. Dette tillater en tidlig betinget fryktrespons hvis det er noe ved stimulusen som signaliserer en trussel.

Den andre ruten er thalamus&ndash;korteks&ndash;amygdala-ruten som tillater en mer kompleks analyse av stimuliet og gir en saktere betinget emosjonell respons. Fryktbetinging i mennesker har blitt mindre studert, men det finnes en del viktige funn. En studie beskrev en mann med skader i høyre amygdala, og viste redusert ''startle response'' («kvepping») på plutselige, høye lyder. Han virket også relativt immun mot fryktbetinging. En annen mann med bilaterale skader (dvs. på begge sider av hjernen) i amygdala viste heller ingen fryktbetinging, selv om han kunne gjenfortelle fakta om betingingsopplevelsen. En person med skader i hippocampus kunne derimot ikke huske opplevelsen, selv om han viste betinget frykt. Derfor synes det som om fryktbetinging avhenger av amygdala, mens minnet om frykt avhenger av hippocampus.

Det auditive systemet frakter lyden (ett betinget stimulus) til auditive relékjerner i thalamus. Derfra overføres signalet til auditiv korteks og amygdala. Det auditive korteks sender også signaler til amygdala. Både thalamus&ndash;amygdala-banen (low road) og thalamus&ndash;kortex&ndash;amygdala-banen (''high road'') stopper i det sensoriske ''input''-området av amygdala, den laterale nucleus. Skader på dette området forstyrrer fryktbetinging. Auditiv korteks er ikke nødvendig for tilegning av betinget fryktrespons til et enkelt auditivt stimulus, men i situasjoner som involverer mer komplekse stimuli som må diskrimineres, gjenkjennes og/eller kategoriseres er auditiv korteks sannsynligvis essensiell. Det fins flere fordeler med å ha en slik parallell prosesseringsevne (''high road'' og ''low road''). Den subkortikale banen gjør at amygdala kan oppdage truende stimuli i omgivelsene hurtigere enn om signalene først måtte innom korteks for analysering. Videre vil den subkortikale banen forberede, «prime», amygdala til å evaluere senere info fra korteks. For eksempel vil høy lyd varsle amygdala og forberede oss på fare, men forsvarsreaksjonene vil ikke bli fullt ut mobilisert før auditiv korteks har analysert lydens lokalisasjon, frekvens og intensitet.

Fra den laterale kjernen prosesseres informasjonen via interamygdale forbindelser til basal og assesorisk basal kjerne, hvor den integreres med innkommende informasjon fra andre områder (f.eks. hippocampus), og videre overføres til den sentrale kjerne, som er amygdalas efferente system. Skade på sentral amygdala, eller på områder som signaliserer dit, fører til forstyrrelse av tilegning og uttrykk av alle betingede responser, mens skade på områder i perifere amygdala forstyrrer individuelle responser, som for eksempel blodtrykksendringer, ''freezing'' («stivnet») atferd eller hormonutskillinger.

== Referanser ==
<references/>

{{telencephalon}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Psykologi]]
[[Kategori:Nevropsykologi]]