Redigerer Agglutinerende språk

'''Agglutinerende språk''' (fra latin: ''lime til'') brukes i [[språktypologi]]en om [[syntetiske språk]] der de grammatiske [[morf]]ene føyes til de semantiske morfene på en slik måte at grensa mellom morfene er noenlunde tydelig.<ref name=":0" /> Termen ble introdusert av [[Wilhelm von Humboldt]] i 1836 for å klassifisere språk morfologisk.

I agglutinerende språk har hver av de grammatiske morfene en identifiserbar mening, de grammatiske morfene føyes til uten at det skjer en [[indre bøying]] i rotmorfemet, og uten at de enkelte morfene blander seg med hverandre eller påvirker hverandre. I [[tyrkisk]] står ''-ler'' for flertall, ''-den'' er [[ablativ]] (frastedskasus), ''-im'' er eieform i førsteperson entall. Rotmorfemet ''ev'' («hus») kan da forbindes med disse til ''evlerimden'', «fra mine hus». I [[ungarsk]] blir hvert grammatikalsk forhold uttrykt ved tilføyelse av et nytt klart adskilt bøyningsledd. For eksempel ''mann'' er på ungarsk i [[nominativ]] ''ember'' (entall) og ''emberek'' (flertall), mens [[akkusativ]] er ''emberet'' og ''embereket''<ref name=":0">Aikhenvald, A. Y. (2007). Typological distinctions in word-formation. ''Language typology and syntactic description,'' 3, 1-65.</ref>

Syntetiske språk som ikke er agglutinerende kalles [[flekterende språk|flekterende]] eller ''fusjonerende språk''. Det er ikke et skarpt skille mellom agglutinerende og flekterende språk, men glidende overganger. For eksempel har [[norsk]] preg av begge systemer, idet vi både har svake verb med en [[tempus]]ending tilføyd den uforandra rota, og sterke verb med indre bøying.

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Språktypologi]]