Redigerer Alexey Zaitzow

<!--Dette finner jeg ingen kilde til: "Etter krigen malte han videre, under kunsterpseudonymet Olav Åsgard."-->
{{Infoboks biografi}}
'''Alexey Michailovitsch Zaitzow'''<!--, også iblant feilaktig skrevet Alexej, Alexei, Zeitzow og Zeitzov i norsk omtale,--> (født [[31. mars]] [[1896]] i [[St. Petersburg]], død [[17. september]] [[1958]] i [[Oslo]]) var en russisk-norsk [[billedkunstner]], [[scenograf|teater- og filmscenograf]], [[plakat]]kunstner og [[fotograf]]. Han er mest kjent som en fornyer av norsk [[film]]- og teaterscenografi, men han var også en pionér på andre områder: Han laget en av Norges første [[fjernsyn]]smottagere og Norges første [[barnefilm]].

{{Sitat|Zaitzows moderne funkispregede scenebilder høstet mer anerkjennelse (enn hans kollega Rahennys scenebilder) blant bildende kunstnere og teaterfolk; søstrene Egede-Nissen mente hans scenebilder «frigjorde energi» hos skuespillerne. En samlet kritikerstand fant ham suveren i ekspresjonistiske stykker, selv likte han nesten like godt opera og utstyrsstykker. Blant publikum var han kontroversiell, noen kalte han «for moderne», andre pleide si at Zaitzows interiører ikke «kledte scenen».|[[Nils Johan Ringdal]] om Zaitzows arbeider ved Nationaltheatret<ref>Ringdal, s. 214</ref>}}

== Livsløp ==
Zaitzow var av russisk høyadel,<ref name="Stang 183">Stang (2006), s. 183</ref> og måtte rømme fra [[Det russiske keiserdømmet|Russland]] under [[Den russiske revolusjon|revolusjonen i 1917]]. Hans far var da arrestert av [[bolsjevik]]ene og ble skutt og drept under en fangetransport.<ref name="Stang 183" />

Etter to år på flukt, kom Zaitzow til Lillehammer i 1920. Der livnærte han seg blant annet ved å holde kurs i maling på silke,<ref>Brodtkorb skriver at Zaitzow, i tillegg til sine andre utdannelser, hadde studert ved kunstakademiet i St. Petersburg. Denne opplysningen er ikke funnet i andre tilgjengelige kilder. Brodtkorb (2011), s. 144</ref> og ved å selge lampeskjermer han selv hadde malt.<ref>Stang (2006), s. 184</ref> Etter omtrent to år flyttet han til Oslo.<ref>Kildene oppgir ulike år. Brodtkorb: 1923; Stang: oppstartår ved Statens kunstakademi i Oslo 1922.</ref>

Han var utdannet marineløytnant og ingeniør fra hjemlandet, men kunne ikke bruke utdannelsen i Norge, på grunn av språkproblemer. Han valgte da å utdanne seg til billedkunstner, og studerte ved [[Statens kunstakademi]] under [[Christian Krohg]] fra 1922 til 1926.

Selv om han utdannet seg til billedkunstner, var han fortsatt opptatt av tekniske nyvinninger, som film og fjernsyn.<ref>Østgårdsgjelten, s. 123</ref> Rundt 1930 bygget han sin egen fjernsynsmottager. En journalist fra ''Radiobladet'' titulerte ham «Norges første fjernsynsamatør», men Zaitzow påpekte at en mann i Fredrikstad også hadde tatt inn TV-sendinger fra utlandet på omtrent samme tid som ham selv.<ref>Torp, Per «På fjernkino i Oslo». I: ''Radiobladet'', 3. årg., nr. 17, s. 1</ref> Zaitzows fjernsynsmottager finnes i dag ved [[Norsk Teknisk Museum]].

Etter tiden ved akademiet, arbeidet han i hovedsak som teaterscenograf, først ved ulike private teatre i Oslo, deretter ved [[Oslo Nye Teater|Det nye teater]] (1928–1936) og [[Nationaltheatret]] (1935–1941).
[[Fil:Alexey Zaitzow set design 1.jpg|miniatyr|Scenografiskisse av Zaitzow]]
[[Fil:Ilebu kapell.jpg|thumb|Zaitzow utsmykket Ilebu fengselskapell i 1948.]]

Da [[Sovjetunionen]] gikk inn på [[de allierte (andre verdenskrig)|de alliertes]] side mot [[Hitler-Tyskland]] under [[andre verdenskrig]] sommeren 1941, meldte Zaitzow seg inn i [[Vidkun Quisling|Quislings]] fascistparti [[Nasjonal Samling]] (NS). Begrunnelsen var at han og familien var blitt forfulgt av bolsjevikene.<ref>[https://www.dagbladet.no/magasinet/beromt-kunstner-ble-nazist/66390820  Mina Hauge Nærland i Dagbladet 2007:''Berømt kunstner ble nazist'']</ref> Han så Tyskland som venn av det russiske folk, og hadde tillit til Quisling på grunn av [[Vidkun Quisling#Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen|hans samarbeid med Nansen]].<ref name="VG">N.N. «Onkel Einar og Zaitzow for retten». I: ''VG'', 3. oktober 1946</ref> Som medlem av NS var Zaitzow med og utformet propagandautstillinger. Han arbeidet i reklamebyrået [[Herolden]], der han laget både propagandaplakater og -pamfletter. Disse skrev han for å advare det norske folk mot farene fra [[Bolsjevik|bolsjevismen]].<ref name="VG" />

Samme år som han meldte seg inn i NS, ble han oppsagt fra stillingen ved Nationaltheatret, angivelig på grunn av teatrets økonomiske situasjon, men historiker [[Nils Johan Ringdal]] antyder at det kan ha vært på grunn av Zaitzows ideologiske valg.<ref name="Ringdal 247">Ringdal, s. 247</ref>

Zaitzow arbeidet etter dette en del som scenograf ved [[Deutsches Theater i Oslo]]. Han skrev også et hørespill, ''Dagboken'' (1943), der han forsvarte de norske [[frontkjemper]]ne. Ifølge Tilman Hartenstein i boka ''Det usynlige teatret: Radioteatets historie 1926–2001'', var hørespillet i formen en ganske stilsikker blanding av opplest dagbok, brev og noen dramatiske scener.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hartenstein, Tilman|dato=2001|tittel=Det usynlige teatret: Radioteatets historie 1926-2001|forlag=Norsk rikskringkasting|utgivelsessted=Oslo|side=47|språk=|isbn=82-7118-275-7}}</ref>

I [[landsvikoppgjøret|straffeoppgjøret]] etter [[andre verdenskrig i Norge|krigen]], ble Zaitzow funnet skyldig i å ha begått [[Forræderi|landssvik]] med sine propagandaskrifter. Ved vurdering av den endelige straffeutmålingen i [[Høyesterett]], la dommeren vekt på hans og hans families skjebne under og etter revolusjonen i 1917.<ref>Høyesterettsdom, avsagt 6. juni 1947 (sak L.nr. 68 B.S. nr. 664/1946. Sitert i Stang (2006), s. 192</ref> I 1946 ble han dømt til tvangsarbeid, og sonet ett år og fem måneder ved [[Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Ilebu]]. Mens han var der, fikk han fengselsledelsens tillatelse til å utsmykke fengselskapellet. Han ville lage et «Lengselens kapell», som et sonoffer for sine feilslåtte ideologiske valg under krigen.<ref>Stang (2006), s. 192</ref> Zaitzow har selv skrevet om tanken bak utsmykningen, om selve arbeidet med den, og om symbolikken i de ulike motivene.<ref>[http://ilafengsel.no/zaitzows-fortelling.html Zaitzows fortelling om utsmykkingen]</ref> Kapellet er fortsatt i bruk.

Familiens økonomi var vanskelig etter krigen. Alt de eide var beslaglagt for å dekke en idømt bot. Den første som sørget for at Zaitzow fikk arbeid som scenograf igjen, var [[Leif Juster]], som selv hadde vært aktiv motstandsmann under krigen. Han ga ham flere oppdrag for revyteateret [[Edderkoppen teater|Edderkoppen]].<ref>Stang (2006). s. 196</ref> Etter hvert ble Zaitzow en meget viktig medarbeider for filmskaperen [[Edith Carlmar]], og senere også for arkitekt [[Arne Korsmo]] og hans kone [[Grete Prytz Kittelsen|Grete Prytz Korsmo]].

Alexey Zaitzow var far til skuespilleren, figurmakeren og figurteaterskaperen [[Tatjana Zaitzow]] (født 1942).

== Billedkunst og scenografi ==
[[Fil:Alexey Zaitzow oil painting.jpg|miniatyr|Oljemaleri av Zaitzow]]
Hans billedkunst var påvirket av [[kubisme]]n, russisk [[suprematisme]] og nasjonal [[folklore]].<ref>Stang, s. 183</ref>

De samme trekkene går igjen i mange av hans sceniske løsninger. Da han arbeidet ved de private teatrene Mayol, Balkongen og Casino, kom han i kontakt med en [[avantgarde]]krets innenfor teatret. De ville bort fra naturalismen, skape et nytt teateruttrykk og spille ny, norsk dramatikk. Denne kretsen etablerte Det Nye Teater, som åpnet sitt nye teaterhus i 1929.<ref name="Stang 185">Stang, s. 185</ref> Zaitzow ble ansatt som scenograf der allerede i 1928. I året før teaterhuset åpnet, spilte de turnéforestillinger. Åpningsforestillingene i det nye huset, var Hamsuns trilogi ''Ved rikets port''; ''Livets spill'' og ''Aftenrøde''. Zaitzows nyskapende scenografi ble lagt merke til og kommentert av de fleste anmelderne. [[Kristian Elster d.y.|Kristian Elster]] skrev for eksempel at hans «urealistiske, sterkt moderne innramninger» blir for outrerte i forhold til hva norske skuespillere kan forholde seg til, med sin naturalistiske og realistiske spillestil.<ref>Elster, Kristian, i en anmeldelse i Nationen 1. mars 1929</ref>

I den perioden han arbeidet ved dette teatret, 1928–1935,<ref>Sluttårstallet fra Næss, s. 179. I enkelte kilder står 1936 som sluttår, men hans engasjement ved Nationaltheatret startet i 1935.</ref> hadde han ansvaret for scenografi, og delvis også kostymer, for i alt 104 forestillinger.

Fra 1935 til 1941 var han scenograf ved [[Nationaltheatret]],<ref name="Ringdal 247" /> med ansvar for scenografien til 45 forestillinger.

Han ble kjent som scenograf også utenfor Norge. I Sverige hadde han blant annet engasjement for [[Ernst Rolf]].<ref>Brodtkorb (2011), s. 146</ref>

== Film og fotografi ==
[[Fil:Alexey Zaitzow poster Ung frue forsvunnet.jpg|miniatyr|Filmplakat av Zaitzow fra 1953]]
Zaitzow var opptatt av film. Allerede i 1934 arbeidet han med filmscenografi, for [[Tancred Ibsen]]s film ''[[Op med hodet!]]''<ref>[http://www.nb.no/filmografi/show?id=791609 ''Op med hodet!'' i Norsk filmografi]</ref>

I et intervju med [[Johan Borgen]] i 1935 ble han spurt om han ikke hadde tenkt på å lage film selv. Han svarte: «Tenkt og tenkt. Jeg er en av de ivrigste kinogjengere i byen, bare at jeg helst undgår amerikansk film. Men først vil jeg ha nådd å gjøre noe riktig godt i teater».<ref name="Mumle">Mumle Gåsegg (1935)</ref>

Under krigen hadde han ansvaret for interiørene i [[Leif Sinding]]s film ''[[Sangen til livet]]'' (1943) og [[Walter Fürst]]s ''[[Brudekronen]]'' (1944).<ref>[https://www.nb.no/filmografi/show?id=48059 ''Brudekronen'' i Norsk filmografi]</ref>

I 1944 fikk han muligheten til å lage en film etter eget manus: ''[[Ti gutter og en gjente]]''. Filmen hadde barn i de sentrale rollene. Den regnes som den første norske barnefilmen. Zaitzow hadde selv både regi og scenografi. Dette var hans eneste film som regissør.<ref>{{Kilde bok|forfatter =Hanche, Øivind |utgivelsesår = 1997|tittel ="Bedre enn sitt rykte" : en liten norsk filmhistorie | isbn =8290463693 | utgivelsessted =Oslo | forlag =Norsk filminstitutt|side = 44| url =http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009012004181 }}</ref>

Like etter at ''Ti gutter og en gjente'' var ferdig produsert, ble filmbyrået Pan-Film opprettet. Zaitzow ble ansatt som kunstnerisk leder. Selskapet rakk bare å produsere én film før freden kom: Walter Fyrsts ''[[Villmarkens lov]]'', som hadde première i desember 1944.

Zaitzow arbeidet mye med film etter krigen. Han var [[dreiebok]]tegner og scenograf for flere av [[Edith Carlmar]]s filmer. Han arbeidet også for andre regissører.

Han arbeidet en del som fotograf. Han hadde flere oppdrag for tidsskriftet ''Bonytt'' i 1951 og 1952, og i perioder også for arkitekten Arne Korsmo og hans kone, designeren Grete Prytz Korsmo. Han var i tillegg delaktig i utforming av interiører i enkelte av Korsmos prosjekter.<ref>Brænne, Jon; Bøe, Eirik; Skjerven, Astrid (2004) ''Arne Korsmo : arkitektur og design'', s. 20, 21, 32, 33, 143, 147. ISBN 82-15-00209-9</ref><ref>Flor, Thomas … [et al.] (2008) ''Grete Prytz Kittelsen : emalje - design'', s. 19. ISBN 978-82-05-37653-3</ref>

== Filmografi (utvalg) ==
[[Fil:Alexey Zaitzow poster Døden er et kjærtegn.jpg|miniatyr|Filmplakat av Zaitzow fra 1949]]
I noen av disse filmene hadde han eneansvar for scenografien, i andre tilfeller arbeidet han sammen med andre.
* {{fi|1944|Ti gutter og en gjente}} (Regi: Zaitzow) 
* {{Fi|1951|Skadeskutt}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1952|Det kunne vært deg}} (Regi: Kåre Bergstrøm, [[Henki Kolstad]])
* {{Fi|1953|Ung frue forsvunnet}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1954|Cirkus Fandango}} (Regi: [[Arne Skouen]])
* {{Fi|1954|Aldri annet enn bråk}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1955|Bedre enn sitt rykte}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1956|På solsiden (1956){{!}}På solsiden}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1957|Fjols til fjells}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1957|Peter van Heeren}} (Regi: Sigval Maartmann-Moe)
* {{Fi|1957|Slalåm under himmelen}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1958|Lån meg din kone}} (Regi: Edith Carlmar)
* {{Fi|1958|Bustenskjold}} (Regi: Helge Lunde)
* {{Fi|1958|Ut av mørket}} (Regi: [[Arild Brinchmann]])

== Ettermæle ==
Zaitzow er ikke omtalt i [[Norsk kunstnerleksikon]], og har ifølge teaterviter Kaare Stang vært «glemt» i ettertiden, til tross for stor produktivitet og betydning i sin samtid. Stang mener Zaitzow, og flere andre kunstnere, setter kunsthistorikere på en vanskelig prøve: «I hvilken grad skal en kunstners ideologiske handlinger få betydning for ettertidens vurdering av hans skapende arbeid?»<ref>Stang (2006), s. 196</ref>

I 2007 ble det laget en dokumentarfilm om Alexey Zaitzow, ''Z for Zaitzow''. (Regi: Kaare Stang)<ref>N.N. «Det kom en flyktning». Omtale av filmen i ''Adresseavisen'', 5. oktober 2007, s. 14</ref>

== Referanser og fotnoter ==
<references />

== Litteratur ==
[[Fil:Alexey Zaitzow costume sketches.jpg|miniatyr|Kostymeskisser av Zaitzow (Svart/hvit kopi)]]
* {{Kilde bok|forfatter = Brodtkorb, Gerhard|utgivelsesår = 2011|tittel = Årbok| isbn = 82-05-26482-1| utgivelsessted = Lillehammer| forlag = Fåberg og Lillehammer Historielag| |side=143–154|artikkel=Han som preget mange av etterkrigstidas filmer}}
* {{Kilde artikkel|forfatter=Mumle Gåsegg (pseud. for [[Johan Borgen]]|dato=16. november 1935|tittel=Ukens portrett|publikasjon=Dagbladet|bind=|nummer=|side=|språk=|issn=}} 
* {{Kilde bok|forfatter = Næss, Trine|utgivelsesår = 1994|tittel = Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden : forholdet til det ikke-realistiske utenlandske teater | isbn = 82-05-26482-1| utgivelsessted = Oslo| forlag = Gyldendal| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031704102}} (e-bok fra bokhylla.no)
* {{Kilde bok|forfatter = Ringdal, Nils Johan og Sissel Falck|utgivelsesår = 2000|tittel = Nationaltheatrets historie : 1899–1999| isbn = 8256009470 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Solum| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041807139}} (e-bok fra bokhylla.no)
* {{Kilde artikkel|forfatter=Stang, Kaare|utgivelsesår=2006|tittel=Z for Zaitzow|publikasjon=Kunst og kultur|bind=|nummer=|side=182–196|språk=|issn=}} 
* {{Kilde artikkel|forfatter=Østgårdsgjelten, Roar|utgivelsesår=2015|tittel=Radiomottageren som ble fjernsyn/Brikke i historiens store drama|publikasjon=Aftenposten HISTORIE|bind=|nummer=1|side=122–125|språk=|issn=}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{språkikon|no}} [http://ilafengsel.no/zaitzows-fortelling.html Zaitzows egen beskrivelse av utsmykningene i kapellet på Ila fengsel. Nettstedet har også fotografier av alle omtalte motiver] Besøkt 2. mars 2015

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Zaitzow, Alexey}}
[[Kategori:Personer fra St. Petersburg]]
[[Kategori:Russiske malere]]
[[Kategori:Norske malere]]
[[Kategori:Norske filmregissører]]
[[Kategori:Norske scenografer]]
[[Kategori:Norske hørespillforfattere]]
[[Kategori:Norske forfattere]]
[[Kategori:Formidlere av propaganda]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling]]
[[Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen]]