Redigerer Alfred Hagn

{{Infoboks forfatter
| beskjeftigelse = Maler, journalist, forfatter og kirkerestauratør 
| ektefelle = Ragnhild Høegh-Omdal (f. Lundh) (1882–1957)
| bevegelse = [[Kubisme]], [[Futurisme]]
| påvirkninger = [[Vasilij Kandinskij]]
}}
'''Alfred Obert Hagn''' (1882–1958) var en norsk [[maler]], [[spion]], [[forfatter]] og kirkerestauratør. Hagn, som var vokst opp i [[Stavanger]], [[Chicago]] og [[Oslo|Kristiania]], het opprinnelig ''Hagen'', men skiftet senere etternavn til Hagn. 

I tiden før [[første verdenskrig]] var han kunstmaler og [[kubisme|kubist]], trolig Norges første. Men han fikk liten suksess. I 1916 ble han rekruttert som spion for tysk etterretningstjeneste, men ble i 1917 arrestert av [[MI5]] i London og dømt til døden. 

Han ble til slutt benådet og slapp ut av britisk fengsel i 1919. Fra 1920 til 1945 arbeidet han som kirkerestauratør for [[Riksantikvaren]]. Under [[andre verdenskrig]] ble han medlem av [[Nasjonal Samling|NS]], medlem av [[Kulturtinget]] og medhjelper for den tyske [[SS]]-organisasjonen [[Ahnenerbe]] i Norge. Etter krigen ble han dømt for [[landssvik]].

== Barndom ==
Alfred Hagn ble født som Alfred Obert Hagen i 1882 i Odda, foreldrene var kjøpmannen Åsmund Olsen Hagen (1852–1886) og hustru Julie Marie Hagen født Helland (1857–1933). Faren døde da Hagn var tre år. Kort tid etter dødsfallet flyttet han med moren til hennes hjemby [[Stavanger]]. 

Hagn hadde likevel resten av livet en tett tilknytning til Odda og nabobygda [[Røldal]]. Røldal var farens hjembygd, og mye av farens slekt var bosatt der. Hagn tilbrakte mange somre i Røldal og var tett knyttet til bygda og dens [[Røldal stavkirke|stavkirke]].{{Tr}}

Hagn og moren Julie Hagen ble før 1890 medlemmer av [[Syvendedagsadventister|Syvendedagsadventistkirken]] og flyttet i 1890 til adventistenes hovedkvarter i [[Battle Creek]] i [[Michigan]] i [[USA]]. Moren ble innrullert på sykepleierskolen ved [[Battle Creek Sanitarium]], adventistkirkens kursted som lå der. Denne institusjonen ble ledet av legen [[John Harvey Kellogg]]. Hagn gikk i denne perioden også på skole i [[Chicago]]. Han og moren bodde i Amerika i fem år, helt til helseproblemer tvang Julie Hagen å dra til Norge i 1895. Amerikaoppholdet skulle prege Alfred Hagn for livet, og han var amerikavennlig og anså alltid engelsk som sitt annet morsmål.<ref>Brandal, Brazier og Teige Oslo 2010, s. 27–36</ref>

== Modernistisk kunstner ==
Etter at han kom tilbake til Norge utdannet Hagn seg som gravør og bodde en rekke steder, blant annet [[Stavanger]], [[Kristiania]] og [[Røldal]]. Han flyttet tilbake til [[USA]] i 1905, denne gangen alene, med mål om å livnære seg som tegner. Han returnerte allerede året etter og besluttet å bli [[kunstmaler]]. I årene 1905–1906 gikk han på [[Harriet Backer]]s malerskole i Kristiania, og besøkte også [[Det Kongelige Danske Kunstakademi|kunstakademiet i København]]. Det var i denne perioden at han endret etternavn fra ''Hagen'' til det mer moderne og fikse ''Hagn''. I årene 1910–1913 hadde han tre lengre opphold i det internasjonale kunstnermiljøet på [[Montparnasse]] i [[Paris]]. Dette var en så å si obligatorisk del av utdannelsen til de som ønsket å bli moderne kunstnere. Hagn deltok på [[Høstutstillingen]]e hvert år i tidsrommet [[1912]]&ndash;[[1916]], til mildt sagt blandede kritikker. Han deltok på utstillingen [[Salon des indépendants]] i Paris i 1914. Hagn er dag innkjøpt av [[Nasjonalgalleriet]], og nyter en viss anerkjennelse for sin rolle i kunsthistorien; hans malerier dukker av og til opp på kunstauksjoner. Som kunstner var han i tiden før [[første verdenskrig]] en utpreget [[modernist]], noe som gjorde ham omstridt. Han kom tilbake fra [[Paris]] som trolig Norges første [[kubisme|kubist]], og noe senere, i 1917, ble han beskrevet som landets da eneste [[futurisme|futurist]]. Hagn var særlig inspirert av den russiske maleren og kunstteoretikeren [[Vasilij Kandinskij]], både når det gjaldt malerstil og kunstfilosofi. I 1916 ga han ut en delvis selvbiografisk novellesamling med tittelen ''Skilderier''. Han skrev også reisebrev og artikler for flere aviser, blant annet ''[[Bergens Tidende]]'', ''[[Dagbladet]]'' og ''[[Ukens Revy]]''.

I disse årene vanket han i Kristianias kunstmiljø, og hadde blant annet [[Per Reidarson]], [[Reidar Mjøen]], [[Pauline Hall]], {{Ikkerød|Ernst Harthern}} og [[Kristen Gundelach]] blant sine venner. Han ble også hjulpet av forfatteren [[Vilhelm Krag]].<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 36–75.</ref>

== Spion for tyskerne under første verdenskrig ==
[[Fil:Benjamin_Vogt.JPG|thumb|[[Benjamin Vogt]], norsk minister i London i 1917]]
[[File:Riksadvokaten D-6 20-1a.tif|thumb|left|Et av brevene Alfred Hagn sendte til en tysk dekkadresse i [[Lørenskog]] mens han oppholdt seg i London 1917. Fra saksmappen i [[Riksarkivet]]]]

Etter 1913 bodde Alfred Hagn  i [[Kristiania]], og om somrene arbeidet han som restaureringsassistent ved [[Røldal stavkirke]]. Der var han en del av et tyskvennlig kunstnermiljø rundt redaktør [[Victor Mogens]] og hans blad ''[[Ukens Revy]]'', som han også skrev for som journalist. Under [[første verdenskrig]] kom han i kontakt med [[Den tyske keiserlige flåte]]s etterretningtjeneste ''Nachrichtenabteilung'', og høsten 1916 ble han vervet som tysk spion, og fikk i oppdrag å reise til [[London]]. [[Tyskland]] drev en stor etterretningsvirksomhet i Norge, på grunn av den norske skipsfarten og Norges posisjon som inngangsdør til Storbritannia.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 13–26 og 75–79.</ref>
[[Fil:Tidens Tegn 30.1 1918 - Søhr.jpg|thumb|Joh. Søhr, sjef for Opdagelsespolitiet (tegning i ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' 1917)]]

Hagn reiste under dekke av å være [[korrespondent]] for ''[[Dagbladet]]''; dette oppdraget fikk han gjennom sin venn [[Reidar Mjøen]]. Han fikk da med seg anbefalinger til britiske myndigheter fra sjefredaktør [[Einar Skavlan]] i ''Dagbladet'', [[utenriksminister]] [[Nils Claus Ihlen]], og [[Benjamin Vogt]], som var norsk [[minister]] i London. Hagn ankom London i april 1917, men ble arrestert allerede 24. mai av den britiske kontraetterretningstjenesten [[MI5]] på hotellet han bodde på i London. Tipset kom opprinnelig fra det norske [[Opdagelsespolitiet]], som var ledet av [[Joh. Søhr]]. Dette går frem av britiske dokumenter som ble nedgradert og frigitt i 1990-årene.<ref name="Dagbladet 14.10.2010">Brandal, Brazier og Teige, ''Dagbladet'', 14.10. 2010.</ref> 

Arrestasjonen av Hagn var en pinlig affære, både for de involverte personlig og for nasjonen [[Norge]]. Fra norsk side prøvde man derfor å legge lokk på saken, men noe kom likevel ut etter at det britiske [[War Office]] valgte å lekke saken ut i pressen som en advarsel til Norge. Kombinasjonen av ledende norske embetsmenn og pressefolk klarte likevel å legge bortimot fullstendig lokk på saken, og den endte som små notiser i avisene. 

Siden Hagn var en utenlandsk spion, ble hans sak ført for en militær domstol, der den kom opp  i august 1917. Den norske ambassadøren i London, [[Benjamin Vogt]], bisto Hagn på mange måter. Den norske [[legasjon]]en betalte for forsvarsadvokat med utenrikstjenestens penger.<ref name="Dagbladet 14.10.2010" />
Etter en summarisk rettssak ble Alfred Hagn dømt til døden 28. august 1917. Det var ikke bevist at han hadde klart å sende noen hemmelige meldinger til sine oppdragsgivere, men han var funnet med hemmelig blekk og en kjent tysk dekkadresse i sin besittelse, det var nok. Det var krig, og i krigstid henrettet man fiendtlige spioner. Hagn ble ført til [[Tower of London]], og satt inn på en dødscelle. Der ventet han på at dødsdommen skulle eksekveres, men kort tid før dette skulle skje fikk han beskjed om at straffen var blitt omgjort til livsvarig straffearbeid, og Hagn ble overført fra Tower til [[Maidstone]]-fengselet sør for London, hvor han skulle sone straffen.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 86–75 og 160–168.</ref> 

Hagn var langt fra den første tyske spionen som hadde kommet til Storbritannia fra det nøytrale Norge, eller som britene hadde påvist at hadde sendt spionmeldinger dit. Den britiske regjeringen brukte saken til å presse den norske regjeringen til å innta et mer britisk-vennlig ståsted – Norges handel med [[Tyskland]] ble sterkt mislikt i London. Norge hadde som et nøytralt land store utfordringer under [[den første verdenskrig]]. For landets myndigheter gjaldt det å unngå å bli dratt inn i krigen. Dette var hele tiden en vanskelig balansegang, da også tyskerne presset på Norge. Britene var også misfornøyde med det de så på som norsk ettergivenhet overfor Tyskland. Det britiske utenriksdepartementet (Foreign Office) så en mulighet for å bruke Hagn-saken til å legge ytterligere press på Norge. At utenriksminister Ihlen nærmest tvang [[Haakon VII|Kong Haakon]] til å sende en benådningssøkand til sin svoger, den britiske kongen, spilte derfor en mindre rolle for utfallet av saken. Det var norsk ettergivenhet overfor britene i pågående handelsavtaler som reddet livet til Hagn. I stedet for dødsdom, ble Hagns straff omgjort til livsvarig fengsel.<ref name="Dagbladet 14.10.2010" />
Den falt i tid sammen med de begynnende tyske [[Zeppeliner]]-angrepene mot Sør-England og [[London]]. 

Alfred Hagn ble benådet, og utvist av Storbritannia i 1919, etter å ha [[sultestreik]]et. Også nå la minister Benjamin Vogt ned et stort arbeid bak kulissene. Han lyktes med å overbevise britene om at Hagns helsetilstand var så dårlig at han var i fare for å miste livet, og at det ville være en kjedelig sak for Storbritannia om det skjedde.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 168–180 og 196–199.</ref>
[[Fil:Hagn i Aftenposten 1917 07.04.jpg|thumb|Alfred Hagn (1882–1958), tegning i [[Aftenposten]] 4. juli 1917]]

== Kirkerestauratør ==
[[Fil:Hagn_apostler_etc.jpg|thumb|left|Alfred Hagn som kirkerestauratør. Bilde tatt ved en uidentifisert kirke en gang i 1920- eller 1930-årene]]
Etter at han kom hjem til Norge, ble Alfred Hagn  frosset ut av kunstnermiljøet i [[Kristiania]]. Han sluttet derfor etter hvert å male og ga opp å være moderne kunstner. I 1921 ble han gift med [[Ragnhild Lundh|Ragnhild Høegh-Omdahl]] (f. Lundh) som han hadde truffet rett etter hjemkomsten til Norge, mens han rekonvaleserte på [[Bamble]] prestegård i Telemark.<ref>Som en kurisositet kan nevnes at de ble viet av [[Johan Bernhard Hjort]], som da var sorenskriverfullmektig i Aker.</ref> Hagn sa at ekteskapet var langt mer gjennomgripende for ham enn «Englands-affæren» hadde vært. Han kalte ekteskapet sin siste «viderværdighet». I England hadde han nær truffet sin skjebne, derfor hadde han ved hjemkomsten til Norge gått til den motsatte ytterlighet.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 221–250.</ref> 

I 1923 reiste ekteparet til [[Bayern]], hvor de oppholdt seg vel et år sammen med flere andre tyskvennlige nordmenn, blant dem teatermannen [[Bjørn Bjørnson]] journalisten [[Sven Elvestad]] og [[Victor Mogens]]. Under dette oppholdet var han vitne til [[Adolf Hitler]]s [[Ølkjellerkuppet|kuppforsøk i München]]. 

Etter at han kom tilbake til Norge i 1924, trakk han seg unna offentligheten, giftet seg og slo seg ned på Grav i [[Bærum]]. Der bygde han hus og levde et stille og rolig liv. Han fikk seg arbeide som kirkerestauratør hos [[Riksantikvaren]] og arbeidet med kirkeinteriører, malerier og skulpturer. Han arbeidet den første tiden som assistent på oppdragsbasis for [[Domenico Erdmann]], siden på egen hånd. Men han ble ikke fast ansatt. I tjue- og trettiårene arbeidet og restaurerte han en lang rekke kirker over hele Norge. Hagn var særlig ekspert på [[stavkirke]]r og ble anerkjent som en dyktig fagmann i sitt felt. Han tok også opp malingen. I årene rett før [[andre verdenskrig]] konsentrerte Hagn seg særlig om Nord-Norge. I disse årene utviklet han et nært vennskap med psykologen [[Ingjald Nissen]].<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 250–275.</ref>

== Andre verdenskrig og Ahnenerbe ==
[[Fil:Ahnenerbe.svg|thumb|upright|[[Ahnenerbe]]s logo]]
Under [[andre verdenskrig]] kom imidlertid Hagn tilbake i søkelyset. Da en fast stilling som restaureringskonsulent åpent seg hos [[Riksantikvaren]] i 1941 – han hadde før det kun arbeidet på oppdragsbasis, hadde Hagn tilstrekkelig gode kontakter til å få [[Nasjonal Samling|NS]]’ [[Kultur- og folkeopplysningsdepartementet|kultur- og folkeopplysningsminister]] [[Gulbrand Lunde]] til å tilsette ham i stillingen.  Hagn måtte dog melde seg inn i NS. Han var gjennom resten av krigen Riksantikvarens representant i NS' [[Kulturtinget|Kulturting]], da riksantikvar [[Harry Fett]] unnslo å møte fordi han ikke var partimedlem. 

Fra 1943 samarbeidet Hagn nært med [[Hans Schwalm]], den tyske representanten for [[Heinrich Himmler]]s Forschungs- und Lehrgemeinschaft das [[Ahnenerbe]] i Norge.  Ahnenerbe var en del av [[SS]], og drev med [[antropologi]]sk og [[kulturhistorie|kulturhistorisk]] «forskning» på den [[ariere|ariske]] rasen. Organisasjonen var meget opptatt av den gamle norske bondekulturen, og Hagn som var ekspert på kirkemalere og stavkirker, var derfor en naturlig samarbeidspartner. I 1943 var han reiseleder for en kommisjon av Ahnenerbe-forskere på studietur rundt om i Sør-Norge. Hagn var i denne perioden permittert fra sin stilling i Riksantikvariatet. 

== Etterkrigstiden ==
Hagn ble arrestert kort tid etter frigjøringen i 1945. Han ble idømt et års fengsel som foreleggsstraff og ble benådet i 1947. De siste årene av sitt liv bodde han på [[Tøyen]] i Oslo.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 329–345.</ref>

I 2010 ble det gitt ut en biografi om Alfred Hagn, med tittelen ''[[Den mislykkede spionen|Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn]]''. Forfattere er historikerne [[Nik Brandal]], [[Eirik Brazier]] og [[Ola Teige]].

== Se også ==
* [[Norge under første verdenskrig]]
* [[Spionasje i Norge under første verdenskrig]]

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* [[Nik Brandal|Brandal, Nik]], [[Eirik Brazier|Brazier, Eirik]] og [[Ola Teige|Teige, Ola]], ''[[Den mislykkede spionen|Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn]]'', Oslo 2010.
* Brandal, Nik, Brazier, Eirik og Teige, Ola, "Moland og French er ikke de første nordmennene med dødsdom utenlands" ''Dagbladet'', 14.10. 2010, [http://www.dagbladet.no/2010/10/14/kultur/litteratur/bok/ideer/kongo/13840314/ lenke].
* Gasche, Malthe, «Norge og prosjektet Germanische Wissenschafteinsatz. Hans Schwalm og Ahnenerbes fiasko i Norge 1942–44», i [[Terje Emberland|Emberland, Terje]] og Fure, Jorunn Sem (red.), ''Jakten på Germania. Fra nordensvermeri til SS-arkeologi'', Oslo 2009. 
* Gran, Henning, «Kubismens hovedfremstøt mot Norge», ''Kunst og kultur'', Oslo 1955.
* Greve, Tim, ''Spionjakt i Norge: Norsk overvåkingstjeneste i tiden før 1940'', Oslo 1982.
* Hagn, Alfred, ''Skildrerier'', Kristiania 1916.
* ''Norsk kunstnerleksikon'', b. 2, Oslo 1983, s. 23, «Hagn, Alfred»
* [[Joh. Søhr|Søhr, Joh.]], ''Spioner og bomber: Fra opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen'', Oslo 1938.
* Tandberg, Marianne, ''Kulturminnevern og krig: Riksantikvaren, Nasjonal Samling og Ahnenerbe 1940–1945'', Hovedoppgave i historie, [[Universitetet i Oslo]],  Oslo 2003.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20140416191857/http://www.ufredsaar.no/02Alfred.html Hjemmesiden til forfatterne av den nye biografien]
* [http://www.humanistforlag.no/index.php?ID=Bok&counter=123 Forlagets presentasjon av boka]
* [https://web.archive.org/web/20140416182507/http://www.agderkultur.no/Roaldal/Side1.htm Om restaureringen av Røldal stavkirke]
* [http://www.dagbladet.no/2010/10/22/magasinet/spionasje/alfred_hagn/kunstner/litteratur/13959576/ Artikkel i Dagbladet Magasinet om Alfred Hagn]

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Hagn, Alfred}}
[[Kategori:Personer fra Odda kommune]]
[[Kategori:Norske spioner]]
[[Kategori:Spioner for Tyskland]]
[[Kategori:Norske malere]]
[[Kategori:Norske forfattere]]
[[Kategori:Journalister i Dagbladet]]
[[Kategori:Norske kulturvernere]]
[[Kategori:Nordmenn fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Personer dømt til døden]]
[[Kategori:Personer dømt for spionasje]]
[[Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling]]
[[Kategori:Nordmenn i tysk tjeneste i okkupasjonsårene]]
[[Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen]]