Redigerer Alexandre Millerand

{{Infoboks politiker
| verv = [[Frankrike]]s 12. [[Liste over Frankrikes presidenter|president]]
| regjering = 
| periode = 1920 - 1924
| forgjenger = [[Paul Deschanel]]
| etterfølger = [[Gaston Doumergue]]
}}
'''Alexandre Millerand''' (født [[10. februar]] [[1859]] i [[Paris]], død [[6. april|6.]] eller [[7. april]] [[1943]] i [[Versailles]]) var en fransk politiker tilhørende [[sosialistpartiet]]. Han var president i Frankrike fra 23. september 1920 til 11. juni 1924. Da hans forgjenger, Deschanel, måtte trekke seg fra embetet, kom Millerand fram som en kompromisskandidat mellom de to store blokkene i parlamentet; [[Bloc National]] og [[Bloc des gauches]]. Millerand utnevnte Georges Leygues, en politiker med en lang karriere i politikken, til statsminister og prøvde å øke makten til presidentembetet. Millerand ble anklaget for å favorisere konservative og gå imot den nøytraliteten franske presidenter tradisjonelt hadde. I 1924 trakk Millerand seg fra embetet etter en økende konflikt med parlamentet. [[Gaston Doumergue]] ble valgt til å erstatte Millerand.

== Liv og virke ==
Millerand vant tidlig anseelse som advokat, blant annet for sitt energiske forsvar av noen streikeledere i 1883.{{tr}} I 1883–88 var han medarbeider i [[Georges Clemenceau]]s avis ''[[La Justice]]'' og ble i 1884 medlem av Paris' byråd og i 1885 av Frankrikes deputertkammer. Der sluttet han seg til ytterste venstre. I kammeret, samt i sin avis, ''[[La Voix]]'', som han etablerte i 1889, bekjempet Millerand energisk [[Georges Boulanger|boulangisme]]n. Som deputert gjorde han seg særlig bemerket for sine innlegg i sosiale spørsmål.{{tr}}

På 1890-tallet var han publisistisk aktiv som hovedredaktør, først for avisen ''[[La Petite République]]'' og deretter for ''[[La Lanterne]]''. I disse avisene førte han en heftig kamp mot storfinansen i Paris og dennes innflytelse på fransk politikk.{{tr}} Med tiden gled han over fra borgerlig sosialpolitisk radikalisme til kollektivisme og [[sosialisme]]. Han nedla store bestrebelser i forsøk på å forene de sosialistiske gruppene i deputertkammeret.{{tr}}

=== Minister === 
I juni 1899 gikk Millerand inn  som [[handelsminister]] i [[Pierre Waldeck-Rousseau]]s ministerium. Dette ble sterkt misbilliget av de revolusjonære sosialistene. Særlig fordi Millerand, selv om han var sosialist, dermed ble kollega med den hatede krigsminister general [[Gaston de Galliffet]]{{tr}} på grunn av sin hardhet mot [[kommunard]]ene i 1871. Som minister viet Millerand seg energisk til praktiske reformer på handelsmarinens og den tekniske undervisningens områder, drev gjennom opprettelsen av arbeidsråd bestående av representanter både for arbeidere og arbeidsgivere, for fredelige løsninger av arbeidskonflikter, og han fikk i stand regelmessig kontakt mellom statens fabrikkinspektører og arbeidernes fagforeningsstyrer.{{tr}}

Et forslag av Millerand vedrørende omfattende utvikling av Frankrikes kanalsystem og havnebygninger ble gjennomført først i 1903 (han gikk av med den øvrige regjering i juni 1902), og Millerand var også som minister initiativtaker til lovstiftningen om alderspensjon som i 1905 omsider vant parlamentets bifall.

Som følge av hans virksomhet som «borgerlig» minister ble det på sosialistkongressen i [[Bordeaux]] 1903 foreslått at han skulle ekskluderes fra partiet, noe som imidlertid ble avslått av kongressen.{{tr}}
 
I senere år inntok Millerand imidlertid som «uavhengig sosialist», en stadig mer avsondret stilling fra sine gamle kamerater.{{tr}} Han var i tiden juli 1909 til november 1910 minister for offentlige arbeider i [[Aristide Briand]]s første ministerium, og utviklet som sådan en energisk virksomhet ved bekjempelsen av den store jernbanestreiken i oktober 1910.{{tr}} Han ble senere uenig med Briand om dennes program for ordningen av de jernbaneansattes fremtidige stilling og ble derfor ikke med i den andre briandske regjering, som ble dannet 4. november samme år.{{tr}}

I januar 1912 ble Millerand [[krigsminister]] i ministeriet [[Raymond Poincaré]]. På denne posten fremmet han særlig det militære flyvesens oppsving og samarbeidet mer tillitsfullt enn tidligere med radikale ministre fra den høyere hærledelsen, likesom han også øket arméens popularitet i de store bredder av folket.{{tr}} Han gikk av fra krigsministerposten i Poincarés ministerium noen dager før presidentvalget i januar 1913 som følge av heftige angrep mot ham i den ytterste venstres pressen i anledning av en sak om en forfremmelse.{{tr}}

=== Etter krigen ===
Kort etter [[første verdenskrig]]s utbrudd ble han 25. august 1914 atter krigsminister, og forbedret som sådan den franske armes utrustning betraktelig.{{tr}} Han gikk av i oktober 1915 med ministeriet [[René Viviani]] og tok i den gjenstående krigstiden del i parlamentets forhandlinger.

Han ble i mars 1919 som generalkommissær, styringsmann over de gjenvunne provinser [[Alsace]] og [[Lorraine]]. På denne posten omorganiserte han blant annet [[Strasbourgs universitet]] og forberedte en utvidelse av byens elvehavn, men unnvek alt for brå uniformitetstiltak innen forvaltningen.{{tr}}

Under valgkampanjen i 1919 hadde Millerand vesentlig andel i tilkomsten av [[Bloc National]], og ved Clemenceaus avgang i januar 1920 overtok han Clemenceaus stilling som statsminister. Ved skadeserstatningsspørsmålets behandling var overenskomsten i [[Spa (Belgia)|Spa]] i juni samme år Millerands største fremgang.{{tr}}

=== Republikkens president ===
Da [[Paul Deschanel]] av helsegrunner måtte fratre, ble Millerand 23. september samme år valgt til republikkens president. Han hadde på forhånd gikk til kjenne at han ikke betraktet denne posten som utelukkende av dekorativ natur, men aktet å gjøre bruk av sine lovgitte fullmakter i intimt samarbeide med sine ministre.{{tr}}

Den 14. juli 1922 klarte Millerand å unnslippe et drapsforsøk utført av [[Gustave Bouvet]], en ung fransk [[anarkist]].

Også på det utenrikspolitiske området spesielt har han mer enn én gang som president forsøkt å gjøre sin mening gjeldende, og på venstresiden beskyldte man ham for å ha innblandet seg i partistriden{{tr}} i valgstriden i 1924.

Så etter Poincarés avgang ønsket ikke den seirende [[Bloc des gauches]] å samarbeide med Millerand i regjeringen, og da han ikke klarte å få i stand noe ministerium med parlamentarisk majoritet, følte han seg tvunget til den 11. juni under overgangsministeriet [[Frederic Francois-Marsal|Frédéric François-Marsal]], å tilkjennegi sin avgang.{{tr}} Han fremholdt samtidig i et manifest at venstreblokkens krav om hans avgang stred mot forfatningens bokstav og ånd og utgjorde et farlig prejudikat.{{tr}}

=== Senator ===
Han ble kort etter valgt til Senatet, uten imidlertid å igjen kunne spille noen betydelig politisk rolle.{{tr}} I årene 1925–1927 var han senator for [[departementet Seine]]; 1927–1943 for [[departementet Orne]].

== Verker ==
* Alexandre Millerand, ''La guerre libératrice. Conférence faite à Versailles le 22 octobre 1916'', Paris, Librairie Hachette et Cie. 1916. 27 pages.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Yvert Benoît (dir.), ''Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007)'', Paris, Perrin, 2007, 916 p.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Millerand, Alexander}}
[[Kategori:Franske presidenter]]
[[Kategori:Personer fra Paris]]
[[Kategori:Franske statsministere]]
[[Kategori:Franske utenriksministre]]