Redigerer Advokat med møterett for Høyesterett

En '''advokat med møterett for Høyesterett''' er den som har fått tillatelse til å føre saker for [[Norges Høyesterett]], som krever at hen består en prøve som består i å føre to muntlige saker for denne domstolen.<ref>[[Domstolloven]] § [https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1915-08-13-5/KAPITTEL_13-2#%C2%A7221 221]</ref> Ordningen forsikrer Høyesterett om at prosessfullmektigene er kompetente, siden den behandler prinsipielt viktige saker, hvor avgjørelsene vil kunne få betydning langt utover den konkrete saken.

Den som ikke har slik møterett, kan etter særskilt søknad likevel få tillatelse til å møte som prosessfullmektig for Høyesterett. Den som har fått slik møterett, benevner ofte seg selv som «advokat med møterett for Høyesterett», eller «advokat (H)».

I desember 2010 var det over 400 advokater i Norge som hadde møterett for Høyesterett.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Er Høyesterett ideologisert?|publikasjon=Stat & Styring|doi=10.18261/ISSN0809-750X-2012-02-07|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN0809-750X-2012-02-07|dato=2012-05-21|fornavn=Gunnar|etternavn=Grendstad|etternavn2=Grindheim|fornavn2=Jan Erik|serie=2|språk=no|bind=22|sider=11–12|issn=0803-0103|besøksdato=2023-01-24}}</ref>

==Høyesterettsadvokat==
Frem til 1978 kunne en advokat som hadde møterett for Høyesterett kalle seg høyesterettsadvokat (forkortet h.r.advokat).<ref>Før lovendringen i 1978 sa [[domstolloven]] § 220 første ledd at den som hadde tillatelse til å være advokat ved Høyesterett kunne «kalle seg høyesterettsadvokat». Forarbeider til lovendringen (lov 31. mars 1978 nr. 8 om endringer i rettergangslovgivningen (endring i advokatlovgivningen m.m.)): [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1970-1981&mtid=47&vt=a&did=DIVL117442 stortinget.no]</ref>

Frem til en lovendring i 1857 var det kun advokater som ble tilkalt av regjeringen som kunne føre en prøvesak for Høyesterett.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=«Til prøve»|publikasjon=Rettsteori og rettsliv. [[Festskrift]] til [[Carsten Smith]]|forfattere=[[Steinar Tjomsland]]|sider=882|år=2002}}</ref> Frem til de siste årene av 1800-tallet fantes det ganske få høyesterettsadvokater. F.eks. ble det mellom opprettelsen av Norges Høyesterett i 1815 og 1850 kun utnevnt 25 høyesterettsadvokater; ved utgangen av 1800-tallet hadde det totale antallet høyesterettsadvokater i hele århundret passert 200, hvorav over halvparten hadde bestått prøven («advokaturen») i løpet av 1880- og 1890-årene.<ref>[[Guthorm Hallager]]: ''Norges høiesteret 1815–1915'', bind 2 (1864–1915){{Hvor}}, Christiania, Aschehoug, 1916</ref>

I 1985 ba [[Den norske advokatforening]]s representantskap sine medlemmer om ikke å bruke tittelen høyesterettsadvokat.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=«Til prøve»|publikasjon=Rettsteori og rettsliv. Festskrift til Carsten Smith|forfattere=Steinar Tjomsland|sider=884|år=2002}}</ref>

=== Kvinnelige høyesterettsadvokater ===
Den første kvinnen som ble høyesterettsadvokat var [[Elise Sem]] i 1912,<ref name="storen">{{ Kilde bok | forfatter = Støren, Thordis (1914-) | utgivelsesår = 1987 | tittel = Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater | isbn = 8209104462 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyer | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012080208262 | side = 11-38}}</ref>{{rp|11}} den andre var [[Sigrid Stray]] i 1929 og den tredje var [[Signe Marie Stray Ryssdal]] i 1960.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Signe Marie Stray Ryssdal|url=http://nbl.snl.no/Signe_Marie_Stray_Ryssdal|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2014-09-28|besøksdato=2019-08-08|språk=no|fornavn=Marit|etternavn=Halvorsen}}</ref>

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* [[Steinar Tjomsland]]: «Til prøve», i ''Rettsteori og rettsliv. Festskrift til [[Carsten Smith]]'' (2002), side 881–895

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norges Høyesterett]]
[[Kategori:Advokater]]